Jepp, jeg vet at jeg sa jeg skulle klare det. Samme hva. Jeg skulle ta på meg de nye rosa joggeskoene og møte opp til hver time av denne trimmen, selv om jeg ikke hadde lyst.
Vel, jeg tok feil. I dag har jeg sagt opp. Eller hva en kan kalle det. Har sagt at jeg ikke kommer mer. At dette ikke passa for meg, fordi jeg hater å leke, hater å trene i flokk og kan ikke fordra forsamlinger med mye fremmede folk.
Vet ikke om det var så lurt. Men for psyken min var det fantastisk! Jeg følte meg nesten 10 kilo lettere etter at jeg hadde sendt meldinga. De siste ukene har jeg strevd med å sove – igjen. Fordi jeg bare lå der og grudde meg til neste trening, så jeg satser på at søvnen også kommer tilbake nå som jeg ikke skal på denne torturen.
Misforstå meg rett. Det var egentlig ikke selve treninga som var torturen, men det å gjøre det sammen med masse andre folk. Det å leke og løpe rundt som noen barnehageunger i skogen, eller enda verre, ved Bystranda. Helt offentlig lissom. Skrekk og gru! Og den undervisningstimen etter treninga på tirsdagene den var også fæl. Kan tenke meg det nesten føltes som et møte på AA. Der vi sitter i en ring og skal fortelle hva vi klarte av fortsettene våre, hvor vi feilet, og hvilke nye mål vi hadde for kommende uke … for ikke å snakke om det å snu seg til den ene sidemannen og fortelle hvordan uka hadde vært. – Hallo, jeg heter Marit og jeg vil egentlig ikke være her!
Dette var for spesielt interesserte, tenker jeg. Og jeg var ikke en av dem.
Jeg føler det ikke som en seier akkurat. For det får meg jo til å føle at jeg er ganske mislykka på dette punktet også. Jeg klarte det ikke, selv om jeg hadde satt meg som mål å holde ut uansett!
Istedenfor å gå på tvangstreninga gikk jeg ut på tur. Jonas ble kjempelykkelig og det smitter jo over på meg også. Så nå må vi legge en plan. Eller jeg må. For å få opp kondisen og bli kvitt noen kilo. Sånne kilo som jeg fysisk drasser rundt på altså, de er absolutt ikke så lett å bli kvitt som de som forsvant etter at jeg hadde sagt jeg ikke ville trene der mer. Tenk om det hadde vært så lett …
Illustrasjonen har jeg lånt fra http://jorgenfoss.blogg.no/
Akkurat nå befinner jeg meg på startstreken her. Som så mange ganger før. Det er det som er så vanskelig, for jeg synes livet blir så sykt kjipt når en må passe på hva en spiser til en hver tid, så det der med å telle kalorier og veie maten det orker jeg ikke. Jeg synes det er dødelig urettferdig at noen må kjempe med vekta hele livet, mens andre kan stappe inn alt de vil ha uten at det gjør noe utslag på kiloene. Selv om de ikke trener.
Det er vel ikke annet å gjøre enn å brette opp armene. Gjøre seg klar for kamp, nok en gang. Siden jeg ikke har fått utdelt verdens beste tålmodighet så må det begynne med en kickstart. Som før. Det vil altså si ei uke eller to på Nutrilett eller noe sånn. For å se resultater kjapt. Hvis ikke så gidder jeg ikke, såpass godt kjenner jeg meg selv. Jeg klarte det for tre år siden, og skal sikkert klare det igjen. Bare så synd det er så forferdelig vanskelig å holde seg der, sånn på sikt. Jeg trodde jo jeg hadde funnet løsninga sist. Men plutselig var jeg tilbake i feil spor – nok en gang.
Nå skal jeg i tenkeboksen ei uke eller to. Legge en god plan for hvordan livet skal bli bedre. Får ta det som en heldagsjobb fremover. For i følge legen min så skal alt bli helt topp bare jeg blir tynn og sprek. Litt rart at ho kan si det, for ho ser faktisk mye rundere ut enn meg, iallefall fra hoftene og ned. Og innerst inne så tror jeg ikke ho har rett en gang.
God tirsdag til deg. :o) I kveld skal jeg i syforening, og det er alltid like koselig.
annebe: Takk. :o) Føler meg litt dum som gav opp, men samtidig føles det veldig godt også. Ikke noe å grue seg til to ganger i uka.
frodith: Vettu, det var bare så deilig når jeg hadde fått kommet meg ut av dette her at du bare aner det ikke. Hurra!!
dvergpinschere i mitt hjerte: Takk. :o) Fortsetter som jeg har gjort jeg, og tar litt ekstra i innimellom når formen er grei.
Siv Svanem: Ja, prøvde å si det til legen min, men ho var tydeligvis ikke enig.
Skal man lykkes med slikt på sikt må man finne en måte man trives med.
Jeg forstår deg sååå godt..og du skal jo ikke grue deg til det..og det hørtes helt håpløst ut..med sånne gruppesamtaler osv..nei..kos deg på tur..og gjør noe positivt..DET har jeg fått høre…at gjør underverk! Lykke til!
Hvis ting bare blir fælt og gruer seg, og det ikke ser ut til å endre seg, så er det jo lite poeng, man skal jo få noe igjen, ikke bare våkenetter 🙁
en må gjøre det som passer best for seg selv ja,så får vi håpe legen din respekterer det.Jeg har funnet oppskriften som passer meg for å holde vekten,det er 0 snop,0 brus,0 chips ,ok med et kakestykke i godt selskap men ikke mer en det og minst mulig brødskive,tåler bedre grøt,gryn,yughert og knekkebrød,holder jeg meg til dette + en daglig tur på ca 10 000 skritt så holder vekten min seg stabil,skeier jeg ut går jeg fort opp et par kilo,men dei forsvinner raskt når jeg tar det med en gang )) lykke til med dine nye planer
Det var bra 🙂 Man må gjøre det som funker for en selv.. jeg liker meg jo heller ikke i ” flokk”.. Deilig når man har bestemt seg og sagt i fra.. stress å ha ting hengende over seg..
Du får kjøpe inn masse sunt og magert og fortsette å gå turer med Jonas.. og satse på at formen blir stigende <3<3