Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sikter ikke til verken meg selv eller andre jeg kjenner akkurat nå. For vi lever! Om ikke akkurat i beste velgående, så puster og eksisterer vi, og det blir sikkert bedre både for den ene og den andre etterhvert. Det pleier jo det.

Jeg prater om blomstene jeg fikk tilsendt til hotellet fra kollegaene mine. Den flotte buketten vettu, som plutselig sto der og lyste opp hotellrommet mitt da jeg kom tilbake fra et av de mange sykehusbesøkene jeg hadde forrige uke. Kunne jo ikke reise fra den der inne i storbyen helt aleine, så den ble med oss hjem. Får nyte den så lenge det er mulig, for nå ser det ut som om noen av rosene har gitt opp. Derfor måtte jeg bare forevige de på en litt mer tilfredsstillende måte enn det lar seg gjøre med iPhonen ..

Ellers kom dattera hjem i går. Ikke til oss, men til sitt eget hjem rett nedi bakken her. Ho orka ikke mer sykehus, og det skjønner jeg jo godt. Likevel pleier det jo å bli et sjokk å være hjemme, ingen som kommer inn for å høre hvordan det går, ingen å ringe på om en trenger mer smertestillende. Iallefall ikke noe som likner helsepersonell. Vi får bare håpe det fortsetter den rette veien, når tablettene blir trappa ned og hverdagen kommer tilbake. For det gjør den jo, sakte men sikkert.

Her er lufta gått ut av ballongen. Nå som jeg ikke trenger å ta meg sammen for andre lengre, så gikk det ikke så bra mer. Det var godt å bli holdt rundt og passa på litt, men det resulterte vel også i at all frustrasjon og redsel fra forrige uke har fått fritt utløp. Føler meg egentlig ganske teit, men jeg har jo dritt meg ut tidligere i livet også, så det er jo ikke noe nytt.

Jula og adventstiden er ikke som før. Egentlig er det jo lenge siden den har vært det i dette huset, men når jeg likevel sitter her og sturer så kan jeg jo like godt ta med meg alt på en gang ..

Vi kom akkurat hjem fra en tur med bikkja. Det er dritmørkt ute og da kan en jo se så greit inn i alle de husene en går forbi. Julestjerner i vinduene, både av den levende sorten og de med lys, i alle farger og fasonger. Litt julepynt, noen julegardiner, noen koselige julepyntede hus, noen som ser helt fryktelige ut.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hos oss mangler alt. Jeg har jo lyst til å pynte, bake, stulle og stelle .. Tror jeg iallefall. Jeg savner det. Jeg var veldig julete tidligere, bakte og pynta og sto på. Vi hadde julemat og julegodt og julegardiner. Adventsstake og greier. Alt som hørte adventstiden og julen til. Og selvsagt har jeg alt fortsatt. Eller ikke det som ble brukt da, for det sendte jeg med x’en da han gikk. Jeg skulle jo aldri feire jul igjen, ja egentlig hadde jeg vel en plan om at jeg ikke gadd overleve helt til jula etter. Men sånn gikk det jo ikke.

Det er trist å ikke ha noen håpefulle små som gleder seg sykt til kalenderen. Som nesten ikke kan vente, ja, faktisk kunne de ikke vente. Iallefall ikke med sjokoladekalenderne. De ble åpna og spist og så ble luka lukka fint igjen så ikke mamma skulle skjønne det ..

Selvsagt var det stress også. Når alle småpakkene skulle handles inn og pakkes. Det var forferdelig til tider. Men nå, som jeg sitter her og alle er voksne, nå savner jeg det også.

Klart jeg skal slenge opp noe julepynt. Som jeg har gjort de siste årene. Men det er liksom ikke noe gøy eller kos lengre. Og hvem bryr seg egentlig om det? Drømmemannen? Jentene som stikker innom en tur eller tre frem til jula er over? Sønnen som kommer hjem fra sjøen til tirsdag? Vennene?

