Hotellet vårt ligger til høyre for cruisebåten og klokketårnet i havna. Det med rødt tak og blått rundt vinduene. Mer sentralt kunne det vel neppe bli. Vi bodde i andre etasje, med flott utsikt både morra og kveld. Skulle vel trodd at det var litt bråk her med kjørbar vei (hadde nok blitt kalt vei her hjemme) rett utenfor. Men Symi var et særdeles rolig og avslappende reisemål. Fint for oss, eeeeeeh, middelaldrende som stort sett er ferdig med festing og hæla i taket til langt på natt.

På bryggekanten ble det servert både frokost, lunsj og middag. Om du heller ville innta måltidene på terrassen eller inne var det også mulig. Jeg føler vi var heldige med valg av hotell, men sånn i ettertid kunne jeg godt ha tenkt meg å bare leid et rom oppe i gamlebyen. For der var det utrolig sjarmerende og vakkert.

Rundt pynten langt der ute lå stranda vi gikk til. Bildet under viser vel egentlig det de kalte bystranda, men her hadde innbyggerne virkelig vist hvem som bestemte. Det som sikkert har vært ei fin lita sandstrand ble benyttet som båtopplagsplass, til store og små vrak. Eller kanskje det var prosjekter som skulle forvandles til noe brukbart en gang i fremtiden. Jeg håper de som eide dem hadde nok av tid og minst like mye pågangsmot …

Strenda “vår” var av typen rullestein. Så vi kjøpte oss faktisk badesko, tro det eller ei. Mindre sexy fottøy skal du lete lenge etter, men de gjorde jobben. Uten dem var steinene både vonde og varme å tråkke på.

De dagene vi var tidlig ute fikk vi hedersplassen ytterst på brygga. Og det var jammen ikke den dummeste plassen å tilbringe noen timer dette. Vi elsker jo å finne nye plasser å spise, og pleier ikke gå på samme sted flere ganger. Men her på tavernaen på stranda spiste vi lunsj hele tre ganger. Koselig betjening, god og rimelig mat. Men det hadde også litt med at det var veldig godt og varmt på dagtid, så de store oppdagelsesferdene var det greit å vente med til utpå ettermiddagen.

Havneområdet i Yialos blir regnet som en av de aller fineste havnene i hele Hellas. Her kommer dagsturturister fra Rhodos og andre omkringliggende plasser, pluss gedigne cruiseskip. Det er en ganske kaotisk plass når alle turistene tyter ut av båten samtidig, men heldigvis ble de ikke så lenge av gangen. Det går også mange badebåter herfra til mer bortgjemte viker og strender. Vi tok oss en dagstur med en av dem. Litt sightseeing, badestopp og grilling sto på menyen da.

Sjarmerende, rare og fargerikt hus. Kan det bli bedre for ei som elsker å ta bilder? For ikke å snakke om trappegaten som førte oss opp til gamlebyen Chorio.

Vet ikke om jeg tør innrømme det. Men her kunne jeg nok vært på ferie en gang til, selv om Hellas nok har flere små, koselige øyer som er verdt et besøk. Ei uke på Symi var nok. Det var jo ikke verdens navle akkurat, og det er jo måte på hvor mange ganger en kan ta bilde av de samme husene. og gå de samme trappene, uten at det blir kjedelig. 

Litt uvirkelig når de største båtene la til her. Skulle nesten ikke tro det var plass der de kom glidende inn til havna. Plutselig ble omgivelsene veldig små og bygningene rundt så ut som lekehus.

I neste innlegg herfra tar jeg dere med litt opp i høyden. Det kan vel sammenliknes med trappetrening sånn omtrent, og det er særdeles dumt å forsøke seg på det når det er sol og 40 grader ute. Tro meg, jeg prøvde …

“Det er rart hvordan noe herjes med ‒ som brutalt blir kvestet av turismens uhensynstagende hånd, mens annet blir forvaltet og tatt vare på med kirurgisk kritisk fintfølenhet. Rhodos vs. Symi. Symi vs. Rhodos. Bare en times båttur fra Rhodos opplever du den greske øya du drømmer om, og som du ikke kan gi slipp på: Symi. Så intakt, så forskånet, så helsikes herlig”.
Anders Wyller

“Er dette Hellas’ vakreste øy?
Å ankomme Symi med morgenbåten er en opplevelse alle bør gjøre en gang i livet”.
Kirsten M. Buzzi

Vi ankom ikke med morgenbåten. Men med ferja som ikke var fremme før 22. Det var jaggu ikke så ille det heller! Selv om vi hadde reist hjemmefra tidlig natta før og nesten døgna. Det er jeg for gammel til, bare for å ha sagt det. Men uansett blir jeg jo veldig i reisemodus når vi skal fra en plass til en annen. Ikke min mest sjarmerende side!

Når vi er på ferie er det aldri noen lange forberedelser for å finne reisemålet. Vi er åpne for det aller meste og tar det etter innfallsmetoden. For eksempel som her, da vi ramla over en reportasje i Dagbladet og googla oss frem til litt flere fakta og bilder. Men en regel har vi: Vi reiser aldri tilbake til samme plass, for kloden er jo full av fantastiske steder som vi ennå ikke har sett! 

Hold på hatten! :o) Det var litt vind på overfarten gitt! Men jeg liker meg jo ekstremt godt til sjøs, selv i ei stor ferje kan jeg kjenne litt av den gode følelsen. Iallefall når det ligger noe helt nytt og uoppdaget foran oss. Fri en hel uke, i et land der det er sommer og sol, det kan vel ikke bli stort bedre? Danskebåten kan jeg styre meg for altså, det er liksom ikke helt det samme … 

Forelskelse ved første blikk!. Det var en litt merkelig følelse å stå på ferjedekket og skue inn over denne lille byen som strakte seg oppetter fjellveggen akkurat i det kveldssola var i ferd med å gå ned. Forventningene for uka som lå foran oss, nye inntrykk og ny ferie med kjæresten … alt i alt en god blanding. En ser hverandre i litt nye omgivelser, har god tid til å være kjærester og blir liksom litt nyforelska igjen.

