God kveld der ute. Her er været ganske så ustabilt. Altså et godt eksempel på at det virkelig er blitt høst. Det er mørkt om kveldene og kjøligere om nettene, men denne kjærringa sverger fortsatt til sandaler på føttene. Til og med i går da jeg var ute på kveldsturen med Jonas. Det hadde regnet en stund, og var selvsagt blaut som bare det borti Grønndalen. Mørkt var det også, så noen plasser vasset jeg regelrett! Men jeg ble jaffal ikke blaut på sokkene, så der er en god grunn til å bruke sandaler ser du!

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Det har vært en sløv fredag her. Etter mange innholdsrike dager ble jeg så ufattelig trøtt i går kveld, og når kroppen er i det moduset så kjennes det akkurat ut som om jeg har fått en skikkelig influensa. Til og med feberen er på plass! Og da er det jo ikke så mye annet å gjøre enn å flate ut litt, lytte til den hersens kroppen som ikke klarer å henge med – og håpe på en bedre dag i morra.

Vi skal ha besøk av noen venner på hytta i morra. Men siden både kjærringa og været var litt ustabilt, så ble det ikke til at vi dro ut i dag. Blir muligens siste overnattinga der for sesongen. Om vi ikke glimter til noe skikkelig utover høsten. Men ser ikke helt for meg at det kommer til å skje.

Elisa har fem spørsmål om lengde denne fredagen. Og her kan du se hva jeg har svart på de:

1. Vad är det längsta du åkt med bil?
   Jeg har vært på flere bilturer i årenes løp, men det lengste jeg har kjørt i ett var fra Trondheim til Kristiansand for mange, mange år siden. Det er 82 mil i følge Google maps og tar litt over 10 timer nå. Jeg tror vi brukte 14 … I sommerferien i år kjørte vi 250 mil, men det var en skikkelig kosetur og vi fordelte milene på en hel uke.
2. Vad är det längsta du har sprungit?
   Haha … det er jaggu ikke veldig langt. Sannsynligvis 60-meteren på skolen. Da alle måtte. Jeg er ikke bygd for fart. Snakker vi å gå derimot … ja, det er en helt annen sak, og da holder jeg sykt lenge.
3. Hur lång tid tar det att göra dig i ordning på morgonen?
   Kommer an på hvor lang tid jeg har … kan være superkjapp om det trengs.
4. Hur länge väntar du på någon innan du undrar var den är?
   Om jeg har en avtale med noen, så bør de være der til avtalt tid. Jeg er ikke av det tålmodige slaget og synes det er sykt irriterende om noen kommer for seint. Det er rett og slett uhøflig, og i disse dager der de aller fleste har mobiltelefon så er det jo så sykt enkelt å gi beskjed om noe har skjært seg. Om det drøyer 10-15 minutter så er det ikke bare det at jeg lurer på hvor de er blitt av, jeg blir faktisk en smule småforbanna også.
5. Hur långt skulle du gå för att få som du vill?
   Jeg er ikke så flink til å stå på for meg selv. Sannsynligvis hadde jeg gitt opp ganske kjapt. Om det derimot hadde vært for noen andre, barn og barnebarn for eksempel, så går jeg nesten over lik for at de skal få det greit.

Bildet over er fra Trollstigen. Det plaskregnet da vi var der i juli, og da vi skulle kjøre ned var det så tåkete at vi ikke så en dritt! Litt skummelt faktisk. For bilene som kom i mot oss så vi heller ikke før vi omtrent kjørte på de. Og det er jo ikke akkurat så mye plass rundt svingene nedover her. Men det var jo en opplevelse det også, om enn ikke helt slik vi hadde sett det for oss.

I år ble det sommerferie i eget land. Som så mange andre nordmenn i disse corona-tider. Ikke noe galt med det, landet vårt er jo utrolig flott og har masse å by på … men å feriere i Norge er en sinnsykt dyr affære! Selv om en prøver å gjøre det så billig som mulig. Her er et lite utvalg av bildene fra bilturen vår, kanskje kommer det noen flere innlegg etterhvert. Time will show.

God helg fra meg til deg. 

ღ

Jonas er på bedringens vei. Endelig, etter over to måneder uten tur, er vi nå begynt så smått å bevege oss igjen. Ja, for du vet, når bikkja ikke kunne gå så gikk jo ikke kjærringa heller! Spør meg ikke hvorfor, for jeg har ikke noe godt svar …

Vi har mistet muskler. Jonas er blitt slankere, jeg er blitt feitere! Merkelig egentlig, at det slår ut på helt forskjellig vis på oss.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Jeg vet ikke helt hvem som er gladest, bikkja eller jeg. Men jeg kan kanskje beherske meg litt mer enn han klarer. For han er helt elektrisk når vi går ut døra, og det varer hele turen gjennom. Han snuser, tisser og sparker rundt seg så gresset flyr. Jeg er mer av den rolige typen vettu, og tisser helst hjemme.

Disse turene våre er foreløpig ikke veldig lange. Men det er litt bevegelse i det minste. Det gjelder å ta det litt pø om pø, for å se om korsbåndet holder. Forlabben som han halta på var nok en strekk etter at han ramla ned trappa. Ser ut som den er helt fin igjen.

Så da er det vel bare å smøre seg med tålmodighet her også. Som på så mange andre felt. Blant annet den hånda mi. Den kommer seg den også. Men det tar tid. Lang tid. Noen uker til med salve og bandasje nå så er det sikkert nesten bra igjen.

Håper du har hatt en fin dag. Her har starten på september vist seg fra sin aller beste side, som en skikkelig fin sommerdag rett og slett, og det gjør absolutt ikke noe om det fortsetter slik en stund.

ღ

Hei, hei der ute. Det har vært veldig høstlig hos oss de siste dagene. Men fortsatt ikke så galt at jeg har satt i gang varmepumpa, ei heller funnet frem dundyna. Jeg liker jo aller best sommeren jeg da. Og spesielt de skikkelig gode, varme sommerdagene. Helst over 25 grader. Da funker denne kroppen helt annerledes enn ellers. Det er nesten så jeg glemmer at jeg faktisk er syk. Dessverre er vi ikke så veldig bortskjemt med slike sommerdager i dette landet. Dermed er det om å gjøre å nyte dem for alt de er verdt når de dukker opp.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Perfekte sommerdager! De starta helga før drømmemannens ferie var over. Vi fortsatte å bo på hytta, og jeg fikk med meg fire dager med fantastiske padleturer i fantastisk sommervær. Til et par blemmer dukka opp på håndbaken helt ut av det blå. Den ene her ble det betennelse og gule stafylokokker i, så den forandret seg i rekordfart til et skikkelig stygt kjøttsår på halve håndbaken og en halv pekefinger. De etterfølgende to ukene har jeg flydd til legen annenhver dag for å sjekke crp og skifte bandasje. Nå har det endelig roet seg igjen. Etter en sterk penicillinkur.

Imens har sommeren gått over til høst. Og det er akkurat det Elisa fokuserer på i Fem en fredag denne uka. Og her kommer spørsmålene:

1. Vad ser du fram emot i höst?
   Tja, neste sommer? Hehe. Ok da, om jeg blir nødt til å se frem mot noe som har med høsten å gjøre … så er det kanskje at jeg liker litt mørke kvelder. Da kan en nemlig tenne masse stearinlys og sitte inne med god samvittighet.
2. När kommer höstkläderna fram?
   Det drøyer jeg lengst mulig. Går i sandaler til frosten kommer. Da er det på tide å hoppe rett i støvlettene! Er jo normalt ekstremt varm av meg, så det er sjeldent jeg fryser. Hjemme går jeg i singlet og barbent hele året, og det er ikke fordi vi har det så varmt inne.
3. När är det på riktigt höst?
   Når det meste i hagen er daua og gressklipperen kan parkeres for sesongen, samtidig som dagene nesten ikke rekker å bli lyse før det blir mørkt igjen. Akkurat det er faktisk litt deprimerende også …
4. Gör du något under hösten du inte gör någon annan säsong?
   Egentlig ikke. Planlegger å rydde loftet kanskje, men det har jeg planlagt i flere år, likevel har det fortsatt ikke skjedd så mye der oppe.
5. Vad tar du med dig från sommaren?
   Gode ferieminner. Flotte, varme dager og lengselen etter neste sommer.

ღ

Hei og hå! Helga står for døra, igjen. Vi hadde en veldig plan for akkurat denne helga. Familietur til Krossholmen, med hele slekta til drømmemannen. Eller egentlig de aller nærmeste: Svigers, mine fire svigerinner og de som hører til dem. Pluss mine barn med barn og følge. Og det er mange, bare så det er sagt. De fleste i generasjonen etter oss har fått egne barn, noen har fått kjærester med barn. Men det er alltid plass til en til, og alle er like velkomne. Også mine barn, barnebarn og til og med de tre “bonusbarnebarna” jeg har fått via samboeren til dattera mi. Det er en årlig tradisjon, og alle pleier å glede seg noe sykt til denne happeningen. Egentlig skulle vi vært rundt 60 stykker i år, fordelt på 7 hytter. Og nei, de hører ikke til en spesiell sekt eller noe, om du lurte på det!

Nå ble det ikke akkurat sånn … mye på grunn av corona, og litt på grunn av været. Jeg har vært skeptisk hele tiden, for i mitt hodet ble dette litt i overkant feil i forhold til smittevernreglene som gjelder. Og plutselig så det ut som om den tanken traff (noen av) de andre også. Det var for seint å avbestille hyttene, så de som føler dette er innafor drar likevel. Det er ikke oss. Veldig trist igrunnen, for dette var aller første året alle mine skulle være med. Dermed hadde jeg gleda meg litt ekstra i forhold til tidligere.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hyttene befinner seg på en øy i nærheten av Lillesand. Det er firmahytter for de ansatte der drømmemannen jobber. Jeg hadde noen perifere i familien som var ansatt der da jeg var barn. Og jeg kan enda huske hvor sykt misunnelig jeg var på dem som fikk feriert her ute. Det var fullt av unger hele sommeren, og på en måte ganske eksotisk i mine øyne, selv om vi hadde egen hytte i skjærgården. Men der var det lite andre unger, bortsett fra mine tre søskenbarn, og det var jo ikke så spennende år etter år … selv om den ene fetteren jeg har ble både kjekk og flott etterhvert.

Tenker det er mange som har gode minner fra Krossholmen. Men jeg er ganske sikker på at det er veldig få som er så flinke til å skape nye minner og familiære sammenkomster som familien jeg er inngiftet i. For her skal det jaggu ikke mye til før en finner en grunn til å samles eller feire et eller annet, og det meste er verdt en markering. Veldig uvant for meg, som ikke en gang feirer min egen bursdag på noen som helst måte. Ikke en gang da jeg ble 50.

For min del er alle minnene herfra fra de siste 13 årene. Fra omtrent å ikke ha familie, ble jeg plutselig en del av en gjeng fantastiske mennesker. Morsomme folk, oppfinnsomme folk, sykt omgjengelige folk, – og ganske høylytte folk. De tar litt plass mange av disse folkene, så selv om vi er mange så virker det nok som om det er enda flere enn vi egentlig er. Tradisjonen tro har vi hatt felles pizzakveld i båthuset når vi kommer ut på fredagen, grilling og kaker på lørdagen, restemat/pølser på søndagen. Vi tok med litt hver, og plutselig ble det kjapt mat til både dette slektstreffet – og nesten et til! For en av familiesvakhetene er at de alltid er ganske sikre på at vi alltid har for lite mat … litt rart det der, etter all denne erfaringa de har fått etterhvert …

Det har vært skikkelig opplegg og program for disse helgene. Spøkelsestur for ungene på kvelden. Krabbefiske, hvor svigermor var den ivrigste av de alle, inntil for noen få år siden. Pakkelek, der den samme svigermora er veldig ivrig fortsatt. Litt småforelskelser, for mine barnebarn hører jo ikke helt til familien på den måten, og det kan jo være litt spennende for noen og enhver.

Men i år blir det altså ikke helt sånn. For alle. Til tross for litt panikk for denne smitten hadde jeg tenkt å bli med. Mest for å ikke skuffe noen. Men da værgudene plutselig ble litt kjipe denne helga, så ble det hakket verre igjen. For da hadde vi ikke kunnet være ute på samme måte, og det kunne blitt vel trangt om salighetene i båthuset. Ikke nok med at vi hadde hatt en diger hund med oss, han hadde stort sett vært klissblaut hele helga også, i samme hytte der det skulle krabbe rundt en baby. Da trakk jeg meg, og drømmemannen vil jo ikke reise uten kjærringa.

Jeg er ganske sikker på det blir ei fin helg for de som ikke er så opphengt i coronasmitten. Faktisk er jeg litt misunnelig på dem også. Og jeg synes det er litt dumt for mine barnebarn som hadde gledet seg så veldig til dette, selv om de hadde muligheten til å dra ut med sine respektive foreldre, noe som ikke ble noe av siden mormor pingla ut.

Forhåpentligvis får vi en ny sjanse til neste år. Eller året etter … imens får vi bare kose oss med alle de gode minnene vi tross alt har herfra.

God helg fra meg til deg.

