Hei der ute. :o) Og takk for at akkurat DU kikker innom til meg. Det er torsdag og sola skinner. Fuglene kvitrer og synger om vår. Deilig! Og enda deiligere at været som var meldt til i dag ble helt feil. Jeg hadde jo bestemt meg for å gå til treninga, uansett, og ble litt småirritert fordi det var meldt skikkelig mye regn fra 6-12 i dag. Men heldigvis slapp jeg å stille i fullt regntøy for å løpe pustende og pesende gjennom skogen. Eller rundt et lite vann da. To ganger!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her løpes det skjønner du. Noe kjærringa aldri har gjort i sitt liv! Løpe lissom! Kommer vel ikke til å fortsette med det etter denne møljetreninga heller, for jeg synes ikke det er så godt at det gjør noe. Det er regelrett vondt, både her og der.

Men i dag var pusten nesten den verste. Jeg glemte både nesespray og inhalatorene før jeg gikk. Og vettu, jeg merka veldig forskjell med og uten disse legemidlene. Og det er jo en positiv ting, for da hjelper det jo for noe dette her. Medisinene altså, ikke løpinga!

De pusher og prøver å oppmuntre oss så godt de kan. Disse unge, tynne, langhårede, spreke som skal få oss latsabber i form på kommunens regning. For noen hjelper det muligens når noen løper ved siden av og sier “kom igjen da, litt mer nå, dette klarer du”. Men for meg slår dette helt feil ut. Det er nesten som å vifte med et rødt håndkle foran tyren. Jeg gjør jo fanken med så godt jeg kan. Alltid. Selv om dette er noe jeg ikke vil. Så jeg har aller mest lyst til å kline til jentungen. Eller puffe ho ut i det vannet vi løp rundt. Så kunne ho bare ligge der og vake sammen med endene.

Til nå har jeg klart å ikke si noe. Jeg biter det i meg, selv om jeg er megairritert for at de tydeligvis har et helt feil bilde av meg. Det virker som om de tror at denne kjærringa aldri har beveget seg i hele slitt liv. Og det irriterer meg også. Gjett om jeg skal være glad når disse ukene er over? 

Dagens trening var i Baneheia, som jeg sa i går. Og jeg gikk til og fra. Til sammen ble det 10,5 km, 13.680 skritt og hvis det hadde vært trapper i stigningene så har jeg altså tilbakelagt 56 etasjer. Tidsmessig ble det 2,5 timer.

Faktisk gikk det litt kjappere å gå når ikke Jonas var med. For jeg stopper ikke opp og lukter her og der slik som bikkja. Ikke må jeg tisse hele tiden heller. Men det er litt stusselig å gå uten han, for da har jeg jo ikke noen å snakke med! ;o))

Her skal trimgruppa møtes i morra tidlig klokka 9. Vi har alltid utetrening på torsdagen, og det passer meg veldig fint å være ute, istedenfor i et treningssenter med høy musikk. Men akkurat når vi leker og herjer så er det jo litt flaut om det kommer andre folk som ser oss.

Jeg har alltid kjørt hit. For foreløpig er det jo bare på tirsdagene jeg har gått til treninga. Men i morra vettu, da skal det bli andre boller! For her er kjærringa som går på med liv og lyst. Eller noe sånn … Lurer litt på når jeg skal merke at jeg blir mer opplagt av dette her. Synes det burde skje noe snart nå. For i tillegg til tvangstreninga så er jeg faktisk blitt mer flink til å bevege meg på egenhånd igjen. Men jeg er halvdød etterpå, noe som er veldig irriterende.

I dag har Jonas og jeg prøvegått turen hit. Trodde egentlig at det var mye lengre enn til Aquarama, men utrolig nok var det omtrent akkurat like langt. Dermed trenger jeg ikke starte hjemmefra mer enn en liten time før jeg skal være der.

Halvparten av veien hit går gjennom Baneheia. Eller bymarka som det så fint heter andre plasser når skogen ligger så bynært som dette. Jeg har aldri hørt en eneste kristiansander som har brukt det ordet … bymarka … høres veldig finslig ut egentlig. Baneheia er vel mest kjent utenfor Kristiansand for den plassen to småjenter ble voldtatt og drept i 1990. En forferdelig sak som for min del gjorde at jeg ikke gikk i Baneheia på flere år. Den dagen dette skjedde var jeg og en venninne og gikk tur her oppe. Vi gikk forbi det stedet der de ble funnet, bare noen meter lengre oppe i heia. Men vi verken så eller merka noe som var unormalt den kvelden.

Her er vi på heia over Ravnedalen. Vi tok turen rundt Bånetjønn før vi gikk ned til Ravnedalen og hjem igjen. Veldig fint vær her i dag, og jeg var alt for godt kledd. Ikke hadde jeg verken sekk eller drikke med meg, så da var det enklest å beholde tøyet på … med det resultat at jeg var kliss blaut på de innerste to toppene da jeg kom hjem.

Ravnedalen er en fantastisk flott park! Er du i Kristiansand en gang så anbefales en tur hit. Ikke bare for å se parken, men de serverer byens beste hamburgere på kafeen her. Og ellers har de mange arrangementer og konserter i sommerhalvåret. Vinterstid er det stengt.

Denne lille kaninen skremte vettet av Jonas på sykkelstien. Ja, han er inne i en fryktperiode nå, denne hunden vår. Det er visst nokså normalt når de er i ungdommen. Alt som ikke er kjent er skrekkelig skummelt! Og denne lille kosekaninen var intet unntak! Han nekta å komme bort og snuse, selv når jeg tok den opp. Nå henger iallefall kosedyret til en eller annen unge i buskene på toppen av Tinnheiabakken. Håper den blir gjenforent med eieren etterhvert.

Håper du har hatt en god dag så langt. :o) 

Så var kjærringa på vei til Aquarama nok en gang. Tidlig å stå opp dette her! Eller ikke akkurat å stå opp, men trenger litt tid før stivheten i leddene løser seg opp, så egentlig er det tortur å måtte ut av døra før 8. For ikke å snakke om å ut av dyna før 6! Før, for ikke veldig lenge siden, kunne jeg jo bare skvette ut av senga og var klar på noen få strakser, nå derimot … det er triste greier!

Egentlig burde vi vært utstyrt med en quickstart-knapp. En sånn som gjør at du reagerer før du skjønner hvorfor. Slik alle småbarnsmødre har. Jeg hadde jaffal en slik i den tia, og innimellom kan jeg faktisk merke at den funker enda. Om jeg har små overnattingsgjester, og de begynner å pipe litt på nattestid. Svitsj! Da står mormor plutselig ved siden av senga og leiter etter sutten, føler seg frem til der sutten skal inn, eller bretter dyna godt rundt, stryker på panna og sier små rolige ord for å få vidunderet til å sove igjen.

Det eneste det hjelper for er jo å våkne ungen! For normalt piper de bare litt i søvne, drømmer litt eller noe sånn. Men der står jeg da, før jeg er klar over at jeg er stått opp av senga!

Sånne knapper finnes også på de fleste treningsyklene. Og tredemøllene. Min quickstart-knapp virker bare av og til. Så her går det egentlig mer i sirup for tia.

Det hjelper jo litt at jeg går til treningen da. For på en måte er jeg jo ferdig med oppvarminga når jeg ankommer treningssenteret, og alle ledd og lemmer funker tilnærmet normalt. Det er drøye 4 kilometer  og tar ca. 50 minutter, hver vei.

Om jeg hadde en gøy treningsøkt? Nope. Jeg gjør så godt jeg kan, og er langt fra den dårligste, men gjett om jeg skal være glad når disse ukene er over. Tror nesten det må feires gitt, og da med noe helt annet enn ei gulrot!

Det var stille og fint i dag morges. Men ganske kaldt Da jeg gikk hjemover snødde det litt igjen. Merkelig vær vi har for tida, men får vel bare takke min skaper for at jeg ikke bor på Østlandet nå, for der er det visst hakket verre.

Hvordan trener du? Jeg har jo faktisk innbilt meg at så lenge jeg alltid har gått såpass mye, så er jeg ganske sprek. Men det stemmer jo overhodet ikke! Egentlig er den der gåinga bare tull, tenker jeg nå. For ingen regner det som trim. Likevel mener jeg fortsatt at jeg normalt beveger meg mer enn de fleste jeg kjenner. Det er ikke så mange av de som faktisk går jevnlig på tur eller trening. Noen selvsagt, men langt fra alle.

Noen minutter daglig skulle gi helsegevinst. Dette har vi blitt feilinformert om, og trodd på, i årevis. Folk kjøpte skrittellere, pulsklokker og staver over en lav sko, og trodde de skulle bli riktig så spreke ved å bare gå. Men nå, noen år etter, så har de fleste funnet ut at dette ikke hjelper en dritt, for nå er det intensiteten som betyr mest. 

