midtlivskrise

I dag er det første måneden jeg ikke får lønn fra Fædrelandsvennen. Den 25. i hver måned i 235 måneder har jeg jevnlig hatt et godt tilsig av penger inn på konto. Fra verdens beste jobb. Nå er det slutt. Det siste året, og vel så det, kom jo innskuddet uavhengig av jobbinga. Sluttpakke. Frivillig. Jaja, så helt frivillig var det jo ikke da, det har jeg til og med skiftlig. Og ikke hadde jeg i min villeste fantasi tenkt at det skulle bli så vanskelig å skaffe seg en ny inntektskilde heller, mulig jeg da hadde forsøkt å klore meg fast. Selv om det nok ikke hadde hjulpet noe. 

Det kommer ikke inn 32.000 kroner på kontoen min mer. Hva nå? Jeg aner faktisk ikke hva som kommer til å sige inn. Det jeg har fast er brutto 15.000 på det 40% vikariatet jeg har nå. Inkludert skift- og helligdagstilleggene. Og så kommer det jo an på hvor mange som er syke, har fri eller permisjon, om jeg får flere vakter ut over dette. Eller om jeg er villig til å jobbe flere kvelder/helger, og det er jeg igrunnen ikke så interessert i. Jeg forsøker jo å ha et liv utenom jobb også …

Usikkerheten er skummel. Den tar nattesøvnen fra meg. Jeg ligger der og grubler og funderer på hvordan dette skal gå. Ikke at det hjelper noe, men det er vanskelig å ikke tenke på det likevel. Når du står midt i det, og vet du har gjort ditt aller beste for å få en ny jobb i hele 15 måneder uten særlig hell.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Til og med gått på skole i et helt år! Akkurat det var jo veldig bortkastet. Sannsynligvis et utfall av panikk. Hadde jeg undersøkt litt på forhånd så hadde jeg sikkert funnet ut at i helsesektoren er det ingen som får fast jobb uten fagbrevet. Og fagbrevet for meg ligger jaffal fem år frem i tid. Om jeg får arbeidserfaring vel og merke. Nå må jeg bare innrømme for meg selv at jeg ikke er villig til å kjempe så sykt for den praksisen. Jeg kan ikke gå fem år, og vel så det, som tilkallingsvikar i tillegg til forskjellige mikroskopiske vikariater her og der. Det orker jeg ikke. Hallo! Hva er da vitsen med fagbrevet, det kommer jo isåfall bare noen få år før jeg blir pensjonist. Lønnsmessig har det lite å si for meg, som allerede har full ansiennitet. For mye slit for for lite penger det der! Har jeg innsett et år for seint. Går jeg fem år til som tilkallingsvikar så er jeg sannsynligvis for gammel til at noen vil ansette meg fast også.

Da må en tenke nytt, igjen. Jeg er blitt verdensmester i omstillinger dette året. Og det er sikkert en god ting. Jeg som fikk panikk hver gang vi skulle bygge om og bytte plasser på Fevennen. Det høres jo kanskje ikke så stressende ut, men det var hver gang vi fikk en ny sjef. Egentlig var det ganske så ofte de årene jeg var en av staben der. Noe nytt måtte de jo finne på!

At jeg er så fleksibel viser at jeg vil noe i det minste. Håper jeg. Likevel er reglene i nav så urettferdige at om en skulle begynne å gruble på det også så har absolutt alt vært bortkasta!

Foreløpig har jeg ikke søkt dagpenger. Og det er ikke mye jeg ville fått heller med et 40% vikariat i turnus. Det står så flott på nav sine sider at om en jobber turnus så skal timene fordeles jevnt på ukene. Men det stemmer visst ikke. Jeg har iallefall fått kontrabeskjed fra de to jeg har snakket med der. Det er bare å skrive opp time for time på riktige dager. Og da kommer jeg over den magiske 50% i den ene fjortendagersperioden, noe som betyr at jeg ikke har krav på noen arbeidsledighetstrygd den perioden. Og blir det slik over tre perioder så faller du automatisk ut av systemet og må starte på begynnelsen igjen. Da kommer innkalling til infomøte om att og om att. Når du så ringer til nav sentralt (er jo umulig å få fatt i noen her i byen, eller en saksbehandler du kan forholde deg til), så er de så jævla frekke og kvalme i telefonen og vil absolutt ikke høre når du sier at du just har vært på dette møtet og ikke trenger det en gang til. Da blir du truet med stans i pengestøtten, en støtte jeg ikke engang har. Jeg har jo meldt meg arbeidssøkende, men selv om jeg ikke mottar stønad blir jeg utestengt. 

Det er ikke for normale folk å forstå dette her. Jo mer du er villig til å jobbe, jo mer du strever for å klare deg selv, jo mindre hjelp får du for å opprettholde inntektsnivået. Det burde jo heller være de som bare sitter hjemme på rompa og ikke gidder søke på jobber engang som burde fått kutt i trygda. De som jobber og sliter det de kan burde jo belønnes med at nav i det minste betalte ut de prosentene av 100% jobb en ikke klarer å skaffe seg på egenhånd. 50% jobb = 50% arbeidsledighetstrygd … men så enkelt skal det ikke være! Ikke blir tiden en kan gå på arbeidsledigehtstrygd forlenget heller om du jobber halvparten av tiden. For min del har jeg krav på trygd i 24 måneder, fra den datoen jeg får den innvilget. Uavhengig av om jeg er i jobb i denne perioden eller ei. Så det lureste jeg kan gjøre er jo å bare sette meg ned og ikke gjøre en dritt … kunne jeg bare ha klart det!

Se det ja! Det var dagens utblåsning .. Ny uke, nye muligheter, som en tidligere sjef av meg alltid sa. Tenker ofte på ho. Det var aldri problemer, bare muligheter. Så jeg er herved tålig klar for ei ny uke med blanke ark og drøssevis av muligheter.

Come on! ;o)

Herregud! Dette livet mitt går liksom i litt feil rekkefølge nå. Jeg, som er akkurat midt mellom 52 og 53 år, skal for første gang i mitt liv ut på sommerjobbmarkedet. Det er noe som ikke helt stemmer her .. ikke det at jeg har så sykt lyst til å jobbe hele sommeren, men har jeg egentlig noe valg? Ja, bortsett fra å bli navsnylter da og motta arbeidsledighetstrygd, men det har jeg jaffal ikke lyst til!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Du tenker kanskje ditt nå. At kjærringa på et halvt hundre år aldri har hatt sommerjobb kan vel ikke stemme? Ho må jo ha vært ekstremt giddalaus og tiltaksløs i oppveksten. Men neida, jeg har jo vært i den velsigna situasjonen å vokse opp i et trykkeri vettu. Der mine foreldre drev med barnearbeid helt fra vi gikk ut av barnehagen. Så å ut på jobbmarkedet det var lite aktuelt både for min søster og meg. Vi hadde jobb vi. Enten vi ville eller ikke ..

Jeg har en fantastisk cv. Iallefall når det gjelder mangel på hull. For jeg har jeg altså vært i full jobb fra jeg var 17 år sånn cirka. Uten å måtte jobbe når sola skinte og måkene skreik. Da hadde nemlig denne dama helt lovlig og betalt sommerferie. Men nå, i 2016 er situasjonen en helt annen. Jeg som elsker sommeren må kanskje ha sommerjobb. Jeg og alle studentene som er så unge at de nesten kunne vært barnebarna mine. Om jeg er heldig da, og får napp i en eller annen bedrift vel og merke.

Det er iallefall ikke mangel på søknader som skal stoppe meg. For til dags dato har jeg altså søkt på 14 forskjellige sommerjobber, pluss sikkert like mange andre vikariater. Og det er bare de der søknadsfristen ikke er gått ut enda.

Fast jobber er det dårlig med. Men det kunne jo hende at en av disse med tiden kunne blitt noe mer. Selv om jeg det siste året har mista litt troen på det der berømte beinet innforbi. For det har jeg hatt hele fire plasser nå. Der jeg er vikar nå må jeg vel si at både det ene og andre beiner har kommet seg inn, men det ser ikke ut som om det hjelper noe for å få inn resten av kroppen på litt mer fast basis.

Jeg får gode tilbakemeldinger. Alle er så fornøyd med meg og det jeg gjør og bla, bla, bla .. Men hvis jeg er så fantastisk hvorfor er det ingen som håver meg inn og ansetter meg da? Sånn før jeg blir kapra av konkurrenten lissom. Jeg er ganske sikker på at jeg er en drøm for enhver arbeidsgiver, står på og gjør mitt beste, selv om jeg ikke engang liker jobben. Jeg har en fantastisk arbeidsmoral og arbeidskapasiteten er på topp den også. Hallo! Er det ingen som ser hva de går glipp av her?

Mandag var jeg på jobbintervju. For andre gang i mitt liv, og jeg følte at det gikk veldig bra. Men det spørs jo hvordan de andre fem som skulle inn fikk det til. For ikke å snakke om hvor mange passende papirer de kunne vifte med. Likevel føler jeg det som en liten seier bare det å ha kommet så langt. Innforbi dørstokken lissom. Da må det jo være noe i den søknaden/cv’n min som vekket interessen. Det er bare et vikariat dette også. 50% som helsesekretær. Jeg hadde selvsagt ikke alle de kvalifikasjonene de søkte etter, men jeg kan ikke tenke sånn for da hadde det ikke vært mye som passa! Så jeg søker på alt jeg føler jeg har kvalifikasjoner til, pluss en del andre ting. Så en gang må det vel bli min tur?

Veeeel, her fyres det i alt som kan fyres i. Det er kaldt som fy, men veldig fint vær. Sol og greier. Hadde igrunnen tenkt å komme meg ut litt i dag, men tror det holdt med turene frem og tilbake til vedskjulet for å fylle opp kassa og vedhylla. Iallefall for en stund. Får alt for lite frisk luft for tia, og er plutselig blitt veldig tiltaksløs. Men har en plan om å gjøre noe med det … snart …

God torsdag til deg! :o)

En veldig sosial krabat dette her. Så sånn ser det ut når et av barnebarna prøver å pusle ynglingspuslespillet sitt. Han er livredd for å gå glipp av noe og synes det er aller tryggest å plassere seg midt i! :o)) For å si det sånn; Det er ikke alltid like populært hos alle ..

Vi har fått en skikkelig stuegris. Det er snø og 4-6 kuldegrader og han vil helst ikke ut. Hagen går greit, men i korte og hyppige intervaller. Å gå for langt fra huset er skummelt. Så vi har tydeligvis noe å øve på. Iallefall om han skal bli like utholden som forgjengeren, og det er jo litt av vitsen med å ha hund, at vi skal gå langt og ofte. Det gleder jeg meg til!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Han som en hest og vokser vanvittig fort. Det er litt vanskelig å alltid huske på at dette dyret som nå veier 21,3 kilo og har en skulderhøyde på 52 cm faktisk bare er tre måneder. Han er jo enda mer klønete enn en valp av normal størrelse, så det ser litt rart ut når han ikke helt får stokka labbene riktig og plutselig flater ut på parketten. For slikt underlag er en utfordring for en med fire labber som ikke er helt samstemte. Om han blir veldig ivrig så går det helt galt. Da klarer han ikke å reise seg igjen og blir liggende og “svømme” og hyle i ren frustrasjon. Ellers er han er renslig og kommer på innkalling, han har nesten lært å sitte på kommando .. så dette lover godt. :o)

God helg fra meg og Jonas. :o)

Vinteren er kommet til oss i sør. Det har snødd siden helga, blåst og vært skikkelig mye vær! Snøstorm, ikke helt hverdagslig på disse kanter, selv ikke på denne tia. Dermed får alle panikk. Snøfall på sørlandet kommer like overraskende på alle hvert eneste år! Merkelige greier… De som må ut å kjøre liker det ikke, verken med eller uten pigg. Jeg var selv ute og kjørte med mi lille loppe av en Smart og det var glatt! Kjente hvordan den mista taket, slang og skjente litt fra den ene siden til den andre i kjørebanen. Så mye en kan kalle det slenging da, når bilen er 2,5 meter!

