Vi skulle bare ha en sånn passelig femkilometers … men så blingsa vi litt i et kryss langt inni skogen den grønne. Dermed ble ruta plutselig dobbelt så lang! Og mesteparten foregikk på veien og ikke i skogen en gang. Sånn kan det gå. Og sånn går det ofte for oss. Selv om vi har både gps og mobil med oss. Jeg stoler på at drømmemannen finner veien, og han … ja, ikke spør meg hva han stoler på. Galt går det, uansett!
Det gikk oppover og oppover og oppover. Hele veien tilbake til bilen. Jeg trodde aldri vi skulle finne den igjen! Og jeg var så sykt sliten og lei disse bakkene at jeg holdt på å spy. Drømmemannen var enda verre, både han og bikkja hang etter som noen slips. Så det må jeg si, jeg ble faktisk veldig positivt overraska over formen min denne dagen. I går altså. I dag .. nei det gidder vi ikke å snakke om akkurat nå …
10,5 kilometer, eller 14.553 skritt. Ikke verst når en bare skal ta en liten tur. Området vi gikk i var Reddal i Grimstad kommune. Aldri vært der tidligere, og alltid gøy å se noe nytt.
Flott utsikt fra toppen. :o) Her ser vi ned til Reddalsvannet (tror jeg), og der har vi vært med båten for noen år tilbake. Via Reddalskanalen. Noen bilder fra den turen kan du se på HER.
Ønsker deg ei fin uke. Vi holder på å blåse bort, men ellers står det ganske bra til. Selv om jeg er ganske sliten etter gårsdagens tur. Men det går jo forhåpentligvis over etterhvert. Iallefall en dag eller to, før jeg blir sliten av neste utskeielse. Og den trenger ikke være stor akkurat … sykt irriterende dette! Men til fredag skal jeg på kurs og lære å tenke annerledes, så fra og med den dagen kommer jeg sikkert til å sette pris på det jeg har gjort, og ikke det jeg ikke klarer. Høres iallefall forlokkende ut å ha det på den måten …
God formiddag. Ny uke, nye muligheter. Kanskje … Jeg har iallefall hatt ei utrolig grei helg. Ikke det at vi har vært på noe gøy eller noe sånn, for vi har bare vært hjemme. Men formen min har vært fantastisk i forhold til hvordan det har vært det siste halve året.
Vi har hatt sommer. Sol og kjempevarmt, til å være i Norge vel og merke. Så det er sikkert derfor at kroppen er litt på mitt lag. Det er jo ikke for ingen ting jeg alltid har foretrukket det. Sol og varme. Er et skikkelig sommermenneske, så egentlig burde jeg nok ha emigrert for lenge siden. Men så var det resten av familien da … jeg er jo ikke klar for å forlate dem akkurat.
Alt er bedre når det er varmt. Både vondtene og humøret. Lenge før jeg visste at jeg hadde en diagnose har jeg kjent stor forskjell. Har ikke skjønt hvorfor, for jeg var jo på langt nær så klein for 10-15 år siden. Men jeg merka godt forskjell på formen når vi var på ferier i varmere strøk. Så jeg krysser fingrene for at dette været kan vare en stund nå.
Forventningene stiger i takt med sola. Når smertene bare murrer litt, så tror jo jeg at jeg kan ALT. Gjerne på en og samme dag. Å porsjonere det ut er helt uaktuelt, for her må en kjappe seg før elendigheta er tilbake. Normalt. Men etter de fire døgnene nesten uten søvn, med hodeverk, så sier det seg selv at overskuddet ikke var helt på topp. Og det var sikkert like greit.
Jeg har løfta og båret litt materialer. Noe må jeg jo klare å hjelpe med jeg også. Jeg har også gjort litt husarbeid og gått tur med hunden – og jeg har strikka! Det er jo også noe jeg ikke har klart de siste månedene. Så jeg er fornøyd med det jeg. Dessuten har jeg hatt noen helt greie netter også. Kan nesten ikke bli bedre.
Drømmemannen har snekra hele helga. Så han er nesten død stakkars. Verker over alt, i alle de musklene han ikke trodde han hadde lengre. Og det er jo litt kjipt. Men jeg er storfornøyd med terrassen som begynner å ta form, og ikke minst mugglukta som allerede er vekk fra kjellerstua. Det var som å få løfta vekk trehundre kilo fra skuldrene mine.
Jeg har en litt overfølsom luktesans. Den driver meg fra vettet innimellom. Jeg lukter ting andre ikke kjenner en gang. For noen år siden så synes jeg det lukta så svidd her. Drømmemannen kjente ikke noe, bare lo og ristet på hodet. Men jeg ga meg ikke, og snuste meg frem til sikringsskapet. Det forhindret kanskje en brann her! For der var det to ledninger som lå og gnisset mot hverandre, og de var begynt å bli temmelig svidd også. Det var ikke så lenge etter vi hadde hatt elektriker her, så de hadde altså gjort en litt dårlig jobb. Fikk den regninga, men de ga seg da vi protesterte. Det ble på garantien heldigvis.
Mugglukta har vært grusom! Men vi turte jo ikke begynne å rive, for tenkt om alt var råttent under der! Det var det heldigvis ikke. Veldig vasstrukkent, både isolasjonen og platene som lå oppå verandaen, men det var jo bare å skifte ut. Og så fort det var vekk forsvant lukta også. Bærebjelkene var helt fine. Hipp, hurra for at vi endelig hadde litt flaks.
Vi trenger ei ny verandadør. Eller egentlig to. Så jeg jakter på finn og har lagret et par søk så jeg får beskjed så fort det kommer inn noe. Nye er jo sykt dyre! Så det kan jo være vi finner ei veldig pent brukt ei. Det skal ikke så mye til før det er bedre enn de vi har i dag. De er sikkert 40 år gamle!
Nå blir jeg snart hentet av dattera. Jeg skal være med på helsestasjonen når minstejenta skal få vaksine. Mora liker ikke det der så godt. Ho har litt sprøyteskrekk, så da er det greit at mormora kan holde ungen, så overtar mora for å trøste etterpå. Jeg er altså grei nok å bruke som den store, stygge ulven. ;o) Men det går helt fint for meg. Tviler på jeg blir en dårligere mormor av den grunn.
Dagen startet med å gå tur. Istedenfor å fylle på med mer paracet, som ikke hjelper noe særlig uansett, tok jeg med Jonas og gikk ut.De siste fire døgnene har jeg hatt skrekkelig hodeverk. Ikke helt migrene, men nære på. I går var det såpass at jeg bare måtte legge meg med kald klut på panna og spybøtta ved siden av senga. Ok, så var det vel kanskje migrene i går da…
Gikk rett fra senga og ut. Omtrent. Å svippe innom dusjen var helt uaktuelt, for da blir jeg jo jaffal helt kaputt etterpå. Så jeg slang bare på meg noe tøy, pussa tenner og tok på solbrillene. Tenkte kanskje at det skulle jage vekk denne elendigheta, og faktisk så hjalp det ganske godt også.
Hurra! Akkurat nå har jeg den beste dagen på veldig lenge, og jeg håper det kan vare til over helga i det minste. Hadde vært digg med ei helg uten for mye graps i kroppen. :o)
Det ble drøye 5 kilometer. Varmt og tungt, og hver gang jeg satte foten i bakken dunka det som besatt i topplokket. Men istedenfor å bare ta seg opp, så ble det faktisk litt bedre etterhvert. Kjenner det murrer fortsatt, men håper det holder seg slik. Eller enda bedre: finner et annet hode å plage.
Jonas var veldig fornøyd. Både med tur og avkjøling med hageslangen etterpå. Jeg har fortsatt ikke tatt den dusjen! Men før i tia vaska de seg vel bare til jul og påske, så det går sikkert greit det.
Bildene er fra området rundt Myren Gård. Ligger jo nærme min gamle, gode arbeidsplass dette så jeg har vært her en del. Både på vei til/fra jobb, med lunsjen medbragt eller bare på tur. Flere bilder derfra finner du HER og HER. Flott plass, og merkelig nok er det sjelden jeg treffer på andre folk. Bortsett fra gartnerne og håndverkerne som alltid har nok å henge fingrene i.
Hei der ute. :o) I dag har det skjedd masse her. Først av alt var jeg hos legen på morrakvisten, som den første pasienten i dag. Det er igrunnen helt greit, for da slipper en å sitte så lenge å vente. Venting og kø og sånn er jo ikke helt mi greie. Jeg er på bedringens vei, sier legen. Og det er jo greit å vite, spesielt når det absolutt ikke kjennes sånn ut. At jeg har så vondt når jeg puster kom sikkert av all hostinga. Så da så. Da er det vel bare å smøre seg med den berømte tålmodigheten. Skulle igrunnen ønske den greia der kom på tube, som en smøreost eller solkrem. Jeg hadde absolutt hatt behov for det!
Ellers måtte jeg sjekke ut noe. To forskjellige rehabiliteringstilbud. Eller tilbudene er vel omtrent de samme, men på to ulike plasser. Er jo egentlig min feil som spurte om det fantes noen form for smerteklinikk eller noe, som kunne lære meg å leve godt med dette her. Flytte fokus, eller hva som må til. Men nå får jeg litt hætta! Merkelig nok så jobba ho superkjapt med dette, er jo bare ei uke siden jeg nevnte det. Men så var det jo så positivt at jeg begynte å ta tak selv. Forsøkte å forklare at det hadde noe med den depresjonspilla ho hadde påtvunget meg rett rundt juletider. At jeg ble så likeglad og flat med det der i kroppen, men nå holder jeg altså på å komme ut av zombietilværelsen, og jeg har faktisk ikke glemt hvordan det var å le en gang! Selv om jeg innimellom trodde det også hørte til fortiden.
