Rundreise i Gambia og Senegal – del 1

Heisann der ute.

Frustrasjonen er til tider stor her i bloggblokka etter at vi ble tvangsflyttet fra blogg.no til wordpress.com. Altså en annen bloggplattform. Etter åtte år på blogg hadde jeg fått et design jeg var kjempefornøyd med. Men så, poff! Der forsvant det gitt, og jeg sitter igjen med en dritkjedelig side, uten verken farger, spalter, eller noe som helst. Med kjempedigre bilder og litt færre muligheter enn vi hadde der vi var.

Jeg som er utdannet typograf og har jobba med design nesten hele livet får omtrent sammenbrudd når jeg kikker tilbake på mine gamle blogginnlegg. De er jo faktisk helt ødelagt! Bilder i hytt og pine. Bittesmå, og noen enda midre. Ikke system på noe som helst. Vettu, jeg kan ikke være bekjent av dette her, spesielt ikke ferieinnleggene. Det kan jo være at noen finner disse om de søker på forskjellige reisemål. Og så dukker denne elendigheta opp!

Vel, nå har jeg bestemt meg for å reposte noen av dem. Etter å ha rydda litt vel og merke. Og lagt inn bildene på nytt. Så til deg som har sett dette tidligere, vennligst bær over med meg. Til dere andre; Enjoy! For jaggu er det mange flotte reisemål der ute i verden.

Follow my blog with Bloglovin 

 

Første reiseblogg i ny drakt er fra Gambia. Her var drømmemannen og jeg i to uker i 2009. Første uke på rundreise, hvor vi kryssa frem og tilbake over grensen mellom Gambia og Senegal, både i minibuss og båt. Vi var veldig heldige med transporten. Egentlig var det plass til 20 passasjerer, pluss ca. 10 ekstra på klappseter i midtgangen. Men i Gambia er ikke et fremkomstmiddel full før det virkelig er studd med folk, både inni og på taket, så sannsynligvis hadde de nok fått inn et par familier til, selv om vi tenker på det som fullt. Vi var bare tre par og en singel mann. Pluss to reiseledere, sjåfør og en lokalguide. En ganske spesiell tur egentlig, og siden vi var så få ble vi veldig godt kjent med de andre i reisefølget.

Dette ble en skikkelig opplevelsestur! Drømmemannen fikk viljen sin, og han lever på denne turen fortsatt. Jeg hadde samtidig funnet den billige restplassen til Maldivene, vi kunne spart omtrent ti tusen kroner per person. Men nei, mannen ville heller oppleve noe istedenfor å bo i et luksushotell med turkis hav som nærmeste nabo. Så i forelskelsens rus, og av min godhet, lot jeg han bestemme denne ganga.

Jeg hadde lest masse om reisemålet på forhånd. Skjønte såpass at dette ikke var en reise for de som liker komfort og eleganse! Vi var på farten stort sett hele dagen, og ble innkvartert i forskjellige lodger på ettermiddagen. Mat var inkludert, og det var ikke noe alternativer om du ikke hadde lyst på det du fikk servert. Disse hyttene vi skulle bo i denne første uka hadde ikke noen stjerner eller rangering av standarden.  Her nytta det ikke å klage om ikke vaskinga var god nok, puta var for flat eller vannet var for kaldt. Og kaldt – det var det! Egentlig er det helt utrolig at et land hvor det er så varmt har så kaldt vann i dusjen.

Første overnatting: Janjang Bureh Camp. Her bodde vi nesten med tean i tanga. Eller; i Gambia-floden. Hytta vår var helt rund med stråtak, og helt uten alle de normale fasiliteter vi er vant med hjemme. Det var riktignok vann i noe som liknet på en dusj, et rør i hjørnet, hvor det piplet ut ei tynn stripe når du skrudde på. Å vaske håret var helt umulig fant jeg ut etter å ha hatt i shampo. Strøm hadde vi ikke. Og mørkt ble det. Med stearinlys som eneste lyskilde, og myggnettingen nede, ble det skikkelig romantisk når kvelden kom. Egentlig den campen som var enklest av de alle, men veldig sjarmerende!

Det var et rikt dyreliv rundt oss. På et skilt ved siden av kjøkkenet, som var bak en vegg og uten tak, ble vi oppfordret til å ikke mate apene … men de var så innpåslitne at de burde heller ha oppfordret oss til å passe godt på maten vår. Her stjal de fra tallerkenen om de fikk anledning. Kanskje ikke rart noen av oss ble syke denne natta?

Underholdning og dans ved bålet på kveldstid. Det var ingenting som minnet om at vi var på en pakkereise med Ving her. Vi var de enste hvite i mils omkrets, og vi fikk til tider litt mer oppmerksomhet enn jeg synes var greit.

Neste dag dro vi rett over floden til “storbyen” James Town. Byen som var alt annet enn det jeg hadde sett for meg. Biler var det heller dårlig med, men høner og geiter valsa fritt rundt i gatene. Sammen med søppel. Masse søppel.

Ferjene var ikke helt som vi er vant med hjemmenfra. Det er ikke fullt før det renner over, eller kanter …

Wassu Stone Circle, Gambias svar på Stonehenge. Hva dette egentlig er, og hvorfor disse steinene befinner seg akkurat her, er noe uklart. Hvor lenge de har vært her er det heller ingen om vet. Men trolig er det et slags begravelses- eller offermonument. Det fins flere slike steder rundt om i denne regionen i Senegambia.

Neste stopp: Firemannsbolig i Fulladu Camp. “Sparsomme omgivelser” hadde jeg lest meg til i min søken etter faktaopplysninger før vi reiste. Det var ikke en overdrivelse. Ved siden av senga, bak et forheng, er doen. Veldig greit om du har pådratt deg en aldri så liten magesjau. Alle hyttene vi bodde i hadde eget “bad”. Men varmt vann fantes ikke.

Tips: Reis ikke på en slik tur om du ikke kan dele absolutt ALT med den du deler rom med …

À l a carte restaurant? Tja … hadde det ikke vært for rotta som pilte frem og tilbake på karmen over kjøkkendøra,
så kunne vi jo kanskje ha gått på den.

Hotellbaren, med alle rettigheter. Og her ble det liv utover kvelden. Vi var midt i bushen, og det var bare vårt reisefølge her, men det kom en lokal stamme og hadde danseshow for oss etter at vi hadde spist.

Jeg vet mange, veldig mange, som aldri hadde reist på denne type tur. Og de om det. Jeg ville ikke ha vært disse opplevelsene foruten. Ja visst kunne vi ha lagt oss inn på et femstjerners all inclusive hotell et par uker, for jeg tror de finnes også i dette landet. Men hva hadde vi opplevd av Gambia da? Særdeles lite! Da hadde det nesten vært det samme som å reise til Kanariøyene. Jeg foretrekker absolutt ferier der en ser det autentiske, ikke det som kun er bygd opp for rike turister.

Vi var nærmeste nabo til Gambia-floden på denne campen også. Så om standarden på hyttene var langt under null, så tok de det igjen på sjarmen og beliggenheten. Badebassenget hadde nok ikke vært fylt på en stund, men en gang i fortiden tror jeg denne campen hadde vært litt flottere enn slik den fremsto i 2009 da vi var der.