Vi har en en laaaang bakke opp til Tinnheia. Det er ikke alltid den er like enkel å forsere for alle de som forviller seg ut på glatta om vinteren. Jeg tenkte ikke så mye på det før jeg skulle hjemover. Men da sto det plutselig en stor kassebil fra Polen og spant nesten på toppen. Sånn rett før svingen. Hva pokker? Skulle jeg bare sakke og bli stående jeg også .. Nope. Jeg tok sjansen og kjørte forbi mens jeg enda hadde litt fart på loppa. Heldigvis gikk det greit. På såkalte helårsdekk, som sikkert har stått på bilen siden den var ny i 2005, klarte jeg det! Dermed holder nok dekkene et års tid til vil jeg tro. Er jeg heldig så har jeg kanskje fått meg en jobb også innen den tid, sånn at vi har råd til å kjøpe nye dekk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tenk om jeg hadde blitt stående der! Ved siden av kassebilen, i feil kjørebane. Det hadde vært flaut det! Noe som nesten var like pinlig er at jeg ikke kom inn igjen i bilen da jeg hadde vært på butikken. Førerdøra har ikke funka på en stund, men på passasjersia har alt vært ok. Helt til i dag. Det er ille nok å gå inn på feil side og krype over til rett sete, men å krype inn bakluka … ja, du kan jo tenke deg selv, når raua på kjærringa nesten er like brei som bakenden av bilen… jeg ble nok latterliggjort rundt mer enn et middagsbord i dag!

Jeg synes det er kos med snø jeg. Selv om jeg ikke har tenkt å bruke den til noe som helst. Snø er fint å se på. Gir nesten litt julestemning, selv om akkurat den kom en måned for seint. Treet og nissene ble pakka opp igjen på loftet i går, så bortsett fra snøen så er alt som minner om jul vekk herfra, og det før jeg kjente julestemninga trenge seg på. Litt rart i år, uten noen av våre barn/barnebarn, og med ei kjærring som var gørr forkjøla og temmelig dårlig. Trenger ikke ta en reprise av den. 

Går du på ski? Kan nesten ikke huske sist jeg hadde ski på beina, eller jo, jeg kan jo det, men vil helst ikke snakke om det .. Jeg tror skiene mine er hos x’en og der har de det nok helt greit. Må ha vært sønnen som brukte dem sist og det er sikkert minst ti år siden! 

Kos deg i vinterværet da. :o) Det er godt vi har det varmt inne og tak over hodet.

Her kommer et lite livstegn fra meg. Håper du fikk en fin avslutning på det gamle året. Her var overgangen veldig stille og rolig og helt alkoholfri. Yngste barnebarnet og mamma’n overnattet hos oss. Jeg var langt fra pigg, så hadde det ikke vært for drømmemannen så ville det vært dårlig med middag i dette huset på årets siste dag. Men heldigvis, han holder ut fortsatt!

Det ble en tidlig kveld. Kanskje litt flaut å innrømme det, men vi gikk glipp av alle rakettene rundt midnatt, for vi la oss alle fire da klokka var 23.15. Eller, alle fem blir det vel, for vi har fått oss ny hund. <3

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Han heter Jonas og blir 12 uker til søndag. Han er bare sååå skjønn! Vi hentet han for snart to uker siden. Det er den største valpen jeg har sett i hele mitt liv, nå veier han over 16 kilo, men så skal han også bli diger når han blir voksen. Det er en leonberger, og de blir henimot 70 kilo når de er voksne. Denne tassen er visstnok over gjennomsnittet nå, så det blir spennende å se hvordan han utvikler seg.

Første dagen i det nye året kom med et fantastisk vær. Bildet er fra den aller første turen Jonas har hatt, bortsett fra noen få ganger rundt i nabolaget. Han kan jo ikke gå lange turer enda. Så her må vi ta det veldig med ro fremover. Det er vanskelig. For jeg vil så gjerne komme igang med regelmessige lange turer igjen. Jeg gleder meg sykt til Jonas er klar for det!

Oversender herved en nyttårsklem fra meg til deg! :o)

#hund #leonberger #utpåtur #jonastheleonberger

Ikke så mye som minner om jul her i huset. Bortsett fra julepynten og kassene det ligger i når det ikke står fremme. Joda, jeg har pynta, sånn nogenlunde. Bortsett fra på utsiden, der er det skrekkelig stusselig. Men har ikke rydda vekk emballasjen enda. Jeg har ikke bakt en eneste kake, så det lukter ikke jul i heimen her. Forsåvidt har jeg ikke hatt julenedvasken heller, men det plager meg ikke så mye. Uten hund, lite søl.

Denne julaften blir det tomt i nr. 19. Alle barna og barnebarna skal andre plasser, og det er bare oss to halvgamle igjen. Litt stusselig kanskje, men sånn blir det jo innimellom når en ikke er gift med den en har produsert alle disse barna sammen med. Det må deles på godene, og jeg har holdt på å dele i så mange år nå at det går helt greit. Nesten. Jeg vil jo aller helst ha de her i alle slike høytider, men uten x’en hadde jeg jo ikke hatt disse ungene, så dermed fortjener han jo kosen med det han også. Ikke alle skal til han heller, sønnen skal til forlovedens familie, og eldstedattera og 7-åringen skal til Litauen til det andre besteforeldreparet der.

