Bortgjemt oppe i fjellene på Tenerife finner du en bitteliten landsby. 650 meter over havet ligger Masca. Landsbyen er beskrevet som en av de mest maleriske stedene på hele øya, og har cirka 90 innbyggere. For å komme hit må du kjøre en vei som du aldri hadde tenkt fantes her en gang. Omtrent som den berømte Trollstigen i Norge, pluss et par hakk verre tenker jeg. Iallefall føltes det slik. Men mulig jeg bare er blitt litt mer voksen og dermed litt mer bekymret, siden jeg var passasjer i baksetet sammen med min lillesøster. På tur med mamma og pappa i Norges langstrakte land. Familieturene vi hadde med CampLet’en på slep er vel grunnen til at jeg i flere tiår hatet bilturer.

Pappa likte ikke å ligge bak noen ser du. Så her var det forbikjøringer i hytt og pine. Såpass, at om vi beklageligvis måtte tisse på turen, så var det nesten krise. For da vettu, kom alle de vi hadde passert foran oss nok en gang … og så var det på’n igjen! Det var ikke snakk om å kose seg på veien. For her gjaldt det å komme kjappest fra A til B. For vi hadde jo ruteplan må vite, og veldig lite slingringsmonn. Selv om vi ikke skulle rekke noe. Men det er en helt annen historie …

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Masca ligger i nordvest, ved foten av Tenofjellene. Den vakre, lille landbyen kan være litt vanskelig å finne, med det er vel verdt turen mellom høye fjell og dype daler, frodig landskap og den ene svingen verre enn den andre. Det var likevel ikke svingene som var verst, selv om vi så rett ned i dypet når vi tok en yttersving, og overlevelsesstatistikken om en ramla utfor her sikkert ikke var av de høyeste. Men når vi derimot møtte noen som skulle i motsatt retning ble det et par ganger litt vel spennende. Spesielt om den som kom mot deg var en diger buss, for da ble det sinnssykt trangt! 

Det tok sin tid å passere bussen. Sjåføren viftet og veivet med armene, og var sikkert ikke helt lydløs heller. Men ikke skjønte vi at han ville ha oss til å kjøre på utsiden (!) av bussen, før lenge etterpå. Ut mot kanten rett og slett. Helt yst, som mamma ville ha sagt det. Ytterst altså. Der det gikk rett ned i avgrunnen. Istedenfor fikk drømmemannen tynt leiebilen godt ned i grøfte inn mot fjellet … og etterhvert klarte bussen å passere. Uten at vi fikk riper i lakken noen av oss. Puuuuh!

Fantastisk vær, og fantastisk utsikt. Innimellom fant vi ei lomme der det gikk an å stoppe litt for å ta bilder av herligheten.

Dette var ikke veien for råkjøring! Her måtte en ha tunga i rett munn og konsentrasjonen på topp for å komme seg ned. Og etterhvert opp igjen. For dette er nemlig eneste veien som fører til Masca. Kanskje ikke så rart at det tok sin tid før turistflommen fant frem, det er jo ikke en plass du bare “ramler tilfeldig” over sånn i forbifarten.

Det er ikke så lenge siden Masca var helt ukjent for ferierende. Men nå er stedet blitt et sentrum for slike som bruker deler av ferien til å reise rundt på øya for å se seg om, istedenfor å kose seg på strendene. Inkludert turistene på sightseeing med buss selvsagt. Landsbyens beliggenhet er helt spesiell og husene klamrer seg til fjellskrentene. Det er et drømmemål for fotointeresserte. Om du er så heldig å komme på et litt annet tidspunkt enn bussturistene da. For da tøyt det ut av den ene bussen etter den andre, og det krelte av folk over alt!

Stakkars innbyggerne i landsbyen, sier jeg. De hadde prøvd å sette opp et skilt med at droneflygning var forbud, fordi dette var hjemmet deres. Men på den lille tiden vi var der fløy det en drone rundt husene og inn på baksiden der vi ikke kunne se. Ikke mye privatliv her lengre, selv om de bor langt inni ødemarka. Snakk om å få livene sine snudd opp ned. 

Men de nyter vel sikkert godt av turismen også da. Det var to kafeer der oppe, og et par kiosker/souvenirbutikker, en fruktselger og et lite marked under det store treet ved kirken. Før turistenes inntog tjente de vel heller ikke noe på slikt.

Er du en ihuga fotturist fins det flere godt merkede løyper i Teno-fjellene. Faktisk var Teno en helt egen øy tidligere, som siden vokste sammen med andre øyer, for å bli det vi i dag kaller Tenerife. Området er relativt isolert, og har et biologisk mangfold, en egen arkitektur og spesielle skikker som en neppe finner andre plasser på øya, der masseturismen har overtatt.

Den lille bukta ved kysten er beryktet for å ha vært et piratskjulested. Bukta ligger tre timers fottur fra Masca. Det er verdt å huske før en legger ut på den turen, at enten må du gå tilbake (noe som tar mye lenger tid og krever bedre kondisjon), eller ta en båt fra kysten til nærliggende Los Gigantes, byen hvor vi spise den romantiske middagen vår.

Vi droppa fotturen. Kan jo ikke få med seg alt på en ukes tur heller. Kan jo ha den i bakhodet om vi skulle finne på å reise tilbake en gang. Noe vi sannsynligvis ikke skal … fordi det er så mange andre flotte plasser vi ennå ikke har sett.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.