På mandag tok vi en aldri så liten trimtur i denne trappa. Vi har vært her tidligere, men det begynner å bli noen år siden nå. Da ble det bare med den ene ganga. To ganger opp og ned. Dette du ser her på bildet er vel omtrent bare halvparten av hærligheten. Nederste del blir en del brattere, og det er liksom umulig å få tatt noen bilde av hele greia på en gang.
250 trappetrinn er det. Og denne ganga klarte jeg tre ganger tur/retur. Merkelig nok ble jeg ikke lemster en plass etterpå, men jeg har vært sykt sliten de siste dagene. Såpass at jeg har ligget mye på sofaen rett og slett. Og det er jo ikke helt meg. For jeg sitter mye heller og dingler i en stol enn å innrømme at jeg trenger en liten time-out i horisontalen. Det resulterer jo i at jeg sovner i 9-tia foran TVn! Så i det siste har jeg ikke fått meg med Sinnasnekker’n omtrent, før lyset går.
Det har vært noen rare dager. I går ettermiddag hadde jeg noen timers besøk av barnebarna. Jeg klarte ikke en gang å hjelpe 10-åringen med matteleksene, for hjernen har tydeligvis tatt ferie. Jeg, som egentlig er kjempegod i matte, skjønte ikke en dritt. Det var ganske så flaut egentlig.
Jeg har selvsagt vært ute med Jonas. Men det krever jo ikke så mye akkurat. Bare to fungerende bein, og det har jeg heldigvis fortsatt. De, og en god porsjon viljestyrke, gjør at jeg kommer meg ut hver morra. Selv om begrepet “morra” er blitt en time forskjøvet etter at vi gikk over til sommertid. Verken hodet eller kroppen min var helt med på den forandringen der gitt. Jeg tar kvelden sykt mange timer før normalen, men er helt kaputt på morrakvisten. Sover godt gjør jeg også, så hvorfor jeg er så sykt sliten, ja, det må gudene vite. Jeg vet iallefall ikke. Jeg spiser mer enn jeg har gjort de tre foregående ukene, selv om det også er lite i forhold til før. Men det burde være mer enn nok til å fungere normalt.
Leser heller ikke blogger for tia. Gjør igrunnen svært lite. Er litt lei. Og veldig frustrert over nav og tingenes tilstand. Men det går sikkert over snart, og da er jeg tilbake som normalt.
… og der stoppa det opp gitt! Både det ene og det andre egentlig. Vektnedgangen, formen og til dels også viljen, vil jeg si.
Denne uka ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Jeg har hatt lyst til å gi opp. Jeg har vært sur. Jeg har hatt vondt over alt, og spesielt i ryggen. Eller nyreregionen da. Men der var det ikke noe galt i følge legen, så det er jo sikkert bare noe jeg innbiller meg det også. Men vondt er det. Såpass at jeg har lyst til å hyle høyt. Det kjennes ut som om noen prøver å skivse livlorten ut av meg. Hardt og brutalt. Det er sårt og varmt og ekkelt. Og jeg blir faktisk litt kvalm når det står på som verst. Kvalm og sinna.
For dette gidder jeg altså ikke! Nå som jeg var så godt i gang. Følte meg sånn tålig flink og sprek, og var så jækla motivert. Men så lett skulle det ikke være.
Jeg har spist litt mer. Frukt og knekkebrød. Middag i helgen, som de to foregående ukene, pluss et par dager til. Veldig planlagt, mikroskopiske porsjoner med kalori-telling og det hele. Men jeg har ikke beveget meg så mye, og det er nok der det ligger. For jeg må bevege meg sykt mye for å få opp denne forbrenninga. I følge FitBiten da. Og sammenliknet med drømmemannen så forbrenner jeg mindre enn halvparten av det han gjør – på en og samme tur! Er ikke det urettferdig?
Det er faktisk så ille at det nesten tar hele piffen fra meg! Barnslig? Jepp, I know. Men det hjelper ikke så mye det. Og når kroppen i tillegg ikke spiller på lag, og bestemte seg for at den nå bare hadde lyst til å slutte å fungere og heller spille syk, så hjelper ikke det heller akkurat! Forbanna møkkakropp!!