Vel hjemme fikk jeg tidenes brev fra nav. At det er mulig, sier jeg bare. Lurer på om jeg kan få jobb der, som sekretær eller noe sånn. For makan til møkkabrev har jeg aldri sett. De gjentok, gjentok og gjentok selg selv! Jammen ikke rart brevet var på fire skikkelig tettskrevne sider, pluss to infoark. Hadde de klart å formulere seg kort og presist ville det nok fylt knappe to sider. Jaja, de konkluderte iallefall med at jeg på nåværende tidspunkt ikke kunne jobbe … men med behandling, både på det fysiske og psykiske planet burde jeg være i stand til å skaffe meg jobb selv, med hjelp/oppfølging fra nav. Om vi da snakker 100% eller en annen stillingsbrøk aner ikke jeg. Vet ikke helt om det er positivt eller negativt dette. Sto mye rart i det brevet som jeg ikke synes har noe med saken å gjøre, men en må vel nødvendigvis ikke alltid være enige.
Sola skinner, men jeg holder meg langt unna hagen. Har godt og vel et mål tomt som ser ut som en jungel, og slik forblir det nok i år! Derfor orker jeg ikke være der ute heller. Men jeg har hatt et lite besøk av ei venninne som jeg ikke har sett på en evighet, og det var veldig koselig. Selv om det ser ganske bomba ut inne også. Men vi ble bare sittende på kjøkkenet, og jeg serverte te og knekkebrød! Jaja. For en stund siden hadde en slik stusselig servering aldri forekommet i dette huset. Da hadde jeg stressa og gjort reint både her og der, mens jeg samtidig bakte rundstykker eller annen gjærbakst for å servere gjesten min.
Men jeg har bakt også. Selv om det ikke var til besøket. Skikkelig god sjokoladekake i langpanne, en favoritt siden mine barn var små. Denne ganga var den til Emily, barnebarnet som er fire år i dag. De har henta kaka, og jeg har lovet å komme opp en tur etterhvert. :o)
Sikkert. Dette var mottoet til en tidligere sjef jeg hadde. Alltid positiv, sprudlende og skjønn. Det fantes ikke problemer, bare et hav av muligheter der ute … og jeg er jo helt enig med både henne og alle andre som sier at en må ha fokus på slikt. Ikke grave seg ned i dritten, se positivt på livet, tenk muligheter og ikke begrensninger. Jada, jada. Jeg vet, men det er ikke så lett.
Tror jeg har havnet ved feil sjø. For akkurat nå har jeg problemer med å få øye på alle de mulighetene som tydeligvis bør ligge der. Rett foran nesa mi. Jeg ser bare uendelige, uløselige problemer. Alt vokser over hodet på meg, og jeg kan ikke fordra å ha det sånn. Kontrollfreaken har mista kontrollen, for lenge siden …
Jeg er ensom. Føler meg noen ganger som det mest ensomste mennesket i hele verden. Jeg har noen få venninner som vet sånn tålig hvordan jeg har det, kanskje bare ei som virkelig forstår. Jeg har full forståelse for at ikke folk skjønner dette, eller tror at jeg bare kan ta meg sammen. For det hadde jeg tenkt selv også, om det var meg som satt på utsiden. Faktisk tenkte jeg vel det når jeg bare hadde et bein innforbi her også. Skulle gitt mye for å være på utsiden, og ikke her, midt oppi all elendigheten.
Nå er det bare meg aleine. Da jeg hadde jobb og kollegaer så var det i det minste noen som brydde seg. Om ikke annet, så tikket det inn en sms fra sjefen som spurte hvordan det gikk, eller i det minste lurte på når jeg var tilbake på plass igjen. Det har til og med ramla inn en blomst både fra kollegaene og fra fagforeninga noen ganger. Når det tok litt tid. Men nå, når alt håp er ute, så blir det stille som i grava …
Kan jeg bare skjerpe meg? Gjett om jeg har tenkt denne tanken tusenvis av ganger det siste året. Og før det. Ta deg samme. Slutt og syt! Og da blir alt helt ok igjen. Da forsvinner alt det som gjør vondt, energien kommer tilbake og dagene blir sannsynligvis helt toppers. Ja, særlig … Vettu, det er faktisk ikke sånn det fungerer dette her!