Hotellet vårt Nireus lå midt på havnepromenaden i hovedstaden Yialos. Bare noen få skritt fra kaia der ferja la til. Dermed slapp vi heldigvis den kjedelige bussturen til bestemmelsesstedet. Absolutt en fordel når kjærringa er i reisemodus. Men la det være sagt, denne ganga synes ikke drømmemannen at jeg var så ille. Det gikk faktisk over all forventning. 

Utsikten fra terrassen vår var det ikke noe å si på. Badebasseng var der ikke. Men hvem trenger vel det når det blågrønne, ufattelig klare havet ligger rett utenfor døra? 

Her var det bare å hoppe uti etter frokosten. For de som ikke gadd gå så langt. Vi fant ei strand litt lengre fra hotellet, som vi var på nesten hver formiddag. Da fikk vi både trim og avslapning i en skjønn forening. Dessuten liker jeg ikke å valse rundt i bikinien sammen med alle de andre fra hotellet. Som du sikkert har skjønt før, jeg har et litt anstrengt forhold til kroppen min i badetøy. Jeg elsker å bade, men skulle gjerne sett at en kunne gjort det med klærne på. Eller vært 40 kilo lettere …

Symi er et eldorado for cruisebåter. Og den ene båten større enn den andre ankom med jevne mellomrom hele tiden vi var der. Da ble den rolige, avslappende atmosfæren forvandlet til et stressende, overbefolket område for noen timer. Men stort sett holdt disse turistene seg bare der de ble satt i land. Heldigvis.

Butikkene langs strandpromenaden var absolutt tilpasset rike turister. Aldri i mitt liv har jeg sett så dyr sushi noen plasser. Og det var ikke jallasjapper med håndklær, solkrem og t-skjorter som lå her, men dyre merkebutikker. 

Havna var full av gedigne yacter. Den ene flottere enn den andre. Med mannskap og kjæledyr. Trippende rikmannsdøtre på stiletthæler over brosteinene, minibikkja under armen og og bodyguarden på slep. Kunne godt hatt litt av både formuen og båten, men akkurat livvakta ville jeg helst vært foruten. 

På 1600-tallet var Symi ei rik øy. Skipsbygging og svampedykking sørget for det. Natursvampene er for øvrig en stor handelsvare ennå. I gamle dager bodde det 30.000 mennesker her, og 500 skip ble sjøsatt årlig. I dag er folketallet ca. 2500. På Symi finnes tre små byer. De fleste innbyggerne bor i havneområdet Yialos og i bydelen Chorio. Fem kilometer herfra finner du Pedi.

Chorio er den eldste delen av byen. For å komme hit kan du enten gå 500 trappetrinn fra Yialos, noe som anbefales litt utpå kvelden når sola er gått ned. Eller du kan fuske og ta bussen opp til toppen. Vi leide bil en dag, og ankom området fra en litt annen vinkel. Men jeg anbefaler virkelig å ta beina fatt. For her var det mye gresk hverdagsliv og utallige motiv å fotografere.

Vi gikk og vi gikk. Tre ganger var vi her oppe for å oppleve den greske landsbyfølelsen, fine tavernaer, kafeer og små butikker der man kunne få kjøpt det meste. Til litt andre priser enn i havneområdet. Her satte lokalbefolkningen og lesket seg med god drikke, mens småunger, katter og hunder løp rundt i en skjønn forening. 

Mer fra Symi kommer etterhvert. :o) Midtlivskrise har sin egen facebookside, lik den og gå ikke glipp av neste reiseskildring.

Hei der. :o) Siden jeg for tiden er litt opptatt med å få et bein innforbi både her og der i kommunen, som helsefagarbeider (sånn litt på sikt jaffal), så har jeg litt for mye å henge fingrene i. Derfor så fraværende her på bloggen. Men etterhvert dukker det nok opp litt flere bilder fra turen til Vietnam i det minste. Og kanskje litt andre ting også. Så jeg lever i beste velgående, om noen lurte. ;o) Her kommer et innlegg som ble påbegynt for flere måneder (iallefall uker) siden:

Endelig fremme! Etter en minnerik 12-timers togtur i Vietnam har vi forflyttet oss fra Hanoi til Hue. Nærmere midnatt fikk vi fatt i en taxi og ble kjørt til Orchid Hotel. Vi holder oss liksom til de bittesmå, smale hotellene. Slike som av og til er umulige å få øye på i hotelljungelen her nede. For her er det overnattingssteder i alle former, fasonger og prisklasser. Vi ligger vel litt under midt på treet når det gjelder prisen tenker jeg.

Rommet var helt ok. Men absolutt ikke noe luksus. Betjeningen veldig hyggelige og frokosten helt grei. Vi betalte 600 for to netter, og fikk til og med to “husdyr” inkludert i prisen. Bare se her, de lå så fint og lydlige på senga attte .. og så ble de bytta ut med noen andre dagen etter. Dermed slapp vi å bli lei dem også. :o))

Drømmemannen er syk. Shit au da! Han som aldri feiler noe. Iallefall ikke noe som slår han ut. Det var ikke så ille her heller, men hadde vi vært hjemme så ville han nok tilbragt dagen på sofaen eller i senga. Men vi har jo ikke tid til det – vi er jo på ferie! Dessuten ble vi henta av en engelsktalende guide og en taxisjåfør som skulle vise oss litt av serverdighetene i byen. Så her måtte vi opp av senga og ut ganske så tidlig på morrakvisten. :o)

Første stopp ca. 10 km fra Hue. Graven til Khai Dinh, den nest siste keiseren av Vietnam (1916-1925). Keiseren jobbet tett med regjeringen i Frankrike, og på grunn av dette nære samarbeidet var han svært upopulær blant vietnameserne. Som en rekke vietnamesiske keisere, ønsket også denne å bygge og ferdiggjøre graven før han døde. Byggingen startet i 1920 og ble avsluttet i 1931. For å få reist dette byggverkdet økte keiseren skatten med 30 prosent for å finansiere overdådig tempelet. Graven ble fullført av Bao Dai, Khai Dinhs etterfølger i 1931.

