Ja, ja. Må bare innrømme det. Jeg har dritt i slankinga og mitt nye liv i hele sommerferien, og flere uker skal det bli. ;o) Vekta ble igjen hjemme og lagrene av NOKA var temmmelig tomme. Og sånn gikk dagene. Med vanlig mat, chips, is, vin og øl. Deilige, lange, varme sommerdager.
Vi kom hjem på mandag. Og der sto den. Vekta. Litt halvveis gjemt under benken på badet. Men bare halvveis. Den stakk litt ut, akkurat nok til at den var umulig å overse. – Hallo .. der er du, og hvordan går det nå tror du? Det var akkurat som om den snakka til meg. Denne forhatte, glasskledde tingen under der. Eiendelen jeg hadde fortrengt at jeg hadde i en hel evighet. Selv om den har hatt sin plass under samme benk i snart 20 år. Stilig er den og, men altså en vekt, hvor gøy er det å eie? Og enda verre er det å bruke den. Normalt. Blir bare deppa av sånt jo. Men når ikke tøyet passer blir en deppa av det og. Og en trenger strengt tatt ikke noen vekt for å finne ut av midjemålet har est ut betraktelig, magen henger og alt er trangt.
Jeg tok tak i elendigheten i vår. Spiste mindre – beveget meg mer. Mye mer. Sykt mye. Og det gav resultater. Som forventet egentlig. For som den voksne dama jeg er så har jeg jo skjønt det for lenge, lenge siden. At det kun er dette som hjelper. Kutt ned inntaket og forbrenn mer enn du stapper i deg. Alle bør jo vite at det er fremgangsmåten. Innerst inne vet de vel det også, men det er så sykt fristende å ta noen snarveier. For en har jo aldri god tid når en skal slanke seg. Det haster som pokker. Selv om en har brukt årevis på å spise seg opp til det ugjenkjennelige.
Fjorten kilo forsvant. Og mange centimeter, både her og der. Etter ei langhelg i Polen ramla det på tre kilo, men de forsvant kjapt igjen når vi kom hjem. Etter sommerferien turde jeg nesten ikke trø opp på den flotte, flate glassvekta mi. Tenkt om alt var forgjeves. At alle kiloene var på igjen. Jeg har nok følt det sånn innimellom, som en strandet hval på en måte, selv om drømmemannen har nekta hardnakket på at jeg er like stor som jeg var. Langt derifra. Jeg er så fin atte .. sier han.
Jeg ble gledelig overrasket. Snaue 2.4 kilo i pluss, og nå, tre døgn etter er det bare en halvkilo igjen av sommerens utskeielser. Det hjelper å komme hjem til en skikkelig do. Utedasser tilbringer en jo ikke mer tid på enn høyst nødvendig. Og på båttur blir det jo lite utslipp av den typen, for der har vi jo ikke do i det hele tatt. Men nå er alt kommet i gjenge igjen, og jeg kan snart fortsette der jeg slapp.
Har ikke så veldige store planer. Egentlig. Men jeg skal bli minst 10 kilo mindre til neste sommer, så jeg har god tid. Og jeg gleder meg. Fordi tøy som ikke har passet på årevis sitter ganske bra nå. Jeg har gått ned to størrelser i trusene. Men joda, de er fortsatt like høye og bombesikre, men ser ikke lengre ut som en hel fallskjerm .. Kjoler som hang fast rundt ryggen ramler rett ned der de skal henge. Ja, det er jo ikke bare kjolene som henger da, puppene gjør det også. Kan ikke huske sist jeg hadde så små pupper jeg. De var ikke så slappe og myke rett etter at jeg hadde ammet en hel dag en gang. Og det er litt trist. For da synes jeg jo de så ut som vrengte baklommer før de fylte seg opp igjen. Men det var en overgang i det minste. Nå er det ingen påfyll i vente.
Dette er fremtiden altså. Og kanskje blir det enda verre neste sommer. Bikinioverdelen, som var av den litt polstra typen med spiler, rosa og flott, er liksom helt tom på toppen. I fjor sommer var den tilnærmet overfylt. Men på grunn av polstringa står den jo ut likevel. Helt til en trøkker den litt inn da, eller tar den i nærmere ettersyn, men det er det jo ingen som gjør. Legger jeg meg ned uten puppebeholder på blir det enda verre. Da renner de liksom ned på hver sin side av kroppen, under hver sin arm på en måte. Lekkert, med andre ord. Skikkelig sexy. Tror det er like før jeg må sove med sports-bh! Men hvem gidder egentlig å bry seg om puppene til ei halvgammel kjærring, bortsett fra kjærringa sjøl?
Når jeg bare blir litt piggere skal jeg gjenoppta mitt nye liv. Først skal jeg bare få i meg et lass penicillintabletter, i håp om å få bihulene og lungene til å funke som normalt igjen. Og det skal jaggu bli deilig! Tenk noe så teit å gå hen å bli syk akkurat nå da! På den fineste sommeren i manns minne. Det skulle vært forbudt rett og slett. Bare det å sitte inne og se ut på sola er en sann lidelse for et sommermenneske som meg. Jeg vil ut og slikke sol på den ytterstø nøgne ø, med hengepupper og skvalpefett og rynker og hele pakka. For der er det jo ingen andre som ser meg bortsett fra han som har sett alt opptil flere ganger. Og foreløpig har jo ikke det skremt han vekk. Til tross for at rynkene mine har formert seg som kaniner i takt med kiloene som har forsvunnet. Det er altså ikke bare fordeler med å gå ned i vekt når en har rundet 50. Men enn så lenge er lista over positive ting lengre enn den med de negative. ;o)
Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne! :o)
