… så er det godt å ha ei venninne å gå tur med. Selv om det ble en helt annen tur enn de Jonas og jeg pleier å ha. Du vet, han dasser jo stort sett bare avgårde, denne bikkja vår. Tung og treig, og utrolig opptatt av å snuse på alt vi går forbi. Det være seg en blomst eller en hundedritt. Og de er det mange av! Utrolig kleint av eierne å ikke plukke opp dritten etter sin egen hund.
I går morges ble det en avstumpet tur. Da jeg var ferdig kledd og sto i ganga og vifta med hundebåndet, så lå han bare der og gjorde som om han ikke så meg. Normalt har han sykt hastverk med å komme ut døra samtidig med meg. Men ikke i går altså. Jeg fikk lurt han ut etterhvert, men da vi hadde gått en liten brøkdel av turen jeg hadde planlagt, så begynte han å halte. Fant ut at det beste var å gå hjem igjen da. Men da fikk han fart på raua! Og haltinga, den gikk over øyeblikkelig. Så han ville altså rett og slett ikke på tur, og følte sikkert for en hviledag.
Men venninna mi var klar vettu. Noen timer seinere. Egentlig liker jeg jo best å gå aleine, og sammen med ei så sprek ei så følte jeg meg jo som den sinka! For her ble det fart på beina, både i oppoverbakkene og nedoverbakkene. Jeg trodde nesten jeg skulle stryke med innimellom. Med prikker for øynene og bein som kjentes ut som de veide et tonn hver sleit jeg meg gjennom åtte kilometer! Litt flaut rett og slett, for jeg går jo både lenge og langt til vanlig. Men altså ikke helt i den farta!
Det ble likevel en koselig tur. Men veldig uvant å gå sammen med noen som prata hele tiden, i tillegg til å gå som en racer! På vei opp til toppen over Ravnedalen fant ho visst ut at jeg ikke helt var vant til dette. For sjenerøs som ho er, så tilbøy ho seg både å stille spørsmålene, og svare for meg. 😀 Om vi får til en slik tur ei gang i uka, så skal du se det blir litt fart på forbrenninga mi også etterhvert. Men å gå tur uten hund er jo ganske merkelig da, selv om han valgte det selv.
I dag blir en rolig dag. Kjennes iallefall sånn ut foreløpig. Har vært litt vel hektisk noen dager nå, så tenker det er lurt å gire ned litt før det smeller. Og ikke minst før jeg mister nattesøvnen igjen. Akkurat det er litt merkelig, for jo mer sliten jeg blir, jo dårligere blir nettene. Skulle jo heller tro det ville bedre søvnen, men sånn funker det tydeligvis ikke for meg.
Takk for turen sprekeste Anne. ♥ Om du gidder å dra rundt på ei sinke flere ganger så blir jeg gjerne med. Ser forresten av bildene at jeg trenger både nye, mer fancy solbriller og en aldri så liten time hos frisøren!
Hei, hei. 🙂 Da var mandagen snart på hell, og Jonas og jeg har vært ute fra 9.30 til 14.00. For et fantastisk vær vi har hatt! Måtte bare utnytte denne dagen for fullt. Så det ble vel 13 kilometer og 18.303 skritt!
Det må vel kalles en god start på uka? Ikke det at det kjennes så sykt godt ut akkurat nå, skal jeg være ærlig, så var det så vidt jeg klarte å komme meg hjem. Tror Jonas merka det, for han hang ikke på slep slik han pleier, ikke en gang opp Tinnheia-bakken. Var nesten som han prøvde å være en psykisk støtte, noe jeg absolutt trengte der og da.
For all del, ikke la vær å gå her fordi jeg sleit litt. Du kan jo faktisk parkere i nærheten og bare gå der det er fint å gå tur. Trenger lissom ikke gå tur retur Tinnheia i samme slengen. For det er veldig langt.
Men vi gikk altså helt hjemmefra og ut til Odderøya. I tillegg tusla vi rundt litt der, på de minste stiene, og opp og ned på den ene toppen etter den andre. Faktisk flere plasser jeg aldri hadde vært tidligere. Gjett om jeg angrer for at jeg ikke hadde med kameraet? Det knallværet … og bare mobilbilder. Før gikk jeg jo aldri på tur uten kameraet, men etter jeg ble syk så må det være enklest mulig. Orker ikke drasse på noe ekstra. Mulig jeg skulle hatt et litt mindre, nyere kamera heller, for speilrefleksen er jo en koloss å ha med seg. Men det tar til gjengjeld kjempefine bilder. Noe som hjelper lite når det ligger hjemme …
Midt utpå øya støtte jeg på denne her. Må nok være samme kunster (eller hva en skal kalle det), som sto for den snille piken vi fant i Ravnedalen da vi gikk tur der. Det er jo litt gøy da, å bare plutselig støte på noe sånt der en ikke hadde venta å finne noe som helst. Selv om jeg ikke akkurat falt så pladask at jeg ville hatt ho i hagen.