Det tok altså 11 år å bygge graven. Utvendig er mesteparten av bygningene dekket av svart betong og minner om den gothiske stilen, mens du innvendig blir møtt av en eksplosjon av fargerik mosaikk. Vegger og tak er blant annet dekorert med veggmalerier av de fire årstidene. Ca. 18 meter under en forgylt bronsestatue av Khai Dinh ligger levningene etter keiseren.

Noen konger bruker hele livet på å bygge sin egen gravplass. Og fint skal det være, da spiller det ikke noen rolle at landet nesten går konkurs og innbyggerne sulter ihjel på utsiden av muren ..

Arealet på denne gravplassen er mye mindre enn hva forgjengerne hadde. Imidlertid er selve bygningen, som er en blanding av flere stilarter. Langt mer kunstferdig utformet enn andre bygninger fra samme tidsepoke. Foran palasset står det 12 steinstatuer som representerer livvaktene. Sideveggene er laget av de største drageskulpturer i hele Vietnam. Taket på palasset er dekorert med ni drager. Bakerst i palasset er det et tempel som inneholder selve graven, et alter for keiseren, samt en statue av hans skikkelse, støpt i Marseilles.

Guiden vår synes kanskje det ble litt mye fotografering. Ikke vet jeg. Men vi hadde jo betalt for hele dagen, så ho måtte bare vente der under paraplyen sin.

Kanskje ikke den lureste utflukten med en feberhet mann .. Mange trapper, frem og tilbake, ut og inn av bilen, og her hadde vi ikke lengre bare 15 grader. Det var varmt, 25 i skyggen, stekeovnstemperatur i sola. Jeg visste ikke at han var så dårlig før vi kom til lunsjen, for da ville han først ikke ha noe. Da er han dårlig da!! Men vi fant en plass der de serverte pizza, helt fri for seafood og nudler, og etter litt europeisk mat og ei cola gikk alt litt bedre.

Utenfor enhver attraksjon finner du en drøss av salgsboder. Og alle selger stort sett det samme .. det går gjerne i caps og t-skjorter, vifter og masse plastdritt som ingen har brukt for. Pluss spisepinner og kort da. Og da snakker vi! Hehe. Vet ikke hvor mange spisepinnesett vi kom hjem med jeg … Så nå har vi lagt vekk alt av bestikk og eter med pinner hele tiden. Eeeeh .. neida, men vi er blitt veldig flinke til å håndtere disse pinnene bare så det er sagt. Og sushi er jo greit for å holde kunnskapen ved like. :o))

Andre stopp. Flere murer og ruiner i en park, sagt på et litt folkelig språk. For meg som egentlig ikke var så skrekkelig interessert i historien, men heller hvilke bilder jeg kunne ta der og da. Likevel har jeg jo fått med meg noe, både fra reisehåndboka, infoen fra guiden og litt fra internett etter at vi kom hjem igjen.

Keiser Tu Duc grav ble bygd i tidsrommet 1864-1867. Han er den monarken som har regjert lengst (1848-83) i Nguyen-dynastiet. Selv om han hadde over hundre koner og konkubiner, var han ikke i stand til å bli far. Dermed fikk han for seg at han måtte skrive sin egen historie før han døde. Den dag i dag finner vi dette risset inn i store steinplater i paviljongen like øst for keiserens grav. Disse steinene er de største av sitt slag i Vietnam, og måtte hentes fra et steinbrudd over 500 kilometer unna – en tur som tok fire år.

Tu Duc begynte å planlegge gravplassen lenge før han døde i 1883. Mesteparten av gravkomplekset ble fullført i 1864-67, sammen med flere tempelbygninger som fungerte som et palass og fristed for Tu Duc og hans mange koner. Bygging av graven krevde så mye arbeidskraft og ekstra beskatning at det endte i et mislykket kupp mot ham i 1866. 

Ingen andre gravplasser i Vietnam har så mange fasiliteter som denne. Her kunne keiseren seile rundt i sin egen innsjø, og jakte småvilt på den lille øya. Han kunne sitte i Xung Khiem Pavilion og slappe av eller komponere dikt i selskap med sine konkubiner. Etter turer på sjøen, ble båtene fortøye på Du Khiem Pavilion, med adkomst rett inn i palasset og gravkammeret.

Etter keiserens død i 1883 overtok hans adoptivsønn Kien Phuc keisertronen. Han regjerte kun i sju måneder før han døde, og dette er kanskje grunnen til at han ikke fikk sin egen grav. I stedet ble han stedt til hvile i et lite hjørne av adoptivfarens gravkammer. Tu Duc ble, til tross for alt arbeidet som ble lagt ned her og all tiden han tilbragte her, gravlagt på et annet, hemmelig sted i Hue. For å ikke røpe hvor dette var ble de 200 arbeiderne som gravla kongen halshogd etter at de kom tilbake fra det hemmelige oppdraget. Graven er fortsatt ikke funnet.

Tredje stopp. Imperial City (ca. 1804 og framover).

På begynnelsen av det 19. århundre var keiser Gia Long på jakt for å finne det beste stedet å bygge et nytt palass og tilhørende festning. Keiseren ønsket å gjenskape, i forminsket form, en kopi av Den forbudte by i Beijing. Under hans kommando, ble titusener av arbeidere kommandert til å grave en ti kilometer lang vollgrav som skulle beskytte byggverket hans. 

Da keiseren trappet ned på midten av det 20. århundre, hadde Den forbudte by fått mange titalls paviljonger og hundrevis av rom. Selv om vedlikeholdet har vært så som så var likevel palasset et imponerende skue. Men dette endret seg i 1968. Da amerikanske militære styrker i Vietnam reagerer på den kommunistiske overtakelse av Hue, beordret de byen gjenerobret. Amerikanske bomber la mesteparten av bygningene i grus.