Garantert ikke det siste iallefall. Vi er aldri sammen med venner i denne tia. Alle har nok meg seg og sitt og sin familie. Så det er få som har sett mitt julepynta hus. Og jeg, bryr jeg meg egentlig?

Nope. Jeg kunne gladelig ha hoppa over hele greia! Reist vekk, dritt i hele jula. Det hadde vært en lettelse egentlig. Hvis det betydde at en slapp å kjøpe gaver da. For det er vel blitt noe av det aller verste. Ingen av de vi skal kjøpe til trenger noe som helst, så det er jo bare en vits hele greia. Pengebytte på en måte. Og skal en se sånn på det så går vi i minus så det suser ..

Normalt liker jeg å gi bort gaver. Mye gøyere det enn å få noe selv. Men på julaften er jo bare alt et salig kaos. Gavehaugen er gedigen og når alt er pakka opp så er det ingen som vet hvem de fikk hva fra likevel. Om en gave eller to forsvinner ut i søpla sammen med haugen av papir så er det ingen som merker det. Hvor koselig er det liksom?

Puuuh .. vet det. Jeg må ta meg sammen. Skjerpe meg. Lurer forresten på om jeg finner igjen de kassene med pynt på loftet. Kan jo starte der, med å leite litt kanskje. Men ikke akkurat i dag ..

For ordens skyld: Bildet er fra i fjor.

Det snør, det snør, tiddeli bom .. og her er ei som er skikkelig fornøyd med det. Snø er toppen av lykke, nesten like deilig som å hoppe ut i vannet etter en pinne sommerstid.

Ellers går dagene sin skjeve gang her hos oss. Ikke en dritt blir gjort i huset, verken adventstake eller julepynt er tenkt på enda. Gardinene til stua ligger fortsatt i en haug på barnestolen, hybelkaninene leker lykkelig og uforstyrret på golvet, i alle rommene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I går var vi på besøk hos noen venner rett borti nabogata. Det var faktisk kjempekoselig, og utrolig godt å tenke på litt andre ting enn sykehus og syk datter for en stund. Eller, de lå jo der og lurte de tankene også, stort sett hele tiden. Klarer ikke å bare skyve det vekk, men å spe på med litt andre inntrykk gjør likevel godt. I dag skal vi egentlig på julebort med drømmemannens jobb, men tror vi dropper det. Føler ikke helt for fest og hæla i taket for tia. Bedre med en hjemmekveld, med fyr på peisen og en god armkrok å krype inn i.

Dattera er fortsatt på sykehuset. Det går bra, men ho hadde mer vondt i dag enn i går. De har trappa ned på det smertestillende, så det er vel ikke annet å forvente. Selv om det sikkert ikke er meninga at ho skal ligge der å ha kjempevondt, så er det vel naturlig å kjenne noe etter et slikt inngrep.

I dag morges var jeg oppe med frokost til henne. Ho er normalt litt småspist, og de tørre skivene de har på sykehuset gjør det jo ikke akkurat bedre. Så mamma kom med vaniljekesam, blåbær og bringebær, fruktjuice fra Bendit og en kakemann med rød lue. Det frista!! Heldigvis.

Egentlig har jeg jo bare lyst til å ta ho med hjem! Men føler likevel at ho er tryggere der oppe, hvor det er tilgang på både helsepersonell og medisiner hele døgnet. Vet jo av erfaring at det ikke er så lett og greit å komme hjem til hverdagen som en hadde håpt. Jeg har jo alltid mast meg ut fra sykehuset selv, alt for tidlig. Og det har stort sett blitt et sjokk hver gang. Får håpe alt er bedre etter helga. Til mandag kanskje ..

God helg til dere. Håper det går bra både hos den ene og den andre. Jeg har ikke helt tid og overskudd til å oppdatere meg på de forskjellige bloggene, men kommer sikkert sterkere tilbake etterhvert. :o)

Vi skal hjem. Er over halvveis allerede. Det vil si, dattera skal på Sørlandet sykehus, og jeg skal sove i min egen seng i natt.

