I juli 2017 ble mitt yngste barnebarn døpt i Litauen. Pappa’n kommer herfra, så dermed er det visst helt naturlig at det skjedde her og ikke i Norge. Da søstera ble døpt åtte år tidligere var ikke jeg der. Vi hadde brukt opp alle feriedagene, og og kontoen var tilnærmet tom, så dermed måtte vi stå over. Noe jeg har angret på siden. Denne ganga var det ikke snakk om å droppe den store begivenheten. Og gjett om jeg er glad for det?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi var her bare ei helg. Og det er jo litt begrenset hva en kan få med seg da. Tidligere har vi vært i hovedstaden Vilnius et par ganger, men det begynner å bli en god stund siden. Dattera mi bodde og jobbet nemlig her, før ho fikk barn. I forkant av det var ho i Litauen i forbindelse med et skoleprosjekt da ho var 17, i dag er ho 32. De ble innlosjert privat, og ho havnet hos kusina til han som etterhvert ble pappa’n til to av mine barnebarn. Ho forelsket seg både i gutten og landet, og slik har det vært siden.

Så glad er ho i dette landet at jeg innimellom har vært redd ho skal flytte. Ta med seg ungene og dra lissom. Fra alt ho har her hjemme. Fra meg. Fra søskenene og faren. Huset. Eller enda verre, da ho var syk var jeg jo livredd for at utfallet ikke skulle bli så bra. For da tror jeg ganske sikkert at barnebarnet mitt hadde havnet i Litauen hos familien der. På landsbygda. I fattigdommen. For der er de virkelig fattige, i forhold til oss, når det gjelder penger og materielle ting. Men tenker vi hjertevarmen og det å bry seg om hverandre, så har de noe vi har mistet på veien i jakten på lykke og suksess. Heldigvis gikk det greit med dattera mi, og jeg har dem fortsatt veldig nærme. Sånn cirka 15 minutters gange nedover bakken mot sentrum. 

Bildene under kommer fra litt forskjellige steder. Vi tok oss en kjøretur den siste dagen vi var der. Mens de andre var ved en innsjø og badet. Jeg hadde så lyst til å se The Hill of Crosses, og det var ikke rundt første sving akkurat. Så dermed fikk vi sett oss litt rundt. Jeg var så sikker på at jeg hadde laget et blogginnlegg fra denne korshøyden i sommer, men jeg finner det ikke igjen. Så da får jeg vise dere mer derfra seinere. Men her kommer iallefall noen glimt fra landsbygda:

Sjarmerende og flott. En drømmeplass for middelaldrende kjærringer med kamera dette her altså. Men sikkert ikke like sjarmerende for de som bor der. Kanskje ikke så rart at de fikk litt sjokk da de kom hit til oss. For det første var huset vårt gedigent, men det de var mest sjokkert over var at vi ikke dyrka noe på tomta. Verken her eller på hytta. Det var helt uhørt. Og etter å ha vært hos svigerfamilien til dattera så forstår jeg jo det. Jeg har masse flotte bilder fra eiendommen der, men må nesten høre om det er ok at jeg viser det på bloggen så jeg ikke tråkker noen på tærne.

Ha en fin dag. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Vi snakker selvsagt om veien opp til Fortress Starigrad. Vår siste “topptur” i Kroatia. Det var her drømmemannen holdt på å gi opp. Eller han gjorde vel det, men turte sikkert ikke gå fra kjærringa midt i steinrøysa heller. Og ho ville absolutt ikke snu. Men det var visst galskap å gå opp dit såpass seint på dagen, det kom til å bli mørkt, vi kom aldri til å finne veien ned igjen … bla, bla, bla. Han snakka for døve ører …

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Selvfølgelig fant vi veien ned igjen. Riktignok en annen vei enn den vi tok opp (som du ser på bildet over). Men ned kom vi. Og mørkt ble det. Og ja, vi burde nok hatt med lommelykter. Eller gått tidligere på dagen. Men da hadde vi jo ikke sett solnedgangen, og for meg var det litt av vitsen med hele turen.

Dette bør en få med seg dersom er litt sprek. Ganske bratt dersom du starter fra parkeringsplassen ved tunnellen. Må ha gode sko. Tar ca 40 min opp. Kjempeflott utsikt. Dette sto det i en anmeldelse på Tripadvisor.

Jeg ser ikke på meg selv som så sprek egentlig. Ikke nå lengre jaffal, og det gjør ikke legen min heller. Så jeg tenker det holder med en ekstrem porsjon viljestyrke, sandaler og en halvliter vann for å nå denne toppen. Åsså må du tørre å ta deg helt ut, gå/krype/klatre til du nesten tror du stryker med. For det gjør du jo ikke, det bare kjennes sånn ut.

