De flotte dagene kommer som perler på en snor her. For en januar vi har! Og da er det jo lurt å få mest mulig ut av dette været, komme seg ut og nyte det så ofte en kan.

Søndag kjørte vi til Arendal. En snau time hver vei. For å gå tur på Hove. Her har jeg så vidt vært sammen med ei venninne for noen måneder siden. Og dette fantastiske turterrenget gav mersmak. I går var det altså tid for å utforske omgivelsene litt mer inngående.

Det ble en frisk tur, med sjøluft i lungene og bølgebrus i ørene. For en natur vi har i dette landet vårt. Og så ufattelig mange flotte steiner det var her! De hadde egentlig tatt seg godt ut litt rundt forbi i hagen vår …

Stein på stein. Halvparten av løypa gikk vi på rullesteinene langs sjøkanten, og opp og ned på fjellene. Det var litt glatt her og der, men vi kom oss rundt uten noen uhell. Jonas tryna et par ganger, men han ser ikke ut til å ha fått noen varige men av det. Bortsett fra at han er utrolig sliten i dag, og ville faktisk ikke være med på morraturen. Det har aldri skjedd før. Men da jeg hadde fått på han selen og skulle ta på meg jakka stakk han inn under trappa igjen der han har senga si. Men her var det ingen kjære mor, så den vanlige runda rundt toppen ble han slept med på. Altså, Jonas er en hund, om du begynte å lure nå.

Det var lite folk her nede langs vannet. Bortsett fra de som bare hadde tatt en avstikker fra veien og satt seg ned for å grille. De aller fleste foretrekker vel et litt annet underlag enn dette når de skal gå lang tur.

Vi gikk og vi gikk. Og jeg kom hjem med en haug av fine bilder. Siden turen tok så mye lengre tid enn vi trodde, ankom vi tuppen ytterst ved Hove, med utsikt over til Merdø, akkurat i det sola gikk ned. Og det ble jo som en ekstra bonus for god innsats. Det er greit å ha en liten gulrot i den andre enden. Rent bortsett fra at vi bare var halvveis her, og hele tilbaketuren fortsatt lå foran oss. Men den var jo langs veien, og mye lettere å gå enn tilfellet hadde vært til nå.

Det er fortsatt ikke mørkt altså. Men når en tar bilder mot sola så blir de bare sånn. Liker den effekten jeg. Vi traff et par på en topp her, og de var mektig imponert over at vi hadde en så sprek leonberger. Som kunne være med på slike turer … Ikke vet jeg, men det er mulig disse hundene stort sett bare blir brukt til utstilling? Vår stakkar lever ikke et liv som artsfrendene sine tydeligvis. Her har det vært masse gåing og turer fra første stund, det er jo derfor vi har hund. Godt Jonas ikke kan lese. For på facebook ser vi stadig digre leonbergere kose seg i sofaen. De er på spa og får stelt pelsen, og de får massasje for stive, ømme muskler og voksesmerter.

Du må altså ikke gå langt for å komme hit. For det gikk flere veier og stier fra parkeringsplasser og skogholt og rett ut i hærligheta. Men siden vi hadde bestemt oss for å ta hele turen på langs, og tilbake langs bilveien, så ble vår tur slik.

Vi nærmer oss “snuplassen” og sola står ganske lavt på himmelen. Det virka som om det var veldig mange som kom ut hit bare for å se på solnedgangen. For jo nærmere tuppen vi kom, jo mer folksomt ble det. Men det hadde vel også noe med at det var opparbeidet gangstier her, og de fleste foretrekker nok det fremfor rullesteiner og klatring.

Her oppe var det en fin plass å spise medbragt mat. Men vi var ikke de eneste som hadde tenkt den tanken … og den aller beste plassen mot solnedgangen var opptatt. Det var jo typisk!

Mine fine turkamerater. Nyter de siste solstrålene ved hytteveggen til Fugleforeningen, eller hva det nå var.

Plutselig ble det mørkt. Og egentlig skulle vi ha vært fremme ved bilen og på vei hjem nå. Etter tidsberegningen som sto på ut.no. Som jeg har sagt tidligere, ut.no er en fantastisk plass å finne tur-inspirasjon. Turene er som regel godt beskrevet, med kart og hele pakka. Men de er kleine på bilder de som legger inn turene sine her. Og de er elendige på tidsangivelsene. Jeg er ganske sikker på at vi ikke somler. Vi har en helt normal fart, blir både svette og andpustne. Det lønner seg tydeligvis å legge på 50% på tiden som er oppgitt. Om du ikke har tenkt å løpe rundt.

Vi hadde enda en times tid langs veien før vi kom til bilen. I mørke. Uten lys og uten refleks. Heldigvis var det ikke mye trafikk her, så det gikk jo greit. Men jeg følte meg som en tufs der jeg traska avgårde, jeg som til og med har både lys og refleks når jeg går langs sykkelstiene hjemme. Så da lærte vi det: Ta med lykt og refleksvest, selv om du ikke har tenkt å være ute etter mørkets frembrudd.

Vår søndagstur ble hele 13.8 km lang og varte i 4.5 timer. Enda en flott dag ute. Og det føles utrolig godt. Jeg har hatt noen fine dager i det siste. Og jeg håper på mange flere turer i ukene som kommer. For dette er godt både for kropp og sjel. Så lenge jeg klarer å stable meg på beina og komme meg ut får jeg vel være fornøyd, til tross for at det er mye annet greit i livet som jeg har mista på veien. Det kunne sikkert vært verre.