Cruisebåt på Gambia.floden. VI dreiv nedover fra den ene campen til den andre i denne farkosten. Hele ettermiddagen tilbragte vi på elva. Men jeg var en av dem som ble litt syk på den første campen, og fikk ikke med meg noe som helst. Lå bare helt stille på øvre dekk og krysset fingrene i håp om at det skulle gå bra …

Ikke akkurat E-18. Det var dårlig med asfalt, og veibanen hadde store hull og grøfter. Men det var ikke noe problem for sjåføren. Dette hadde han gjort mange ganger tidligere! Han valgte helt naturlig den siden av veien som var best, enten det var motsatt side eller en liten avstikker inn i bushen. Heldigvis var det ingen i følget som ble bilsyke.

VI er halvveis i første uke. I neste innlegg tar jeg dere med videre på rundreisa. Da besøker vi bl.a. en familie og en skole. Vi hadde to overnattinger på Simenti hotell midt i nasjonalparken Niokolo Koba i Senegal, hvor vi kjørte rundt på Gambia-floden, i en liten blikkboks av en båt, og kikka på krokodiller og flodhester. Det var en ubeskrivelig opplevelse. Vi var også på en jeepsafari, der vi var så heldige å se en leopard på jakt. Av en eller annen grunn ble alle bare sittende og måpe uten å være i stand til å få knipsa et eneste bilde. Og det etter å ha knipsa hundrevis av bilder av antiloper!

 marit og drømmemannen på ferie

Jentetur til Skiathos, Mamma Mia-øya

Follow my blog with Bloglovin

I august var jeg på tur med mine to døtre til Hellas. Pluss de to eldste barnebarna. En skikkelig jentetur altså. Som jeg  fikk i bursdagsgave fra mine tre barn. Det føltes litt ekkelt. Selv om de sa at det nå var payback-time for alle de turene jeg har hatt dem med på. Men uansett var det akkurat like flaut. Det er ikke barna som skal spandere tur på foreldrene, synes jeg. Men den tiden da jeg spanderte er nok dessverre over. Og om de da ville ha meg med på tur, så måtte det bare bli slik.

Etter den sommeren vi hadde i år var behovet for sol egentlig mettet. Så jeg var ikke helt gira på å ned i varmen igjen. Tro det eller ei. Akkurat det må være første gang i historien jeg har tenkt sånn. Men så er det det da, det er jo noe helt annet å være i Hellas enn å være hjemme. For første gang kjente jeg litt på den der, jeg som aldri pleier å reise noe særlig om sommeren. Det var ferie på en helt annen måte dette. Og jentene mine er jeg jo sjeldent aleine med, iallefall ikke mer enn et par timer i ny og ne, så det var skikkelig koselig å være på jentetur. Til tross for at det satt litt langt inne å reise fra drømmemannen i over en uke. Femåringen hadde så vidt vært utenfor landegrensene tidligere. Så ho var helt vill av begeistring for at vi skulle til Syden. Åsså skulle til og med mommo være med. Ikke hverdagskost dette her altså! Ho på ti er derimot en meget bereist ung dame. Så ho tok det litt mer piano.

Vi bodde på enkelt, familiedrevet leilighetshotell. Jeg fikk min egen leilighet i tredje etasje, slik at jeg kunne trekke meg tilbake litt innimellom. De fire andre delte en større leilighet i etasjen under. Det lå litt utenfor gamlebyen, men helt grei gå-avstand, og litt oppi høyda slik at vi måtte bevege oss for å komme ned til stranda. Den bakken var skikkelig slitsom og varm å gå opp igjen i nærmere 40 varmegrader! Men det å bo litt utenfor alt, det er helt topp. Det er mer rolig og ikke så kaotisk som å bo midt i smørøyet. For min del ble jeg positivt overrasket over dette hotellet. Veldig likt mye av det drømmemannen og jeg har valgt å bo i når vi har vært på tur. Jeg hadde til og med min egen terrasse med utsikt. Og kunne se ned til de andre i reisefølget.

Butikker var det nede langs hovedveien. Og det må jeg bare få sagt, det var svindyrt! Pålegg, melk og brød var dyrere enn hjemme. Men når vi endelig fant et skikkelig supermarked, den aller siste dagen vi var der, så var prisene 1/3 av det vi hadde betalt til da. Nesten litt irriterende! Der var det jo for det meste de lokale som handlet, pluss noen ganske få turister som hadde vært litt lurere enn oss. For dette var jo selvsagt ikke noe reiseselskapet opplyste om. Iallefall ikke Apollo. Reiser du med Ving derimot, er de veldig flinke til å fortelle hvilke plasser en bør styre unna, og hva som er lurt å gjøre. Etter å ha reist såpass mye som jeg har gjort, så burde jeg jo ha klart å finne frem til den butikken litt tidligere. Helt på egenhånd. Men når en reiser med barn gjør en jo mye på den enkleste måten, og for oss var det butikken nedi bakken.

Vi tok lokalbussen fra butikken tilbake til hotellet. Det var nesten med livet som innsats. Med en sjåfør som ble vill av sinne fordi vi ikke visste hvordan dette funka. Vet ikke helt hva vi gjorde galt, men tror vi gikk inn feil dør. Normalt for oss er jo å gå inn foran og kjøpe billetter. Men her skulle vi visst ha gått inn på midten og så kom det rundt en og solgte billettene, mens vi kjørte. Sjåføren trøkka pedalen i bånn før vi var kommet på plass, og kjørte som en villmann mellom stoppene, mens vi tviholdt på handleposer og unger. Jentene storkoste seg både ved bassenget og i sjøen. Ho minste her hadde nesten vannskrekk da vi kom ned, men jeg skal si den ble fort kurert! Det var et veldig fint og reint bassengområde på hotellet. Så vi var både der og på stranda hver eneste dag. Til og med jeg bada i bassenget! Det hører til sjeldenhetene. Men hva gjør en ikke for å glede to par tindrende blå øyne? Og mens mommo badet og koste seg med ungene, kunne mødrene slappe av og lese, og føle at de var litt på ferie de også. 

Grunnen til at vi havnet på Skitathos var jo selvsagt Mamma Mia-filmen. Det var her den første filmen ble spilt inn for ti år siden. Så vi måtte jo på kino for å se den. Utekino, som starta etter mørkets frembrudd! Og den som var mest opplagt da det var ferdig var ho på 5. Egentlig tenkte jeg at ho var alt for liten, ho skjønte jo ikke det som ble sagt en gang. Men den som hadde sin livs kinoopplevelse det var ho! Det var nesten mer gøy å se på ungen enn på filmen.

Vi hadde også en dagstur til Skopelos. Johannskirken, hvor bryllupet i filmen ble spilt inn, befinner seg nemlig på denne øya. Den lille, koselige kirka som ligger på toppen av en klippe vettu. Det var maaaange trapper opp. Og jeg må bare innrømme at ingen av oss så like freshe ut som Meryl Streep og Pierce Brosnan da vi kom opp til toppen. Enda de hadde sunget den ene balladen etter den andre på veien …

Kirken på klippen har alltid vært en turistattraksjon. Men etter at bryllupet i Mamma Mia-filmen ble spilt inn her tok det helt av. Selv på en rolig dag, utenfor turistsesongen, blir det fort en lang kø av mennesker som går opp og ned trappen hvor alle de kjente skuespillerne har gått før dem.