Så det gikk som det måtte denne uka. Selv om kroppen ble litt snillere i helga, så vi fikk en skikkelig langtur med bakker og slit på lørdagen, viser den forhatte vekta null nedgang! Det til tross for at jeg har forbrent mange flere kalorier enn det jeg har fått i meg. Og tro meg, jeg har skrevet ned hver eneste ting jeg har putta i kjeften! Likevel, null nedgang. Eller 100 gram da, men det er jo det samme.
Og nå ble jeg faktisk enda surere …
Jepp … jeg har lyst til å gi opp rett og slett. Innfinne meg med at jeg bare skal være feit. I går da jeg var på kino og kjente på alle luktene fra godisen alle de andre spiste holdt jeg på å bli gal. Til og med popcornen lukta himmelsk. Og jeg liker verken lukten eller smaken av de der ekle hvite, merkelige, knirkete greiene som folk trøkker i seg i løpet at et kinobesøk. Men i går altså … jeg kunne sikkert tømt heile hylla! Og dama på rada foran oss hadde kjøpt ei heil vaskebøtte full! Men der satt jeg da, med ei flaske vann. Til hvilken nytte lissom?
Akkurat nå synes jeg livet er både kjipt og urettferdig. Selv om den bittelille frokostporsjonen med havregrøt kokt på vann, uten både sukker og smør på toppen, egentlig smakte ganske så bra.
Lørdag og turdag. Egentlig skulle vi ikke på noen lang tur i går, men så ringte barnebarnet og spurte om jeg ville være med på kino i dag, og da måtte vi forandre litt på planene her. Må bare innrømme det at jeg er faktisk ikke så flink til å ta ting på sparket lengre, liker mye bedre å ha en plan … innstille hjerne og kropp på det vi skal gjøre. Helst i god tid. Men må man, så må man, og da kan jeg faktisk hive meg rundt enda. Selv om det føles ganske slitsomt bare det. Før vi har gjort noe som helst.
Vi tok turen til Slettehei. Rundtur denne ganga, for dette turområdet kan en angripe fra flere sider. Tidligere har vi kommet fra Kvarstein og Justvik. I går gikk vi fra Sødal, nærmere bestemt Saga Terrasse. Aldri vært der tidligere, og er veldig glad jeg ikke bor der oppe på vinterstid. For makan til svingete, bratte bakker skal du lete lenge etter. Men fin utsikt har de.
Da vi hadde gått en drøy kilometer måtte jeg snu. FitBiten min lå igjen i laderen i bilen, så jeg måtte hente den. Hadde jo irritert meg grønn om jeg skulle gått så langt uten å få resultatene inn på klokka!
Vi fant ei rute på ut.no. Og som normalt til den turgåeren å være så var gpx-sporet helt på jordet. Enten sitter ho hjemme og tegner opp ruta etter at ho har gått, sånn litt på måfå, eller så har ho en ekstremt elendig mobiltelefon som mister signalet i hytt og pine og bare tegner rette linjer, istedenfor å følge veien ho faktisk har gått. Så vil du på oppdagelsesferd er det bare å følge en av disse turene! Vi skulle gå her i går – og havnet langt inni bushen!
Dette er altså stigninga, jeg har ikke snudd kameraet …
Midt inni buskaset traff vi på denne her … ganske hissig var den også.
Vi gikk og klatra og gikk litt igjen. I håp om å finne tilbake til stien … Mannen ble forbanna og skulle aldri mer gå en eneste tur som ikke var godkjent av ut.no! Jeg forsøkte litt forsiktig å si at det gikk jo an å bruke en smule sunn fornuft selv, for eksempel lese turbeskrivelsen, selv om vi skulle følge et spor, vi hadde tross alt tatt av fra en sti …
Det var ikke så lurt å åpne kjeften akkurat der og da fant jeg ut.
Viser sporet at vi skal gå rett over myra, så gjør vi det! Å gå i kanten er helt uaktuelt, selv om det kanskje ikke hadde vært fullt så blaut og dypt der … Det blir egentlig litt som alle disse østeuropeiske trailersjåførene som kjører seg fast på en liten kjerrevei når de følger gps’en slavisk, og tydeligvis kopler ut hjernen … jaja … godt vi har høye, vanntette fjellstøvler!
