Fotoutfordringer er gøy. Og når det er selveste Frodith som arrangerer da går det igrunnen ikke an å fortrenge det. Egentlig liker jeg ikke konkurranser, leker og spill. Men så fort det har noe med fotografering å gjøre så er jeg der vettu! :o) Og over her ser dere mitt bidrag til dagens utfordring som er GLEDE. Modellen er mitt yngste bonusbarnebarn.
Denne utfordringen går over 15 dager. Og det aller beste er at temaene allerede er klare! For jeg er litt fraværende på bloggen for tia. For her går dagene i full fres, og når ettermiddagen kommer så er det ikke nok hjernekapasitet til å skrive så mange vettuge blogginnegg. Sånn er det med den saken ..
Fin dag for en romantisk tur – et tilfeldig forbipasserende par
Nodeviga
Otra – langs elvebredden
En flott, litt kjølig dag her i sør. Vi har fått masse frisk luft. Først en tur på hytta for å sette ut noe musegift og bli vist hvor hyttenaboen skal sette opp ei bu. Så tur med hunden, i alt fire timer!
Sjeldent til oss å være – en kaffi-/kakaopause med vaffel. Tror ikke jeg har smakt en vaffel siden påske. Og for å være helt ærlig så er to av disse bare litt irriterende! Kunne nok hatt minst to til .. derfor er det like greit at det ikke blir en vane.
Veldig koselig å gå sammen med søster og svoger. Satser på å bli litt flinkere på det punktet. Takk for turen. :o)
Sett i forbifarten – hos noen varer jula helt til påske! ;o)
Endelig. Begynner å bli ganske lei av regn, regn og atter regn. Men i dag er himmelen blå (iallefall en del av den) og vi er lovet litt sol til en forandring.
Det er godt å ha en tur til varmere strøk å se frem til. Selv om det ikke er meg som planlegger den så veldig. Jeg er bare med .. har nok med å tenke på jobben for tia. Er helt utslitt i topplokket. Ikke plass til mer. Lurer på hvordan det skal gå når jeg begynner på skolen.
Jeg har jobbet fullt i tre uker nå. Neste uke er jeg satt opp fire dager. Ikke onsdagen. Da tusler jeg avgårde til UiA på ettermiddagen. Blir spennende – og ganske skremmende. Jeg har jo ikke vært på verken kurs eller skole på over 30 år. Bortsett fra det derre “learning by doing”-opplegget vi alltid hadde der jeg jobba i nesten 20 år. Dette blir annerledes.
Vi har til og med bøker! Og undervisningen er på Universitetet. Det er skummelt det. Gamle kjærringa på skolebenken. Jaja. Håper det går bedre enn det medisinkurset jeg var på i forgårs. Da vi skulle svare på spørsmålene etterpå (skriftlig) fikk jeg helt jernteppe, eller noe sånn. Svarte med et ord her og der, og var helt blank flere plasser. Enda jeg visste svaret! Jeg fikk det bare ikke ut. Flaut. Og dette var jo egentlig ting jeg visste fra før av, ting som en normalt oppegående personer med en viss mengde sunn fornuft oppi hodet burde klare å svare på. Og i den kategorien trodde jeg faktisk at jeg befant meg .. men akkurat da var det vekk!
Bildet er fra gårsdagens tur i Jegersberg. En litt kort tur sammen med min søster og våre drømmemenn. Snaue fem kilometer. Men sånn er det når en går sammen med andre. Bir merkelig nok litt kortere turer da. Ikke at jeg kan skryte på meg så mange lange turer de siste ukene, men når jeg går aleine så blir det gjerne en del kilometer ut av det. Men nå løper jeg jo så mye på jobb. Det å gå fra en helt stillesittende arbeidsdag til dette kan vel ta futten ut av noen og enhver. Håper jeg. For det er jo en veldig overgang da. Både på den ene og andre måten.
