Hei og hå! Helga står for døra, igjen. Vi hadde en veldig plan for akkurat denne helga. Familietur til Krossholmen, med hele slekta til drømmemannen. Eller egentlig de aller nærmeste: Svigers, mine fire svigerinner og de som hører til dem. Pluss mine barn med barn og følge. Og det er mange, bare så det er sagt. De fleste i generasjonen etter oss har fått egne barn, noen har fått kjærester med barn. Men det er alltid plass til en til, og alle er like velkomne. Også mine barn, barnebarn og til og med de tre “bonusbarnebarna” jeg har fått via samboeren til dattera mi. Det er en årlig tradisjon, og alle pleier å glede seg noe sykt til denne happeningen. Egentlig skulle vi vært rundt 60 stykker i år, fordelt på 7 hytter. Og nei, de hører ikke til en spesiell sekt eller noe, om du lurte på det!
Nå ble det ikke akkurat sånn … mye på grunn av corona, og litt på grunn av været. Jeg har vært skeptisk hele tiden, for i mitt hodet ble dette litt i overkant feil i forhold til smittevernreglene som gjelder. Og plutselig så det ut som om den tanken traff (noen av) de andre også. Det var for seint å avbestille hyttene, så de som føler dette er innafor drar likevel. Det er ikke oss. Veldig trist igrunnen, for dette var aller første året alle mine skulle være med. Dermed hadde jeg gleda meg litt ekstra i forhold til tidligere.
Hyttene befinner seg på en øy i nærheten av Lillesand. Det er firmahytter for de ansatte der drømmemannen jobber. Jeg hadde noen perifere i familien som var ansatt der da jeg var barn. Og jeg kan enda huske hvor sykt misunnelig jeg var på dem som fikk feriert her ute. Det var fullt av unger hele sommeren, og på en måte ganske eksotisk i mine øyne, selv om vi hadde egen hytte i skjærgården. Men der var det lite andre unger, bortsett fra mine tre søskenbarn, og det var jo ikke så spennende år etter år … selv om den ene fetteren jeg har ble både kjekk og flott etterhvert.
Tenker det er mange som har gode minner fra Krossholmen. Men jeg er ganske sikker på at det er veldig få som er så flinke til å skape nye minner og familiære sammenkomster som familien jeg er inngiftet i. For her skal det jaggu ikke mye til før en finner en grunn til å samles eller feire et eller annet, og det meste er verdt en markering. Veldig uvant for meg, som ikke en gang feirer min egen bursdag på noen som helst måte. Ikke en gang da jeg ble 50.
For min del er alle minnene herfra fra de siste 13 årene. Fra omtrent å ikke ha familie, ble jeg plutselig en del av en gjeng fantastiske mennesker. Morsomme folk, oppfinnsomme folk, sykt omgjengelige folk, – og ganske høylytte folk. De tar litt plass mange av disse folkene, så selv om vi er mange så virker det nok som om det er enda flere enn vi egentlig er. Tradisjonen tro har vi hatt felles pizzakveld i båthuset når vi kommer ut på fredagen, grilling og kaker på lørdagen, restemat/pølser på søndagen. Vi tok med litt hver, og plutselig ble det kjapt mat til både dette slektstreffet – og nesten et til! For en av familiesvakhetene er at de alltid er ganske sikre på at vi alltid har for lite mat … litt rart det der, etter all denne erfaringa de har fått etterhvert …
Det har vært skikkelig opplegg og program for disse helgene. Spøkelsestur for ungene på kvelden. Krabbefiske, hvor svigermor var den ivrigste av de alle, inntil for noen få år siden. Pakkelek, der den samme svigermora er veldig ivrig fortsatt. Litt småforelskelser, for mine barnebarn hører jo ikke helt til familien på den måten, og det kan jo være litt spennende for noen og enhver.
Men i år blir det altså ikke helt sånn. For alle. Til tross for litt panikk for denne smitten hadde jeg tenkt å bli med. Mest for å ikke skuffe noen. Men da værgudene plutselig ble litt kjipe denne helga, så ble det hakket verre igjen. For da hadde vi ikke kunnet være ute på samme måte, og det kunne blitt vel trangt om salighetene i båthuset. Ikke nok med at vi hadde hatt en diger hund med oss, han hadde stort sett vært klissblaut hele helga også, i samme hytte der det skulle krabbe rundt en baby. Da trakk jeg meg, og drømmemannen vil jo ikke reise uten kjærringa.
Jeg er ganske sikker på det blir ei fin helg for de som ikke er så opphengt i coronasmitten. Faktisk er jeg litt misunnelig på dem også. Og jeg synes det er litt dumt for mine barnebarn som hadde gledet seg så veldig til dette, selv om de hadde muligheten til å dra ut med sine respektive foreldre, noe som ikke ble noe av siden mormor pingla ut.
Forhåpentligvis får vi en ny sjanse til neste år. Eller året etter … imens får vi bare kose oss med alle de gode minnene vi tross alt har herfra.
God helg fra meg til deg.
Nei sånn er det bare. Slett ikke alt man har kontroll på. Men det dukker alltids opp nye sjanser og muligheter. Lykke til og god helg 😀
Ja, det er jo ikke bare her det gikk litt galt i år. Dette var kanskje den minst viktige greia som coronaen satte en stopper for. Vi har gått glipp av både barnedåper og brylluper. Så får vi bare krysse fingrene for at disse ungene våre blir gift i 2021 heller. Dato er satt, men er jaggu ikke godt å vite nå for tia.
Ikke lett dette. Og jeg skjønner godt at dere droppet dette. Vi har ikke vært i bursdag til barnebarn engang da det har vært innendørs og litt for mange vi ikke er sammen med til vanlig.
Sånn blir det i år ihvertfall. Får håpe ting er annerledes neste år, så dere får vært sammen da 🙂❤
Ja, vi har jo gått glipp av både barnedåper og bryllup i år. Så krysser fingrene for at bryllupene lar seg gjennomføre til neste år. Da har vi hver vår datter som skal gifte seg, med to ukers mellomrom. Får håpe alt er litt mer normalisert til da.
Dere får nok muligheten igjen, høres jo ut som den familien er stadig flinke på å stelle i stand så 🙂 Kos deg likevel i helga da <3
Den familien er knallflinke til sånt ja. Så vi sees jo innimellom nå også, bare ikke så mange på en gang.
Det er jo litt slik for tiden…….. og jeg tror at du gjør de rette valga for deg og dine…
Jeg har veiet på vektskålen ang konfirmasjoner som kommer nå i oktober…. den ene er i Lillestrøm…. og da vil jeg jo inn til Oslo og besøke yngstesønnen som bor der – også….. og ja jeg har bestemt meg for å dra til Østlandet i oktober… Jeg må bare ta de forhåndsregler som er 🙂
God helg til deg og dine – og neste år er det forhåpentligvis ny sjanse for dette herlige treffet du har fortalt om 🙂
klem
Ja neste år får vi håpe alt er litt mer normalisert. Selv om jeg tviler litt … om det er det, så har vi to bryllup å se frem til. Vi har hver vår datter som gifter seg, med 14 dagers mellomrom. Det ene bryllupet skulle vært i år, så alt var klart, innbydelser sendt og lokale leid. Litt kjipt for de som måtte utsette det et helt år. En dåp gikk vi også glipp av. Og de to yngste barnebarna er heller ikke døpt. Det meste ble så avstumpa i år. For veldig mange.
Tror det er sånn for mange av oss for tiden. Jeg skulle ha vært på to slektstreff i sommer, men begge ble avlyst. Koronaviruset skremmer livskiten ut av ganske mange i min familie, de tør ikke.
Siden det ikke ble slektstreff skulle jeg egentlig ha reist på besøk til de som var arrangører siden jeg ikke har sett dem på mange år.
Men så var det helsa da. Etter en ferie med vekslende form ble jeg så dårlig at jeg måtte avlyse hele turen. Så istedet for familiebesøk, ble det en tur på sykehuset for min del. Ikke at det hjalp så mye, var ikke noe klokere da jeg ble skrevet ut igjen etter et døgn.
Kroppen skriker og krangler fortsatt og jeg har nok med å komme gjennom dagene.
God helg til deg.
God bedring til deg. Håper det hjelper utover høsten. Mye som er utsatt og kansellert i år. Krysser fingrene for at det lar seg gjennomføre til neste år. Iallefall de to bryllupene til to av døtrene våre. Det ene måtte utsettes, etter at alle invitasjoner var sendt ut og det meste var klappet og klart. De andre drøyde det med vilje, i håp om å slippe å avlyse pga. pandemien. En dåp har vi også gått glipp av. Og de to barnebarna som ble født i sommer er heller ikke døpt …