Odderøya er en fantastisk plass å gå tur. Men normalt er det sykt mye folk her. I dag var det nesten ingen, men da vi var på vei tilbake igjen begynte det å bli litt mer trafikk. De aller fleste går muligens bare på den brede veien som går ned til kafeen, mens vi regelrett var på oppdagelsesferd.
Odderøya var tidligere stengt for publikum på grunn av militær aktivitet. Men ble åpnet i 1992 da Odderøya fort ble nedlagt. Stengningen hadde da vart i 52 år, og i store deler av denne perioden var fortet base og rekruttskole for Kystartilleriet. Nå har kunstnerne inntatt øya, og her finnes flere små verksted, gallerier og kafeer. Om sommeren arrangeres store konserter, det var bl.a. her deler av QuartFestivalen holdt til før de gikk konkurs. Nå er den store happeningen Odderøya Live.
Odderøya kafe. Veldig populær plass hver søndag. Her er det lange køer for å få kjøpt vafler, is og drikke.
En liten pause måtte vi ha i den deilige sola. Dessuten var det tid for litt “mat” også. Viktig å ikke glemme den vettu, da ber en om en kjempesprekk. Men må innrømme at en varm vaffel hadde smakt fortreffelig her i dag. Var nesten så jeg kjente lukta …
Trappene ned mot fyret er jo ganske sjarmerende. En må bare ikke tenke på bakken en må gå opp igjen etterpå! Den var ikke god i dag! Et par ganger måtte jeg ha pause, fordi det dansa så mange sorte prikker foran øynene mine. Og jeg tror Jonas skjønte at det var noe galt, for han gikk som en drøm rett ved siden av meg. Kikka opp og slikka meg litt på hånda innimellom. Det var tungt. Blytungt. Faktisk vurderte jeg to, tre ganger å ringe drømmemannen for å høre om han kunne hente oss her ute, så hadde vi jaffal sluppet hele veien hjem til Tinnheia igjen.
Da er det ille! Men det ble med tanken, for her er kjærringa som ikke gir opp så lett.
Fyret er det jo ikke så lenge siden vi var ved. Hvordan det tar seg ut i solnedgang kan du se HERom du har lyst.
Puuuh! Og dette er bare sånn cirka 1/3 av elendigheta. Det er da det gjelder å ikke se så langt fremover, et par, tre meter holder igrunnen. Det er jaffal da det blir enklest å komme opp.
Jeg har hatt en helt fantastisk flott mandag! 😀 Vet ikke helt om bikkja er enig, for han har ligget rett ut og pest helt siden vi kom hjem. Totalt utslitt. Merkelig at han ikke blir sprekere egentlig. Men kanskje det bare ikke er meninga at en leonberger skal gå så sykt lange turer. Ikke vet jeg.
Siste bildet for i dag. 🙂 Takk for at du hang med så langt.
Jadda! Det var turen sin det! Vi parkerte ved Kjærrane og tok innover på merka sti mot Bergstølhytta. Eller innover og innover, strengt tatt så var det vel mest oppover. Både den ene og den andre veien. Akkurat det føltes litt merkelig. For det er jo ikke en rundløype dette her, men tur-retur. Og da er det jo helt umulig at det bare gikk oppover … men altså, vi var hele enige i det begge to. Eller alle tre, for Jonas var så sliten, så sliten da vi kom tilbake til bilen at jeg nesten trodde han skulle stryke med!
Drømmemannen var ikke så veldig gira på denne turen. Alt for langt i ulendt terreng. Det kom til å ta minst 6 timer og vel så det … sa han. Og det er når alle disse usaklige protestene triller ut som perler på ei snor at jeg virkelig skjønner at han ikke er like lysten som meg på det det er snakk om. Men jeg gjorde bare som jeg ikke skjønte hva han mente, og forklarte at jeg hadde så lyst til å gå akkurat her! Jeg tippa selv at turen kom til å ta 3.5 timer. Og jaggu var det tett opptil. Flaks kalles det!