I dag står bygningsmassen på UNESCOs verdensarvliste. Det som var igjen etter bombingene har blitt nydelig restaurert. Men mye av området ble så sterkt skadet at det nå er dekket av rismarker. Det som er igjen er likevel tilstrekkelig for å gi besøkende en følelse av hvordan vietnameserne tolket den kinesiske keiserlige arkitektur og tilpasset den sin egen.

Thien Mu Pagoda, også kalt Linh Mu, er et historisk tempel. Tempelet er på hele syv etasjer og er den høyeste religiøse bygningen i Vietnam, det ligger ved den nordlige bredden av Perfume River. Og det var herfra vi tok turen tilbake til utgangspunktet, i en dragebåt.

Ikke helt som forventet. Vi ble fortalt at dagens sightseeing var halvparten på land, halvparten på vann, men det stemte ikke helt. Så da vi kom frem etter en liten halvtime på elva gikk tolken av. Minst en time før avtalt tid. Litt skuffet over den lille seilasen betalte vi for en time ekstra. Bare for å se mer av omgivelsene langs elvebredden. Du kan du se mer fra dette i neste blogginnlegg. Når det kommer, aner jeg ikke, men om du ikke vil gå glipp av det kan du jo gå inn HER og like midtlivskrise på facebook. :o)

Henger du fortsatt med? Da synes jeg nesten du fortjener en medalje for dette ble laaaaaangt! Du kan iallefall ta kvelden med god samvittighet etter dette dypdykket i fordums historie. Ha det bra så lenge, så sees vi plutselig igjen. ;o)

#vietnam #hue #sightseeing #ferie #asia

Dette innlegget ble skrevet på toget mellom Hanoi og Hue .. og da hadde jeg jo forsåvidt goooood tid. Turen tok 12 timer og det var ikke så skrekkelig interessant etter at det ble mørkt ute. Men det var jo virkelig en opplevelse som jeg egentlig ikke ville vært foruten heller, ikke helt som NSB nei.

På den lokale måten. Som skikkelige vietnamesere, i den grad de forflytter seg uten at de sitter på en moped, reiser vi. Med tog! Vi kunne velge mellom hard seat (en pinnestolaktig sak), soft seat og softbed. Om vi ville hatt den sovekupeen for oss selv kunne vi betale for to voksne og to barn. Men de var opptatt. Dermed ble det luksusseter på oss. 

Luksus og luksus er to helt forskjellige ting. Om noe hadde virka var det sikkert greit. Men alt henger bare å dingler her. Stolryggene kan ikke stå i sittestilling, og jeg kan ikke slappe av om jeg ikke sitter rett i ryggen. Det blir noen lange timer. Vi gikk på i Hanoi som er endestasjonen. Og akkurat det er jeg veldig glad for. Vi ble anbefalt å kjøpe plassbillett, noe vi gjorde. Men det så ikke ut som de innfødte booka på samme måte. Jeg tror rett og slett ikke de booka billett i det hele tatt. Det virka mer som om de bare hoppa på og kjøpte billett da toget begynte å bevege seg igjen. Og det er jo greit, så lenge det er plass til flere passasjerer. Det var det ikke her! Så det ble fullt etterhvert. Veldig fullt.

Doen er en stådo. Hull i golvet altså, og piss langt oppover veggene. Noe jeg ikke har problemer med å forstå. For dette er langt fra NSB anno 2015! Det minner litt om toget jeg tok fra Kristiansand til Stavanger i læretiden. For sikkert 35 år siden.

Dette er ikke noe for folk som blir reisesyke. Vi hopper fremover. Og jeg er ganske sikker på at barnebarna hadde vært overlykkelige for en slik tur, i en liten halvtime. Skulle tro jernbanelinja var bygd opp av Brio-skinner og noen andre uoriginale innimellom. Som bare passa nesten! Åsså dingler det fra side till side så en virkelig må sette sjøbein om en har tenkt å gå noen plasser. Til stådriteren for eksempel. Kan levende forestille meg hvordan det blir seende ut der etterhvert..

For å gjøre det litt hyggelig her har vi tv. To 32-tommers flatskjermer henger diglende fra hver si stang ut i midtgangen og spiller musikkvideoer. På full guffe. For selvsagt må de det, hvis ikke så hadde vi jo ikke hørt noe som helst. Det må jo overdøve lydene fra toget vettu. Å snakke sammen… vel, det kan vi sikkert gjøre i morra. Om drømmemannen klarer å overdøve øresusen min som ikke har så veldig godt av denne turen. Men hvem har sagt det skulle være hyggelig hele tiden? Vi skulle jo oppleve the real Vietnam, og det er nettopp det vi holder på med. Vår 12 timers togtur fra Hanoi til Hue er såvidt begynt. Og ute plaskregner det.

Tre timer seinere. Vietnamesere kommer og går. Med sekker fulle av ris, bagger og pakkenelliker, varmtvannsberedere og flatskjermer. Unge og eldgamle. Vi har fått kjøpt litt lunsj fra ei matvogn. Vårruller og kjøttspyd. Spør ikke hva slags kjøtt. Tror faktisk ikke jeg vil vite det. Ungen i setet bak oss har spydd og spydd. Hver gang det kommer inn nye passasjerer kommer konduktøren gjennom vogna med en mopp. Det er sikkert lurt, bortsett fra at den samme moppen står i hjørnet ved siden av stådriteren.

Action. Akkurat nå er det like før det blir slåsskamp i andre enden av vogna vår. Fordi ei mente ei annen tok alt for mye bagasjeplass! Men herregud da, du skulle sett alt de drasser med seg. Skulle tro vi satt i et godstog. 

Enda tre timer er gått. Lokalbefolkningen er bytta ut med andre innfødte. Ser ikke ut som om mange blir med hele veien. Vi er blitt kasta vekk fra plassene våre. En særdeles påståelig drittsekk av en vietnameser mente det var hans plass. Sannsynligvis fordi setet bak var litt utspydd.. Vi flytta oss et hakk foran, og jeg håper de koser seg glugg ihjel i de ødelagte stolene vi faktisk hadde betalt ekstra for!