Agios Ioannis heter kirken på klippen. Eller Johanneskirken, som vi ville ha sagt. For å komme hit må du klatre opp 217 trappetrinn av ymse slag. Det var varmt og trangt om plassen, litt skummelt til tider,  men i ettertid er det er jo litt kult å ha gått akkurat her, som alle kjendisene vimsa rundt for ti år siden. Kirken derimot, er nok ikke den samme som på filmen. For den som befinner seg på toppen her er mikroskopisk! Så her har nok filmselskapet fuska litt …

På turen hjemover var det nok et stopp på ei “øde”  strand. For bading og soling. Tror vi var her en snau time. For min del blir ikke dette her så morro. Jeg kan tenke meg mye annet som er bedre enn tvangsbading mens mannskapet på båten omtrent står med stoppeklokka og venter til de kan ta returen.

Det var en del turister som hadde kommet hit før oss. I mindre båter. De trodde sikkert de hadde funnet paradis på jord. Ei øde strand, med god plass. Men det var helt til vi kom, og to digre båter med gedigne høyttalere og Mamma Mia-musikken på full gnu dundra inn på stranda – da ble det fort slutt på den idyllen.

For å komme til Skopelos bestilte vi altså en båt/busstur via reiseselskapet. Det var en tabbe! Sinnssykt dyrt for oss seks. Penger rett ut av vinduet. Det var ingen guide med, og opplegget var veldig uprofesjonelt og lite gjennomtenkt. Vi ble kasta av på ei strand på den ene siden av øya. Der hadde vi en liten time på oss før bussen kom. Det rakk til en kjapp dukkert, og køståing for å få noe å spise … som vi ikke rakk å spise opp før bussen plutselig var der. Lenge før tia. Dette var en heldagstur, men verken mat eller drikke var inkludert. Noe vi forsåvidt visste, men vi trodde jo vi hadde rikelig med tid til å kjøpe den maten underveis.

Det var riktignok en spektakulær busstur over til den andre siden av øya! Smale, svingete veier, nesten utrolig at bussen kom frem noen plasser. Ved klippen fikk vi et 45 minutters stopp hvor vi kunne ta oss opp og ned til kirken på egenhånd. Ingen informasjon i det hele tatt. For den prisen kunne de i det minste ha gitt oss en liten brosjyre som fortalte litt om opplegget, og historien bak dette byggverket som står der muttens aleine på toppen av en stor stein.

Har du tenkt deg hit? Da anbefaler jeg at du sjekker noen priser først, og kanskje ikke hopper på det første og beste som reiseselskapet tilbyr. Dette var en typisk turistfelle! Jeg er helt overbevist om at denne turen kunne vi ha fiksa selv, via en av båtene som lå i havna, uten reiseselskapet som fordyrende mellomledd. Vi reiste med Apollo, og det er et selskap jeg aldri har vært særlig fornøyd med.

Må nok en gang påpeke at fellesutflukter generelt ikke er noe for meg. Selv om vi ikke en gang hadde reiseleder med flagg som førte an. Det blir for mye kaos. For mye lyd. Jeg var helt gåen da vi kom hjem igjen. Jeg vil helst se plassene i mitt eget tempo, og ta den tiden jeg trenger. Likevel er jeg ikke helt imot en guidet bytur sånn når du ankommer et nytt reisemål. For på slike turer kan du lære mye nyttig, og finne plasser som du kanskje ellers ikke ville funnet frem til. Det overlever jeg fint. Faktisk så hadde vi en slik også, den første dagen vi var der.

Skiathos gamleby var veldig koselig. Mange restauranter. Mange butikker. Temmelig kaotisk der også, om du kom på feil tidspunkt. Men en kan jo ikke forvente å komme til en plass og være den eneste turisten heller, selv om akkurat det høres veldig forlokkende ut ut for meg. Kommer mer bilder derfra i et annet innlegg.

 marit

 

Der fikk jeg prøvd meg på et skikkelig innlegg på denne nye bloggplattformen. Og eg synes det er skrekkelig tungvint. Alt sammen! Dessuten er det masse småting som irriterer meg noe sykt. Som for eksempel at titlene blir delt så teit når det er nok av plass til å ta hele ordet ned på neste linje heller. Tittelen kommer med store bokstaver på hele linja, enda jeg skriver det som det skal være. På mobilen er det enda verre, der kommer hvert ord i tittelen med stor bokstav. Ingen skriver jo sånn!! Dessuten er det skikkelig irriterende å måtte fortelle gang på gang at jeg faktisk ikke er en robot, og navn, mail- og bloggadressen min blir ikke lagra når jeg skal inn og kommentere hos dere andre. En annen ting, har vi ikke noen statistikk her?

Har du forresten kikka på noen av dine gamle innlegg fra blogg.no? Det har jeg. På mine egne altså. Og der er ingressen (inngangen til teksten, som automatisk kom i halvfet) falt bort. Dermed er hele starten på innleggene vekk. De kunne vel i det minste latt den følge med, som begynnelsen av teksten! Dessuten er bildene både for små og feilplassert. De kommer litt sånn i hytt og pine. Det er jo nesten flaut å være innehaver av denne bloggen når folk får den presentert på denne måten. For jeg regner jo med at noen fortsatt kommer til å finne frem til de gamle innleggene via google og slike plasser. Det dukka iallefall opp til stadighet på forsiden min tidligere at det var noen inne og leste innlegg fra flere år tilbake.

Grrrrrrr …. jeg er ikke helt blid på disse forandringene altså. Joda, det går seg sikkert til etterhvert. Slik at de nye innleggene blir tålig presentable. Men alle de andre da? Jeg kan jo ikke gå inn og forandre på innlegg åtte år tilbake i tid, bare fordi noen ødela hele designet, slik at den som har laget denne siden fremstår som en dust …

Tenerife 2018 – Sydens svar på Trollstigen

Bortgjemt oppe i fjellene på Tenerife finner du en bitteliten landsby. 650 meter over havet ligger Masca. Landsbyen er beskrevet som en av de mest maleriske stedene på hele øya, og har cirka 90 innbyggere. For å komme hit må du kjøre en vei som du aldri hadde tenkt fantes her en gang. Omtrent som den berømte Trollstigen i Norge, pluss et par hakk verre tenker jeg. Iallefall føltes det slik. Men mulig jeg bare er blitt litt mer voksen og dermed litt mer bekymret, siden jeg var passasjer i baksetet sammen med min lillesøster. På tur med mamma og pappa i Norges langstrakte land. Familieturene vi hadde med CampLet’en på slep er vel grunnen til at jeg i flere tiår hatet bilturer.