Drømmemannens eldste, med samboer og barn, skal til en eller annen i familien. De har jo sinnsykt mange å velge mellom da ungene der i huset har hele fire besteforeldrepar! Men i år var det ikke vi som trakk det lengste strået. Yngstejenta hans på 22 skal jobbe julekvelden! Ho studerer i Edinburgh og dagen etter ho kom hjem hopper ho rett inn i ekstravakter i hjemmesykepleien. Ho som var så slapp og laidback i tenårene at ho nesten ikke gadd stå opp for å gå på skolen. Ho har så absolutt imponert denne onde stemora her. ;o)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er igrunnen veldig glad for at det har gått så bra med alle 5. Spesielt etter at jeg begynte å jobbe der jeg er nå. Vi har fem friske barn tilsammen og alle har de stelt seg bra her i livet. De er oppvakte og oppegående og aldri noe tull med de. De fire som er kommet i generasjonen etter ser foreløpig også lovende ut. Vi er heldige! Alle barnebarna skal vi forresten ha på overnatting fra lørdag til søndag. Så da blir det liv i huset!

Så var det den jula da .. Vi skal egentlig til ei av svigerinnene mine, bare meg og drømmemannen. Der kommer ei annen svigerinne med familien, pluss svigers. Men nå har vi “rotet” det til litt, så jeg vet ikke helt hvordan det går med verken julekvelden eller den tradisjonelle julelunsjen til slekta andre juledag. For øvrig verdens mest kaotiske og lengste lunjs, vi er jo så mange at vi må låne noen rom på en skole for å få trøkka inn alle sammen. Mer om dette kommer kanskje i et annet innlegg. Om jeg får ånden over meg.

Kos dere med julestresset! :o) Jeg skal pakke inn noen få gaver i dag, som må overleveres før mottakerne reiser til Israel for å feire jul. Eller var det kanskje for å komme vekk fra hele julestresset? Den siste tanken der kan jeg godt like. I kveld skal jeg på jobb, men så har jeg fri til første nyttårsdag, iallefall sånn som det ser ut på nåværende tidspunkt. Og egentlig tenker jeg at det skal forbli sånn, jeg skal ikke stresse for å få flere vakter disse dagene, jeg skal bare kose meg i siste innspurt av sluttpakka, for i 2016 har jeg ikke råd til å tenke sånn.

God morgen der ute. :o) Helga er her på øyeblikket, men for meg blir det nok en gang tilbragt på en eller annen jobb. I kveld, lørdag kveld og søndag morra. Blir ikke så mye tid sammen med drømmemannen, eller andre, for tia. Men det er vel bare sånn når en er vikar. Problemet er sannsynligvis at jeg er for gammel for slikt, de fleste andre kunne jo vært ungene mine! Det å finne seg en nytt yrke når en er over 50 er ikke bare, bare…

Jeg har lyst til å sette meg ned å grine rett som det er. Bare gi opp lissom. Og egentlig kunne jeg vel på et vis ha gjort det. For jeg får jo arbeidsledighetstrygd i et par år fremover, fra januar en gang. Men så er det ikke helt meg å gjøre det heller. Gi opp, jo det har jeg gjort mange ganger hittil i livet, for kortere eller lengre perioder. Men å la være å jobbe, det er ganske fjernt for meg. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er løgn å si at jeg ikke savner min gamle arbeidsplass. Men jeg forsøker å gjøre det beste ut av det. Akkurat nå føler jeg at jeg har en veldig rar arbeidsdag, så totalt forskjellig fra alt annet jeg har vært borti.

Jeg jobber i en bolig med fire psykiske utviklingshemmede. Med diverse tilleggsdiagnoser. Vi er en pleier til en beboer.. Kollegaene er kjempekoselige, men det er jo ikke så mye en ser til hverandre. Vi sitter jo stort sett inne i hver vår leilighet, til tross for at det er et fint fellesareal i midten av dette rekkehuset. Jeg hadde trodd at vi kunne finne på mer, gå ut, aktivisere beboerne på noe vis, men det går ikke. En aktivitet er å la dem sette tallerkenen på benken etter at de har spist .. Det blir lange dager, og mye lyd hos noen av dem. Psykisk tungt, men ellers lite av det jeg vil kalle jobbing.