Det gikk oppover og oppover … og enda mer oppover. Puuuuuh! Før vi var halvveis angra jeg litt på hele greia. Men det sa jeg jo ikke høyt! Istedenfor forsøkte jeg å fortelle mannen hvor flott det var her, hvor heldige vi var som bodde sånn til at vi kunne gå i skogen så mye vi ville. Bare se så nydelig det er! Eeeeeh … SÅ fint var det ikke da. Det er jo stort sett bare skog og … oppoverbakker. Men en fantastisk tur om en er ute etter trimmen som følger med slike utskeielser.
Bergstølhytta var målet. Og vi hadde jo ikke fått med oss at den ble brent ned i november 2014. Så det var kanskje ikke så rart at vi ikke fant den da vi trodde vi var ved turens vendepunkt. Jeg sier det bare, Google er en fin ting! Hadde vi sjekka før vi dro hjemmefra ville vi jo funnet ut av det ganske raskt! Men vi skulle jo ikke noe på den hytta, så det spilte jo ikke noen rolle.
Vi hadde en liten rast der hytta hadde vært. Spiste niste og hvilte beina litt. Men det ble fort kaldt da vi ikke beveget oss, så det varte vel bare en snau halvtime før vi starta på returen. Men vi fikk da tatt en fantastisk nydelig selfie av dette ekstremt fotogene paret. Og hver gang vi får til et slikt bilde er jeg sjeleglad for at vi ikke fikk barn sammen!
Etter å ha tatt alle oppoverbakkene nok en gang … kom vi etterhvert tilbake til bilen. 😀 Det er lenge siden jeg har vært så sliten! Eller, sliten er jeg jo stort sett hele tiden, men det er utrolig mye deiligere å være sliten fordi en har gjort noe, istedenfor å bare være det uten grunn. Det er faktisk litt sånn at jeg nyter det nå.
Vi har virkelig vært spreke i dag – alle tre. Jeg er sykt fornøyd med innsatsen, om jeg må si det selv. Til og med bikkja fikk opp farta. Men det var nok fordi han gikk uten bånd. Dermed gikk vi bare på, og han var sikkert livredd for å bli etterlatt uti villmarka der, helt aleine. Stakkars lille voffsen vår.
Dagens tur ble på nesten 1.5 mil. Vi hadde litt regn innimellom, men ikke noe som gjorde noe. Nå derimot plasker det ned. Og hva er vel deiligere da enn å sitte inne, med fyr på peisen og bare kose seg. Til og med med sykt god samvittighet.
Hei og god torsdag dere. I går kveld forsøkte jeg meg på denne hersens jogginga igjen. Ikke rundt toppen denne ganga, men frem og tilbake i en dal som ligger rett over gata for oss, Grønndalen. Vet ikke jeg, om det ble noe lettere akkurat, men det er jo jaffal gress der og ikke hard asfalt. Da jeg våkna i dag hadde jeg vondt over alt … og tenkte øyeblikkelig at dette var den teiteste ideen jeg noen gang hadde hatt. Men likevel har jeg altså vært ute og gått i to timer, og faktisk er jeg mye bedre nå.
Mannen spaserte til jobb i dag. Dermed hadde jeg plutselig bilen til rådighet. Så istedenfor å labbe rundt her vi alltid pleier å gå, så tok jeg med bikkja og regntøyet ut til Hånes. Her kjøpte jeg og x’en vårt aller første hus i 1983. I Bygg for fremtiden. Nytt hus i nytt boligområde, der alle flytta inn på en gang. Vi bodde her til 1994, så jeg var ganske godt kjent i området på den tia.
Vi parkerte ved senteret, og tok ei runde rundt i området. Forbi skolen og barnehagen ungene gikk på. Innom alle de små strendene som ligger langs sjøkanten, og jaggu hadde mye forandret seg her siden sist. Her var fine, opparbeidet turstier der det tidligere var tjukkeste skogen. Over her ser du forresten “husmorstranda”. Der alle med små unger og melkespreng eller hengepupper, alt etter hvor langt de var kommet i det stadiet, lot det stå til og kasta det meste av klærne på 80-tallet. Men da var det ingen sandvolleyball-bane her, bare en slak gressplen som gikk helt ned til sandstranda.
Alle disse stiene kan jeg ikke huske var her tidligere. Mener det lå en del små, private hytter her. Dypt inni skogen. Men de var borte, alle som en. Kjipt for de som eide dem, men sikkert greit for turgåerne.
I neste vik ligger Grovikstranda. Her har vi feiret mang en St. Hans sammen med halve nabolaget. Og på denne gressplenen hadde vi karneval og grilling et par ganger på slutten av 80-tallet. Nesten alle som bodde i husene hadde unger på samme alder, og det var en trygg og god plass å vokse opp, der alle kjente alle.