Vi får jo flott variert terreng på denne måten da. Så helt galt er det ikke. Selv om drømmemannen min på et eller annet tidspunkt inni der forvandlet seg til en rasende okse. Det var like før det kom røyk ut av ørene hans. Jeg er jo så vant til å gå feil jeg, og jeg kommer jo alltid ut en plass, så det tar jeg ikke så høytidelig. Men han takler dårlig å miste kontrollen. Det er da det gjelder å ikke vifte med den røde kluten … noe som ikke alltid er like lett.
Hurra, et skilt! Og deretter var det bare strake veien rett til mål.
Utsiktstårnet på Slettehei. Vi hadde en liten pause i bunnen her, men det er fortsatt litt kaldt å sitte still, spesielt når en er dyvåt av svette. Så det var ikke lange rasten. Bare nok til å drikke litt og spise medbragt niste, som for min del var en Nutrilett iskaffe og to tørre, flate knekkebrød med urter og havsalt.
Så var det denne hengebroa da. Der har vi vært en gang tidligere, men ingen av oss huska hvor vi hadde gått. Ikke helt lett å se om det gikk en sti eller ikke på bare fjellet.
Nå begynner det å likne noe. Og plutselig var den der … broa!
Hadde ikke trodd Jonas var så tøff! Han gikk rett utpå, som om han aldri hadde gjort annet enn å ta lufteturene oppi høyden tidligere. Jeg synes faktisk det var litt skummelt.
På toppen! Og før i tia har det tydeligvis vært mulig å gjøre sitt fornødne her, men ikke nå lengre. Om du da ikke er av den særdeles frigjorte typen og bare lar det stå til.
Grillhytta er åpen for alle. Men i går var den stappfull av unger og familier. Så vi satt bare litt på benken utenfor, tok noen bilder og studerte utsikten, før vi begynte på returen.
Og utsikten, den er det ikke noe å si på! Utrolig flott er det, det er nesten så en glemmer alle oppoverbakkene når en kommer dit. Du er nå kommet 277 moh og kan se det meste, helt fra Kjevik flyplass til Varoddbroa og halvveis til Danmark. For å komme hit må du altså over denne vel 200 meter lange hengebroa, og bare det er jo faktisk litt spennende.
Går det an å gå oppover begge veier? Sånn når du går en rundtur lissom … Jepp! Denne ruta var faktisk sånn.
Den første etappen gikk riktignok nedover. Det måtte den jo, hvis ikke så hadde vi jo havna direkte hos St. Peter, og der hadde det nok blitt strake veien ned igjen … Men da vi kom ned i bunnen av denne flotte, gamle skogsveien så gikk det oppover og oppover og oppover i det uendelige.
Bakkene ville ingen ende ta! Det var ikke mer enn vi var kommet til topps, på det vi trodde var den siste bakken, så var det jaggu en til, og en til … så dette var treningsturen sin det. Det er da det gjelder å feste blikket et par meter foran skoene, for ikke å få all elendigheta i fleisen på en gang. Det kan jo ta motet fra enhver hobbytrimmer.
Fin tur. Slitsom og lang. Hele 15 kilometer ble det, og FitBiten forteller at vi har gått 192 etasjer. Og bare for å nevne det, vi er fortsatt godt gift altså. ♥
God kveld i stua, eller hvor du nå måtte befinne deg. Allerede fredag igjen, og det er like greit, for denne uka har ikke vært av de beste akkurat. Men nå skal vi snart ha pizza, noe jeg har gledet meg til hele uka.
Før en kan nyte, er det lurt å yte litt. Dermed ble det en liten tur til Romsvarden og Romsviga i Søgne i kveldinga. Bare 2,2 kilometer, men litt tur er bedre enn ingen tur. Selv om jeg synes det ble litt vel lite dette. Sammen med morraturen er jeg fortsatt ikke kommet opp i de daglige 10.000 skrittene. Det er litt kjipt. Spesielt når det er andre dag på rad …
Vi parkerte bilen i Helleviga. Derfra gikk vi opp til varden og ned igjen til Romsviga. Vi har gått på tur her tidligere, men ikke akkurat den samme stien. Varden har vi heller ikke sett før, eller den var jo ikke så mye å se, utsikten derimot … den var flott!