Sitter på Helseekspressen. Jeg som hater å være busspassasjer, og jeg hadde til og med skyss hjem! Men hva gjør en ikke for at barna våre skal føle seg tryggere?

Etter forholdene har pasienten det bra. Som jeg har sagt før; ho er en skikkelig liten tøffing denne her og jeg er kjempestolt av å være mora hennes. Ho er nok litt medisinert, så det er kanskje derfor det går så fint nå. Men i utgangspunktet var jeg litt skeptisk til denne lange bussturen med ei som er hjerneoperert, men de visste forhåpentligvis hva de gjorde..

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så det var så mange inne på bloggen, og tenkte det var på tide med den liten oppdatering. Takk for alle koselige og støttende kommentarer forresten, jeg setter pris på de.

Siste besøk på sykehuset for i dag er over. Skal tilbake i morra tidlig. Det går etter forholdene bra, sier de som har peiling på dette. Ho ser vel ganske bra ut også, etter å ha vært gjennom en slik lang operasjon, selv om ho enda ligger på overvåkinga og blir der til i morra en gang.

Ho var sløv, kvalm og hadde veldig vondt i hodet. Vi fikk forklart at det var pga. ødemer etter operasjonen. Ho var litt sinna for at ho ikke fikk sove, hata å bare ligge sånn uten å verken være våken eller i drømmeland. Og slik blir ho hele natta, for de gav ikke noe sovemedisin til folk som var hjerneopererte. De måtte ha full kontroll hele tiden for å se om alt gikk bra. Forståelig nok.

Svulsten er ikke fjerna. De har bare tatt vekk noe av den for å analysere greia. De tror plutselig ikke at den er ondarta lengre! Det bør jo være gode nyheter, men jeg vet ikke helt hva jeg skal tro på lengre ..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tror jeg må prøve å sove litt nå .. Det har vært en helt fryktelig dag, mange tårer og enda flere bekymringer. Dattera mi vil hjem og det er ikke noe annet jeg heller vil enn å ta ho med meg akkurat dit. Selv om jeg vet det ikke går. Ikke med alle de ledningene som hang fast både her og der .. og den formen ho er i nå.

Og nå klarte jeg å søle ut ei kvart Coca Cola i senga!! Akkurat ja, god gammeldags feitende cola. Jeg har hatt en syk sprekk i dag. Mer kalorier enn jeg har fått i meg de siste par ukene sikkert, så jeg føler meg både kvalm og utilpass jeg også ..

Shit! Det ser ikke bra ut heller.

Vi sov ikke så mye noen av oss i natt. Men det hadde vi vel ikke regnet med heller. Kl. 8 var vi på plass på avdelingen. Jeg mener at ei av de bak skranka der mumla noe om at den operasjonen var utsatt til slutten av uka, men jeg fortrengte det like fort som jeg hørte det. Det kunne jo bare ikke stemme ..

Ventinga i dag var vi godt forberedt på begge to. Det gikk fort og greit, til å begynne med. Allerede kl. 11 hadde dattera tatt de fleste blodprøvene og det andre de måtte sjekke, MRen var unnagjort og så var det bare å vente på kirurgen og anestesilegen. De skulle komme ganske snart ..

Dattera tok det utrolig bra. Til tross for vanvittig sykehusskrekk. Jepp, føler veldig med henne der, må nok innrømme at det sannsynligvis er arv fra meg. Men merkelig nok så blir jeg rolig når jeg har andre å tenke på. Spør ikke hvordan det er mulig. Når det er meg selv det gjelder så er panikken sterkt framtredende og blokkerer all normal tankevirksomhet og andre egenskaper et normalt oppegående menneske er i besittelse av.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Legen kom og heldigvis var dattera den som skulle tas først i morra tidlig. Noe vi også hadde fått bekrefta av en sykepleier, så jeg slo meg til ro med at det jeg overhørte sikkert gjalt noen andre. Vi ble ekstra beroliget av at det var på en avdeling der det aldri hadde skjedd utsettelser eller forskyvninger. Og om det kom et akutt tilfelle ville det bli tatt en annen plass.