Dette ble ei kort, vond natt. Har vært så kvalm og hatt så sykt vondt i hodet hver eneste morra i det siste, så jeg tenkte at det var sovetablettene. Med det resultat at jeg forsøkte uten i natt. Jeg gir meg ikke så lett skjønner du. Men det gikk jo ikke. Har stått opp mange ganger, og gav opp for mange timer siden. Har kanskje sovet tre, fire timer. Til sammen. Har vridd meg, snudd meg, av og på med dyna, svetta og vært iskald, ei skikkelig innholdsrik og variert natt med andre ord!
Er det rart det blir tankespinn ut av slikt? Det er jo ikke så mye annet å finne på på den tiden av døgnet. For det er ikke sånn at jeg kan lese ei bok, eller se en film, strikke eller sitte og se på bilder fra tidligere ferier. Neida. For jeg er jo stuptrøtt og kan nesten ikke få åpna øynene en gang. Så jeg sitter bare her, prøver alle mulige måter å sitte eller ligge i sofaen på. For å finne en stilling som ikke gjør så vondt. Tidligere da jeg sto opp, så var det på langt nær så ille som nå. Da kunne jeg strikke en halvmeter på dåpskjolen eller rekke opp igjen det hersens babyteppet som jeg bare strikka feil på hele tiden. De siste ukene har jeg blitt kvalm bare jeg tenker på strikkepinnene. Eller andre ting jeg burde ha gjort. Dårlig timing, for jeg har ikke mindre enn tre strikkeprosjekter på gang. Håper ikke alle blir liggende som ufo’er innerst i et skap!
Men hjernen, den går på høygir. Hele tiden. Tanker og tinnitus i en skjønn forening. Og det er sjeldent de er så koselige de tankene som suser rundt oppi der, og til nå har jeg ikke klart å finne av-knappen heller. Men om de blir det, koselige altså, gode minner og slike ting … skal det ikke mye til før tårene renner i strie strømmer. For det er jo slik jeg vil ha det. Og tanken på at det er lost for alltid, den er altså sykt deprimerende!
I ettermiddag skal vi ned og fornye passene våre. Drømmemannens var gått ut allerede, og mitt går ut i september. Det er ikke noe spennende på gang. Dessverre. Men det er greit å ha gyldige pass, sånn i tilfelle det ramler inne en lottogevinst eller noe. Da hadde det nemlig ikke vært mye som hadde holdt meg unna varmere strøk! For en ting er sikkert, jeg har aldri så vondt i kroppen når vi er en plass det er skikkelig varmt. Ikke tenker jeg så mye på alt det jeg burde, skulle og må gjøre heller. Rart at jeg kan kople helt ut da egentlig, og ikke ellers.
Kommer nok til å bli tidenes passbilde dette! Ei bittelita hjernecelle som enda ikke er helt forpestet av negativiteten her håper at vi om noen år kan sitte og le av dette. Det verste passbildet ever lissom. En vakker dag, når alt er mye bedre. For det kan vel enda snu?
God morgen der ute. :o) Her går alt sin skjeve gang. Det hadde igrunnen vært ganske ok om det snart begynte å gå litt rett frem – og helst i riktig retning også nå. Torsdag kveld/natt ble jeg skikkelig dårlig, og kom meg til legen, igjen. Heldigvis kommer jeg nesten alltid rett inn om det er noe, og det har jeg skjønt er en positiv ting på et legekontor. Det nytter liksom ikke vente på en time i ei uke eller to når det er nå du trenger den.
Bronkitten har krøpet opp til bihulene. Det er nå jeg har lyst til å si: – Hva var det jeg sa? Jeg har jo hatt dette så mange ganger tidligere i årenes løp at jeg kan oppskriften. Jeg kjenner min egen kropp veldig godt etterhvert. Men nå har jeg fått en hestekur av en antibiotikakur, en slik de alltid gav etter minst et forsøk med en vanlig kur tidligere. Siste utvei lissom.
Krysser alt jeg har for at dette forsvinner nå. Og det trenger absolutt ikke komme tilbake på denne siden av jul! Med diverse astmamedisiner, Prednisolon, Kodein og masse annet rart, bør jeg bli frisk som en fisk ganske snart. Det er så ille at jeg føler meg nesten som et vandrende apotek. Jeg som er så imot tabletter! Legen foreslo at jeg skulle kjøpe meg en dosett. Herregud da! Men jeg skjønner jo hvorfor, når jeg står der nede på badet og teller opp og plukker ut fra den ene pakka etter den andre. Har jeg huska alt? Tok jeg den tidligere eller? Har jo litt bomull i hodet også, eller fibo-tåke som det visstnok kalles. Så i det siste skriver jeg inn på mobilen hva jeg har tatt til hvilket tidspunkt. Det er sykt fort å gå surr her.
Jeg høres ut som en storrøyker når jeg hoster. Og puster. Som kols i siste stadie. Og tro meg, jeg vet hvordan det høres ut. Pappa hadde nemlig kols og røykte til siste åndedrag. Men jeg har jo som sagt aldri tatt et trekk i hele mitt liv! Fastlegen mener at jeg har hatt astma leeeenge, kanskje helt siden jeg var barn. At jeg har forsøkt å fortelle både den ene og andre legen at det er noe galt med pusten min i sikkert 20 år har jo ikke hjulpet. Før nå. Så nå har lungelegen gitt meg en haug medisiner som skal prøves ut i et år. Og da kunne det være at jeg ble kvitt disse stadig tilbakevennende infeksjonene. Selv om jeg personlig mener at de kommer fordi jeg er så sliten og overhodet ikke har noe immunforsvar for tia, og den tia har vart sykt lenge nå. I årevis. Men det kan jo være det også kan ordne seg, om jeg kan klare å holde meg frisk litt lengre enn et par måneder av ganga. Ikke vet jeg. Men det er jo lov å håpe.
Det var ikke bare en badhair-day i går. Du skjønner lissom at du ikke helt ser ut som en nyutsprungen rose når legen reiser seg opp og gir deg en god klem sånn plutselig, og de på apoteket ønsker deg riktig god bedring … Om noen hadde fortalt meg for noen år siden at det gikk an å ha det så jævelig vondt og føle seg så elendig, uten å være innlagt en plass, så hadde jeg trodd at de fleipet!
Det var det. Sola skinner og etter tre dager med uhyggelige mengder regn holder drømmemannen på å ta ned presenningen over verandaen. Tre dager av ferien hans gikk til ingenting. Sykt irriterende når en har tatt fri for å fikse huset. Men jeg tror nesten jeg irriterer meg mer enn han. Jeg har jo aldri tatt ut en eneste feriedag uten at jeg skulle vekk herfra, hjelpe en syk unge/passe barnebarn eller noe i den duren.
Det så slett ikke så galt ut under her. Ikke som frykta. Problemet vårt har vel vært mer alt regnet fra oven. Ikke så bra når en har åpnet opp helt ned til takplatene. For joda, vi har fått vann både ned i sofaen i kjellerstua og i ganga på grunn av det. Selv om presenninga så helt tett ut. Veldig, veldig irriterende! Nå håper jeg bare vi (eller han da) får tettet igjen før godværet forsvinner igjen. Så får terrassebordene og finishen vente til senere, for nå har han ikke mer ferie å ta til dette formålet, selv om værgudene visstnok skal vise seg fra en helt annen side i neste uke. Men det meldte de jo da vi bestemte oss for å begynne også. Ikke helt til å stole på de derre gudene.
Håper du får en fin lørdag. :o) Min blir nok tilbragt ganske stille og rolig i sofaen, men snart er jeg sikkert litt mer oppegående igjen. Gleder meg til det.
Bildet er lånt fra Atle Antonsens serie om nav som gikk på TVNorge i 2012.
Se det, nå begynner det. Og som vanlig får jeg piggene ut bare jeg ser nav-skiltet på bygningen. Jeg vil liksom ikke inn der. Jeg vil ikke ha noe med dem å gjøre. Jeg vil ikke … ja, jeg vil jo absolutt ikke dette her! Men dessverre så kan det jo se ut som om jeg ikke har noe valg lengre.
Det føles forferdelig! Og mer er det igrunnen ikke å si om den saken. Jeg skal forsøke å ikke forhåndsdømme systemet. Eller, det har jeg vel allerede gjort, selv om jeg personlig ikke har så skrekkelig mye erfaring med dette. Men de gangene jeg har hatt behov for litt info, eller de gangene de har måtte betale sykepengene mine, så har det jo alltid gått galt! Det er liksom normalen det, tenker jeg. Så får jeg bare håpe at jeg kan bli en av de som bare sklir gjennom nav-helvete på ei rosa lita sky. Eller noe sånn. Der alt kommer til å gå som det skal fra første stund. Selv om jeg er nokså overbevist om at jeg har litt feil farge til at det skal funke på den måten.
Møtet i dag var helt bortkasta! Jeg kan ikke forstå hvorfor de innkaller til slike møter en gang, når all info ligger på nettsiden deres. Og de aller fleste kan vel lese? Ho som ledet møtet var fra Polen, så egentlig var det nesten mer forståelig å lese selv. Og de få som spurte om noe underveis fikk egentlig ikke noe annet svar enn at ho henviste til nav.no. Jeg kan ikke tenke meg noe så gørrkjedelig som når et menneske bare står og leser direkte opp fra presentasjonen!