Endelig oppe! Fortress Starigrad ligger 260 meter ovenfor Omis og ble ferdig på midten av 1500-tallet. Festningen ble bygget for å forsvare byen mot fienden, og har en utrolig utsikt over havet mellom Split og Markarska.

Det fins i dag ingen verdens ting på toppen. Verken servering eller toaletter. Iallefall var det det som sto der vi fant infoen. Men det var faktisk en mann der som tok imot betaling da vi hesblesende kom til topps. 20 kuna pr. person. For ingen verdens ting. Eller, sannsynligvis for å holde steinrøysa ved like. Og under over alle under så hadde han også to kalde Cola igjen denne dagen. Aldri har vel ei Cola smakt så godt! Har fortrengt hva de kosta, men uansett var de vel verdt det!

Drømmemannen kikker lengselsfullt mot taubanen. Men neida, det var kun for å få opp vann og brus, og absolutt ingen snarvei ned igjen for slappe turister.

Veldig fornøyd kjærring. Tror faktisk jeg sendte en aldri så liten takk oppover for at jeg ikke gav etter for presset og snudde da vi var halvveis. For denne utsikten ville jeg ikke vært foruten! Dessuten var jeg veldig fornøyd med min egen innsats for å komme opp hit også. At jeg klarte det! En god følelse, og et boost for selvtillitten. Bare så synd alt det spreke ble igjen der nede i Kroatia da vi reiste hjem igjen. Faktisk så var jeg nesten fire kilo lettere da vi kom hjem enn da vi reiste. Har ikke veid meg siden, for jeg regner med de er kommet på igjen nå.

Stein på stein på stein. Tenk alt dette er bygd i en tid da de ikke hadde hjelpemidler en gang. Det er beundringsverdig! Og jeg må bare innrømme at jeg har en litt spesiell dragning mot steinmurer, gamle bygninger, smug og andre merkelige ting som andre ikke tenker så mye over. Jeg kunne traska rundt der i timevis og bare kost meg. Men det har du muligens hørt før …?

Flott mann i en vakker innramming. <3 Det var ikke akkurat så mye plass her, mellom etasjene. Men det er jo også en ting som gjør det litt spennende. Jo mer kronglete jo gøyere er det jo!

Så måtte vi ned igjen. Helst litt kjapt, før lyset forsvant helt. På kryss og tvers gikk stien, og det var til tider veldig bratt ut mot kanten. Men hier var det, i motsetning til turen opp, en ordentlig sti vi gikk på. Det var langt, og det ble mørkt. Men det var jo på en måte en opplevelse det også, selv om jeg må innrømme at jeg er glad vi ikke skulle ned i samme steinrøys som vi klatra opp.

Vi nærmet oss, trodde vi. Men så var vi bare halvveis. Og akkurat her må jeg innrømme at jeg savnet både lommelykt og refleks. Men vi hadde jo ikke tenkt at turen skulle ta så lang tid egentlig. Eller at det ble så fort mørkt.

Middag i svett turtøy. Vel nede igjen fant vi ut at det var like greit å spise middag før vi dro tilbake til hotellet. Så der satt vi da, svette og slitne, mens alle de andre som var ute og spiste så ut som de kom rett fra dusjen og hadde pudra og pynta seg. Men maten var knallgod! Faktisk den beste på hele turen.

Cocopazzo Wine and Dine Bar. Et fantastisk måltid i gamlebyen i Omis. 

#omis #kroatia #ferie #fortressstarigrad #fortica #festning

Midtlivskrise har egen facebookside HER – følg meg gjerne. 

En regnværsdag er en fin anledning til å se mer av Kroatia. Nå ble det ikke så skrekkelig mye av dette regnet denne dagen. Det var ikke men enn at vi rakk å kjøpe oss noen regnkapper, ta en kaffi under et halvtak og knuse et askebeger (drømmemannens verk altså, ikke mitt) så kom sola! Dermed fikk vi en fin dag i gamlebyen i Split. Det var også det eneste vi rakk å se her, pluss en liten topptur i klokketårnet på St.Domnius-katedralen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Der det fins et tårn må altså kjærringa opp! Har ikke tall på alle de kirketårnene og utsiktspunktene jeg har besteget når vi har vært på ferie. Ikke alt har svar til forventningene, mens noe har vist seg å være over all forventning. Slik som Church of the Sacred Family i Barcelona for eksempel. Foreløpig er det ingenting som har slått den opplevelsen … så om du skal dit noen gang, så ta en tur opp i tårnene, ikke bare inn i katedralen!

