260 meter rett opp

Vi snakker selvsagt om veien opp til Fortress Starigrad. Vår siste “topptur” i Kroatia. Det var her drømmemannen holdt på å gi opp. Eller han gjorde vel det, men turte sikkert ikke gå fra kjærringa midt i steinrøysa heller. Og ho ville absolutt ikke snu. Men det var visst galskap å gå opp dit såpass seint på dagen, det kom til å bli mørkt, vi kom aldri til å finne veien ned igjen … bla, bla, bla. Han snakka for døve ører …

Selvfølgelig fant vi veien ned igjen. Riktignok en annen vei enn den vi tok opp (som du ser på bildet over). Men ned kom vi. Og mørkt ble det. Og ja, vi burde nok hatt med lommelykter. Eller gått tidligere på dagen. Men da hadde vi jo ikke sett solnedgangen, og for meg var det litt av vitsen med hele turen.

Dette bør en få med seg dersom er litt sprek. Ganske bratt dersom du starter fra parkeringsplassen ved tunnellen. Må ha gode sko. Tar ca 40 min opp. Kjempeflott utsikt. Dette sto det i en anmeldelse på Tripadvisor.

Jeg ser ikke på meg selv som så sprek egentlig. Ikke nå lengre jaffal, og det gjør ikke legen min heller. Så jeg tenker det holder med en ekstrem porsjon viljestyrke, sandaler og en halvliter vann for å nå denne toppen. Åsså må du tørre å ta deg helt ut, gå/krype/klatre til du nesten tror du stryker med. For det gjør du jo ikke, det bare kjennes sånn ut.

Endelig oppe! Fortress Starigrad ligger 260 meter ovenfor Omis og ble ferdig på midten av 1500-tallet. Festningen ble bygget for å forsvare byen mot fienden, og har en utrolig utsikt over havet mellom Split og Markarska.

Det fins i dag ingen verdens ting på toppen. Verken servering eller toaletter. Iallefall var det det som sto der vi fant infoen. Men det var faktisk en mann der som tok imot betaling da vi hesblesende kom til topps. 20 kuna pr. person. For ingen verdens ting. Eller, sannsynligvis for å holde steinrøysa ved like. Og under over alle under så hadde han også to kalde Cola igjen denne dagen. Aldri har vel ei Cola smakt så godt! Har fortrengt hva de kosta, men uansett var de vel verdt det!

Drømmemannen kikker lengselsfullt mot taubanen. Men neida, det var kun for å få opp vann og brus, og absolutt ingen snarvei ned igjen for slappe turister.

Veldig fornøyd kjærring. Tror faktisk jeg sendte en aldri så liten takk oppover for at jeg ikke gav etter for presset og snudde da vi var halvveis. For denne utsikten ville jeg ikke vært foruten! Dessuten var jeg veldig fornøyd med min egen innsats for å komme opp hit også. At jeg klarte det! En god følelse, og et boost for selvtillitten. Bare så synd alt det spreke ble igjen der nede i Kroatia da vi reiste hjem igjen. Faktisk så var jeg nesten fire kilo lettere da vi kom hjem enn da vi reiste. Har ikke veid meg siden, for jeg regner med de er kommet på igjen nå.

Stein på stein på stein. Tenk alt dette er bygd i en tid da de ikke hadde hjelpemidler en gang. Det er beundringsverdig! Og jeg må bare innrømme at jeg har en litt spesiell dragning mot steinmurer, gamle bygninger, smug og andre merkelige ting som andre ikke tenker så mye over. Jeg kunne traska rundt der i timevis og bare kost meg. Men det har du muligens hørt før …?

Flott mann i en vakker innramming. <3 Det var ikke akkurat så mye plass her, mellom etasjene. Men det er jo også en ting som gjør det litt spennende. Jo mer kronglete jo gøyere er det jo!

Så måtte vi ned igjen. Helst litt kjapt, før lyset forsvant helt. På kryss og tvers gikk stien, og det var til tider veldig bratt ut mot kanten. Men hier var det, i motsetning til turen opp, en ordentlig sti vi gikk på. Det var langt, og det ble mørkt. Men det var jo på en måte en opplevelse det også, selv om jeg må innrømme at jeg er glad vi ikke skulle ned i samme steinrøys som vi klatra opp.

Vi nærmet oss, trodde vi. Men så var vi bare halvveis. Og akkurat her må jeg innrømme at jeg savnet både lommelykt og refleks. Men vi hadde jo ikke tenkt at turen skulle ta så lang tid egentlig. Eller at det ble så fort mørkt.

Middag i svett turtøy. Vel nede igjen fant vi ut at det var like greit å spise middag før vi dro tilbake til hotellet. Så der satt vi da, svette og slitne, mens alle de andre som var ute og spiste så ut som de kom rett fra dusjen og hadde pudra og pynta seg. Men maten var knallgod! Faktisk den beste på hele turen.

Cocopazzo Wine and Dine Bar. Et fantastisk måltid i gamlebyen i Omis. 

#omis #kroatia #ferie #fortressstarigrad #fortica #festning

 

Midtlivskrise har egen facebookside HER – følg meg gjerne. 

8 kommentarer
    1. marianne kaspersen dignes: Tusen takk. Liker å utforske nye plasser, kan jo ikke bare ligge på stranda heller. Da ser en jo ikke noe av landet!

    2. fruensvilje: Jeg synes jo det er så gøy dette her, gå på ukjente plasser. Spesielt når det er ei lita gulrot ala en borg eller et flott utkikkspunkt i enden. Eller begge deler. 😉

    3. annebe: Fikk en skikkelig nedtur da vi kom hjem ja. Men var litt pigg igjen denne helga. Ikke sånn at det ble noen topptur akkurat, men passa barnebarn, var på lekeland og hadde besøk på lørdagskvelden. Så den lille futten som såvidt viste seg i helga … den var god så lenge den varte!

    4. Så bra du kom deg til toppen .. flotte bilder, har fått med meg tidligere bilder også.. :)) Forstått det som om du har vært tappa for krefter etter reisa..men også fikk fine opplevelser :)) Man må prøve seg litt frem og finne hva det er verdt å “ofre” litt krefter for .. Fin uke videre til deg <3

    5. ja jammen var dette en tur som det var verdt å få med seg 🙂 må si jeg synes dere er spreke også jeg .Denne turen minnes du nok lenge :)) takk for att vi fikk være med

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg