Iallefall ikke her på bloggen. Publiserte ord vel og merke, for i arkivet ligger det innlegg på innlegg som aldri kom lengre enn en kladd. Om det kan kalles kladd da, det som er skrevet på pc’n og aldri har sett dagens lys på verken den ene eller andre måten.Skrivesperre? Tja, det er vel helst forfattere og sånne som har det da! Eller en stakkars student som er midt i eksamenstiden. Dette her er dessuten ikke helt det heller, for som sagt, ordene ligger her.
Det stoppa litt opp på mandag. Det meste. Fastlegen min sendte meg sporenstreks til psykolog da jeg meldte meg ut av den møljetreninga ser du. For om en ikke liker å vasse i fremmede mennesker så må en minst ha angst, og aller helst en aldri så liten depresjon også. Det er nemlig ikke noe som heter at en er sjenert lengre. Tydeligvis. For er en sjenert så har en altså angst for å omgås andre.
Sosialangst med andre ord. Herregud da! Her snakker en så om at folk er forskjellige men like mye verdt. For i vårt samfunn er det plass til alle. Men om du ikke LIKER å løpe rundt i skogen og lage dyrelyder sammen med en gjeng som du ikke kjenner, om du ikke liker selskapsleker eller å trene i full offentlighet, om du ikke vil snakke i store forsamlinger, eller liker fester med flere hundre gjester – ja da feiler du noe!!
Alt bør tydeligvis bearbeides. Om du har noe gørr fra barndommen som du ikke har analysert og pratet om, da kan du nesten takke deg selv for at du sitter her i dag. Eller ingenting var selvsagt min feil! Det måtte jeg da forstå? Og jada, det vet jeg jo! Likevel har jeg vondt over alt, er trøtt som en strømpe og er uten jobb. Men jeg har klart meg i over 50 år, og jeg er sikker på at jeg klarer 15-20 år til. Uten å trenge psykolog. Jeg er muligens ikke i stand til å jobbe så mye. Tatt i betraktning at jeg har vært i full jobb siden jeg var 17 år, så tror jeg igrunnen jeg burde ligge godt an til en uføregrad nå. For tro meg, jeg har forsøkt og forsøkt i årevis å holde ut. Med det resultat at jeg har kutta ut det meste i privaten, nettopp for å klare jobben. Men det er kanskje ikke slik en skal gjøre, for da satser en jo både mann og hus og sitter til slutt igjen med ingenting. Verken her eller der.
Jeg er forbanna, og lei meg. Eller, burde egentlig vært det. Men de tablettene som har hjulpet meg med søvnen og toppene av vondtene siden januar gjør meg også veldig likegyldig. Jeg griner ikke når jeg vet at jeg normalt ville ha reagert med ei tåre eller fem. Men jeg er heller aldri ordentlig glad. Eller forbanna. Smile kan jeg fortsatt, men det føles bare som om det er noe som er klistra på utsiden.
Så nå prøver jeg å slutte på dette dopet. Uten å ha snakka med legen. Men det er min kropp, og ingen skal noen gang bestemme over den igjen, uten meg selv. Jeg kjenner at det som verka og nesten gjorde meg sengeliggende et par måneder rundt juletider er på vei tilbake. Men det må da være en måte å bli kvitt dette på uten å bedøve hele følelseslivet? Og uten å prate og nøste opp i noe en helst bare vil glemme, eller gjemme er vel mer riktig. Det er låst ned i et bittelite rom i hjernen og kan bare få lov til å være der. Uten at en fremmed mann skal tvinge meg til å dra det frem og analysere og diskutere. Jeg vil ikke det! Kjenner allerede nå at det var en tabbe å dra dit for å åpne opp denne døra …
Helga er godt i gang, og her blir den stille og rolig. Som normalt altså. Det er grått ute og det kjennes ut som om det skal begynne å regne hvert øyeblikk. Men slik har det vært i hele dag. Kan nesten sammenliknes med psyken min. Det kjennes ut som om jeg skal begynne å grine, men det kommer ikke noen tårer. Jeg likte den andre Marit’en bedre. Ho som lo og grein litt om hverandre, ho der litt sjenerte som tydeligvis ikke er helt normal.
Fortsatt god helg til deg. :o)
dvergpinschere i mitt hjerte: Det tærer nok litt både på det ene og det andre ja. Men jeg føler fortsatt ikke at jeg har behov for noen psykolog i mitt liv. Jeg skriver jo av meg dritten her, og prøver jo å ikke begrave de nærmeste i elendigheta.
suttung: Gjett om jeg har gjort det i mange år! Men det er ikke alltid det hjelper det heller …. Jeg skriver vel mest for meg selv her, men er selvsagt glad når noen kommenterer. Tror det er lurt å holde seg unna slike hjernedoktorer, men når den andre doktoren liksom vil ha rett angående psyken, så ble det bare sånn … Er fortsatt helt uenig jeg da. Men ingen bryr seg om det!
fruensvilje: Ja, jeg vet. Men nå har jeg snart vært sykmeldt i et år og føler jeg liksom er i innspurten (om du skjønner hva jeg mener). Føles litt dumt å skifte lege da. Selv om veien videre sikkert er laaaaang som fy.
jeg har sagt det før og jeg sier det igjen,jeg ville fått en ny fastlege,den legen din høres ikke spesiell god ut spør du meg
Det er litt vanskelig å skulle kommentere innlegget ditt, men jegvhar lest det. Jeg har aldri besøkt en hjernedoktor og kommer heller ikke til å trenge det. Jeg har min måte å tømme hodet på. Den blir tømt ute i naturen, prøv det du også.
Uff..ja jeg måtte også til psykolog etter å ha gått med smerter over lang tid..det tærer på psyken, og jeg sa til psykologen at jeg ikke ville grave for mye i fortiden..for det kan få ligge der…det er ikke DET som plager meg nå..så hun jeg var hos var så grei, og lærte meg litt med det å ta hensyn til meg selv..og at man skal ha et liv..ikke bare jobb..så hun hjalp meg med å søke ufør..fordi jeg ikke skulle presse meg mer en jeg allerede gjorde..så ta imot..alt hjelper og du kan velg hva du vil snakke om.. Jeg hadde veldig god nytte av det..og følte jeg avlastet familiene med alt jeg ville “ha ut”..Men forstår deg så godt…du må føle deg rede selv..og det er ikke lett å gå sånn…Lykke til! God helg til deg!