Tilbake til Split og dette tårnet. Det var ikke akkurat flust med plass i trappene oppover de 60 metrene, men vi klarte det uten å sette oss fast. Masse folk var det også, køgåing, køgåing og køgåing. Ble helt svett av alle disse turistene som vrimla over alt jeg! Heldigvis hadde de fleste et lite snev av normal høflighet, så de venta stort sett på avsatsene istedenfor å komme imot der det egentlig var umulig å passere hverandre.

‘

Utsikten ble selvsagt bedre og bedre jo høyere man kom. Hadde det bare ikke vært for alle disse turistene som vrimla og sto i veien over alt der jeg ville ta bilder så hadde jo alt vært perfekt..

Dette (over) er slike bilder jeg helst ikke vil komme hjem med etter en ferie … så for å få tatt det slik jeg vil ha det (under) kan det mange ganger ta litt tid! Kan jo ikke akkurat jage vekk de andre turistene heller!

Opp og ned er like langt. Selv om det var rekkverk føltes ikke trappa så veldig sikker. Men det går jo helst greit da.

Trygt nede på bakkenivå og da fant en mest interessant ved å kikke oppover. Utrolig sjarmerende bygninger og smale smug. En del butikker, men som normalt er ikke jeg på ferie for å shoppe. Det klarer jeg helt greit hjemme.

Nytt og gammelt i skjønn forening. Det er mange rare kombinasjoner å finne rundt om i verden. Slike kontraster ser kanskje ikke så fine ut der de står, men det tar seg godt ut på bilder.

Det var det jeg hadde herfra. Neste bolk med bilder fra Kroatia blir vel den siste … og da blir det en tur i nok ei steinrøys. Blir du med eller?

#split #kroatia #ferie #klokketårn

Midtlivskrise finner du også på facebook – HER – følg meg gjerne. 🙂

Tar jeg feil? Vet ikke om det bare er meg, men jeg føler det har regnet i hele september … og i dag er intet unntak. Innrømmer glatt at jeg har hatt noen veldig grå dager i det siste, sånn helt personlig. Men om nettene hadde vært litt bedre, så ville sikkert dagene også vært det. Jeg er drittlei, og synes alt er et slit … men nok om det …

Mørkt og vått kunne det også være i Kroatia. Men det ble litt på en annen måte, for her forsvant dritten like fort som den kom. På våre breddegrader har det en tendens til å slå rot … 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg lovet dere noen bilder fra stranda i Baska Voda. Og her kommer de. Sånn sett ei veldig grei strand, med det mest fantastiske vannet du kan tenke deg. Turkis og klart. Stort bedre enn det kan det neppe bli. Dessuten var det ekstremt reint og flott der. Og det var strand så langt øyet kunne se, både den ene og den andre veien. Så om en ikke hadde lyst til å ligge rett nedenfor strandpromenaden var det bare å ta beina fatt. Jeg er ganske sikker på at det hadde gått an å finne en plass helt for seg selv her. Men siden vi brukte beina for å bestige murer og kirketårn og slike ting, så gadd vi ikke så gå mye de tre dagene vi tilbragte litt tid ved og i sjøen.

Fjellene i bakgrunnen var imponerende. Enten det var klart og sol, eller skyene hang nedover toppene. Når sola skinte på dem så de mest ut som en kulisse fra en gammel westernfilm.

Vi fant oss en plass ute på en molo. Her var det lite unger som føyk frem og tilbake, og vi slapp unna den verste trafikken av badende som skulle til og fra sjøen. Perfekt plass, spør du meg. Følte liksom ikke at du lå i en mølje heller, selv om det var nok av folk her også. Solstolene kosta ca. 60 norske kroner pr. stk. pr. dag, men vi synes det var vel anvendte penger. Mange andre mente nok det var for dyrt, for de lå rett i grusen eller satt på steinene på kanten – hele dagen!

Badesko bør en ha. Og noen synes de var så sexy at de bare forble på … mine derimot ble tatt av nesten før jeg kom meg opp på land! Kan du tenke deg noe så fælt? Men uhyre praktisk da, når stranda består av små, runde stein. Dessuten var det mange kråkeboller her, og de er visst ikke så deilige å tråkke på.

De første dagene hadde vi ikke disse skoene. Og jeg lurte veldig på om det virkelig var nødvendig. Ikke visste vi om kråkebollene heller. Men da jeg leste om det, og begynte å kikke meg om nedi sjøen, så krydde det jo av dem!! Da skal jeg si badeskoene kom kjapt på!