To på rad. Dette var andre søndagen på rad der værgudene har vært ekstremt snille med oss. Sist søndag var vi på øyhopping i Ny-Hellesund i Søgne. Gikk du glipp av innlegget derfra finner du det HER.

♥ marit

Follow my blog with Bloglovin 

Hei, hei. Vi hadde en fantastisk søndag. Flott tur i skjærgården, og værgudene kunne nesten ikke vært snillere med oss tatt i betraktning at vi er i januar. Vi har vært på øyhopping. Nå tenker du sikkert; Aaaah Hellas! Men neida, vi hoppa rundt i nærområdet omtrent. Rett uti Søgne, en snau halvtimes kjøretur hjemmefra. Hvem hadde vel tenkt at det gikk an? Og det uten å ha egen båt til og med.

Ny-Hellesund er forsåvidt ikke en ukjent plass for meg. Men det er en plass jeg i alle år bare har kjørt gjennom, på vei til et eller annet. Jeg har aldri vært i land på noen av øyene, så dette var en opplevelse. Og bor du i nærheten og kunne tenke deg turen, så stikk gjerne innom HER og sjekk om det kommer nye datoer. Og nei, innlegget er absolutt ikke sponset. Men jeg synes arrangørene fortjente en liten omtale her, selv om vi til og med betalte turen selv.

Ny-Hellesund er ei uthavn i Søgne kommune, Vest-Agder fylke. De tre hovedøyene heter Kapelløya, Helgøya og Monsøya. Herfra kommer du kun sjøveien. Vi var på arrangert tur med MB Høllen. Sånne fellesturer er jo ikke noe for meg egentlig. Fikk litt følelsen av at guiden kun manglet flagget, og så hadde det vært som en utflukt på Kanariøyene. Men gleden over det fine været og de flotte omgivelsene klarte å overgå de litt negative tankene. Tror vi var 50-60 stykker. Så det ble litt køgåing. Men siden dette var den eneste muligheten til å se sommerparadiset i vinterdrakt, så var det liksom helt greit likevel. Turen svarte absolutt til forventningene. Og jeg har veldig lyst til å ta den igjen en gang, på egenhånd.

Klokka er 12, og vi forlater Høllen brygge. Første stopp er Kapelløya. Her ligger Verftet, som i sommersesongen har hatt både gourmetrestaurant i regi av Bølgen og Moi, og de siste årene en sommerkafe. I sommer ga imidlertid eierne opp driften, så hvordan det blir i 2019 vet jeg ikke. På Verftet kan du også booke overnatting, om du har lyst på en litt annerledes sørlandsferie. På øya finner du dessuten en flott kyststi som går over til Olavssundet på motsatt side, hvor det er både strender, jorder og fine grillplasser.

Opplegget var fleksibelt, så her kunne en egentlig velge hva en ville ha ut av dagen selv. Bortsett fra mer tid, og mindre folk som tråkka rundt inni bildene mine da … men jeg ser jo at det er meg det er noe galt med her, og absolutt ikke opplegget. Det var med to lokalkjente guider. Vi gikk med han som ikke fortalte så mye om historien rundt plassen. Men var du av den litt mer nysgjerrige typen var det en egen guide for det også. Ville du ikke gå på tur kunne du rusle rundt litt på egenhånd eller bare være i båten og nyte medbragt kaffi. Fritt valg altså. Men siden vi aldri hadde vært der tidligere, og ikke helt visste hvor vi skulle gå, så dilta vi etter de andre.

På vi til Helgøya.  Det var ikke lange båtturen, bare rett over sundet. Dette ble nok min favoritt. På toppen av øya, med fantastisk utsikt, ligger det et fort som ble anlagt av tyskerne under okkupasjonen i 1940-45. Turen opp hit var på egenhånd, og vi fikk 50 minutter til rådighet. Omgivelsene var fantastiske! Og her var mye å utforske, fantastisk natur, skyttergraver, kanoner og utkikksposter, pluss selve fortet da, og alt for lite tid …

Som sagt, skulle gjerne hatt mer tid her. Alt for mye å se på en snau time. Og nå er det bare et siste stopp igjen, før vi vender baugen tilbake mot Høllen. Tre og en halv time går veldig fort når en har det fint.

Utsikt fra Monsøya til Kapelløya. Det røde og hvite huset på andre siden er et gammelt gjestgiveri. Monsøya er den største av de tre øyene, og har i dag 15 fastboende. Vi gikk i land på “Vilhelm Krags brygge” og ble geleidet opp til skolehuset hvor Sofies kafe hadde åpent, med gratis kaffi og kakao. Her kunne vi kjøpe kake og nybakte rundstykker, eller spise medbragt niste. Det ble folksomt i stua, og vi fikk en aldri så liten innføring i lokalhistorien for området.

Gammel boplass og nyere TV innspilling. På Monsøya ble det i 1982 funnet ca 60 flintstykker som viser at det bodde folk her også for ca 7000 år siden. TV-programmet Farmen ble spilt inn på gården til Kåre Karlsen i 2006.

På vei opp til den gamle loshytta. Bare det å gå i disse smale skarene mellom mosegrodde steiner og eldgamle trær var jo en opplevelse i seg selv.

Losvesenet i Norge ble organisert på 1720-tallet og det ble opprettet losstasjon i Ny-Hellesund. Behovet for lokalkunnskap i manøvreringen fremgår også av dagens farvannsbeskrivelse: «Svært urent farvann med mange holmer og skjær. Relativt åpent farvann mellom de større øyene. Utenom disse løpene er farvannet vanskelig manøvrerbart.»