Pappa likte ikke å ligge bak noen ser du. Så her var det forbikjøringer i hytt og pine. Såpass, at om vi beklageligvis måtte tisse på turen, så var det nesten krise. For da vettu, kom alle de vi hadde passert foran oss nok en gang … og så var det på’n igjen! Det var ikke snakk om å kose seg på veien. For her gjaldt det å komme kjappest fra A til B. For vi hadde jo ruteplan må vite, og veldig lite slingringsmonn. Selv om vi ikke skulle rekke noe. Men det er en helt annen historie …

Masca ligger i nordvest, ved foten av Tenofjellene. Den vakre, lille landbyen kan være litt vanskelig å finne, med det er vel verdt turen mellom høye fjell og dype daler, frodig landskap og den ene svingen verre enn den andre. Det var likevel ikke svingene som var verst, selv om vi så rett ned i dypet når vi tok en yttersving, og overlevelsesstatistikken om en ramla utfor her sikkert ikke var av de høyeste. Men når vi derimot møtte noen som skulle i motsatt retning ble det et par ganger litt vel spennende. Spesielt om den som kom mot deg var en diger buss, for da ble det sinnssykt trangt! 

Det tok sin tid å passere bussen. Sjåføren viftet og veivet med armene, og var sikkert ikke helt lydløs heller. Men ikke skjønte vi at han ville ha oss til å kjøre på utsiden (!) av bussen, før lenge etterpå. Ut mot kanten rett og slett. Helt yst, som mamma ville ha sagt det. Ytterst altså. Der det gikk rett ned i avgrunnen. Istedenfor fikk drømmemannen tynt leiebilen godt ned i grøfte inn mot fjellet … og etterhvert klarte bussen å passere. Uten at vi fikk riper i lakken noen av oss. Puuuuh!

Fantastisk vær, og fantastisk utsikt. Innimellom fant vi ei lomme der det gikk an å stoppe litt for å ta bilder av herligheten.

Dette var ikke veien for råkjøring! Her måtte en ha tunga i rett munn og konsentrasjonen på topp for å komme seg ned. Og etterhvert opp igjen. For dette er nemlig eneste veien som fører til Masca. Kanskje ikke så rart at det tok sin tid før turistflommen fant frem, det er jo ikke en plass du bare “ramler tilfeldig” over sånn i forbifarten.

Det er ikke så lenge siden Masca var helt ukjent for ferierende. Men nå er stedet blitt et sentrum for slike som bruker deler av ferien til å reise rundt på øya for å se seg om, istedenfor å kose seg på strendene. Inkludert turistene på sightseeing med buss selvsagt. Landsbyens beliggenhet er helt spesiell og husene klamrer seg til fjellskrentene. Det er et drømmemål for fotointeresserte. Om du er så heldig å komme på et litt annet tidspunkt enn bussturistene da. For da tøyt det ut av den ene bussen etter den andre, og det krelte av folk over alt!

Stakkars innbyggerne i landsbyen, sier jeg. De hadde prøvd å sette opp et skilt med at droneflygning var forbud, fordi dette var hjemmet deres. Men på den lille tiden vi var der fløy det en drone rundt husene og inn på baksiden der vi ikke kunne se. Ikke mye privatliv her lengre, selv om de bor langt inni ødemarka. Snakk om å få livene sine snudd opp ned. 

Men de nyter vel sikkert godt av turismen også da. Det var to kafeer der oppe, og et par kiosker/souvenirbutikker, en fruktselger og et lite marked under det store treet ved kirken. Før turistenes inntog tjente de vel heller ikke noe på slikt.

Er du en ihuga fotturist fins det flere godt merkede løyper i Teno-fjellene. Faktisk var Teno en helt egen øy tidligere, som siden vokste sammen med andre øyer, for å bli det vi i dag kaller Tenerife. Området er relativt isolert, og har et biologisk mangfold, en egen arkitektur og spesielle skikker som en neppe finner andre plasser på øya, der masseturismen har overtatt.

Den lille bukta ved kysten er beryktet for å ha vært et piratskjulested. Bukta ligger tre timers fottur fra Masca. Det er verdt å huske før en legger ut på den turen, at enten må du gå tilbake (noe som tar mye lenger tid og krever bedre kondisjon), eller ta en båt fra kysten til nærliggende Los Gigantes, byen hvor vi spise den romantiske middagen vår.

Vi droppa fotturen. Kan jo ikke få med seg alt på en ukes tur heller. Kan jo ha den i bakhodet om vi skulle finne på å reise tilbake en gang. Noe vi sannsynligvis ikke skal … fordi det er så mange andre flotte plasser vi ennå ikke har sett.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Tenerife 2018 – Romantisk middag for to

Restaurant Aqua kom vi over ved en tilfeldighet. Fordi de hadde kommentert et bilde jeg la ut på Instragram. Og da vi googlet litt fant vi ut at den faktisk lå på toppen i restaurantguiden til TripAdvisor akkurat da. Og den plasseringa fortjente de så absolutt.

Vi forhåndsbestilte, for å slippe å kjøre en times bomtur hver vei. Og for å sikre oss bord med utsikt. Men det siste der viste seg å være helt unødvendig. For alle bordene hadde nemlig utsikt her oppe i tredje etasje. I etasjen under var det litt annerledes, men der var det bare buffet og ingen bordbestilling. Det er jo forhåpentligvis ikke så mange ganger en har ti års bryllupsdag, så litt fint måtte vi jo gjøre det. Selv om både drømmemannen og jeg har feiret et slikt jubileum før, med hver vår x. Vi må faktisk ha ti år til sammen, før vi slår våre tidligere rekorder akkurat på dette punktet.

Aqua er hjertebarnet til Tenerifes mest kjente kokk, Lucas Maes. Her er bare ti bord, og dermed en rolig, lun og romantisk atmosfære. Den fantastiske utsikten over havet og Los Gigantes setter prikken over i’en for en perfekt kveld. Denne plassen bør du rett og slett besøke om du er på Tenerife!

Ganske klare for en seksretters! Skal det være så skal det være. Drømmemannen rynka litt på nesa da den første tallerkenen kom, for det var jaggu ikke mye. Men etter seks slike serveringer så var det helt perfekt. En nytelse både for syn- og smaksansene!

Kjærring med cabriolet-sveis! Hadde nok følt meg litt mer vel på en fortausrestaurant både med hensyn til sveisen og klærne. Men med denne utsikten rett foran nesa, og drømmemannen på stolen ved siden av, så var det fort gjort å glemme alt det som ikke passa helt inn.

Servitørene holdt seg i bakgrunnen. Men de fikk med seg alt, og serverte og skjenket vin til perfekte tidspunkt. Her gikk ikke noe på slump. De forklarte hva vi fikk, noe jeg glemte like fort som det ble sagt, men uansett smakte alt helt fortreffelig. Desserten var intet unntak. Med den tapas-ventematen ble det jo egentlig sju retter. Alt dette, pluss vin og vann kosta rundt 1200 kroner, så prisen var det heller ikke noe å utsette på! Selv om det ikke akkurat er hverdagslig for oss å bruke så mye på en middag.

Drømmemannen min og desserten. ♥ Ja, altså det der i tallerkenen. 😉 Men mannen, han er min aller beste venn, kjæresten min, det perfekte reisefølget. På bildet under er det dessverre ikke vi som er avbildet. Jeg er ikke av dem som har så lyst til å bli tatt bilde av egentlig. Bortsett fra noen selfier i ny og ne, og da har jeg jo helt kontroll selv. Men nå angrer jeg jo litt for at vi ikke fikk noen til å forevige oss her, på vår ti års bryllupsdag. Det hadde vært et fint minne.  Men litt for seint å tenke på nå da …

Ho gikk nesten rett ned i sjøen, sola. Om det ikke hadde vært for noen få skyer helt nede i overgangen mellom himmel og hav. For en perfekt avslutning på dagen vår!  Så nå er du vel ikke i tvil om hvor du skal spise om du er på disse kanter? 😉 

Skulle jo egentlig bare ha booka et rom for natta her. Men siden dette var en tur på sparebluss så valgte vi å kjøre tilbake til hotellet vårt i Costa del Silencio. 

Dagen etter starta faktisk på stranda, men endte opp med nok en ferd oppe i fjellene. Følg med, om du vil oppleve Tenerifes svar på Trollstigen. Jeg tror denne var hakket verre egentlig … 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Tenerife 2018 – Mye vær i Garachico

Vi tusler videre til neste by. Eller tusler og tusler, kjører heter det vel. Med vind i håret og litt mer sol enn vi egentlig trodde vi hadde. For solbrente ble vi. Litt svidd egentlig. Til tross for at vi hadde smørt oss med faktor 20 før vi dro fra hotellet.

Ikke lett å finne frem for ukjente. Gatene var like trange og enveiskjørte her som i de andre byene. Og sinnssykt full av parkerte biler. Over alt. Det er et under at vi ikke bulka leiebilen både her og der i løpet av ferien.

En gang hadde Garachico Tenerifes viktigste havn. Men på 1600-tallet ble byen hjemsøkt av epidemier, stormer og branner, og storhetentiden tok for alvor slutt da byen ble mer eller mindre begravd under lava etter Teides utbrudd i 1706. I dag har Carachico snaut 6000 innbyggere og bebyggelsen består for det meste av hus gjenreist etter vulkanutbruddet. 

Roque de Garachico

Kystlinjen er ganske dramatisk. Med taggete sorte lavastein og sjøen som spruter opp mellom dem. I denne byen bader du ikke i havet, men i bassengene som er plassert helt ut mot sjøkanten. På bildet over tror jeg egentlig det er et av saltvannsbassengene vi ser. Der det normalt går an å bade. Bare det at bølgene var så høye og skvalpete denne dagen, så bading var overhodet ikke aktuelt.

Det var altså skikkelig fres i havet da vi var der altså. Såpass at en del av strandpromenaden og hovedveien gjennom byen var stengt. Grinete politimenn på vakt langs avsperringene skulle sørge for at dumme turister ikke tok seg gjennom sperringene for å ta bilder … jepp, jeg var en av dem som godt kunne ha gjort det. Om jeg ikke var blitt vist bort da.

Kirken Santa Ana ble bygd opp igjen på 1800-tallet. Den tidligere kirken ble ødelagt i 1706 av lavamassene. I en utvidelse av kirken ligger et lite museum.

Byen er ikke noe utpreget chartersted. Her er det fortsatt stille og rolig. Og den eneste turoperatøren som tilbyr pakkereiser hit er Ving. Byen kan skilte med en liten festning ved innseilingen til det som var havnen på 1500-tallet, og et lite torg midt i sentrum noen hundre meter fra sjøen.

Det ligger en del kafeer, hoteller og restauranter langs hovedveien. Til tross for at det er ganske tett trafikk her på normale dager. Mange av dem har terrasser en eller to etasjer opp og kan lokke med en fantastisk utsikt rett til havs. Noe natteliv finner du ikke her. Men siden de fleste sightseeingbussene stopper i byen så er det likevel ikke helt dødt. Byen passer for voksne uten barn, som er ute etter en ukes stille ferie i vakre omgivelser.

Det var dagens omvisning. Vi hadde jo tenkt oss innom fjellandsbyen Masca også i samme slengen, men det rakk vi ikke denne dagen. For plutselig fikk vi sykt hastverk for å komme oss til Los Gigantes og det bestilte bordet med havutsikt, der vi skulle spise bryllupsdagsmiddagen vår. Vi hadde egentlig med oss tøyskift og det hele, for å gjøre oss litt fine for anledningen, men tiden fløy fra oss på oppdagelsesferden så vi var ikke akkurat så skrekkelig velstelte og pene da vi ankom. Rent bortsett fra at drømmemannen fikk skifta fra t-skjorte til skjorte på fortauet utenfor restauranten. 

Neste reisebrev blir rett og slett en restaurantanbefaling. Helt uten at jeg er sponsa på noe vis.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Tenerife 2018 – Pico del Teide og Icod

Ny dag – nye muligheter! Men fortsatt ikke den store sydenvarmen som jeg hadde sett for meg. Lurer igrunnen litt på når det er skikkelig varmt i Syden. Jeg trodde jeg var sikra denne ganga, egentlig. Siden alle de andre gangene jeg har vært her har vært i desember og januar. Men sånn var det tydeligvis ikke …

Enda en overskyet dag. Men denne dagen hadde vi lagt en liten plan, sånn i tilfelle værgudene ikke var på vår side. Vi skulle kjøre over fjellene til Icod, en by på andre siden av øya. Oppe i nord. Egentlig var det tre byer her vi hadde lyst til å ta en kikk på. Men denne dagen rakk vi bare to av dem. Icod og Garachico.

Vi hadde ingen planer om å opp på selve Teide. Bare se litt av omgivelsene. Og for deg som ikke vet hva Teide er så er det altså det høyeste punktet i Spania, hele 3718 moh. Teide er en sovende vulkan, og hadde det siste utbruddet i 1909. Det er jo ikke bare selve fjelltoppen som er verdt turen opp, landskapet rundt er også ganske spesielt. Ørkenlandskap. Sand og stein. Visste du forresten at deler av Star Wars-filmene er spilt inn her oppe på toppen av Tenerife? 

Langt over skyene! Og her er som kjent alltid himmelen blå. Føltes litt merkelig å kjøre opp og ut av skyene. Men feriefølelsen blir jo litt forsterka da, når sola skinner. Selv om vi befinner oss langt til himmels og ikke på ei solseng på stranda.

En liten fjelltopp måtte vi jo bestige da. For tenkt om det var skikkelig flott utsikt herfra! Ikke greit å gå glipp av den vettu. Når en først var så nærme. Vet ikke helt om drømmemannen delte den iveren akkurat, men han ble jaffal ikke sittende i bilen.

Følte meg bitteliten oppå her. Det var faktisk flere turløyper i området, men vi hadde jo ikke med skikkelige sko, og sandaler var ikke helt det rette for lengre gåturer i dette steinete landskapet. Så det ble med å bestige denne ene toppen. Ble litt tungvindt på veien nedover, måtte krølle tærne godt for å ikke gå av meg skotøyet … men nå skal det sies da, at disse skoene er megagode å gå på. Så de har traska med meg på flere lange turer med bikkja i skogen. Men da er underlaget litt fastere og ikke fullt så bratt. 

Det store fjellet … og den store mannen … 😀

På vei nedover igjen. Merkelig å kjøre inn i tåken på denne måten. Som å treffe en vegg, bare ikke så hardt. Direkte fra blå himmel og sol, og plutselig var sikten nesten lik null. Skikkelig kaldt og guffent ble det også inni der. Litt creepy, som i en skrekkfilm. Cabriolet var ikke det ideelle inni tåkeheimen. Da var det jaggu godt å kunne rulle opp taket på bilen igjen. Enkelt og greit, skulle hatt det sånn i båten, bare trykke på en knapp og så var kalesja på plass!