Det er fire timer igjen. Sånn cirka. Det er lenge siden det ble mørk, så vi ser ikke en dritt mer. Det er sparsomt med utelys her så vi er midt ute i ødemarka en plass. Toget er stappfullt. Det sitter folk over alt. På små krakker i midtgangen. De piner bagasjen inn mellom beina til andre passasjerer. Drømmemannen har snart en på fanget og er ikke videre fornøyd med det. Han er trøtt, sur og litt halvsyk. Orka ikke spise engang, og da er det ille.

Helt ærlig, jeg anbefaler ikke 12 timer i strekk på dette toget. For meg går det merkelig nok greit. Men jeg er drittlei. Det verste er den sykt høye lyden av asiamusikk som tyter ut fra høyttalere langs hele lengda på vogna. HØYT altså. Virkelig høyt. Hadde det vært nabo’n hjemme kunne jeg nok ringt politiet.  Vi har noen flere strekk med dette toget i løpet av de kommende to ukene. Men tror vi må revurdere det lengste. Dele det opp eller noe. Eller bestille soveplass. Kunne likegodt ligget på ei seng, hadde absolutt ikke gått glipp av noe. Bortsett fra øresusen dagen derpå. Jepp! Dette blir iallfall et minne for ettertiden. Det er egentlig litt gøy. Mulig det forandrer seg etter noen timer til. For vil ikke påstå at dette softsetet mitt er så veldig soft lengre heller ..

I farta. Bildene under er knipsa mens det enda gikk an å se noe. 

Endelig fremme! Vi ankommer Hue seint på kveld, slitne, sultne og litt halvsure. Drømmemannen er syk. Feber. Han sier ikke stort. I ettertid har han sagt at han nesten ikke klarte å løfte sekkene ut av toget, og han trodde aldri vi skulle komme frem til den taxien som skulle ta oss til hotellet. Men det gikk. 

Det var en opplevelse. Once in a liftetime tenker jeg. For en så lang togtur tror jeg ikke jeg gidder å prøve meg på en gang til. Folk hostet og spøy, noen var varme, andre kalde. En fyr kledde av seg alt på overkroppen og lå der klissete og svett rett i setet. Mye basiller i sving i denne kupeen, kanskje ikke rart vi ble syke. 

Munnbind hadde sikkert vært tingen! ;o) Og det er sykt mange som bruker det her nede. Litt rart for oss nordboere som ikke hadde sett sånt siden skrekkbildene fra fugleinfluensaen rullet over tv-skjermene våre for noen år siden. Men munnbind hadde ikke vi, og det var kanskje litt dumt.

Midtlivskrise på facebook finner du HER.
Lik siden, så går du ikke glipp av flere bilder fra turen. 

Tre netter i Hanoi ble plutselig til to. For vi fant ut at mens vi var her oppe i nord så måtte vi jo bare få med oss Halong Bay som er et av Vietnams fremste turistmål. Bukta består av 1960 øyer der de fleste er av kalkstein og mange av dem er hule inni. De aller fleste øyene er uberørt av mennesker, men ved noen av dem ligger det flytende fiskelandsbyer. Bukta kom med på UNESCOs verdensarvliste i 1994.

Vi ble hentet på hotellet på morrakvisten. Det første vi fikk beskjed om var at vi ikke skulle på den båten vi hadde bestilt på, men vi var “opppgradert”. Jaha. Sånt liker jeg dårlig. For det første vil jeg ha det jeg har betalt for, og om de absolutt måtte flytte på meg så vil jeg bli spurt først. Så det starta ganske dårlig. Spesielt når jeg visste at mange av disse båtene er elendige, både når det gjelder sikkerhet og komfort.

Men det gikk helt greit. Etter tre timers kjøring enda lengre nordover i en minibuss kom vi frem til havna der alle båtene ligger. Og ALLE .. det var skrekkelig mange. Tett i tett. Litt kaotisk. Nesten like ille som da vi var i Thailand og skulle ta ferje til Phi Phi Island. Men bare nesten.

Lugaren var det ikke noe å utsette på. Det eneste som mangla på turen var sola! For det kjipe været fortsatte nemlig her også. Regn, surt og kaldt. Og selvsagt hadde vi alt for lite varmt tøy med oss.

Vi ble rodd rundt i en flytende fiskelandsby. Regjeringen hadde i flere år forsøkt å få vekk disse menneskene herfra, men etterhvert hadde de bare gitt opp. De skjønte vel at dette også var et trekkplaster for turistene.

Dette er en fiskebåt. Når det blir mørkt blir alle lysene tent og det lokker til seg blekksprutene.

Og dette er hjemmet til noen. Kanskje Vietnams svar på sigøynere?

Ro, ro til fiskeskjær .. må innrømme at jeg følte meg litt dum der vi sakte gled forbi disse menneskene som bodde og forsøkte å livnære seg på fisking her ute. De fikk jo ikke noe igjen for at vi fotograferte og glante.

Her tror jeg den lokale kjøpmannen var på besøk. Greit å få alt levert på døra ..

Noe redningsvestpåbud hadde de nok ikke hørt om her. Så litt skummelt ut ..

Og dette var litt fatteslig .. de skulle bare sett lugaren vi hadde, eller hjemmene våre. Men det kan jo være de er vel så lykkelige som oss. De vet vel ikke noe annet. De færreste i Vietnam visste hvor eller hva Norge var. Og engelskkunnskapene var ikke akkurat så veldig utbredt de heller.  

TIlbake til basen. Dette er båten som skulle frakte oss tilbake til moderskipet Carina.

Ser jo ganske idyllisk ut. Men det er for oss som bare var på besøk i en times tid.

Merkelige formasjoner på disse øyene. Ikke helt som skjærgården hjemme. 

Sunsetpartyet som skulle foregått på denne stranda ble avlyst. Istedenfor forsøkte besetningen å få igang en fest på soldekket på båten, uten den helt store suksessen. Men været er det dessverre ingen som kan gjøre noe med.

På toppen av øya var det en utkikksplass. Noen hundre trappetrinn rett opp omtrent. Måtte selvsagt opp dit vi. ;o)

Et lite utvalg av maten vi fikk ombort. Den slo alle forventninger! Flott tilberedt og veldig godt.