Baska Voda er vel egentlig bare en landsby. Plassen er så liten at den ikke en gang har et sentrum, men kun en gate nede langs strandpromenaden hvor alt av butikker og restauranter var samlet. Det fantes en restaurant oppe i fjellene, men dit kom vi oss aldri. Dessuten fant vi en litt tilbaketrukket i en bakgate, og der hadde de fantastisk god mat. Ellers var det veldig enkel. Pizza, pasta, fish var det de reklamerte med, og alle serverte stor sett det samme. Er du ute etter et gourmetmåltid er nok ikke dette plassen for deg. 

Jeg hadde gladelig reist ned igjen om jeg hadde sjansen! Nå med en gang. Alt er så mye lettere for meg der hvor det er sol og varme. Merkelig at det skal ha så mye innvirkning på formen og kroppen … På en måte har jeg jo alltid visse det, og det er sikkert derfor jeg elsker å dra til sydligere strøk. Kan liksom ikke bli for varmt for meg. For i takt med temperaturen stiger også formen min. Og slik har det alltid vært, selv før jeg ble så elendig som jeg er nå.

Ønsker deg en fin dag. Jeg lurer litt på om jeg skal ut litt av dette huset i dag. Kjøpe meg noen planter og en bukett med blomster. For her er det faktisk ikke en eneste plante i huset lengre. Det er litt uvanlig til meg å være. Men hver høst, når vi har flytta inn fra hytta pleide jeg å fylle opp med nye potteplanter. I år har det ikke skjedd … ikke i fjor heller forresten. Så det er kanskje på tide å prøve å gjøre det litt koselig her i heimen igjen. Dessuten skal jeg ha syforening i kveld, så noe bør gjøres før jeg slipper andre mennesker inn døra. Bare så synd at jeg blir totalt utslitt – bare av tanken …

#strandliv #baskavoda #kroatia #ferie

Midtlivskrise finner du også på facebook – følg meg gjerne. 

En liten kinesisk mur. Før vi kjører helt tilbake til Baska Voda tar vi et stopp cirka 50 km nordøst for Dubrovnik. Her ligger Ston og Mali Ston. Muren vi skal gå på i dag strekker seg mellom disse to små landsbyene, den ble bygd i 1333 og er en av de lengste festningsmurene i Europa med sine 5,5 kilometer. I sin storhetstid besto bygningsmassen av 40 tårn og fem fort.

I dag er det ganske rasert. Men veggene står fremdeles. Den bar tydelig preg av at den var under restaurering, selv om det så ut som om det var en stund siden det var jobbet noe her. Kanskje det er det vi er med å bidrar til med de 50 kunas per person vi betalte for å gå her? Og med så få besøkende det var mens vi var der, så er det ikke rart det tar tid.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Denne var tung! Bymuren rundt gamlebyen i Dubrovnik var bare peanuts i forhold! Den første halvtimen var det en syk stigning, men faktisk fant jeg ut at jeg er i ganske god fysisk form, selv om det ikke akkurat kjennes slik ut i det daglige. Gå-appen viste etterpå at vi hadde hatt en stigning på 93 etasjer! Ikke hver dag en utsetter kroppen for slikt.

Flott utsikt over Mali. Til høyre på bildet ser du saltproduksjonen som i tidligere år var en viktig del av Dubrovniks økonomi. Dette var også grunnen til at muren ble bygget.

På toppen! Og da ville jo kjærringa gjerne ha en selfie, men det var HELT uaktuelt! Ikke orka han å ta et bilde av meg heller. Så da ble det et mobilbilde fra toppen …

Selfier blir alltid like fine. Spesielt når en helst skal ha med litt av omgivelsene også … og selfiestanga, som vi faktisk har, lå selvsagt hjemme som den pleier. 

Fra den ene Stonen til den andre. God utsikt fra toppen, og heldigvis blåste det litt også, for temperaturen var godt over 25 grader så litt vind i håret skada absolutt ikke.

Mali Ston er en liten landsby med en havn. Den ble bygd sammen med muren som en del av forsvarssystemet. Egentlig hadde jeg tenkt at vi skulle gå tilbake samme vei som vi kom, men da vi kom ned valgte vi det letteste alternativet. Å gå langs veien. Det var mye enklere og mye kortere. Godt valg egentlig, for da vi var halvveis begynte det å regne.

Litt bilder fra Mali Ston. Den lille landsbyen i andre enden av muren. 