En halvtime etter kommer kontrabeskjed. Operasjonen var utsatt til fredag, eller kanskje onsdag. Det var sånn som skjedde hver eneste dag, og helt normalt altså. Det var en annen person som allerede hadde fått utsettelse to ganger som skulle tas først. Jeg kunne ikke bare sitte der og holde kjeft, selv om jeg prøvde iherdig. Jeg vet jo at sykepleieren bare er budbringeren og det er liten vits i å kvele ho, men det betyr ikke at jeg ikke tenkte tanken.

Jeg prøvde å forklare saklig og rolig, enda jeg var fly forbanna. All ventinga vi har vært gjennom, alt rotet med papirer og prøver, alle månedene ingen har kunne planlegge noe, at det var ei lita jente hjemme som venta på mamma, at vi faktisk ikke bodde i nærheten men måtte bo på hotell, og hva pokker skulle vi gjøre i Oslo alle de dagene? Ho forsvant, og skulle prøve å høre med legen .. igjen. Dattera sa jeg så ut som ei olm okse ..

Imens kommer anestesilegen og han hadde ikke min datter på lista en gang! Men han forklarte gangen i dette likevel. Jeg vet ikke om jeg har fått det med meg, men det hørtes ut som om de først skulle ta ut en liten bit og analysere denne, før de bestemte seg for å ta resten. Eller det de kan fjerne, uten å ta for mye av hjernevirksomheten. Første etappe av inngrepet ville ta en liten time, om de skulle ta resten varte selve operasjonen tre timer. Men så måtte vi plusse på tilrettelegging, narkose, overvåkning og oppvåkning. Det er ingen overdrivelse å si at tårene hang løst på dette tidspunktet.

Etterhvert kommer sykepleieren tilbake. Ho beklager at det har vært litt misforståelser og problemer … men joda, ho skal få operasjon i morra tidlig likevel.

LITT misforståelser ja .. hva pokker skal en tro? Nå ville dattera hjem, og det øyeblikkelig. Droppe hele operasjonen og bare leve med denne svulsten så lenge det lot seg gjøre. Ho skulle aldri tilbake på dette sykehuset mer i hele sitt liv! For her var det ingen ho kunne stole på.

Så kommer nok en anestesilege og tar samme samtale en gang til. Selv om vi sa at vi allerede hadde snakka med en .. Men han gav ho iallefall noe å slappe av på, jeg tok jenta mi med meg vekk fra sykehuset, og etter å ha spist på Friday’s i sentrum, installerte vi oss på hotellet mitt. Vi så nok litt stusselige ut begge to, men det gjør jo ikke noe. Kommer aldri til å se igjen noen av de menneskene som satt er inne.

Ho måtte tilbake til sykehuset før 21. Pasienthotellet hadde ikke plass til verken pasienten eller meg. Men de kunne sette inn to senger på et undersøkelsesrom, for de skjønte jo at ho ikke kunne være aleine der oppe. Javel! Hva er det jeg har forsøkt å forklare dem i flere uker allerede?

Kjæresten er kommet og nå er de to installert på sykehuset igjen. Jeg måtte følge dem opp, for det var så trygt å ha meg der. Jeg er så tøff at jeg grein hele veien tilbake fra sykehuset til hotellet, så det må jp være fantastisk å ha noen så stødige, oppegående mennesker med seg. Det er fryktelig å føle seg så totalt hjelpesløs, ikke kunne gjøre en dritt, for at dattera mitt skal få det litt bedre.

Om noen timer begynner morgendagen. Jeg har lovet å komme opp tidlig, veldig tidlig, i tilfelle ho aldri fikk se meg mer ..

Fem timer i tog er kjipt. Men egentlig gikk turen veldig greit. Jeg har ei utrolig tapper datter, og så lenge ho tar det så bra går det naturlig nok mye bedre for de som er rundt ho også.