Icod er et frodig distrikt og en by på nordkysten av Tenerife. Byen ligger i skråningen opp mot Teide, og her var det sykt bratt. Icod har vel 22.000 innbyggere, ble grunnlagt i 1501 og har dermed mange gamle bygninger.

Vi var både sultne og litt lei av å sitte i bilen da vi kom hit. Og når en er sulten funker ikke hjernen så bra. Så vi parkerte og begynte å gå for å finne en plass å spise … og fant ut at det var milevis for å komme ned til sjøkanten. Så etter å ha gått nesten en time snudde vi og gikk tilbake til bilen for å kjøre ned. Og det er nok ikke det dummeste vi har gjort!

Det var trangt om plassen. Alt for liten plass så det ut som. Men de har vel kjørt her før disse som kjører bussen … verre med oss som ikke hadde den erfaringa. Spesielt morro er det ikke å møte en buss på en slik plass, eller i en hårnålsving oppe i fjellene. Det fikk vi erfare et par dager etterpå. Føreren av bussene har nemlig ikke helt forståelsen for at vi ikke var så kjent her, og heller ikke skjønte veivinga og viftinga hans sånn med en gang. Egentlig tror jeg at han mente han hadde sin fulle rett til å skvise oss ut i kanten, koste hva det koste ville. Heldigvis gikk det greit. Drømmemannen er en fantastisk sjåfør. Jeg hadde jo aldri turt å vase meg opp på slike plasser om det var meg som måtte kjøre. Da hadde vi nok bare blitt sittende på hotellet …

Bratt, trangt og enveiskjørt – over alt! 

Vi fant oss en restaurant ved Playa San Marcos. Faktisk hadde vi med badetøyet også, men her var det så mye vind og bølger at det ikke var mulig å bade. Det beste var å holde seg langt unna kanten, slik at en ikke ble tatt av sjøen. Fascinerende plass å spise da, med utsikt direkte til de voldsomme naturkreftene.

God pizza og hyggelig personale. Husker ikke helt hva plassen het, men når du kom ned til stranda var det den første restaurant på venstre side.

Det lå faktisk en del hoteller her. Men området så ut som det hadde sett bedre dager. En del av restaurantene/pubene var stengt. Og det meste så temmelig slitent ut.

Neste stopp er Garachico. Og her var det enda mer vær. Hele strandpromenaden og den nærmeste gata var stengt på  grunn av bølgene. Og en skikkelig sur politibetjent jaga meg vekk da jeg forsøkte å få tatt noen bilder der det sto på som verst. Litt irriterende egentlig. Jeg skulle jo bare … hehe. Følte meg litt som en sur, trassig unge etterpå.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Tenerife 2018 – Fargerike La Laguna

Vi våknet opp til enda en overskyet dag. Dermed bar det avgårde på oppdagelsesreise på øya. Spennende å se om Tenerife hadde noe å by på for nysgjerrige turister også, som ikke bare var her for sol og bad. Og som jeg har sagt tidligere, øya imponerte! Det er mye å se her, om du bare reiser rundt litt. Takk og lov for at vi hadde leid bil! Fra Costa del Silencio, hvor vi bodde, tok det omtrent en time å kjøre til La Laguna. Så istedenfor å trekke mot havet, for å ligge å småfryse på ei solseng, tok vi en tur innover i landet, til Tenerifes tidligere hovedstad.

Vi var bare i gamlebyen. Og da vi kom hit var det plutselig både varmt og sol. Denne delen av byen har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1999. Så her var det absolutt mye å se på for ei fotogal, halvgammel kjærring med drømmemannen på slep. Merkelig nok måtte jeg ikke streve så for å få tatt bilder med minst mulig turister på denne ganga, for her var det ikke akkurat overbefolket, og det passet meg helt utmerket.

Et åpent klokketårn er ikke å forakte. Da må en jo opp selvsagt. Dette her var bare fem etasjer, så det var helt overkommelig. Tålig greie trapper også, i forhold til mange andre plasser vi har vært.

Kirken Iglesia de la Concepción var åpen for publikum. Mot et lite vederlag, selvsagt. Kirken ble grunnlagt i 1511, og i tårnet finner du de største kirkeklokkene på hele Tenerife. Pluss en fantastisk utsikt over byen.

Nå er jo ikke jeg akkurat kjent for å være en aktiv kirkegjenger. Men av en eller annen grunn så må jeg bare inn i disse bygningene når jeg er på ferie. Og akkurat der og da blir jeg nok litt betatt og halvfrelst. Litt salig på en måte, en merkelig følelse jeg aldri har på andre plasser enn akkurat inne i en kirke eller katedral. Det er noe med stillheten og lyset. At vi på en måte lister oss rundt der inne, snakker lavt … ikke vet jeg. NOE er det iallefall. Og det føles litt … merkelig.

Den aller flotteste katedralen jeg har vært i finner du i Barcelona. Nemlig Church of the Sacred Family. Den er virkelig verdt et besøk! Og om du først er der så anbefaler jeg å betale litt ekstra slik at du kan komme opp i kirkespirene. Det var en opplevelse av de sjeldne. Om du ikke har alt for fremtreden klaustrofobi eller høydeskrekk da …

Jeg finner veldig lite info om La Laguna. Iallefall på et språk jeg forstår. Men her er litt av historien: Byen ble grunnlagt i 1496 av Fernández de Lugo, som erobret Tenerife. Det er den tredje største byen på Kanariøyene, og den andre største på Tenerife. La Laguna var øyas hovedstad fram til 1723 og byen ligger litt inn i landet fra Santa Cruz, på den vakre landsbygda i Aguere-dalen. I 2016 hadde byen en befolkning på vel 153.000, og omtrent 30.000 av disse er studenter på Unviersidad de La Laguna. Byen har vært en universitetsby helt tilbake til 1927.

Det var en liten omvisning i denne fargerike bydelen. Du begynner vel å bli temmelig lei av hus og fasader nå, så neste innlegg fra ferien tar jeg deg med opp i høyden. Nesten så høyt det går an å komme på Tenerife. nemlig i området rundt vulkanen Teide. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Tenerife 2018 – Las Galletas

Den nærmeste byen til Costa del Silencio, hvor vi bodde, var Las Galletas. I følge Ving kunne en gå mellom disse to plassene på den fantastiske havnepromenaden hele veien. Det stemte ikke. Den var stengt både her og der, og det så ut som om det var en stund siden det hadde vært åpent også. Det var en av de tingene jeg hadde gleda meg til. Gå der på kveldene, se på havet og solnedgangen … vel kjære Ving, mulig dere skulle ha oppdatert opplysningene en smule.

Men vi kom oss da til den litt større plassen likevel vi. Opptil flere ganger. Selv om gåturen langt fra ble så romantisk og flott som forventet. Det som var åpent for turistene av havnepromenaden fikk vi også med oss. Men det var nesten mer irriterende enn greit. Jada, jeg har det med å bli irritert og sur når noen forespeiler meg et eller annet, og så stemmer det overhodet ikke likevel. Ærlighet varer lengst har jeg blitt oppdratt til å tro, men innimellom må jeg innrømme at den overbevisningen der begynner å bli litt frynsete i kantene.