Farvannet var spesielt krevende den gangen seil var eneste fremdriftsmiddel. I tiden fra 1833 til 1915 omkom 19 av 74 av losene som hørte til Ny-Hellesund distrikt. I 1890 ble losoldermannstillingen overført til Kristiansand. Losstasjonene ble nedlagt i 1965.

Så var det tid for å tusle nedover igjen. Sola sto lavt på himmelen og det begynte å bli litt kjøligere.

Sørlandsidyll på sitt beste. Er det ikke flott? Må innrømme at jeg er overrasket over at øyene hadde så mye annet å by på, enn små hvite hus langs vannkanten.

Det var søndagen sin det! Tusen takk til min venninne som hadde klikket på at ho skulle på denne turen, noe som fikk meg til å melde oss på. Ho var ikke med, og jeg vil påstå at ho gikk glipp av en fantastisk søndag i skjærgården. Så Jonna, dere må bare se å få meldt dere på neste tur med en gang den blir lagt ut. 😉

Beklager bilde-spam. Jeg klarte bare ikke helt å velge ut noen få, eller det er jo akkurat det jeg har gjort. Hehe. Det var bare så mye flott å velge mellom … og jeg vil jo så gjerne vise hvor nydelig det kan være på Sørlandet, selv en litt kjølig søndag i januar.

Høllen igjen – og der var den dagen over. Iallefall den delen av dagen som byr på dagslys. Må si meg ganske så fornøyd med denne helga. Tror vi må bli litt flinkere til å finne på slike, ikke helt hverdagslige ting. For det er jo mye en faktisk kan gjøre selv om en ikke reiser på ferie i hytt og pine lengre. Rett i nærheten av der en bor til og med.

♥ marit

Follow my blog with Bloglovin 

Hei på deg. Godt nytt år. Og alt det der … Håper du hadde en fin overgang fra det gamle til det nye året. Vi hadde det kjempekoselig, god mat, godt selskap. Men ei kjærring i elendig form. Som bare ble verre og verre utover kvelden. Typisk, hva?

Egentlig hadde vi en turplan for dagen i dag. Den aller første dagen i dette nye året som ligger der så nytt og urørt foran oss. 365 hele dager som forhåpentligvis skal fylles med noe greit og koselig. Litt sosialt, litt kulturelt og mange gode opplevelser som kan lagres som gode minner. Ting som er greit å ta frem når dagene ikke er så bra.

Det er jo lov å håpe. Men her skar det seg allerede i starten. Med en kropp som kjentes ut som den var minst 105 ble jeg liggende i senga til nærmere 12. Det har nesten aldri skjedd i historien før! Så turen vi hadde planlagt, den var på over 1,3 mil, måtte bare settes på vent. Men akkurat den tar vi igjen en annen dag.

Det ble en tur uten å bevege seg for mye. For å muntre opp kjærringa litt foreslo drømmemannen at vi skulle ta bilen fatt istedenfor beina. Dermed havna vi på Lindesnes Fyr, hvor det i dag skulle være ekstremt mye vind. Hele 19 m/sek. Det røska godt både i turtøyet vårt og pelsen til Jonas. Det var dessverre ikke mye bølger på sjøen, slik jeg hadde håpet. Men det ble likevel et koselig avbrekk i en, for meg, ellers slitsom dag. Det gjorde godt med litt sjøluft i lungene og vind i parykken.

Vi dro fra fyret en liten time før sola skulle gå ned. Jeg hadde lyst til å bli, men orka ikke. En annen gang skal vi kjøre bort her bare for å få med oss solnedgangen. Da skal vi ha med mat og drikke, og sitte inni en av disse buegangene og nye øyeblikket. Tenker jeg.  En fin, litt varmere dag enn det som var tilfelle i dag.

Jeg gleder meg til flere fine turer fremover. Har allerede funnet noen jeg har lyst til å gjennomføre. Den neste er allerede til søndag.  Den inkluderer også sjø og saltvann og kanskje ikke så alt for mye utslag på FitBit’en. Det er nemlig Øyhopping i Ny Hellesund. Det var et arrangement som dukka opp på Facebook, og i dag meldte vi oss på. Har også fått med søster og svoger, så da blir det litt pluss på den sosiale siden i tillegg. Det lover godt. Får bare håpe det blir fint vær, hvis ikke så blir det avlyst.

Sveisen dame. Hvis du lurer på hvordan sveisen blir etter en time ute i sterk kuling, så kan du bare se på bildet her. Krøller med lettere stivkrampe! Så flott atte!

Og hvis du lurer på hvorfor jeg ønsker god jul fortsatt, i toppen av bloggen … så kan jeg bare fortelle deg det, at jeg aner ikke hvordan jeg skal få bytta ut det bildet! Har lest og googla, uten å bli noe mer klokere av det. For meg ser det ut som jeg mangler noen knapper på venstre side i menyen. Bloggen ble overført hit etter at jeg hadde tatt på juletoppen, så den fulgte bare med. Men i dag hadde jeg jo tenkt å fjerne det igjen. Jeg har nå mailet og spurt om hjelp, så da er det vel bare å krysse fingrene og håpe at det kommer et svar ganske kjapt. Men om DU har et godt forslag til hvordan jeg får bytta ut headeren, eller fjernet den, så mottas det med stor takk.

God kveld til deg fra meg.

♥ marit

Follow my blog with Bloglovin 

God ettermiddag denne siste søndagen i 2018. I dag starta dagen seint for oss her i nummer 19. Det var sykt deilig å sove lenge, for ikke å snakke om hele 7,5 timers søvn. Det hører til sjeldenhetene, og gjorde jo selvsagt at jeg følte meg mer uthvilt da jeg sto opp enn da jeg la meg. Noe jeg sjeldent gjør.

Vi tok årets siste topptur. Halvannen time i Birkelands dype skoger. En god halvtimes kjøretur hjemmenfra. Turveien går langs ei nedlagt jernbanelinje, og jeg hadde håpet på litt fine motiv på veien. Men det var et skikkelig holkeføre, og det som sikkert kunne vært fint var gjemt under is og hardtrampa snø. Tenker nok denne løypa er bedre på våren.

Men vi fikk da beveget oss litt. Og det er ikke en dum ting. Det er noe vi har tenkt å gjøre mye mer av i året som kommer. Mer bevegelse og mindre mat = nyttårsløfte for 2019. Så får vi se hvor lenge det kommer til å vare inn i det nye året.

Har du noen nyttårsforsetter?

Stiig! Se hvor flott mine nystelte negler passer til turtøyet mitt. Det er viktig å holde fasaden vettu. Selv inni tjukkeste granskauen. Så derfor rusla jeg rundt på de gamle turskoene mine, og ikke de nye, flotte orange … for de passa jo ikke i fargen til det andre. Jepp, jeg vet det, det høres ut som jeg trenger hjelp … og jeg trenger definitivt ei ny orange turbukse! Sånn at de orange skoene skal få lufta seg litt innimellom. De var litt for dyre til å bare ha stående inni ganga.

Fortsatt god søndag!  

♥ marit

Vi kjørte til Dalane, krysset jernbanelinja i nærheten av der den gamle hoppbakken lå. Eller, den ligger vel for så vidt der fortsatt, men det er mange år siden den var i bruk. Turen starter på en traktorvei som går inn bak bommen til venstre for det røde huset rett ved parkeringa.

 

Etter noen hundre meter begynner stigningen. Det går oppover og oppover … og når du endelig tror du er kommet helt til topps, så dukker det jaggu enda en bakke frem, før du kommer til Grunnevannnet. Herfra følger vi blå merka løype til vi kommer til et kryss der en har valget mellom å gå til Strai eller Bymarka rundt.

 

 

 

 

Denne ganga tok vi Bymarka rundt. Eller en del av løypa. Det var meldt skikkelig regnvær fra kl. 13 og det var omtrent akkurat da vi gikk ut. Men heldigvis var det litt forsinket, så himmelen åpnet seg ikke helt før vi var kommet hjem igjen 

Ved neste veiskille. Valget du har her er bl.a. rød skiløype eller fortsette på Bymarka rundt. Vi tok skiløypa, uten ski vel og merke. Jeg har lurt litt på hvorfor det plutselig heter skiløype inni her. Drømmemannen fant ut at det var fordi løypa gikk over den ene myra etter den andre … dermed passa den ikke for fotturister … det kan godt være han har rett. Men vi var heldige denne ganga.

Løypeutvalget i Oddersjaa har nemlig lagd nye broer og trestier i området i år. Nettopp for å gjøre det mer fremkommelig for turgåerne som trives i skogen utenom skisesongen. Vi kan takke noen flittige dugnadshender for at alt var veldig flott og greit fremkommelig nå. For en fantastisk jobb de har gjort! Bildet er tatt ved bekken øst for Tvitjønnane.

 

 

Mange valg. Og mange flotte turstier i bymarka rundt Kristiansand. Det er ikke så mange årene siden vi var i dette området for første gang, og da ble jeg veldig overrasket over hvor mange fine plasser som bare ligger her og venter på å bli oppdaget av nye turglade mennesker. Så kom deg opp av sofaen, sleng på deg noen vanntette sko og regntøy, og ta deg en tur ut i disse flotte løypene vi har nesten rett utforbi døra. Det verste er vel av og til den berømte dørstokkmila, og hvis den er helt uoverkommelig må du bare få noen til å dra eller puffe deg ut døra. Og så er du i gang! 🙂

 

 

 

 

Selv en grå og våt dag kan være fin i skogen. Spesielt nå som høstfargene ikke helt har visna bort. Tidligere var jeg nok en av dem som absolutt ikke hadde lyst til å ut om ikke sola skinte. Jeg ville helst ha oppholdsvær, men siden jeg alltid har hatt hund var det ingen unnskyldning med litt vann fra oven. Når en i tillegg bor på Sørlandet er det litt vanskelig å gå på tur uten å bli våt på denne tiden av året. Å gå i hi frem til våren er ikke et alternativ. Så nå har jeg bare bestemt meg for at litt regn ikke skal stoppe turgleden til denne kjærringa! Ut på tur – aldri sur. Og vettu, det er så ufattelig deilig når en kommer hjem igjen. Bare den følelsen er belønning nok for å komme seg ut av stua, uansett vær!

 

 

En ulempe er det dog – om du har hund! Det er mye vann og søle rundt forbi. Har du i tillegg en leonberger eller en annen type hund som elsker slikt, da blir det masse våt hund å ta med hjem! Og det der med å ikke la han få lov til å kose seg i disse vannhullene, det har jeg gitt opp for lenge siden!

 

 

 

 

Da var vi rundt! Her er aller siste bakken ned til bilen igjen. Drømmemannen var veldig glad for at det gikk nedover denne ganga, jeg synes nesten det er like slitsom som å gå oppover …

 

 

 

 

Turen ble på to timer og sju kilometer i dag. Takk for at du hang med. ♥ Nå skal resten av søndagen tilbringes i tv-stua med beina høyt, sammen med en illeluktende, halvblaut, diger hund, drømmemannen og verdens beste samvittighet. Ha en fin søndagskveld du også!

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Det var ikke akkurat køgåing der oppe. Fire andre personer møtte jeg i regnværet. Men så er det vel ikke helt den mest normale kveldssysselen på en fredagskveld heller. Helt greit for meg, jeg går verken for å se andre folk eller for å bli sett. Rett og slett bare for å få beveget meg. Og for at jeg skal ligge på toppen på FitBiten, over de vennene jeg har der. 😀 Så sånn er det med den saken. 

Akkurat på den toppen har jeg ruvet godt i det siste. Men så kom grunnen, søster og svoger har pussa opp hjemme. Så de har ikke vært så mye ute og gått i det siste. Pokker da! Nå blir det straks litt mer slitsomt å holde seg der oppe! Men jeg skal nå prøve å holde følge så godt jeg kan. Innimellom kan jeg ikke. Men da prøver jeg å ta det igjen dagen etter, eller dagen etter der igjen. Om det er så lurt? Tja. Nei. Igrunnen ikke. For det kjennes godt både her og der på dager med over 16.000 skritt …

Jeg angreip Baneheia fra riktig side denne ganga. Dermed slapp jeg å vase rundt i mørket før jeg kom til lysløypa. Og det var helt greit. Ikke det at jeg er mørkredd eller har noe i mot det, men det var jo mørkt som i en sekk, og aller mest redd er jeg for at jeg skal trøkke feil og bli liggende der i en busk til det lysner mot dag igjen. Og i går hadde det nok blitt både blaut og kaldt. 

Det er ganske magisk i skogen på denne tia. Høstfargene er fortsatt ikke helt visna bort, og med lyset fra lyktestolpene, den mørke bakgrunnen og en skinnende blank regnvåt sti så er det nesten som å gå inn i et eventyr. Trollene har riktignok glimtet med sitt fravær, men du skal ikke se bort i fra at de befinner seg inni mørket der en plass.

Jonas synes ikke det var så gøy! Han var litt rar i hele går, skvetten og merkelig, og ikke vet jeg hva som var galt. Det begynte på morraturen, da en av naboene sto og tusla med et eller annet inne i bilen. Og han pleier jo å ha gått på jobb for lenge siden når vi går forbi. Han er murer og starter dagen før hanen galer. Så det var visst kjempeskummelt at det var noe som beveget seg akkurat der! Og slik fortsatte dagen … da det kom ei syklende bak oss som plinga med bjella, noe jeg normalt er veldig glad for at de gjør istedenfor å bare suse forbi på el-syklene sine, så fikk jo bikkja nesten hjerteinfarkt. 

At vi skulle på tur uten Terje var ikke gøy. Jonas gikk som en sau og ville absolutt ikke få opp farta. Ikke en gang i nedoverbakkene! Så for meg som trodde jeg skulle klare å småjogge litt her, ble det en tur med 80 kilo ballast på slep! Tungt. Veldig tungt! Og ikke minst sinnssykt irriterende! Men vi kom oss da rundt etter 45 minutter.

Det er da det er så sykt godt å sette seg ned etterpå. Med god samvittighet og noe godt å spise. Men det å kose seg, det koster flesk på mer enn en måte.

Jeg må nemlig ned en del kilo – igjen! Merkelig så vanskelig det skal være å holde seg der nede! Trodde jo jeg hadde funnet nøkkelen til en evig slank kropp sist jeg holdt på. Men den gang ei … det siste året har kiloene kommet fossende på igjen! Såpass at jeg ikke en gang passer vinterjakka fra i fjor, og da er det ille!. Og joda, jeg har jo selvsagt merka det for lenge siden. Men jeg har ikke hatt ork og lyst til å kutte ned på det jeg putter i trynet. Noe kos må en jo ha når det meste går litt på tverke! Og når en har en mann som lager så sinnsykt mye god mat er kanskje det det aller største problemet for meg! Selv om jeg ikke kan påstå at han trenger å tvangsfore meg. Jeg er veldig medgjørlig på dette punktet. Det meste går ned med stor iver og glede!

Jeg har nok sett feitere ut enn dette. Men jeg tror aldri jeg har veid så mye i hele mitt liv! Det er bare det at kiloene har lagt seg på litt andre plasser enn tidligere. Noe som igjen sannsynligvis henger sammen med tyngdekraften som trer inn når en blir litt sånn halvgammel og det meste forflytter seg en god del nedover på kroppen. Men uansett hvor kiloene henger, så er dette tungt å drasse på for de stakkars undersåttene mine som skal frakte hele denne kjærringa rundt i den ene skogen etter den andre. For hodet tar jo ikke hensyn til det, like lite som det tar hensyn til at resten av kroppen skriker i protest på dette hardkjøret jeg har holdt på med i det siste!

En evig slanker kalles jeg … ♫.**.¸♥¸.♫.**.¸♥¸.**.♫ … og det har jeg arvet etter min far! Både det og det høye blodtrykket. Men det rare er jo at trykket ikke går ned i takt med kiloene. Det forblir høyt, uansett hva jeg veier. Fibroen derimot kommer nok fra den andre siden. Det var bare det at ingen av de damene klaget noe særlig. Men de var veldig giktiske hele gjengen, og det var vel det de kalte det i den tia. Gikt. Fibromyalgi. Kall det hva du vil, det er like forferdelig uansett hvilken betegnelse det får.

Nå ønsker jeg deg en flott lørdag. Tusen takk for at du kikker innom, og tusen takk til alle dere som har lagt igjen så lange, snille kommentarer til meg på forrige innlegg. ♥ Det varmer mer enn dere aner. Det gjør et lite øyeblikk slik at jeg føler meg litt mer verdt, og ikke føler meg så aleine oppi dette her. Jeg har lest, men svarene får vente litt. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Dette er allerede tre uker siden. Men den søndagsturen gikk altså til Otrosåsen, og vi starta fra Hovden sentrum. Var litt frekke og parkerte utenfor kirka, selv om det sto at det kun var for kirkegjengerne. 

Det var meldt regnvær hele dagen. Så vi kledde oss godt i full regnhabitt. Det ble sykt klamt det! Men regnet uteble.

7.8 kilometer ble turen. Og jeg var igrunnen litt skuffa for at vi ikke skulle ha en på over mila denne dagen også. Aller helst ville jeg jo det. Hver eneste dag. Men egentlig bør jeg vel være fornøyd med at jeg fikk dratt med meg drømmemannen for tredje dagen på rad. Så dermed klarte jeg nesten å holde skuffelsen for meg selv, og prøvde å være fornøyd med de kilometerne jeg fikk. Sannsynligvis hadde jeg ikke hatt godt av flere heller. For det var ikke en eneste plass på kroppen som ikke gjorde vondt. Men det er fort gjort å fortrenge det når jeg er ute i naturen og knipser bilder. Det er nesten som å ta en smertestillende tablett eller tre. Men forskjellen er jo at den forbanna kroppen ikke glemmer hva jeg har tvunget den til. Så straffa uteblir aldri. Når jeg begynner å slappe av igjen så kommer elendigheta tilbake for fullt! Med renter. Men da er jeg jo på et vis skyld i det selv, og det er bedre å ha vondt etter å ha gjort noe, enn å bare ha vondt!

Høyt og hærlig! Oppe til høyre ser du skibakkene. Der har jeg aldri vært, med ski på beina vel og merke. For to år siden gikk vi opp til toppen av skiheisen fra “baksiden”, og klatra ned igjen under selve trekket. Marit og ski er ikke helt som hånd i hanske. Trodde egentlig ikke drømmemannen og ski heller var det, men han har ymta litt frempå et par vintre nå at det kunne vært gøy å prøvd seg på bortoverski en gang. Skrekk og gru! Tror ikke han har hatt ski på beina siden han var 18, og det er enda verre enn meg. Jeg var tross alt rundt 40 sist jeg trodde jeg kunne det der. Og jeg tok feil atter en gang!

Denne løypa ligger også på ut.no. Og der mener de den er perfekt for en topptur med barnevogn. Kan ikke påstå at jeg savna den. Barnevogna altså. Otrosåsen ligger 858 moh. og herfra er det utsikt til alle kanter: Hovden, Hartevatn, Setesdals Aust- og Vesthei. På vinterstid er dette en del av Hovdens langrennsarena, med tilrettelagte løyper for både klassisk og fri teknikk. Så vet du det, om du er en av dem som er født med ski på beina.

Ved varden på toppen ligger det ei gjestebok i postkassa. Og jepp, vi har signert, svart på hvitt.

Det var til og med ei grillhytte på toppen. Med bålpanne. Så her var det skikkelig lagt opp for de som har med denne barnevogna og ungene. Vi hadde ikke mat med, som vanlig.

Og når du er på toppen, så går det bare en vei – nedover igjen. Akkurat som livet generelt. Men det er ikke alltid nedturen er så ille, den heller. Bare se her:

Jonas nyter siste dagen på fjellet. Tror nok han hadde vært klar for å flytte hit jeg.

Et aldri så lite søndagsbad i bekken. For å få av den verste søla før vi skal tilbake til hytta igjen. Der det ikke var noe kran og vannslange på utsiden vettu. Ganske tungvint når en har med hund. 

Takk for at du ble med meg på nok en tur. Håper jo jeg kan inspirere flere til å ta beina fatt. Komme over dørstokkmila. Selv om både kroppen og hodet protesterer alt det kan. Men det går an å overse de protestene faktisk. Jeg gjør det hver eneste morra. Du trenger ikke gå så langt heller, det kommer etterhvert. Når du bare blir vant til å komme over den dørstokken først. Og det er utrolig mye flott natur her i landet vårt. Både i lavlandet og på høyfjellet.  

Håper du får en flott lørdag. ♥ Jeg har alt vært ute på dagens første lille tur. Det regnet litt, men var mildt og fint. Og det beste av alt er at samvittigheten både ovenfor hunden og meg selv blir så sykt bra etter en aldri så liten tur når en står opp. Selv med morratryne og regnjakke på.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Høstfarget hund i høstfarget høyfjellsnatur. Kanskje et under at han ikke ble skutt av et jaktlag i løpet av denne helga! Men her nyter Jonas enda en tur i dette flotte landskapet. Og vi likeså. Tenker nok hunden var litt mindre obs på at det regnet enn det vi var. Men uansett ble det en flott tur. Regn er vel ingen hindring. Må bare jobbe litt med innstillingen til regnværet sånn før en går ut av døra. Så går det så bra så.

Arbuvatn rundt skulle være på 9,8 kilometer. Vi gikk litt lengre, vet ikke helt hvorfor, for vi fulgte løypa hele tiden. Uten å ta den avstikkeren til gapahuken. Hovedsaklig på sti står det i beskrivelsen, men jeg vil tro at omtrent 1/3 av turen på vei tilbake til bilen foregikk på bred grusvei. Helt greit for oss, for da var vi både våte og slitne når vi kom så langt, og ville egentlig bare tilbake til hytta fortest mulig. Drømmemannen hadde gnagsår, og han led vel ikke akkurat i stillhet, for å si det sånn. Ganske irriterende egentlig. Skulle ønske han kunne bytta kropp med meg en stund der, for å kjenne hvordan jeg har det hver dag …

Turen starta litt merkelig. På en smal sti langs et vann. Vi lurte faktisk på om vi hadde gått feil helt i starten, men det viste seg etterhvert at vi var på rett vei. Mulig de fleste andre pleier å gå inn via et hyttefelt slik at de slipper denne første etappen, men for badebikkja Jonas var det helt topp å begynne turen med en aldri så liten svømmeetappe.

Så bar det videre gjennom hyttefeltet. Før vi kom til den første broa, som var helt ok. Jeg er litt pingle, hater å vade over bekker og balansere på pinner. Men på slike turer er det visst noe en bare må gjennom …

For her er altså neste bro! Hjelpes! Jeg sleit litt her, allerede før jeg satte første bein på de skeive, glatte plankene over fossen. Tror jeg mangler en kopling i hjernen som skal forteller meg hvilket bein jeg skal sette først, eller så er det noe feil med kommunikasjonen fra hjernen til foten … Uansett tror jeg det hadde hjulpet ufattelig mye om det bare hadde vært et tau der som jeg kunne holdt meg fast i. Eller ei grein! Ja, den hadde vel helst hjulpet som en psykisk støtte, men det er vel mest det jeg trenger … for om vi skal ned eller opp en bratt skråning så er det ufattelig hvor mye det hjelper å ta tak i litt lyng eller ei halvdau grein. Og det hadde vel ikke hjulpet noe særlig om jeg virkelig var uheldig og ramla!

En pust i bakken. Uten mat denne ganga også. Men det var jo litt for kjasselig og blaut egentlig til at en kunne sette seg ned og nyte nista. Det surkla litt i skoene allerede her, før vi var halvveis, og regnjakka var omtrent like blaut inni som utenpå. 

Så var vi ferdig med de smale stiene. Herfra gikk turen videre på grusvei, gjennom noen hyttefelt. Her var det faktisk ganske mye aktivitet, og mye flere hyttefolk enn der vi bodde.

Vi gikk og vi gikk. Merkelig så mye lengre det føles når vi ikke går i skogen.

Tilbake til utgangspunktet igjen. Og Jonas får seg nok et bad, denne gang i håp om å få av han det meste av søla han har kost seg med disse fem siste timene. Noe han overhodet ikke hadde noe imot. 

Nok en flott tur altså. Og to slitne tobente, i tillegg til den firbente. Han merka vi ikke så mye til resten av kvelden. Men dagen etter var det på’an igjen! Riktignok ikke fullt så langt, men en tur ble det.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Det er ikke første, og sikkert ikke siste, gangen vi tar denne turen. På ut.no er den oppgitt til å være 6,3 kilometer, med tidsforbruk tre timer. Siden vi gikk fra hytta, og ikke der løypa starter ble vår tur på 13 kilometer, og vi brukte omtrent fem timer. En skikkelig god tur på en helt vanlig fredag altså.

Vi går mye etter kartene på ut.no. Her var riktignok løypa greit merka, så noen app hadde vi ikke trengt. Men det er greit å finne turer der sånn generelt, kartene kan lastes ned til mobilen slik at du kan se hvor i løypa du befinner deg. Så du bør egentlig ikke kunne gå deg bort om du følger dette. Noen ganger virker det som om de som legger ut turen ikke helt har gått med gps, men heller har lagt sporet inn i ettertid, sånn cirka der de gikk. Det er nemlig ikke alltid like fremkommelig der løypa er merket av. Men etter hvert lærer vi jo hvem av bidragsyterne dette gjelder, og unngår disse turene, eller tar både løype og tidsforbruk med en klype salt. Og er det egentlig så nøye om en tråkker litt feil og bruker litt lengre tid enn beregnet? Det viktigste er vel å komme seg ut …

Er det ikke utrolig vakkert? Selv i gråvær? Det var ikke så mange andre vi traff i løpet av disse timene. Bortsett fra der løypa starta. Men etter ti minutter så begynte det å regne skikkelig, så da tror jeg de fleste bare snudde og gikk tilbake til sine respektive hytter.

Men en skikkelig innpåsliten hund fikk vi med oss en del av veien. Lurer på om det var ei tispe i løpetid, på automatlufting. Jonas ble iallefall helt merkelig. Pusta og peste, så jeg trodde nesten han skulle stryke med oppi høyden der. Uansett hva vi gjorde ville ikke den andre hunden forsvinne. Men heldigvis traff vi fire unge damer etter hvert, og de tok den amorøse firbente med seg nedover til sivilisasjonen igjen. Og takk for det!

Når vi går tur, så går vi. Vi har ikke en gang kaffipause eller spiser niste på veien. På det feltet er vi ekstremt dårlige. Noe av grunnen til det er vel at jeg ikke drikker kaffi, å ha med te er lissom ikke helt det samme. Kom på den glupe ideen at jeg kunne hatt med en aldri så liten skvett Baileys, for med en kvart kopp av det oppi kan til og med denne kjærringa drikke kaffi. Da er det farlig godt, men det kan likevel gå måneder mellom hver gang jeg tilfører denne kroppen noe alkohol. Men jaggu skal jeg vurdere det på neste langtur! Baileys, kaffi og en aldri så liten banan kanskje. Da blir det både trim og kos!

