NY KROPP ØNSKES KJØPT! Akkurat passe høyt blodtrykk er et must! Ellers bør den være særdeles velfungerende, tåle hektiske dager (både på jobb og på hjemmebane), trenge minimalt med søvn og elske heteturer. Om den i tillegg er liten og nett, passe stram i skinnet og utstyrt med struttepupper, sier jeg heller ikke nei takk til det. Men det viktigste er tross alt at den fungerer perfekt, uten for mye vedlikehold, slik at jeg slipper hyppige legebesøk og avbrudd i aktiviteten.
Jeg er sykmeldt. Bare noen dager, men likevel .. (og her står egentlig alle de stygge bannordene jeg kan komme på, og det er ikke få, bare så du vet det).
Gjett om det var flaut å ringe vaktsjef og fortelle dette her da. I helga liksom, et par timer før jeg skulle sittet der på plassen min. Gjett om jeg gremmes og er forbanna på denne hersens drittkroppen, og helsa, jeg er utstyrt med. Herregud, er det mulig!!?
Blodtrykket mitt, som var perfekt sist jeg målte, var ikke det nå lengre. Og ja, jeg har ansamlinger av vann/væske/et eller annet i hele meg. Det presser og trykker og verker og .. det er ikke gøy i det hele tatt. Åsså akkurat nå da. Som om det noen gang passer .. men .. akkurat nå passer det iallefall ikke!!
Jippi, nå får jeg tid til å gjøre masse på hytta .. var den første tanken som slo meg. Men det kunne jeg bare glemme, sa drømmemannen, som ble temmelig bekymra da han så hvordan jeg så ut i går kveld. Og skal jeg være helt ærlig, så var han ikke aleine om det ..
Jada, det er nok det mest fornuftige. Bruke dagene på ikkeno’. Slappe av. Ta det med ro. Kul’an litt. Men hvordan pokker gjør en det da? Sånn uten å få dritdårlig samvittighet altså .. for alt som burde vært gjort og må gjøres. Og ikke minst for at jeg egentlig burde ha vært på jobb heller, istedenfor å være hjemme og bare “kose” meg ..
På fem-seks uker har jeg lagt på meg over fem kilo. Det har aldri skjedd i historien før. Åsså i disse ukene da, som det har vært så sykt hektisk! Jeg føler at jeg har gjort noe hele tiden, og nesten ikke hatt tid til å spise en gang. Er det mulig? Fem kilo liksom .. Kanskje ikke rart at jeg føler meg som ei middagspølse studd inn i et wienerpølseskinn. Hvor pokker kommer disse kiloene fra?
Egentlig er jeg litt forbanna nå. For jeg synes ikke jeg fortjente dette her. Nå som så mye endelig var blitt bedre. På samme tid føler jeg meg salig avslappa her jeg sitter, lettere henslengt, med beina i sofaen. Jeg fikk noen tabletter for denne verkinga, og jeg er jo bare vant til å ta paracet og ibux, så dette var noe som smalt i kalotten gitt. Men verkinga gjorde det ikke noe med, den er der fortsatt, selv om den virker litt fjernere nå .. Skjønner godt at en ikke måtte kjøre bil med dette innabords! Trenger ikke noen helgefyll heller, og det er jo sikkert like bra, når jeg tenker på etterdønningene etter forrige lørdag.
God fredagskveld til dere som stikker innom. Jeg er klar for den kjipeste helga på lenge ..
Kan ikke klage på blomstringa i kassene i år iallefall.
Det er 21 grader her og sol. Ikke fra knallblå himmel, men iallefall sol – og mye varmere enn det var i hele sommerferien. Det ser ikke ut som om det er sol innover i landet, kanskje ikke engang i byen. Men sånn er det mange ganger. Det kan regne der inne og være helt flott her.
Kanskje er det bare stille før stormen. De har meldt sykt mye regn i natt og i morra formiddag. Passa særdeles dårlig, spør du meg. For drømmemannen skulle ha lagt de takplatene på bua. Rent bortsett fra det, så passer det alltid dårlig med regn for meg. Jeg kan rett og slett ikke fordra det!!