For noen dager siden var det en som prøvde å kysse meg! En jeg hadde tilsyn hos, han er nesten hundre år og hører dårlig så jeg pleier å sitte ganske nærme når vi prater. Og det var så koselig å prate med meg … HJELP! Plutselig hadde jeg to store never på hver side av ansiktet. Uventet sterk var han også, men han er litt klein til beins så jeg hadde fint klart å løpe fra han. Det var ikke noen god opplevelse, jeg fikk vridd meg løs og kom meg ut derfra ganske kjapt etterpå. Mens han satt igjen og lurte på hvorfor jeg plutselig skulle gå .. enda jeg faktisk hadde vært der en halvtime, noe som er mer enn tiden han er tiltenkt. Håper han ikke husker meg neste gang jeg skal innom.
Det var en liten oppdatering herfra. Nå må vi ut og få oss litt dagslys før det er for seint. Ønsker deg en fin søndag. :o)
Vi skal på tur! :o)) Jeg fikk noen penger som jeg ikke hadde regnet med i forbindelse med jobben jeg ikke har lengre, på drømmemannens jobb får de en aldri så liten bonus – og vips så ble det tur på oss i år også.
Ikke helt charter denne ganga. De siste årene vi har reist så har vi farta litt rundtforbi, selv om vi har hatt base på et eller kanskje to hotell i løpet av en fjortendagers-periode. Vi har snakka om at det hadde vært ok å bare reist litt sånn på egenhånd, uten denne lettvinte pakkeløsninga som reiseselskapene tilbyr. Vi er jo aldri med på noe av det som blir arrangert av turer og felles middager uansett. Hotellet spiser vi nesten aldri på og bade i bassenget gjør vi heller ikke. Så nå har vi gjort alvor av dette!
Selvfølgelig har vi en plan. Sånn litt løselig iallefall. Vi drar fra Gardermoen til Hanoi hvor vi har booka tre netter. Så er planen å ta toget fra Hanoi til Ho Chi Minh (Saigon). Denne streknigen tar nesten et døgn i følge de nettsidene vi har funnet. Dermed er det helt uaktuelt å gjøre dette i ett strekk. Det befinner seg en del byer langs kysten som sikkert er verdt et besøk. Et par netter må nok til i Saigon, men før vi kommer så langt skal vi ha en ukes tid så nærme sjøen/stranda som overhodet mulig. Helst i ei bambushytte/noe bungalowaktig direkte på sanden. Tilsammen skal vi være borte i 19 dager.
Koffert blir litt tungvint på denne turen. Ryggsekker hadde vi ikke, dermed måtte det skaffes. Vi la til litt på julegaven fra svigers og fikk oss hver vår 80 liters sekk. Billigste vi fant (og den var til og med på tilbud), men det er en Helsport så jeg regner med at den er god nok til turen vår. Det er jo ikke akkurat en vandretur heller.
Jeg har alltid hatt lyst til å dra på interrail. Men det ble aldri noe av. Så her får jeg en bitteliten smak av det jeg har drømt om siden jeg var 10-12 år. Kjenner jeg har litt sommerfugler i magen. Hadde kanskje vært lurere å dra til Thailand på dette viset, der har vi jo vært et par ganger før. Men dette er helt ukjent. Både landet og reisemåten. Men det går sikkert greit det også.
Pakkinga blir et kapittel for seg selv. Hvordan pokker pakker man for nesten tre uker – i en sekk? Og hva skal bli med egentlig? Nytter ikke med tre, fire par sko denne ganga. Sko til alle antrekk lissom. Slik jeg normalt pakker. Nytter vel ikke å pakke så sykt mange antrekk heller..
Jeg kan ikke fordra å pakke. Eller selve reisa ned for den saks skyld. Hater det rett og slett. Alt for lenge å sitte still, og selv om alle anbefaler at en står opp og beveger seg på slike lange turer så blir alltid flyvertinnene dritsure om en virkelig gjør alvor av det. Det er trangt og jævelig, og sykt kjipt. Men når vi endelig er på plass etter over et døgns tid på reisefot (ulempen med å måtte til Oslo først) da begynner jeg å trives. Ok da, ikke første dagen kanskje. For da er jeg både trøtt og sur og lite omgjengelig. Men så begynner ferien!
Yess! Jeg gleder meg! :o) Og jeg tror vi trenger det begge to. Høsten og vinteren har jo ikke akkurat vært noe å rope hurra for her i huset. Tenk, bare drømmemannen og meg i nesten tre uker, det er rett og slett en investering i forholdet, og det er det absolutt verdt å bruke litt penger på.