Du må ikke tro at du blir sprek av å gå. Nemlig! Så feil kan en ta! Sprek blir en kun ved å øke tempoet. Å gå var ikke et alternativ en gang. Løpe derimot … puuuuh. Her er det bare å hive seg rundt tydeligvis! Det var iallefall det vi lærte på forelesinga etter trimmen i dag.

Ønsker deg en fin ettermiddag og kveld. :o)

I går var vi på loppis. Eller bagasjeromsmarked som dette kalles Det er en samling av mange rariteter, noe nytt skvip kjøpt på eBay, noen gamle greier, noe som skal se gammelt ut, ting folk har fått til overs når de har ryddet i skapene hjemme og ellers alt annet som kan selges … til og med Donald Duck hadde tatt seg en tur, eller iallefall bilen hans.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bildet av fiskeren. Et must i alle hytter ved sjøen på Sørlandet. Og om han ikke fins inne i hytta så henger han garantert på utedassen sammen med kongen og dronninga. Jeg har min egen fisker jeg også, men den er det pappa som har reprodusert. Et ordentlig maleri altså, og vel så fin som de andre kopiene.

Filmer, cd’er og bøker fantes i hopetall. Dette er varer som en nesten ikke blir kvitt, og det gjelder ikke bare på loppis, men også på diverse salgsider på facebook og finn.no. Egentlig litt dumt, for jeg har en del kilo med bøker jeg gjerne kunne kvitta meg med. Her står de jo bare og samler støv. Litt rart, egentlig, at folk ikke kjøper den slags. For det fins jo nok av bøker hos alle bokhandlerne, for ikke å snakke om alle bokklubbene, så noen må jo tydeligvis lese på den gode, gammeldagse måten enda. Men brukte bøker vil de ikke ha …

Endelig noe hjemmelaget. Savnet de bodene denne gang. Denne damen solgte stiger, trær og lamper laget av drivved. Eller som ho påsto, pinner som var bevertygd i begge ender! Slå den da! Tror ho og beveren har inngått et aldri så lite samarbeid. Hvis ikke så hadde det nok vært en smule vanskelig å finne pinner med helt perfekt lengde til alt dette. Det var fint, men ho kunne jo droppa det der med beversamarbeidet, det hørtes bare dumt ut.

Det var en del pent brukte barneleker å finne. Men også masse ny, billig dritt. Slik en kvia seg for å kjøpe i bursdagsgaver når ungene skulle i selskap. For en visste jo så godt at bare selskapet var ferdig, så var gaven egentlig også det.

Se den tøffe tønna bak dokkevogna! I fjor kjøpte jeg en liknende, og den varte helt til vi parkerte hjemme og løfta den ut av bilen. Ikke det beste kjøpet jeg har gjort med andre ord. Den ligger fortsatt utenfor i alle sine deler, og egentlig har den vært klar for søpla siden vi kjøpte den. Men jeg har så lyst å få den sammen igjen, noe sønnen har forsøkt allerede. Og det går ikke, sier han! Under ser du elendigheten …

Arrangementet blir større for hvert år. Men det gjelder ikke bare antall utstillere, prisene har krøpet oppover i samme tempo, og i noen tilfeller tror jeg faktisk de har priset seg ut av markedet. Tidligere kunne vi prute og forhandle oss frem til en grei pris, eller få kvantumsrabatt om vi kjøpte flere ting. Nå var det ikke ei krone å gå på. Da blir det jo ikke helt det samme lengre.

Jeg husker loppemarkedene fra jeg var liten. Det var spesielt et stort et som var i nærheten av der vi bodde. Et årlig arrangement, tror jeg. Når de åpnet dørene så kunne en nesten lukte lang vei at her var det mye gammel dritt til salgs. Tøyet lå slengt oppå noen benker og sannsynligvis var ikke noe av det vasket før det skulle selges. En plass måtte jo den lukta komme fra … Kjøpte aldri noe der. Men måtte alltid inn og kikke. Det var litt sånn med skrekkblandet fryd vi gikk over dørterskelen i Ekserserhuset, det klødde over alt etterpå, og vi var sikre på at vi hadde fått lus hele gjengen!

I går brukte jeg 50 kroner. Og det var et kupp! Ny redningsvest til det sist ankomne barnebarnet Savanna på snart et år. De koster jo normalt ganske mye, så jeg er kjempefornøyd. Den ser til og med helt ny ut.

Håper du har hatt ei flott helg og en god start på uka. :o)

Eller, om jeg skal ta det på bokmål: Det sitter mellom ørene. Noen ganger når jeg blogger, så føles det nesten som jeg snakker.. Kanskje like greit at jeg ikke er så skrekkelig snakkesalig in real, men jeg tar det jo igjen her da. Innimellom. Problemet er bare det at når jeg skriver i full fart, jeg er nemlig en racer på touch-metoden, så kommer det stadig ut på sørlandsk.

Jeg retter en del av det. Mens andre ting får skli rett gjennom sensuren. Selv om jeg vet at det er galt i forhold til norsk rettskrivning. Norsklæreren min hadde sikkert snudd seg i grava om han hadde sett innleggene mine. Likevel må bare noe stå, for hvis ikke så blir det lissom ikke meg som har skrevet det. Det blir noen andre sitt, på en måte.

Det er frædda! Og for dere som er så heldige å ha en jobb er det kanskje frihelg også. Husker så godt hvordan jeg gleda meg til de helgene det ikke var jobb, men nå sklir jo dagene mer eller mindre i ett for meg. Håper ikke det skal være sånn resten av livet! For faktisk er det ganske kjedelig dette her. Spesielt om jeg har en litt god dag. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har vært på langtur helt til Arendal i dag. Ikke i min lille Smart, for sist jeg tok den med på noe annet enn en liten bytur, eller til Sørlandssenteret, var jeg redd jeg skulle blåse av veien! Kjentes egentlig ut som om jeg letta litt i dag også, men det føles tryggere i en større bil. Til tross for at jeg måtte holde godt på rattet innimellom! Det er litt mer polstring rundt meg når bilen er så stor, dermed virker det også sikrere. Ulempen er at jeg ikke helt merker hvor fort jeg kjører, for den er mye mer stillegående enn konebilen, og så er den mye verre å parkere.

Jeg hadde nok en time på Tinnitusklinikken. Har helt kommet ut av tellinga nå, men har altså vært her en del ganger fra jeg endelig slapp inn gjennom nåløyet. I vinter fikk jeg tilpasset et motlydsapparat, gikk med det hver dag i over en måned, men så orka jeg ikke mer. Tinnitusen min tåler ikke konkurranse, og overdøver alt av lyder som kommer utenfra. Så jeg blir så sliten og lei at jeg bare droppa hele høreapparatet! Jada, nå høres jeg nesten ut som min farmor som nekta å bruke slikt, for ho hadde hørt nok i sitt liv. Men ho var 100 da …

Tinnitus er jo ikke en lyd egentlig. Ikke for andre enn de som er så uheldige å få noe slikt, for ingen utenforstående kan jo høre det vi hører. Tinnitus er et symptom på at samarbeidet med øret og sentrale funksjoner i hjernen ikke funker. Jeg hører litt dårlig. Likevel skal så utrolig lite til for at lydene blir for høye for meg, slik at det regelrett gjør vondt. Og de aller fleste vil jo ikke utsette seg for noe som gjør vondt om vi ikke er helt nødt, så da trekker jeg meg unna ting jeg vet trigger tinnitusen. Slik som fester, musikk, masse folk på en plass, butikker, restauranter …

Men i dag fikk jeg passet påskrevet gitt! Med STORE bokstaver til og med. Jeg må slutte å oppsøke stillheten, og heller utsette meg for slik hverdagslig bråk. Litt etter litt. Oppsøke plasser jeg egentlig ikke orker å være på. Slik at hjernen min blir vant til lydene igjen, og etterhvert så kan dette bli bra. Eller bedre. Jeg skal gå med disse høreapparatene så mye jeg orker, pluss litt til. Og så skal jeg tilbake å måle hørselen igjen om en måneds tid. Hvis ikke dette funker, må de finne på noe annet. Her skal det iallefall ikke stå på oppfølginga!

Legen påsto at det ikke kunne gjøre mer skade med litt bråk. Selv om det absolutt virker sånn i mitt hode. Han trodde tll og med at mange av de andre plagene mine kom nettopp av tinnitusen. For den førte med seg mange bivirkninger som liknet blant annet på ME. Hjernen til tinnituspasienter går på høygir hele tiden, for å kompensere for hørselstapet, og for å få med seg alt som blir sagt. Det en en normal reaksjon, som jeg ikke kan påvirke på noen måte. Men siden jeg har gått så lenge slik er hele meg som en knyttet muskelbunt. Jeg har helt glemt hvordan det er å slappe av.

