Jada, kul er den jo da!
Den er sikkert brukanes også, når jeg bare blir litt kjent med den.
Det er bare det at jeg ikke liker nye ting!
Det er rart og fremmed, tastaturet er annerledes,
den er for stor i forhold til den gamle,
selv om det bare skiller en centimeter den ene veien og halvannen den andre.
Men den er RØD og fjong.
Jeg går like mye etter utseende som etter yteevnen, så vet du det.
Ja takk, begge deler!
Og vi skal nok bli venner etterhvert.
The red one and me.
;o)
Min lille, skjønne, høyt elskede 12 tommers Packard Bell er død! Jeg som ikke kan fordra nye duppedingser hadde til og med en finger med i henrettelsen. For der var vel akkurat det det var. Kort og brutal prosess – og dau var han!
Heldigvis er han ikke heilt klissdau altså. Han sviver og strever veldig med å puste. Kommer mange rare lyder, men de har vært der en stund. Han er jo tross alt velbrukt i snart 5 år. Men likevel var jeg ikke klar for å finne meg en ny en.
Nå må jeg! Skjermen er kaputt. Heldigvis tok han ikke helt kvelden, for det hadde resultert i et gedigent bildetap. Rett og slett alle bildene fra hele 2012. Ja, det var den sikkerhetskopieringa da .. Jeg hadde jo tenkt å gjøre det. Rett som det var. Og nå finner jeg ikke den eksterne harddisken heller. Ikke så lett når sånne nymotens greier er så små ser du..
Prøvde meg på nettbrettet. Det der jeg fikk til bursdagen av drømmemannen. Har faktisk ikke sett på det i de to månedene jeg har hatt det. Men å skrive noe som helst der, det fikk ikke jeg til på nåværende tidspunkt! Ikke er det noen bilder på det heller. IPhonen derimot, den inneholder over 2000 sådanne, og det er de jeg har knipa seden jeg fikk den i januar. Dermed er dette en mobilblogg og sikkert full av feil.
Ny pc ble bestilt i går. Rød, flott, fjong og dritdyr. Selv om jeg helst ville hatt den gode, gamle, trygge i minst 5 år til, så vil jeg jo ikke ha hva som helst i stedenfor ..
Nei, nå tror jeg faktisk jeg tar meg en tur på Plantasjen. Ute renner regnet ned, så her trengs absolutt litt depresjonsshopping!
Go’ tirsdag.
En god latter forlenger livet. Og nå tror jeg jaggu jeg har økt det med flere år. Av en eller annen grunn gikk det plutselig opp for meg at på Facebook, under Meldinger, ligger det en kategori som heter Annet .. og her ser du, lå det både det ene og det andre.
Først ei melding fra ei jeg lekte med på hytta i barndommen. Det var jo kjempekoselig. Selv om jeg tror ho mest gikk sammen med min lillesøster og enda yngre kusine. Mine minner om ho fra den tia heller nok mer til at ho var en skikkelig irriterende drittunge, enn at vi hadde det så gøy sammen.
Så nå skjønner jeg hvorfor jeg aldri fant meldingene. For det har kommet opp varsel sånn i ny og ne at det var noe i innboksen. Men der lå det definitivt ikke noe nytt, så jeg har vært litt halvirritert for at det alltid var noe kluss med disse varslene. Ikke aner jeg hvorfor jeg ikke har sett denne underkategorien tidligere.
Var det nytt for deg også? Ja da skal du se at det ene frieriet etter det andre bare ligger der og venter på deg!
Og jeg, som hardnakka har påstått at Face ikke er ei sjekkeside! Hmmm .. må kanskje trekke tilbake den påstanden nå.
Lurer du på bildet som har tatt pusten fra disse mennene? Joda, det er det samme jeg har på bloggen her .. det var iallefall, helt til jeg ble påtvunget tidslinja .. Det eneste de har sett av meg er det også, for min facebookprofil er låst, og kun vennene mine kan se det som blir lagt ut og skrevet der.
😀
Men, jeg hadde liksom ikke trengt å stå opp midt på natta av den grunn .. Midt på natta, når drømmemannen går til jobb. Jeg kunne jo rett og slett ha sove så lenge jeg ville i dag. Til mannen returnerte, om jeg følte behov for det. Sånn i to-tia. Det er sikkert da sønnen og kjæresten begynner å bevege på seg der nede i etasjen under. To, det er akkurat passe tid å begynne dagen på. Mener de unge, som ikke skal verken på jobb eller skole.