Hadde det bare vært litt bedre vær. Da kunne vi fått benytta oss litt av uteplassen også.

Alt klart om du vil forsøke deg som blekksprutfisker. Interessen blant gjestene var heller laber. Jeg tror igrunnen vi frøys litt alle sammen. Så det ble en tidlig kveld på samtlige.

Morgengry i Halong Bay. Båtene var litt av et skue, selv i tåkeheimen. Båtene hadde faste ankringsplasser, og var spredd på fire forskjellige steder her ute. Så på morrakvisten lå de tett i tett. Ellers merket vi ikke så mye til at det var så sykt mange farkoster her ute på en gang.

Seilene var kun for pynt. For turistene fikk vi beskjed om da vi spurte, og ikke brukbare til noe som helst.

Etter lunsj var vi i land på ei av øyene. For å besøke en grotte. Og for første gang i mitt liv har jeg vært i en grotte der det var lov å ta bilder. Hurra!!

 

Synet inne i grotta kan igrunnen ikke gjengis på bilder. Den var diger og flott opplyst. Jeg har vært i mange grotter i årenes løp, men alltid er det fotoforbud. Skikkelig irriterende!! Selvsagt kan du kjøpe postkort og ta med deg hjem. Og det er sikkert derfor det er fotoforbud, for at de skal få solgt noe. Men det er liksom ikke helt det samme ..

Vel ute igjen. Og her hadde det samlet seg et lite flytende marked. Litt begrenset hva en kan ta med seg ombord i en båt, så vi kjøpte ikke noe. Ikke frista det heller. Men en annen passasjer kjøpte med seg en blekksprut. Den fikk han kokken til å tilberede da vi skulle spise, og alle fikk en smakebit. Jeg liker ikke kokt blekksprut. Det smaker som viskelær!

Tilbake på båten lærte vi å lage vårruller. De var en del av lunsjen. Og deretter var det bare å sette kursen tilbake der vi kom fra.Våre dager som cruiseturister var over. Vi skulle tilbake til Hanoi og en natt til der før turen gikk litt lengre sørover. Med tog! :o)

Midtlivskrise på facebook finner du HER – følg meg gjerne. 

Vi landet i Hanoi, Vietnams hovedstad, som ligger nord i landet. I 2003 var det 1.834.300 innbyggere her og byen er den nest største i Vietnam. Total flytid fra Gardermoen er 15 timer. I utgangspunktet skulle vi være her i tre netter, men den midterste natta tilbragte vi på en båt i Halong Bay. Vi måtte liksom bare få med oss denne verdensberømte plassen mens vi var i rett ende av landet.

Parkanlegg er noe de kan i utlandet. Og jo fattigere landet er jo flottere parker har de. Vi hadde en tur rundt innsjøen Hoan Kiem en grå og regnfull ettermiddag.

Den røde broa. The Huc Bridge fører oss over innsjøen til den lille øya hvor Ngoc Son tempelet ligger. Dette er Hanois mest besøkte tempel.

Vi holdt oss bare i gamlebyen. Så disse enorme skyskraperne og veldig opplyste bygningene jeg så på bilder fra Hanoi før vi reiste var veldig fjernt her. Egentlig lurer jeg på om de bildene var en smule photoshoppet, for mens vi var her lå tåka tungt over byen og eventuelle høye bygninger var helt inntullet den grå massen.

Første plassen vi spiste middag. Veldig lokalt kan du si. Maten var nesten gratis og helt ok. Foreløpig. Etterhvert ble vi ganske lei av vietnamesisk mat for å si det sånn, så første middagen hjemme var kjøttkaker i brun saus, masse grønnsaker og poteter.

Oppvasken på de lokale spiseplassene foregikk på fortauet.. Ikke helt som hjemme dette.

To fluer i en smekk. Om du plutselig følte for en manikyre eller pedikyre på shoppingrunda så var det bare å oppsøke grønnsakshandleren. For her, mellom tomater og andre sunne greier var det helt normalt å få stelt føttene …

Mopeder var allemannseie. Og ble parkert stort sett over alt. Da gjerne på fortauet, slik at det ikke var noen plass igjen til gående. 

Trafikkregler tror jeg var ganske fraværende. Iallefall kom alt motorisert kjøretøy i første rekke og ingen tok hensyn til deg om du skulle krysse gata, så akkurat det der var nesten med livet som innsats.

Fargerike kåper. Og nei, jeg hadde ikke noen av disse med meg hjem i sekken ..

Han her derimot, klarte jeg å få med meg. :o) Ja, ikke i sekken da .. Flott kledd for anledningen i skikkelig eksklusivt regntøy kjøpt på plassen. De første tre dagene av ferien regnet det. Temperaturen var ca. 15 grader, og det var faktisk ganske surt og kaldt. Såpass at jeg savna dunjakka veldig.

Siste kvelden i Hanoi tok vi en sightseeing med sykkeltaxi. En hver. Og jeg trodde aldri vi skulle finne tilbake til hotellet. Vi hadde med både hotellnavn og adressen, men det hjalp ikke så mye. Turen varte i godt over en time, bare fordi de tråkkende sjåførene ikke fant veien. Egentlig ble det en dyr fornøyelse, ikke verdt pengene i det hele tatt. Vi var trøtte og kalde da vi endelig så hotellet vårt igjen. 100 dollar forlangte de!! Vi betalte 50 og irriterte oss vanvittig for at vi ikke pruta mer. Men det der er vi særdeles elendige på. Til sammenlikning så betalte vi 80 dollar for en taxitur på 3,5 timer. Syklistene våre tok sikkert fri resten av den uka – minst!

Første stopp. Hadde ikke lyst til å legge ut bildene jeg fant på nettet fra dette hotellet. Eller rettere sagt omgivelsene. Det så ut som om det lå midt i slummen. Men omtalene var gode og de scoret høyt. Selv om det ikke alltid stemmer med virkeligheten. 