Fine stier og fin natur. Vi traff en hyggelig mann som stoppa og prata litt, fortalte om plassen. Dessuten fikk vi et kart over området, så spørs om det ikke blir flere turer her ute etterhvert.
Veldig flott her. Sikkert fint om sommeren også. Og om søndagen er det kafe her. Da har jo aldri vi vært her, vi pleier jo ikke akkurat oppsøke folk når vi er ute på tur.
Jonas måtte selvfølgelig fotograferes litt på den gamle trappa. Enten han likte det eller ei … var vel helst det siste her. Han skjønte ikke helt hvorfor han skulle sitte stille på en stein, når det var så mange gode, ukjente lukter i gresset.
Det var den turen. Og nå er det sofaen resten av kvelden. ♥ God helg, og takk for at du kikka innom.
Hei på deg. Som du sikkert vet er jeg ganske fan av å kjøpte brukt. Det er så sykt mange flotte ting der ute, til brøkdelen av prisene i butikken. Eller på finn.no og de forskjellige salgsgruppene på Facebook. Og hvorfor betale mer enn du må, når det du finner her er like fint som nytt?
Dette må være tidenes kupp for meg altså! Eller for barnebarna da. For det er jo ikke jeg som skal leke med disse to her. Så sprø er jeg fortsatt ikke blitt. Men se på dette lasset da! Og gjett hva jeg betalte? Det var jo budrunde, men jeg var tydeligvis den eneste som kunne tenke meg dette. Rart. For her fikk jeg altså en stufull bærepose med to Build a Beer dokker, pluss masse klær og utstyr. Til den nette sum av 300 kroner. Mesteparten har fortsatt lappen på og er ikke en gang brukt.
Det var ikke mer enn jeg hadde tenkt tanken … så føyk jeg avgårde til frisøren på torsdag. Skulle egentlig bare klippe tuppene, men så ble det jaggu litt ny farge også. Eller striper da. Mørkere striper. Så nå føler jeg meg faktisk mye bedre! Ikke fullt så grå og trist. Håret ble fem centimeter kortere bak, men lengda foran er beholdt. Så nå ser det nesten ut som jeg har en ordentlig sveis. På bildet hadde jeg faktisk sletta håret dagen før, men siden vi var på tur med både vind og regn, så holdt ikke det lenge. Liker det best uten krøller, og det er jo typisk når jeg har fått utdelt dette bustehuet!
Ser du ikke forskjell sier du? Vel, her er et bilde fra onsdagen … og se på de flotte tur-neglene jeg har! Jeg som ikke liker for mye bling en gang. 😀 Det er jo skikkelig Harry dette! Men hvorfor ikke? Det er jo litt gøy også da. Barnebarnet på snart seks synes de var fantastisk flotte og ville gjerne ha samme!
Forresten så kjøpte jeg nye solbriller i helga. Veldig billige sådan hele 79 kroner, men siden jeg skulle forsøke en fasong som jeg aldri har hatt før fant jeg ut at jeg først måtte prøve meg på noen rimelige noen. For sist jeg kjøpte RayBan så ble det et skikkelig bomkjøp. Og der ligger de, til en verdi av 1300 kroner, og da tror jeg til og med det var noen prosenter på dem. Det er litt kjipt. Tenker jeg må legge de ut for salg på facebook, til 800 kroner eller deromkring. Det er jo et godt kjøp, for de som er ute etter nye RayBan og kanskje akkurat vil ha den typen.
Her venter vi på regnet. Så nå skal jeg bare nyte en Nutrilett shake, og så går vi oss en tur. Kanskje vi rekker det uten å bli blaute.
Da var andre uke over. I helga var jeg sulten. Eller kanskje mer kjesken. Og svimmel. Så jeg har tilført litt fast føde i tillegg til shakene innimellom. Et knekkebrød og en kiwi. Noen jordbær.
Ellers har jeg spist både pizza, kyllingsalat og fisk i helga. Det er sinnssykt godt med mat. Jeg elsker rett og slett mat. Har ingen problemer med å kutte godis og kaker og slike unødvendigheter, men middagen altså … den er et savn akkurat nå.