Godt ikke Zenta vet at hytteturen snart er over for i år. Men ikke alle bikkjer får løpe fritt i månedsvis på en slik plass. Så ho kan jo bare sture i vei når vi flytter hjem igjen. Det kommer ikke til å hjelpe. Jeg begynner å få nok av hyttelivet. Det er jo deilig her ute, joda, men vi er litt adskilt fra venner og familie. Dessuten er det ganske tungvint alt sammen. Utedo. Ikke noen butikk. En må i båt for å komme på jobb. Vi har bare en bil og begynner på jobb til helt forskjellige tider. Tror det skal bli godt å komme hjem, snart ..
Morgenstund har gull i munn .. iallefall når utsikten er som denne.
Åssen var nå dette her igjen da .. mye rognebær, mye snø? Eller var det lite snø da .. ?
Stille vann, både her og der ..
Kunne godt ha tenkt meg å hoppa oppi her nå. Men jeg er på vei til legen. Har hovna opp “over alt” og har det igrunnen ikke så bra. Det pleier alltid bare vare et døgn eller noe sånn, men nå er jeg inne i fjerde døgnet og bedre har det tydeligvis ikke tenkt å bli. Bare det at jeg skal ta taxi dit, sier vel litt. For taxi på dagtid, det tror jeg aldri jeg har benytta meg av tidligere.
Etter legen er det nesten direkte til jobb. Det er den helga, ja. Den med fri bare på lørdagen. Litt kjipt, men sånn er det med den saken. God helg til dere. :o)
Det er litt ensomt og rart uti skjærgården på denne tia. Alle hyttenaboene er flytta hjem til byen, eller der de måtte bo. Til og med min søster, i nærmeste hytte, kasta inn håndkleet i går. Men nå har det seg jo slik at alle de andre også har unger som er begynt på skolen, den tia er forbi for oss. Vi har rett og slett ingen å ta hensyn til lengre. Det er både godt og vondt. Temmelig vedmodig egentlig, når jeg tenker etter. At alle arvingene nå betegnes som voksne, hva sier det om oss?
Men det ikke til å komme utenom .. det er høst! Merker det mest på at nærbutikken stengte på søndag, og den lite trafikkerte leia rett utenfor her. Nesten ikke en eneste båt før utpå ettermiddagen. Om været er sånn tålig da. For de færreste har jo ferie på denne tia. Iallefall ikke de som med viten og vilje hadde tenkt å feriere i dette landet.
Stillheten er til å ta og føle på. For de uten øresus vel og merke. Ikke en eneste båt som tøffer, eller hviner, forbi. Ingen halvhysteriske, kjeftende mannfolk som skal ha kjærringa til å hoppe i land med trossa på brygga ved butikken. Det er forresten utrolig rart at folk som ferdes såpass mye på sjøen, at de har sin egen båt, aldri lærer hvor lytt det er her. At vi til tider kan høre hvert ord de sier. Undomsbåtene med musikken på full guffe har også forlatt oss.
Ufattelig stille, husker jeg mamma og pappa sa. De likte seg godt her ute om høsten, når de hadde skjærgården for seg selv. For meg er det jo aldri stille, men jeg ikke problemer med å tenke meg hvor deilig det hadde vært å høre på stillheten. Bare for et par timer ..
Så er det den lufta da. Den der som blir klarere og klarere jo lengre uti august en kommer. Høstlufta. Jepp, jeg vet det. Nå høres jeg skikkelig oldis ut, og jeg synes det samme om pappa da han satt her og fortalte om den klare, fine lufta som kom i slutten av august. For meg var det den samme lufta vi hadde pusta inn heile sommeren. Hva feilte egentlig den mannen? ;o)
Vel, jeg har forklaringa nå. Han var over den første ungdommen, godt voksen liksom .. og jeg er der jeg og nå. Så joda, jeg merker godt forskjell på sommer- og høstlufta. Ikke noe problem i det hele tatt.
Lynga blomstrer. Det i seg selv er jo et tegn på at sommeren er over. Når sommerblomstene i tillegg begynner å se litt stusselige ut, ja, da trenger du liksom ikke være i tvil lengre. Men vi holder ut vi. Selv om jeg er temmelig drittlei nå. Det er lang vei til jobb og de siste kveldene har jeg også vært nødt til å kjøre den omveien fordi det har vært vedlikeholdsarbeid i den ene tunnellen etter den andre. Jeg savner mine normale 7 minutters kjøreturer, eller en god halvtimes gange, for å komme til avishuset. Nå tar det godt over en halvtime, og da synes jeg det er mye bortkasta tid. Dessuten er det mørkt som i en sekk når jeg skal siste stykket over sundet her, hadde det ikke vært for de to lysene på sjøbua er det ikke sikkert jeg hadde funnet rett brygge.
