Det var min første tanke da jeg våkna i dag morges. Men det er ikke det. Min trygge, gode arbeidsplass holder på å gå i oppløsning. Etter mange fine år sammen er dette forholdet plutselig blitt temmelig rufsete i kantene.
Jeg sitter her med omtrent samme følelse som da x’en min gikk. Sjokk, vantro og en stor vond klump i magen. Jeg er redd. Livredd. Og det er ikke noen god følelse. Jeg kjenner på at jeg burde vært på jobb nå, ikke bare sittet hjemme og tenkt. Vært sammen med de andre som er i samme situasjon, prata og fått ut litt frustrasjon kanskje. Om det er noen som orker det. Ikke bare gått her i min egen lille boble og synka dypere og dypere ned i elendigheta.
Det verste er at jeg tror det hadde vært lettere å finne en ny mann enn en ny jobb. Om en ville hatt en ny mann da. Noe jeg ikke ville da og heller ikke vil nå. Misforstå meg rett, jeg vil absolutt ikke at drømmemannen også skal forsvinne. Men det fins jo massevis av mannfolk der ute, og svært få jobber ..
Jobben har liksom vært det trygge, gode, når alt har rast sammen rundt meg. Opptil flere ganger. Familien har dødd, en etter en, ekteskap har gått i oppløsning, økonomien har gått adundas. Men jobben har alltid vært der. Eller iallefall i 16 år. Det er lenge. Lengre enn de fleste ekteskap varer nå for tia. Det har vært trygt og godt, med mange fantastiske kollegaer. Plattformen i livet mitt, på en måte.
I går ble den plattformen plutselig veldig ustabil. Den har vært det noen ganger tidligere også, men da følte jeg at jeg sto særdeles støtt likevel. Det var meg og jobben, ingen kunne skille oss. Vi hadde jo vært gjennom så mange forandringer og omstillinger tidligere, så dette skulle vi klare. Sammen. Slik er det ikke lengre. Jeg vet ikke om det er meg som ikke klarer å holde balansen, eller hva det er, men utfallet av dette blir .. ubeskrivelig .. for ganske mange av oss. Hvem taperne blir, det vet vi jo ikke enda.
Jeg hater å ikke vite. For min del hadde det vært mye bedre å fått sparken der og da, etter møtet i går. Så visse jeg iallefall .. Å gå sånn og vente og vente det er det verste som fins. Og jeg føler jeg har gått og venta, på helt andre ting riktignok, helt siden april. Venta på datteras operasjon. Venta på svar på prøvene. Hele sommeren ble ødelagt på grunn av denne ventinga. Nå går høsten også.
Og ute regner det .. åhhhh!!
Huff, dette var ikke no’ særlig. Synes egentlig du har hatt nok å tenke på, om du ikke skulle få dette i tillegg. Skjønner at det er vanskelig å gå sånn og ikke vite. Uvisshet er det verste som finnes. Om man vet, kan man begynne å omstille seg. Krysser fingrene for at det som kommer ut av dette, blir i din favør!!
Det er vanskelig, jeg var i samme situasjon for noen år siden og det var nærmere 100 som måtte gå. Det var grusomt – men det ble sluttpakker og hjelp til jobbsøking for de som trengte det. Tro meg – det ordner seg på en eller annen måte. Det er alltid noe som dukker opp – men jeg kjenner angsten, sinne og sorgen – for jeg har vært der. Kanskje ok å pakke og dra hjem – komme i orden og ha noe å henge fingrene i slik at du slipper å bare gruble – selv om jeg tror du kommer til å gjøre det uansett. Gode tanker fra her til der.. ( selv om ikke det heller hjelper slike dager.. )
hvet ikke hvordan jeg skal kunne trøste,du har vært der i mange år,oftast går dei nytillsette først men det er sikkert ikke noen trøst det heller.Men det høres fornuftig ut å pakke og komme seg heim,du bør iallefall ikke sitte alene hele dagen med dystre tanker.
klem fra ei som krysser fingrane for deg
Ja, usikkerhet er jævlig å leve med. Det stjeler så mye energi. Bedre å vite, for da kan man ta tak i ting der og da. Min mann har gått i konstant frykt for å miste jobben de siste årene, og det er veldig slitsomt. Sender deg gode tanker og en varm klem. Vi vet jo at når noen dører lukker seg så er det andre der for å bli åpnet. Er ikke så lett å se det med en gang, men nye og bedre muligheter kan dukke opp. Klem, klem
Fikk med meg dette i media i går. Sånt må være temmelig tøft å gå gjennom. Sender varme tanker og håper det ordner seg for deg
Uffameg, det hørtes ikke særlig oppløftende ut. Håper du snart får vite mer om fremtiden, det verste er å ikke vite:-)
Dessverre så blir det mange jobber borte i avishusene framover, folk leser visst ikke papiraviser lenger, sjøl om jeg foretrekker det så liker visst ungdommen nettavisene bedre, en nyhet er jo ikke en nyhet neste dag. Det er så synd når man får teppet trukket ekk under beina på seg på den måten, alt blir veldig utrygt ja.
Anne Marie: Nei, jeg tror ikke det gjør det. Og uansett ordner det seg ikke for alle. Veldig mange taper her .. folk jeg er glad i. Men jeg må iallefall komme meg inn fra denne hytta, for å sitte her ute på ei øy muttens aleine hele dagen, gjør jo ikke saken bedre .. Tror likegodt jeg begynner å pakke og rydde litt.
Hold ut dette ordner seg !