Har du vært i Vietnam? Eller på liknende tur en annen plass? TIps mottas med takk. :o)
Hallo i luken! Nå er det en stund siden jeg har vært her inne. Merkelig nok er det fortsatt en del som er inne på bloggen hver eneste dag, selv om jeg er ganske fraværende selv. Det er jo koselig! :o)
Denne uka har jeg jobba fullt. Neste uke skal jeg jobbe fullt og uka etter også. I hjemmetjenesten. Til søndag er det tredje søndag jeg skal på jobb, så neste helg har jeg tenkt å ha helt fri. Det er så fantastisk å våkne på morrakvisten (egentlig alt for tidlig!) og vite at jeg skal på jobb. En jobb som tar alt jeg har av krefter. Jeg sovner til og med før drømmemannen i sofaen om kveldene.. Og da er det ille!!
Forhåpentligvis går det over etterhvert. Det er mye å sette seg inn i, og jeg er kjempesliten i hodet etter endt arbeidsdag. Heldigvis var formen ellers generelt bra etter dette siste årets utskeielser på trimfronten, så løping og løfting gjør meg ikke noe. Men for halvannet år siden tror jeg nesten ikke jeg hadde klart dette.
Jeg kan ikke fordra å kjøre bil. Og nå kjører jeg frem og tilbake mellom brukerne hele dagen. Masse riksing og småkjøring. Mye bortkastet tid innbiller jeg meg. Om vaktlistene hadde vært satt sammen litt annerledes så kunne sikkert mye av dette vært unngått slik at tiden kunne blitt brukt på de vi egentlig skal være der for, brukerne. Jeg hadde heller aldri trodd at jeg skulle tilbringe dagen med å dusje, kle på, skifte bleier og andre utenkelige greier på voksne folk. En hel dag har jeg til og med vært hjemmehjelp her og der, gjort reint, vaska, støvsugd, skifta sengetøy. Dette er igrunnen et stort steg nedover på “rangstien”. Og for ei luselønn i forhold til det jeg har hatt tidligere!!
Ikke rart det er krise i eldreomsorgen! Likevel trives jeg på et vis. Men først og fremst er det en jobb. Noe å gå til. Noen som trenger meg. Det er ikke sikkert jeg noen gang kommer til å få det slik jeg har hatt det. Det å glede seg til å gå på jobb hver dag er visst ikke helt hverdagskost. Så jeg har vel muligens vært utrolig heldig da. Før.
Noen av brukerne er jo skjønne da. De setter så utrolig pris på hjelpa de får. De aller fleste faktisk. Og den biten føles god. Det er bare så synd at tidsskjemaet er såpass tettpakka at en ikke har noe særlig tid til dem en er hos. Må bare forte seg å gjøre det aller nødvendigste før en fyker videre til nestemann. Og det er litt vanskelig. Spesielt når en merker at det mennesket en er hos der og da absolutt skulle hatt mer tid, bare for å prate.
Om halvannen uke starter skolen. Har vært litt frem og tilbake akkurat der, skal – skal ikke. Og hvorfor skal jeg? Tja, vet ikke. Annet enn at jeg ikke får noen utgifter med det i og med at min gamle arbeidsgiver betaler. Dessuten er det jo greit å vite litt mer om det en for øyeblikket holder på med. Jeg kan jo fortsatt søke andre jobber om det skulle dukke opp noe interessant. Og jeg binder meg jo ikke ikke til noe så lenge jeg bare er tilkallingsvikar. Ulempen er jo at jeg ikke har noen rettigheter heller. Men om jeg ikke gidder å jobbe så er det jo bare å si nei … eeeeh. Sier drømmemannen. Eller han sier det muligens på en litt annen måte; – Du MÅ jo ikke si ja til ALT heller da!! Og der sliter jeg jo litt. For jeg vil jo så gjerne være snill pike og hjelpe når det trengs.