Drømmemannen lager verdens beste pizza! Og den var enda bedre på fredag enn den pleier å være. For alt både lukter og smaker mye mer nå som jeg stort sett har kutta ut det meste av fast føde hele uka. Jeg kan gå forbi et hus og lukte hva de skal ha til middag. På plasser der jeg aldri har kjent noen lukt tidligere! Til og med mat som aldri har hatt noen spesiell lukt lukter himmelsk nå! Kan jo få vann i munnen av mindre!
Helgene er verst. Når drømmemannen er hjemme. Hadde jeg bodd aleine ville jeg nok hatt en helt annen kropp. Og det er jo det som er problemet her i huset. Vi koser oss mest fordervet! Og ingen av oss har en kropp som takler det spesielt godt. Er jeg aleine gidder jeg jo ikke lage mat bare til meg selv. Ikke er det så fristende med noe heller, når ingen andre spiser. Men nå bor jeg jo sammen med verdens beste mann vettu. For meg. Og han er sykt glad i god mat, og ikke minst fantastisk på kjøkkenet. Da er det skikkelig vanskelig å ikke forspise seg altså.
Å begrense seg, det er en kunst. En kunst jeg ikke behersker så godt. Jeg er flinkere til å kutte tvert enn å bare spise litt. Litt er nemlig ikke bedre enn ikkeno’, det gjør jo bare at en har lyst på mer. Når maten blir satt frem som en porsjon på tallerkenen går det helt greit. Jeg kan veie og måle opp det jeg skal ha, og være fornøyd med det. Mett blir jeg jo også. Faktisk mer enn mett til tider, så porsjonene har nok minska en del de to siste helgene. Men om alt står i fat og boller på bordet, og det er i overkant mye for bare to, da sliter jeg. Eller i selskap, der en sitter lenge rundt bordet … da er det ufattelig hvor mye jeg kan klare å trøkke ned.
Til tross for litt mer kaloriinntak denne uka, så gikk vekta litt ned. Minus 1,6 kilo. Jeg trodde ikke jeg hadde beveget meg så mye som sist uke, men ser av oversikten at det kun er en dag som ble under de magiske 10.000 skrittene. Så helt galt var det jo ikke, og i går så fikk jeg jo opp gjennomsnittet litt etter turen langs elva. Får vel si meg fornøyd med dette …
Jeg angrer litt på at jeg ikke målte meg før jeg starta på dette her. For tidligere har det jo vist seg at jeg har gått inn en del centimeter her og der, til tross for at vekta nesten har stått stille. Og jeg merker faktisk at midjen, som har vært ganske fraværende i det siste begynner så smått å dukke frem igjen. Det er jo ganske gøy!
Jeg prøver ikke å bli noen andre. Jeg vil bare være meg selv, i en litt lettere utgave. Uten så mye polstring. Men noen ganger lurer jeg veldig på om det virkelig er meninga at alle skal være slanke. Hvorfor er det så viktig, når mangfold ellers blir hyllet og verdsatt, og ikke minst normalisert?
Går inn i tredje uke ved friskt mot. Litt sliten og klein. Så om du lurer på om all denne gåinga hjelper for den fysiske formen, så må jeg altså svare negativt på det. Akkurat nå. Men det kan jo bedre seg på sikt kanskje. Selv om jeg ikke helt tror på det. Men når det gjelder det psykiske så har det skjedd en del forandring her. Jeg er mye gladere, og ser litt lysere på livet. Og det er jo en positiv ting.
Ut på tur aldri sur! Her er folket som ikke lar seg stoppe av litt regn eller noen hagl. I dag har vi gått og gått, på litt ukjente stier. Iallefall halvparten av strekningen. Vi parkerte ved Direktørens Hage, ved sykehuset og gikk oppover langs elva. Otra Elvepark er den del av en natur- og kulturssti med informasjonstavler langs veien. Står det så fint på ei nettside jeg fant. Men den må ha vært litt lite oppdatert, for de informasjonstavlene vi så var helt uten informasjon. Bortsett fra en.
Første delen av turen går på bred gruset vei. Denne passer greit for rullestoler og barnevogner også. Etter å ha passert sykehusområdet går veien mer over til en sti. Det er flere bademuigheter langs veien, og også en del utplasserte benker og bord for en aldri så liten rast med kaffi og matpakke.