ღ

Av Jonas altså! Jeg får jo ikke lov å gå i vann med denne hånda mi. Jonas får ikke lov å gå tur. Så dermed kjørte vi ned til et vann rett i nærheten, gikk noen få meter og lot bikkja svømme. Han var så glad! Klart han kjeder seg her han dasser rundt hjemme, han er jo vant til å gå både langt og lenge. Men foreløpig kan vi ikke det.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er en veldig idyllisk plass. På sommeren er det innimellom noen barn som bader her, men stort sett er det folketomt. Jeg liker jo ikke å bade i ferskvann, så jeg har såvidt vasset, når jeg skal ha tak i pinnene som Jonas absolutt ikke vil gi fra seg igjen.

Det er en litt rar hund dette her. Alle hundene jeg har hatt tidligere har jo likt å bade, når vi har kasta pinner slik at de kunne apportere. Jonas derimot, han tar seg lange svømmeturer helt for seg selv. I går ble jeg faktisk litt bekymret, så langt borte var han. Hva skulle vi gjort om han plutselig dukket under og ikke kom opp igjen? Vi slapp heldigvis å finne ut av det.

ღ

Da kan du være sikker på at du ser alt du burde gjort. Faktisk har jeg lyst til å gjøre både det ene og det andre akkurat nå. Til og med det å gjøre reint frister litt! Men jeg måtte jo absolutt ikke få vann på denne hånda!

Er det ikke rart? Ellers kan jeg sitte å se på at hybelkaninkoloniene bare vokser og vokser, uten at det egentlig gjør meg så veldig mye. Når jeg er helt sikker på at jeg ikke får besøk altså. Og besøk har vi jo ikke mye av. Dessuten er jeg en mester i å panikkrydde, eller gjøre reint. Utrolig hvor effektiv jeg kan bli da, om det trengs.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Normalt tar jeg det helt piano … henter bare støvsugeren litt seinere. Eller starter iRoboten når vi går ned for kvelden. I morra. Eller kanskje det er like greit å vente til i overmorra. Da får jeg jo tatt litt mer lissom. Det er jo tross alt ikke gammel skitt som ligger her, de blir sjeldent mer enn to, tre dager de hybelkaninene. Men det er mange av dem. På grunn av Jonas. Han griser dessverre noe sinnsykt, men ser ikke helt ut til å bry seg så mye om det.

Han skjønner ikke helt at han ikke kan på tur, stakkars. I hodet hans er han nok frisk nok til det. Selv om han halter både foran og bak. Må være tablettene som er begynt å virke. Og det er jo godt for han. At han lissom tror han er frisk og klart for en skogstur. Han kjeder seg. Og jeg må innrømme at jeg føler med han. Hunder er ikke skapt for å dasse rundt hjemme på plenen. Og nå har dette fraværet av tur vart over to måneder. Han er blitt tynnere, og mister muskler. Akkurat det er vi to om. Å miste musklene altså. Jeg blir alt annet enn tynnere. Det er jo litt urettferdig igrunnen.

Det er på tide å freshe opp både kjærring og hus her. Jeg ser til og med på alt som burde vært malt. Ikke nødvendigvis fordi jeg vil skifte stil eller farge, men det er gammelt og slitt, akkurat som kjærringa. Dørene for eksempel. Og utforingene på vinduene som jeg skulle ha malt for seks år siden. Til og med de plager meg nå!

Så har jeg alt jeg må gjøre. Før vinteren … I inngangspartiet ligger to tonn rullestein, fordelt i to bigpack, som skal spres utover tomta. Litt her og litt der. Det skal bli så fint atte. Etterhvert. Har du sinnsykt god tålmodighet får du kanskje se. En gang. Ellers er halvannet mål med ved dumpet i garasjen, og det må stables. Innbefatter ikke akkurat vann dette, men veldig mye bevegelse, så foreløpig er det også uaktuelt. For det gjør vondt. Må først få litt hud oppå denne gørra. Da hjelper det nok.

Hagen er helt gjengrodd, og trenger masse stell. Både utforbi og innforbi gjerdet. Det burde helst skjedd i går. Plenen må klippes. Akkurat den skal jeg nok få tatt i løpet av dagen. Jeg er jo ikke helt handikappet heller. Gressklipperen starter nesten av seg selv, og så er det jo bare å gå frem og tilbake der ute, til det er gjort. Lett som bare det. Ikke sant?

Energinivået mitt er på bånn. Svetter bare jeg tenker på å reise meg. Er svimmel og kvalm. Forhåpentligvis har legen rett når han sier det er tablettkuren. Den nærmer seg innspurten nå. Bare i dag og i morra igjen. Og så blir sikkert alt så mye bedre!