For Jonas, som elsker slaps og søle, var nok dette den beste turen ever! Og vi lot han bare bade. Var jo ikke bare vi som skulle ha det fint disse timene. Dessverre var det ikke noen vannslange på hytta, faktisk ikke utlagt vann i det hele tatt, så å få han rein igjen etterpå (med klut og bøtte) var litt av en jobb.

Som du ser av bildene var det mange deilige gjørmehull her. For en leken hund på 80 kilo … vet ikke helt om jeg var så veldig glad i han da vi kom tilbake til hytta, da han aller mest likna på et monster fra en eller annen skrekkfilm. 

Selfietime – som alltid like vellykka. Uansett, her er jaffal verdens beste turkamerat på to bein, drømmemannen og kjæresten min, i en og samme person. ♥

Vi nærmer oss sivilisasjonen. Et hyttefelt mye lengre oppe enn der vi bodde. Så det ble en drøy tur langs hovedveien før vi kom oss tilbake til rett plass. Men det visste vi altså på forhånd, så det var ikke et feiltråkk oppi lia som førte oss hit, om du av en eller annen merkelig grunn var inne på den tanken. 😉

Fem timer på heia. I bevegelse. Det var ei god økt det! Var egentlig glad for at vi ikke hadde med oss noen venner på hytta da vi kom tilbake. For vi var ikke spesielt selskapelige da, bare veldig slitne … men dagen etter var det på’an igjen. Da fant vi ei løype 40 minutters kjøring nordover for Hovden, på Haukelid. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Bedriften drømmemannen er ansatt hos har flere hytter på Hovden. Vi leide Tussebu denne gang. Hadde satt oss opp på denne helga for mange uker siden, men så fikk jo mannen innkallelse til sykehuset for å operere i armen, eller rettere sagt hånda. Dermed måtte vi avbestille hele hytta. Men, så gikk dette her over all forventning, og da hytta fortsatt var ledig heiv vi oss rundt. Drømmemannen følte seg fin, til tross for at han ble sykmeldt i ei uke. Fingrene funka ikke helt og det verka en god del innimellom, uten at han sa så mye om det. Men etter å ha vært sammen i over 11 år og, nesten 24/7, så er det ikke alt han trenger å si heller …

Nå går vi heldigvis ikke på hendene når vi går tur da … Så tur ble det. Hver eneste dag. Første dagen riktignok bare frem og tilbake fra hytta til sentrum for å handle litt. Det gikk temmelig fort da vi dro avgårde, ser du, så det var ikke alt vi fikk med oss. Like greit egentlig, så fikk Jonas øvd seg som bærer. Det er litt over to kilometer en vei, så en helt grei liten tur å ta etter flere timer i bilen.

Hovden er den største skidestinasjonen i vår del av landet. Men nå går jo ikke vi på ski, så dermed foretrekker vi å leie hytte her utenom den sesongen. Hovden ligger i Bykle kommune, omtrent tre timers kjøretur fra Kristiansand. Jeg har faktisk vært her med ski på beina også, i mitt forrige liv, da jeg var gift med faren til mine tre barn. Men det er en helt annen historie.

I dag er ikke formen så skrekkelig mye å skryte av! Jeg kan nesten ikke tro at det faktisk er meg som har tilbakelagt alle disse kilometerne i løpet av helga. Vil ikke påstå at jeg kjente meg så sprek mens det sto på heller, men for en stund går det an å bite tennene sammen. For disse naturopplevelsene ville jeg ikke vært foruten. Da får jeg heller tåle straffen som kommer etterpå. Tro det eller ei, men jeg har fortsatt et ønske om at vi en gang skal dra på tur innover viddene her med telt! Akkurat nå føles vel det som om det bør forbli en drøm, men kanskje kan jeg bli litt bedre med tiden. Ikke vet jeg, men det er kanskje lurt å ikke miste håpet helt. For hva er vel da vitsen med livet?

Det har aldri skjedd før at jeg har dratt på tur uten fotoapparatet. Men det gjorde jeg altså nå. Eller, det var med meg, men forble i hytta. Det er to grunner til det: For det første har jeg innimellom mer enn nok med meg selv, å drasse på speilrefleksen ble litt for stressende i regnvær, opp og ned av sekken. Det gjelder å gjøre ting enklest mulig. Det er visst noe en lærer etterhvert, når en har vært syk en stund. Og etter 8 år på lavt gir burde jeg jo ha lært litt … Dessuten har jeg nå en mobil, iPhone 8 Pluss, som skal være sprutsikker/tåle å bli dyppa litt ned i vann. Det er jo en fin ting, har jeg funnet ut, etter å ha drukna forgjengeren to ganger. Dermed fikk jeg jo prøvd denne også. For å se om den leverer som de lover. Og bildene ble bra de. Eller hva synes du?

Det har regna hele tiden! Det var helt etter værmeldinga, så vi var klar over det. Men i går, der det siste bildet er fra, da kom sola! Nesten litt irriterende, siden vi bare skulle gjøre reint og kjøre hjemover!

Blaute ble vi, hver dag. Både utenpå og inni. Til tross for både goretex og regntøy. Ikke en gang bh’n var tørr da vi kom hjem etter frem timer på fjellet. Men tørkemulighetene i hytta var perfekte. Dessuten hadde vi med skotørkerne våre hjemmefra. Så neste dag var det på’an igjen! Akkurat det hadde vært hakket verre om vi lå i telt …

Håper du får en flott tirsdag. Det kommer flere bilder fra turene etterhvert. Kanskje litt kjedelig for dere som er venn med meg på Facebook, men håper dere overlever likevel. ♥ Selv når det er grått og blaut er det faktisk utrolig flott i fjellheimen. Bare vent og se!

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.