Vi tok trikken til hotellet. Greit å finne frem, det kunne jeg nok faktisk klart helt på egenhånd. Tror jeg. Fikk tildelt rom, låste oss inn, og der var radioen på, en rullestol sto foran senga og oppi senga lå det en mann og en dame. Jepp. Han i resepsjonen hadde gjort feil. Vi kom for seint til å få mat som egentlig var bestilt (eller inkludert), men etterhvert fikk vi bestilt oss en pizza.

Pengene flyr. Med tog, trikk, pizza og min egenandel på hotellet er vi snart oppe i 2000 kroner allerede .. Det er dyrt å være syk i Norge. Men jeg var heldigvis så lur å betale hotellet kontant, hvis ikke kunne jeg jo ha vært så uheldig at de hadde reservert en viss sum på visaen, og de ville muligens vært låst i opptil 10 dager før de ble tilbakeført til kontoen min. Da hadde det ikke vært så mye mer å leve av for meg de resterende dagene.

Har vært ute for det et par ganger før på norske hotell. 3000 kroner ble låst i nesten to uker. Det resulterte i at pengene jeg skulle ha brukt den helga ikke var tilgjengelige. Det ble en skikkelig kjip weekend! Den ganga var jeg ikke engang klar over det, her sto det i det minste oppslag i resepsjonen. Merkelig prosedyre egentlig. Litt frekt synes jeg. Alle har jo ikke ubegrensede midler på lønnskontoen.

Det er ikke lov å ommøblere på rommet. Sånn i tilfelle du lurte på det. Om vi gjør det, og tingene ikke er flytta tilbake når vi reiser, så trekker de 1000 kroner for det. Om vi stjeler med oss et ullpledd som ligger i skapet koster det 750 kroner. Men nå har ikke vi for vane å forsyne oss av andres eiendeler, så det skal nok gå bra. Dessuten har de jo ikke noen konto å trekke det av heller.

I morra skal vi møte på Rikshospitalet kl. 8.00. Må opp tidlig for å rekke noe mat først. Jeg håper bare at de har en plan for dagen, at vi ikke bare blir sittende der og vente og vente før det begynner å skje noe. Tålmodigheten min kommer garantert til å bli satt på en prøve de kommende dagene. Bortsett fra det håper jeg alt kommer til å gå bra.

I går fikk min datter telefon fra Rikshospitalet. De lurte på om ho gikk med på å utsette operasjonen litt ..
– Litt? tenkte ho, snakker de om et par timer, til litt utpå dagen? Men det hørtes også rart ut, for ho har jo ikke fått noen eksakt tid enda. Bare at det er på tirsdag.

Men litt, det var altså til etter jul! Uti januar en gang, for de hadde så mye å gjøre ..

Heldigvis sa ho nei! Men så sitter ho jo igjen der da, med alle tankene. Kommer noen andre til å dø i køen nå, når jeg ikke gir slipp på plassen min? Skyver jeg vekk noen som det haster mer for?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er utrolig at det går an, sier jeg. Her har ho gått og venta på operasjon siden tidlig i vår. Blitt gjengjemt på en skivepult i to måneder, fordi legen hadde permisjon. Ho har venta og venta og venta, helt siden de fant svulsten i april. Åsså ber de ho drøye det enda to måneder til?

Dette er mangel på respekt spør du meg. Men det gjør du vel ikke ..

Ho har hatt nok problemer, alt for lenge. Livet hennes er på en måte satt i pausemodus. Så legger helsevesenet ennå en byrde på skuldrene hennes. Her er barnapass ordna og både mor og datter har psyka seg opp så godt det lar seg gjøre. Selv om ikke dattera på fire forstår så mye, så vet ho at mamma er syk og skal reise til et sykehus i morra. Ho blir borte en stund .. Jeg har ordna meg fri fra jobb, eller har iallefall fått meg en sykmelding. Billetter er kjøpt, hotell er booka. Masse ting som måtte ordnes før vi var klare til å dra.