Fin tirsdag til deg, og takk for at du kikker innom. Ikke så mange som legger spor etter seg, men på statistikken ser jeg jo at jeg ikke bare blogger for meg selv. Til å ha vært fraværende så lenge er jeg ganske så fornøyd med plasseringa på topplista. Bare 78 plasser under Kokkejævel faktisk. Hehe. Til å ha en mer eller mindre rein syteblogg så er jo ikke det så aller verst!

ღ

Mandag, ny uke, sol – og ny bandasje. Må bare innrømme at det har blitt litt vel mye for meg i det siste. Vond hånd, og hund som er blitt syk igjen. Denne ganga er det en strekk i forlabben. Vet ikke hva det kommer av, men han er jo ikke helt god i bakbeinet heller. Dermed ramla han ned trappa for noen dager siden. Da drømmemannen skulle ut på hytta for å hente resten av tablettene til bikkja hadde noen stjålet den fulle bensintanken vår! Jippi! 1000 kroner rett i dass!

Nå synes jeg snart det holder med uflaks altså.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er drittlei! Det innbefatter også disse byturene annenhver dag. Selv om såret var tørka inn litt, og crp’en var nede på 8, ville de følge utviklinga på kjøttkaka (hånda) mi denne uka også. Så det å leke doktor selv var visst ikke så glupt akkurat nå. Jeg protesterte ikke. Begynner å føle at jeg har litt for mange gener fra bestemora mi her, for ho behandlet legen som om han var Guds høyre hånd. Og den burde en visst ha veldig respekt for.

En tur til yndlings-kafeen pleier alltid å hjelpe. Det er mye hyggeligere der enn på legekontoret. Om jeg får bestemme, og det gjør jeg som oftest siden jeg går aleine, så havner jeg alltid på Kjerstis kjøkken. I dag var det omtrent folketomt der. Litt trist for Kjersti, men helt greit for meg. Får håpe ho fikk flere gjester utover dagen. Det er skikkelig koselig her, både inne og ute. Og sykt godt mat. Jeg havner normalt opp med denne vaffelen da, med spekeskinke, brie og litt annet snadder mellom hjertene. Pluss en latte selvsagt. Type enkel, og helst uten kaffesmak. Smaker det for mye kaffe kan jeg nemlig ikke få det ned. Så voksen er jeg ikke blitt enda, og blir det sikkert aldri heller. Føles litt rart når til og med Morten minstemann drikker ordentlig kaffe, og han er jo bare 27!

Det var mandagen min. Jeg er så utslitt at en skulle tro jeg hadde løpt maraton, selv etter to timer i horisontalen på sofaen. Uten å sove vel og merke. Egentlig har jeg ikke gjort en dritt i hele dag, og da er det jo helt ufattelig at det går an å bli på dette viset. Av ikkeno’. Men det er visst ikke alt en skal forstå, må bare bite tennene sammen, og håpe at noe av den energien jeg hadde siste uka vi var på hytta vender tilbake. Helst litt kjapt. For den kjærringa jeg var da, ho likte jeg ganske så godt.

ღ

Hei og hå. I går var vi sammen med en del venner. Faktisk hele 10 stykker samlet på en plass. Det er lenge siden det. Kjempekoselig var det. Men jeg var, som vanlig, den første som måtte hjem. Det er ikke fullt så koselig.

Egentlig hadde jeg fått nok allerede klokka 22. Men selv ikke jeg går hjem da! Hånda verka, jeg var kvalm og hadde sykt vondt i hodet. Så halvannen time seinere var det ingen vei tilbake.

Vi tok bussen noen minutter før midnatt. 

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Den var stufull! Og jeg var jo så dum at jeg trodde disse som var der skulle av der vi gikk på. Men den gang ei. Det var ikke køen for å komme ut jeg så bak i bussen, men rett og slett en skikkelig overfylt buss. Og ungdommen går ikke lengre enn høyst nødvendig, så de skulle selvsagt sitte på noen meter til.

Nye studenter er klare for en tilværelse i byen vår. Sjeldent har jeg sett så mange dritings folk på en plass! Flere av dem var nesten ikke i stand til å stå på beina. Men inn i bussen hadde det klart å komme. Alt for mange. Her var det ikke snakk om en meters avstand, de satt og lå oppå hverandre. Hylte og skreik. – Stopp bussen, jeg skal av og puuuule! Dette ble gjentatt 10-12 ganger mellom disse to busstoppene. Det er da du føler deg sykt gammel, og på helt feil plass …

Jeg sitter enda her og angrer. Vi burde ha tatt en taxi, eller aller helst spasert hjem. Og om ikke studentene var i stand til å skjønne at dette var litt på trynet, så burde det kanskje ha gått opp et lys for sjåføren.

Kanskje busselskapet bør vurdere navneskifte? Corona-ekspressen passer helt perfekt, spør du meg. For her var det nok ikke et eneste menneske som tenkte smittevern. Det var langt fra sitteplasser til alle, så midtgangen gjennom hele bussen var studd med folk. Fulle, unge, glade. Håper de er like glade i dag. Eller for den saks skyld om et par måneder. Når coronatesten viser at de er smitta, eller graviditetstesten viser at ja, ho fikk absolutt pult ho der som hadde tre i promille!

Fortsatt god søndag.

ღ

Late dager på hytta. Fantastisk sommervær. Nesten som å være i syden i godt og vel ei uke. Men så ble det bråstopp, på grunn av en blemme som plutselig dukket opp og fucket til hele tilværelsen. Ikke vet jeg hva det kommer av, ikke vet jeg hva det er. Og det vet tydeligvis ikke legene heller. Hvis du er litt sart for ekle bilder, så ligger det altså noen i slutten av innlegget … dermed er du advart.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Før dette starta fikk jeg noen fantastiske padleturer i nærområdet. Været altså, det var som sagt helt ubeskrivelig. Sol, varmt og vindstille. En kombinasjon som er ganske så uvanlig her ute. Så mitt knallgule futteral av en havkajakk som jeg fikk til 50-års dagen fikk lufta seg som den ikke har gjort på årevis. Vel har den beika litt med årene, i takt med kjærringa, men vi er fullt brukbare fortsatt. Begge to. Innimellom jaffal.

Først trodde jeg blemmene kom av padleåra. Men de er lokalisert på en merkelig måte som ikke passer til åra. Så ikke vet jeg … Den ene vokste i rekordfart fra fredag ettermiddag til lørdag morra. Utseende endret seg ekstremt, og søndag havna jeg på legevakta med ei “blemme” i vill utfoldelse utover hånda mi.

Det var ikke spesielt vondt. Bortsett fra et salig trykk, pluss sårhet langs ytterkanten. På legevakta var de mest opptatt av korona! Det var såvidt legen slang et øye bort på hånda mi. Googla “blemme” og fant frem til bildene jeg også hadde sett tidligere, uten at jeg fant noe som matchet utveksten jeg hadde fått. Ho tok ikke på hånda mi, klemte ikke, tok ingen prøver. Holdt seg på halvannen meters avstand hele tiden, selv om vi hadde munnbind begge to.

Jeg fikk beskjed om å kontakte fastlegen dagen etter for en hastetime … 

Kan ikke si jeg ble så sykt imponert over dette møtet. Og jeg hadde til og med sagt da jeg ringte hva det gjaldt. De kunne jo like godt ha sagt der og da at jeg måtte vente til fastlegen åpna dagen etter. For på dette tidspunktet var jeg verken spesielt redd eller hysterisk. Da hadde jo jeg sluppet å betale 405 kroner også … Etter at legesekretæren hadde slengt på litt salve, og gjemt det hele i en diger, da snakker vi DIGER, bandasje dro vi hjem.

Vi er flytta hjem. Å bo på hytta når en må til legen annenhver dag blir for tungvint. Men vi tror fortsatt vi skal ut igjen, noe vi innbiller oss hvert år. Og det ender alltid på samme måte. I november hastestenger vi for sesongen, da har allerede putene i utestua fått jordslag og det meste er blaut … jaja.

Blemme til besvær

Fikk time hos legen mandag morra. Han tok det mer seriøst. Klemte og kikka, og punkterte elendigheta. Det kom ikke ut puss eller blod, men masse “kjøttkraft”. Så akkurat ut som vannet en har kokt lapskauskjøttet i! Æsj.

Ny time onsdag. Da var elendigheta enda større. Spiser seg opp over fingrene og mellom disse. Det er sykt sårt. Endte med at de klippet vekk hele den døde huden. Så nå har jeg et stort åpent kjøttsår på høyre hånd. Beskjed om å være forsiktig, og dette kommer til å ta tid. Lang tid, altså ikke bare noen uker, så jeg måtte bare smøre meg med tålmodighet …

I mellomtia har to venninner skremt vettet av meg. Med kjøttetende bakterier og korona. Natt til onsdag sov jeg nesten ikke. Og om øynene lukka seg, så ble jeg øyeblikkelig kasta inn i det ene marerittet etter det andre. Var inne på badet og sjekka hele kroppen flere ganger. Trodde blant annet at jeg hadde DEN blemma på leppa, det var faktisk så virkelig for meg der og da at jeg til og med kjente den.

Legen avkrefta de kjøttetende. Og korona kunne det heller ikke være. Så noen koronatest ville de ikke ta, enda jeg spurte. Crp’en var gått fra 73 til 147 på et døgn. Men så fikk jeg penicillin og i går var jeg nede på 73 igjen.

Ny time hos legen i morra. Og til nå har denne hersens blemma kosta meg over 1500 kroner! For første gang på så lenge jeg kan huske hadde jeg jo ikke opparbeidet meg retten til frikort. Det er da jeg tenker at det jaggu ikke er så greit å bli syk i Norge heller, spesielt ikke om alt kommer på en gang …

Ble det litt vel mye klaging nå? Ja, da kan du jo ta en titt på bildene under. Det første bilder er da det starta, så er det et halvt døgn etter, og deretter enda 12 timer. Sist kommer den punkterte greia.

Nå er altså alt daukjøttet vekk. Området som er berørt er en smule større. Lurer på når det har tenkt å slutte å vokse jeg … og så lurer jeg jo også på hva det er. Hvorfor det starta. Og om det er farlig. Kanskje jeg holder på å råtne rett og slett?

ღ

Livet vettu … noen ganger er det helt topp. Andre ganger nesten ikke til å holde ut. Litt for mye elendighet på den ene fronten etter den andre kan innimellom bli til en diger klump som setter seg midt i magen, det kjennes ut som om den skal ta livet av deg på nattestid. Når hverdagene faktisk er ganske fullstappa med ting som føles temmelig uoverkommelige ut fra før av, så skal det ikke så mye til før det renner over. Og det er vel akkurat det det har gjort her i det siste. Toppa seg litt. Rent over.

Den gode og den onde sloss litt innimellom. På den ene skuldra sitter han der som mener jeg burde ha gitt opp for lenge siden. Bare kast inn håndkleet og bli ferdig med det. For dette er jo ikke et ordentlig liv. På den andre siden sitter den blide, positive som alltid forsøker og finne en utvei. Finne noe godt oppi elendigheta. For det er jo alltid noe å være glad for, om en bare graver dypt nok. De dagene en orker å holde spaden vel og merke …

Tinnitusen tar snart knekken på meg. Bare den aleine hadde egentlig vært nok å drasse rundt på. Det gjelder også fibrohelvete. Eller utmattelsen. Søvnløsheten som dukker opp med jevne mellomrom er heller ikke til å spøke med. Den resulterer i at en faktisk tror en holder på å bli gal til tider. Hver og en av disse tingene føles som en gedigen straff, men jeg vet ikke hva jeg blir straffet for. Med årene lærer en på et merkelig vis å leve med det en får trøkka nedover skuldrene. Eller studd inn i topplokket. Enten en vil eller ei. En går rundt i sin egen boble, gørrtrøtt og helt uten tiltakslyst. Bare det å gå ned på do kan innimellom føles helt uoverkommelig. For ikke å snakke om å ta en dusj …

Til og med det finner en løsninger på. Drikker en mindre så trenger en ikke gå så ofte på do. Det går jo selvsagt ut over andre kroppslige ting, men innimellom må en faktisk velge mellom pest eller kolera. Med våtservietter og tørrvask i håret kommer en ganske langt uten at en ser for sjuskete ut.

Det hjelper ikke å si til seg selv at dette kommer til å ordne seg. For hvor mange ganger tror du ikke jeg har fortalt meg selv det disse siste 10 årene? Faktisk blir det på en merkelig måte bittelitt bedre om en bare godtar elendigheten(e). Forteller seg selv at ja, sånn ble livet. Det var absolutt ikke slik du planla det, Marit, men du lever jaffal …

Livet altså. Det er til tider oppskrytt. Dagene en starter mer sliten og trøtt enn da en la seg er ikke noe å rope hurra for. Dagene en ikke har lyst til å stå opp, men bare tulle seg inn i dyna og håpe en forsvinner for godt er heller ikke så koselige. Men selvfølgelig står jeg opp likevel, tar en kattevask og håper at alt løsner etter noen timer. Noe det innimellom gjør. Men langt fra alltid.

Slenger en på noen grå stær og litt annet gøy så er du der! Litt for langt nede i den kjellertrappa altså. Noe så uskyldig som et par sykt tørre øyne for eksempel, kan faktisk ødelegge mye. Det er ikke noe å spøke med! Det kjennes ut som om jeg har tryna i sandkassa og fylt øyehulene med sand, og der blir den. Dere som har fulgt meg en stund husker kanskje at jeg ble operert for grå stær på venstre øyet for to år siden? Det var fantastisk! De første tre ukene. Jeg så så godt som jeg aldri hadde sett tidligere. Men så ble det stadig verre og verre igjen. Når noe virker for godt til å være sant, ja, så er det nettopp det det er vettu. Så jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg ble så sykt glad etter den operasjonen jeg.

