Hei, hei, alle sammen. :o) Her er et aldri så lite livstegn fra meg. Vi har bodd på hytta i halvannen uke allerede, og forrige uke var det rett og slett bare hærlig. Et fantastisk sommervær, sol og vindstille. Men denne uka ble det litt kjipere, blautere og kaldere. Godt ferien vår ikke er starta enda!
Ferie før ferien. Jeg som igrunnen ikke har noen jobb bevilget med to uker fri sånn litt før ferien, mer eller mindre frivillig. Jeg klarte ikke å karre til meg noen vakter disse ukene, selv om jeg maste godt på den ene sjefen etter den andre. En enslig kveldsvakt ble resultatet av det. Så da bestemte jeg meg for å tilbringe litt tid sammen med barnebarna heller – omtrent samtidig kom forespørslene om jeg kunne komme på jobb. Men da var det for seint!
Turbo lånte vi fra søndag til torsdag. Så fikk mamma’n litt velfortjent fri sammen med ei venninne, og det tror jeg ho trengte. Jeg har aldri vært borti en unge som er så aktiv som denne snuppa. Men heldigvis er ho utrolig blid og grei å ha med å gjøre. Men det må altså skje noe hele tiden, ho løper fra ho åpner øynene om morgenen til ho sovner om kvelden. Puuuuuh! Det var litt godt da ho gikk hjem igjen, men du og da så stille det ble i huset!
Kusina, som allerede blir 7 år til høsten, er litt mer rolig av seg. Siden det var meldt så fint vær forrige uke flytta vi likegodt ut på øya. Og da fulgte turbo og mamma’n også med. Vi fikk en fantastisk smak av hvordan sommeren kan være på Sørlandet. Bare så synd at badetemperaturen uteblir. Det var til og med for kaldt for ungene, og da er det ille.
Bildene er fra en holmetur til Lagunen på Randøya i Randesund. Jeg og sønnen padla ut, dattera og de to små kjørte jolla. Årets første padletur, to timer til sammen. Fantastisk deilig! Men fryktelig å komme opp i og ut av kajakken. Det hjelper ikke at halve badetrappa nå er knekt, så jeg håper drømmemannen kan få fiksa den, hvis ikke blir det lite padling på kjærringa denne sommeren. Den som hadde hatt ei aldri så liten sandstrand som nærmeste nabo til brygga … da hadde denne skumle delen av padlinga vært et ikketema. Kan ikke fatte at det skal være så vanskelig å bevege seg opp og ned i denne båten, men det er det altså! Mulig det har noe med alderen å gjøre, men det snakker vi ikke høyt om.
Jeg savner daycruiseren noe sykt på slike dager. Skal vi aldri mer på båttur nå da? Det som for meg er selve ferien med stor F. Det er ikke helt det samme med hytta heller når vi ikke har den båten. Det er litt kjipt rett og slett. Kjenner det kribler i sjøbeinet når jeg tenker på alle de fine stundene vi hadde i den båten ..
Til og med Zenta ble i litt bedre humør etter at vi kom ut på hytta. Ho ble operert for jursvulst for godt og vel tre uker siden, og selvsagt gikk ikke det uten komplikasjoner. Den første kragen (lampeskjermen) vi fikk med gjorde bikkja helt stressa og overnervøs, så det ville ikke jeg utsette min hund for. Men ho rørte ikke såret før etter 10 dager, så jeg følte ikke at det gjorde så mye å la henne gå uten denne greia rundt halsen. Men så begynte elendigheten å gro – og da klør det! Så bikkja beit og klødde, sannsynligvis hele natta lang. Det endte med at stingene gikk opp her og der, og såret ble betent. Etter å ha fått fatt i denne kledelige kragen hos en annen veterinær, pluss renset og vasket såret i en uke, er heldigvis alt greit igjen nå. I går fikk ho til og med lov å kle av seg igjen. :o)
Det er på kvelder som dette jeg er glad for at vi er her ute. Til tross for at jeg må stå opp sammen med drømmemannen når han går på jobb kl. 5!! Vi har bare en parkeringsplass og en båt, så her må det samkjøres. Jeg sitter på hjem, og tar bilen min derfra når det nærmer seg jobbstart for meg. Han går hjem etter jobb og venter på meg til jeg kommer halvannen time etter at han har slutta. Litt tungvint, jepp, men ikke så helt galt når en kan ha det slik på kveldstid. :o)
Vi har normalt ikke de helt store planene for sommerferien. Det blir vel gjerne sånn når en har en slik plass uti skjærgården. Men om noen uker fyller drømmemannen 50 år, og vi blir bortreist på dagen. :o) Fem dager i Amsterdam blir det i den anledning. En by vi ikke har besøkt før. Det blir gøy! :o)
Halloisen! Nest siste eksamen på meg i morra. Og jeg gruer meg som fy! Jeg aner ikke hvordan det har gått med de to foregående, for vi får visst ikke beskjed før uti midten av måneden en gang. Etter 17. Tja, husker ikke. Har teflonhjerne for tia – og øresus så det holder! Jeg er trøtt hele tiden, og dritlei det meste. Sånn, der fikk jeg forklart det meste i innledninga. Akkurat som en skal gjøre på en eksamensoppgave. Såpass har jeg visst forstått.
En lei tanke kommer sjelden aleine. Iallefall ikke her hos meg. Neida, når de først får slippe til så står de i kø for å ødelegge dagene mine. Og tro meg, jeg har forsøkt å skyve dem vekk, i ukesvis. Men i helga klarte de ivrigste humørdreperne å trenge gjennom skallet likevel. Så da så. Det er vel bare å gi etter litt tenker jeg. La tårene renne og få det ut. Normalt går det jo over etter en stund. Det har jo alltid gjort det tidligere.
Det meste er galt. Og, om jeg skal være helt ærlig, så har det vært sånn en stund. Jeg har ingen jobb! Fast, forutsigbar jobb vel og merke. Med et fast beløp som kommer inn på kontoen hver måned. Slik som jeg har hatt hele livet. Foreløpig betyr det vel ikke verdens undergang, men på sikt .. i 2016 .. hvordan skal det gå tro? Det bør helst skje et under før den tid. For selv om de trenger folk hele tiden i omsorgstjenesten så ansetter de jo ikke noen fast. Iallefall ikke om du ikke er sykepleier eller lege, noe jeg aldri kommer til å bli. Kanskje jeg har valgt feil vei likevel?
Så var det disse eksamenene da. Det går jo rett vest. Selv om jeg både kan ordlegge meg skriftlig og på et vis er godt kjent med stoffet så får jeg det ikke ut når det gjelder. Jeg sitter der hele eksamenstiden og bare roter. Jeg leser og leser disse teite oppgavene, og fatter nesten ikke hva de spør om. Skriver litt, og leser igjen. Så nå forstår jeg hvor både barn og barnebarn har det fra når de sitter der med leksene og aldri blir fornøyde. Det er aldri godt nok. De visker og visker til det blir hull i boka. Det er meg! Roten til all elendighet. Forskjellen er bare det at jeg ikke kan bruke viskelær fordi jeg skriver på pc. Dermed slipper jeg iallefall hullene som et synlig bevis for den dårlige selvtillitten.
Men nå er det ikke bare det som er problemet her da. For jeg får det virkelig ikke til, og det er ikke kødd en gang! Jeg tuller ikke, det er rein og skjær fakta. Det må være noe feil med meg som gjør at hjernen slutter å funke når jeg sitter der med prestasjonsangst til langt oppover ørene. Jeg er kvalm og elendig og øresusen durer ivei på full guffe slik at jeg ikke hører mine egne tanker. Om de er der da. Mulig det er det som er feilen, at det er helt tomt der oppe?
Oppgavene har vært relatert til barn og barnehage. Begge de jeg har hatt. Barn!!? Jeg skal jo ikke bli barne- og ungdomsarbeider! Vet jo at VK1 er en samleklasse, at vi blir delt til høsten, men det går vel an å gi oppgaver fra begge feltene, sånn at vi stiller litt likt? Åhhh! Ikke det, jernteppet hadde sikkert vært på plass uansett, så dette er vel bare en dum unnskyldning jeg forsøker å henge elendigheten på.
Så var det livet etter overgangen da. Jaja, det ble ikke helt som jeg hadde forventet det heller. Hormoner er en fin ting har jeg hørt, om du kan få det. Hvis ikke .. vel da er faktisk en viktig del av livet over. Allerede ja. Så sånn er det. De er redd jeg skal få en blodpropp og krepere visstnok. Men om de hersens hormonene kunne hjulpet for denne elendigheten er jeg villig til å ta den sjansen. Bedre å dø lykkelig enn å leve på dette viset den tiden jeg har igjen. Og det er jo mitt liv. Trodde jeg.
Livet jeg var klar til å ønske velkommen tilbake. Når bare heteturene forsvant og alt ble normalt igjen. Det blir aldri normalt! Livet etter overgangen er noen avstumpa, deprimerende greier. Hadde jeg visst det for noen år siden så hadde jeg aldri gifta meg på nytt. Da hadde det nok bare blitt bikkja og meg for resten av livet, sånn jeg egentlig planla det for over åtte år siden.
Bikkja ja. Ho er også syk. En diger jursvulst som bare vokser og vokser. Alderdommens elendighet. Vi var hos dyrlegen på torsdag. Tok blodprøver for å se om formen ellers er ok, om ho klarer narkose og operasjon. Det er visst noe de gjør på så gamle hunder, før de ser om det er bryet verdt å gjøre noe. Svarene kommer i løpet av et par uker. Irriterende nok er ho ikke forsikret. Så dette blir kanskje en dyr fornøyelse. – Kan jo nesten bare kjøpe en ny hund heller, sa sønnen. Og det kan vi sikkert, hvis det ikke var for det at mannen i huset har bestemt at vi aldri skal ha noen ny bikkje. Og uansett så får jeg jo aldri Zenta tilbake. Ulempen med å ha husdyr har nok en gang innhentet meg. Bare det burde være nok til at jeg aldri, aldri anskaffer meg noen firbente venner igjen.
Jeg håper ho klarer noen år til. Så om jeg kan få mast meg til noen hormoner så kan vi kanskje forlate denne jorda sammen .. jeg dør lykkelig med en blodpropp, bikkja fordi den er mett av dage. For å bli skikkelig gammel, det har jeg ikke lyst til. Verken med eller uten hormontilskudd. Ikke etter å ha jobba på sykehjem siden desember. For alderdommen ser heller ikke ut til å være så mye å rope hurra for!
Håper du har det bra. Om du er så ung at du fortsatt har mensen, så for all del, ikke klag! Livet etterpå er et sant lite helvete om du fortsatt lurer .. akkurat nå føles det som om alle årene med klam, svett kropp, heteturer, hjernen på kokepunktet, blaut sengetøy, overoppetet kjærring ute i hagen barbeint på snøen i 12 kuldegrader iført kun et håndkle midt på natta, humørsvingninger, fraværende søvn og andre viktige greier ikke var verdt det. Så hvorfor har jeg egentlig kjempet meg opp fra den berømte kjelleren gang på gang alle disse årene? For hva liksom? Akkurat nå har jeg ikke noe svar på det heller ..
Hei der. :o) Siden jeg for tiden er litt opptatt med å få et bein innforbi både her og der i kommunen, som helsefagarbeider (sånn litt på sikt jaffal), så har jeg litt for mye å henge fingrene i. Derfor så fraværende her på bloggen. Men etterhvert dukker det nok opp litt flere bilder fra turen til Vietnam i det minste. Og kanskje litt andre ting også. Så jeg lever i beste velgående, om noen lurte. ;o) Her kommer et innlegg som ble påbegynt for flere måneder (iallefall uker) siden:
Endelig fremme! Etter en minnerik 12-timers togtur i Vietnam har vi forflyttet oss fra Hanoi til Hue. Nærmere midnatt fikk vi fatt i en taxi og ble kjørt til Orchid Hotel. Vi holder oss liksom til de bittesmå, smale hotellene. Slike som av og til er umulige å få øye på i hotelljungelen her nede. For her er det overnattingssteder i alle former, fasonger og prisklasser. Vi ligger vel litt under midt på treet når det gjelder prisen tenker jeg.
Rommet var helt ok. Men absolutt ikke noe luksus. Betjeningen veldig hyggelige og frokosten helt grei. Vi betalte 600 for to netter, og fikk til og med to “husdyr” inkludert i prisen. Bare se her, de lå så fint og lydlige på senga attte .. og så ble de bytta ut med noen andre dagen etter. Dermed slapp vi å bli lei dem også. :o))
Drømmemannen er syk. Shit au da! Han som aldri feiler noe. Iallefall ikke noe som slår han ut. Det var ikke så ille her heller, men hadde vi vært hjemme så ville han nok tilbragt dagen på sofaen eller i senga. Men vi har jo ikke tid til det – vi er jo på ferie! Dessuten ble vi henta av en engelsktalende guide og en taxisjåfør som skulle vise oss litt av serverdighetene i byen. Så her måtte vi opp av senga og ut ganske så tidlig på morrakvisten. :o)
Første stopp ca. 10 km fra Hue. Graven til Khai Dinh, den nest siste keiseren av Vietnam (1916-1925). Keiseren jobbet tett med regjeringen i Frankrike, og på grunn av dette nære samarbeidet var han svært upopulær blant vietnameserne. Som en rekke vietnamesiske keisere, ønsket også denne å bygge og ferdiggjøre graven før han døde. Byggingen startet i 1920 og ble avsluttet i 1931. For å få reist dette byggverkdet økte keiseren skatten med 30 prosent for å finansiere overdådig tempelet. Graven ble fullført av Bao Dai, Khai Dinhs etterfølger i 1931.
Det tok altså 11 år å bygge graven. Utvendig er mesteparten av bygningene dekket av svart betong og minner om den gothiske stilen, mens du innvendig blir møtt av en eksplosjon av fargerik mosaikk. Vegger og tak er blant annet dekorert med veggmalerier av de fire årstidene. Ca. 18 meter under en forgylt bronsestatue av Khai Dinh ligger levningene etter keiseren.
Noen konger bruker hele livet på å bygge sin egen gravplass. Og fint skal det være, da spiller det ikke noen rolle at landet nesten går konkurs og innbyggerne sulter ihjel på utsiden av muren ..
Arealet på denne gravplassen er mye mindre enn hva forgjengerne hadde. Imidlertid er selve bygningen, som er en blanding av flere stilarter. Langt mer kunstferdig utformet enn andre bygninger fra samme tidsepoke. Foran palasset står det 12 steinstatuer som representerer livvaktene. Sideveggene er laget av de største drageskulpturer i hele Vietnam. Taket på palasset er dekorert med ni drager. Bakerst i palasset er det et tempel som inneholder selve graven, et alter for keiseren, samt en statue av hans skikkelse, støpt i Marseilles.
Guiden vår synes kanskje det ble litt mye fotografering. Ikke vet jeg. Men vi hadde jo betalt for hele dagen, så ho måtte bare vente der under paraplyen sin.
Kanskje ikke den lureste utflukten med en feberhet mann .. Mange trapper, frem og tilbake, ut og inn av bilen, og her hadde vi ikke lengre bare 15 grader. Det var varmt, 25 i skyggen, stekeovnstemperatur i sola. Jeg visste ikke at han var så dårlig før vi kom til lunsjen, for da ville han først ikke ha noe. Da er han dårlig da!! Men vi fant en plass der de serverte pizza, helt fri for seafood og nudler, og etter litt europeisk mat og ei cola gikk alt litt bedre.
Utenfor enhver attraksjon finner du en drøss av salgsboder. Og alle selger stort sett det samme .. det går gjerne i caps og t-skjorter, vifter og masse plastdritt som ingen har brukt for. Pluss spisepinner og kort da. Og da snakker vi! Hehe. Vet ikke hvor mange spisepinnesett vi kom hjem med jeg … Så nå har vi lagt vekk alt av bestikk og eter med pinner hele tiden. Eeeeh .. neida, men vi er blitt veldig flinke til å håndtere disse pinnene bare så det er sagt. Og sushi er jo greit for å holde kunnskapen ved like. :o))
Andre stopp. Flere murer og ruiner i en park, sagt på et litt folkelig språk. For meg som egentlig ikke var så skrekkelig interessert i historien, men heller hvilke bilder jeg kunne ta der og da. Likevel har jeg jo fått med meg noe, både fra reisehåndboka, infoen fra guiden og litt fra internett etter at vi kom hjem igjen.
Keiser Tu Duc grav ble bygd i tidsrommet 1864-1867. Han er den monarken som har regjert lengst (1848-83) i Nguyen-dynastiet. Selv om han hadde over hundre koner og konkubiner, var han ikke i stand til å bli far. Dermed fikk han for seg at han måtte skrive sin egen historie før han døde. Den dag i dag finner vi dette risset inn i store steinplater i paviljongen like øst for keiserens grav. Disse steinene er de største av sitt slag i Vietnam, og måtte hentes fra et steinbrudd over 500 kilometer unna – en tur som tok fire år.
Tu Duc begynte å planlegge gravplassen lenge før han døde i 1883. Mesteparten av gravkomplekset ble fullført i 1864-67, sammen med flere tempelbygninger som fungerte som et palass og fristed for Tu Duc og hans mange koner. Bygging av graven krevde så mye arbeidskraft og ekstra beskatning at det endte i et mislykket kupp mot ham i 1866.
Ingen andre gravplasser i Vietnam har så mange fasiliteter som denne. Her kunne keiseren seile rundt i sin egen innsjø, og jakte småvilt på den lille øya. Han kunne sitte i Xung Khiem Pavilion og slappe av eller komponere dikt i selskap med sine konkubiner. Etter turer på sjøen, ble båtene fortøye på Du Khiem Pavilion, med adkomst rett inn i palasset og gravkammeret.
Etter keiserens død i 1883 overtok hans adoptivsønn Kien Phuc keisertronen. Han regjerte kun i sju måneder før han døde, og dette er kanskje grunnen til at han ikke fikk sin egen grav. I stedet ble han stedt til hvile i et lite hjørne av adoptivfarens gravkammer. Tu Duc ble, til tross for alt arbeidet som ble lagt ned her og all tiden han tilbragte her, gravlagt på et annet, hemmelig sted i Hue. For å ikke røpe hvor dette var ble de 200 arbeiderne som gravla kongen halshogd etter at de kom tilbake fra det hemmelige oppdraget. Graven er fortsatt ikke funnet.
Tredje stopp. Imperial City (ca. 1804 og framover).
På begynnelsen av det 19. århundre var keiser Gia Long på jakt for å finne det beste stedet å bygge et nytt palass og tilhørende festning.Keiseren ønsket å gjenskape, i forminsket form, en kopi av Den forbudte by i Beijing.Under hans kommando, ble titusener av arbeidere kommandert til å grave en ti kilometer lang vollgrav som skulle beskytte byggverket hans.
Da keiseren trappet ned på midten av det 20. århundre, hadde Den forbudte by fått mange titalls paviljonger og hundrevis av rom.Selv om vedlikeholdet har vært så som så var likevel palasset et imponerende skue. Men dette endret seg i 1968. Da amerikanske militære styrker i Vietnam reagerer på den kommunistiske overtakelse av Hue, beordret de byen gjenerobret.Amerikanske bomber la mesteparten av bygningene i grus.
I dag står bygningsmassen på UNESCOs verdensarvliste. Det som var igjen etter bombingene har blitt nydelig restaurert.Men mye av området ble så sterkt skadet at det nå er dekket av rismarker. Det som er igjen er likevel tilstrekkelig for å gi besøkende en følelse av hvordan vietnameserne tolket den kinesiske keiserlige arkitektur og tilpasset den sin egen.
Thien Mu Pagoda, også kalt Linh Mu, er et historisk tempel. Tempelet er på hele syv etasjer og er den høyeste religiøse bygningen i Vietnam, det ligger ved den nordlige bredden av Perfume River. Og det var herfra vi tok turen tilbake til utgangspunktet, i en dragebåt.
Ikke helt som forventet. Vi ble fortalt at dagens sightseeing var halvparten på land, halvparten på vann, men det stemte ikke helt. Så da vi kom frem etter en liten halvtime på elva gikk tolken av. Minst en time før avtalt tid. Litt skuffet over den lille seilasen betalte vi for en time ekstra. Bare for å se mer av omgivelsene langs elvebredden. Du kan du se mer fra dette i neste blogginnlegg. Når det kommer, aner jeg ikke, men om du ikke vil gå glipp av det kan du jo gå inn HERog like midtlivskrise på facebook. :o)
Henger du fortsatt med? Da synes jeg nesten du fortjener en medalje for dette ble laaaaaangt! Du kan iallefall ta kvelden med god samvittighet etter dette dypdykket i fordums historie. Ha det bra så lenge, så sees vi plutselig igjen. ;o)
Å gå på tur med en schæferhund er ikke som å gå på tur med andre hunder. Sånn er det bare. Sånn har det vært i alle de snart 40 årene som er gått siden jeg ble deleier i min første hund av denne rasen. Og det irriterer meg noe heilt inni granskauen!!
Har du en liten hund trenger du ikke ha kontroll på den. Den kan komme byksende og hoppende bort, gneldre som et lite helvete og om den driter en liten klamp her og der så er ikke det heller så farlig. De er jo så søte, og det er jo så lite .. så det forsvinner sikkert snart. Skulle det ikke bli regn i morra? Hvor går egentlig grensa for om drittklampen er så stor at du må ta den med?
Jepp! Det er ekkelt. Det er varmt å ta i, og ikke lukter det spesielt godt heller. Selvsagt er det mange kilometer til nærmeste søppelkasse når dyret setter seg ned. Typisk! Men det er en av ulempene med å ha hund. Og det er en ulempe som ikke følger størrelsen på dyret faktisk! Så til deg som eier et sånt lite kryp, sett igang, ta med deg dritten .. det er like irriterende å tråkke oppi den som oppi en litt større lure.
Har du ikke poser sier du? Vel, de kan faktisk kjøpes på de fleste butikker, og koster bare litt over en tier for en hel rull. Som hundeeier burde du hatt alle lommene på ytterjakkene dine fulle av disse. Iallefall tre for hver tur. Sånn i tilfelle. Eller er du kanskje en av dem som faktisk klarer å få det opp, men ikke takler å gå tur med hunden i den ene hånda og drittposen i den andre fordi det ser litt dumt ut? For de er det mange av der ute. De som henger drittposen opp i et tre, eller slenger den fra seg i veikanten. Hva tror du det hjelper for egentlig? Kanskje slipper noen å komme drassende inn i huset sitt med dritten din under skoene, men synes du det ser flott ut med alle disse plastposene som ligger og forsøpler både langs sykkelstiene og i naturen. Hadde du hatt lyst til å ha et sånt drittposetre i hagen din kanskje?
Små hunder er ofte redde. De gnelder og sikler og snerrer, mens vi enda er på minst ti meters avstand. Zenta ser normalt bare litt dumt på disse snerrende vesnene akkurat i det vi går forbi. Noen ganger er ho litt nysgjerrig og vil gjerne bort og lukte, men det får ho som regel ikke lov til. Men innimellom kan ho ikke dy seg, akkurat i det vi passerer, hender det ho kommer med et skikkelig voff. Og da vettu, da blir vi nesten skyldig i drap, både på det lille dyret og eieren.
Og så får vi kjeft så det holder. Fordi min hund er så sinna, ja, den er regelrett livsfarlig. Bare hør som ho gjør! Jepp, min hund svarte igjen. Med et skikkelig schæferwoooff! Mens den andre er blitt både hes og andpusten og høres ut som en kolspasient i siste stadie. Fordi den har gneldra i en hel evighet.. Men tenk om den kjærringa (det er som regel damer som går tur med disse her ja) heller hadde brukt en kalori eller to og prøvd å sette sin egen hund på plass. Forsøkt med litt oppdragelse fra den ble en del av familien. For det må da gå an selv om de veier mindre enn 35 kilo?
Det samme gjelder når vi treffer på små hunder som går løse. Når de først har sluppet fri, så virker det ikke som om eieren noen gang har forsøkt å rope dem inn. De kommer løpende i full galopp mot oss, mens den store, stygge, livsfarlige schæferen enten går i bånd eller går rett ved siden av meg – uten bånd. Og hvis mitt livsfarlige villdyr er så uheldig og slippe ut en lyd (vet ikke helt om det er i ren glede eller irritasjon) så får vi kjeft. Igjen.
Jeg har en hund som ikke bryr seg noe særlig om andre hunder. Ho leker ikke med andre hunder, det er veldig stas å komme bort og snuse, men så går den interessen over. Ho har aldri drept noe, aldri bitt noen, ho er verdens mest tålmodige og snille hund, ho er vant med både katter, hunder og barn i alle størrelser. Ho går løs i hagen, og stikker ikke engang ut gjennom hekken.
– Er ho snill? Da vi var ute og gikk i dag så traff jeg på ei dame, to barn, en halvstor og en liten hund. Ho begynte å rope med en gang ho så oss. Hva svarer en på sånt da? Vel, jeg ropte tilbake som sant er, at det hender ho gneldrer litt på de små. Men det kommer an på hvor redde de er ..
Ho fikk ikke ropt inn denne lille før vi passerte. Men guttungen fikk tak i nakken på den og løfta den opp. Ingen gneldra, ingen beit. Vi gikk forbi uten en lyd. Alle overlevde. Men om Zenta hadde slengt ut et par av disse schæferlydene som starter langt nede i magen og er veldig grove og kanskje litt skumle, hadde ho ikke vært snill da?
Og hvor stor må en hund være for at det er forbudt å lage lyd? På butikken rett borti her står det rett som det er to små gneldrende vesener bundet rett innforbi døra. Der handlevognene befinner seg. Det er såvidt det går an å få fatt i ei vogn uten å kjøre ned ulldottene. Eller tråkke på dem. Tro meg, jeg har hatt lyst noen ganger .. Hvem har sagt at ingen er redde for små hunder? Hvorfor får de lov å stå halvveis inne i butikken, mens min som ikke gir en lyd fra seg må stå bundet til en lyktestolpe på parkeringsplassen?
Puuuh! Måtte bare ha ut litt frustrasjon her gitt .. Kjenner jeg er sykt irritert enda. Selv om det ikke engang har skjedd noe. Men jeg føler veldig på urettferdigheten her, jeg føler meg nesten mobbet fordi jeg har en schæferhund. Min tredje sådan. Og alle har vært helt forskjellige.
Ikke dra alle over en kam, pliiiis. Alle er ikke like selv om de hører til samme rase. Akkurat som oss mennesker. :o) Noen er snille i utgangspunktet, noen kan du får skikk på, mens andre plutselig kan klikke. Men som en trøst for deg som er livredd når vi kommer mot deg; hadde min hund vært farlig, aggressiv, bitt noen, glefset etter noen, da hadde du ikke truffet oss. For da hadde min hund vært avlivet for lenge siden .. kan du si det samme om din?
Midtlivskrise på facebook finner du HER. Følg meg gjerne. :o)
Dette innlegget ble skrevet på toget mellom Hanoi og Hue .. og da hadde jeg jo forsåvidt goooood tid. Turen tok 12 timer og det var ikke så skrekkelig interessant etter at det ble mørkt ute. Men det var jo virkelig en opplevelse som jeg egentlig ikke ville vært foruten heller, ikke helt som NSB nei.
På den lokale måten. Som skikkelige vietnamesere, i den grad de forflytter seg uten at de sitter på en moped, reiser vi. Med tog! Vi kunne velge mellom hard seat (en pinnestolaktig sak), soft seat og softbed. Om vi ville hatt den sovekupeen for oss selv kunne vi betale for to voksne og to barn. Men de var opptatt. Dermed ble det luksusseter på oss.
Luksus og luksus er to helt forskjellige ting. Om noe hadde virka var det sikkert greit. Men alt henger bare å dingler her. Stolryggene kan ikke stå i sittestilling, og jeg kan ikke slappe av om jeg ikke sitter rett i ryggen. Det blir noen lange timer. Vi gikk på i Hanoi som er endestasjonen. Og akkurat det er jeg veldig glad for. Vi ble anbefalt å kjøpe plassbillett, noe vi gjorde. Men det så ikke ut som de innfødte booka på samme måte. Jeg tror rett og slett ikke de booka billett i det hele tatt. Det virka mer som om de bare hoppa på og kjøpte billett da toget begynte å bevege seg igjen. Og det er jo greit, så lenge det er plass til flere passasjerer. Det var det ikke her! Så det ble fullt etterhvert. Veldig fullt.
Doen er en stådo. Hull i golvet altså, og piss langt oppover veggene. Noe jeg ikke har problemer med å forstå. For dette er langt fra NSB anno 2015! Det minner litt om toget jeg tok fra Kristiansand til Stavanger i læretiden. For sikkert 35 år siden.
Dette er ikke noe for folk som blir reisesyke. Vi hopper fremover. Og jeg er ganske sikker på at barnebarna hadde vært overlykkelige for en slik tur, i en liten halvtime. Skulle tro jernbanelinja var bygd opp av Brio-skinner og noen andre uoriginale innimellom. Som bare passa nesten! Åsså dingler det fra side till side så en virkelig må sette sjøbein om en har tenkt å gå noen plasser. Til stådriteren for eksempel. Kan levende forestille meg hvordan det blir seende ut der etterhvert..
For å gjøre det litt hyggelig her har vi tv. To 32-tommers flatskjermer henger diglende fra hver si stang ut i midtgangen og spiller musikkvideoer. På full guffe. For selvsagt må de det, hvis ikke så hadde vi jo ikke hørt noe som helst. Det må jo overdøve lydene fra toget vettu. Å snakke sammen… vel, det kan vi sikkert gjøre i morra. Om drømmemannen klarer å overdøve øresusen min som ikke har så veldig godt av denne turen. Men hvem har sagt det skulle være hyggelig hele tiden? Vi skulle jo oppleve the real Vietnam, og det er nettopp det vi holder på med. Vår 12 timers togtur fra Hanoi til Hue er såvidt begynt. Og ute plaskregner det.
Tre timer seinere. Vietnamesere kommer og går. Med sekker fulle av ris, bagger og pakkenelliker, varmtvannsberedere og flatskjermer. Unge og eldgamle. Vi har fått kjøpt litt lunsj fra ei matvogn. Vårruller og kjøttspyd. Spør ikke hva slags kjøtt. Tror faktisk ikke jeg vil vite det. Ungen i setet bak oss har spydd og spydd. Hver gang det kommer inn nye passasjerer kommer konduktøren gjennom vogna med en mopp. Det er sikkert lurt, bortsett fra at den samme moppen står i hjørnet ved siden av stådriteren.
Action. Akkurat nå er det like før det blir slåsskamp i andre enden av vogna vår. Fordi ei mente ei annen tok alt for mye bagasjeplass! Men herregud da, du skulle sett alt de drasser med seg. Skulle tro vi satt i et godstog.
Enda tre timer er gått. Lokalbefolkningen er bytta ut med andre innfødte. Ser ikke ut som om mange blir med hele veien. Vi er blitt kasta vekk fra plassene våre. En særdeles påståelig drittsekk av en vietnameser mente det var hans plass. Sannsynligvis fordi setet bak var litt utspydd.. Vi flytta oss et hakk foran, og jeg håper de koser seg glugg ihjel i de ødelagte stolene vi faktisk hadde betalt ekstra for!
Det er fire timer igjen. Sånn cirka. Det er lenge siden det ble mørk, så vi ser ikke en dritt mer. Det er sparsomt med utelys her så vi er midt ute i ødemarka en plass. Toget er stappfullt. Det sitter folk over alt. På små krakker i midtgangen. De piner bagasjen inn mellom beina til andre passasjerer. Drømmemannen har snart en på fanget og er ikke videre fornøyd med det. Han er trøtt, sur og litt halvsyk. Orka ikke spise engang, og da er det ille.
Helt ærlig, jeg anbefaler ikke 12 timer i strekk på dette toget. For meg går det merkelig nok greit. Men jeg er drittlei. Det verste er den sykt høye lyden av asiamusikk som tyter ut fra høyttalere langs hele lengda på vogna. HØYT altså. Virkelig høyt. Hadde det vært nabo’n hjemme kunne jeg nok ringt politiet. Vi har noen flere strekk med dette toget i løpet av de kommende to ukene. Men tror vi må revurdere det lengste. Dele det opp eller noe. Eller bestille soveplass. Kunne likegodt ligget på ei seng, hadde absolutt ikke gått glipp av noe. Bortsett fra øresusen dagen derpå. Jepp! Dette blir iallfall et minne for ettertiden. Det er egentlig litt gøy. Mulig det forandrer seg etter noen timer til. For vil ikke påstå at dette softsetet mitt er så veldig soft lengre heller ..
I farta. Bildene under er knipsa mens det enda gikk an å se noe.
Endelig fremme! Vi ankommer Hue seint på kveld, slitne, sultne og litt halvsure. Drømmemannen er syk. Feber. Han sier ikke stort. I ettertid har han sagt at han nesten ikke klarte å løfte sekkene ut av toget, og han trodde aldri vi skulle komme frem til den taxien som skulle ta oss til hotellet. Men det gikk.
Det var en opplevelse. Once in a liftetime tenker jeg. For en så lang togtur tror jeg ikke jeg gidder å prøve meg på en gang til. Folk hostet og spøy, noen var varme, andre kalde. En fyr kledde av seg alt på overkroppen og lå der klissete og svett rett i setet. Mye basiller i sving i denne kupeen, kanskje ikke rart vi ble syke.
Munnbind hadde sikkert vært tingen! ;o) Og det er sykt mange som bruker det her nede. Litt rart for oss nordboere som ikke hadde sett sånt siden skrekkbildene fra fugleinfluensaen rullet over tv-skjermene våre for noen år siden. Men munnbind hadde ikke vi, og det var kanskje litt dumt.
Midtlivskrise på facebook finner du HER. Lik siden, så går du ikke glipp av flere bilder fra turen.
Tre netter i Hanoi ble plutselig til to. For vi fant ut at mens vi var her oppe i nord så måtte vi jo bare få med oss Halong Bay som er et av Vietnams fremste turistmål. Bukta består av 1960 øyer der de fleste er av kalkstein og mange av dem er hule inni. De aller fleste øyene er uberørt av mennesker, men ved noen av dem ligger det flytende fiskelandsbyer. Bukta kom med på UNESCOs verdensarvliste i 1994.
Vi ble hentet på hotellet på morrakvisten. Det første vi fikk beskjed om var at vi ikke skulle på den båten vi hadde bestilt på, men vi var “opppgradert”. Jaha. Sånt liker jeg dårlig. For det første vil jeg ha det jeg har betalt for, og om de absolutt måtte flytte på meg så vil jeg bli spurt først. Så det starta ganske dårlig. Spesielt når jeg visste at mange av disse båtene er elendige, både når det gjelder sikkerhet og komfort.
Men det gikk helt greit. Etter tre timers kjøring enda lengre nordover i en minibuss kom vi frem til havna der alle båtene ligger. Og ALLE .. det var skrekkelig mange. Tett i tett. Litt kaotisk. Nesten like ille som da vi var i Thailand og skulle ta ferje til Phi Phi Island. Men bare nesten.
Lugaren var det ikke noe å utsette på. Det eneste som mangla på turen var sola! For det kjipe været fortsatte nemlig her også. Regn, surt og kaldt. Og selvsagt hadde vi alt for lite varmt tøy med oss.
Vi ble rodd rundt i en flytende fiskelandsby. Regjeringen hadde i flere år forsøkt å få vekk disse menneskene herfra, men etterhvert hadde de bare gitt opp. De skjønte vel at dette også var et trekkplaster for turistene.
Dette er en fiskebåt. Når det blir mørkt blir alle lysene tent og det lokker til seg blekksprutene.
Og dette er hjemmet til noen. Kanskje Vietnams svar på sigøynere?
Ro, ro til fiskeskjær .. må innrømme at jeg følte meg litt dum der vi sakte gled forbi disse menneskene som bodde og forsøkte å livnære seg på fisking her ute. De fikk jo ikke noe igjen for at vi fotograferte og glante.
Her tror jeg den lokale kjøpmannen var på besøk. Greit å få alt levert på døra ..
Noe redningsvestpåbud hadde de nok ikke hørt om her. Så litt skummelt ut ..
Og dette var litt fatteslig .. de skulle bare sett lugaren vi hadde, eller hjemmene våre. Men det kan jo være de er vel så lykkelige som oss. De vet vel ikke noe annet. De færreste i Vietnam visste hvor eller hva Norge var. Og engelskkunnskapene var ikke akkurat så veldig utbredt de heller.
TIlbake til basen. Dette er båten som skulle frakte oss tilbake til moderskipet Carina.
Ser jo ganske idyllisk ut. Men det er for oss som bare var på besøk i en times tid.
Merkelige formasjoner på disse øyene. Ikke helt som skjærgården hjemme.
Sunsetpartyet som skulle foregått på denne stranda ble avlyst. Istedenfor forsøkte besetningen å få igang en fest på soldekket på båten, uten den helt store suksessen. Men været er det dessverre ingen som kan gjøre noe med.
På toppen av øya var det en utkikksplass. Noen hundre trappetrinn rett opp omtrent. Måtte selvsagt opp dit vi. ;o)
Et lite utvalg av maten vi fikk ombort. Den slo alle forventninger! Flott tilberedt og veldig godt.
Hadde det bare vært litt bedre vær. Da kunne vi fått benytta oss litt av uteplassen også.
Alt klart om du vil forsøke deg som blekksprutfisker. Interessen blant gjestene var heller laber. Jeg tror igrunnen vi frøys litt alle sammen. Så det ble en tidlig kveld på samtlige.
Morgengry i Halong Bay. Båtene var litt av et skue, selv i tåkeheimen. Båtene hadde faste ankringsplasser, og var spredd på fire forskjellige steder her ute. Så på morrakvisten lå de tett i tett. Ellers merket vi ikke så mye til at det var så sykt mange farkoster her ute på en gang.
Seilene var kun for pynt. For turistene fikk vi beskjed om da vi spurte, og ikke brukbare til noe som helst.
Etter lunsj var vi i land på ei av øyene. For å besøke en grotte. Og for første gang i mitt liv har jeg vært i en grotte der det var lov å ta bilder. Hurra!!
Synet inne i grotta kan igrunnen ikke gjengis på bilder. Den var diger og flott opplyst. Jeg har vært i mange grotter i årenes løp, men alltid er det fotoforbud. Skikkelig irriterende!! Selvsagt kan du kjøpe postkort og ta med deg hjem. Og det er sikkert derfor det er fotoforbud, for at de skal få solgt noe. Men det er liksom ikke helt det samme ..
Vel ute igjen. Og her hadde det samlet seg et lite flytende marked. Litt begrenset hva en kan ta med seg ombord i en båt, så vi kjøpte ikke noe. Ikke frista det heller. Men en annen passasjer kjøpte med seg en blekksprut. Den fikk han kokken til å tilberede da vi skulle spise, og alle fikk en smakebit. Jeg liker ikke kokt blekksprut. Det smaker som viskelær!
Tilbake på båten lærte vi å lage vårruller. De var en del av lunsjen. Og deretter var det bare å sette kursen tilbake der vi kom fra.Våre dager som cruiseturister var over. Vi skulle tilbake til Hanoi og en natt til der før turen gikk litt lengre sørover. Med tog! :o)
Midtlivskrise på facebook finner du HER – følg meg gjerne.
Varmen var ikke så påtrengende, men ellers var det lite å klage på. Mellom 3 og 8 grader, veldig vindstille og stort sett sol. Joda, påska 2015 var slett ikke så verst. Egentlig var det skikkelig padlevær alle dagene, men siden jeg ikke har skikkelig drakt så fikk jeg ikke lov av drømmemannen og legge ut på noen tur i den farkosten.
I fjor derimot .. men da tror jeg ikke han helt var oppmerksom på at jeg sannsynligvis ville strøket med om jeg hadde kanta. Ikke fordi jeg ikke kan svømme, men fordi vannet er iskaldt. Jaja, til neste påske skal denne dama iallefall ha anskaffa seg ei tørrdrakt!! Helst før den tid også.
Sånn tar vi oss altså ut fra nabotomta. Det røde taket er min søsters, det sorte mitt.
Mammas barndomshjem. Og det er grunnen til at vi er blitt hytteeiere her uti skjærgården. Hadde det ikke vært for arven så hadde iallefall ikke jeg hatt et slikt sted.
Zenta er overlykkelig for å være tilbake! Tenk å være hund og få lov å bare gå løs hele tiden.
Stampen ble rengjort og fylt. Men så langt som til badet kom vi aldri ..
Selv om ovnen har stått på 12 grader var det litt fuktig inne. Det rant og dugget på vinduene hele uka.
Soloppgang faktisk. Og det er slikt en får med seg grytidlig på morrakvisten når en må ut for å gå på do.
Appelsin er noe kliss – men hører påska til.
Snart klar for nabobesøk med nybakte påskeboller.
Nydelig, stille kveld.
Det er ikke bare, bare å bo på ei øy når noe går istykker. Denne ganga var det naboens kjøleskap som tok kvelden, og det skjer alltid når det passer minst. Som midt i påska for eksempel.
Kvister og ting og tang vi ikke trenger lengre. Som tre helt ok teakstoler f.eks. Angra litt på det da jeg fikk solgt de andre teakmøblene for 2500 kroner .. brant visst noen hundrelapper her ja!
Pølselunsj på bålet. Selv uten barnebarn og mindreårige barn til stede. Litt barnslig eller?
Fortsatte likegodt meg litt bråtebrenning. Tror alle disse mannfolka våre har en liten pyroman i seg ..
Påskegjesten vår. Sønnen passa farens hund, men han bor jo hos oss så da måtte jo bikkja også være med. Zenta og Aya er verken venner eller uvenner, de bare overser hverandre totalt. Merkelig greier, men de begynner jo å bli litt oppi årene begge to, så de er nok bare blitt noen sære, gamle, egne damer.
Siste kvelden, og hverdagene er snart tilbake. Det er på slike dager en skulle ønske en bodde fast her ute, selv uten å være landfast og med utedass.
Plutselig forsvant utsikten. Havtåke, ganske fasinerende og litt skummelt. Spesielt når den kommer så fort som dette. Godt vi ikke var på sjøen egentlig. Selv om jeg fikk en syk lyst til å ut og padle i denne grå, ulne greia.
Hytta by night. Innimellom føler jeg meg ganske priveligert som har en plass som dette. Kjenner jeg er temmelig klar for både vår og sommer nå.
Nå er det helg igjen, og uka har på en måte gått veldig fort. Jeg har bare jobbet en dag, vært på skolen to, og så skal på jobb igjen i ettermiddag. Helgeværet ser ikke så lovende ut, men det kan jo ikke være fint hele tiden heller. Iallefall ikke når en velger å bo her i dette landet. Men vi har jo mange andre goder, selv om ikke sola skinner hele tiden.
Vi landet i Hanoi, Vietnams hovedstad, som ligger nord i landet. I 2003 var det 1.834.300 innbyggere her og byen er den nest største i Vietnam. Total flytid fra Gardermoen er 15 timer. I utgangspunktet skulle vi være her i tre netter, men den midterste natta tilbragte vi på en båt i Halong Bay. Vi måtte liksom bare få med oss denne verdensberømte plassen mens vi var i rett ende av landet.
Parkanlegg er noe de kan i utlandet. Og jo fattigere landet er jo flottere parker har de. Vi hadde en tur rundt innsjøen Hoan Kiem en grå og regnfull ettermiddag.
Den røde broa. The Huc Bridge fører oss over innsjøen til den lille øya hvor Ngoc Son tempelet ligger. Dette er Hanois mest besøkte tempel.
Vi holdt oss bare i gamlebyen. Så disse enorme skyskraperne og veldig opplyste bygningene jeg så på bilder fra Hanoi før vi reiste var veldig fjernt her. Egentlig lurer jeg på om de bildene var en smule photoshoppet, for mens vi var her lå tåka tungt over byen og eventuelle høye bygninger var helt inntullet den grå massen.
Første plassen vi spiste middag. Veldig lokalt kan du si. Maten var nesten gratis og helt ok. Foreløpig. Etterhvert ble vi ganske lei av vietnamesisk mat for å si det sånn, så første middagen hjemme var kjøttkaker i brun saus, masse grønnsaker og poteter.
Oppvasken på de lokale spiseplassene foregikk på fortauet.. Ikke helt som hjemme dette.
To fluer i en smekk. Om du plutselig følte for en manikyre eller pedikyre på shoppingrunda så var det bare å oppsøke grønnsakshandleren. For her, mellom tomater og andre sunne greier var det helt normalt å få stelt føttene …
Mopeder var allemannseie. Og ble parkert stort sett over alt. Da gjerne på fortauet, slik at det ikke var noen plass igjen til gående.
Trafikkregler tror jeg var ganske fraværende. Iallefall kom alt motorisert kjøretøy i første rekke og ingen tok hensyn til deg om du skulle krysse gata, så akkurat det der var nesten med livet som innsats.
Fargerike kåper. Og nei, jeg hadde ikke noen av disse med meg hjem i sekken ..
Han her derimot, klarte jeg å få med meg. :o) Ja, ikke i sekken da .. Flott kledd for anledningen i skikkelig eksklusivt regntøy kjøpt på plassen. De første tre dagene av ferien regnet det. Temperaturen var ca. 15 grader, og det var faktisk ganske surt og kaldt. Såpass at jeg savna dunjakka veldig.
Siste kvelden i Hanoi tok vi en sightseeing med sykkeltaxi. En hver. Og jeg trodde aldri vi skulle finne tilbake til hotellet. Vi hadde med både hotellnavn og adressen, men det hjalp ikke så mye. Turen varte i godt over en time, bare fordi de tråkkende sjåførene ikke fant veien. Egentlig ble det en dyr fornøyelse, ikke verdt pengene i det hele tatt. Vi var trøtte og kalde da vi endelig så hotellet vårt igjen. 100 dollar forlangte de!! Vi betalte 50 og irriterte oss vanvittig for at vi ikke pruta mer. Men det der er vi særdeles elendige på. Til sammenlikning så betalte vi 80 dollar for en taxitur på 3,5 timer. Syklistene våre tok sikkert fri resten av den uka – minst!
Første stopp. Hadde ikke lyst til å legge ut bildene jeg fant på nettet fra dette hotellet. Eller rettere sagt omgivelsene. Det så ut som om det lå midt i slummen. Men omtalene var gode og de scoret høyt. Selv om det ikke alltid stemmer med virkeligheten.
Nå er ikke vi så godt vant. Vi bor stort sett rimelig, setter sjarme fremfor komfort og luksus og bruker heller pengene på opplevelser enn på et hotell der en stort sett bare sover. Bare det er reint og vi har eget bad så går det meste an.
Rising Dragon Villa Hotel ligger i gamlebyen i Hanoi. (Bilde over viser utsikten fra hotellrommet). Ikke forstår jeg hvorfor det heter “villa” for det var absolutt ikke noen villa vi bodde i. Men et helt alminnelig, lite hotellrom. Her får du de lokale på maten omtrent. Hanene i nabolaget er litt tidsforvirret og begynner å gale rundt fire om natta. I sjutia blir kvartalets fellesradio slått på, slik at alle i denne delen av byen ikke skal gå glipp av dagens ferske nyheter. Merkelige greier. Men akkurat det opplevde vi flere plasser. At en radio ble skrudd på full guffe drittidlig på morrakvisten.
De ansatte var veldig hyggelige og hjelpsomme. Frokosten innholdsrik, både varme og kalde retter. Helt ok plass og mye for pengene. Dessuten følte jeg vi lå midt i smørøyet for å oppleve det virkelige Vietnam. Hverdagslivet. Og det er jo en av grunnene til at vi reiser på ferie. For å se hvordan det er der. Ikke for å se innsiden på et all-inclusive hotell. For de ser stort sett samme ut uansett hvor du reiser i verden.. Mener jeg. ;o)
Midtlivskrise har en egen facebookside HER. Følg meg gjerne så får du med deg resten av Vietnam-turen også. ;o)
For aller første gang reiser vi med dette flyselskapet. På billigste måte, økonomi, uten å oppgradere verken her eller der. Men dette kan virkelig anbefales! Det eneste jeg har vært misfornøyd med er Ticket som vi bestilte billettene gjennom. Dårlig service, ikke svarer de på mail og ikke kunne de gi meg svar da jeg ringte heller.
Lurer litt på hvorfor vi booka via et mellomledd. Men en lærer så lenge en lever. Og selv om jeg kjennes mer død enn levende ut på nåværende tidspunkt så tror jeg faktisk det er liv her fortsatt. Men uansett service så er det jo ikke gøy å fly akkurat. Egentlig så hater jeg det.
Plass ved siden av hverandre fikk vi. Mat fikk vi. Inkludert drikke, servert opptil flere ganger. Alt fra vann, brus, gulrotjuice, ingefærøl, vin osv. Ikke noe stress med betaling for drikke før og under bespisning som alle andre jeg har flydd med. Og som om ikke det skulle være nok: Om du blir mer sulten så er det bare å si ifra. Toast eller en boks med nudler er med som ekstra mat og blir servert med et smil.
Setene er slett ikke så verst de heller. Iallfall like gode som da vi reiste til Mexico og oppgraderte for et par tusenlapper. Vel fikk vi litt mer plass til beina, men det ble på bekostning av bredden. Vi satt på skrå i hele 14 timer for å få plass. Skulle tro vi var så breiskuldra begge to at vi kunne blitt vist frem på sirkus.
Vi flyr fra Gardermoen via Frankfurt til Hanoi. For dette har vi betalt rett i overkant av 15.000 tur/retur for to personer. Hotell kommer i tillegg. Det kommer til å bli den mest kostbare ferien vår noen sinne. Selv om vi ikke flotter oss med eksklusive hotell. Vi har tidligere vært nede i 12.000 for to uker, med hotell. Både til Kapp Verde og til Thailand. Det dyreste før denne var nok Mexico der turen lå på 24.000.
Blir litt spennende å se hvordan de forskjellige hotellene ser ut nå ..
Dette innlegget ble skrevet på flyet. Var like fornøyd med returen, men da reiste vi med Aeroflot og hadde en mellomlanding i Moskva. Like god service, og like mye servering. Fantastisk deilig å få så mye drikke servert i løpet av turen. Reiser du på charter så er det jo bare servering et par ganger, og du må frem med penger eller kort etter hver eneste brusboks. Sykt stress, både for passasjerer og de som jobber der. Har tenkt mange ganger at de burde fått til noe slik at drikken også var inkludert (i det minste det alkoholfrie, for det er jo viktig å drikke mye når du skal sitte på et fly såpass lenge), og nå har jeg jo fått to bevis på at det faktisk går an ..