Hvorfor i alle dager kaster de vekk tiden på slikt? Så overarbeidet som de påstår de er, og så lange behandlingstider de har på den minste lille filleting i nav-systemet, så burde de kanskje evaluere slike unødvendige møteinnkallinger/møter som dette. Effektivisere litt vettu! Det er jo det alle andre bedrifter gjør når de ser at ting ikke funker helt som de trodde det skulle.
Jo flere kokker jo mere søl. Til og med drømmemannen har skjønt det, og kaster kjærringa ut fra kjøkkenet når han lager mat … Men om noen innen nav hadde lufta den tanken, så hadde han sikkert blitt degradert til å sitte i ei av lukene, der den viktigste oppgaven er å være sur og tverr, og henvise til nettsiden om du skulle være så dum å spørre om noe.
Men ingen tør vel prøve å få orden på nav. En evaluering kunne jo resultert i at hundrevis av nav-ansatte mista jobbene og det vil de vel helst ikke. Så her holder alle kjeft, og håper at ingen noen gang kommer til å si høyt det alle sikkert allerede har tenkt. For hvem med helsa og vettet i behold har lyst til å bli en del av nav-systemet og rotet der? Da er det jo mye bedre å ta en presentasjon innimellom, selv om den sannsynligvis var helt bortkasta for de fleste. Den sikrer iallefall at det mennesket, som ikke en gang presenterte seg, får lønna inn på kontoen denne måneden også. At jobben ikke er meningsfull, eller så veldig spennende, må en bare fortrenge så fort som mulig. For i disse tider er vel det viktigste at en har en jobb å gå til, får inn lønna til avtalt tidspunkt slik at banken kan få sitt, og at det forhåpentligvis er litt igjen når alt er trukket.
Men altså, nå var det jo ikke et jobbsøkerkurs jeg var på i dag. Snarere tvert i mot. Det var informasjon om arbeidsavklaringspenger. Jeg hadde mest lyst til å ringe og si jeg var sykt. Og det var jo ikke løgn en gang! Men så er det noe med det at det er like godt å bli ferdig med det. Om jeg ikke hadde dukket opp i dag, så er det sikkert ikke lenge til neste infomøte. Jeg er jo forsåvidt nesten oppegående, og da drømmemannen ville kjøre meg ned så måtte jeg jo bare.
Jeg overlevde med god margin. Uten å si et ord. For jeg har nemlig mista stemmen etter at jeg slutta å hoste, det var så vidt jeg fikk viska frem navnet mitt. Full av paracet og diverse andre godsaker satt jeg der og irriterte meg over at det ikke var noen ny info vi fikk. Hosta heldigvis ikke, men da hosten forsvant fikk jeg øyebetennelse istedenfor, og nesa renner ustanselig, dessuten er jeg kvalm, svimmel og lei! Trenger snart litt forandring i disse kjipe hverdagene mine. En liten ferie hadde kanskje vært på sin plass, men nå forsvinner pengene våre til tetting av hus! Det er jo skikkelig givende. Kan nesten ikke tenke meg noe mer gøy!
Jeg gidder ikke mer! Etter fire døgn med hosting, både natt og dag, så har jeg altså fått nok nå! Jeg har bare lyst til å melde meg ut av dette livet. Jeg vil ha en nytt liv, med koselige dager og masse gjøremål. Istedenfor så sitter jeg bare her og glor!
I dag skulle jeg hatt overnattingsbesøk. Min barndomsvenninne fra Jæren skal jobbe her i traktene i morra, og spurte om ho kunne komme nedover i dag og være hos oss. Og det kunne ho jo selvsagt. Men nå går ikke det heller. For det første så kan jeg jo nesten ikke snakke, så det hadde jo ikke blitt så morro akkurat. Dessuten er mamma’n hennes alvorlig syk med uhelbredelig svulst på hjernen, og det hadde jo ikke vært greit om ho fikk med seg noe smitte herfra, på toppen av det hele. Det er jo ille nok fra før av …
Jeg skulle også vært på danseoppvisning. Det er sesongavslutning for eldste barnebarnet mitt, og jeg har lovet dyrt og hellig at jada, selvsagt kommer mormor. Åååååh! Så nå satser jeg på et under de neste to timene, slik at jeg kan stille opp likevel. Selv om jeg aldri har trodd på sånt.