Sønnen og kjæresten. Vettu, han er blitt sammen med gamlekjæresten igjen. Etter et halvt års brudd. Så snuppa, som er så vakker som en egyptisk prinsesse, er igjen en del av familien. Absolutt ikke meg imot. Det var et stort savn da ho forsvant, etter å ha gått inn og ut her i to år. Men de er fortsatt veldig unge, så hva fremtiden bringer vet vel ingen ..
Nattesøvnen min har vært helt utrolig i det siste. Uten piller. Jeg sovner ganske kjapt etter at vi har funnet senga, og sover helt til morrakvisten! Det er bare så utrolig deilig!! Og sånn har det vært en stund nå. Omtrent siden heteturene tok pause. Ja, jeg omtaler det fortsatt som en pause, så slipper jeg å bli så deppa om de returnerer. Men selvsagt håper jeg nå at det verste er over der. Kanskje noe annet også forsvinner etterhvert da. Slik at mitt gamle jeg dukker opp igjen ..
Planer for dagen? Nja .. jeg har et hav av ugress og elendighet å ta av! Både på innsiden, og utenfor gjerdet. I går var vi en liten tur på Plantasjen og der så jeg en benk jeg angrer vettet av meg for at jeg ikke kjøpte. Mulig jeg må en tur dit igjen seinere i dag. Når bilen kommer hjem .. for det er litt langt å gå for å hente den ..
Ha en fin dag alle sammen. Det tror jeg faktisk at jeg skal klare å få i dag. Og ja, jeg begynner å kjenne mine begrensninger nå, så jeg skal ta det med ro. Ta litt og litt .. og en gang blir det sikkert ferdig da også. Akkurat tidsnok til at en kan begynne forfra igjen ..
I dag skal vi gjøre ikkeno’
Det er iallefall det som er planen ..
Tidligere i uka hadde vi tenkt oss ut igjen på hytta til søndag,
men ingen av oss har lyst til det i dag.
Så da så ..
Jeg fikk klippa plenen og lukt litt på fredag.
Og så stoppa det også opp.
Er temmelig lei av å ha det sånn nå,
kan ikke gjøre mye på en gang, kan ikke engang stå lenge på mine egne bein.
Så hovner alt opp og blir vondt og ømt og lite bevegelig.
Men jeg feiler jo ikke noe spesielt, sier legen.
Bortsett fra at det sannsynligvis er hormonelt betinget.
Kunne jeg fått hormontilskudd i denne hersens overgangen,
så ville jeg nok ikke vært slik ..
Det er en manger trøst.
Jeg drømmer om bedre tider.
Og de må da være like om hjørnet nå?
Jeg har jo holdt på så fryktelig lenge med dette her.
Det er nærmere ti år siden blodprøvene viste at jeg var begynt.
I en alder av 40! Mye for tidlig spør du meg ..
Heteturene har jeg sluppet unna en stund nå.
De har vært vekk siden før sommerferien.
Kanskje er det et lite tegn på at helvete snart er over?
I dag har vi vært i konfirmasjon. Først i kirka og så etegilde. Kom hjem for litt siden, etter å ha kjørt og levert og kjørt videre diverse arvinger. Kofirmanten var min yngste nevø, så nå er vi ferdige med de nærmeste for en stund. Neste er vel ikke før om fem års tid, deretter er det barnebarnas tur. Men det er iallefall lenge til .. og ingen av oss er vel lei for det.
Joda, det er koselig og alt det der. Men altså, for meg blir det alt for mye støy på en gang. Flere timer med så mange folk samlet ender i en fantastisk øresus som jeg må streve med flere dager fremover. Som om ikke det jeg normalt må gå rundt med er ille nok ..
Jeg har altså fått med meg litt gudsord i dag. Og ikke vet jeg hva det var, men den talen til konfirmantene gikk rett hjem hos meg. Så der satt jeg med tårene rennende nedover og synes det ble dritflaut! Jeg, som normalt bare synes det der er teit å høre på. Det pleier rett og slett å by meg imot alt som har med kirke og andakt å gjøre.
Ble nesten litt skummelt dette her ..
Talen tok for seg Guds kjærlighet til oss. At han elsker oss akkurat som vi er. Ikke på grunn av den maska vi forsøkte å vise andre, men sminke og annen stæsj. Så vi trenger ikke forsøke å gjøre oss bedre, eller finere, eller mer lik noen andre som vi synes er mer perfekte ..
Joda, jeg vet alt det der fra før av. Har vel blitt innprenta dette her fra barnsben av. Ikke via en andakt i kirka, men som noe av oppdragelsen eller hva jeg skal kalle det. Likevel er jeg altså ikke, i en alder av nærmere 50, kommet lengre enn fjortisstadiet!
Jeg strekker meg stadig etter det perfekte. Jeg er livredd alle andre skal oppdage alle mine skavanker, og det jeg er mindre glad i ved meg selv. Noe som igrunnen tilsier ALT for tia .. og da er det jo ikke så lett å skjule akkurat .. Jeg vil så gjerne bli sett på som fin, flott og flink. For ikke å snakke om sterk og oppegående, ja, hele pakka. Men hvem er igrunnen sånn da, om en bare kommer innforbi dette berømte skallet?
Og hva er nå egentlig perfekt?
Det var min første tanke da jeg våkna i dag morges. Men det er ikke det. Min trygge, gode arbeidsplass holder på å gå i oppløsning. Etter mange fine år sammen er dette forholdet plutselig blitt temmelig rufsete i kantene.
Jeg sitter her med omtrent samme følelse som da x’en min gikk. Sjokk, vantro og en stor vond klump i magen. Jeg er redd. Livredd. Og det er ikke noen god følelse. Jeg kjenner på at jeg burde vært på jobb nå, ikke bare sittet hjemme og tenkt. Vært sammen med de andre som er i samme situasjon, prata og fått ut litt frustrasjon kanskje. Om det er noen som orker det. Ikke bare gått her i min egen lille boble og synka dypere og dypere ned i elendigheta.
Det verste er at jeg tror det hadde vært lettere å finne en ny mann enn en ny jobb. Om en ville hatt en ny mann da. Noe jeg ikke ville da og heller ikke vil nå. Misforstå meg rett, jeg vil absolutt ikke at drømmemannen også skal forsvinne. Men det fins jo massevis av mannfolk der ute, og svært få jobber ..
Jobben har liksom vært det trygge, gode, når alt har rast sammen rundt meg. Opptil flere ganger. Familien har dødd, en etter en, ekteskap har gått i oppløsning, økonomien har gått adundas. Men jobben har alltid vært der. Eller iallefall i 16 år. Det er lenge. Lengre enn de fleste ekteskap varer nå for tia. Det har vært trygt og godt, med mange fantastiske kollegaer. Plattformen i livet mitt, på en måte.
I går ble den plattformen plutselig veldig ustabil. Den har vært det noen ganger tidligere også, men da følte jeg at jeg sto særdeles støtt likevel. Det var meg og jobben, ingen kunne skille oss. Vi hadde jo vært gjennom så mange forandringer og omstillinger tidligere, så dette skulle vi klare. Sammen. Slik er det ikke lengre. Jeg vet ikke om det er meg som ikke klarer å holde balansen, eller hva det er, men utfallet av dette blir .. ubeskrivelig .. for ganske mange av oss. Hvem taperne blir, det vet vi jo ikke enda.
Jeg hater å ikke vite. For min del hadde det vært mye bedre å fått sparken der og da, etter møtet i går. Så visse jeg iallefall .. Å gå sånn og vente og vente det er det verste som fins. Og jeg føler jeg har gått og venta, på helt andre ting riktignok, helt siden april. Venta på datteras operasjon. Venta på svar på prøvene. Hele sommeren ble ødelagt på grunn av denne ventinga. Nå går høsten også.
Og ute regner det .. åhhhh!!
I dag var det allmøte på jobb. Et trist møte. Svikt i inntektene krever kjappe løsninger. Kort fortalt mister mellom 30 og 40 mennesker jobben i løpet av et par, tre måneder. Jeg har en sykt dårlig følelse denne ganga. Har aldri kjent på den tidligere, så dette er virkelig dritskummelt.
En skal ikke ta sorgene på forskudd. Men likevel gjør jeg det. Mitt beger er fullt for lenge siden. Og i dag rant det over, i form av strie strømmer av tårer, helt fra Fiskåtangen til Tømmerstø. Siden har jeg bare sittet her, rett opp og ned i sofaen og glodd .. på ikkeno’ .. Har ikke lyst til å spise, ikke lyst til å prate.
Jeg er vel ikke akkurat en arbeidsgivers drøm, jeg og mine sykmeldinger. Selv om jeg har vært lite borte det siste året. Men det passa jo særdeles dårlig å komme med en sykmelding nå. Det kunne vel ikke vært verre egentlig!
Herregud, så mange rare tanker jeg har hatt i hodet de siste timene. Hva vi må selge, hvor vi skal bo, hvordan faen vi skal klare oss uten mi lønn ..
