Jeg er syk! Drit elendig. Hoster og nyser og snufser, og har vondt over alt. Så denne kvelden sammen med venner ble det ikke noe av. Istedenfor blir drømmemannen og jeg hjemme og spiser pizza. Ikke galt det da, men nå hadde jeg gleda meg til i kveld. Det tror jeg han også hadde gjort. Så jeg er litt irritert på denne formen min, litt smådeppa og lei …

Og da nytter det jo ikke sitte her og sutre! Sa mannen, og fant ut at vi skulle på kjøretur. Hadde lite lyst til det. Egentlig ville jeg bare sitte hjemme og synes synd på meg selv, om sant skal sies. Men han mente jeg like godt kunne sture i bilen, og sånn ble det!

Jeg hadde faktisk håpet at jeg sovna litt. Jeg pleier normalt å bli veldig trøtt av bilduren, den får meg til å slappe av på en måte jeg ikke klarer hjemme. Litt skummelt, for jeg blir like trøtt når jeg kjører selv, derfor begir jeg meg helst ikke ut på lange kjøreturer aleine. Lyden demper tinnitusen litt, må ha noe med det å gjøre. Men etterpå, når bilturen er over, er det verre enn verst! Uansett, jeg får i det minste en liten pause i elendigheta. Men i dag ble det ikke en gang dupp på turen ….

Turen gikk til Tronåsen. En fredet veistrekning mellom Moi og Flekkefjord, og en del av gamle Vestlandske Hovedveg. Den har åtte skarpe svinger fra Tronvik til fylkesgrensen (amtsgrensen) på toppen, og tre skarpe svinger ned mot Vest-Agder siden. Veien er veldig bratt med stigning 1:3 på Agder-siden og 1:4 på Rogaland-siden. Den ble regnet for å være en av de farligste strekningene under Rally Monte Carlo i 1931. Veibredden er mellom 2,5 og 3,5 meter, og veien er åpen om sommeren fra cirka 1. mai til 30. september.

På denne fredede veien blir det hvert 5. år arrangert veteranbil-løp. Og det var nettopp derfor vi havnet her. For mannen hadde vært med en kamerat og foreldrene hans på et slikt løp en gang i forrige århundre, da han enda var ung og nesten uskyldig.

Helt til Flekkefjord bar det altså denne regnfulle lørdagen i juni. Og laaaangt opp i heia! For en vei. Hadde mamma vært med ville ho synes dette hadde vært en veldig skummel og ubehagelig tur. Ho, som aldri fikk tatt sertifikatet, hadde sitte på passasjersetet og omtrent bremsa hull i gulvet. Ho var litt pingle på det området. Rart hvordan en bratt, svingete vei kan få slike minner frem.

Været var ikke av det beste. Så en kjøretur var nok en helt ok ting å gjøre i dag. Jonas var med, han elsker bilturer, og da vi var på toppen gikk vi en liten tur inn i skogen slik at han skulle få litt bevegelse også. Alltid gøy når han kommer til nye plasser, med nye lukter og inntrykk. Det er noe han blir sliten av. Trenger egentlig ikke fart og spenning denne hunden vår! Bare han kan være sammen med oss er han superfornøyd.

Ingen bakketrening i dag. Hadde egentlig mer enn nok med å gå rett frem jeg. Men det var godt med litt frisk luft, selv om det ikke kjentes sånn ut der og da. Bevegelse og prating trigger hostinga, så egentlig vil jeg bare sitte still, være i fred og holde kjeft til dette går over. Jeg er heldigvis ikke så ofte forkjølet som før i tia. Da jeg jobba. Men jeg tror det har noe med hvor sliten jeg er/blir. Når jeg er helt nede som jeg har vært i det siste, så slår det aldri feil! Da sitter den hersens hosten der som en parasitt. Suger ut alt av krefter før den gir seg. Og det kan ta sykt lang tid.