Kjente meg godt igjen i det han sa. Men det er vanskelig å svelge at alle ulempene jeg har ved å være på plasser der det er høy lyd kun sitter mellom ørene mine. Ergo, det er noe jeg innbiller meg.

Så nå skal jeg altså tenke meg frisk da. Eller noe sånn. Dette kan jo bli spennende. 

– Og kom igjen nå! – Stå på! – Dette klarer du! Utetrening i dag, og jeg kan ikke si at selvfølelsen er på topp når jeg er ute med denne gjengen. Føler meg litt som en unge i barnehagen, der vi blir kommandert hit og dit, hopper og hinker, løper og peser, lager dyrelyder og indianerbrøl. Hadde jeg vært en unge så ville sikkert dette vært midt i blinken. Kjempemorsomt. Men tatt i betraktning at jeg var barn i forrige århundre så er nok dette tilbudet kommer litt vel seint.

Jeg er ikke noe flokkdyr. Jeg trives best aleine. Eller med noen jeg kjenner veldig godt. Og jeg er redd for å drite meg ut, redd for å bli den dårligste, redd for å skille meg ut på en eller annen måte. Rett og slett redd for å bli lagt merke til. Jeg gruer meg mest ihjel til hver eneste treninngsøkt, og er kjempeglad når det er over. Dette er så langt over komfortsonen min som det går an å komme, og ikke noe greit i det hele tatt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En time går jo sykt fort da! Så jeg overlever nok. Med littt smertestillende innabords, så jeg ikke skal kjenne hvor vondt det gjør mens det står på. For vondt er det. Men det er kanskje enda verre for selvfølelsen, og de færreste oppsøker vel slike situasjoner frivillig om de har det på denne måten. Spesielt ikke når en føler seg som en liten dritt etterpå. Men jeg føler jo ikke at det er frivillig heller, selv om ingen har sagt noe om det. Jeg tenker at jeg bare må stå på, gjøre så godt jeg kan, så kan iallefall ikke de på nav komme i ettertid og si at jeg ikke gadd …

300 kroner i egenandel er det ikke noe å si på. For bare tre hundrelapper får en trening to ganger i uka, med instruktører. Pluss litt info om hvordan en skal bli sprekere, slankere og mer motiverte. Hurra! Utenom dette kan vi trene på Aquarama helt gratis i disse 12 ukene kurset varer. 

Egentlig burde jeg vel følt meg priviligert heller. Istedenfor å klage. For det er et veldig godt tilbud fra kommunen dette. For folk som står i fare for å falle ut av arbeidslivet. Men der er jeg jo allerede, for jeg har jo ikke noen jobb å gå tilbake til, og de gror jo ikke akkurat på trærne disse jobbene for tia. Spesielt ikke om du er over 50 og har vært sykmeldt i en hel evighet.

Hjelp!! Jeg blir nesten litt bekymra når jeg leser hva jeg har skrevet.. Hadde noen andre fortalt meg at de hadde det slik, så hadde jeg nok tenkt at dette stakkars mennesket hadde en fremtreden grad av sosialangst. Og at hjelpen burde ha vært på et helt annet plan enn å få beveget seg mer … Men jeg føler ikke akkurat at jeg er der heller. For jeg har jo alltid vært på denne måten. Det er sikkert medfødt, og jeg skal nok klare meg resten av livet også. Jeg er jo godt over halvveis allerede.

Happy torsdag! :o) Følg gjerne midtlivskrise på facebook.

#frisklivssentralen #treningpåblåresept #møljetrening 

Det var turen sin det! :o) Våren er tilbake og alt er bare greit. Eller, det er det jo ikke, men det er iallefall mye bedre enn det hadde vært om Kong Vinter hadde bestemt seg for å bli her en stund.

Problemet mitt er at hodet vil så mye mer enn kroppen. Og jeg klarer bare ikke å venne meg til dette her. Har jeg en god dag, sånn tilnærmet slik dagene var før i tia, ja så må jo den virkelig benyttes til å gjøre noe! Helst av det fornuftige slaget. Ikke sant? For da har jeg så dårlig samvittighet for alle de andre dagene jeg ikke har gjort en dritt … Jeg lurer egentlig litt på hvordan jeg skal lære meg å slappe av, med god samvittighet. For når jeg ikke gjør noe, så stresser jeg noe veldig, i hodet. Siden jeg burde ha gjort noe. Vet ikke helt om du skjønner hva jeg mener, det er såvidt jeg forstår det selv.

