2015 Vietnam – Ta toget – eller kanskje ikke?

Dette innlegget ble skrevet på toget mellom Hanoi og Hue .. og da hadde jeg jo forsåvidt goooood tid. Turen tok 12 timer og det var ikke så skrekkelig interessant etter at det ble mørkt ute. Men det var jo virkelig en opplevelse som jeg egentlig ikke ville vært foruten heller, ikke helt som NSB nei.

På den lokale måten. Som skikkelige vietnamesere, i den grad de forflytter seg uten at de sitter på en moped, reiser vi. Med tog! Vi kunne velge mellom hard seat (en pinnestolaktig sak), soft seat og softbed. Om vi ville hatt den sovekupeen for oss selv kunne vi betale for to voksne og to barn. Men de var opptatt. Dermed ble det luksusseter på oss. 

Luksus og luksus er to helt forskjellige ting. Om noe hadde virka var det sikkert greit. Men alt henger bare å dingler her. Stolryggene kan ikke stå i sittestilling, og jeg kan ikke slappe av om jeg ikke sitter rett i ryggen. Det blir noen lange timer. Vi gikk på i Hanoi som er endestasjonen. Og akkurat det er jeg veldig glad for. Vi ble anbefalt å kjøpe plassbillett, noe vi gjorde. Men det så ikke ut som de innfødte booka på samme måte. Jeg tror rett og slett ikke de booka billett i det hele tatt. Det virka mer som om de bare hoppa på og kjøpte billett da toget begynte å bevege seg igjen. Og det er jo greit, så lenge det er plass til flere passasjerer. Det var det ikke her! Så det ble fullt etterhvert. Veldig fullt.

Doen er en stådo. Hull i golvet altså, og piss langt oppover veggene. Noe jeg ikke har problemer med å forstå. For dette er langt fra NSB anno 2015! Det minner litt om toget jeg tok fra Kristiansand til Stavanger i læretiden. For sikkert 35 år siden.

Dette er ikke noe for folk som blir reisesyke. Vi hopper fremover. Og jeg er ganske sikker på at barnebarna hadde vært overlykkelige for en slik tur, i en liten halvtime. Skulle tro jernbanelinja var bygd opp av Brio-skinner og noen andre uoriginale innimellom. Som bare passa nesten! Åsså dingler det fra side till side så en virkelig må sette sjøbein om en har tenkt å gå noen plasser. Til stådriteren for eksempel. Kan levende forestille meg hvordan det blir seende ut der etterhvert..

For å gjøre det litt hyggelig her har vi tv. To 32-tommers flatskjermer henger diglende fra hver si stang ut i midtgangen og spiller musikkvideoer. På full guffe. For selvsagt må de det, hvis ikke så hadde vi jo ikke hørt noe som helst. Det må jo overdøve lydene fra toget vettu. Å snakke sammen… vel, det kan vi sikkert gjøre i morra. Om drømmemannen klarer å overdøve øresusen min som ikke har så veldig godt av denne turen. Men hvem har sagt det skulle være hyggelig hele tiden? Vi skulle jo oppleve the real Vietnam, og det er nettopp det vi holder på med. Vår 12 timers togtur fra Hanoi til Hue er såvidt begynt. Og ute plaskregner det.

Tre timer seinere. Vietnamesere kommer og går. Med sekker fulle av ris, bagger og pakkenelliker, varmtvannsberedere og flatskjermer. Unge og eldgamle. Vi har fått kjøpt litt lunsj fra ei matvogn. Vårruller og kjøttspyd. Spør ikke hva slags kjøtt. Tror faktisk ikke jeg vil vite det. Ungen i setet bak oss har spydd og spydd. Hver gang det kommer inn nye passasjerer kommer konduktøren gjennom vogna med en mopp. Det er sikkert lurt, bortsett fra at den samme moppen står i hjørnet ved siden av stådriteren.

Action. Akkurat nå er det like før det blir slåsskamp i andre enden av vogna vår. Fordi ei mente ei annen tok alt for mye bagasjeplass! Men herregud da, du skulle sett alt de drasser med seg. Skulle tro vi satt i et godstog. 

Enda tre timer er gått. Lokalbefolkningen er bytta ut med andre innfødte. Ser ikke ut som om mange blir med hele veien. Vi er blitt kasta vekk fra plassene våre. En særdeles påståelig drittsekk av en vietnameser mente det var hans plass. Sannsynligvis fordi setet bak var litt utspydd.. Vi flytta oss et hakk foran, og jeg håper de koser seg glugg ihjel i de ødelagte stolene vi faktisk hadde betalt ekstra for!

Det er fire timer igjen. Sånn cirka. Det er lenge siden det ble mørk, så vi ser ikke en dritt mer. Det er sparsomt med utelys her så vi er midt ute i ødemarka en plass. Toget er stappfullt. Det sitter folk over alt. På små krakker i midtgangen. De piner bagasjen inn mellom beina til andre passasjerer. Drømmemannen har snart en på fanget og er ikke videre fornøyd med det. Han er trøtt, sur og litt halvsyk. Orka ikke spise engang, og da er det ille.