Aldri har vel ei kald Cola smakt så godt som her! Men det var helst andre ting som frista drømmemannen … østers! Ekle i fargen, skjelvende og slimete. Fysj!! Men mannen kjørte likegodt i seg fem stykker!  

Begge småbyene er store gastronomiske destinasjoner. Kjent for muslingene og store flate østers, som har blitt dyrket her siden romertiden. Mulig dyrket ble et helt feil ord, men kommer ikke på noe bedre akkurat nå.

Tilbake til utgangspunktet og de koselige gatene i Mali. Fant ut av vi likegodt kunne spise lunsj her siden været hadde blitt så kjipt. Vi rakk så vidt å få i oss maten da regnværet plutselig oppførte seg som reine orkanen i de trange smugene. Det var så parasoller, palmer, menyskilt og glass føyk veggimellom. 

Og plutselig stengte alt! Kelnerne løp rundt med regningene til folk som var halvveis i maten, beklaget så mye, men håpte vi skjønte det. Vi var jo av de heldige som hadde fått i oss det vi skulle. Litt kaotisk egentlig.

Turen hjem til Baska Voda foregikk på høsten. Det var iallefall ikke så mye som liknet på sommer lengre, der det plasket mot bilruta og vannet kom i bøtter og spann fra oven. Heldigvis forandrer det seg kjapt den andre veien også. Så utpå kvelden gikk vi tur på stranda og fikk med oss den flotte solnedgangen.

I neste innlegg tenker jeg å servere sommerbilder fra stranda heller. Som et lite avbrekk i alle disse grå steinene. Håper du får en fin dag! Allerede onsdag jo, og helga er rett rundt hjørnet! For meg spiller jo ikke akkurat det noen stor rolle for tia, bortsett fra at når det er helg så er drømmemannen også hjemme. Og det er mye koseligere enn å være aleine hele tiden.

#ferie #kroatia #ston #maliston #bymur #aktivferie #reise #reiselyst

Midtlivskrise er også på facebook – følg meg gjerne! 

.. og holder du på lenge nok så har du plutselig en hel by! Gamlebyen i Dubrovnik står på UNESCOs verdensarvliste. Den ble bygd på 700-tallet, mens muren er fra 1300-tallet. Under Balkan-konflikten ble byen bombet, men nå som den er bygd opp på nytt er den igjen blitt et populært reisemål for turister fra hele verden. Og turistene vrimlet – over alt …

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Aller best oversikt over byen får du ved å ta en tur på bymuren. Den er to kilometer lang og består av uhorvelig mange bakker og trapper, både opp- og nedover. Vi brukte en time rundt, akkurat den tiden vi hadde til rådighet. For inngangen til muren ble stengt klokka 19. For å få lov å komme opp måtte vi betale 150 kuna per person, noe som tilsvarer ca. 200 norske kroner. Som den steingale kjærringa jeg er så synes jeg det var vel verdt pengene!

Detalj fra Onofriofontenen. Fontenen er en del av byens opprinnelige vannforsyningssystem, og vannet blir ledet hit fra en brønn som ligger 12 kilometer unna. Må innrømme at jeg ble litt beroliget da jeg leste dette, for det var flere som fylte vannflaskene sine her. Og normale fontener lar jo vannet resirkulere … så jeg kunne ikke helt fatte at de turde drikke det! Men det hadde altså sin helt naturlige forklaring.

Så ble det mørkt. Og byen så plutselig helt annerledes ut. Men vi var egentlig så varme, trøtte og fulle av nye inntrykk at vi ikke orka å gå rundt mer her, derfor gikk vi istedenfor tilbake til hotellet. Dagen etter hadde vi nemlig enda en mur å studere, og den går mellom landsbyene Ston og Mali Ston. Henger du fortsatt på?

#ferie #kroatia #dubrovnik #gamlebyen #bymur

Midtlivskrise finner du også på facebook … følg meg gjerne! 

Været var ikke helt topp de første dagene av ferien. Siden vi hadde bil tilgjengelig fant vi ut av vi ville kikke litt mer på dette landet vi aldri hadde besøkt tidligere. Jeg vil jo helst se alt. Men det går ikke. Så vi valgte to plasser, og begge deler var i samme retning. Men det innebar mye gåing, så dermed fant vi ut av vi ikke klarte alt på en dag, pluss tur retur Baska Voda. Bare kjøringa tok jo cirka tre timer hver vei, men det var mye flott natur å se på veien, så akkurat det var veldig koselig.

Skikkelig hekta! Som dere sikkert vet har jeg en forkjærlighet for gamle byer, trange smug, kirketårn, trapper, murer, bymurer, steinurer … haha! Vet ikke helt hva det er, men det er litt som en besettelse. Og disse to dagene vi var her fikk jeg virkelig en skikkelig dose av dette. Men ikke en gang det var nok for denne uka, så litt mer påfyll fikk vi seinere i ferien.

Vi styrte noe sinnsykt for å finne hotellet! Det lå mellom to gater, i en skråning og gps’en gikk helt amokk! Det gjorde egentlig drømmemannen også etterhvert …

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hjelp! Etter flere runder rundt selve området, med en damestemme fra gps’en som stadig beordret oss til å snu når det var mulig, og en sjåfør som ble mer og mer svett og rød i toppen, ordna det seg med litt hjelp fra en innfødt og telefonkontakt med overnattingsplassen.

Rommet var helt greit. Booka kvelden før via booking.com, og kosta ca. 700 kroner natta. Det lå femten minutters gange fra gamlebyen, i følge han som jobba på hotellet. Vel, jeg tror faktisk aldri han noen gang hadde gått til gamlebyen! Vi brukte en halvtime, og da gikk vi raskt! Og er det noe vi kan, så er det å gå …

Vi angrer innimellom på det vi har gjort. Når det går litt fort i svingene hender det jo at vi i ettertid ser at ting kunne blitt gjort litt annerledes. Denne ganga var det valg av hotell.

Jeg ville mye heller bodd i gamlebyen! Og om vi hadde tenkt oss om et par ganger til så hadde vi nok booka der. Det hang lapper på flere av husene der inne, angående ledige rom. Vi sjekka på booking etterpå, og ikke var det spesielt dyrt heller. Men der og da, når vi bestilte rommet, så ante vi jo ikke at det var mulig å bo inne bak murene.

En lærer så lenge en lever. Eller burde iallefall ha gjort det. Det er jo alltid mye lettere å være fornuftig i ettertid. Problemet er bare det at når vi kommer til neste tur, så har vi stort sett glemt hva det var vi angret på. Og da er vi jo like langt!

Gamlebyen i Dubrovnik var fantastisk! Det er sykt lenge siden jeg har kost meg så mye på en dag! Og igjen er jeg veldig takknemlig for at jeg har en så tålmodig mann som gidder å være med meg på alle disse rare utfluktene, på den ene muren etter den andre, uten å klage. Eller, uten å klage så skrekkelig mye da. Ikke mer enn at det preller av på kjærringa!

Egentlig er det ganske merkelig at han holder ut. For så ekstremt tålmodig er han ikke når det gjelder andre ting, som å kjøre rundt og lete etter et hotell mens gps-dama kakler i ett kjør for eksempel … akkurat der og da kunne du fått han billig!

Blir du med på en tur rundt muren i gamlebyen? Da er det bare å henge på her …

Midtlivskrise finner du også på facebook … følg meg gjerne! 

House Marija var der vi bodde i Baska Voda. Et lite hotell med åtte ettroms leiligheter. Absolutt ingen luksus, men stille og rolig, rent og pent. Og en egen liten terrasse med sjøgløtt (som eiendomsmeglerne ville ha sagt) der vi spise selvlaget frokost. Med fly fra Sola i Stavanger til Split i Kroatia betalte vi 4460, til sammen for begge to. Det var uten buss til og fra flyplassen. For denne ganga hadde vi leid bil hele uka. Det kom på ca. 1200 kroner.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Ja, da snakker vi uten lommepenger altså. Og jaggu er det ikke galt det heller, spør du meg. Jeg er jo ekspert i å finne rimelige turer, det er nok derfor vi har reist såpass mye de siste ti årene. Men akkurat denne turen var det drømmemannen som rota frem. Jeg hadde vel ikke helt tenkt at vi skulle på noen tur nå, for mye har forandret seg hos oss de siste årene. Ikke minst økonomien.

Det ble Kroatia denne ganga. Et land vi aldri har vært i tidligere. Når vi reiser så velger vi ikke ut reisemålet først, vi reiser etter hvor vi finner det beste tilbudet der og da. Kanskje en litt rar måte, men det har i det minste spart oss for mangfoldige tusenlapper i årenes løp. Eller, hadde vi blitt hjemme så ville vi jo spart enda mer, men reiselystne som vi er så har vi hoppa på de ene turen etter den andre, gjerne to, tre sykker i løpet av et år.