Halve påska følte jeg meg som en krøpling! Jeg starta palmesøndagen overivrig av glede, fordi jeg hadde sovet godt og morgenen var så fin som bare det. Dermed bakte jeg 70 boller på morrakvisten! De ble med da vi skulle på påskeeggjakt i skogen, sammen med 32 av mannens nærmeste familie, inkludert mine to eldste barnebarn. Jepp, en slik familie burde alle ha hatt, og jeg føler meg veldig priviligert som er en del av den. For akkurat den svigerfamilien kunne jeg ikke vært mer heldig med! Det er jaffal en positiv ting. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vel, jakta varte i fire timer eller deromkring. Alle ungene fant hvert sitt egg med godis, og var veldig fornøyde med det. Været som virka så lovende da vi kjørte hjemmenfra forsvant brått. Dermed ble det ganske kaldt også, om du ikke er under 10 år og løper rundt og leker. Kulde er ikke så skrekkelig greit, for da blir vondtene verre enn verst, selv om jeg ikke fryser. Jeg blir stiv og støl og føler meg som om jeg er 100 år. Men bare for å tyne kroppen mest mulig når jeg først var i gang, så gikk vi en aldri så liten femkilometers-tur med Jonas da vi kom hjem. Det fikk jeg svi for i tre dager etterpå …

I går var jeg i syforening. Så dagen i dag starta ikke så bra. Jeg kan tydeligvis ikke gjøre noe som helst uten at det får følger på en eller annen måte. Jeg er både forbanna og skuffa, og har egentlig bare lyst til å grine, men det hjelper jo ikke det heller.

Jeg hadde bestemt meg for å gå tur uansett i dag. Og med litt smertestillende innabords satte vi avgårde, bikkja og jeg. Han der med de skamklippa ørene vettu! Stakkars …

Kvislevann, det er lenge siden jeg har vært her. Det var en av de turene jeg gikk innimellom da jeg jakta på mitt slankere jeg for et par, tre år siden. Jaggu fant jeg ho også, etterhvert, men på en eller annen merkelig måte er ho forsvunnet igjen. Erstatta av ei middelaldrende, pesende kjærring … fatter ikke helt hvor ho kom fra! Jeg har iallefall ikke invitert ho inn i livet mitt!

Ei av de siste gangene jeg var her småjogga jeg faktisk litt. Helst i nedoverbakkene da, men dog … Det gjorde jeg absolutt ikke i dag! Men Jonas skal jo ikke slite seg ut han heller, siden han får så voksesmerter, så jeg skylder på han for at det gikk litt seint jeg … må jo ta hensyn vettu!

Vi kom oss jaffal ut! Og det er vel ikke så verst det heller. Rett over mila ble det, på drøye 2,5 timer. Kosetur altså. Jeg liker ikke så godt å gå tur når det blir bare frem og tilbake samme vei. Det er igrunnen ganske så kjedelig! Men for å skåne bikkja for asfalttråkking langs E39 på hjemveien, så ble det bare sånn i dag. Tror nesten han ble mer sliten enn meg, han ligger jaffal rett ut, midt på stuegolvet og likner mest på en bjørnefell. Nå mangler jeg bare butleren som kommer snublende og snøvlende med et bedre måltid og litt vin. :o) 

Med saks og enorm tro på meg selv gikk jeg til verks. Slik jeg gjorde da ungene var små. For det å klippe en lugg og litt til var jo ikke noe en trengte betale flere hundrelapper for! Vel, jeg fant vel ut etterhvert at det ikke var så lett egentlig. Tror for det meste det var den eldste jenta mi som ble skamklippa. Gang på gang. Og enda panneluggen havnet langt bak ørene både en og to ganger, så gav jeg lissom ikke opp. Ikke med det første. For det var jo bare å ta litt til for å få det likt på begge sider. Og litt til. Og … neeeeei, pokker!

Ja, du skjønner tegninga går jeg ut i fra?

Frisør har jeg aldri drømt om å bli. Og det er sikkert helt greit. Både for meg og de eventuelle kundene jeg hadde fått. Jeg kan garantere at det ikke hadde blitt noen gjengangere i den kundekretsen! Så jeg tenker jeg bør si meg fornøyd med det yrkesvalget jeg gjorde tidlig i ungdommen. Det holdt meg i det minste i full jobb i over 30 år. Hadde jeg valgt frisør ville jeg nok blitt overflødig allerede etter 30 dager, eller timer, og ikke er det så godt betalt heller …

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne ganga var det Jonas det gikk ut over. Og han skjønner jo heldigvis ikke det. Jeg skulle bare stusse pelsen på ørene litt. La håret følge linja rundt øreflippen. Joda, jeg  vet jo hvordan det skal se ut. Og med øreflippen som mal så burde jo det være enkelt. Men … ikke fatter jeg hvordan de får det til, de som klipper sin egen hund. Det var jo så lite. Omtrent som en barnepannelugg. Og … shit! Akkurat det er vel hintet jeg burde ha tatt!

Barnepannelugg. Halllllooo! Den der fella har du jo gått i før Marit! Men noen lærer jo aldri. For det er viktig å ha tro på seg selv og ikke gi opp for lett. Ble jeg fortalt i oppveksten. Men det er mulig at de ikke tenkte på akkurat dette da, foreldrene mine. Men de burde nok egentlig ha advart meg mens jeg enda var liten, for når jeg tenker etter så hadde jeg opptil flere skamklipte dukker allerede på den tiden. For ikke å si alle. Digre babydukker og flotte Barbie-dukker. Alle med samme sveis! Omtrent som om gressklipperen hadde kjørt over dem …

Jaja, sånn kan det gå. Jeg hadde iallefall vett til å stoppe i tide denne ganga. Jeg fortsatte lissom ikke rundt hele bikkja! Så kanskje har jeg lært noe i årenes løp likevel. Bittelitt? Eller kanskje ikke …

Jeg kunne jo vist et ferske bilde av den sveisne leonbergeren vår nå. Men siden jeg likegodt tok både pelsstell og kloklipp sammen med skamklippen, så er vi ikke akkurat så gode venner for øyeblikket, Jonas og jeg. For han hater nemlig å børstes, stelles og ta manikyr. Spesielt det siste der. Så da vimser han rundt som ei forvirra veggelus, med kjærringa etter. I et lukket rom, sånn at han ikke kan stikke av. Dette er ikke et av våre koseligste øyeblikk for å si det sånn. Men jeg blir vel snart tilgitt. Nok en gang. Jaffal når han begynner å bli sulten sånn litt over fire.

Bildet er fra den første dagene vi hadde han. Da var han 10 uker og veide bare 16 kilo. Og nei, jeg har ikke hatt noe med piggsveisen å gjøre, den var slik fra naturens side. ;o)

Det er et spørsmål som stadig går igjen når jeg er ute med Jonas. Spesielt fra menn. Nemlig: – Klarer du å holde han? Det irriterer meg grenseløst! Hadde de spurt om det hvis det var en mann som kom gående med denne hunden?

Vel, jeg er jo ikke akkurat sped og pinglete. Men likevel må de liksom lire av seg dette. Ååååh! Jeg blir mega irritert for å si det mildt, og svaret jeg gir er rett og slett: – Jeg vet ikke.

Jeg håper jeg aldri finner det ut heller. Men akkurat det sier jeg jo ikke høyt da. Men hvis han virkelig vil dra, så tror jeg verken drømmemannen eller jeg kan forhindre det. Det er tross alt over 75 kilo hund det er snakk om her! Hvem kan med hånda på hjertet si at de kan holde det igjen? Det som er litt fascinerende å tenke på er at han fortsatt ikke er ferdig utvokst. Han kan bli både tyngre og høyere, pluss en god del sterkere. Nå er han såvidt begynt å bygge muskler, mesteparten av de kommer når han er mellom to og tre år. Så det er enda halvannet år igjen …

Jeg satser på at han vet hvem som er sjefen da også. Før jeg finner ut at jeg ikke klarer å holde han igjen, og uten at jeg trenger å henge som et slips bak han i tilfelle han tar ut. Frem til nå har det gått greit, og jeg synes han er ganske så lydig, selv om han er litt treig innimellom. Men han er jo tross alt i den verste alderen nå. I ungdommen. Og hvem var ikke litt uspiselig og irriterende da?