Her ser du den flotte stranden … som altså ikke var så flott. Helt til høyre et lite glimt av Beach Club Alborado. Vi trodde dette var et hotellområde, men i ettertid har vi vel funnet ut av vi faktisk kunne betalt oss inn her, om vi hadde hatt veldig lys til det. Las Galletas ligger to kilometers gange fra Costa del Silencio, om du kunne ha gått på den flotte havnepromenaden som altså ikke var tilgjengelig for turister lengre. Noe lengre når vi måtte gå rundt. 

Pent, rent og litt daut. Noen butikker, kjøpesenter, puber og en del spiseplasser. Men mange tomme lokaler. Mulig vi var her midt i siestaen. Ikke vet jeg. Liker du litt fart og spenning i ferien så er ikke dette plassen for deg.

Fiskemarkedet var stengt alle de gangene vi var her. Men en trenger jo ikke akkurat se en fisk for at ferien skal være vellykka heller da. 

Strandpromenaden inne i byen. Ikke helt overbefolket her heller. 

Koselig i havna. Dette var dagen etter vi kom ned. Måtte bare gå rundt litt i “nærområdet” for å gjøre oss kjent. En av de andre kveldene var vi inne og spise middag på El Chango, en meksikansk restaurant som ligger innerst i havna. God service og digre porsjoner. Rimelig og god mat. 

Langs den flotte promenaden. Det av den som fortsatt var åpen for ferdsel. 

Her hadde vi store planer om å tilbringe noen soltimer. Men akkurat denne dagen, som vi hadde fått kjøpt oss badehåndklær og hadde med badetøy så ville altså ikke disse to her gå igjen. Og det forstår jeg jo godt. Vi tusla rundt oppå der en stund og håpet i det lengste, før vi gav opp og gikk tilbake til badeklippene i Costa del Silencio. Resten av uka blåste det for mye til å ligge her.

Fascinerende landskap. Det var en del trapper ned til sjøen, men de fleste av dem hadde rast sammen, og så med andre ord ikke helt trygge ut. Bebyggelsen i bakgrunnen er Las Galletas.

Så tok vi turen motsatt vei. Mot badeklippene Playa Amarilla. En mye besøkt badeplass for både lokalbefolkningen og turistene. Var du skikkelig heldig fikk du ei fjellhylle helt for deg selv her. Noe vi klarte et par timer en ettermiddag. Vannet var fantastisk klart, men kaldt, så det var ikke så mange som badet. Men vi gjorde! Kan jo ikke være i syden uten å ta en dukkert!

Ingen strand. Men fin adkomst rett fra klippene.

Med full oversikt! Jepp, her kunne jeg ha vært litt mer. Men sånn ble det ikke. Fikk iallefall forsøkt å sole meg på en helt egen fjellhylle da. Ikke så verst det heller.

Det var en titt fra nærområdet der vi bodde. Costa del Silencio, stille som i grava altså, ingen shoppingmuligheter bortsett fra et par matbutikker, og ikkenoe’ natteliv. Men for meg er jo det helt greit. Jeg er blitt så gammel at jeg helst vil ha det stille på den tiden av døgnet.

Neste innlegg fra Tenerife blir fra den tidligere hovedstaden på øya La Laguna. Der var det mange flotte hus og bygninger for ei som liker å fotografere sånt. Men det skulle da bare mangle, for det historiske sentrum av byen har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1999. Så med drømmemannen på slep tok kjærringa en feriedag midt inne på øya. 

Henger du med videre? ♥

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Dåp og hageidyll i Litauen

Hei der. Som jeg har lovet, så kommer litt flere bilder fra denne fantastiske hagen i Litauen. Grunnen til at vi var her var at mitt yngste barnebarn ble døpt i slutten av juli 2017. Hun er halvt litauisk, halvt norsk, og selskapet var hjemme hos de litauiske besteforeldrene hennes. Her hadde de stelt istand et fantastisk selskap i et partytelt i hagen. Flott pynta og masse god mat.

Men det var hagen som fascinerte meg. Jeg tror rett og slett jeg ble litt forelska i denne eiendommen, og jeg har etter dette besøket ingen problemer med å forstå at min eldste datter er så glad i landet og folkene der. Det som er litt kjipt er at vi ikke kan prate sammen. De snakker ikke engelsk, så vi er avhengig av at noen oversetter for oss.

De er gjestfriheten selv. De har ikke mye, men deler det de har. De dyrker masse, selv på ei lita tomt. Eller lita og lita, det kommer jo helt an på hva du sammenlikner med. Nå forstår jeg frustrasjonen deres da de var her og så at vi ikke hadde en eneste nyttevekst verken hjemme i hagen eller på hytta. Her er det ingenting som går til spille, og hadde de visst hvordan vi lever her, så tror jeg nesten de hadde fått sjokk. Faktisk synes jeg det var en smule flaut å være fra Norge da vi var på besøk hos dem. 

For sju år siden var de her. Da bodde vi på hytta og de fikk låne huset vårt. Hagen vår har aldri sett så velstelt ut som etter å ha vært disponibel for denne familien i ei uke. De hadde både luket og vannet, klippet og styrt noe voldsomt. Vi kom jo hjem til reine parkanlegget!

De hadde et helt fotoalbum med bilder fra huset og hytta vår! De er ikke akkurat så veldig bereist, så jeg tror aldri de hadde bodd så fint før. Og fiskesuppa de fikk servert ute på hytta kunne de visst aldri glemme … Vel, en kan jo få prestasjonsangst av mindre! De kommer tilbake til sommeren, tror ikke de skal bo her, men regner med at de i det minste kommer på besøk. Så vi har litt å strekke oss etter tydeligvis, om vi skal opprettholde førsteinntrykket. 

Mitt eldste barnebarn Adriana på ni år. Søstera til dåpsbarnet.

Kakling i skuret. Etter å ha tusla rundt og snokt på tomta fant jeg plutselig ut at de hadde høner også!

Mitt mellomste barnebarn, Emily på snart fem. Kusina til dåpsbarnet.

Her er det rigging av hoppeslott på gang. Leid for anledningen.

Det var en lang seremoni i kirka. Ingen normal andakt (tror jeg), her var det rett og slett bare dåpsbarnet og familien som sto i fokus. Det ble sagt en hel haug, uten at vi som kom fra Norge skjønte et eneste ord. Dåpsbarnet var ikke helt fornøyd med tingenes tilstand. Om du synes ho er litt stor for å bli døpt, så er altså dette helt normalt i Litauen. Det er ikke som her, at det helst skjer før de er tre måneder.

Utflukt med sjampanje. Etter dåpen dro vi til en innsjø der jeg fikk tatt masse flotte bilder av de som var med. Men jeg har ikke spurt om å vise dem, så dermed får du ikke sett noe fra den turen.

Jeg hadde sett for meg at dette var en kjip plass midt inni landet. Men de har vanvittig mange innsjøer, digre innsjøer, som er så store at du ikke kan se fra den ene enden til den andre. Det er en fantastisk natur her, og veldig velstelt og fint! Et eldorado for fotointeresserte.

Bildet under er meg og mine. Er de ikke flotte?