Vel, jeg får komme meg avgårde. Ute plaskregner det og foreløpig er det mørkt som i en sekk. Men det lysner jo heldigvis etterhvert. Og vettu, de siste dagene har vært ganske mye bedre, jeg gruer meg ikke direkte til arbeidsdagen lengre. Har bare en bitteliten sommerfuglfarm i magen, men det er ikke så veldig plagsomt egentlig. Det er jo et aldri så lite fremskritt!
Sånn da var 2014 over. Og det er sikkert like greit. Det har vært et vondt år jobbmessig. Kjennes ut som om jeg er blitt skilt for annen gang. Denne ganga er det ikke fra mannen, men bare jobben. Eller bare og bare. Det er ikke bare det skal jeg fortelle deg! Å miste jobben må være en av de tre verste omkalfatringene en kan oppleve i livet: Død, skilsmisse og oppsigelse. Helt forskjellige ting, men likevel ganske likt når det gjelder hvordan du føler deg når dette inntreffer.
Ansettelsesforholdet mitt varte like lenge som mitt første ekteskap. Rart. Og jeg gikk rett i kjelleren denne ganga også. Som jeg pleier å gjøre når det inntreffer slike drastiske omveltninger. Føler jeg blir revet opp med røttene og visner litt dag for dag. Og når du har vært sånn halvvissen gang på gang så begynner du å lure på om det er noen vits i å klatre opp igjen. Så jeg ble der nede en stund denne ganga, i mørket, nederst i kjellertrappa .. og da nytter det ikke hva alle andre sier, selv om de gjør det av godhet og kanskje også litt irritasjon, for “herregud skjerp deg da, det var jo bare en jobb”.
Vel, for meg var det ikke det. Det var halve livet.Og jeg er ganske sikker på at jeg aldri kommer til å få en slik jobb igjen. Verken når det gjelder miljøet, oppgavene og ikke minst lønna. Så jo, det er egentlig en katastrofe. Men som etter de fleste andre katastrofene som inntreffer i verden så går faktisk livet videre etterpå. For de som ikke døde da. Og nå gjorde jeg ikke det denne ganga heller. Selv om det kjentes ut som om det hadde vært den letteste utveien i en periode.
Jeg har hatt en del ting jeg aldri skulle gjøre her i livet. Bl.a. var det å jobbe i barnehage like uaktuelt som å jobbe i eldreomsorgen. For de som orka å holde på med det siste der måtte være helt spesielt interesserte. Noen helgener i mine øyne, og absolutt ikke noe jeg hadde tenkt å gjøre. På lik linje med å stå i kassa på en butikk, eller sette meg på skolebenken igjen. Helt uaktuelt.
Vel, det er sjeldent livet blir som en planlegger. De siste ukene har jeg tilbragt ganske mange timer i omsorgsverdenen. Og om noen ganske få uker setter jeg meg på skolebenken igjen. Hvorfor? Egentlig har jeg ikke peiling .. Jeg leverte to cv’er på to forskjellige plasser, i hjemmetjenesten og ved et sykehjem. En halv time etterpå var jeg blitt tilkallingsvikar på begge stedene. Jeg har to vakter til denne uka, og fem neste uke!
– Her kommer du aldri til å bli arbeidsledig, sa sjefen den ene plassen. Vi trenger alltid folk. Og tydeligvis er det kun det som skal til, at du kan beskrives som “folk”. Uten utdanning, erfaring eller noen som helst tilknytning til dette ser det ut som om jeg nesten kan jobbe fullt fremover. Kanskje enda mer siden jeg har fått det berømte beinet innforbi på to plasser samtidig. Når jeg i tillegg skal på skolen to kvelder i uken så tror jeg ikke det blir så mange fritidsproblemer fremover ..
Arbeidsoppgavene, vel .. det er ikke det jeg trodde jeg skulle holde på med på mine halvgamle dager. Men det gjør meg ingenting. Verken mating, bleier eller andre greier som følger med fullt pleietrengende eldre. Det går helt greit. Det som er verst er at jeg synes så synd på de som ligger der helt hjelpeløse, alene i en stor enebolig og bare venter til neste besøk fra hjemmetjenesten. Et besøk der du nesten ikke rekker å snakke med personen en gang. For nestemann sitter allerede og venter. Venter på folk som meg, som igrunnen ikke kan en dritt om dette!