– Klarer du å holde han? Åh! Irriterende mannfolk, som gjerne har ei like irriterende gneldrebikkje ved siden av seg. Klarer du forresten å få den fillebikkja di til å hode kjeft eller? Ja, jeg spør jo selvsagt ikke om det, høflig som jeg er, men jeg har sykt lyst! Jonas svarer jo ikke en gang! Han står bare litt utålmodig ved side av meg og hadde håpet at han kunne få lekt litt med den andre hunden. Men det blir jo selvsagt ikke noe av. For eieren tror sikkert at han skal spise den opp.

Store hunder er nemlig livsfarlige. Store hunder og schæfere. Uansett hvordan de oppfører seg. Små gneldrete, siklende, snerrende drittbikkjer kan stort sett gjøre som de vil. Ikke gidder eierne ta opp bæsjen etter de heller! Og det går helt greit. De er jo så søte … Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å løpe etter hund og eier og tilbudt de en drittpose eller to, for det er nemlig like irriterende å tråkke oppi en lite bæsj som en stor en. Dritt er dritt.

Livet er jammen urettferdig. Og absolutt alt kommer an på størrelsen!

Se det ja, da var torsdagen allerede godt i gang. Jeg droppa treninga i dag, og hadde egentlig mer enn nok med legebesøket. Jeg har pusta og pusta, i den ene maskinen etter den andre, utpust og innpust og holde pusten! Puuuh! Det var reine treninga i seg sjøl dette her!

Jeg er ikke spesielt allergisk. Det vil si at ingen av allergipunktene slo ut. Så da kommer vi til det kjipe, enda en idiotisk diagnose som ikke kan la seg påvise: atopiker. Aldri hørt om det før, men det var jo typisk at jeg måtte få en til sånn “innbiller meg at jeg er syk”-betegnelse. Igjen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har forsåvidt en normal lungekapasitet. Sier de. Men da de utsatte meg for et eller annet stoff som jeg reagerte allergisk på, og så tok pustetesten igjen, da hadde jeg mista 25% av kapasiteten i lungene. Fikk en en “motgift” etterpå, slik at det ble normalt igjen. Og der er vel forklaringa på hvorfor jeg blir så tett og ikke får nok luft når jeg er ute og går.

Det er ikke bare innbilning. Det var jo litt godt å vite, for det har jo vært litt kjipt de gangene jeg virkelig har gått inn for å bli sprek sammen med noen, og den som blir sprekere er den jeg går sammen med. Jeg blir bare mer og mer utslitt og andpusten. Føler kanskje ikke at jeg er kommet noe nærmere en løsning. Men jeg har kanskje fått et svar på hvorfor jeg føler at jeg ikke får nok luft. Og om det blir fiksa, blir det kanskje litt lettere å komme i form. Ikke vet jeg. Synes snart jeg har alt i hele legeleksikonet som ikke kan bevises, og det er litt flaut!

Planen videre er å starte på allergitabletter, pluss dette lasset jeg henta på apoteket. Bortsett fra de to til venstre der, som er til bikkja. Og så skal jeg tilbake i begynnelsen av juni og ta nye pusteprøver. I dag var jeg virkelig glad for dette frikortet. Bare synd det ikke funka på det Jonas også måtte ha.

Vi skal jo snart på hytta, og der kryr det av flått! Det har alltid gjort det, men i fjor var det ekstremt ille. Og de er jo ikke så lette å få øye på disse små udyrene, i en slik pels som Jonas har. Flått-kuren kosta hele 1200 kroner. Det er fire tabletter! Og han skal ha to nå og to om 12 uker. De gjør slik at flåtten ikke fester seg på ham, og om noen likevel er så dumme og biter seg fast så dør de. De kan altså fortsatt krype rundt i pelsen hans, og dermed er vel det grunnen til at de søker over på meg etterhvert. For her er det jo ikke noe som gjør at de ikke biter seg fast. Men de kiler heldigvis på en spesiell, ekkel måte når de kryper rundt på huden. Dermed er det lett å få dem vekk igjen, før de sitter der og koser seg med blodet ditt. Bare en gang har jeg opplevd å få betennelse i et bitt, og da var det antibiotika med en gang.

Flått har jeg jo vært vant til hele livet. Men vi tok det ikke så alvorlig verken da jeg var liten, eller da mine barn var små. I de senere årene har jo vitenskapen funnet ut at de er farlige enn vi har trodd. Dermed er det kanskje ikke så dumt å være føre var. Hunder kan jo også bli syke av dette lille krapylet så det er jo like greit å gjøre han uegnet for bitt derfra.

Håper du har hatt en fin torsdag så langt. :o)