Åsså ber de om en utsettelse? Unnskyld meg, men det er ikke min datters skyld at organiseringa i det norske helsevesenet suger. Nå er det vår tur, og dukker det opp noe mer prekært så får vel en eller annen lege jobbe litt overtid da. slik som i alle andre bedrifter. Denne ventinga går ut over psyken til både den ene og den andre i denne familien.

Ja, jeg er forbanna. Og det er bare fornavnet igrunnen. Jeg synes denne telefonsamtalen var sykt unødvendig, faktisk såpass at den som tok den ikke burde ha hatt en slik jobb. Mangel på empati, mangel på hjerneceller, ikke vet jeg hva det er, men vi tåler ikke flere utsettelser nå. Vi har hatt nok!

I dag har ho bursdag, den flotte søstera mi. Hele 47 år. Vi skal ut der i kveld, drømmemannen og meg, pluss mine to døtre med barn og samboer. Det blir koselig.

Jeg har lovet å bake ei kake, men aner foreløpig ikke hva. Gode forslag mottas med takk. Bakegenet mitt har tydeligvis tatt fri på ubestemt tid.

Jeg fikk melding i går kveld. Ja, opptil flere, noen ganger lurer jeg på hvorfor vi ikke ringer heller, istedenfor å sende 8 – 10 tekstmeldinger frem og tilbake. Men det er jo greit å være etterpåklok. Vi visste jo ikke da vi begynte at det skulle bli så mange ..

Ho lurte på om jeg ville ha besøk i Oslo. Til operasjonen var overstått. Ho hadde både ferie- og avspaseringsdager å ta av, så det kom sikkert ikke til å bli noe problem. Og ja, selvsagt vil jeg det! Nå må jeg bare finne ut om det er ok med en person til i hotellrommet, for jeg booka til en. Kan ikke akkurat si at jeg gleder meg til den turen, men det føles litt lettere nå. På en måte.

Vi bor i samme by, har hytte tett i tett, likevel ser vi veldig lite til hverandre. Vi er skrekkelig forskjellige, skulle egentlig ikke tro vi var i slekt engang. Likner verken utenpå eller inni, og jeg må jo bare innrømme at jeg alltid har vært misunnelig på denne her lille, nette, tynne søstera mi med digre blå øyne og stritt mørk, skinnendet hår. Da jeg var liten forbanna jeg både Jesus og Gud fordi de kunne være så utrolig urettferdige å skape to søstre, som til og med hadde samme foreldre, så ulike. Det var ikke gøy i det hele tatt!! Vel, synes egentlig ikke det er spesielt mye bedre nå heller, men jeg har jo lært meg å leve med det. Livet er urettferdig, og det er lite en kan gjøre med det.

I oppveksten var vi vel ikke akkurat perlevenner. Jeg var stygg med ho, men med god grunn sikkert. Uansett hvor jeg gikk, hva jeg gjorde og ikke gjorde, så sladra ho til mamma og pappa. Jeg kan huske hvor lei jeg var av det mørke hodet hennes som alltid dukka opp bak et hushjørne, en hekk eller en busk. Sladrehanken, det irriterende etterslepet mitt. Alltid var ho der.

Da vi ble mer voksne forandra forholdet seg til det bedre. Da jeg fikk min første datter var ho veldig til stede, og de to har den dag i dag en spesiell kontakt. Alt tante gjorde var en stund veldig kult. Ungen skulle til og med begynne å røyke når ho ble stor, for det gjorde tante.

Ho ble ikke røyker, og nå har tante slutta. Selv om ho ikke bruker det uttrykket selv. Ho har ikke røykt på 7 uker. Etter over 30 år som storrøyker har ho kutta ut! For første gang. Aldri før har ho snakka om at det hadde vært lurt å slutte, ho har aldri hatt lyst til å slutte engang. Ikke en gang da pappa døde av kols, og vi så hvor vanskelig det var å få luft, hvor vondt det var å puste. Ikke en gang da var ho inne på tanken. Men nå har ho likevel gjort det. Jeg er mektig imponert!

Gratulerer med dagen lillesøstera mi. Jeg er veldig glad i deg. <3