Jeg gleder meg ikke lengre til å gå på jobb. Slik som tidligere. I følge drømmemannen var ikke det helt normalt visstnok. Alternativet er å ikke ha noe å gå til, og det føles som verdens undergang! På jobb er jeg blid og hyggelig og gir 110%, så selv om det ikke er drømmejobben så gir jeg alt! Og jeg vet at jeg gjør en god jobb, her også. Jeg er vel som poteta, kan brukes til det meste.

Egentlig burde jeg hatt en sekretær. For i tillegg til det faste vikariatet på 40%, stort sett bare kvelder, så forsøker jeg å fylle opp alle de andre 60% også .. Det å holde greie på disse forskjellige vaktene er jo nesten en halvdagsjobb i selg selv. 

Nå skal jeg bare drikke teen min og surfe litt rundt her. Deretter må jeg vel gjøre litt reint. Det er nokså lett etter at hunden døde, for vi griser jo ikke så veldig. Ikke er vi ute og ikke snøss vi heller! Men jeg hadde gladelig bytta ut et pelsfritt hus om jeg kunne fått Zenta tilbake.

God helg folkens! :o) 

Vest-Agder museet består av ni spennende besøksmål. På fredag var jeg innom to av dem. Det var første gang jeg var ute på tur etter at hunden måtte avlives, og jeg var så sløv at jeg satte meg i min bittelille Smart og kjørte hit .. istedenfor å gå slik jeg gjorde da Zenta var med.

Dårlig med trim på kjærringa for tia altså. Og det merkes. Både på humøret og vekta. Det sistnevnte der virker igjen inn på humøret .. så da snakker vi vel om en litt ond sirkel muligens?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Blir vel litt overkill dette. Iallefall for dere som følger meg på Facebook og Instagram. Men, men .. jeg blir ikke fornærmet om du bare lusker ut igjen. ;o)

Jeg startet på Gimle gård. Denne fantastiske plassen som er like fin uansett hvilken årstid vi er i. Her jeg tok tidenes brudebilder, som jeg er sykt stolt av enda, flere år etter. Men skal ikke ta på meg all æren for det, for paret jeg fotograferte var bare så skjønne og naturlige, så hele seansen var bare en fryd. Til tross for våkenetter og prestasjonsangst lang tid i forveien.

Etter en stund forflyttet jeg og bilen min oss til Kristiansand museum. Er noen år siden sist jeg var her og ble en smule sjokkert over det dårlige vedlikeholdet. Var litt slumfølelse over husene, litt sånn fatteslig nabolag; her må du ikke gå aleine etter at det er blitt mørkt. Jaja, heldigvis ikke mitt problem. Jeg har nok med mitt eget hus igrunnen.

En bakgård fra forrige århundre, og vel så det. Fikk litt flashback da jeg vandret rundt her inne. Til gode barndomsminner og spennende opplevelser ved det å vokse opp midt i byen. I den tia da vi ble advart mot å dra til omkringliggende strøk, Tinnheia og Slettheia var verstingene. For der bodde det bare skumle mennesker, utlendinger og ungdom som var havnet på skråplanet. Det rare er at de ble advart om akkurat det samme, men da handlet det om ungene som vokste opp i sentrum.

Jaggu rakk jeg ikke en tur innom Setesdalen også. :o)) Så denne dagen blir skikkelig innholdsrik. Sånn er det når en skal rekke alt på en gang. Det var nemlig ikke slutt med dette. For etterpå var jeg hos frisøren, og på kvelden var drømmemannen og jeg både på kino og ute og spiste. Det var jaggu på tide vi tok en date nå, for så mye som jeg har jobbet kvelder og helger i det siste så har vi jo nesten ikke sett hverandre. 

Husene er jo hentet fra bybildet der jeg vokste opp. I den tia var det kålrabistein på fortauet, nesten ikke biler og masse unger ute i gatene. Men det er lenge, lenge siden det ..

God plass i sola. Var muttens aleine her i dag, bortsett fra en eldre dame som sykla gjennom.

Ganske velfrisert. :o) Hus med pannelugg ..

Fredagens bilde. Dette er det jeg ble mest fornøyd med. :o) Takk for følget forresten, om du klarte å holde deg her inne helt til nå.

