Jubileum på sommerens flotteste dag

Hipp hurra for min tante og en fantastisk dag! Været har vært ubeskrivelig. Og det tenker jeg ikke minst de i nabohyttene er glade for. Vi har feira min tantes 75-års dag. På terrassen i ei av nabohyttene, i skinnende sol og med knallblå himmel.

Godt og vel tredve gjester i alle aldre. Fra nærmere 80 år og nedover til de sist ankomne, et tvillingpar på to måneder. Den nærmeste familien, og enda så var det mange som ikke kunne komme. Tredve av de nærmeste .. hmmm. Det høres litt rart ut. Tredve stykker!

Jeg har ikke allverdens familie vettu. Ei søster, denne tanta, en fetter og to kusiner .. og alle sammen bor ganske tett på hverandre her om sommeren. Eller, tett er det vel heller ikke, for til sammen har vi 5 hytter og 7 mål tomt igjen her ute, av ei halv øy. De siste 55 målene kvitta vi oss med da mamma og mormor forlot denne verden. I den rekkefølgen. Som mormor sa en gang:- Det skulle vært forbudt at mødrene måtte følge sine egne barn til grava .. det er bare helt feil.

Så her sitter vi da. Tjukkeste slekta, på øya som min mor og tante er vokst opp på. Og det er hele grunnen til at jeg har denne plassen. Arv. Uerstattelig, og dermed også umulig å kvitte seg med ..

Tanta mi var mammas lillesøster, fem år yngre. Nå har ho allerede overlevd mamma med 21 år. Jeg har verdens skjønneste tante, godheten sjøl, mild, snill og bare .. skjønn, rett og slett. Må bare innrømme det, jeg er temmelig misunnelig på disse søskenbarna mine som har fått beholde mora så lenge. Eller så lenge blir vel kanskje litt feil, det var vel bare vår mamma som hadde litt dårlig holdbarhetsdato ..

Når de forteller hvor glade de er for å ha ho. Hvor god ho er med barnebarn og oldebarn, hvilket midtpunkt ho er for familien. Tante som hver onsdag samler alle sine til middagsselskap. Stort og smått, alle som har anledning. Og det er med årene blitt en del. Tre barn med følge, åtte barnebarn med og uten følge og fem oldebarn, om jeg ikke glemte noen. En stor, lykkelig familie. Gedigen, i mine øyne. Gud, som jeg misunner dem, her min søster og jeg er muttens aleine. Iallefall uten egen familie. Og selv om vi har fått nye familier via våre menn, så blir det aldri helt det samme ..

Det er fint å høre hvor mye de setter pris på mora si. Og akkkurat her tror jeg faktisk alle de flotte ordene er sanne, i motsetning til mange andre taler .. det er ikke det. På samme tid blir det så ufattelig trist .. jeg vil også ha en mamma! Selv om jeg er godt voksen, rett og slett halvgammel selv, og klarer meg helt greit uten er det et savn der som aldri forsvinner. Tenk så godt og koselig og fantastisk det hadde vært om mine barn og barnebarn hadde fått anledning til å bli kjent med mormor og oldemor. Samlingspunktet i familien. Klippen. Støtten. Den uerstattelige.

Jeg håper alle dere som er så priviligert å ha en mamma vet å sette pris på det. <3 For en dag er det plutselig for seint ..

7 kommentarer
    1. Famile tror jeg er viktig å ta vare på.
      Jeg har ikke så stor familie jeg heller, kjenner ikke have slekta. da mamma ble satt på trappen hos olderforeldrene mine da hun var liten.
      Kan tenke meg det var vondt og tungt å miste din mor.
      Gruer meg til den dagen jeg mister foreldrene mine… om vi følger “rekkefølgen”
      Du og din søster får ta ekstra godt vare på hverandre!

    2. fruensvilje: For de i generasjonen etter oss blir det gjerne enda mer komplisert. Om ikke besteforeldrene til barna som blir født nå er døde, så er de gjerne skilt og en sitter der med fire sett. Bare tenk for et kaos når det er jul og bursdager og slikt. Ikke alle går jo så greit overens heller, så da må en feire i flere puljer .. Det er liksom ikke sånn det skal være!

    3. Mie: Ho døde av kreft. Det gikk veldig raskt, tre måneder etter de fant ut av ho var syk så var ho vekk.
      Å miste sine egne barn høres helt forferdelig ut. Men uansett hvem det er, så er en vel aldri klar til å miste noen ..

    4. Sirdalsrypa: Ja, du har jo mye rett i det. Selv om jeg ikke liker så godt disse her “storfamiliene” med mine og dine og av og til våre .. Har mer sansen for de der gode gammeldagste kjernefamiliene jeg da. Men det er jo lite å gjøre med det.

    5. Vet hvordan du har, jeg vokste opp uten foreldrene mine og nå er de døde begge to. Jul og bursdager blir litt amputerte, men etterhvert får jo barna våre barn og da kan jo “storfamilien” vokse frem for neste generasjon.
      Klem til deg 🙂

    6. Så trist at du skulle oppleve å miste din mamma så tidlig i livet. Det er ikke vanskelig å skjønne at det er et savn der! Og mormoren din har nok et gapende stort hull i hjertet etter henne, enda så lenge det er siden! Hvorfor forlot hun verden så tidlig? ja, unnskyld at jeg spør, det er nok personlig, men syntes du deler så fint med måten du skriver på. -Selv har jeg opplevd å følge mitt tredje barn til graven, en opplevelse jeg godt kunne vært foruten, men livet er en underlig “greie” og alt som hender er med å former en videre på livets vei. – Mulig jeg sporer helt av, ble bare så trollbundet av den nostalgien som rørte seg i meg etter å ha lest linjene dine for dagen. -Mie-

    7. godt å ha en fin familie ja,min er nok helst litt komplistert da.Har en stemamma snill og god men samler nok ikke familie nei,har en mamma også i usa hun samler sin familie der borte men det blir for langt å reise for å være med :))sånn er livet.Du får nyte godværet og dei du ellers har rundt deg

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg