Mandag, ny uke, sol – og ny bandasje. Må bare innrømme at det har blitt litt vel mye for meg i det siste. Vond hånd, og hund som er blitt syk igjen. Denne ganga er det en strekk i forlabben. Vet ikke hva det kommer av, men han er jo ikke helt god i bakbeinet heller. Dermed ramla han ned trappa for noen dager siden. Da drømmemannen skulle ut på hytta for å hente resten av tablettene til bikkja hadde noen stjålet den fulle bensintanken vår! Jippi! 1000 kroner rett i dass!
Nå synes jeg snart det holder med uflaks altså.
Jeg er drittlei! Det innbefatter også disse byturene annenhver dag. Selv om såret var tørka inn litt, og crp’en var nede på 8, ville de følge utviklinga på kjøttkaka (hånda) mi denne uka også. Så det å leke doktor selv var visst ikke så glupt akkurat nå. Jeg protesterte ikke. Begynner å føle at jeg har litt for mange gener fra bestemora mi her, for ho behandlet legen som om han var Guds høyre hånd. Og den burde en visst ha veldig respekt for.
En tur til yndlings-kafeen pleier alltid å hjelpe. Det er mye hyggeligere der enn på legekontoret. Om jeg får bestemme, og det gjør jeg som oftest siden jeg går aleine, så havner jeg alltid på Kjerstis kjøkken. I dag var det omtrent folketomt der. Litt trist for Kjersti, men helt greit for meg. Får håpe ho fikk flere gjester utover dagen. Det er skikkelig koselig her, både inne og ute. Og sykt godt mat. Jeg havner normalt opp med denne vaffelen da, med spekeskinke, brie og litt annet snadder mellom hjertene. Pluss en latte selvsagt. Type enkel, og helst uten kaffesmak. Smaker det for mye kaffe kan jeg nemlig ikke få det ned. Så voksen er jeg ikke blitt enda, og blir det sikkert aldri heller. Føles litt rart når til og med Morten minstemann drikker ordentlig kaffe, og han er jo bare 27!
Det var mandagen min. Jeg er så utslitt at en skulle tro jeg hadde løpt maraton, selv etter to timer i horisontalen på sofaen. Uten å sove vel og merke. Egentlig har jeg ikke gjort en dritt i hele dag, og da er det jo helt ufattelig at det går an å bli på dette viset. Av ikkeno’. Men det er visst ikke alt en skal forstå, må bare bite tennene sammen, og håpe at noe av den energien jeg hadde siste uka vi var på hytta vender tilbake. Helst litt kjapt. For den kjærringa jeg var da, ho likte jeg ganske så godt.
ღ
Noen ganger blir det for mye ja. Ikke godt å ha det sånn, og som du sier, den gode følelsen av å ha energi ønsker en alltid tilbake. 🙂
Håper hånda, og annet bedrer seg så du får gode dager. Sender en god bedringklem, med ønske om god helg også. Lenge siden mandag nå 🙂
Hånda er på bedringens vei nå. Heldigvis. Klør noe forferdelig, men det tyder vel på at det gror. Energien er ganske laber for tia, håper det ikke blir slik helt til sommervarmen kommer tilbake …
Uffameg, noe er det hele tida.. 😀 Men man får ta det som det kommer… som regel så hjelper det ikke å hyle, selv om lysten dirrer rett nedenfor drøvel 😀 God bedring 🙂
Takk, takk .. nei, hyling og sutring hjelper ikke på sikt, men himmel så godt det kan være akkurat der og da! 😀
Tror jeg får si god bedring – og jeg håper du finner igjen litt energi snart! Kjedelig når det butter imot på alle kanter! klem <3
Takk, takk. 🙂 Her går det litt i energidrikker for tia, og det hjelper faktisk litt. Ellers satser jeg på at alt blir mye bere bare hånda mi blir litt mer normal.
høres no bra ut att kjøttkaka di som du kaller det tørker litt inn,krysser fingrane for att det bare går fremover,for slik jeg har skjønt det så spøker en ikke med gule staffelikokker.
Dere har noen utfordringer,og kjeltringer skjønner eg meg ikke på ,att en med overlegg får seg til å ta det som tilhører en annen,utrolig trist ,men den kaferunden hørtes fristande ut,tror jammen jeg må lage et par vafler jeg også snart hi hi
Ja, heldigvis er det kommet en aldri så liten antydning av hud over det nå, så kjøttkaka er borte!
Uff ja, noen ganger føles livet som ei skikkelig sump du ikke kommer ut av. Men man må vel ha trua, ellers er det ikke håp å komme på solsiden igjen. God bedring både til deg og Jonas.
Takk, takk. Burde jo ha trening i dette her sump-livet. Men selv da kan det bli litt vel mye, tydeligvis.