Det ble veldig mørkt her i ettermiddag. En stund var himmelen nesten blåsort og i det fjerne buldret tordenværet. Som et resultat av en ekstremt kjedelig dag fant jeg da ut at vi kunne ta en tur i båten. Drømmemannen for å teste fiskelykken, jeg for å jakte på “Frida” med kameraet. Men da vi kom på utsiden av øya var det rett og slett nesten fint vær.
Dermed ble det dårlig med fangst på oss begge to altså. Han minsta både kroken og sena og uværsbildene mine ble heller ikke som forventa .. Alle kan tydeligvis ta feil, til og med Meteorologisk institutt! Forskjellen er bare at jeg slipper å gå ut offentlig med mine tabber.
Endelig er denne dagen snart over. Den har vært sykt laaaaaaang! Må innrømme at jeg er veldig glad for at jeg har en jobb å gå til i morra.
Jeg har fri i dag. Trenger vel ikke si mer, men klarer ikke å holde kjeft likevel! Jeg takler regnvær særdeles dårlig, og spesielt på en fridag! Det hjelper ikke at vi har hatt ei fantastisk flott helg heller. Så fin at den slo hele sommerferien, tilsammen, langt ned i støvlene.
Så her sitter jeg da. Og tenker på den flotte helga vi har hatt. Prøver å fortelle meg selv at litt regn har ingen vondt av. Ikke verken plenen eller blomstene. Men der stopper det. For jeg har vondt av det! Jeg trenger ikke vann fra oven for å vokse. Ikke har jeg tenkt å vokse mer heller nå. Snarere tvert i mot. Jeg vil krympe! Og jeg tviler sterkt på at det hjelper om jeg løper ut i bare huden og tar regndansen på jordet. Eller i innsjøen da, som snart er fylt opp igjen.
Jeg skulle pussa og malt flaggstanga i dag. Drømmemannen tok den ned for meg i går kveld. Og nå ligger den der, fæl og avflassa og horisontal på baksiden av hytta. Det var det.
Kunne sikkert tatt en tur ut og nytt Guds frie natur. Men den biten av øya, som kunne betegnes som det, er vekk for lengst. Bebygd. Overbefolka. Det går faktisk nesten ikke an å bevege seg her uten å trø rundt hytteveggene til noen. Og det gjør ikke jeg. Det er frekt.
Ikke har jeg verken støvler eller regntøy her. Ei heller vanntett kamera. For hadde jeg hatt det, da kan jeg garantere at jeg hadde tusta rundt oppi buskene for å leite etter et eller annen å fotografere. Men nå har jeg ikke det. Rett og slett fordi jeg hater regn.
De har meldt mye vann fra oven i dag. Vanvittige mengder. Ekstremvær rett og slett. Akkurat nå er det slutta å dryppe – det renner! I strie strømmer. Å fyttirakkeren!! Og vi har utedass. Jeg håper bare at jeg ikke må på do før det slutter ..
Som prikken over i’en så ser det ut som om vaskemaskinen har tatt kvelden også. Og gressklipperen. Dessuten stenger butikken for sesongen om kun få dager. Kan det være et tegn på at vi bør gi opp dette øylivet nå, og returnere til sivilisasjonen?
Hipp hurra for min tante og en fantastisk dag! Været har vært ubeskrivelig. Og det tenker jeg ikke minst de i nabohyttene er glade for. Vi har feira min tantes 75-års dag. På terrassen i ei av nabohyttene, i skinnende sol og med knallblå himmel.
Godt og vel tredve gjester i alle aldre. Fra nærmere 80 år og nedover til de sist ankomne, et tvillingpar på to måneder. Den nærmeste familien, og enda så var det mange som ikke kunne komme. Tredve av de nærmeste .. hmmm. Det høres litt rart ut. Tredve stykker!
Jeg har ikke allverdens familie vettu. Ei søster, denne tanta, en fetter og to kusiner .. og alle sammen bor ganske tett på hverandre her om sommeren. Eller, tett er det vel heller ikke, for til sammen har vi 5 hytter og 7 mål tomt igjen her ute, av ei halv øy. De siste 55 målene kvitta vi oss med da mamma og mormor forlot denne verden. I den rekkefølgen. Som mormor sa en gang:- Det skulle vært forbudt at mødrene måtte følge sine egne barn til grava .. det er bare helt feil.