Følte veldig at denne stranda hadde krympa siden sist. Det var mye mer sand her, og en fjellknatt som må være skutt bort. For på baksiden der den skulle ha vært lå det nå ei stor privat brygge! Så en eller annen har fått kapra denne kremtomta på et vis, og stranda så jo nesten ut som om den tilhørte den eiendommen. Snakk om å privatisere strandsonen …
Grovika var som sagt bygget for fremtiden. Her hadde arkitektene fått fritt spillerom, noe som resulterte i mange rare bygninger med forskjellige særegenheter og formål. Her er det både glasshus, hus som halvveis lå under bakkenivå, snurrehus og til og med et hus bygget som en pyramide. De husene som ikke var så spesielle på utsiden var gjerne utstyrt med for eksempel elektroniske duppedingser og varmegjenvinningsanlegg som på det tidspunktet var noe helt nytt og ukjent for de aller fleste av oss. Lenge etter at vi var flytta inn kom det busslass med folk som skulle ta boligområdet nærmere i ettersyn.
Vi bodde i Groviktunet. Her var 11 små hus i samme stil, som alle var malt i rødt. En spesialbestilt rødmaling kun for disse husene. Det var til og med presisert i kjøpekontrakten at husene skulle ha denne fargen. Da vi flytta hadde en nabo malt i låverødt istedenfor, siden den malinga var mye billigere og lettere å få tak i. Det ble ikke godt mottatt blant naboene.
I dag er tydeligvis det glemt, og alle gjør som de selv vil. Det eneste røde som var igjen var trappa opp til sykkelstien, pluss rekkehusene. Dessuten har alle bygd ut litt her og der, så det er blitt enda trangere enn det var, og langt fra så koselig som på 80- og 90-tallet. Da hadde vi felles bord og benker og god tumleplass for alle ungene mellom husene. Huset og garasjen til høyre var vårt.
Turen gikk videre til Hamresanden. Veldig stille og fint her, selv en regnfull formiddag i mars. Dessuten var det nesten folketomt. Men det er kanskje ikke så rart, for alle normale mennesker er jo på jobb på denne tiden av døgnet.
Det var min dag så langt. Nå skal jeg ned i barnehagen og hente et par barnebarn. ♥ Heldige meg.
I går ettermiddag hadde vi en flott liten topptur. Vi starta med trappene som går opp i heia til venstre, rett før vi kommer til Cafe Generalen i Ravnedalen. De du ser her er bare en liten del av dem altså, men det gikk greit som bare det. Faktisk tror jeg jeg sleit mye mer siste jeg var der. Må være den bittelille joggeturen jeg forsøkte meg på i går som gjorde susen! Haha. Ja, for dere som følger meg personlig på Facebook så har dere jo sikkert sett at jeg, helt frivillig, var ute og jogga i går. For første gang siden jeg gikk ut av grunnskolen. Løping er ikke mi greie, jeg løper ikke etter bussen en gang.
Men det ser så sykt gøy ut å jogge! Og jeg trenger jo absolutt å få opp forbrenninga litt her, for selv om jeg går mye så hjelper ikke det noe. Jeg har jo stort sett alltid gått mye. Hadde noen som var litt mer bedagelig anlagt gått alt det jeg går, så ville sikkert kiloene rent av i rekordfart. Så jeg må rett og slett gire opp litt altså. Men, det er et stor MEN, jeg har absolutt ikke en kropp som er skapt for løping. Det er litt som en flodhest på land, og så langt fra grasiøst som det kan bli. Det var sikkert litt av et syn så lenge det varte. Akkurat der og da var jeg litt lei meg for at det er blitt så lyst på morrakvisten …
137 moh er så høyt du kommer her. Fra Ravneheia er det en fantastisk utsikt over Grimsmyra, helt ut til Odderøya og videre til Byfjorden. I går var vi, som du ser, veldig heldige med været. Vi tok oss ei runde i Bymarka på fire, fem kilometer før vi returnerte til bilen. Veldig greit å gå her, på disse stiene som ikke er opparbeidet med grus og greier. Ikke mange folk heller, så Jonas fikk gå løs. Han ser ganske fornøyd ut da, men tar ikke akkurat av. Han går stort sett mellom oss, for da føler han sikkert han har full kontroll slik at vi ikke kan stikke av.
Bånetjønn ligger ovenfor Ravnedalen. Veldig idyllisk her, og det var mange joggere som tok runda rundt vannet. De så litt annerledes ut der de kom flygende enn det jeg gjorde tidligere på dagen. Men trøster meg med at de var mye yngre også, og har sikkert drevet med denne løpinga hele livet.
Som du ser er vi tilbake på de brede grusveiene. Fremkommelig for alle, fint er det, men jeg liker meg bedre i litt mer ulendt terreng. Sånn skikkelig dypt inni skogen.
Det var den turen. Her er det bare siste nedstigning igjen. Ser kommunen har hogd ned en del skog siden sist jeg var her, og det er bra. Litt kjipt å kave seg opp til det ene utsiktspunktet etter det andre, og så er alt grodd igjen slik at en ikke ser en dritt. Slik er det uhyggelig mange plasser nå, og jeg blir like skuffa hver gang.
Håper du har hatt en fin dag. ♥ Nå er det sofakos i kjellerstua, og 4 stjernes middag på TV. Perfekt program å glo på når jeg ikke skal spise noe på en god stund enda …
Det regner og regner … og regner. Etter den flotte dagen i går var det litt kjipt at regnet kom tilbake. Men jeg er blitt skikkelig flink det siste halvåret, går ut med friskt mot uansett vær. Ikke sniker jeg meg til kortere turer heller, selv om regnet siler ned. For det er jo ikke så ille! Hjemme har jeg tak over hodet, tørt tøy og kan til og med ta en varm dusj om jeg måtte føle for det.
Jeg har vært ute på morraturen i dag. Men bildene her er fra onsdag og torsdag. Og som du ser, naturen er faktisk flott selv om det er blaut. Det blir enda mer fargerikt når det er vått, og farger er det selv om vi bare er i mars.
Tidligere ble jeg skikkelig deppa om det regnet mer enn en dag i strekk. Men det har skjedd et eller annet på veien … jeg bestemte meg bare for at jeg ikke gadd ha det slik lengre. Selvsagt er det litt mer tungvint med denne store bikkja og regnvær, det blir mye blaut hund for å si det sånn. Men nå har vi jo denne blåseren da, og det var en fantastisk innretning. Så etter hver tur er vi innom garasjen og føner Jonas før vi går inn. Tar litt tid, men sparer oss for mye dritt og hår inne. Ikke det at jeg skal skryte på meg blanke parkettgulv uten sand og hybelkaniner, for det har vi sjeldent. Men det er blitt bedre.
Denne uka har jeg gått masse. Snittet nå er 13.380 skritt pr. dag. Det er nesten helt utrolig, når jeg tenker på hvor elendig jeg har følt meg, og hvor sliten jeg har vært hele uka. Jeg har stort sett sovna foran tv’n hver kveld i nitia, og det er langt fra normalt. Jeg som har så lakenskrekk og pleier å være lys våken til langt over midnatt.
Men å gå hjelper på det meste. Jeg tror jeg klarer å holde de aller verste smertene litt på avstand når jeg klarer å bevege meg såpass. Det hjelper også på alle de bedritne tankene som dukker opp når kroppen ikke er samarbeidsvillig, og når redselen for at nav plutselig skal stoppe aap’en sånn helt uten videre blir litt for intens. Det er mye en kan gå av seg på veien. Bortsett fra kiloene da, de sitter som støpt. Akkurat der må jeg visst gjøre noe … snart …
Det fins ikke dårlig vær … men jaggu kan en bli søkkvåt selv i full regnhabitt! Men det er helt greit egentlig. Dør ikke av det. Tidligere hata jeg regntøy. Noe så ufyselig og ubehagelig å gå rundt med. Men til og med det er blitt en vane. Klapper meg selv på skuldra og synes jeg er blitt veldig flink på mine gamle dager.
Åsså er det jo litt det der med å mestre noe. Det gjør noe med psyken. At jeg fortsatt klarer noe lissom. Det er ikke alltid jeg har så jækla lyst til å ut, men jeg gjør det likevel. Fordi jeg tror hverdagen min hadde vært hakket verre om jeg bare ble sittende her. Men uten Jonas er faren stor for at det var akkurat det som hadde skjedd. Ikke det at han maser om å ut, det gjør han sjeldent, i det siste tror jeg nesten han synes jeg har mast litt vel mye.
Han er skikkelig bedagelig anlagt nemlig. Omtrent som drømmemannen. Det trenger ikke skje noe heile tia … så nå ligger de her og snorker i stua, en på sofaen og en på golvet tett inntil stolen min.
Det var en aldri så liten oppdatering fra sør. Vi skal som sagt ut i kveld, og jeg kjenner allerede nå at jeg helt fint kunne blitt hjemme i sofakroken. Jeg passer best der for tia. Men det blir sikkert greit. Bare det å se at min bedre halvdel koser seg i selskap med andre er jo betaling nok for å slite seg ut en gang i blant. Og jeg har sikkert ikke vondt av å være litt sosial jeg heller. Det bare kjennes sånn ut …
Hei der ute. Jada, jeg er her fortsatt, men har vært litt tom i det siste. Eller, full av tanker, men jeg tenker det var like greit at de ikke kom ut her. De var nemlig ikke så hyggelige. Skreiv et innlegg i går, men fant ut i dag morges at jeg glemte å poste det. Fine regnværs bilder, men kjip tekst, så nå er det sletta igjen … det er vel første gang jeg har sletta et innlegg på alle disse årene.
Vel, dagen i dag er litt bedre. Både når det gjelder dumme tanker og formen generelt.
Etter to dager med plaskregn kom sola. Så Jonas og jeg har vært ute et par timer i ettermiddag, skikkelig lang tur på over mila. I morra er det meldt regn igjen, så det føles helt greit å ha fått utnytta det fine været mens vi hadde det.
Her ser dere byen min. Slik den tar seg ut fra toppen av Baneheia. Jeg er vokst opp i sentrum, og bodde faktisk her til jeg var 20. Barndomshjemmet forlot jeg noen måneder før jeg fylte 18. Men da jeg flytta var det snakk om noen hundre meter sånn i første omgang, et par kvartal oppover lissom, til en liten blokkleilighet sammen med han som er pappa’n til mine tre barn.
Det store gule bygget på bildet under er Tordenskjolds gate skole. Her tilbragte jeg mine første seks skoleår. Det har skjedd litt siden den gang, blant annet ble skolen snudd 90 grader og flyttet litt på for en god del år siden. For å få plass til veien som fører inn til tunnelen og E18.
Det var veldig lite folk i skogen. Kanskje fordi vi var der i beste middagstid, mellom 16 og 18. Hos oss har vi alltid middag på kvelden i helgene. Så mens min bedre halvdel tok seg en blund etter jobb, tok jeg en tur ut. Ville jo aller helst hatt han med, men når det er så fint vær så gidder jo ikke jeg utsette turen til han våker og sola er gått ned …
Fra Baneheia tok vi stien over til Ravnedalen. Heller ikke her var det spesielt folksomt, og det er helt greit for meg. Normalt er dette slike plasser vi unngår, da det er så tungvint å gå i kø når en har hund med seg.
Ravnedalen er et fantastisk flott parkområde forresten. Om du ikke har vært her anbefales en tur hvis du likevel er i nærheten av Kristiansand. Og nå er det til og med snart vår. Bare se på bildet under! Det lover godt!
Så var vi klare for returen til Tinnheia. Jeg er så drittlei den bakken opp dit at jeg holder på å spy! Det er snakk om 100 meter stigning på en kilometer cirka. Men den er så seig at en føler en aldri kommer til topps! Og det selv om jeg går der flere ganger i uka! Burde det ikke egentlig blitt bedre sånn etterhvert?
Ønsker deg en fin fredagskveld. Her er det joggebuksemodus, hjemmelagde hamburgere og brus. Haha. Det hørtes jo voksent ut! Brus rett og slett. Cola fra Rema, type light. Og det har vi stort sett hver helg. Men i morra er det Cognacklubb, så da blir det vel alt annet enn lightbrus i glasset …
God formiddag til deg. I går hadde drømmemannen, Jonas og jeg en fin tur langs stranda sør for Varhaug før vi kjørte hjem igjen etter ei fin helg på Vestlandet. Vi parkerte ved Kvassheim fyr, og gikk bortover stranda omtrent fire kilometer før vi snudde og dro tilbake til bilen. Det er jo vel så fint her som der venninna mi og jeg gikk dagen før. Faktisk har Jæren ufattelig mange fine plasser å gå på tur, og jeg er skikkelig fascinert over naturen, som du sikkert har skjønt for lenge siden. Vi gikk i dette området for fire år siden også, litt finere vær da, og de bildene finner du HER.
Denne ganga var kameraet med. Uten at det hjalp så mye. Da vi starta var det så tjukk tåke at sikten var ganske redusert. Litt spennende det også, visste aldri hva som dukka opp lissom. Men det var ikke mange vi traff på veien. Etterhvert, da vi var tilbake til utgangspunktet, ble det litt mer folksomt. Da hadde også tåka letta betraktelig og trukket seg lengre ut i havet.
Her er en av grunnene til at Jonas ikke ble med dagen før. Trappene over alle steingjerdene. I tillegg til at han var så treig og somlet sånn så kunne jeg ikke helt se for meg at jeg skulle klare å få han over her. Men det gikk på et vis. Ikke alltid over stigen, noen plasser fant han et smutthull ved siden av som han på et mirakuløst vis klarte å presse seg gjennom, og på en plass tok han turen helt ut i sjøen og rundt for å komme forbi. Han var faktisk litt lurere enn jeg hadde forventet …
Det er jo fint med litt dempede farger og disig bakgrunn. Så nå har jeg opplevd det også. Bare å gå der og høre på bølgene er som terapi. Mulig jeg skulle ha bodd der likevel … eller i det minste en plass der det renner en bekk forbi utenfor soveromsvinduet mitt. Hehe. Jeg gikk nemlig tur langs en bekk den første kvelden vi var der, og det var helt utrolig avslappende og deilig. Reine sovepillen!
Fineste Jonassen. 🙂 Som holdt på å gneldre seg ihjel da vi traff to andre halvstore bikkjer. Akkurat det der irriterer meg noe sykt. Jeg har alltid hatt tisper, og de visste å oppføre seg. Kjenner jeg blir megairritert når han fremstår som en total idiot! Det er heldigvis bare noen få hunder som han reagerer sånn på, men jeg synes jo det er helt meningsløst. Ikke vet jeg hvorfor eller hva akkurat de hundene gjør, men det må tydeligvis være noen signaler de sender ut som han her ikke liker.
Vi nærmer oss bilen igjen. Og plutselig ble det mye lysere. Det var nesten så jeg bare hadde lyst å snu og ta turen igjen. Men tviler på min bedre halvdel hadde vært så gira på det.
Fin tur. Fine omgivelser. Fine venner. En slik kombinasjon kan jo ikke bli annet enn ei perfekt helg, selv om vertskapet ikke var med på denne turen. De hadde mer enn nok med å tenke på sporten på tv, flytting og pakking regner jeg med. Skrekk og gru. Er glad det ikke er meg som er på flyttefot!
Men tilbake til vennskapet. Det betyr faktisk en del å ha venner som har kjent en hele livet. Det er liksom litt trygt og godt. De vet det meste om deg. Det er avslappende å være sammen med slike mennesker som tar deg akkurat som du er. Som sier det de mener. En trenger ikke alltid si noe heller. Om det blir litt stille så blir det likevel ikke en pinlig stillhet, om du forstår hva jeg mener. At vi har klart å holde kontakten i alle disse årene er jo litt rart, men desto mer koselig. Det merkelige er jo at veldig mange spør om Randi er søstera mi. De synes vi likner på hverandre. Og faktisk så er jeg vel mer lik ho enn min ordentlige søster.
Lørdagens utflukt finner du HER. Da gikk vi uten både menn og hund. Altså en skikkelig jentetur i flotte omgivelser.
Har du noen venninner du har holdt kontakten med helt fra barndommen?
Hei der ute. Da var denne helga over, og vi har tilbragt den på Vestlandet. Nærmere bestemt på Varhaug, hos min barndomsvenninne og mannen. For aller siste gang akkurat her. For nå har de kjøpt leilighet og huset skal snart legges ut for salg. Da blir det verre å komme på besøk for oss, for Jonas er jo ikke akkurat en liten tass som kan tas med hvor som helst, og ikke har vi hundevakt tilgjengelig heller lengre. Hunden er for stor og leilighetene folk anskaffer seg er for små, eller for fine. Men vi finner forhåpentligvis på noe, slik at vi får sett hvordan de får det i penthousen sin etterhvert. Det ser jaffal flott ut på prospektet, og på utsiden. Hadde en liten sniktitt da vi gikk forbi på lørdag. Ikke det at jeg kunne bodd her akkurat, det er jo helt feil landsdel for ei sørlandspige som meg, men med den utsikten de får rett ut i Nordsjøen så ble jeg nesten litt misunnelig gitt. Men bare nesten. Jeg passer nok best på Sørlandet uansett hvor fin beliggenheten er.
Naturen på Jæren er jo noe for seg selv. Det er bare helt fantastisk nydelig her. Det slår faktisk naturen på Sørlandet langt ned i skoene, uansett vær. I går, mens mennene og Jonas så sport på TV, tok Randi og jeg en tur langs Kongevegen fra Varhaug til Obrestad havn. Vi hadde egentlig tenkt å gå til fyret, men da vi kom til havna gadd vi ikke mer. Det var sykt mye vind og ganske grått og tåkete, men du vet, det fins ikke dårlig vær … for en ihuga turgåer som meg. Eeeehmh. Om du lurer på hvorfor Jonas var hjemme, så var han så himla treig da vi gikk tur på morra’n så jeg gadd rett og slett ikke å slepe med meg 80 kilo hund i godt over ei mil. Han skulle bare visst hva han gikk glipp av!
Ikke gadd jeg drasse på kameraet heller. Så alle bildene her er mobilbilder. Og det var jo litt dumt når det var så mye fint å forevige langs ruta. Men neste gang … og det har jeg allerede bestemt meg for at det skal bli, da blir kameraet definitivt med.
Jeg har gått tur på Jæren mange ganger i årenes løp. Men akkurat her har jeg ikke gått tidligere. Fyret har jeg også vært på, men da kom vi med bil. Like greit å spare noen uoppdagede kilometer til neste tur også.
Formen min har holdt seg bra gjennom helga. Det er alltid like spennende hvordan det går når vi skal noe, og veldig greit de gangene det går helt fint.
Da var søndagen på hell og kjærringa helt utslitt. I litt over seks kilometer og 3,5 timer har vi gått rundt i Vågsbygdskauen. Det var turen sin det! Opp og ned, ned og opp … og slik fortsatte det hele runda rundt. Litt isete og glatt var det også innimellom, så her fikk vi kjørt oss litt igrunnen. Fiskåvannet rundt er ikke noen ny tur for oss, men jeg kan ikke huske at det var så fryktelig tungt sist vi var der. Bortsett fra at vi da var veldig dårlig skodd. Vi har hatt enda en tur hit, og bilder derfra kan du se her. Toppen vi var på heter Øyliheia og rager 161 meter over havet.
Værgudene svikta oss i dag gitt. Det var grått og litt surt, men har en først bestemt seg for å gå på tur er det jo bare å hoppe i det. Og denne søndagen tok vi sats og hoppa sammen med min søster og svoger.
Vi starta ved BIltilsynet på RIge og gikk innover den gamle kjerreveien. Det er bare å følge veien helt ned til vannet, og fortsette der den tar en sving mot venstre. Etter en liten stund kommer vi forbi den flotte gapahuken der vi dro med oss de fire eldste barnebarna på tur i fjor vinter. Men siden dette var helt i starten av turen i dag, ble det ingen pause her.
Pausen tok vi derimot midt i stien! Jeg var helt overbevist om at det var nok en gapahuk sånn cirka midt i løypa, men jeg må ha tatt feil. Det var nok på en tur rundt et av de andre vannene her inne vi har gått forbi den.
Det er jo litt koseligere å gå tur når sola skinner. Ikke minst blir bildene mye finere. Men uansett er det godt å ha vært ute. Denne turen har mye variert terreng å by på. Alt fra flat mark til litt klatring, for oss som ikke er så spreke til å hoppe fra stein til stein lengre. Og det må jeg bare innrømme, jeg merker jeg er blitt eldre. Ikke fordi formen er så elendig, men fordi jeg er veldig redd for å ramle og brekke lårhalsen, eller hva det nå er de gamle brekker …
Midt inne i skauen her skal forresten den nye E-39 traseen ligge. Det har vært en del protester på det, men det hjalp tydeligvis ikke. Sannsynligvis mener noen at vi har nok skog rundt her, og en plass må jo den veien gå.
Så fikk vi litt snø på siste halvdel av turen. Ikke mye, bare et lite melisdryss lissom. Nok til at det ble litt vanskelig å se hvor det var glatt. Og det er jo alltid like gøy! Dermed entret denne kjærringa de bratteste skråningene … på rompa! Helt frivillig. Fant ut at det var litt sikrere enn å få et mer ufrivillig fall. Så nok ikke så lurt ut, men det var ikke så skrekkelig folksomt her inne i villmarka heller, så jeg dreit meg jo bare ut for den aller nærmeste familien. Og det har jeg vel gjort en gang eller tre tidligere også.
I dag hadde jeg ikke lyst til å ta et eneste lite skritt ekstra da vi kom ned. Noe jeg, i følge drømmemannen, alltid lurer han til når vi først er ute og går. Men dette var mer enn nok. Jeg var på grensa til å være litt halvkvalm til og med da vi kom ut igjen til bilen. Og akkurat nå har jeg egentlig vondt over alt. Lemster! Himmel og hav, kan ikke huske sist jeg ble det av å gå en tur …
Det var min søndag. Hvordan har din vært? Har du forresten vært innom Galleri Frodith i løpet av dagen? Der er en del av bildene fra vinterutfordringen tidligere i uka stilt ut. Mye fint. Men heldigvis er det ikke noen avstemning og vinnere og sånn. Dette var bare for gøy rett og slett. Og dermed tør jo til og med jeg å delta.