Jeg tar jobben med meg hjem under dyna. Våkner om nettene og tenker på alle de ensomme gamle som bor i nabolaget mitt. Eller de skjønne tålig oppegående ektefellene som går hjemme sammen med fullt pleietrengende menn, tunge løft og lange dager. Det er en helt ny verden for meg. Jeg har jo ikke engang hatt gamle foreldre.
Men det gir meg absolutt noe tilbake. Det føles som et meningsfylt arbeid. Noen trenger meg. Selv om jeg nok hadde foretrukket å jobbe med rehabilitering eller noe slikt, istedenfor hos dem som allerede står med minst ett bein i grava. Det er litt hardt, men kanskje blir jeg vant til det også.
Rik på penger blir jeg ikke. Vet faktisk ikke hva jeg kommer til å tjene enda. Selv om jeg har hatt over ti vakter allerede. Men akkurat nå spiller det liten rolle. Jeg har jo sluttpakka. Og uansett så forsvinner femti prosent av alt jeg tjener i tillegg vekk i skatt. Så hvorfor gidder jeg det da? Jeg kunne gått hjemme og slengt i et helt år, med en lønn høyere enn de fleste venninnene mine som jobber fullt. Men jeg må ha noe å gjøre, jeg kan ikke være hjemmeværende nå som jeg ikke engang har små barn. Det kom noen år for seint til å kunne nytes dette “friåret”. Dessuten skal vel livet fortsette etter sluttpakka også. På et eller annet vis. Så da er det kanskje lurt å opparbeide seg litt erfaring her mens avkastninga på det en gjør ikke betyr noe.
Det er godt å føle at noen trenger meg. Selv om jeg gruer meg for hver vakt. Fordi jeg er redd for å gjør noe galt. For å glemme noe. For ikke å gjøre det på rett måte. Fordi jeg hater å føle meg så lite kompetent som jeg til tider gjør nå. Jeg er vant til å ha full kontroll, kunne oppgavene i blinde .. og nå er jeg plutselig på helt ukjent terreng. Ho der håpløse som må ha alt inn med teskjeer.
Ønsker deg et godt nyttår. Krysser fingrene og håpe at vi har noe godt i vente alle sammen. 🙂
.. og dermed også årets siste tirsdagstema. Frost er oppgaven. Men her i sør har det vært lite å fotografere denne vinteren. Vi fikk nesten hvit jul, iallefall et veldig tynt pudderlag med snø. Såpass at det ikke er målbart engang helt her nede ved kysten. Dermed må jeg ty til et bilde fra sist vinter. Og her ser du en skikkelig snøelsker! Zenta blir som en valp igjen når snøen kommer. :o)
Til og med drømmemannen ser litt frem til ordentlig vinter i år. Han har nemlig kjøpt seg snøfreser. En gedigen dings som vi igrunnen ikke vet hvor vi skal plassere når den ikke er i bruk. Noen venner av oss flytta, og hadde ikke brukt for denne lengre, så da ble det bare sånn .. Enn så lenge får han bare drømme om å dure rundt med den nyanskaffelsen, for her er det kun is på bakken og lite snø å flytte på.
Jula altså. Julaften uten noen av “mine” burde være en vane etter alle årene med unger annenhver jul. Men jeg klarer aldri venne meg til det der. Jeg som elska å stelle, bake og pynte til jul tidligere har mista gnisten for lenge siden. Først forsvant gleden da mamma døde fra oss, nettopp i jula. Det ble bare vonde minner om sykehus og elendighet som dukka opp hvert eneste år. Så ble det enda verre noen år etter, da jeg ble skilt, og vi delte unger, møbler og inventar rett før jul.
Jula er for familien. De aller nærmeste. Og når de ikke er der så blir det langt fra det samme. Savnet er stort etter de som ikke er til stede disse dagene.
Jeg har en ny familie nå. Har hatt det lenge. Og de er verdens flotteste. Ny mann, en fantastisk sådan. Mine barn, hans barn, mine barnebarn, hans barnebarn, ingen felles barn. Storfamilien har overtatt for kjernefamilien. Og det er jo fantastisk godt at en kan komme videre etter et samlivsbrudd og få greie dager igjen. Sånn sett har jeg jo det. Men ikke i jula.