Så her sitter vi da. Tjukkeste slekta, på øya som min mor og tante er vokst opp på. Og det er hele grunnen til at jeg har denne plassen. Arv. Uerstattelig, og dermed også umulig å kvitte seg med ..
Tanta mi var mammas lillesøster, fem år yngre. Nå har ho allerede overlevd mamma med 21 år. Jeg har verdens skjønneste tante, godheten sjøl, mild, snill og bare .. skjønn, rett og slett. Må bare innrømme det, jeg er temmelig misunnelig på disse søskenbarna mine som har fått beholde mora så lenge. Eller så lenge blir vel kanskje litt feil, det var vel bare vår mamma som hadde litt dårlig holdbarhetsdato ..
Når de forteller hvor glade de er for å ha ho. Hvor god ho er med barnebarn og oldebarn, hvilket midtpunkt ho er for familien. Tante som hver onsdag samler alle sine til middagsselskap. Stort og smått, alle som har anledning. Og det er med årene blitt en del. Tre barn med følge, åtte barnebarn med og uten følge og fem oldebarn, om jeg ikke glemte noen. En stor, lykkelig familie. Gedigen, i mine øyne. Gud, som jeg misunner dem, her min søster og jeg er muttens aleine. Iallefall uten egen familie. Og selv om vi har fått nye familier via våre menn, så blir det aldri helt det samme ..
Det er fint å høre hvor mye de setter pris på mora si. Og akkkurat her tror jeg faktisk alle de flotte ordene er sanne, i motsetning til mange andre taler .. det er ikke det. På samme tid blir det så ufattelig trist .. jeg vil også ha en mamma! Selv om jeg er godt voksen, rett og slett halvgammel selv, og klarer meg helt greit uten er det et savn der som aldri forsvinner. Tenk så godt og koselig og fantastisk det hadde vært om mine barn og barnebarn hadde fått anledning til å bli kjent med mormor og oldemor. Samlingspunktet i familien. Klippen. Støtten. Den uerstattelige.
Jeg håper alle dere som er så priviligert å ha en mamma vet å sette pris på det. <3 For en dag er det plutselig for seint ..
Ikke så gøy å komme hjem fra jobb når båten er halvfull av vann. Men godt å ha en mann som tar på seg oppgaven med å bli kvitt elendigheta, sånn helt uten videre. Og ja, båten var faktisk tom for vann for noen timer siden ..
Det er vel egentlig ganske kult å ha sin egen innsjø også. Sånn noen centimeter fra terrassekanten. Kanskje vi like godt burde sette ut litt fisk her, så slipper drømmemannen å forflytte seg når han får for seg at han skal fange middagen selv.
Men om denne lekkasjen fra oven fortsetter kan vi snart bare fortøye båtene i rekkverket. Dessuten kommer jo det som lever i havet, på godt og vondt, til å følge med. Så om ikke lenge har vi nok både fisk og brennmaneter, bokstavlig talt, rett utenfor stuedøra.
Jaja, blaut er det, men akkurat nå er jeg mer forbanna på det norske helsevesenet enn jeg er på værgudene, og det sier vel ikke så lite ..
Seint, men godt! Se her på dette fuglehuset som jeg fikk av svigers. Var det ikke bare helt nydelig? Det er bursdagsgaven min, og siden jeg ikke ville ha den to dager før jeg fylte år, så ble det litt seint istedenfor.
Jeg har så sansen for sånne fuglehus! Og så har jeg ei svigermor som har veldig god smak. Har fått utrolig mange flotte gaver derfra. :o)
I dag er datter og barnebarn kommet hjem fra Litauen. Har ikke sett dem på tre uker, så denne dagen kommer til å snegle seg avsted. Mens jeg er glad de er tilbake, ble det nok temmelig tomt i huset til de andre besteforeldrene, og de får kanskje ikke sett igjen snuppa før til jul. Puuuh! Jeg er glad det ikke er omvendt.
Ønsker alle en fin onsdag. Her ser det foreløpig ut til å bli en flott dag. Dessuten er det snart helg .. og for min del er det langhelg, med fri på mandag. Gud å deilig!! ;o)
.. er det nok mye mørkere ute enn dette. Men jeg skal iallefall oppi her, sammen med drømmemannen, og det ser jeg virkelig frem til i dag.
Det er den helga denne uka. Helga med kun en dag fri, etter jobbing hver eneste kveld siden mandag. Men det er jo greit å ha fri på dagtid innimellom, selv om det kan bli litt ensomt på hytta når de andre er på jobb. Ikke er det spesielt morro å bare møtes i døra heller, når den ene kommer og den andre går.
Kveldsuka har vært særdeles stressende. Vi er alt for få folk på jobb, både på dag- og kveldstid. Jeg, som sjelden merka jeg ble stressa før, merker det veldig godt nå. Det er som om hjertet holder på å hoppe ut av kroppen når jeg kjører herfra. Ikke en god følelse. Godt tablettene jeg har for blodtrykket funker. Det var perfekt sist legen målte. for første gang på sikkert femten år! Øresusen derimot, den liker ikke dette hardkjøret, men det er jo lite jeg kan gjøre med det. – Unngå stress, sa spesialisten jeg var hos. Men det er jo umulig i denne bedriften!
Jeg har hatt nok en tur i sønnens kajakk i dag. Tror nesten jeg er blitt litt hekta gitt, faktisk er det kjempegøy. Vil ikke påstå at det går som en lek å komme opp i og opp av farkosten, men jeg klarer det jo. Og det er kanskje det viktigste. Jeg klarer det!
Det ser sikkert ikke særlig elegant ut heller der jeg løfter beina opp av farkosten. Det er da jeg føler meg skikkelig gammel og ubehjelpelig. Hvorfor kan ikke bare de beina lystre, utføre det jeg forteller at de skal gjøre, når jeg vil det skal skje? Tenk så mye lettere alt hadde vært da.
Ikke det at ho som ligger på kanten her bryr seg så mye om det .. men jeg gjør! Jeg var sykt klar for en dag på solsenga igjen, for intens jobbing med brunfargen. Værmeldingen meldte sol og klart, 20 grader og hele pakka som er nødvendig for sånt arbeid. Men et eller annet gikk tydeligvis galt på veien. Shit!! Ikke hjelper det meg om det lysner utpå ettermiddagen, for da er jeg på jobb!
God morgen forresten. :o) Jeg har hatt en tålig bra natt. Ikke for varm, ikke for lite søvn, ikke for vondt noen plasser da jeg våkna. I motsetning til mange andre dager i det siste .. Noe nytt fra sykehuset ang. dattera mi har vi ikke fått, så nå går ho inn i sin tredje måned som sykmeldt. De lovet oss time før 1. august, så egentlig begynner de å få dårlig tid nå. Om vi maser? Ja, gjett om ho har gjort det. Men hjelper det noe? Nei!
Barnebarnet mitt er i Litauen. På besøk hos sine besteforeldre. Ho har vært borte i snart tre uker og jeg savner henne veldig nå. Men i motsetning til meg ser disse besteforeldrene snuppa bare noen få ganger i året. Så normalt har de det jo egentlig mye verre enn meg som ser ho flere ganger i uka og jeg skjønner jo at vi må dele på godene.
Livet i Kristiansand, og livet på landsbygda i Litauen, er to vidt forskjellige ting. To verdener omtrent. Her er et lite glimt fra pølseproduksjonen hjemme på kjøkkenet. Jeg tror ikke barnebarnet mitt er så stor enda at ho skjønner hvilke motsetninger dette er. Her oppe lever vi i overflod på de fleste områder. I motsetning til menneskene i denne lille landsbyen, hvor de produserer mye av maten selv og ellers ikke har så mye å rutte med.
For et par år siden lånte mitt barnebarns besteforeldre huset vårt. Mens vi var på hytta. De hadde aldri vært utenfor sin egen lille landsby. Aldri vært i hovedstaden og iallefall aldri reist med fly før. Det må ha vært en merkelig opplevelse for dem å komme til Norge!
De var også en tur ute hos oss på øya. Det de var mest forundret over var vel at vi hadde så mye plass, tomt, uten at vi dyrka noe som helst! Ikke en gang en bærbusk finner du hos oss. De jeg en gang hadde har jeg rett og slett gravd opp og kasta. Rips i hauger og lass, som sjeldent ble plukka før de råtna på busken. Jaja .. det hadde iallefall aldri skjedd i Litauen! Her safter, sylter og konserverer de alt som kan brukes.