Midt inni intet fant vi et hus. Ingen vei inn, men det sto en bil utenfor … rart … Da vi kom hjem fant vi ut at det var til salgs. Det vi så fra stien er jo egentlig bare uthuset, låven eller hva du vil kalle det. Snakker altså om bildet over, nederst i høyre hjørne. I følge min datter så var det også til salgs for noen år siden. Det ser jo ganske så idyllisk ut, og du får med ei diger tomt med strandlinje. Men mulig det blir litt ensomt i lengda. Så det passer nok best for de som hater naboer!
Veldig varierende terreng, og natur. Fint å gå her, selv om været ikke var av det beste. På denne tiden av året ble det til tider en heller en sølete fornøyelse. Og etterhvert ganske sleipt og glatt. Det liker jeg jo dårlig, for jeg er blitt veldig redd for å ramle på mine halvgamle dager. Men det går jo helst greit da. Det var jaffal ikke meg som tryna tre ganger!
Litt av hvert som måtte krypes over for å komme frem. Jonas, som ikke en gang gidder å hoppe inn i bilen etter vi har vært på tur, klarte seg overraskende bra her.
Så fikk vi jaggu litt sol på vei oppover. Da ble alt veldig fint.
Hit, men ikke lengre. Ved Strai Bom er det kun noen hundre meter bort til RV-39 hvor du kan ta en buss tilbake til sentrum. Jeg hadde lest på en blogg at det gikk an å gå helt til Kvarstein, men da måtte vi sannsynligvis ha gått opp på riksveien. For denne stien stoppa altså her. 7 km fra der vi starta.
Det regnet som pokker! Og kjærringa er like fotogen som alltid. Men vi tok en liten rast under et tre, før vi dro nedover igjen. Samme vei vi kom fra. Måtte bare ha litt vann og et par tørre knekkebrød før nye 7 km skulle tilbakelegges.
Her er det eneste infoskiltet som det fortsatt står noe på. Det forteller om benken (bildet under), som sannsynligvis er laget i ca. 1900. Dette var en naturlig endestasjon for spaserturene fra “Eg Sindsykehus”. Her kunne man sitte og hvile ut og nyte utsikten …
Vi nærmer oss utgangspunktet igjen. Ganske våte og enda mer slitne. Men utrolig deilig å komme hjem og vite at alle tre har fått mer enn nok trim denne søndagen.
Fin rasteplass. Med både utsikt og tak. For de som bare vil gå litt.
Og her kommer de.♥ Verdens aller beste turfølge. Vi har så smått begynt å snakke litt om å ta en tur på Hardangervidda til sommeren, men jeg er veldig skeptisk til å ligge i telt, og hytte er uaktuelt med den digre hunden.
Teltlivet ble jeg vel i grunnen ferdig med på slutten av 70-tallet. Minst. Og nå vet jeg jo ikke om jeg har en kropp som kan fungere etter ei natt eller tre på et liggeunderlag. Eller om jeg hadde klart å gå om jeg tilfeldigvis hadde fått ei natt uten søvn. Litt kjipt å bli fibrofast innpå vidda egentlig!
Men det kan jo være det hadde gått greit. Det finner vi jo jaffal ikke ut om vi ikke forsøker. 😉
Her kommer noen bilder fra turen vi hadde i torsdag kveld. Akkurat i det sola gikk ned. Det var skikkelig flott, helt vindstille og veldig romantisk, selv om ingen av oss innehar så alt for mye av den egenskapen.
Denne turen bør du absolutt ta om du bor i nærheten. Det er verken en lang eller hard tur. Bare kos rett og slett. Og den passer for alle. Det er en perfekt rusletur på en times tid før en parkerer i sofaen for kvelden. Eneste kjipe er at en må gå samme vei tilbake, for slike som er mest gira på en rundtur.
Vi parkerte ved Åros og gikk mot Høllen. Det er ikke noe i veien for at en kan gå motsatt, og det er nok av parkeringsplasser i begge ender. Egentlig var vi akkurat bittelitt for seine til at vi fikk med det aller fineste lyset, men sånn går det når en ikke planlegger helt, og bare plutselig hiver seg rundt.
Foreløpig er det ikke så veldig folksomt her. Spesielt ikke i kveldinga midt i uka i slutten av mars.