Det er rart å feire sammen med bare hans familie. Og enda verre når den feiringa foregår hjemme hos oss. Det går ikke et minutt uten at jeg tenker på mine egne, og skulle ønske at de også var her sammen med oss. Men sånn er det jo bare. De feiret spredd for alle vinder i år. Eldstedattera i Litauen hos besteforeldrene til dattera som er halvt litauisk. Den andre dattera og barnebarnet mitt var hos faren. Sønnen sammen med kjærestens familie. Og det hadde jo kommet etterhvert det også. At de feirer med svigerfamilie og sånn. Men svigerfamilie er jo ikke det det en gang var det heller. Nå har gjerne ungene fire besteforeldre med ny ektefelle. Og når en skal dele med alle så går det jo mange år mellom hver gang de dukker opp her.
Selvsagt tar jeg meg sammen. Smiler og gjør så godt jeg kan der jeg sitter i julehuset vårt. Hvem som helst vil sikkert tro at her bor det noen folk som virkelig elsker denne høytiden. Bare se deg rundt da! Her er det jul i begge etasjer, til og med på do! Men sannheten er at jeg like gjerne kunne droppa hele julefeiringa. Stukket av. Tatt ferie på en karibisk øy eller noe, og droppa alt som har med jula å gjøre. Både mat, gaver, pynt og baking. Eeeeh .. det siste der droppa jeg visst uansett i år. Og jaggu ble det ikke jul likevel.
Huset er pynta og fremstår som et skikkelig julehjem. På innsiden vel og merke. Jeg har ikke så skrekkelig sansen for alle disse lysslyngene folk slenger opp i hytt og pine. Det blinker i alle regnbuens farger, grønne slanger slynger seg rundt halve terrassen og halve flaggstanga med. Innimellom ser det nesten ut som om de har stått på verandaen og bare sluppet greia ned – og vips, så ble det jul! Ikke bra! Og langt fra fint. Men de om det.
Jeg hadde til og med rød julekjole. Helt gjennomført. Over alt. Bortsett fra inni meg. Men der er det fullt av andre ting ..
Som mat for eksempel. Vi spiser og stapper i oss. Uten å tenke på kalorier og fettinnhold. Jo mere – og bedre! Herregud at det går an. Men det er jo så godt. Eller, er det igrunnen det? Der du sitter på kvelden og har vondt både her og der. Sprekkferdig. Og kvalm.
Vi kaster masse mat. For dagen etter eter vi jo ikke rester, men en helt annen rett. Som igjen resulterer i enda flere rester. Bikkkja eter stort sett tørrfor. Ho er ikke vant til noe annet og blir syk av det. Så der forsvinner sjeldent middagsrestene. Her ei natt tenkte jeg på at jeg kunne ha gått ned under Vesterveibroa og levert alt det vi hadde til overs til tiggerne som bor der. Men fant ut at det var en ganske teit ide, og litt for skinnhellig til meg å være. Jeg er jo egentlig en av dem som vil ha tiggerne vekk fra byen. Sende de tilbake der de kommer fra. Dermed gikk det rett i matsøpla. Dunken vi deler med nabo’n, siden vi egentlig aldri bruker den. Mat for mangfoldige hundrelapper ligger der, i den brune dunken, og bare råtner. Det er en syk verden vi lever i.
Nå er det bare noen få dager igjen. Så er det tilbake til knekkebrød og normale middager. Forhåpentligvis slutter vi å mate søppeldunken også. Matbudsjettet blir mer normalt og rettene mer hverdagslige. Alle nissene og de røde dukene blir satt tilbake på loftet. Der de ligger trygt og godt og bortgjemt i et helt år. God så godt det skal bli!
Hurra for hverdagene! Når alt kommer til alt så er de jaggu ikke så verst likevel. :o) Det kommer bare an på hva en sammenlikner med ..
Da kan du enten gå for denne snertne nyheten .. Joika i pose. Mindre søppel, du slipper å skylle og levere boksene i en container utenfor en butikk (om du er av den flike sorten som gidder sånt).
… eller du kan gå for den gode velkjente gammeldagse innpakninga. Ved første øyekast ser dette litt dyrere ut enn nykommeren. Men om du kikker på kiloprisen .. jepp .. da dukker sannhetens øyeblikk opp. For da er plutselig nyheten over 20 kroner dyrere pr. kilo!!
Frekt spør du meg!! Selv om jeg ikke skal ha Joikakaker til middag verken i dag eller i nærmeste fremtid.
Om en drøy måned begynner jeg på Aftenskolen/UiA! Det høres vel flott ut? Jeg som aldri i livet skulle sette meg på skolebenken igjen. Men hele 2015 blir jeg å finne nettopp der, to kvelder i uken. Til slutt ender det forhåpentligvis i et fagbrev som Helsefagarbeider, og med tiden (aller helst i forgårs) en jobb der jeg skal gjøre mitt for at andre skal få en bedre hverdag. For det er jeg nemlig sykt god til. Å ta meg av andre.
Det er langt fram til det fagbrevet. Og før jeg kommer dit må jeg altså få det berømte beinet innenfor en eller annen plass for å få arbeidserfaring. Det blir sikkert ikke så lett, for her hjelper det ikke med et gammelt Mesterbrev og nesten 40 års erfaring som grafiker. Men det var drømmejobben min da, nå er jeg klar for en ny en. Kan vel ikke være vanskeligere å finne en ny drømmejobb enn det var å finne en ny drømmemann? Og det klarte jeg jo fint! Måtte bare ta tiden til hjelp. Men det er jo der jeg sliter litt da, med tiden. Det går for seint for meg, det skal jo aller helst skje øyeblikkelig.
Jeg er allerede begynt å gå fra dør til dør. Men om du kjenner noen som kjenner noen som jobber en plass der de trenger folk; vikar, ringehjelp, vel .. HER er jeg! Og jeg er sykt klar for å ta i et tak, tålig sprek, veldig fleksibel, kan komme på kort varsel, har bil og sertifikat, jobber godt under press og er vant til skiftarbeid.
Det blir ikke mer coaching på meg. De timene der var reine drepen! For mye snakking og for lite handling. Hadde det vært opp til meg så skulle både cv’n og en kjekk liten kladd av en jobbsøknad vært i boks allerede. Men sånn funka det ikke. Istedenfor skulle alt analyseres. Fikk et helt hefte hvor jeg skulle skrive jobbhistorien min. Hvilke prosjekter jeg hadde vært med på, hvilke nye arbeidsoppgaver jeg hadde fått. Alt om jobb og fritidsaktiviteter. Men jeg har ikke hatt noen verv eller andre kule greier som jeg har holdt på med på fritiden. Så for min del var det ingenting å skrive.
Det var sikkert ikke coachinga det var noe galt med, heller kjærringa. For det var et flott tilbud. For dem det passer for. Seks timer holdt for min del. Følte det mer som en straff enn hjelp. Litt sånn på samme måte som når noen snakker om psykolog, piggene er ute øyeblikkelig. Helt riktig og greit for noen, men ikke for meg. Så jeg hoppa av, allerede før det starta på alvor.
Nå er jeg klar for nye utfordringer. I noe helt annet enn det jeg har holdt på med tidligere. Fra et sykt godt betalt yrke til et som ligger i den motsatte enden av skalaen. Jeg gleder meg, men gruer meg litt også. Det er skummelt å starte helt på nytt når en er over 50. Uten en trygg jobb og fast inntekt. Spesielt når en alltid har hatt det tidligere i livet. Men nå er det bare å bøye nakken og gå på .. her har det iallefall klarnet litt i det siste og det store mørke hullet er ikke fullt så stort og altoppslukende lengre. :o) Dessuten har jeg en fantastisk x-arbeidsgiver som betaler meg grunnlønna ut hele neste år. Dermed bør det iallefall gå tålig greit de kommende 12 månedene. Så får jeg bare forsøke å ikke tenke så mye på det som kommer etterpå. Det er jo sykt lenge til, og ingen vet hva fremtiden bringer. Det er iallefall helt sikkert!
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne på jakten etter den nye drømmejobben. ;o)