Det var jo bare en illusjon. En ønskedrøm. Et ørlite håp. Faktisk er det bedre å bare gi opp altså, istedenfor å bli så skuffa gang på gang.

For noen uker siden var jeg hos øyenlegen. Det var et nedslående besøk gitt. På venstre øye har jeg bare 40% syn! Kanskje ikke rart at jeg føler jeg ser dårlig, og må anstrenge meg noe forferdelig for å lese og skrive. Derfor har pc’n stort sett bare ligget her, under stolen, siden i mars en gang. Derfor ble bloggen permittert sammen med alle de andre som ble permittert i forbindelse med coronaen.

Jeg har fått etterstær! Men det har jeg jo visst en stund. Faktisk synes jeg det venstre øyet mitt ser litt sånn halvdaut ut også, når jeg kikker etter. Men nå har jeg fått time til å ta disse hersens fuglene med laser. Får virkelig håpe det blir mer vellykka enn første forsøk. Høyre øye har 80% syn, og ikke fullt så mange stær heller. Selv om det stadig flakser rundt flere og flere der inne også. De formerer seg i takt med skvallerkålen i hagen faktisk. Men hadde jeg bare kunnet bli kvitt alt dette bråket inni hodet, så hadde sannsynligvis alt det andre også vært en smule bedre. Tror jeg.

Dråper, gele og salve. Hver eneste dag og natt. Hele tiden helst. Resten av livet. Pokker altså! Akkurat nå føler jeg at jeg har fått nok elendighet for en stund. Men det var ikke noe alvorlig galt inni der, bak øynene altså. Så det er jo en positiv ting. Her ble det meste gjennomlyst, og etterpå gikk jeg rundt hele dagen med gedigne pupiller. Uten å se en dritt.

Linser er ikke ideelt med disse øynene. Men briller er det jo ingen som har klart å tilpasse meg, for synet forandrer seg jo like fort som jeg blunker! Og uten noe som helst ser jeg jo nesten ikke en dritt! Slike linser som kan skiftes annenhver uke har vært helt topp. Men så lenge jeg skal dryppe så mye som nå, så går jo ikke det heller lengre. Får forsøke med engangs heretter. Gjerne i litt forskjellige styrker, alt etter dagsformen.

Reparasjonsalderen. Er det den som kommer etter overgangsalderen kanskje? Overgang og overgang du lissom. Hvem pokker er det som forsøker å innbille oss at dette var en overgang? Må sikkert ha vært en mann … Dette her var ikke noen overgang for min del, men en helt ny fase i livet som dukka opp etter “overgangen”. Og den er ikke til å spøke med. Så ikke klag over de harde ungdomsårene, skolegangen, mensen og småbarnsalderen, for ikke å snakke om når de små, søte barna blir uspiselige, frekke, umedgjørlige fjortiser. Nyt hver fase for alt det er verdt! For det som kommer etterpå kan være så mye, mye verre. For noen av oss. Aldri hadde jeg trodd at livet skulle gi meg så mange utfordringer som det har blitt disse siste årene. Og det baller bare på seg. Nye ting kommer til og blander seg med alt det andre. Ikke noe forsvinner igjen. Noen ganger lurer jeg på hvor mye mer jeg klarer før et eller annet kollapser. Gjett om jeg ønsker at jeg heller hadde hatt en sykdom eller skavank som kunne sees på utsiden, for ingen kan med sin beste vilje skjønner hva det er jeg må sloss med hver eneste dag. Jeg skjønner det knapt selv en gang …

Dette var et aldri så lite oppgulp skrevet litt nå og da gjennom de siste ukene. Det har skjedd masse positivt innimellom, heldigvis. Gode ting. Koselige ting. Små mirakler. Flere barnebarn er kommet til, og nå har vi åtte til sammen. Men kroppen min er og blir den samme søppelhaugen uansett, og jeg må bare innrømme at den og jeg ikke akkurat er perlevenner for tia. Det er ikke en gang å ta for hardt i når jeg sier at jeg hater den og all elendigheta den fører meg seg. Skulle virkelig gitt mye for å skifta den ut med en som funka som den skulle. Som klarte å henge med når viljen er til stede og jeg har lyst til å gjøre noe, uten å straffe meg så hardt i ettertid.

Nok en uoppnåelig drøm altså.

ღ