Veien ender opp ved Bakke Bro. En gammel kjedebro fra 1844 over elva Sira. Vet du forresten hva en kjedebro er? Joda, det er en hengebro som istedenfor stålkabler har kjeder av flate jernstyrker.

Det var et standsmessig byggverk dette. Skulle gjerne vært litt lengre der og tatt flere bilder fra området. Så ut som det var en flott rasteplass like over brua. Men kanskje en annen gang. Det var ikke en gang dagen for å gå på fotojakt heller dette … selv om det jo ble noen bilder i dag også. Det gjør det forresten alltid!

Tror omtrent ikke det fins en dag der jeg ikke har fotografert et eller annet. Men ofte er det bare med mobilen nå, for de bildene er jo heldigvis ikke så kleine kvalitetsmessig lengre. Og ikke skal de forstørres og henges på veggen heller.

Egentlig litt glad for at drømmemannen fikk meg ut av huset litt. Og veldig glad for at jeg har akkurat denne mannen. ♥ Takk for turen kjæresten min. ♥

Nå skal jeg ikke gjøre noe mer i dag. Siden jeg bare sov fra 6.30 til 9.30 i dag morges så håper jeg den kommende natta blir litt lengre for min del … og jeg håper også at jeg klarer å holde meg våken noen timer etter vi har spist også …

Kos deg da, uansett hvilke planer du har for kvelden. 🙂

Majdanek er en forstad til Lublin i Polen. Ca. 150 kilometer sørøst for Warszawa, hvor det i 1941 ble opprettet en tysk konsentrasjons- og tilintetgjørelsesleir. Leiren spilte en sentral rolle under den såkalte «Aksjon høsttakkefest» i november 1943, en massakre som avsluttet «Aktion Reinhardt», kodenavnet for planen om å utrydde alle jødene i Generalgouvernementet (det tyskokkuperte Polen).

Dette er mitt aller første besøk i en konsentrasjonsleir. Da barna mine gikk på skolen var det flere klasser som reiste til Polen og Aushwitz, men ingen av mine barn kom lengre enn til Danmark. Tror de var litt uheldige med lærerne. De gadd ikke. Men jeg har lest en del bøker om krigsfangene og forholdet i leirene tidligere. Det var veldig spesielt å besøke en slik plass, ganske guffent og ekkelt.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det var lenge strid og usikkerhet om de nøyaktige dødstallene for leiren. På grunn av svært mangelfullt kildemateriale. Nyere forskning antar at ca. 78.000 mennesker ble målrettet drept eller døde som følge av de elendige forholdene. Leiren ble befridd av sovjetiske styrker 24. juli 1944. Arbeidet med å bevare sporene etter leiren startet allerede høsten 1944 under ledelse av institusjonen Det statlige museet Majdanek, som i dag fungerer som museum og minnested.

Mange fanger ble brakt til leiren kun med ett formål, å drepes. Det gjaldt først og fremst jøder fra ghettoen i Lublin, samt polske fanger fra fengselet i Lublin slott. I Majdanek ble fanger både slått til døde, hengt og drept med giftsprøyter. Mord i større målestokk ble gjennomført enten ved skyting eller gass. Henrettelser ved skyting fant sted i hele perioden leiren var i drift. Henrettelsene fant sted enten på leirområdet eller i den nærliggende skogen Krepiecki.

Leiren hadde tre gasskamre. Alle etablert i en bygning nær leirens vaskeri. De ble tatt i bruk i september 1942, og var i funksjon i om lag ett år. Ofrene var først og fremst jøder (både jødiske fanger i leiren og jøder som ble brakt til leiren for å drepes), syke, eldre og arbeidsudyktige fanger fra leiren, uansett om de var jødiske eller ikke. I løpet av det året gasskamrene var i drift, ble henrettelser ved skyting etter alt å dømme brukt mer sporadisk. Men antallet steg kraftig igjen etter at gasskamrene stengte. 21. september 1943 skjøt og drepte SS de 23 fangene som hadde måttet arbeide i gasskamrene og krematoriet.

Dette dannet opptakten til «Aksjon høsttakkefest». Kodenavnet på den største massakren i leirens historie. «Aksjon høsttakkefest» ble gjennomført den 3. november 1943 som siste ledd i nazistenes plan om å tilintetgjøre alle jødene i Generalgovernementet. Bare i Lublin-området ble omlag 42.000 jøder drept i denne aksjonen.

Dette var et historisk tilbakeblikk som ikke var av det koseligste slaget. Rett og slett et kaldt gufs fra fortiden. Men når vi først var så nær en konsentrasjonsleir så kunne vi jo ikke bare overse den. Det var ingen køgåing her heller, på lik linje med utendørsmuseet, så sånn sett var midten av april en fin tid å reise til Lublin på.

Takk for at du kikka innom. 🙂

KILDE: STORE NORSKE LEKSIKON

Hei, hei. Som dere sikkert vet, dere som har fulgt meg en stund, så elsker jeg å ta bilder av gamle hus, bygninger, natur, gamle murer, veier og ellers alt som ikke er helt som det vi omgir oss med i hverdagen.

Og hva er vel bedre enn et helt museum med hus fra tidligere tider? Da vi var i Polen i april var det et slikt museum 15 minutters taxitur fra sentrum, der vi bodde. Det måtte vi selvsagt se litt nøyere på. Og denne ganga kunne jeg jo gå rundt og nyte synet av gammeldags sjarm, uten å ha dårlig samvittighet for at jeg koste meg over andres fattigdom og elendighet. For her var det jo meninga at vi skulle gå rundt og glo.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Lublin Open Air Village Museum er bygd opp som en autentisk landsby. Her var gamle hus revet ned, flyttet fra sin opprinnelige plass, og bygget opp igjen i inne i en stor, flott park. Den dagen vi var der var det heller en kald fornøyelse å traske rundt her, likevel var vi der i over to timer. Jeg kan se for meg hvor flott det ville ha vært om værgudene hadde vært mer på vår side, når hagene står i full blomst og folk har med seg piknik-kurvene og tar med seg barna på en utflukt i området.

Ulempen da hadde jo vært alle de folkene som jeg ikke kunne unngått å få med på bildene …

Flere av husene var åpne for publikum. Og her var det mange sjarmerende, spennende ting jeg gjerne kunne hatt med hjem for å pynte med i hagen. Det var også et rikt dyreliv på gårdene, med både geiter, hester og fjærkre i en skjønn forening. Gårdsdriften og vedlikeholdet ble foretatt på gamlemåten.

Men noen guidet tur på, for oss, et forståelig språk var der ikke. Mulig det ikke helt var sesong for slikt i april. Men det var sikkert like greit å gå rundt på egenhånd. Det var nemlig mye å se på, og området er stort, så det er ikke sikkert det hadde vært noen fornøyelse for meg å løpe etter en lang kø med guiden i teten. Men du hadde sannsynligvis blitt spart for noen bilder da, så innlegget hadde blitt en halvmeter kortere.

Museet viser dagliglivet på landsbygda i Polen for flere hundre år siden. Området er vakkert bygd opp i et naturlig miljø, i en fantastisk park på over 65 mål. Vi kunne kikke inn i gamle, fullt møblerte hus, rustikke kirker, skoler og bedrifter. De fleste bygningene er autentiske og flott vedlikeholdt. Det fins en gavebutikk her, og kirkene blir brukt den dag i dag. Om sommeren blir det også arrangert markeder og konserter i parken. Men det er bare en liten kafe her inne, så om været er bra og du har tenkt å bli en stund, er det sikkert lurt å ta med litt mat. Det var flere bord og benker der du kunne nyte medbrakt.

Dette er bare et lite utvalg av det vi så. Er du som meg, med litt sære interesser når du er på ferie (og med en ekstremt tålmodig mann), så er denne plassen verdt et besøk.

Det føltes som å gå rundt i en virkelig landsby. Så det var fort gjort å glemme at det er et museum. Det var veldig godt vedlikeholdt, så det er nesten flaut å tenke på hvordan museet her i byen ser ut. Det er merkelig så mye flinkere skikkelig fattig land er til å ta vare på historien sin, sett i forhold til Norge. Men det blir kanskje slik når vi er mer opptatt av å redde hele verden aleine, istedenfor å ta seg av det som allerede er i landet vårt.

Vi hadde litt språkproblemer. Dama som jobba i billettluka skjønte overhodet ikke engelsk, så bare det å få ho til å ringe etter en taxi da vi var klare for å forlate plassen ble en skikkelig omstendelig greie. Men etter et par henvendelser og en halvtimes venting så kom det endelig en bil. Den fineste, og rimeligste taxien på hele turen – og med en sjåfør som var både velkledd og engelskspråklig. Faktisk betalte vi bare halvparten av det vi hadde betalt for å komme dit, enda han kjørte akkurat samme veien tilbake.

Da er vi klare for pinsa. Skal ikke skje så alt for mye her hos oss, heldigvis. Bortsett fra middag/fest hos et vennepar til kvelden. Og jeg håper det lar seg gjennomføre … men grunne til at jeg sitter oppe midt på natta er fordi jeg hoster meg mest ihjel når jeg inntar horisontalen. Så jeg ga rett og slett opp det der! Det starta med litt sår hals i i går, og så eskalerte det noe veldig. Men det pleier jo gjerne å gå sånn, når jeg har hatt en periode med utmattelse og vært helt på felgen. Ikke gå mye å gjøre med det.

God pinse til deg. 🙂 Og takk for at du holdt ut helt til bunns i dette innlegget. Jeg har jo et veldig problem med å bare vise litt, selv om dette nok er å regne som litt i forhold til alle de bildene jeg tok. 😀

Det er fort gjort – noen ganger. Skal ikke mer enn noen timers kjedsomhet til. Flere dager på rappen der du føler deg skikkelig grå og elendig. Der alt er galt … og plutselig har du slengt en ny hårfarge oppi den gråblonde tusta. Det er dritskummelt så kjapt det kan gå egentlig. Og jeg som trodde jeg hadde vokst fra dette her. Men på visse felt blir jeg visst aldri helt voksen og fornuftig.

Tidligere skifta jeg hårfarge rett som det var. Det fins vel nesten ikke den fargen jeg ikke har forsøkt meg på. Med mer eller mindre hell. Men det er jo ikke så farlig. De gror jo ut igjen! Og blir det helt ille så kan en jo faktisk gå til frisøren også for å få litt hjelp til å rette opp i elendigheta. Det er utrolig hva de kan fikse ser du! Om du bare tør innrømme der og da at du faktisk har gjort noe dumt. Og det kan jo av og til sitte litt langt inne å fortelle at du har lekt frisør selv, i en alder av snart 56. Akkurat det var litt bedre når en var ung og litt mindre erfaren. Når en fortsatt trodde en hadde taket på det meste …

Sånn ble det altså! Bildet er fra Århus-turen i helga. Og jeg føler meg rar, rett og slett. Det er så jeg skvetter på morrakvisten når jeg møter dette trynet i speilen. Det vil si, morratrynet ser ikke akkurat sånn ut, men mye eldre og mye mer skrukkete. Det tar sin tid før det retter seg ut etter ei natt på puta. Om det i det hele tatt gjør det da … for det er nemlig ikke alltid det skjer!

Men dette er jo ikke meg! Jeg liker jo å være blond jeg. Men den fargen denne tusta på toppen har inntatt i det siste, når det heller mer mot gått enn blondt, den liker jeg ikke. Grått med gullstriper lissom. Det var akkurat sånn det så ut. Og det er ikke spesielt kult å føle seg som ei grå mus når alt annet også føles grått og trist.

Jeg klippa meg for ei uke siden. Kort for andre gang. Har vært veldig fornøyd med det da, men sist tror jeg nesten frisøren glemte å klippe meg på toppen. Vi skravla masse, og plutselig var jeg ferdig! Og håret var like vanskelig å få til som før jeg satte meg i frisørstolen. Så i morra skal jeg tilbake og ta noen centimeter av lengda helt øverst. Gleder meg til det, for da er denne sveisen den letteste i verden å holde fin. Skulle gjerne stripa det også da, men det tillater ikke lommeboka etter turen i helga.

Får bare se hvor lenge jeg holder ut som brunette. Og hva blir det neste? Striper, lyse brunt eller rødt … Ja, det er jaggu ikke godt å si. For her går tydeligvis fornuften ut når kjedsomheten trenger seg inn. Og faktisk kan jeg bare velge og vrake, trenger ikke gå på butikken en gang. Jeg har et helt lite lager av forskjellige hårfarger i hus allerede. Sannsynligvis utgått på dato, men det pleier ikke å ha noen betydning.

Vet ikke helt om dette lageret er positivt eller negativt akkurat nå!

Ønsker deg en fin dag. ♥

Hvem kjører fem timer for å gå på tur i fire timer? Joda, det gjør tydeligvis vi!

For et par uker siden tok vi en skikkelig impuls-tur. Starta alt for seint på dagen og kom ikke hjem før klokka var 21. Jeg fant denne turen på ut.no for et års tid siden, og vi har jo lurt på hvordan vi skulle få til dette her. Det sto at vi kunne parkere på den ene siden, og ta toget tilbake igjen. Men Jonas på toget hørtes jo litt stress ut. En av oss kunne ta toget og komme tilbake med bilen og plukke opp den andre. Eller vi kunne gå sammen med noen å sette en bil i hver ende. Vet ikke helt hvorfor vi ikke var inne på tanken om å gå frem og tilbake da, men det var nettopp det vi gjorde når vi endelig kom oss bort hit.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Sti for far – og sti for Jonas. Flotte opparbeidede turstier på hele strekningen. Akkurat slik jeg ikke liker! Det blir liksom litt kjedelig og ensformig å traske rundt på en slik vei i fire timer. Men nå har vi vært der, og slipper å tenke på det noe mer …

Jærbanen mellom Stavanger og Egersund ble anlagt i perioden 1874-1878. Den buktet seg fram mellom knauser og tjern inntil den ble omlagt i forbindelse med etablering av Sørlandsbanen. Strengere krav og overgangen til bredere spor førte til at det måtte bygget en helt ny linjetrase mellom Hellvik og Launessundet. Og etter at Sørlandsbanen åpnet i 1944 ble nesten hele den gamle jernbanen liggende ubrukt og forfalle i over 40 år.

Fra gjengrodd jernbanespor til flott tursti. I 1997 startet arbeidet med en sammenhengende tur-/sykkelvei som i hovedsak fulgte i den gamle Jærbanens spor fra Hellvik til Egersund. I dag fremstår området som en av distriktets flotteste og mest innholdsrike tur- og sykkelveier.

Det var mange skilta avstikkere fra stien. Men siden vi var litt seine i avtrekket denne dagen, så forholdt vi oss bare til selve stien mellom Egersund og Hellvik. Tur retur ble det 15 kilometer. For den som ønsker mer enn en spaser- eller sykkeltur, kan en benytte veien som utgangspunkt for å komme fram til gode fiskeplasser ved sjøen, idylliske bade- og fiskevann, knauser og fjell med flott utsikt over kysten og mye mer. Det var gode parkeringsmuligheter i hver ende av turstien.

Midt inni skogen åpenbarte denne idyllen seg. Maurholen stasjon kan leies av privatpersoner, mer om dette finner du HER. Sånn i tilfelle du skulle få lyst til å ta en tur selv.

Vi traff ikke veldig mange andre turgåere denne søndagen. Og kun en hund, da vi kom tilbake til bilen. Rart igrunnen, for været var greit. Kanskje litt kaldt da vi skulle ha en liten pause. Men jeg regner med de fleste som går her kommer fra området. Det er vel ikke så normalt å kjøre så langt for å ta søndagsturen som det vi gjorde …

Og der var vi ved veis ende. Så da var det bare å snu og gå samme vei tilbake igjen. Det er jo alltid like gøy … men merkelig nok så virker alltid returen mye kortere.

Det var mange fine benker plassert ut langs løypa. Men denne dagen blåste det surt, så det var ikke så veldig fristende å sette seg ned. Iallefall ikke der det var fin utsikt.

Men mat må en ha. Spesielt når en skal gå to timer til, og deretter kjøre i to og en halv time for å komme helt hjem. Vi hadde en plan om å ha kalkunbryst til middag denne søndagen, men siden vi plutselig fikk så utferdstrang så ble det altså en Grandis, ikke helt på pappen, men jaggu ikke langt ifra!

Det var den vestlands-turen. Det skulle være så utrolig flott her, og fint var det jo, men ikke sånn helt overveldende fint som jeg hadde innbilt meg. Hadde forventa noe mer, etter å ha lest om den både her og der. Mulig jeg ikke er så lett å imponere … eller så er det sikkert bare det at jeg foretrekker gode, gammeldagse skogsstier. Lettgått var det jaffal, så turen passer greit for de aller fleste.

Been there – done that! 🙂

Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg har det omtrent som denne visne greia over her. Ikke hele tiden selvsagt, men mesteparten av tiden faktisk … og det er ikke så veldig givende. Innimellom er det noen fine dager, men så er det noe som trigger tinnitusen for eksempel, og så er det på’an igjen! Eller så føler jeg meg som superwomen et bittelite øyeblikk, og gjør for mye av et eller annet, og så blir jeg belønnet med en kropp som ikke er brukende til noe som helst i lang tid etterpå.

Der har jeg vært de tre siste dagene. Med både drittkropp og tinnitus på full guffe. Som straff for at jeg var i Danmark fra torsdag til lørdag. Kjempefin tur, men en båttur fra helvete hjem igjen. Det var nemlig en million drittunger på båten, og støynivået var deretter. Over alt. Ikke en eneste stille krok var å oppdrive.

Konklusjonen er derfor at jeg aller helst bare bør holde meg hjemme. Sammen med Jonas og drømmemannen, for de bråker ikke så mye noen av dem. Jeg har det aller best om jeg bare isolerer meg her og går i hi. Unngår alt som kan trigge både verken i kroppen og bråket i hodet. Det eneste jeg duger til er å gå hjemme aleine og slenge, uten for mye ståk rundt meg.

Men faktisk holder jeg på å spy av mitt eget selskap for tia. Jeg kan ikke fordra denne kjærringa som ikke orker noe som helst. Ho der som må ligge på sofaen for å klare å komme gjennom dagen, og som egentlig bare gleder seg til det blir natta igjen, for da er det helt innafor å legge seg og sove. Og det får jeg faktisk til! Både 7 og 10 timer i slengen. Pluss en time eller to på dagen.

Veldig rart. Jeg som har slitt med å sove i årevis, klarer nesten ikke å holde meg våken på dagtid en gang. Det føles som om jeg har kronisk influensa, og termostaten i kroppen har takka for seg, så her går det fra heteturer til frostrier på no time. Bare det er temmelig slitsomt, og tydeligvis ikke noe å gjøre med. Som alt det andre jeg er så heldig å feile.

Noen ganger føles livet sykt urettferdig! 

Som prikken over i’en farga jeg likegodt håret også. Fordi jeg var så lei. Ikke akkurat av håret, men av alt. Så jeg tenkte at en forandring sikkert var på sin plass. Vel, det er noe av det dummeste jeg har gjort i det siste. For jeg ser ikke ut. Takke meg til den gråblonde tusta … brunt er tydeligvis ikke helt meg … Men det gror jo tross alt ut igjen, en eller annen gang, og blir normalt igjen.

Det er verre med alt det andre.