Fantastiske Hardangervidda!

Vi er kommet til tredje dag på fjellet! Med Hardangerjøkulen i det fjerne ble det enda flottere å gå innover viddene her. Eller utover, for nå er vi starta på turen mot bilen igjen.

En overnatting gjenstår. Fredagen er det meldt regn utpå ettermiddagen, og det hadde vi en plan om å slippe unna, selv om vi har pakka med regntøy. Ikke det at det hadde hjulpet så himla mye for min del. Jeg har med et superbillig Stormberg-regnsett som ikke en gang holdt meg halvtørr da det var nytt. Men regntøy var et must i sekken, i følge alle de pakketipsene jeg leste før vi dro. Og det hjelper for psyken i det minste å vite at jeg har pakka så sinnsykt fornuftig når det gjelder habitten. For mitt regntøy blir bitte, bitte lite når en stapper det sammen i den posen det kom i. Den jeg har rota vekk for mange år siden. Og det var sikkert like greit, for dermed ble sekken enda noen gram lettere.

Om teltlivet ikke høres så fristende ut for alle, så er telt + regn hakket verre. Sist jeg var på telt-/vandretur på midten av forrige århundre en gang, litt sprekere og ganske mye lettere, så regnet det nesten hele uka. Dessuten våkna vi et par ganger til et telt dekket av snø. Det var heller ingen fornøyelse akkurat. Men jeg kan likevel ikke huske at jeg synes det var så innmari kaldt som disse to foregående nettene.

Selv om vi hadde korta ned på turen skulle vi altså ha en overnatting til. Bare for å ikke få samme slutt på turen som begynnelse, altså noe som minna om en dødsmarsj.

Denne tredje dagen starta med et perfekt turvær. Litt kjøligere enn det hadde vært, men helt greit. Vi var begge innstilt på å ha en natt til i teltet før vi gav oss. Det var jo planen før vi dro hjemmefra. Og en plan er grei å ha. Drømmemannen er ikke like gira som meg på å ta ting på sparket, og å forandre på planene sånn litt underveis er dermed ikke noe vi pleier å gjøre.

Men så begynte det fanken med å regne! Mannen er heller ikke så glad i å ut når det regner. Ikke en gang i det flotte Helly Hansen regnsettet han fikk til jul en gang, det der som kosta minst ti ganger mer enn mitt og faktisk holder han tørr. Så han ville hjem! Han så for seg det ene scenarioet verre enn det andre. Plaskregn og vind med storm i vindkastene. Og det der skulle vi lissom telte i! For ikke å snakke om når vi skulle pakke sammen igjen. Kle oss mens regnet skvatt rundt ørene på oss og pakke sammen hele elendigheta i det drittværet! For det var jo selvsagt helt umulig at det kunne stoppe å regne igjen, nå som det først var begynt å dryppe … regnbyger finnes sikkert ikke på Hardangervidda. Her er det mer snakk om regntid, og den starta tydeligvis der og da.

Litt regn skremmer ikke denne kjærringa. Dermed ble jeg en smule sur da reisefølget forkynte at ei natt til i teltet var helt uaktuelt. Jeg mente selvsagt at dette bare ei lita bøye eller to. Ikke noe å få anfall for. Det kom helt sikkert til å gå over før vi skulle slå opp teltet, dessuten var det jo ikke meldt regn før på ettermiddagen dagen etter … Men neida, mannen lot seg ikke rikke.

Glemt var fine ord om hyppige pauser og kortere strekninger. Fargeblind tror jeg også han ble den siste timen. For jeg er overbevist om at jeg var irrgrønn i trynet av utmattelse på slutten der. Og sekken, den veide av en eller annen merkelig grunn sikkert minst 50 kilo. Heldigvis kom vi til en flott, idyllisk plass ved ei elv, og der tok vi en litt lengre pause. Det var slutta å regne igjen, selvsagt, sola skinte og det var absolutt ikke noe i veien for at vi kunne ha campa her. Men vi skulle tilbake til bilen … sa sjefen.

Slik ser ei superskuffa kjærring ut. Og om jeg trodde jeg var sliten her, så var det bare barnematen i forhold til selveste innspurten. Omgivelsene var så fine, det var bekker og bakker og flott utsikt, hadde det ikke vært for at jeg er litt over normalt interessert i slikt så er det ikke sikkert dette hadde gått så greit som det faktisk gjorde. For selv om det var et slit egentlig, spesielt når vi plutselig skulle gå alt i ett, så ser jeg tilbake på det som en flott opplevelse. Og det som ikke var så perfekt kan jeg utrolig nok le litt av nå.

Har du sett så fantastiske omgivelser da? Egentlig burde vi ha gått inn denne veien fra starten av, altså samme rute bare omvendt. Da hadde vi sluppet den forferdelig, kjedelige veien til å begynne med, og virkelig fått en pangstart på turen. Det får bli en annen gang, eller i et annet liv, for jeg tviler sterkt på at mannen gidder å bli med opp hit igjen med det første …

Det gikk opp og ned og opp igjen. I veldig skiftende terreng og underlag. Fint alt sammen. For fint til å bare gi opp en dag før tiden. Mente jeg. Men det hjalp ikke noe.

Puuuuh! Vi er snart fremme nå, kan sikkert se hytta når vi bare kommer over den toppen der borte … Har ikke tall på hvor mange ganger Mr. Drømmemann, som for øvrig hadde et helt annet kallenavn akkurat i innspurten her, sa det i løpet av denne dagen. Men det florerte av topper, faktisk tror jeg hele Hardangervidda er satt sammen av den ene toppen etter den andre, selv om det faktisk så nokså slett ut sånn ved første øyekast. Men det var bare til du kom opp og kunne kikke videre “over kanten”.

Toppturer er jo kjempekjekt det. Men ikke så mange på en gang lissom. Da kan det fort toppe seg for denne kjærringa … og jeg blir litt småforbanna og går videre rett ned i kjelleren. Hadde det ikke vært for den kalde Colaen som lokka i det fjerne, den vi skulle kjøpe når vi kom tilbake til bilen, så vet jeg nesten ikke om jeg hadde klart å komme ut igjen fra villmarka denne kvelden. Det ble en litt for hard tørn for min del dette.

Til og med Jonas synes det ble vel mye. Han peste og gikk og peste og gikk. Han la seg hver gang vi stoppa opp litt, og lurte sikkert på hvorfor vi ikke snart skulle finne frem dette skumle telthuset som vi bare forsvant inn i uten at han fikk bli med. Han drakk vann der han kom til, gjerne ved å vasse uti til kløvsekkene lå og duppa i vannskorpa. Vi var så trøtte begge to at vi bare gjorde som om vi ikke så det. Bikkja var varm, jeg var sykt sliten og drømmemannen ville bare tilbake til sivilisasjonen fortest mulig!

Ser du sola? Jepp, det gjorde jeg også. Men turfølget mitt trodde antakelig at det plaskregnet, siden han gikk som en galning mens svetten silte fra panna …

Endelig! Der, i det fjerne åpenbarte Dyranut turisthytte seg som en bitteliten prikk langt i det fjerne. Vi hadde gått i vel fem timer. Må bare innrømme at jeg ble glad for dette synet, selv om det ikke helt var etter min plan. Men så var det den Colaen da …

Klokka var over 18 da vi kom til bilen. Vi hadde ikke noen plass å overnatte, for hytta vi hadde bestilt var jo til natta etter. Så vi tok Google for oss og ringte alt av campingplasser som dukket opp. Uten hell. Så ga vi opp og bestemt oss for å kjøre litt nedover i dalen, der det forhåpentligvis ikke var så iskaldt om natta, og bare slå opp teltet en eller annen plass.

Da dukket Myklatun Camping opp. En vi tydeligvis hadde klar å overse. Og der hadde de ledige hytter. Opptil flere. Helt enkle, kjipe greier, men tak over hodet, felles dusj og do … og køyesenger! Vel, akkurat da var jeg bare glad for at jeg snart kunne legge meg.

Vi betalte 400 kroner natta, og han tok bare cash. Dermed måtte vi en tur til Eidfjord for å få fatt i kontanter, pluss noe mat. Polarbrødet og hermetikken som hadde vært med på turen frista ikke så veldig der og da. Thaimaten vi kjøpte i ei matvogn i sentrum var derimot knallgod.

Det var slutten på teltlivet vårt for denne gang. Håper du skjønner at det er satt litt på spissen her, for det var ikke så ille, og jeg gjentar det gjerne. Faktisk synes jeg det var en flott opplevelse å være fotturist i Norges villmark for en gangs skyld. Det er ikke så ofte vi ferierer i dette landet nemlig, om en ser bort fra tiden vi tilbringer på hytta. Men det er jo noe helt annet.

Vi utvidet med en ekstra natt på en annen campingplass. Så dermed fikk vi et lite innblikk i campinglivets gleder også i samme slengen. Det er jaggu ikke så langt fra seriene de viser på tv. Ganske så harry med andre ord, men gøy å ha opplevd det også.

Bilder fra turen hjemover kommer ved en senere anledning.

14 kommentarer
    1. spurte i fjellet hadde ikke mine bein greidd,så att du greidde å følge med på tempoet til drømmemannen sier meg att du er ganske sprek,sprekere enn meg iallefall,en nydelig tur,men hadde nok likt hytta best jeg ogsp hi hi

      1. Njo … egentlig er han jo det da! Er heldigvis ikke helt slik til vanlig. Men tror ikke han likte teltlivet så skrekkelig godt.

    2. Hørtes sprekt ut, selv om turen nok hadde hatt en bedre avslutning hvis Drømmemannen ikke hadde satt inn racergearet for å rekke bilen i løpet av en dag.
      Dere har helt sikkert mange gode minner dere kan humre og tenke tilbake på. Slike litt slitsomme turer pleier bare å bli bedre og bedre ettersom tiden går

      1. Ja, jeg ble jo litt imponert over den mannen min som faktisk hadde dette racergiret i reserve sånn på tampen av turen jeg. Hehe. Men hadde nok vært litt bedre om vi hadde tatt en siste overnattinga også, som vi planla.

    3. Hehe.. flott tur😁 nydelige bilder av den fine naturen.
      Vi var i Eidfjord, ei venninne og jeg fra tirsdag til fredag😊
      Herlig natur på tur over Hardangervidda 😊

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg