Sånn da var 2014 over. Og det er sikkert like greit. Det har vært et vondt år jobbmessig. Kjennes ut som om jeg er blitt skilt for annen gang. Denne ganga er det ikke fra mannen, men bare jobben. Eller bare og bare. Det er ikke bare det skal jeg fortelle deg! Å miste jobben må være en av de tre verste omkalfatringene en kan oppleve i livet: Død, skilsmisse og oppsigelse. Helt forskjellige ting, men likevel ganske likt når det gjelder hvordan du føler deg når dette inntreffer.
Ansettelsesforholdet mitt varte like lenge som mitt første ekteskap. Rart. Og jeg gikk rett i kjelleren denne ganga også. Som jeg pleier å gjøre når det inntreffer slike drastiske omveltninger. Føler jeg blir revet opp med røttene og visner litt dag for dag. Og når du har vært sånn halvvissen gang på gang så begynner du å lure på om det er noen vits i å klatre opp igjen. Så jeg ble der nede en stund denne ganga, i mørket, nederst i kjellertrappa .. og da nytter det ikke hva alle andre sier, selv om de gjør det av godhet og kanskje også litt irritasjon, for “herregud skjerp deg da, det var jo bare en jobb”.
Vel, for meg var det ikke det. Det var halve livet.Og jeg er ganske sikker på at jeg aldri kommer til å få en slik jobb igjen. Verken når det gjelder miljøet, oppgavene og ikke minst lønna. Så jo, det er egentlig en katastrofe. Men som etter de fleste andre katastrofene som inntreffer i verden så går faktisk livet videre etterpå. For de som ikke døde da. Og nå gjorde jeg ikke det denne ganga heller. Selv om det kjentes ut som om det hadde vært den letteste utveien i en periode.
Jeg har hatt en del ting jeg aldri skulle gjøre her i livet. Bl.a. var det å jobbe i barnehage like uaktuelt som å jobbe i eldreomsorgen. For de som orka å holde på med det siste der måtte være helt spesielt interesserte. Noen helgener i mine øyne, og absolutt ikke noe jeg hadde tenkt å gjøre. På lik linje med å stå i kassa på en butikk, eller sette meg på skolebenken igjen. Helt uaktuelt.
Vel, det er sjeldent livet blir som en planlegger. De siste ukene har jeg tilbragt ganske mange timer i omsorgsverdenen. Og om noen ganske få uker setter jeg meg på skolebenken igjen. Hvorfor? Egentlig har jeg ikke peiling .. Jeg leverte to cv’er på to forskjellige plasser, i hjemmetjenesten og ved et sykehjem. En halv time etterpå var jeg blitt tilkallingsvikar på begge stedene. Jeg har to vakter til denne uka, og fem neste uke!
– Her kommer du aldri til å bli arbeidsledig, sa sjefen den ene plassen. Vi trenger alltid folk. Og tydeligvis er det kun det som skal til, at du kan beskrives som “folk”. Uten utdanning, erfaring eller noen som helst tilknytning til dette ser det ut som om jeg nesten kan jobbe fullt fremover. Kanskje enda mer siden jeg har fått det berømte beinet innforbi på to plasser samtidig. Når jeg i tillegg skal på skolen to kvelder i uken så tror jeg ikke det blir så mange fritidsproblemer fremover ..
Arbeidsoppgavene, vel .. det er ikke det jeg trodde jeg skulle holde på med på mine halvgamle dager. Men det gjør meg ingenting. Verken mating, bleier eller andre greier som følger med fullt pleietrengende eldre. Det går helt greit. Det som er verst er at jeg synes så synd på de som ligger der helt hjelpeløse, alene i en stor enebolig og bare venter til neste besøk fra hjemmetjenesten. Et besøk der du nesten ikke rekker å snakke med personen en gang. For nestemann sitter allerede og venter. Venter på folk som meg, som igrunnen ikke kan en dritt om dette!
Jeg tar jobben med meg hjem under dyna. Våkner om nettene og tenker på alle de ensomme gamle som bor i nabolaget mitt. Eller de skjønne tålig oppegående ektefellene som går hjemme sammen med fullt pleietrengende menn, tunge løft og lange dager. Det er en helt ny verden for meg. Jeg har jo ikke engang hatt gamle foreldre.
Men det gir meg absolutt noe tilbake. Det føles som et meningsfylt arbeid. Noen trenger meg. Selv om jeg nok hadde foretrukket å jobbe med rehabilitering eller noe slikt, istedenfor hos dem som allerede står med minst ett bein i grava. Det er litt hardt, men kanskje blir jeg vant til det også.
Rik på penger blir jeg ikke. Vet faktisk ikke hva jeg kommer til å tjene enda. Selv om jeg har hatt over ti vakter allerede. Men akkurat nå spiller det liten rolle. Jeg har jo sluttpakka. Og uansett så forsvinner femti prosent av alt jeg tjener i tillegg vekk i skatt. Så hvorfor gidder jeg det da? Jeg kunne gått hjemme og slengt i et helt år, med en lønn høyere enn de fleste venninnene mine som jobber fullt. Men jeg må ha noe å gjøre, jeg kan ikke være hjemmeværende nå som jeg ikke engang har små barn. Det kom noen år for seint til å kunne nytes dette “friåret”. Dessuten skal vel livet fortsette etter sluttpakka også. På et eller annet vis. Så da er det kanskje lurt å opparbeide seg litt erfaring her mens avkastninga på det en gjør ikke betyr noe.
Det er godt å føle at noen trenger meg. Selv om jeg gruer meg for hver vakt. Fordi jeg er redd for å gjør noe galt. For å glemme noe. For ikke å gjøre det på rett måte. Fordi jeg hater å føle meg så lite kompetent som jeg til tider gjør nå. Jeg er vant til å ha full kontroll, kunne oppgavene i blinde .. og nå er jeg plutselig på helt ukjent terreng. Ho der håpløse som må ha alt inn med teskjeer.
Ønsker deg et godt nyttår. Krysser fingrene og håpe at vi har noe godt i vente alle sammen. 🙂
Gratulerer med nye jobbmuligheter. Håper du kommer til å tjene nok til å kunne forsørge deg, da. Jeg skal søke meg inn i eldreomsorgen jeg også, hvis det viser seg vanskelig å få jobb i yrket mitt. Man skal jo fungere i jobben også, men det klarer du nok fint. Nybegynnere har lov å gjøre noen tabber, heldigvis.
Lykke til og ett godt nytt år 🙂 !
Jeg tror du kommer til å få til dette her VELDIG bra ,nettopp fordi du tenker deg om, må spørre mye, føler at du er vaklende, for det MÅ man jo i starten. Og når man hører på andre, og tar til seg, og SER de som du er hos, så spiller det ikke så stor rolle om man gjør alt perfekt. Om man bare får gjort det som de MÅ ha (medisiner og sånt så klart) . Og det at du SER dem, DET er viktig det. Jeg har også en jobb som jeg har med mye i senga, som gjør at jeg våkner om mårran mange ganger, timesvis før jeg skal på jobb…Og som jeg av og til har LITT mye sommerfugler i magen av…Men den gir meg også ALT her i verden av gleder 🙂 SÅ det er så verdt det. Og her hos meg er det omveltninger på jobb, systemet har blitt endret selv om vi har fått beholde jobbene. Og det er noe JEG må venne meg til… Og det skal jeg prøve på, for eleven er nå tross alt det som er moro og som jeg brenner for…systemet får jeg se om jeg finner ut av etter hvert… lykke til. Det var veldig gøy å høre at du har fått så mange vakter og fått foten innenfor, OG skal studere 🙂 Spennende år Marit <3
Hei Marit 🙂 Tror 2015 blir ett bra år for deg jeg 🙂 Du har jo funnet en annen sti å gå. DET er jo tross alt ett stort skritt i riktig retning. Så merkelig at vi mennesker er så forskjellige, mens du tar det med å miste jobben så tungt og opplever stor sorg av det, så føler jeg at det gir meg nye spennende muligheter. Men vi lander nok på begge bena skal du se og husk: penger og lønn er ikke alt. Menneskelig omsorg og medmenneskelighet vil garantert gi deg noe stort 🙂 Godt Nytt år og lykke til med dine prosjekter.
Ny dag nye muligheter. Men jeg forstår godt hvorden det er å miste jobben, dte kan ikke være greit.
Lykke til i omsorgssektoren.
Jobben er en viktig el av livet, og jeg forstår at du opplevde en sorgreaksjon da du mistet jobben.
Det er jo igrunnen helt fantastisk att du har kommet så langt,og jeg tror helt sikkert att du kommer til å trives i dette yrket :)) da snakker jeg av egen erfaring,så lykke til det var kjekt å lese att du har fått noe å gjøre på 🙂
Måtte 2015 bringe mye godt! lykke til med skole og jobb!!! Jeg mistet selv jobben for 3 og et halvt år siden, så jeg forstår hva du snakker om!