Vi bor sjeldent på flotte hotell. For der sover vi jo stort sett bare. Ferie for oss er ikke hotellet. Det er opplevelsene ved å se nye plasser, vimse rundt litt i bakgater og gjerne der det ikke er så fullt av turister fra før av. Se det ekte landet altså, ikke de plassene som er bygd opp for turistene, der vi må gå i kø. Men denne turen gjorde vi det, gikk i kø altså, veldig mange plasser.

Stranda var fantastisk. Vannet helt ubeskrivelig. De høye fjellene så nesten ut som kulisser i en gammel, amerikansk westernfilm der skyene størsteparten av tiden hang tunge og mørke ned over kanten. Bildet under viser bakken fra stranda/hovedgaten og opp til hotellet. Vi svei av noen kalorier her i løpet av uka.

Heldigvis blir vi litt rastløse begge to. Så etter noen timer på stranda melder utferdstrangen seg. Vi bruker mye google og tripadvisor for å finne plasser som er verdt å se. Eller så har vi allerede fanget opp noe på instagram eller facebook som vi har hatt lyst til å ta en nærmere titt på. Egentlig er de aller fleste turene våre litt etter innfallsmetoden. Vi tar mye på sparket, og vi koser oss glugg ihjel i hverandres selskap. Det er derfor sjeldent vi reiser sammen med noen andre.

Baska Voda var en liten plass. Litt for liten for et ukesopphold kanskje. Hadde vi ikke hatt bil tror jeg nesten jeg hadde klikka. Det er jo måte på hvor mange ganger det er gøy å traske frem og tilbake i den samme gata … Akkurat det er grunnen til at vi pleier å dele opp to-ukers ferier. Vi forflytter oss altså etter en uke. Så er alt nytt og spennende hele tiden.

Noen utpreget strandløve har jeg aldri vært. Men jeg elsker sol og varme, og hater badebasseng. På stranda er jeg vel så mye i vannet som på land, men å være kun på badeferie tror jeg ikke er noe for meg. Nye opplevelser derimot … det er toppers! 

Midtlivskrise finner du også på facebook … følg meg gjerne.

Nest siste dagen på Symi. Mens vi lå på stranda fant vi ut at vi bare måtte spise lunsjen her, på The Olive Tree Cafe. Vi hadde jo gått forbi flere ganger, men da var det alltid stengt. Dessuten hadde plassen fått toppkarakter av TripAdvisor i 2015, så dette var noe vi hadde lyst til å få med oss før vi reiste hjem igjen.

Halvdød, dehydrert kjærring på trappeavsats 372. Heldigvis traff vi på ei eldre dame som gav oss vann på veien opp. Ho redda nesten livet mitt. For der og da kjentes det ut som jeg skulle få hjerteinfarkt! Likevel var jeg så tørst da vi ankom at vi bestilte en karaffel med husets hjemmelagde sitronsaft – hver! Det gikk av å bestille kun et glass også, og på reaksjonen til den ene eieren så tror jeg ikke det var så mange som bestilte så mye …

Mmmmmm. Dette er noe av det beste jeg har smakt! Det var syyykt godt! Kunne egentlig tenkt meg enda en karaffel, men turte ikke å bestille mer.

Tapasen vi fikk servert var på lik linje med drikken. Ekstremt godt altså. Alt var så gjennomført, og maten var bare helt fantastisk. Sånn blir det sikkert når det blir laget med kjærlighet og omtanke. Tror aldri jeg har spist noe så godt i hele mitt liv! Alt var hjemmelaget fra bunnen av, og råvarene var førsteklasses. Til og med olivenene smakte mye bedre enn normalt!

The Olive Tree var en fargeklatt av en lunsjkafe. Og dette var gjennomført til fingerspissene. Bare se på skoene til eieren! Den ble drevet av to engelske damer, som tidligere hadde kommet til Symi som sesongarbeidere. De hadde en drøm om å starte sin egen plass – og hoppet i det! De levde ut drømmen sin her på trappeavsats 372, og de gjorde det 100%.

Drømmemannen min på verdens koseligste kafe. Det kan jo nesten ikke bli bedre! Det var litt trist at vi ikke prøvde The Olive Three tidligere, for vi hadde garantert gått her minst en gang til. Om bare ferien hadde vart litt lengre …

Har du planer om å dra til Symi, må du rett og slett ta turen opp hit. Jeg garanterer at det blir et besøk du seint vil glemme. Bare husk at de stenger skrekkelig tidlig.