Helt ærlig, jeg anbefaler ikke 12 timer i strekk på dette toget. For meg går det merkelig nok greit. Men jeg er drittlei. Det verste er den sykt høye lyden av asiamusikk som tyter ut fra høyttalere langs hele lengda på vogna. HØYT altså. Virkelig høyt. Hadde det vært nabo’n hjemme kunne jeg nok ringt politiet.  Vi har noen flere strekk med dette toget i løpet av de kommende to ukene. Men tror vi må revurdere det lengste. Dele det opp eller noe. Eller bestille soveplass. Kunne likegodt ligget på ei seng, hadde absolutt ikke gått glipp av noe. Bortsett fra øresusen dagen derpå. Jepp! Dette blir iallfall et minne for ettertiden. Det er egentlig litt gøy. Mulig det forandrer seg etter noen timer til. For vil ikke påstå at dette softsetet mitt er så veldig soft lengre heller ..

I farta. Bildene under er knipsa mens det enda gikk an å se noe. 

Endelig fremme! Vi ankommer Hue seint på kveld, slitne, sultne og litt halvsure. Drømmemannen er syk. Feber. Han sier ikke stort. I ettertid har han sagt at han nesten ikke klarte å løfte sekkene ut av toget, og han trodde aldri vi skulle komme frem til den taxien som skulle ta oss til hotellet. Men det gikk. 

Det var en opplevelse. Once in a liftetime tenker jeg. For en så lang togtur tror jeg ikke jeg gidder å prøve meg på en gang til. Folk hostet og spøy, noen var varme, andre kalde. En fyr kledde av seg alt på overkroppen og lå der klissete og svett rett i setet. Mye basiller i sving i denne kupeen, kanskje ikke rart vi ble syke. 

Munnbind hadde sikkert vært tingen! ;o) Og det er sykt mange som bruker det her nede. Litt rart for oss nordboere som ikke hadde sett sånt siden skrekkbildene fra fugleinfluensaen rullet over tv-skjermene våre for noen år siden. Men munnbind hadde ikke vi, og det var kanskje litt dumt.

Midtlivskrise på facebook finner du HER.
Lik siden, så går du ikke glipp av flere bilder fra turen. 

9 kommentarer
    1. He-he! Det var jammen gøy å lese. Jeg kunne nesten kjenne det selv på kroppen hvordan dere hadde det, når jeg leste. Det kan være grusomt i varmen med mennesker så tett på, lukten av svette, urin og spy?.!!! , og jeg kjenner igjen det der med den høye asiatiske musikken – selv om jeg ikke har vært akkurat i Vietnam selv. Bare man er ferdig og har overlevd så er det utrolig vittig og morsomt å tenke tilbake på. Men akkurat når det står på så tror man at man kan tørne fullstendig! Et lite eventyr – sånn i etterkant 🙂

    2. margarites: Hadde med en lydbok, men det nytta ikke, for alle lydene rundt overdøvet det meste. :o) Jeg synes det er gøy å reise på denne måten. Men trenger ikke gjøre det så mange ganger lissom. Like lite som vi drar tilbake til samme reisemål to ganger. Verden er jo så stor, og jeg har lyst til å se ALT!

    3. Vanja Ch. Kvalstad ( Inne: Overlevde med god margin. Begge to. Selv om vi ble litt syke etterpå .. Men trenger ikke ta turen en gang til på denne måten. Like lite som jeg har behov for å besøke samme plass om igjen og om igjen når jeg skal finne feriemål. ;o)

    4. Mariann Sæther Tokle: Hehe .. så ille var det ikke. Og vi fikk jo iallefall sett litt til hverdagen i dette landet vi besøkte. På godt og vondt. :o))

    5. fruensvilje: Det var en opplevelse ja, ikke mer å si om det. Men nei, tror ikke vi passer inn på et cruiseskip egentlig. Ikke frister det så mye heller.. Iallefall ikke enda. For det er jo så mange interessante plasser i verden vi har lyst til å oppleve, på egenhånd. ;o)

    6. en helt utrolig reise,jeg har nok opplevelse bare av å lese hi hi og du er virkelig flink å få med hele livet til disse menneskene på bildene dine.
      Tror du og drømmemannen ville likt et cruise etter en sli tur,det er iallefall luksus så det monner hi hi

    7. For en togtur, den er jeg glad jeg ikke har behov for å ta. Og så tror jeg at det hadde klikket for meg om jeg hadde måttet høre på høy musikk på hele turen. Nei, da ville jeg heller hatt ipod eller noe med egen musikk, og kun hørt på når jeg ville det. Men dette må absolutt være et minne for livet, hele reisen med alt det innebar, og nå vet du jo hva du IKKE ønsker å gjøre igjen 🙂 Men bildene dine ser fortsatt eksotiske ut, og helt noe annet enn det jeg er vant med 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg