Han elsker å bade! Men dessverre for oss, som må spyle han etterpå, så er det like deilig oppi et gjørmehull som i rent vann. Er et av fellestrekkene for leonbergerne dette. De er så utrolig like i bevegelsene og lekenheten når de er i nærheten av en pytt, eller hvilken som helst plass der de kan få plaska i noe. De er noen merkelige, klomsete skapninger egentlig.

Slutt på vannspeilet i hagen. Jeg har et gammelt trau i tre som det har vært vann i om sommeren. Men i år må jeg bare droppe det. For bikkja står med halve kroppen oppi der og koser seg mest ihjel når han er utenfor. Etterpå kommer han som en rakett inn på parketten så vannsprøyten står rundt han. Eller rakett og rakett, så kjapt som en leonberger gidder da. Det er ikke så mye å skryte av, for de er ganske godmodige og har god tid. Kommer jeg ikke i dag, så kommer jeg i morra … ikke alltid like sjarmerende, men likevel litt vittig å se på dette stabeistet.

Annonsørinnhold

Fredrik & Louisa Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt

Men det har han vel funnet ut. At det er ikke bare han i dette huset som kan være sta. Jeg er jo sjefen, og jeg gir meg heller ikke så lett! Sikkert derfor han hører mer på meg enn drømmemannen. For han er litt sånn … tja, mer lik bikkja? Han er jo så skjønn og han vil jo bare kose, stakkars … bikkja altså, og når du bare sitter der og ler og ikke nekter, ja da kan du risikere å plutselig ha 75 kilo hund over deg i sofaen og ikke bare en labb! Selv om det ikke er bare, bare det heller. Det tåler ikke jeg! Ikke synes jeg det er så skjønt heller. Hunder hører til på golvet! Eller i daybeden i hagen, for den har han altså adoptert.

Jeg er så stolt av dette beistet vårt. Når han viser seg fra sin aller beste side, går helt ved siden av foten min, men hodet og halen hevet og tror han eier verden, da er han flott altså! Og hvis det i tillegg kommer fordi noen andre små hunder som holder på å gneldre seg ihjel, og han ikke gidder å se på dem en gang, da er det ganske morro å være meg.

Han er veldig stor. Til og med til en leonberger å være er en skulderhøyde på 82 centimeter i meste laget. Veldig praktisk da, for jeg som er 170 høy trenger ikke bøye meg for å klappe han nå lengre. Og enda er han ikke ferdig utvokst med sine 75 kilo eller deromkring. Mulig han veier enda litt mer nå, for han har hatt veldig appetitt de siste ukene og er nok inne i en vokseperiode – igjen. Heldigvis er det en stund siden han har fått medisiner for voksesmertene nå, så det er jo å håpe at vi slipper det flere ganger.

Det er fredag og overskyet. Kjpt for de som har gleda seg til noen fridager i helga. Litt kjipt for oss også, for her er det nemlig litt riving av kledning og diverse utenfor som skal begynnes på. Håper i det minste regnværet holder seg vekk …

Kos deg med dagen, så er jeg plutselig tilbake! ;o)

Juni – vi er altså snart halvveis i 2017. Skremmende egentlig. For meg som stort sett bare ser livet gå forbi uten at jeg på en måte henger med lengre. Jeg elsker sommeren, er et skikkelig sommermenneske, og da er en selvsagt født midt på sommeren også! Om en drøy måned har jeg bursdag. Den skal som vanlig forbigås i stillhet. Selv om den sikkert burde ha blitt feira både opp og i mente, nettopp fordi jeg faktisk har kommet levende fra dette siste året. Men nå liker jo ikke jeg sånn oppmerksomhet, så da så … veldig greit å få gratulasjoner på Facebook og på sms, men alt ut over det står jeg glatt over! Best å ikke si det til legen min, for da får ho enda mer næring til den derre sosialangst-depresjons-greia ho vil at jeg skal ha.

I går var jeg faktisk sosial. Riktignok bare med min aller nærmeste familie, og anledningen var denne lille tulla. Savanna, mitt yngste barnebarn hadde sin aller første bursdag. Som seg hør og bør ble det feiret hjemme hos dem, rett nedi bakken her. Så der satt vi da, som vi pleier, sammen med x’en og hele sulamitten. Det er jo greit det, å kunne omgås sånn når det er et barnebarn som fyller år, skal døpes eller konfirmeres.

Men det har ikke alltid vært slik. Det var langt fra greit de første årene, selv om vi gjorde det vi måtte sammen med ungene. Vi gikk alltid sammen på alle foreldremøtene for eksempel … åsså gikk jeg hjem og grein etterpå. Men jeg er heldigvis kommet over det for lenge siden, og det er utrolig godt! Nå kan jeg se på denne x’en min, og innrømme at han er en knakende kjekk fyr. Det er litt småirriterende fordi han bare blir kjekkere og kjekkere med årene. Det er jo sykt urettferdig egentlig!! Jeg er veldig glad for de flotte barna vi har sammen, og for at vi har klart å oppføre oss greit uten å dra de inn i våre problemer da vi var på det stadiet. De som tror de er kvitt x’en når de blir skilt må tro om igjen. Har en barn sammen så blir en jo aldri kvitt h*n. Og når barnebarna kommer så blir det bare enda “verre”.

Vi omgås disse eksene våre med jevne mellomrom her i huset. Eller, heldigvis er det ikke i vårt hus. Eller deres hus. Men i ungenes hjem. Så det er jo litt lettere på nøytral grunn. I min del av familien er det bare min x og samboeren hans som kommer når det er noe å feire. Savanna og Adriana har jo resten av familien i Litauen, så det er ikke så ofte de er i Norge. Emily har ikke noe kontakt med familien på farens side. 

Drømmemannens barnebarn har det helt annerledes. De har altså hele 8 besteforeldre! Og alle er som regel til stede når det skjer noe. Til barnebarnas store glede. Masse folk og masse gaver, det kan jo ikke bli annet enn vellykka. For dem, hovedpersonene. 

Det er … rart … egentlig. Det er ikke de selskapelighetene jeg gleder meg mest til kan du si, men det går helt greit. Det er jo ikke ungenes feil at ikke besteforeldrene holdt ut resten av livet sammen. Så de skal jo iallefall ikke straffes for våre feilsteg. Så da er det bare å bite tennene sammen og skyve vekk egne tanker om en kveld med x’er og folk som er kommet til i ettertid. Forsøker å ikke tenke på at jeg er mye eldre enn både x’en til drømmemannen og samboeren til x’en. Prøver å fortrenge at jeg vel igrunnen er den gamle kjærringa, enten du ser det på den ene eller andre måten, selv om det er akkurat slik jeg føler meg.

Føler meg aldri verre enn akkurat da. I slike sammenheng. Men nå har jeg jo et litt problematisk forhold til mitt eget selvbilde. Kan vel nesten telle på ei hånd de gangene jeg har vært fornøyd med det jeg ser i speilet. Og da snakker vi gjennom hele livet…

Når jeg klarer å legge til side slike tanker, så er det ok. Alle disse x’ene og de nye partnerne er jo igrunnen kjempekoselige. Timene i bursdagene løper som regel av gårde. Jeg trives sammen med dem, enten det er den ene eller andres x. Hadde settingen vært litt annerledes så tror jeg faktisk at vi kunne ha vært omgangsvenner. Eller jeg kunne iallefall, vet jo ikke hvilke tanker de andre sitter igjen med etter en slik sammenkomst. Det kan jo være at de ikke tåler trynet på meg, og synes hele greia er en lidelse å komme igjennom.

Ønsker deg en fin dag. :o)  Nå har jeg en god uke på å lade opp til neste bursdagsfeiring. Det vil si, sønnen min kommer først, men han er på sjøen så der blir det ikke noe familiær feiring i denne omgang.

Hvem kom først, høna eller egget? Det lurer visst min fastlege skrekkelig på. Egentlig vil ho helst henge alt på den depressive knaggen nå. Absolutt alt! Hele elendigheten min altså, både verken i kroppen, søvnproblemene, energimangelen, tinnitusen og sikkert overvekten også. Og når ho nå har bestemt seg for det, så er det ikke noe gehør for det jeg forsøker å si.

Litt rart egentlig. For for et lite år siden så var jeg ikke deprimert NOK til å ha noe sånt som fibromyalgi! Ting kan jaggu forandre seg fort her.

Og legen har jo alltid rett. Men er det virkelig slik? Husker min farmor, ho trodde legen hadde rett svar på alt. Ho satt legen sykt høyt. Laaaangt der oppe på toppen over alle andre. For legen var absolutt ikke som oss andre dødelige. Neida, han (for legen var alltid en mann før i tia) satt der på sin høye pidestall, sammen med Jesus, Gud og presten, og skuet ut over oss andre, litt mer normale mennesker.

Annonsørinnhold

Fredrik & Louisa Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt

Jeg vet jo pokker med hvorfor jeg har øresus. Jeg kan sikkert finne tilbake til datoen til og med, om jeg gidder å anstrenge meg litt. Starten på livet uten stillhet. For det kommer, i mitt tilfelle, av en eksem i øregangen som kapsla seg inne istedenfor å renne ut. Noe slike ting vanligvis gjorde. Dermed, har jeg fått forklart av ekspertene, er disse lydene i mitt hode ikke helt på samme frekvens som de som har fått det av høye lyder og støy i ungdommen. Så dette kommer så visst ikke av en depresjon! Eller angst eller hva pokker de vil ha det til. Jeg kan garantere at denne øresusen kom lenge før den depresjonen legen vil ha på meg. Selv om ho påstår at en kan få det også av å være deprimert. Men jeg er altså ikke deprimert, og har langt fra sosialangst! Sånn er det med den saken.

Dessverre er det ingen som gidder å høre på det øret. Må ærlig talt innrømme at jeg ikke forstår hvorfor det er bedre for legestanden at de får hengt på meg en depresjon istedenfor å innrømme at fibromyalgi faktisk er en sykdom. Innrømmer glatt at dette er noe en absolutt kan bli deprimert av, har ikke noe problem med å se den, men jeg er ikke der. Iallefall ikke enda.

Til nå har jo hele elendigheta blitt hengt på overgangsalderen. Men den teorien har vel slått litt sprekker det siste året. Dermed måtte de finne på noe annet. Og en depresjon er jo en grei syndebukk. Akkurat som røyking er i visse andre tilfeller. Og når de ikke får det helt til å stemme så kjører de bare på sitt uansett. Og det er akkurat slik jeg føler meg: Overkjørt. 

Innrømmer glatt at jeg er lei dette. Men hvem hadde ikke vært det da? Jeg sitter ikke i en krok og griner, jeg tenker ikke akkurat å gjøre slutt på livet, verken i dag eller i neste måned. Tanken kan nok ha streifet fra tid til annen, men jeg går altså ikke rundt og planlegger å ta livet av meg. Jeg er jo alt for glad i mann, barn og barnebarn til det. Alt for glad i livet, som det var. Så nå må jeg visst bare lære meg å være glad i dette livet også, selv om det kommer til å bli særdeles vanskelig.

For et halvt år siden var jeg ikke nok deprimert til å ha fibromyalgi. Sa samme kjærringa. Legen altså. Men nå høres det ut som jeg går rundt som en angsbefengt geleklump med en langvarig, tilbakevendende depresjon, pluss sosialangst da. Det kunne ha vært meg, det er mye i min fortid som kunne ha resultert i dette. Det har vært en del nedturer og svik jeg kunne ha hengt dette på. Men er det ingen statistikker som viser at det faktisk ikke er alle som har hatt litt problemer som dukker under. Noen klarer seg vel? Og hvorfor kan de ikke se jeg er en av dem? Det er nesten så jeg tror det er ho som har mest problemer her, og ikke meg! Får legen en ekstrabonus om ho selger medisiner mot depresjoner? For resepter på slikt sitter sykt løst! Skremmende spør du meg. Men om du ber om noe å sove på, da skulle en nesten tro at en var narkoman. 

Jeg har slått meg til ro med at det er fibro som herjer kroppen min. Og at jeg har hatt det veldig lenge. Jeg leser hvordan andre opplever dette, og kjenner meg så sykt godt igjen. Så jeg er helt sikker på at det ikke har vært overgangsalderen som har fucka til livet mitt. Joda, den var der nok den også, men jeg hadde nok ikke verdens verste overgangsalder likevel, som min daværende lege fikk sagt. Ho hadde aldri sett maken … hvorfor begynte det ikke en aldri så liten bjelle å ringe da? For å finne ut om det faktisk var det som var galt?

Jeg har jo gått rundt og vært litt engstelig. Mens legene på sin side har klødd seg i hodet og synes alle plagene er merkelige, de likner ikke på noe de har vært borti tidligere. Vel, da synes jeg legestanden skulle ha googla fibromyalgi for lenge siden. Spesielt de ute på mitt legekontor. For der fant jeg svaret. Ikke akkurat det jeg ville ha, men jeg kan i det minste roe ned og vite at dette ikke kommer til å ta livet av meg. Selv om det kjennes helt motsatt ut innimellom.

At det har tatt ti år før jeg googla dette sier jo litt. Dette er noe for de med vondt i viljen. Både det og me. Tullesykdommer. Ting som er greit å påberope seg fordi det ikke kan bevises. Javel. Det var det en av de andre legene som sa til meg for en del år siden. Og da hadde iallefall ikke jeg det! For viljen var vel omtrent den eneste plassen det ikke gjorde vondt! Men jeg tok visst feil, og jeg kan innrømme det. Men derfra, til å godta det, det er en lang og kronglete vei å gå. For det er vel neste skritt nå. Godta at det ble sånn, og finne ut hvordan det best går an å fortsette livet med denne tunge sekken som alltid må følge med på lasset.

Det er ikke så gøy å ligge våken om nettene. År ut og år inn. Det er ikke gøy å stå opp og være enda mer sliten enn du var da du la deg. Selv etter en natt med tre-fire timers sammenhengende søvn. Det er ikke gøy å være så stiv i kroppen at ingenting fungerer de første timene av dagen. Det er ikke gøy å vite at om du har hatt en bra dag og kost deg litt, så blir dagen derpå et lite helvete. Det er ikke gøy å ikke orke alt det en har lyst til, når en har så mange planer og drømmer. Det er ikke gøy å ikke engang orke å dusje, for ikke å snakke om å vaske håret, selv om det er over en uke siden sist. Det er ikke så gøy å vite at denne verkende kroppen hadde blitt så mye bedre av et varmt bad, men så orker du ikke det heller, for det er så sykt slitsomt bare å tenke på det.

Det er heller ikke veldig morro å ikke kunne planlegge noe. Kutte ut det ene etter det andre som gir livet mening. Jeg kan jo bare snakke for meg selv, men disse hverdagene er jeg ganske sikker på at det ikke er så mange som velger. Sånn for gøy lissom. Det er er heller ikke så ok å ikke ha en jobb, arbedskollegaer, noe å gå til, selv om jeg mange ganger dette siste året nesten har takka Gud for at jeg i det minste slipper å dra med meg denne verkebyllen av en kropp på jobb også! Men det er jo en annen side av den medaljen også, for nå går snart mine sykepenger ut. Og da blir alt hakket verre!

En blir ikke rik av å snylte på nav nemlig! Spesielt ikke når en har forsøkt og forsøkt å skaffe seg en ny jobb, virkelig stått på, og til og med klart det. Helt på egenhånd. Uten ei krone fra nav, fordi en var heldig å ha et års sluttlønn. Men med dette utgåtte fagbrevet mitt, som har gjort sitt til at kontoen min har blitt ganske godt fylt på hver måned hele livet, så er livet med en mer normal lønn ikke det lureste jeg har strebet etter. Økonomisk sett burde jo heller ha meldt meg arbeidsledig rett etter sluttpakka, og nytt friheten med et års full lønn fra arbeidsgiveren, og to år på arbeidsledighetstrygd. For da hadde pengene fra nav vært like mye som lønna jeg fikk som sekretær. Dessuten hadde grunnlaget for både aap og eventuelt uføre vært veldig bra fortsatt. Til å leve godt av. Nå derimot … noen ganger blir en straffa for at en vil jobbe. Og innimellom angrer jeg som en hund på at jeg ikke bare sa ja takk aller første gang legen ville sende inn papirer om uføre for meg. For noen år siden. Før alt ble så veldig galt her. Da hadde jeg kanskje hatt et mer normalt liv i dag. Men det er lett å være etterpåklok!

Dette blir jeg ganske stressa av. Å ikke vite noe helt sikkert, ikke ha kontroll på det som kommer inn, det som skal betale regningene våre. Ikke vite om det kommer inn på en fast dato en gang, for det har jeg skjønt ikke er noe som blir prioritert hos nav. De tenker ikke at regningene ligger klare til trekk til faste tider. Pengene kommer jo. En gang. Etterhvert. Akkurat nå er de bare litt forsinket … Tanken på dette kverner mye rundt oppi toppen her. Sammen med diverse andre greier. Så det er kanskje ikke rart at jeg er så stuptrøtt og sliten hele tiden. 

Jeg har prøvd å ringe nav noen ganger i det siste. Har til og med fått tak i de etter 20 minutters ventetid i telefonen, alle gangene. Men hva hjelper det når ingen kan svare på det jeg spør om. Om de har et svar så spriker det fra den ene ytterligheten til den andre, om du da er så dum at du bare skal dobbeltsjekke at det du fikk beskjed om faktisk var riktig. Så dette er til å bli gal av! Noe så enkelt som å finne ut hvordan en skulle gå frem for å søke aap, og hva som skulle følge med fra legen, fikk jeg tre forskjellige svar på! Da blir jeg helt matt altså!!

Og ganske småforbanna! Jeg har jo bare lyst til å skjelle ut det udugelige mennesket i andre enden av telefonen! Men det kan jeg jo ikke nå, for det kan se ut som jeg har inngått et langvarig samarbeid med denne etaten .. og da er det kanskje best å ikke ta av sånn helt i starten. Selv om jeg ikke kan forstå at de i det hele tatt har en jobb de folkene der, som faktisk ikke kan svare på noe som helst. I hvilken som helst annen bedrift blir en jo holdt ansvarlig for sine handlinger, duger en ikke så er en vel havnet på feil hylle i arbeidslivet, og må ta konsekvensene av det. 

Lurer på om det er en ledig hylle hos nav for meg også … En jobb altså. Jeg er i det minste ekstremt pliktoppfyllende og har gjort mitt aller beste i alle de yrkene jeg har vært innom de siste årene. Selv om det ikke var drømmejobbene mine alt dette her. Om en gjør en feil i nav-systemet så er det tydeligvis ikke så farlig, de som er avhengig av penger derfra fortjener sikkert ikke bedre. Alle har jo bare vondt i viljen, og gidder jaffal ikke å jobbe.

Jeg har noen litt kjipe dager her. Selv om sola skinner fra skyfri himmel og fuglene kvitrer for full hals utenfor. Vi har hatt den flotte sommerhelga på hytta, og likevel er jeg helt kaputt. 

Utslitt av å ikke gjøre en dritt! Det er så forbanna frustrerende at jeg holder på å klikke! Ikke får jeg sove og kroppen er så klar for søppeldynga at det er like før jeg kjører den opp og etterlater den der. I restavfallet. Sammen med annen gammel dritt som ingen vil ha.

Jeg har ikke noe liv. For hver gang jeg prøver å planlegge noe, hver gang jeg begynner å tenke på noe som jeg har lyst til, så skulle en nesten tro at jeg allerede hadde gjennomført det. Uten å ha fått med meg det gøye. For plutselig er jeg så trøtt og sliten at jeg bare blir sittende her. Faktisk tror jeg ikke jeg tenker en gang. Jeg bare sitter.

Det er ikke mangel på prosjekter rundt meg. Jeg blir helt matt av å se ut på den gjengrodde hagen, på huset som sårt trenger vedlikehold, på hytta som trenger maling, på litt smått her og der som jeg burde ha gjort for flere år siden .. likevel får jeg altså ikke fingeren ut! Fordi jeg er så sliten. Hele tiden. Det er nesten et under at jeg kommer ut av senga.

I dag har jeg avlyst både det ene og det andre. Først syforeningen som jeg skulle hatt i morra, og så kusinetreffet som jeg skulle hatt til torsdag. Det føltes som en befrielse. Et lite øyeblikk. Men nå er jeg bare lei meg. Lei meg fordi jeg ikke orker det jeg vil.Lei meg for at det ene etter det andre, som gir livet mening, bare må skvises vekk. Lei meg for at mannen min er gift med et vrak som dette. Lei meg fordi jeg vil så mye mer enn jeg får til. Lei meg for … ALT!

Iallefall ikke her på bloggen. Publiserte ord vel og merke, for i arkivet ligger det innlegg på innlegg som aldri kom lengre enn en kladd. Om det kan kalles kladd da, det som er skrevet på pc’n og aldri har sett dagens lys på verken den ene eller andre måten.Skrivesperre? Tja, det er vel helst forfattere og sånne som har det da! Eller en stakkars student som er midt i eksamenstiden. Dette her er dessuten ikke helt det heller, for som sagt, ordene ligger her.

Det stoppa litt opp på mandag. Det meste. Fastlegen min sendte meg sporenstreks til psykolog da jeg meldte meg ut av den møljetreninga ser du. For om en ikke liker å vasse i fremmede mennesker så må en minst ha angst, og aller helst en aldri så liten depresjon også. Det er nemlig ikke noe som heter at en er sjenert lengre. Tydeligvis. For er en sjenert så har en altså angst for å omgås andre. 

Sosialangst med andre ord. Herregud da! Her snakker en så om at folk er forskjellige men like mye verdt. For i vårt samfunn er det plass til alle. Men om du ikke LIKER å løpe rundt i skogen og lage dyrelyder sammen med en gjeng som du ikke kjenner, om du ikke liker selskapsleker eller å trene i full offentlighet, om du ikke vil snakke i store forsamlinger, eller liker fester med flere hundre gjester – ja da feiler du noe!! 

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Alt bør tydeligvis bearbeides. Om du har noe gørr fra barndommen som du ikke har analysert og pratet om, da kan du nesten takke deg selv for at du sitter her i dag. Eller ingenting var selvsagt min feil! Det måtte jeg da forstå? Og jada, det vet jeg jo! Likevel har jeg vondt over alt, er trøtt som en strømpe og er uten jobb. Men jeg har klart meg i over 50 år, og jeg er sikker på at jeg klarer 15-20 år til. Uten å trenge psykolog. Jeg er muligens ikke i stand til å jobbe så mye. Tatt i betraktning at jeg har vært i full jobb siden jeg var 17 år, så tror jeg igrunnen jeg burde ligge godt an til en uføregrad nå. For tro meg, jeg har forsøkt og forsøkt i årevis å holde ut. Med det resultat at jeg har kutta ut det meste i privaten, nettopp for å klare jobben. Men det er kanskje ikke slik en skal gjøre, for da satser en jo både mann og hus og sitter til slutt igjen med ingenting. Verken her eller der.

Jeg er forbanna, og lei meg. Eller, burde egentlig vært det. Men de tablettene som har hjulpet meg med søvnen og toppene av vondtene siden januar gjør meg også veldig likegyldig. Jeg griner ikke når jeg vet at jeg normalt ville ha reagert med ei tåre eller fem. Men jeg er heller aldri ordentlig glad. Eller forbanna. Smile kan jeg fortsatt, men det føles bare som om det er noe som er klistra på utsiden.

Så nå prøver jeg å slutte på dette dopet. Uten å ha snakka med legen. Men det er min kropp, og ingen skal noen gang bestemme over den igjen, uten meg selv. Jeg kjenner at det som verka og nesten gjorde meg sengeliggende et par måneder rundt juletider er på vei tilbake. Men det må da være en måte å bli kvitt dette på uten å bedøve hele følelseslivet? Og uten å prate og nøste opp i noe en helst bare vil glemme, eller gjemme er vel mer riktig. Det er låst ned i et bittelite rom i hjernen og kan bare få lov til å være der. Uten at en fremmed mann skal tvinge meg til å dra det frem og analysere og diskutere. Jeg vil ikke det! Kjenner allerede nå at det var en tabbe å dra dit for å åpne opp denne døra …

Helga er godt i gang, og her blir den stille og rolig. Som normalt altså. Det er grått ute og det kjennes ut som om det skal begynne å regne hvert øyeblikk. Men slik har det vært i hele dag. Kan nesten sammenliknes med psyken min. Det kjennes ut som om jeg skal begynne å grine, men det kommer ikke noen tårer. Jeg likte den andre Marit’en bedre. Ho som lo og grein litt om hverandre, ho der litt sjenerte som tydeligvis ikke er helt normal.

Fortsatt god helg til deg. :o)

Dagens tur ble rett over mila! Hurra for meg. Og Jonas. Han har vel forsåvidt ikke noe valg, og om jeg tenker meg om så har vel ikke jeg heller det. Det er greit å ha så mange forskjellige plasser en kan gå, uten å måtte være avhengig av bilen først. For jeg tror nesten ikke jeg får plass til Jonas lengre i Smarten. Er en stund siden jeg har forsøkt da … kanskje teste det ut snart. Men denne helga har jeg lånt vekk den lille loppa til sønnen, så jeg har ikke noe bil. 

Det er rart med det. Den konebilen står veldig mye parkert nå som jeg ikke er på jobb. Det kan gå mange dager mellom hver gang jeg bruker den. Men nå, som den ikke står utenfor, ja da kunne jeg jo tenkt meg å gjøre både det ene og det andre – med bil! Tror avhengigheten av det kjøretøyet for det meste sitter i hodet, den er grei å ha, sånn i tilfelle …

Annonsørinnhold

Fredrik & Louisa Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt

Turen i dag gikk først til byen. Selv om været var både grått og trist. Måtte bare få med meg de flotte blomstende trærne i Rådhusgaten. Vel, det sto så mange parkerte bilder der, og det er jo ikke noe jeg har lyst å ha med på bildene mine. Så det eneste jeg ble fornøyd med var dette, av Metodistkirken. 

Etter å ha vimsa litt rundt forbi i byen gikk turen opp i Baneheia. Herfra fortsatte vi over til Ravnedalen og videre hjemover igjen. Jeg hadde jo kledd med med regnjakke, for det var litt yr i lufta og det så veldig mørkt ut da vi gikk ut døra. Den eneste plassen den jakka ble blaut var på innsiden! Jeg hater regntøy!! Tett og ekkelt.

Turen i dag ble på 10,4 km. Tilsammen 14017 skritt. Må si meg fornøyd med det. :o)

Jonas ble også fornøyd. Her fikk han litt påfyll av væske da vi var i Baneheia. Variert tur i dag, både bytrening og skogstur. Men jeg har hatt to dager som jeg ikke har gått tur denne uka. Fordi jeg tok litt hardt i på tirsdag. Først gikk vi 7 km, og noen timer etterpå så prøvde jeg meg på trappetrening i Holskogen. Det er ei trapp der som har 250 trinn. Bratt som fy. Første gang jeg har vært der, men sikkert ikke den siste. Det var egentlig grusomt, og jeg holdt på å spy etter en omgang, men så tok jeg likegodt en omgang til … jaja, noen har litt tungt for å skjønne sine begrensninger. Jepp, jeg ble litt dårlig etterpå, men har av en eller annen merkelig grunn ikke vært lemster.

Vi skal ha en overnattingsgjest her. :o) Ho måtte plutselig hentes i barnehagen fordi ho hadde feber. Siden har ho bare ligget på sofaen og sovet. Så dette kan jo bli ei interessant natt …

God helg til deg fra meg. :o)

Jepp, jeg vet at jeg sa jeg skulle klare det. Samme hva. Jeg skulle ta på meg de nye rosa joggeskoene og møte opp til hver time av denne trimmen, selv om jeg ikke hadde lyst.

Vel, jeg tok feil. I dag har jeg sagt opp. Eller hva en kan kalle det. Har sagt at jeg ikke kommer mer. At dette ikke passa for meg, fordi jeg hater å leke, hater å trene i flokk og kan ikke fordra forsamlinger med mye fremmede folk. 

Vet ikke om det var så lurt. Men for psyken min var det fantastisk! Jeg følte meg nesten 10 kilo lettere etter at jeg hadde sendt meldinga. De siste ukene har jeg strevd med å sove – igjen. Fordi jeg bare lå der og grudde meg til neste trening, så jeg satser på at søvnen også kommer tilbake nå som jeg ikke skal på denne torturen.

Misforstå meg rett. Det var egentlig ikke selve treninga som var torturen, men det å gjøre det sammen med masse andre folk. Det å leke og løpe rundt som noen barnehageunger i skogen, eller enda verre, ved Bystranda. Helt offentlig lissom. Skrekk og gru! Og den undervisningstimen etter treninga på tirsdagene den var også fæl. Kan tenke meg det nesten føltes som et møte på AA. Der vi sitter i en ring og skal fortelle hva vi klarte av fortsettene våre, hvor vi feilet, og hvilke nye mål vi hadde for kommende uke … for ikke å snakke om det å snu seg til den ene sidemannen og fortelle hvordan uka hadde vært. – Hallo, jeg heter Marit og jeg vil egentlig ikke være her!

Dette var for spesielt interesserte, tenker jeg. Og jeg var ikke en av dem.

Jeg føler det ikke som en seier akkurat. For det får meg jo til å føle at jeg er ganske mislykka på dette punktet også. Jeg klarte det ikke, selv om jeg hadde satt meg som mål å holde ut uansett! 

Istedenfor å gå på tvangstreninga gikk jeg ut på tur. Jonas ble kjempelykkelig og det smitter jo over på meg også. Så nå må vi legge en plan. Eller jeg må. For å få opp kondisen og bli kvitt noen kilo. Sånne kilo som jeg fysisk drasser rundt på altså, de er absolutt ikke så lett å bli kvitt som de som forsvant etter at jeg hadde sagt jeg ikke ville trene der mer. Tenk om det hadde vært så lett …

Illustrasjonen har jeg lånt fra http://jorgenfoss.blogg.no/

Akkurat nå befinner jeg meg på startstreken her. Som så mange ganger før. Det er det som er så vanskelig, for jeg synes livet blir så sykt kjipt når en må passe på hva en spiser til en hver tid, så det der med å telle kalorier og veie maten det orker jeg ikke. Jeg synes det er dødelig urettferdig at noen må kjempe med vekta hele livet, mens andre kan stappe inn alt de vil ha uten at det gjør noe utslag på kiloene. Selv om de ikke trener.

Det er vel ikke annet å gjøre enn å brette opp armene. Gjøre seg klar for kamp, nok en gang. Siden jeg ikke har fått utdelt verdens beste tålmodighet så må det begynne med en kickstart. Som før. Det vil altså si ei uke eller to på Nutrilett eller noe sånn. For å se resultater kjapt. Hvis ikke så gidder jeg ikke, såpass godt kjenner jeg meg selv. Jeg klarte det for tre år siden, og skal sikkert klare det igjen. Bare så synd det er så forferdelig vanskelig å holde seg der, sånn på sikt. Jeg trodde jo jeg hadde funnet løsninga sist. Men plutselig var jeg tilbake i feil spor – nok en gang.