Vi trodde Jonas hadde lært at saltvann ikke skal drikkes. Etter en tur til Lista da han var litt yngre … og vi nesten trodde han skulle stryke med da han hadde glefsa i seg den ene bølga etter den andre langs strendene. Men i går var han visst særdeles tørst! Merkelig det der, når han finner vann ute skulle en nesten tro at han ikke hadde hatt tilgang til dette hele dagen. Enda han har ei diger skål i begge etasjer hjemme, hvor vannet blir skifta ut flere ganger daglig. Men når han tror han stjeler noe, da smaker alt mye bedre. Så også saltvann! Denne ganga gikk det heldigvis greit da.
Dette er vel omtrent Sørlandet på sitt beste? Og vi er altså ikke kommet til april en gang. Det var utrolig stille i går, masse fuglekvitter og kun stemmene til to som var ute og padlet. Er du ute etter å få mannen i det litt romantisk siget, så var altså ikke dette den dummeste plassen …
Vi tok turen helt ytterst ved båthavna før vi snudde. Samme vei tilbake er jo normalt litt kjipt. Men på denne tiden av døgnet blir det jo ikke helt likt likevel, siden himmelen og fargene forandrer seg ekstremt kjapt før mørket senker seg.
Hei på deg der ute. Det er fredag og jeg våkna grytidlig. Før i tia kunne en jo få skikkelig mye ut av dagen på den måten, stå opp før hanen galte og i seng lenge etter midnatt … fikk gjort en heil haug både før og etter jobb. Men sånn er det jo ikke lengre. Jeg blir jo så sykt trøtt og sliten utpå ettermiddagen og kvelden nå. Skulle ønske jeg jaffal klarte å sove til 9, for da fungerte jeg litt bedre. Men jeg er ikke av den typen som bare kan ligge i senga og sløve heller, så da er det jo ikke så mye annet å gjøre enn å stå opp egentlig. Selv om klokka ikke en gang var 6.
Halv 8 var vi ute på tur. Jonas den sløve, og damemennesket hans. Det var en fantastisk flott morra, så det var ikke så dumt å få med seg den! Vi fikk gått en lang, fin tur på snaue 7 kilometer, mens vi enda hadde sola på besøk. Nå regner det.
Stille og fint rundt Hestefallstjønn, rett inni skogen i nabolaget. Når jeg skal begynne å spise litt mer normalt igjen, så tror jeg jaggu jeg skal ta med frokosten hit en gang. Bare sitte og nyte. Det er ikke alltid en trenger å dra så langt for å finne litt hverdagsglede ser du. Selv om jeg personlig ville ha foretrukket en langtur til litt mer eksotiske strøk nå. Siden ikke det går, får en heller ta til takke med det en tross alt kan gjennomføre. Som en rusletur i sneglefart, med verdens mest bedagelige hund. Som lukter på alt og har all verdens tid.
Om jeg irriterer meg litt på han for tia? Jepp! Fatter ikke at det er mulig å være så treig!
Påfyll på tanken. Slik at han kan opprettholde skvettinga og markeringa hele veien hjem. For det er nemlig veldig viktig. Skulle jeg valgt hund i dag, så kunne jeg veldig gjerne tatt samme rase. For mer kjærlig og snill hund skal du lete lenge etter. Jeg har aldri hatt en hund med så mye personlighet, men aldri har de vært så sta og egne heller. Kommer jeg ikke i dag så kommer jeg i morra. Det er typisk leonbergere. Men jeg hadde aldri valgt en hannhund. Regner med at tispene, som er mye mindre, er litt mer spretne og kjappe. Og kanskje de ikke peser og puster sånn når de er ute på tur, slik at de vi møter lurer på om bikkja er eldgammel, eller rett og slett feiler noe. Det siste der lurer jeg også på rett som det er, men i følge veterinæren er alt helt topp.
Mulig jeg skulle hatt en liten spretten schæfer heller. For jeg har jo egentlig hund for å komme meg ut. Jonas liker seg nok aller best hjemme, eller på hytta. Der han kan dasse fritt rundt i sitt eget tempo og gjøre stort sett som han vil.
God helg. ♥ Her blir det fredagspizza sammen med sønnen, pluss drømmemannen, i kveld. Det blir koselig.