Men en skal aldri si aldri. Jeg har vært hos legen, i dag igjen, og fått Kodein-tabletter. Det eneste i hele verden som hjelper når jeg blir som dette. Og det er jo opptil flere ganger i året. Tidligere har legen vært veldig striks med disse, og jeg har fått den leksjonen hver gang jeg har fått resepten. Men i dag var ho sykt raus! Men ho burde jo kjenne meg etter alle de timene vi har kost oss sammen de siste to årene. Jeg hater jo å ta tabletter. Tar ikke noe som helst uten at jeg er helt sikker på at det ikke fins andre utveier, og at det ikke går over av seg selv. Endelig har ho vel skjønt at jeg ikke er av den typen som tyr til slikt i tide og utide. Verken smertestillende, sovetabletter eller andre ting. Om du ikke visste det fra før av, så er det på denne måten du kan holde på en influensa i et par, tre måneder … eller en lungebetennelse, for den saks skyld. For ingenting pleier jo å gå over sånn helt av seg selv. Ikke hos meg iallefall.
Jeg har fått meg en ny bronkitt. Akkurat som sist, for noen få måneder siden. Crp’en er som vanlig ikke veldig høy, i dag var den bare 17. Men jeg kan tydeligvis være veldig syk før det slår nevneverdig ut der. Det forundrer meg ikke om dette er nok en lungebetennele i komminga, for det begynner alltid på denne måten. Men jeg blir ikke sur eller griner om jeg tar feil altså!
Satser heller på rask bedring denne ganga jeg. For i morra skal jeg hente en solstråle av en fireåring i barnehagen, og ho skal overnatte og hentes av mormor dagen derpå også. Hadde tenkt å bare ha ho hjemme, men så skal jeg på nav-møte til torsdag, så da gikk jo ikke det. Selv om jeg hadde vært frisk som en fisk.
Sveklingen fra sør ønsker deg en fortsatt flott dag. :o)
Vi river, eller drømmemannen gjør. Så lenge jeg har bodd her, i over 20 år, har vi hatt en lekkasje. Ved visse mengder regn og riktig vindretning har det til tider dryppet ned gjennom taket i kjellerstua. Men vi har ikke turt å gjøre noe med det før nå. For vi er sykt redde for at det kan føre med seg både det ene og det andre. Tenk om det ender opp med en sånn 100.000-kroners reparasjon! Da vet vi faktisk ikke hva vi skal gjøre …
Men nå har det lukta så mugg nede i lange tider. Og i følge denne lungelegen jeg var hos igjen på fredag, så er dette noe av det jeg kan reagere på. Det kan være grunnen til at jeg har litt dårlig lungekapasitet. Det kan være grunnen til at jeg har så mye luftveisinfeksjoner og lungebetennelser. Så derfor altså. Tidligere har ikke drømmemannen tatt dette så alvorlig, men det er kanskje siste krampetrekningene nå da, siden han sikkert er drittlei denne kjærringa.
Så her legger vi altså ned skattepenger og feriepenger i år. Veldig kjipt!
Naboene er sikkert ikke så fornøyde de heller. For det bråker. Banking og saging og materialer som blir slengt oppå hverandre nede på plenen. Hele pinsa gjennom. Og resten av denne uka. For drømmemannen har tatt seg ei ukes ferie for å fikse dette. Sikkert den aller verste ferien han har hatt i hele sitt liv. Hybelboeren er nok litt mellomfornøyd ho også. For ho har en helt annen døgnrytme enn oss andre, og holder nok på å klikke av å bli våkna så tidlig. Så som du skjønner er nok hele nabolaget akkurat like lei som meg for tia, om enn av en litt annen grunn.
Holder du hviledagene hellig? Jeg er av dem som ikke har gått av veien for å klippe plen og sånne ting på søndagen. Men akkurat dette her synes jeg ble litt vel bråkete. Heldigvis er vi ikke aleine i nabolaget som synder her, det foregår både gressklipping og saging i nærheten … selv om det ikke akkurat er en unnskyldning god nok om noen ringer politiet.
Hva jeg gjør? Ikke noe. Holder på å komme til hektene igjen etter en dusj … har egentlig bare lyst til å sette meg ned en plass og grine. Hyle ut frustrasjonen over alle disse siste dagene og nettene, som nesten er uoverkommelige. Jeg er så sinnsykt lei, og forstår ikke hvordan noen kan leve på dette viste år etter år! Dette er jo ikke noe liv!!
Langhelg, igjen, noe vi har visst lenge. Og før slike helligdager så pleier jo gjerne folk å kjøpe inn mat og middag og slike ting for hele perioden. Så en har noe å putte i trynet. Er ikke så vanskelig det da, normalt. Men her hos oss må det ha skjedd en glipp rett og slett. For i går ettermiddag da vi satt og planla hva vi skulle handle, ringte dattera plutselig og var litt lei seg fordi ho ikke fikk tak i reker. Noe de hadde tenkt å kose seg med til kvelden. Og nå stengte jo alle butikkene …
Hjelp!! Det var noe vi overhodet ikke hadde tenkt på. Helligdager = kortere åpningstid for de aller fleste butikker. Det er jo noe alle vet. Men altså, her hadde det gått oss hus forbi denne ganga. Dermed gikk vi helga i møte med temmelig tomt kjøleskap. Og fryseren er heller ikke akkurat så innbydende og velfylt for en sulten sjel. Veldig kjipt.