Nå er ikke vi så godt vant. Vi bor stort sett rimelig, setter sjarme fremfor komfort og luksus og bruker heller pengene på opplevelser enn på et hotell der en stort sett bare sover. Bare det er reint og vi har eget bad så går det meste an. 

Rising Dragon Villa Hotel ligger i gamlebyen i Hanoi. (Bilde over viser utsikten fra hotellrommet). Ikke forstår jeg hvorfor det heter “villa” for det var absolutt ikke noen villa vi bodde i. Men et helt alminnelig, lite hotellrom. Her får du de lokale på maten omtrent. Hanene i nabolaget er litt tidsforvirret og begynner å gale rundt fire om natta. I sjutia blir kvartalets fellesradio slått på, slik at alle i denne delen av byen ikke skal gå glipp av dagens ferske nyheter. Merkelige greier. Men akkurat det opplevde vi flere plasser. At en radio ble skrudd på full guffe drittidlig på morrakvisten. 

De ansatte var veldig hyggelige og hjelpsomme. Frokosten innholdsrik, både varme og kalde retter. Helt ok plass og mye for pengene. Dessuten følte jeg vi lå midt i smørøyet for å oppleve det virkelige Vietnam. Hverdagslivet. Og det er jo en av grunnene til at vi reiser på ferie. For å se hvordan det er der. Ikke for å se innsiden på et all-inclusive hotell. For de ser stort sett samme ut uansett hvor du reiser i verden.. Mener jeg. ;o)

Midtlivskrise har en egen facebookside HER. Følg meg gjerne så får du med deg resten av Vietnam-turen også. ;o)

For aller første gang reiser vi med dette flyselskapet. På billigste måte, økonomi, uten å oppgradere verken her eller der. Men dette kan virkelig anbefales! Det eneste jeg har vært misfornøyd med er Ticket som vi bestilte billettene gjennom. Dårlig service, ikke svarer de på mail og ikke kunne de gi meg svar da jeg ringte heller. 

Lurer litt på hvorfor vi booka via et mellomledd. Men en lærer så lenge en lever. Og selv om jeg kjennes mer død enn levende ut på nåværende tidspunkt så tror jeg faktisk det er liv her fortsatt. Men uansett service så er det jo ikke gøy å fly akkurat. Egentlig så hater jeg det.

Plass ved siden av hverandre fikk vi. Mat fikk vi. Inkludert drikke, servert opptil flere ganger. Alt fra vann, brus, gulrotjuice, ingefærøl, vin osv. Ikke noe stress med betaling for drikke før og under bespisning som alle andre jeg har flydd med. Og som om ikke det skulle være nok: Om du blir mer sulten så er det bare å si ifra. Toast eller en boks med nudler er med som ekstra mat og blir servert med et smil.

Setene er slett ikke så verst de heller. Iallfall like gode som da vi reiste til Mexico og oppgraderte for et par tusenlapper. Vel fikk vi litt mer plass til beina, men det ble på bekostning av bredden. Vi satt på skrå i hele 14 timer for å få plass. Skulle tro vi var så breiskuldra begge to at vi kunne blitt vist frem på sirkus. 

Vi flyr fra Gardermoen via Frankfurt til Hanoi. For dette har vi betalt rett i overkant av 15.000 tur/retur for to personer. Hotell kommer i tillegg. Det kommer til å bli den mest kostbare ferien vår noen sinne. Selv om vi ikke flotter oss med eksklusive hotell. Vi har tidligere vært nede i 12.000 for to uker, med hotell. Både til Kapp Verde og til Thailand. Det dyreste før denne var nok Mexico der turen lå på 24.000. 

Blir litt spennende å se hvordan de forskjellige hotellene ser ut nå .. 

Dette innlegget ble skrevet på flyet. Var like fornøyd med returen, men da reiste vi med Aeroflot og hadde en mellomlanding i Moskva. Like god service, og like mye servering. Fantastisk deilig å få så mye drikke servert i løpet av turen. Reiser du på charter så er det jo bare servering et par ganger, og du må frem med penger eller kort etter hver eneste brusboks. Sykt stress, både for passasjerer og de som jobber der. Har tenkt mange ganger at de burde fått til noe slik at drikken også var inkludert (i det minste det alkoholfrie, for det er jo viktig å drikke mye når du skal sitte på et fly såpass lenge), og nå har jeg jo fått to bevis på at det faktisk går an ..

Midtlivskrise på facebook finner du HER.

Det er slett ikke en og samme ting! Og ikke skjønner jeg hvorfor det er så forskjell fra flyplass til flyplass. På Gardermoen skvatt jeg rett gjennom. Til min store overraskelse. Det er nemlig alltid like spennende å se om skoene piper! Eller bøylene i bh’n. Det gjorde de ikke her, og jeg så vel omtrent ut som et barn som hadde fått til noe for aller første gang.. Rent bortsett fra posene under øynene og det trøtte trynet da. Det så vel mer ut som det tilhører ei urgammel dame med den ene foten i grava. Sikkert morro å reise på tur med noe sånt!

Veska klarte ikke testen like bra som kjærringa. Den ble saumfart fra innerst til ytterst. Det de stussa på var en liten pakke med ansiktsservietter som visstnok slo ut som rennende væske.

Fem timer og mange kilometer med inn og utsjekkingssystemer seinere. På flyplassen i Frankfurt. Den samme kjærringa, i det samme tøyet og samme veske… Sistnevnte glir glatt forbi skjermer og sjekk. Mens jeg piper som en radioaktiv kanin. All over. Fra under skoene til under puppene! Så her ble det (nesten) full sjekk! Slapp å kle av meg og stå med rompa i været. Men ble sjekket med en pipedings og klassa på både her og der…

Er det bare meg som synes det er litt merkelig at det er sånn forskjell?

Ellers går det sånn tålig bra. Jeg har vurdert sikkert 1000 ganger disse 24 reisetimene om jeg er for gammel for slike lange turer. Og svaret er ja! Men så er det jo det der da at Kanariøyene frister svært lite.