Så var det klart for selve festen. Og det er her det tar helt av i forhold til en vanlig barnedåp her hjemme. Jeg som ikke synes barn og alkohol hører sammen, sverger nok mer til den normale norske skikken når det gjelder dåp. Men her er det nok mer naturlig å ha ungene med – hele tiden. Det er jo lagt opp til dem også, med hoppeslott, trampoline, plaskebasseng og leker. Noe for både liten og stor altså. 

Hovedpersonen, Savanna, her er ho 14 måneder. Og sikkert veldig glad for at dåpen er vel overstått.

Det ble en artig fest! For de som klarte å drikke og slappe av med ungene løpende rundt. Jeg er nok litt nazi på det feltet. Barn og alkohol er to ting som ikke hører sammen, spør du meg. Litt slitsom med mye lyd og mange folk, så jeg gikk hjemover som en av de første. Rundt midnatt. Og hjem var et rom vi hadde leid et stykke bortenfor. Ikke så lett å finne veien i mørket når en ikke er kjent, så første kvelden vi var der gikk vi feil, hele gjengen. Det er ikke akkurat så mye gatelys, eller fortau, her ute på landsbygda, men de har desto flere bikkjer som står og gneldrer når noen går forbi … det var faktisk litt skummelt …

Gikk du glipp av de andre bildene herfra?
Da kan du ta en titt her: Korshøyden og Landsbygda i Litauen. Og HER er et tidligere innlegg.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Kors på kors – så langt øyet kan se

Det var en spesiell følelse å gå her. Selv for meg som ikke har noen tilknytning til verken Gud, kristendommen eller kors generelt. Bortsett fra et veldig fint kors-smykke jeg fikk av min mormor og morfar da jeg ble døpt. Et smykke jeg ikke har brukt siden jeg var barn, nettopp fordi jeg føler at det blir helt feil når jeg går med slikt. Fordi jeg ikke tror på Gud. Men å gi kors i dåpsgave var en tradisjon i min familie. En tradisjon jeg fikk brutt da mine jenter ble døpt. Da spurte jeg om de heller kunne få et hjerte. Nettopp for å unngå at de hadde et smykke de aldri kom til å bruke, om de ikke ble kristne selv.

Kristen eller ei, denne Korshøyden har jeg hatt lyst til å se lenge. Og sommeren 2017 fikk jeg sjansen, da vi var i barnedåp til mitt tredje barnebarn. Akkurat det var en merkelig opplevelse i forhold til en dåp her hjemme, men vi har vel alle våre tradisjoner, og det er som er rett for noen er nødvendigvis ikke riktig for alle andre. 

Vi bodde i Sudeikiai, på landsbygda utenfor Utena. Herfra tok det snaue tre timer å kjøre til Siauliai, hvor du finner The hill of Crosses, eller Korshøyden. Dette er rett og slett en samling av kors i alle størrelser og fasonger som er satt opp på en høyde midt ute i ingenting. Eksakt hvor mange kors som fins her er det vel ingen som vet i dag, men i 2006 ble det anslått at antallet var over 100.000, og siden har det kommet til mange flere. 

En hyllest til fred. Stedet har gjennom tidene blitt et symbol på den litauiske katolisismens fredelige utholdenhet. Til tross for trusler de har stått overfor gjennom historien. Etter den tredje deling av polsk-litauiske samveldet i 1795 ble Litauen en del av russiske imperiet. Korshøydens opprinnelse er knyttet til to mislykkede opprør av polakker og litauere mot russiske myndigheter, novemberoppstanden i 1831 og januaroppstanden i 1863. Etter dette begynte familier som ikke kunne finne likene av døde opprørere å sette opp symbolske kors på stedet til en tidligere bygdeborg.

Et sted for bønn. Da den gamle politiske strukturen i Øst-Europa falt fra hverandre i 1918, erklærte Litauen igjen sin uavhengighet. I denne perioden ble Korshøyden brukt som et sted der innbyggerne bad om fred for sitt land, og for de kjære de hadde mistet i løpet av den litauiske uavhengighetskrig.

Stedet fikk igjen en spesiell betydning i årene 1944-1990. I denne tiden var Litauen okkupert av Sovjetunionen, og innbyggerne fortsatte å reise til Korshøyden for å vise troskap til sin opprinnelige identitet, religion og kulturarv. Stedet ble forsøkt jevnet med jorden opptil flere ganger, men ble raskt bygd opp igjen. Korshøyden ligger ikke under noens jurisdiksjon, og folk står derfor fritt til å bygge kors som det måtte passe dem.  Kilde: Wikipedia

Det var utrolig stille her. Noe som sto i sterk kontrast til området utenfor. Om du tror det var folketomt da vi var her, så må du tro om igjen. Men jeg har jobba livet av meg for å få tatt bildene uten alt for mange turister. Og det var ikke en lett jobb for å si det sånn. For her gikk vi i kø.

På utsiden var det enda verre. Et sant kaos av biler, busser, turister og selgere. Det ble blant annet solgt veldig mange kors i forskjellige størrelser og fasonger. Kjøpte du et stort et fikk du tydeligvis låne en spade, og muligens også en graver, som kunne plante korset ditt der du fant en ledig plass. Da vi ankom, litt utpå ettermiddagen, var det flere store turistbusser som forlot stedet. Så sånn sett var vi veldig heldige med timingen. Tenker jeg lar bildene tale for seg nå, for jeg har ikke funnet noe mer fornuftig å fortelle om denne plassen …

Jeg fikk en litt sånn “utenfor meg selv”-følelse i løpet av besøket her. Ble litt salig på en måte. Så selv for en ikke-troende så setter det sine spor å se andre mennesker som virkelig har troa i behold på en slik plass. Folk knelte foran Kristus-statuen på midten av plassen. De ba en stille bønn. Noen tørket tårer, andre gjorde korsets tegn foran seg. Da vi var på vei ut traff i på et kor som gikk på de smale stiene mellom korsene og sang, absolutt ikke høylytt, mer hviskende. Salmer selvsagt, men det var bare helt utrolig vakkert der og da. 

Dette var en liten bit av Litauen. Og landet har utrolig mye mer å by på. Jeg har foreløpig ikke sett veldig mye av det, så jeg håper jeg kommer tilbake flere ganger. Om ikke annet for å være sammen med to av mine barnebarn litt om sommeren også. Og da må jeg jo hit, for det er her de oppholder seg på den tiden av året.

Sjarmerende bilder fra landsbygda i Litauen finner du HER. De er knipset litt rundtforbi på veien til alle korsene. Dermed tok jo selvsagt vår tur hit mye lengre tid enn de snaue tre timene som gps’en anslo. Men det var jo også litt av vitsen med hele kjøreturen. 

Håper du har hatt ei flott helg! ♥ Her har søndagen vært en smule amputert etter at vi var veldig sosiale i går. Det var en flott kveld sammen med Cognacklubben, men for meg ble det for mye folk og for mye lyd (selv uten bakgrunnsmusikk), så jeg sliter noe sykt med tinnitusen i dag. Dessuten er jeg helt utslitt, enda vi avslutta rundt midnatt. 14 mennesker i ei stue er litt i overkant. Så jeg har foreløpig ikke funnet ut om det var verdt det eller ei. Kommer vel litt an på hvor lenge ettervirkningene sitter i kroppen. For flere dager som denne har jeg faktisk ikke lyst til å ha etter hverandre. Da koster det mer enn det smaker å opprettholde den sosiale biten av livet. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.