Men vi har jo butikken rett nedi bakken. Joker har sikkert spart både den ene og den andre for å sulte ihjel de dagene konkurrentene stenger og medarbeiderne går tidligere hjem. Det fins alltid en Joker i nærheten. Det er en fin liten butikk med helt greit vareutvalg.Sånn i tilfelle du har glemt noe, eller får akutt lyst på en pose chips eller is og peanøtter sånn litt før leggetid. Men det er ikke helt der vi pleier å ta ukehandelen, de ukene vi klarer å være så flinke. For så godt utvalg har de ikke. Dessuten er det vel heller ikke helt greit for kontoen om en skulle handla alt der til vanlig. Det blir vel nesten som å shoppe på bensinstasjonen. Skrekkelig dyrt i lengda!
Jeg har ikke helt matlysta for tia. Noe som ikke bekymrer meg en plass. Men det er litt verre for drømmemannen når jeg aldri kan svare på hva vi skal ha til middag. Samme for meg, blir lissom ikke helt godt mottatt andre uka på rad. Men hva skal jeg si da? Når ingen ting frister? Selvfølgelig spiser jeg, når jeg får det servert, men det er egentlig det samme hva jeg får.
I går spiste vi Chow-Chow. Det høres egentlig ganske makabert ut. Som om vi spiste ei bikkje. Men så ille var det ikke. Det er en slager fra 70-tallet eller deromkring, en gryterett med svinekjøtt, sopp, ananas og nøtter. Kommer opprinnelig fra Kina, og dermed har jeg jo tenkt mitt. Det skal vel ikke så mye fantasi til å forstå at den opprinnelige retten helt sikkert ikke består av svinekjøtt. Hunderasen chow-chow kommer nemlig også fra Kina … og ja, hvorfor heter det ellers noe så teit som chow-chow? Dessuten spiser de jo både hunder og katter i Kina den dag i dag. Og hvem vet, vi har sikkert spiste det vi også. For jeg er ganske overbevist om at alt vi har puttet i oss både i Thailand, Vietnam og de andre eksotiske plassene vi har vært på ferie absolutt ikke alltid var kylling, selv om de som solgte maten påsto det.
Fra det ene dyret til det andre. Det var ikke bare vårt matlager som var tomt nemlig. Tønna til Jonas inneholdt bare noen få knotter langt der nede i bunnen … snaut nok til gårsdagen. Og det ble mye mer krise enn vår matmangel. For han spiser jo bare en type mat, og det har han gjort helt siden han slapp puppen til mamma’n. Sånne små søte halvvoksne hunder på 75 kilo kan jo ikke bare skifte fôr sånn helt plutselig, for da går det visst ikke så bra med magen og avføringa og alt det der. Sannsynligvis er det enda verre om en kjøper hundematen på en vanlig butikk. For her har vi lovet oppdretteren dyrt og hellig (til og med skiftlig) at vi bare skal gi han kvalitetsfôr. Og det får en ikke tak i på Joker jaffal!
Heldigvis virka et par av hjernecellene mine akkurat da. Fôrsenteretvi bruker har Facebookside, og jeg sendte et nødrop til dem, via Messenger. Under over alle under så fikk jeg svar, og i dag kom de kjørende bare for å åpne butikken for meg, slik at Jonas fikk påfyll av mat. Snakk om service da! Det var nesten for godt til å være sant. Nå skal det sies, vi er ekstremt gode kunder der nede, siden vi har en hund som spiser en sekk mat på kun tre uker. Det har blitt mange sekker siden han flytta inn til oss, og alle har vi kjøpt på samme plass. Men akkurat det visste vel ikke de da jeg tok kontakt. Tusen, tusen takk for god kundeservice.
Håper du nyter fridagene. :o) Eller har du kanskje ikke fri i det hele tatt? Det er varmt og godt her hos oss, selv om ikke sola har vært fremme hele dagen. Formen er ikke helt på topp, så noen store trimturer har det ikke blitt. Nå er jeg likegodt blitt drittforkjøla også, og det er jo bare helt som normalt når jeg har gått så lenge uten skikkelig søvn, og er supersliten. I natt sto jeg rett og slett opp igjen, og tilbragte noen timer sittende i en stol i stua. Kanskje det er oppladning til årets andre lungebetennelse, det begynner jo å bli noen måneder siden sist …
Nå skal vi… eeeehm… kose oss med en Grandis! :o)) Ha en fin kveld.