Ønsker alle en fin torsdag. :o) Jeg må prøve å få malt den en kortveggen her, før værvarslet slår til og regnet kommer ..
I dag er en sånn dag. En sånn som jeg så gjerne skulle vært foruten. Hoven i alle ledd, væskefylt i beina, hender og sikkert ellers også. Stivt og vondt. Det betyr at i dag blir det ikke gjort noe særlig her på hytta før jeg må på jobb. Og det er da jeg blir så sykt irritert!! Hvorfor klarer jeg liksom ikke å stå på sånn som før? Herregud, jeg er da ikke så gammel? Men dette er temmelig selvforskyldt egentlig. Jeg har jo kjent at det har kommet, men jeg har bare bitt tennene sammen og prøvd å fortrenge deg. Selv om jeg vet at jeg ikke kan stå og male i fem, seks timer før jeg går på jobb har jeg gjort det i noen dager nå ..
Jeg vil jo så gjerne bli ferdig! Dessuten blir jeg mer stressa når jeg ikke gjør noe. Bare tenker på alt jeg burde ha gjort. Jeg klarer ikke bare legge meg i horisontalen på solsenga, lukke øynene og nyte sensommeren, stillheten og roen her ute, nå som alle andre er flytta hjem igjen.
Slappe av. Jeg trenger et slappe-av-hormon eller noe. Som gjør at jeg kan nyte og kose meg, uten å måtte gjøre noe hele tiden. En dag til kos, en dag til jobbing. Eller iallefall litt mer fordelt enn det er nå. For nå står jeg bare på til kroppen protesterer, og da klarer jeg jo ikke heller å kose meg. For da gjør det vondt over alt, og jeg blir så forbanna for at jeg ikke bare kunne stått på noen dager til og blitt ferdig med det ..
Men ferdig? Blir en noen gang ferdig? Nei, jeg tror ikke det. For det dukker jo stadig opp et eller annet prosjekt her. Innimellom alle de andre må-gjøre-tingene. Misunner de litt, de som bare kan kalle inn til en aldri så liten dugnad .. og så, vips, så var det unnagjort. Etterfulgt av noe god mat og drikke og en hyggelig sammenkomst. Hadde jo egentlig bare trengt å være fire, fem stykker, så kunne hele hytta vært malt på noen få dager.
Men jeg har en mann som ikke vil ha hjelp! Han kan ikke samarbeide med noen, tydeligvis. Jeg har en skjønn svigersønn som mer enn gjerne kunne kommet og hjulpet, han har vært klar lenge .. Kanskje har vi til og med noen venner som hadde stilt opp, om vi hadde spurt. Men det gjør vi jo ikke. Vi trenger ikke hjelp!
Halloooo! Vi hadde jo vært ferdige for lenge, lenge siden om vi bare kunne fått litt fortgang i dette her. Og det nytter ikke å si at en ikke orker å gjøre noe etter jobb fordi en er så sliten. Da kan vi jo likegodt bli boende her til neste sommer! Ja, egentlig kan vi jo bare selge hele huset, for vi har tydeligvis ikke kapasitet til mer enn en plass lengre.
Jepp, jeg er litt irritert også, egentlig. For at alt går så seint. Helgene kommer for sjeldent, og forsvinner så fort igjen. Det er jo måte på hva en rekker på en lørdag og søndag. Dessuten vet jeg jo at andre mennesker klarer å vaske en vegg eller slenge på litt maling, selv om de er yrkesaktive ..
Puuuuuh! Pust inn, pust ut .. Sånn ja. Roe seg ned litt nå ..
Heteturene har forresten vært ganske fraværende i det siste. Og det er jo positivt. Jeg er varm, men ikke mer enn at det er ganske praktisk. Slipper å fryse, slipper å kle meg så mye. Kanskje holder denne overgangsalderen på å forlate meg nå? Det hadde jo ikke vært så dumt, egentlig. Får ta en tur til legen når vi flytter inn fra hytta, for å ta en ny blodprøve. Om jeg har tid da .. for hjemme ligger huset midt i en jungel og der er det mye som må gjøres der! Når vi bytter bopel. En gang om noen uker. Forhåpentligvis før snøen kommer ..