Vi kom frem i dag morges. Vietnam ligger seks timer foran Norge i tid, så her er det snart natta. Om jeg har hatt en fin dag? Igrunnen ikke. Første dagen er aldri fin. Den er bare noe jeg vil gjennom fortest mulig – sånn at ferien kan begynne!

Bagasjen kom frem. Hotellet er greit nok. Jeg er trøtt. Vi har spist en fantastisk åtteretters middag og delt ei flaske vin. Og det har regnet i hele dag.. Kort oppsummert. :o) Får ikke lagt inn bilder fra kameraet til iPaden så det får vente til jeg er hjemme igjen. Eller så må jeg løpe rundt som en tulling å ta bilder med denne dingsen.. og da er jeg forsåvidt i godt selskap og langt fra aleine.

I morra skal vi på cruise i et par dager. Håper sola titter frem.

Bildet har jeg regelrett stjålet her.

Hei, hei der ute. :o) Må si jeg er mektig imponert når jeg ser hvor mange som fortsatt titter innom bloggen min hver dag, selv om jeg har vært fraværende temmelig lenge nå. Vel har det daglige besøket sunket til langt under halvparten av hva det var da jeg lå på toppen. Men, men .. kommer vel aldri dit igjen. Spesielt ikke om jeg ikke skriver noe! ;o)

Den siste uka har jeg vært syk. Vondt i halsen, vondt i kroppen, vondt i hodet, sykt sliten .. Hele helga ble tilbragt i senga eller på sofaen, to kveldsvakter måtte avlyses. Og som om ikke det skulle være nok så våkna jeg med øyebetennelse i går! Er det mulig?? Grrrr .. jeg er ikke akkurat veldig hyggelig å være sammen med for tia! Og ikke har jeg lyst til å være her sammen med meg selv heller stort lengre nå. Det aller beste hadde jo vært om jeg kunne dratt på ferie uten denne syke kjærrnga, bare latt ho bli igjen aleine lissom. Og da hadde sønnen i huset sluppet å passe bikkja også, noe han sikkert hadde blitt glad for. Tre uker er lenge, når han ikke er vant til å slike bånd.

Vi drar i morra rundt midnatt. Først må en jo komme seg til Gardermoen og bare det er jo en langtur i seg selv. Spesielt når det må foregå på slike idiotiske tidspunkt. For ikke går det tog som passer, ikke går det fly som passer .. så dermed må vi kjøre. Noe vi aldri skulle gjøre mer i hele vårt liv. For etter en flyreise på 17 timer og vel så det så er vi slitne. Begge to. Å bruke meg som sjåfør er uaktuelt (jeg har igrunnen mer enn nok med meg selv og det å prøve å ikke skjelle ut mannen), og mannen, ja han har jo sovna på vei hjem før en gang. Med cruisekontrollen på 120 km/t i en helt ny bil  var vi på full fart rett mot midtrabatten. Og da våkna jeg .. under over alle under. Tror nesten vi hadde englevakt da. Eller så var det bare det at han snorka så fælt at jeg våkna av det .. Uansett, det gikk greit, men vi fikk oss en støkk begge to.

Derfor blir det en overnatting i Oslo når vi lander igjen. For det er selvsagt så seint på kvelden at da har vi heller ikke mulighet for å komme oss hjem verken med fly eller tog. Skulle tro vi bodde i ei bittelita bortgjemt bygd, mellom bakkar og berg langt inni svarteste granskauen – åsså er det bare Kristiansand altså! Burde vært lettere dette her. For det er vel ikke bare oss som reiser på ferie til andre plasser i verden enn Kanariøyene, eller Tyrkia sånn midt på sommeren.

Vi har bestilt flybillettene gjennom ticket.no denne gang. Og jeg vet ikke helt om jeg er så fornøyd med det. Ikke finner vi noen plasser der vi kan gå inn og velge sete, ikke finner vi ut om det er mat inkludert eller ikke. Da jeg ringte kundeservice sa ho det var mat inkl. begge veier, på bekreftelsen står det noe annet. Noe valg ang. mat og spesielle seter fikk jeg ikke da vi booka. Det er litt flytende dette her. Og temmelig kjipt om vi blir sittende i hver vår ende av flyet så lenge ..

Pessimisten i meg er allerede nå begynt å se for seg det ene senarioet etter det andre. Og det er ikke noe som vil gjøre turen spesielt koselig .. Akkurat nå heller jeg til å bestille fly og sånn via Start Tour eller Ving. Gjerne med et stygt, billig hotell du kan kan som base. Men nå skulle vi jo prøve oss helt på egenhånd denne ganga. Likevel kjenner jeg at jeg er litt usikker på dette her. Men nå er det jo litt for seint å angre da!

Tror rett og slett jeg må ned og pakke litt. I sekken. Den sekken jeg ikke engang har pakka ut av plasten. Eeeeeh .. det er meg i et nøtteskall. Jeg hater å pakke! Foreløpig vet jeg ikke hva jeg skal ta med engang. Bortsett fra kameraet da. Men det kan jo ikke bli det helt store problemet, for det er jo ikke plass til så mye i en sekk! Så de 3-4 ekstra parene med sko blir hjemme. Et par sandaler får holde. Og alle kjolene og settene som passer perfekt til alle sandalene som blir hjemme trenger jo heller ikke være med. Sånn i tilfelle jeg får brukt for dem. Hmmm .. høres ikke så forlokkende ut dette heller. Får bare bli ferdig med det. Stappe noe oppi og snøre igjen. Det fins vel en brutikk i dette landet også, om alt skjærer seg.

Jadda! Kjærringa er straks klar for tur. På en ny måte. Og jeg har, for å være helt ærlig, litt panikk akkurat nå. Reisefeberen har overtatt for den normale feberen, eller iallefall blandet seg godt. Sommerfuglene i magen kjennes ut som digre flaggermus. Men det blir sikkert greit. Når vi kommer frem fredag morgen. 🙂 

Midtlivskrise har en egen facebookside. Trykk gjerne liker HER, så blir jeg veldig glad. :o)

#ferie #vietnam #asia #ticket