Ellers synes de jo vi har ekstremt mye plass i husene våre. For her kan en hel familie klumpe seg samme i en toroms-leilighet. Foreldre, barn, svigerbarn og barnebarn bor omtrent oppå hverandre .. og det er ekstremt forskjell på levestandarden fra byene til landsbygda
Jeg er glad jeg ikke har det på denne måten. Men jeg har veldig lyst til å ned å se det med mine egne øyne. Livet på landsbygda i Litauen. Har vært i hovedstaden Vilnius, men der er det jo nesten som hjemme. Vi er jo selvsagt bedt ned hit, men til nå har det aldri passa.
Kanskje en gang ..
Bildene har jeg fått tilsendt på sms, så jeg er ikke fotografen denne ganga. Men jeg har fått lov å dele dem med dere. :o)
Hei på dere. Min helg, så langt, har vært helt topp! Værgudene er så absolutt på vår side, og blåfrosne sørlendinger tyter ut fra hi og hytter for å nyte solstrålene. Men jeg har ikke bare ligget horisontalt på solsenga heller. Jeg har vært ute og padla!
Denne her værgudinna av ei venninne jeg har på besøk er nemlig sykt sporty. Når ho kommer på besøk har ho enten med kajakk, sykkel, eller begge deler. For å bevege seg, det må man! Nå har det seg slik at sønnen min også kjøpte seg kajakk før han reiste ut igjen på jobb. Så dermed kunne jeg jo ikke la vær å prøve dette her fremkomstmiddelet.
Aldri i mitt liv har jeg padla i en kajakk før. Ja, rent bortsett fra i sydligere strøk da, på en sånn kajakktype en sitter oppå. Ellers stammer min erfaring fra padling helt tilbake til barndommen, da min bestemor kjøpte en Pioner kano til min søster og meg.
Nå har jeg altså forsøkt meg igjen. I lånt kajakk, med sønnens vest (som heldigvis passa perfekt) og med skrekkblanda fryd, klarte jeg omsider å plassere kroppen min i denne miksoskopiske båten som såvidt flyter oppå vannet. Gud så skummelt!!
Stiv som en stokk. Jepp, det er meg. Under over alle under, jeg har enda ikke kanta. To turer har vi hatt, den siste rundt øya her. I morra tenkte vi å ta turen gjennom Skippergata, det er nok dobbelt så langt som det vi har hatt til nå. Og det er iallefall avhengig av fint vær og rolig sjø!
Det aller verste med denne sporty utskeielsen er å komme seg oppi, og opp av, kajakken. Det hjernen min forteller beina at de skal gjøre .. vel, det hjelper så lite. De vil bare ikke lystre!! Fankens drittbein, sier jeg bare. Jeg skulle gjerne ha skifta de ut! Men når jeg bare er komme meg oppi, så går det egentlig ganske greit. Det er ufattelig gøy, rett og slett. Egentlig tror jeg at jeg er det fødte padler, jeg har bare glemt å trene de siste 50 årene .. ;o)
Å ta seg frem så nær vannskorpa gir en fantastisk frihetsfølelse. Det er en helt ny måte å se omgivelsene på. Det dumme er at jeg ikke tør ta med fotoapparatet i redsel for å kante og miste, eller ødelegge, det. Jeg ser jo så sykt mange fine motiv! Derfor er det altså ikke meg, men min venninne, som har tatt bildet over her. Og ho i båten foran, jepp, that’s me!
Det er sommer, det er sol og det er til og med varmt ute allerede. Det beste av alt er at jeg har fri og kan nyte det for fullt. Iallefall til drømmemannen kommer hjem fra jobb med kledninga til bua. Da må det jobbes med litt andre ting enn brunfargen gitt. Men det er leeenge til.. ;o)
Jeg har besøk fra Jæren. Min egen værgudinne. Alltid når ho er her så er det fint vær. Tror jeg må innrette meg etter hennes ferie til neste år, og be ho ned hele sommeren.
Forrige uke var ho på Island. Medbragt ulltøy og varme sokker. Ikke at det er noe nytt, ho fryser jo alltid, men greia er at på Island var det sol og 20 grader da ho var der.. Dermed måtte ho ut og shoppe sommertøy!
I dag mobilblogger jeg direkte fra solsenga. Her skal ikke mer tid enn nodvendig tilbringes inne. Ikke på en sommerdag som dette! Det skal nytes for fullt! Regner med at ikke alle i vårt langstrakte land kan ha fint vær på en gang, men jeg ønsker dere en flott fredag uansett.