Nå skal jeg i tenkeboksen ei uke eller to. Legge en god plan for hvordan livet skal bli bedre. Får ta det som en heldagsjobb fremover. For i følge legen min så skal alt bli helt topp bare jeg blir tynn og sprek. Litt rart at ho kan si det, for ho ser faktisk mye rundere ut enn meg, iallefall fra hoftene og ned. Og innerst inne så tror jeg ikke ho har rett en gang.

God tirsdag til deg. :o) I kveld skal jeg i syforening, og det er alltid like koselig.

Jonas er den mest kosete hunden jeg har vært borti. Han er snill og ganske lydig, men også sinnsykt sta. Kommer jeg ikke i dag, så kommer jeg i morgen. Han har alltid god tid. Snur liksom ikke på femøren når han blir ropt inn, men fortsetter å lukte på den flekken han just hadde oppdaget da han hørte kommandoen. Han er tålmodigheten selv. En stor og snill kosebamse. Stort sett er jeg veldig fornøyd med familiens hårete kjempe.

En kan si mye om leonbergere. Men å påstå at de er elegante, det er å dra det litt langt! Han ser så utrolig dum ut når han kommer i full galopp, og jeg kan jo ikke annet enn å le når jeg studerer bildene etterpå.

Bare se her:

Hehe. Jepp, jeg vet det, jeg simpelthen mobber litt. Men han skjønner jo ikke det, dessuten er det jo bare en hund, så da er det sikkert ikke så farlig. Jeg som er vant til schæferhunder, og den elegante måten de beveget seg på, synes jo dette synet er utrolig vittig. 

Se på det trynet da!! Og når du tenker at dyret veier 72 kilo (han hadde faktisk gått ned litt siden sist) og har skulderhøyde opp til spisebordet, så blir det jo enda verre!

Vi fikk forresten svar på røntgenbildene på fredag. Han er helt fri for hofteleddsdysplasi, HD 1, altså helt perfekt. Ingenting er jo bedre enn det. Var nesten verdt alle timene hos veterinæren til og med. Men hadde jeg visst hvordan det besøket kom til å bli, så hadde jeg garantert funnet en annen klinikk for denne røntgenundersøkelsen.

Glad hund i luftige svev. Jeg tror han koste seg minst like mye som oss på tur. Fint vær hadde vi, sol, knallblå himmel og 20 grader. Ble til og med litt brun i ansiktet. Eller rød heter det kanskje, men etterhvert blir det forhåpentligvis brunt.

Det var lite folk på Hovden denne helga. Til og med skitrekket så stengt ut. Men det var noen få vinterentusiaster på turski her og der, og de gikk i shorts og t-skjorte.

Turalternativene for oss uten ski på beina var heller litt magre. Det ble med litt gåing langs veiene. Pluss en kjøretur enda litt lengre innover i landet. Koselig, avlappende helg altså. Spesielt for meg som hadde både sjåfør og kokk med meg. ;o)

Nå er vi klare for sommer på Sørlandet. Så hvis du, eller noen du kjenner, kan være så snill og jage vekk disse skyene som henger over byen litt sånn kjapt, så blir jeg veldig takknemlig for det.

Fortsatt god søndag. :o)

Hei der ute :o) Ja, jeg er her fortsatt … om enn litt redusert denne uka. Derfor så stille herfra. Mulig det ble litt for mye som skjedde rundt forrige helg, To turer, en lang en på strendene i Farsund, og en hard en i trappene/heia over Ravnedalen (bildet er derfra). Pluss barnevakt og noen mer normale turer mellom fem kilometer og ei mil her hjemme. 

Så sa det på en måte stopp! Og denne uka har det ikke skjedd en dritt. Ikke en gang treningene har jeg vært på. Det er vondt over alt og det er forferdelig å stå opp. Ville aller helst bare blitt under dyna til alt gikk over. Men det er ikke sånn det funker. Selv om jeg ikke har barn hjemme lengre.

Annonsørinnhold

Fredrik & Louisa Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt

Barnevakt var jeg forresten i går også. Da jeg svarte ja til å ha snuppa som snart blir fire, hadde jeg helt glemt at jeg for lenge siden hadde sagt ja til å passse ettåringen. Teflonhjerne – skumle greier. Jeg sa til og med til dattera at jeg hadde skrevet det ned, og da pleier jeg jo det! Men ikke vet jeg hvor det havnet på kalenderen. Skal se det dukker opp på en helt annen dag etterhvert …

Det er nesten sommer her. Vi skal på hyttetur, bare drømmemannen og meg. Pluss Jonas selvfølgelig. For søstera mi ville ikke oppsøke vinteren og fint solskinn over snødekte fjell, når ho heller kunne få litt sommerfølelse med sol og sjø. Er jo til en viss grad enig. Men jeg slipper jo å sitte og se på alt som burde ha vært gjort, når det ikke er vår hytte vi er på. Litt mer avkobling for meg dette, og akkurat nå tror jeg det er det jeg trenger. En liten forandring, noen andre vegger å se på. Innimellom føler jeg nesten at jeg er i fengsel her. Innestengt og fratatt alt sosialt liv.