#ferie #hellas #symi #theolivethree #ferieminner

Er du klar for en tur i høyden?  Yialos og Chorio, to av byene på Symi, bindes sammen av hovedgaten Kali Stratas. Eller gate og gate, det er stort sett trapper. Ufattelige 500 stykker for å komme helt til topps! Hvis du ikke gidder å gå finnes det en lokalbuss som går cirka hver time. Alternativet er en av Yialos fem taxier, leie moped eller bil. Men da kommer du jo så klart ikke inn i selve gamlebyen, bare til toppen. Dermed kan du eventuelt gå nedover istedenfor oppover. Men altså, jeg anbefaler ikke å ta det mens sola står som høyest og det ikke er skygge å finne noen plass. Det gjorde nemlig vi, en av de fire gangene vi var der, og jeg trodde faktisk jeg skulle fått hjerteinfarkt før vi var halvveis!

Og bare sånn til opplysning: Du trenger ikke være misunnelig på meg fordi jeg er her. For det er jeg nemlig ikke. Jeg sitter hjemme i stua og ser snøen laver ned utenfor. Bildene er fra sommeren 2016. ;o)

Det er fort gjort å drømme seg vekk i omgivelser som dette. Iallefall om du er en ihuga hobbyfotograf og har kameraet rundt halsen. Her var jo det ene huset og trappa mer sjarmerende enn det andre. Helt umulig å bare gå forbi. Gjett om jeg er glad for at en ikke har kamera med film lengre! Det kunne fort blitt en ekstremt dyr affære.

Litt rart å tenke på at dette er eneste veien å komme til disse husene. Her er det ingen som bare kan kjøre til døra. Verken når de flytter inn, eller skal ha på plass ukehandelen. Mulig de er ekstremt spreke de som bor her oppe i høyden. Og de har sikkert lært ganske tidlig at sånn omtrent midt på dagen da er det best å sitte inne, eller i det minste oppholde seg en plass der sola ikke skinner. Vi lærte det jo vi også. Etterhvert.

Gamle rønner med ødelagte vinduer og dører. Innimellom de velholdte, bebodde husene dukket de opp. Sannsynligvis ikke så sjarmerende for de som er naboer til noe sånt, men det tar seg veldig godt ut på bilder.

Tror vi begynner å nærme oss toppen! Selve nettet av trange smug og trapper var ganske forvirrende, det føltes nesten som å gå i en labyrint. Visste aldri helt hvor vi var eller hvor vi havnet når vi kom ned til havna igjen. Det var nemlig ikke bare en trapp oppover fra Yilaos. Noen var flotte og velholdte, gjerne malt i blått og hvitt, andre var ganske raserte og dårlig vedlikeholdt.

Oppe i Chorio er den greske landsbyfølelsen til å ta og føle på. Her finner du fine tavernaer, kafeer og små butikker der du kan få kjøpt det meste. Og atmosfæren er helt gratis! Det føltes nesten som å være barn igjen, og på skattejakt i ukjent terreng. Små trange smug, trapper og avsatser over alt. Så her bør du ha god tid, eller ekstremt velutviklet stedsans. Noe verken drømmemannen eller jeg er i besittelse av. En annen ting som er ganske lurt å ha med, bortsett fra kameraet som jo er livsviktig, er altså noe å drikke.

Vi fant et lite lokalt vannhull under slyngplantene. Omtrent på toppen. Men å ikke ha tilgang på væske på veien opp er ikke helt lurt. Den gangen vi tok turen midt på dagen møtte vi ei eldre dame som tydeligvis hadde skjønt at turister ikke alltid tenker klart. Ho hadde satt seg i en av trappeavsatsene med fulle vannflasker og plastglass. Det var gratis! Men samtidig som hun velvillig delte ut de livsviktige dråpene til dehydrerte tullinger ville ho også gjerne selge oss diverse krydderurter og svamper. Etter du hadde drukket vannet ble det jo litt vanskelig å si nei takk, selv om vi ikke trengte noe av det ho smilende tilbøy. 

Nærbutikken oppe i høyden. Ikke helt som vi er vant til, men vareutvalget var det ikke noe i veien med. Flaskevann hadde de også! :o)

Ble mye dører og trapper her. Men jeg er altså litt hekta på slikt, og egentlig lurer jeg litt på om noen av dere holdt ut helt til slutt … ;o) Og jeg er faktisk ikke helt ferdig med denne sjarmerende plassen enda. I neste innlegg herfra stopper vi opp på trappeavsats 372 og tar en lunsj på en skikkelig sjarmerende kafe drevet av to engelske damer. Det var grunnen til at vi ilte opp her midt på dagen helt på tampen av ferien vår. De stengte nemlig kl. 16. Må man, så må man! :o)