For en 50-åring som ikke har annet enn et svennebrev fra oldtia i ryggsekken ser fremtiden heller mørk ut. Og om jeg fikk en ny jobb, ja, så er vel lønna halvparten av det jeg har i dag.
For å være heilt ærlig så er jeg vettskremt akkurat nå .. og det er ingen trøst at vi er flere ..
Nydelig solnedgang i kveld
Vi skulle egentlig flytta hjem i dag. Sånn mer eller mindre for sesongen, og bare komme ut noen helger innimellom. Før vinteren slår til for alvor liksom. Det er jo det vi tror hvert eneste år, likevel ender hyttesesongen for oss når vi pakker med oss tingene i august en gang. Når vi først er kommet hjem så blir det veldig, veldig vanskelig å returnere hit igjen. Av en eller annen ukjent grunn. Kanskje er vi egentlig metta på dette hyttelivet, uten at det går opp for oss, før vi har kommet hjem til sivilisasjonen igjen.
Men vi klarte altså ikke å komme oss hjem i dag. Ingen orka tanken på å pakke sammen, rydde vekk og vende nesa mot huset vi ikke har bodd i på to måneder. Så sånn endte den planen.
Bua er herved under tak. Det mangler bare vannbord, listverk og litt maling her og der. Drømmemannen har stått på som en helt de siste dagene, så han ligger helt utkjørt på sofaen, fryser og føler seg ikke helt pigg. Får håpe det er raskt forbigående. Han pleier ikke være av den sykelige sorten, men når han først er det så er det mye sukk og stønn. Som mannfolk flest ..
Jeg er kanskje ikke den rette til å uttale meg om det der lengre. Burde nok hatt vett til å holde kjeft. Den friske dama som sjelden feilte noe som helst, er en saga blott. Kan nesten ikke huske hvordan det føltes å ha det sånn. Gud, det må egentlig ha vært deilig! Egentlig ganske trist at en ikke satte pris på det, mens det var så greit. Vet ikke om det bare er meg, men jeg tok det selvsagt som en selvfølge .. og jeg trodde jeg skulle fortsette livet mitt sånn. Iallefall til jeg ble nærmere 80!
Godt en ikke vet hva fremtiden bringer. Eller kanskje alle burde ha fått et lite innblikk i fremtidens elendighet. For da hadde en nok tenkt litt mer positivt og lystig på livet, der og da, mens det fortsatt var ganske enkelt og greit helsemessig.
I morra skal jeg til legen igjen. Sikkert for å høre hvor fine alle blodprøvene var .. jeg fatter ikke helt hvordan det går an å føle seg så lite pigg når alle prøvene er så fantastiske. Egentlig feiler jeg sikkert ikke en dritt!! Bortsett fra litt høyt blodtrykk da, men det holder forhåpentligvis på å stabilisere seg igjen. Men jeg føler meg rar, svimmel og kvalm for tia, veldig ubehaglig og enda mer irriterende!! Og nei, jeg er ikke gravid heller!
Natti, natt, fra ei som snart skal finne senga.
Om vi alle svirrer litt på tryllestaven samtidig, så klarer vi kanskje å få opp disse platene der de skal være? På taket altså, og før dagen er omme?
I går ble det gjort svært lite her. Men jeg kan vel ikke klage heller, for jeg løfta jo verken fingre eller noe som helst annet for at det skulle skje noe. Ikke en gang stemmen .. Jeg hadde en særdeles sløv dag mellom sofaen og doen. Så det var tydelig at disse vanndrivende tablettene virka som de skulle. Samtidig ble jeg forferdelig trøtt og elendig, så jeg sov mye av dagen. Helt ulikt meg! Håper på bedre tider snart ..
Planen var visst å få taket ferdig i går egentlig. Men i går var det nok værgudene som ødela for min bedre halvdel. Regnet som skulle kommet natt til i går, og på formiddagen, ble tydeligvis et halvt døgn forsinka .. og å ligge og krype på taket når himmelens sluser har åpnet seg det er jo ikke noe særlig, vil jeg tro. Så fant drømmemannen ut at han mangla spiker også, bare for å gjøre alt helt perfekt .. Nei, lett skal det visst ikke være!
Jeg har lovet å skjære lektene som skal under disse takplatene. Det er ikke bare en ting vettu. Kan vel ikke være så tungt å stå med saga og kutte litt, iallefall har jeg tenkt å forsøke før jeg eventuelt kapitulerer til sofaen igjen i dag også.
God søndag til dere som stikker innom. :o)