Jeg er drittlei! Av å ha det sånn, av å alltid ha vondt, av å være så forbanna trøtt for ingenting, av å ikke ha noen jobb, av å ikke klare å jobbe … ikke klare noe som helst egentlig. Og ikke minst det at det ikke går an å planlegge noe, fordi det er umulig å vite hvordan formen på denne kjærringa er! Bortsett fra at ho er ganske feit av all stillesittinga, og veier henimot et tonn!

Satser på at neste uke blir mye bedre. ;o) God helg til deg.

I går hadde vi time hos veterinæren for å ta røntgen av Jonas. Vi har skrevet under på at vi skulle sjekke albue- og hofteleddene hans når han ble halvannet år. Er ikke bare, bare å bli foreldre til en leonberger ser du. Tenker det omtrent er som å bli godtatt som forsterforeldre, forskjellen er bare at vi ikke får betaling for å ta oss av han her.

Vi møtte opp klokka 17 som avtalt. Jeg hadde ikke fått med meg registreringsbeviset, men vi har jo vært her mange ganger tidligere for å sjekke voksesmertene og for vaksine, så de bør jo kjenne både oss og hunden. Men nei da! I disse digitale tider forlangte de originalpapiret! Enda bikkja er chippet, noe de sjekket selv, og da får de opp både nummer og navn på eieren. Men det var ikke godt nok! Så vi måtte hjem igjen. Heldigvis fant jeg plastmappa med alle papirene ganske kjapt.. 

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Tilbake til veterinæren. Jonas fikk narkose, eller hva det heter når det gjelder hunder, men det varte og rakk før han sovnet.Han kjempet i mot så godt han kunne. Stakkars. Og han blir jo lissom ikke lettere når han er helt slapp og sover, så vi var tre stykker som måtte løfte han opp på bordet.

Vet ikke hvor mange bilder de tok! Men det var henimot 20, og vi var der i tre hele timer! Uten at bildene ble skikkelige. For istedenfor at eieren av veterinærhuset tok bildene, fikk vi ei som ikke er ferdig utlært enda. Det eneste ho gjorde var å trykke på utløseren utforbi rommet vi var i. Mens det var drømmemannen og meg som sto igjen med blyforkle og -hals og holdt beina i den vinkelen vi fikk beskjed om. Uff for et styr!

Halvveis i prosessen så våkna bikkja. Dermed var det ny sprøyte med bedøvelse. Det varte og rakk før det virket denne ganga også. Men når det endelig skjedde vettu, da var det fanken med for seint å gjøre noe. For de stengte!! Han fikk nok en sprøyte for å våkne opp igjen, og vi kom hjem med en utrolig sløv hund. Nesten litt skummelt. 

Så var det på an igjen til morra’n i dag. Jeg hadde mest lyst til å ringe og si at vi ikke ville komme tilbake, men heldigvis fikk vi byttet veterinær. En polakk vi har vært hos tidligere. Han virker som han har god erfaring med nettopp leonbergere. Han er nøyaktig og veldig rolig, stikk motsatt av ho andre der nede.

Det tok likevel to timer før de ble ferdige. Men denne ganga var det ikke vi som holdt verken for- eller bakbeina i riktig vinkel. for det gjorde veterinæren. Mens hunden vår lå rett ut på røntgenbordet, kom det inn et par gneldrebikkjer i rommet ved siden av. Dermed våknet Jonas – igjen! Så i tillegg til mer bedøvelse gav de han noe avslappende rett i åra.

Vi kom hjem for noen timer siden. Og her ligger han nå, rett ut på golvet og rører seg ikke av flekken. Han er våken. Såvidt. Innimellom. Jeg synes ikke dette er så veldig gøy akkurat. Tenker at det umulig kan være godt for noen å bli lagt sånn i koma to dager etter hverandre. Så jeg håper han snart våkner og blir den normale Jonassen igjen.

Må si jeg er veldig skeptisk til å fortsette her. Jeg er sjeleglad for at bikkja ikke skulle operere, eller noe annet alvorlig. For makan til system har jeg aldri sett før. I går hørtes det nesten ut som om det var vår feil at dette tok så lang tid. Men i dag var eieren av klinikken overstrømmende hyggelig og visste ikke hva godt ho skulle gjøre for oss. Heldigvis hadde jeg fått et skriftlig tilbud på hele pakka, så jeg regner med at de tapte en del penger på oss denne ganga. Vi var der jo tross alt i fem timer, og til sammen måtte de bedøve fire ganger istedenfor en.

Mulig vi må gå til en hesteveterinær neste gang? Kanskje de har annet utstyr og et større bord som hele bikkja får plass på når han ligger på ryggen og er strekt ut så lang han er. Her var det meste litt for lite nemlig. Og den plastforma som skulle ha ligget under hele ryggen for å stabilisere dyret, den fikk han bare nakken opp i.

Nå er det bare å smøre seg med tålmodighet og vente på resultatet. Håper det ikke tar så alt for lang tid … og så håper jeg selvsagt at det er positivt. At han ikke feiler noe som helst.

Det er frædda og helg. Ute regner og sludder det om hverandre. Vi har ikke de store planene for kvelden. Men i morra skal vi ha overnattingsbesøk av mine tre barnebarn. Ho minste som er 11 måneder har aldri sovet borte fra mamma’n, så dette kan jo bli interessant.

Ønsker deg ei god helg. :o)

Bloggen har sin egen facebookside, følg meg gjerne.