Vi har hatt ei heil uke med sommer. Skikkelig, god, gammeldags sommer. Gud å deilig!! Men nå er vi tilbake til det mer normale. Grått og skytungt, som forventa egentlig. Det er meldt regn i dag, trodde ikke det var før i 12-tia, men det må ha forskjøvet seg litt muligens .. Heldigvis er det stille og varmt, mye varmere enn hele ferien til sammen.
Jeg holder på å male i bua nå. Men i dag har jeg vondt over alt. I viljen også! Likevel er det ingen vei utenom, det må jo gjøres. Så nå sitter jeg her og venter på at ibux/paracetblandinga skal funke slik at jeg klarer andre strøk inni og første ute på den ene kortveggen. Før jobben kaller. Burde nok ha itredd meg noen støttestrømper, men det har jeg ikke her, så da så ..
Helga gikk litt i ett her. Besøk fredag, fest hos en kollega lørdag .. søndagen gikk jeg dermed glipp av og trodde egentlig det var søndag i hele går .. Skjønner nå hvorfor jeg normalt ikke drikker noe særlig. Fytti!!! Det er ikke en dag jeg vil ha tilbake. Søndag ettermiddag fikk vi besøk av barnebarn og min datter. De ble til i går. Utrolig deilig å ha de her litt, selv om jeg måtte jobbe da også. Før jobb. Jeg har kveldsvakt denne uka, og hadde håpt jeg fikk gjort masse på dagtid.
Egentlig får jeg vel bare hoppe i det .. for det kjennes strengt tatt ikke ut som om formen har tenkt å ta seg opp. Dermed er det kanskje like greit å få det unna, slik at jeg muligens rekker å slappe av litt før jeg skal avgårde til den betalte jobben min. Hadde kanskje vært en fordel med beina høyt en times tid mellom øktene her.
Fri fra jobb ja, men det hadde vært mer avslappende å holdt seg der heller. Det går fremover her iallefall, og godt er det. Selv om jeg ikke helt kan se at det noen gang blir ferdig. Ja, jeg er litt der nå. Har bare lyst til å gi opp og drite i resten. Flytte hjem og bli litt mer sosial. Men det går jo ikke! Må jo bli ferdige, så kan vi heller nyte neste sommer her ute. Om det ikke er dukka opp et nytt prosjekt før den tid, og det har det mest sannsynlig gjort. Om det blir enda en regnfull og kald sommer så kan jeg jo male alle soverommene for eksempel.
Jeg merker det selv. Jeg høres ut som mine egne foreldre, da de levde begge to. De skulle bare og skulle bare, og når alt var ferdig, så skulle de nyte livet og kose seg. Men da var det for seint ..
Det har vært en fantastisk fin dag i dag. Værmessig. Og sånn skal vi visst ha det helt til onsdag i neste uke. Får henge i litt her da. Med malinga. Jeg skal på jobb i morra, men så har jeg fri helt til mandag ettermiddag. Jepp, ser for meg at denne bua har blitt hvit, både utenpå og inni, innen regnværet kommer tilbake. Så jeg krysser fingrene og håper kroppen og helsa er på min side. Slik at jeg kan jobbe som maler før jeg går på jobb. For akkurat her er det ikke så mye hjelp å få av drømmemannen. Bortsett fra på den ene siden av bua, der det er både høyt, bratt og skrått. Der kan han male, for jeg tør ikke. Men så gjør det ikke noe om han søler heller akkurat der, for det er bare rett ned i jord og ugress og det kan bare rakes vekk etterpå.
Vi har visst fått litt sommer her i sør. Endelig! Bedre seint enn aldri kanskje, selv om jeg føler at dette rett og slett bare er seint. For seint. Irriterende seint. Vet ikke om det er fordi jeg er lei av å være her på hytta nå. Det er litt usosialt liksom. Vi har ikke besøk, er ikke på besøk. Har nesten ikke sett våre egne unger i hele sommer. Jeg savner det. Men vi skal jo bare få ferdig denne grillbua først .. det er for det meste det dagene våre består av for tia.
Akkurat nå føler jeg at vi aldri kommer til å bli ferdige. Jeg er drittlei. Det hjelper jo ikke at vaskemaskinen og gressklipperen har streika heller. Det er et sykt slit å få opp noe nytt her. Først i bil, så i båt og til slutt den bakken, uten skikkelig trapper eller en brei god sti. Grei nok når det er bare oss selv som skal opp og et par, tre bæreposer fra butikken .. men en vaskemaskin!! Uff.
I morra har jeg tatt en fridag. En avspaseringsdag. Må få kjøpt maling og visir og så skal elendigheta smøres utover veggene. I grillbua. Utenpå og inni. Normalt liker jeg å male. Det er koselig og avslappende. Ikke minst gøy å se forandringen. Men akkurat nå virker det ikke særlig forlokkende det heller.
Egentlig tenker jeg litt for mye for tia. På alt jeg skulle gjort, burde gjort, må gjøre. Men aller mest tenker jeg på min eldste datter. Det føles så maktesløst å ikke kunne hjelpe sitt eget barn .. Jeg blir litt sliten av all denne grublinga, øresusen hyler og formen ellers er ikke akkurat helt på topp. Skulle ikke tro at vi just hadde hatt tre ukers ferie. Men enn så lenge sover jeg tålig bra om nettene.
31. august er datoen. Datoen dattera mi skal til Rikshospitalet. Men nei da, ikke for operasjon, den datoen har vi nemlig ikke fått enda. Ikke tror jeg de vet det heller der inne. Iallefall kunne ikke jentungen i telefonen svare på det. For det var jo på en helt annen avdeling måtte jeg skjønne ..
Skjønne og skjønne! Herregud, jeg skjønner ingen ting! Jeg skjønner ikke en gang at de ikke kunne ta denne samtalen i forbindelse med innleggelsen. Dagen før eller noe .. For å reise en hel dag bare for å få en halvtimes samtale (joda, det visste faktisk stemmen i telefonen, det var alltid en halv time) med legen, det høres for meg helt tullete ut. Men det var bare sånn det var. Helt etter forskriftene. Alle gjorde det, fra Kautokeino og alle andre bortgjemte plasser i landet vårt, om de ikke hadde vært her inne for et eller annet tidligere. Så om min datter hadde vært på Rikshospitalet med for eksempel vondt i et bein en gang, da hadde ho tydeligvis sluppet å inn til denne teite samtalen.
Legen ville alltid se pasienten først. Javel, hvorfor det da? Har de trynetillegg også der inne? Så den som ser flottest ut vinner .. Aaaaargh! Jeg er så forbanna! Og det har jeg vært en stund nå. Forbanna og fortvila om hverandre. Sykt irritert på merkelige rutiner og mangel på system. En skal jaggu med være frisk og oppegående for å bli syk i dette landet!
Om samtalen ikke kunne gjøres over telefon? Nei, det var ikke slik det foregikk! Og infoen kunne ikke sendes i posten heller. Det var helt utelukket. Mail? Nei, sånne nymotens greier er det ingen sykehus som stoler på. Det visste jeg jo forsåvidt fra før av. Det har noe med personvern å gjøre. Men hvis nå denne personen det gjelder går med på det .. tenk så kjapt og greit det kunne blitt ordna da!
Skulle ho ta noen nye prøver mens ho var der inne? Neida, det trengte de ikke. For alle prøvene hadde de jo tatt på sykehuset her i byen. Men hvorfor kan ikke den infoen skje her da, hos de som tross alt har både sett og testa ho i timevis? Vel, det var bare sånn systemet var måtte jeg skjønne .. Så altså, en halv times samtale er det vi skal inn for. En jævla halvtime!!
Ikke nok med det. De testene ho tok her i byen, som hasta så innmari fordi ho skulle til operasjon før 1. august .. det var også bare tull. For haste gjorde det tydeligvis ikke. På RIkshospitalet hadde de jo hatt ferie. De var just begynt igjen sist torsdag. Fortsatte stemmen. Begynt igjen med hva da? Tenke?
Hadde ikke dattera mi ringt selv, ville vi sikkert ikke hørt noe enda. Det var da de fant ut at de ikke hadde mottatt begge prøvene. Bare den ene var dukka opp. Næmmen jøss! Og den andre, nei, ikke vet jeg hvor den har ligget disse to månedene, og jeg er tydeligvis ikke aleine om det. Men jeg har jo mine tanker da. Om en haug på et skrivebord hos en eller annen som tok ferie .. Vikarer har de sikkert ikke råd til. Eller så hadde de kanskje noen vikarer fra andre land i verden, som ikke skjønte språket, og dermed bare lot det ligge.
Men herregud da! De visste jo at det ble tatt to prøver, det var jo de selv som sa hva de skulle ha – og at de hasta. Hvorfor er det da ikke et eneste menneske der inne som kanskje skjønner at den ene fortsatt mangler, og får purra på det. Nøster opp i kaoset og finner ut hvor den har tatt veien … Nå er den kommet til rette, men det skulle jo bare mangle. To måneder!!! Fra det ene sykehuset til det andre .. skulle tro de hadde sine egne budbringere som gikk til fots!
Imens går min datter sykmeldt på tredje måneden. Hvordan det er å gå slik å vente, kan vel ingen som ikke har vært i samme situasjon sette seg inn i. Jeg synes jo til og med det er ille. Her har vi gått hele sommerferien å venta og venta, ikke turt å reise vekk. I tilfelle ho fikk en time. For mamma kan jo ikke være på ferie når arvingen skal operere vekk en svulst i hodet. Det er bare sånn det er.
Ho sliter litt. Har mye vondt i hodet og å være aleine med ei datter på snaut fire er jo heller ikke så enkelt akkurat nå. Heldigvis er barnehagen åpna igjen, dessuten har barnefaren vært helt fantastisk til å ta sin tørn. Selv om de ikke er sammen lengre. Men etter forholdene takler ho det, utad, ganske bra. Men jeg vet mer enn ho vil si, jeg er jo tross alt mamma, og mammaer kjenner sine egne unger mer enn noen andre. Uten at ting blir sagt.
Jeg blir fortalt at helsevesenet her i landet er fantastiske. Joda, de har sikkert kompetansen i orden og alt det der. Men de burde absolutt hatt sin egen Hellstrøm til å ordne opp i resten. For systemet er det noe alvorlig feil med. Ikke bare er det tungrodd, jeg er ganske overbevist om at det ikke finnes! Mangel på system er det de lider av. Effektivitet er et fremmedord.
Hvorfor er det så ufattelig vanskelig å snakke sammen? Kommunikasjon. Halloooo!! Hvorfor kan ikke to avdelinger samarbeide, slik at det hadde holdt med en tur inn hit. Det hadde spart både helsevesenet og oss for både tid og penger.
Jeg håper for Guds skyld at denne svulsten er godarta. Slik de mener. For tenk om .. tenk om de har tatt feil. Tenk om min datter går her måned etter måned med en svulst i hjernen, åsså viser det seg at den burde ha vært fjernet for flere uker siden .. Jeg grøsser ved tanken, og krysser alt jeg har for at det snart er over dette her. At vi slipper å vente i månedsvis på resten, selve inngrepet.
Vi vet ikke en gang resultatet av de siste prøvene. MR-avdelingen ved Sørlandet sykehus sier fastlegen skal informere om det, og at papierne ble sendt dagen etter prøvene ble tatt. Fastlegen har ikke mottatt noe. Og sånn går uke etter uke mens den ene skylder på den andre, og omvendt.
Den som maser mest kommer først i køen, sier folk. Hallo, hva tror du vi har gjort alle disse ukene. Både min datter og jeg. Vi ringer og maser og maser enda litt til. Men hjelper det noe? De stakkars menneskene som tar telefonen de har jo iallefall ikke peiling. De kan ikke svare på annet enn at det er slik normalen er .. vi har hatt ferie .. nei, vi vet ikke hvor den siste prøven tok veien før den kom til rette igjen her hos oss .. jada, det tok et par måneder, det er bare å beklage ..
Jepp, jeg vet det. Bildet er ikke helt skarpt, men har du forsøkt liksom, å ta bilde av denne skapningen mens den flyr? Ikke har jeg macrolinse heller, så alt i alt er jeg ganske fornøyd med dette resultatet! Så vet du det! ;o)
Jeg er på jobb. Merkelig trøtt, litt halvkvalm og uggen i mageregionen. Håper det er kjapt forbigående ..