Early in the morning, before sunrise. Nice, isen’t it?
Photo is taken in Kristiansand, south in Norway. Have a nice day and weekend.

Other skywatch photo click HERE.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er skrekkelig lenge siden jeg har vært her inne. Men jeg lever altså! Tror jeg. Har så mye å tenke på, at innimellom lever jeg litt i min egen verden. Er ikke videre sosial og depper nok litt innimellom. Litt redd for hvordan det skal gå i fremtiden, les: etter nyttår. Da er det nemlig over og ut for sluttpakka mi, og noen fast jobb er det ikke i sikte. Men det står jaffal ikke på innsatsen!

Tredve tusen forsvinner. Hver måned. Det er mange penger det. Hva som kommer inn istedenfor har jeg ikke helt klart for meg enda. Det kommer an på om jeg vil jobbe eller ikke. Nav-systemet legger jo opp til at en ikke skal gidde det ..

Jeg får omtrent like mye utbetalt i dagpenger som lønn. Om jeg hadde hatt en 100% stilling i kommunen da. Og det har jeg jo ikke. Jeg har fått et 40% vikariat frem til våren en gang. Svangerskapsvikariat. I en bolig for psykisk utviklingshemmede. Enda en ny verden for meg. Så ingen skal iallefall fortelle meg at jeg ikke er omstillingsdyktig!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men så var det nav da .. En full stilling i kommunen hadde gitt meg 200.000 mindre i årslønn enn det jeg har vært velsignet med de siste årene. 40% av dette igjen er vel ca. 180.000. Når en er som meg, og helst vil jobbe 100%, så tar en jo selvsagt imot de ekstravaktene en kan. Om det blir ti prosent mer, ja, da mister jeg altså all støtte fra nav. Eller om de vaktene i min seksukersturnus faller på litt feil dager, og det gjør de jo selvsagt. Selv om det i gjennomsnitt er snakk om litt over 18% jobb pr. uke blir jeg straffet av nav i og med at jeg jobber mer i noen av disse ukene. Da mener de at jeg skal kunne klare meg på 180.000 i året, istedenfor 600.000.

Snakk om vas. Om jeg heller hadde foretrukket å sitte hjemme, og ikke gjort noe som helst for å få en jobb, da er jeg sikra sånn ca. 367.000 i året de to kommende årene. Hvis jeg da oppfyller de andre kravene, som å gå på jobbsøkerkurs for å lære å skrive cv. 

Sysselsetting altså. For å få folk ut av arbeidsledigehetskøen, den derre greia som for tia bare vokser og vokser. Det går nok av slike sysselsatte på skolen sammen med meg. Folk som ikke en gang kan snakke norsk. De burde vel heller sendt dem på norskkurs før de blir sendt avgårde for å bli helsefagarbeidere. Så kunne de sendt slike som meg, som innehar et fagbrev det ikke er behov for lengre, på kurs for å lære noe annet. Men hjelp fra nav kunne jeg ikke regne med, for jeg har fått brev der det står at de anså meg som såpass ressurssterk at jeg var istand til å klare å få meg en jobb på egenhånd .. jaaah! Jeg har nok feil hudfarge ..

Ny lærdom 1: Det siste året har jeg lært at det bare er et fåtall som får en 100% stilling i kommunen. Og de stillingene er iallefall ikke beregnet på en skarve helsefagarbeider. Er du derimot sykepleier så kan du velge og vrake. Men de velger seg ofte vekk omsorgssentrene og foretrekker å jobbe på sykehuset.

Jeg må vel bare innrømme at jeg valgte feil vei i starten av 2015. Helsesektoren hyler etter folk, de er alltid i manko for å fylle vaktlistene (på alle de fire plassene jeg nå har vært innom), men jeg skjønner jo hvorfor nå. Det er ingen som får fast jobb. En får nesten ikke vakter heller, for for å være sikker på at de skal få tak i en vikar foretrekker de fleste å ha ei ringeliste lang som et vondt år istedenfor å satse på noen få stykker som faktisk vil jobbe fullt. Det resulterer i at tilkallingsvikarene er der så sjeldent og aldri får noen skikkelig innføring i jobben, aldri noen god rutine. Går det tre uker mellom hver vakt så er det klart at det er som å starte på nytt hver gang. De aller fleste forsvinner jo om de får noe annet, noe som er mer forutsigbart. Til og med om det er snakk om en butikkjobb. Det meste er vel bedre enn å gå fra dag til dag og ikke vite noe som helst. Jeg lurer litt på hvor mange helsefagarbeidere som fins der ute som aldri holdt lengre enn noen måneder som tilkallingsvikar ..

Resultatet er en vanvittig gjennomtrekk av folk. De gamle rekker ikke å bli kjent med noen av dem. Og plutselig står det tre vikarer der på en gang, uten at noen vet hva de skal gjøre – og med hvem! Det er dårlig planlegging det. Men kommunen sparer penger, og det er jo bra for resultatene i regnskapet, og kjempeflott for ledelsen. Men hvorfor tenker ingen på de gamle som bor der og er helt avhengig av denne hjelpa? De betaler jo faktisk for det .. snakk om dårlig valuta for pengene.

Det er to måneder igjen av skolen. Jeg er drittlei, og jeg har vært borte en del ganger i det siste. Mest på grunn av kveldsvakter. Selv om jeg ikke akkurat tror det kommer til å ha så mye å si på eksamensresultatet, for jeg jobber jo hjemme og føler jeg har vel så mye igjen for det. Undervisninga er sykt kjedelig. Lærerne står bare der og leser opp av kopiene sine, de vi har fått utlevert på forhånd. Veldig lite inspirerende. Gjeeeeesp! Hvem som helst kan jo bli lærer i dette her da, til og med jeg skulle klart det. For lese kan jeg, når jeg gidder. 

Jobben jeg har fått er 40% på kvelden. Nesten. Det er to søndagsvakter i løpet av seks uker som er fra 7-15. Men de helgene er allerede ødelagt av kveldsvakter både fredag og lørdag. I går sa jeg fra meg den faste helga jeg har hatt på et av omsorgssentrene siden mai. For jeg hadde ikke lov å ha fast helg to plasser i samme kommune. Litt synd, for det var den plassen jeg likte meg aller best, der vi hadde mest tid til beboerne. Men jeg hadde jo ikke noe valg akkurat. Sikkert like greit, for en kan jo ikke bare jobbe helger heller, og slik det lå an så hadde jeg kun hatt helt fri kun hver 6 helg. Hadde ikke blitt så mye tid til mann, barn og barnebarn da. For de har jo ikke fri når jeg er hjemme på dagtid midt i uka. Det er det jo egentlig ikke så mange som har, så det sosiale livet mitt er ikke så mye å skryte av for tia.

Ny lærdom 2: Jeg har ikke lyst til å bli gammel og pleietrengende. Men alternativet er jo ikke lystbetont det heller. I høst har jeg fulgt to av mine barndomsvenninner til grava. Det er også litt skremmende. At en vet så lite om fremtiden. Plutselig i en alder av 54 år så var det slutt for dem. De hadde sikkert gladelig bytta med meg og min heller uforutsigbare fremtid som naver ..

Zenta er også borte. Verdens skjønneste, snilleste og lydigste schæfer. Det er kjempetrist. Huset er forferdelig tomt og jeg våkner hundre ganger hver natt og “hører” ho i kjellerstua. Ho var veldig syk i to uker. All verdens prøver ble tatt, så vi gjorde hva vi kunne. 9000 kroner gikk med til det uten at veterinæren fant noe som skulle tilsi at ho var så dårlig. De siste dagene kunne ho nesten ikke stå på beina, og drakk mellom 6 og 10 liter i døgnet. Noe som resulterte i at ho tissa inne. Stakkars lille vennen, ho har jo aldri gjort det før! Og så trist og begredelig som ho så ut .. Da jeg ikke så noen annen utvei enn å la ho slippe, spurte veterinæren om å obdusere, for de ville så gjerne finne ut hva som var galt. Da viste det seg at ho var full av kreft. 

Å gå tur uten hund er ikke spesielt fristende. Så jeg blir for det meste sittende her nå. Må jobbe litt med den saken. For jeg liker jo å være ute, liker å bevege meg. Men det er bare så trist når ikke ulldotten går ved siden av.

Ny uke – nye muligheter! For noen av oss jaffal. Sola skinner og høsten har vært flott her i sør. Så nå gjelder det bare å ta seg sjøl i nakken og komme seg videre. Bare ta en dag av ganga, som drømmemannen sier, men det er ikke så lett for en kontrollfreak som meg. 

Ha en fin dag der ute! :o)