Her er han – vår lille valp som er blitt 13 måneder alt. 13 måneder og godt og vel 65 kilo! Det er mye hund det! Spesielt når han oppfører seg som en valp, hopper og spretter rundt som en galning. Da er det skrekkelig mye hund! Heldigvis er det ikke så ofte, han er den roligste valpen jeg noensinne har hatt. Og han er veldig kosete.
Vet du forresten hva de kaller leonbergere i England? Lean on berger – en veldig god beskrivelse. For det er akkurat det han gjør, lener seg inntil. Klemmer. Klenger. Koser. Eller slenger opp en 12 kilos pote i fanget på deg.
Han er stor, også til å være en leonberger. Spiser masse og vokser sykt fort, nesten så vi kunne se det fra dag til dag til å begynne med. Dermed har han også slitt litt med vokseverk, gått på smertestillende, og har måtte ta det heeeelt med ro i perioder. Du kan jo tenke deg hvor lett det har vært! For egentlig er han vant til lange gode turer i skogen allerede. Iallefall før jeg ble så dårlig. Så det resulterer i en litt rastløs kjempe til tider. Men om et år er han ferdig utvokst, og forhåpentligvis er vi friske og raske alle sammen, klare for mange fine, lange turer både her og der uten å bli liggende etterpå.
Bildene er fra en fantastisk flott tur vi hadde til Hovden i september. Skal ikke se bort i fra at jeg legger ut flere bilder derfra etterhvert.
God helg fra meg til deg. <3 Her blir det etterhvert fredagspizza – laget av drømmemannen selvfølgelig!
Ei uke til advent, og her ligger jeg rett ut som et slakt! Har forsåvidt gjort det i flere måneder. Mer eller mindre. Jaja, noe skal en jo ha, men nå synes jeg det begynner å røyne på for min del.
Hei forresten, og takk for sist. Begynner å bli en gooood stund siden sist. Jeg har snokt litt på dere innimellom, sånn i det skjulte, men ikke helt orka verken å kommentere eller poste noen innlegg selv. Veldig koselig å se at dere fremdeles holder koken her inne i bloggverdenen!
Legene finner ikke ut av hva som feiler meg. Har snart sjekka ALT på hele kroppen, både innvendig og utvendig. Alle prøvene er fine, men jeg er langt fra fin .. Verker over alt. Er dødstrøtt, enda trøttere når jeg står opp enn når jeg legger meg. Ser dårlig. Husker dårlig. Sliter ganske mye med konsentrasjonen. Har noen rare heteturer, som ikke likner på det jeg har hatt tidligere. Mye vondt i hodet. Smaker metall i munnen, men tannlegen fant heller ikke noe galt. Orker ikke være der det er mange folk, er overømfintlig for lyder, og har en øresus ut av ville helvete. That’s it! Sånn omtrent. Kunne sikkert fortsatt i det uendelige, men det får da være måte sånn i første omgang, etter flere måneders fravær ..
Oppi hele elendigheten er jeg faktisk i jobb! Mer eller mindre. Mest det siste etter sommeren .. Fortsatt på sykehuset, og fortsatt 100%, på papiret. Skriftlig ut året, muntlig ut mars (det var til over sommeren før jeg ble syk). Men det spørs jo nå da, for hvem i alle dager gidder å holde på en vikar som ikke er til stede? Jeg stortrives i jobben, har noen flotte kollegaer og sjefer, veldig forståelsesfulle. Til nå iallefall. Og jeg vil så gjerne beholde denne jobben så lenge som mulig. Men når det å dusje føles helt uoverkommelig så kan du jo tenke deg hvordan det føles å skal være på jobb i noen timer. Jeg har bitt tennene sammen, og gått på med krum rygg. Det eneste jeg har orket er å være på jobb, så det sosiale livet mitt er snart lik null. Grunnen til at jeg ble sykmeldt var skyhøyt blodtrykk, og ikke alt dette andre, men når en først begynner å pirke i materien så er det fort gjort at noe sprekker …
Ikke gøy dette her, og på de verste dagene tror jeg nesten ikke det har vært verdt det heller. Selv om jeg ikke helt har gitt opp enda.
Hmfh! Sånn ser det ut hos oss. En STOR firbent krabat legger det meste flatt i år. Så jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal gjøre noe som helst i blomsterbedene her. Jeg orker ikke gå rundt og kjefte hele tiden på dette dyret, så dermed har jeg en skikkelig god unnskyldning for å droppe hagearbeidet. Skal vi ha noe her i år så må det være noe som henger høyt. Og jeg vet ikke om jeg gidder å omorganisere hele tomta pga. dette. Vi overlever sikkert uten blomster også, tenker jeg.
Jonas er just blitt et halvt år. En stor krabat på ca. 45 kilo. Veldig stor. Noen ganger lurer jeg på om jeg var helt vel bevart da vi valgte hunderase … for hvor diger blir han til slutt egentlig? Har jo sett de i levede live på ei utstilling for en måneds tid siden, men kan likevel ikke helt se for meg hvordan det blir med en slik kjempe i huset. Jaja, for seint å angre nå.
Han er snill som dagen er lang. Nesten. Men han kjeder seg når vi er på jobb. Denne uka har han ødelagt senga si, som kosta den nette sum av 1700 kroner. Så nå får han bare ligge på flisegulvet. Jeg kjøper ikke ny seng før han er voksen og over gnageperioden. Han har også tygd litt på trappa og panelen under denne. Der vi har innlosjert han bak et peisgitter som er beregnet til barn. Han kan sikkert legge dette flatt så lett som bare det, han har bare ikke funnet ut av det enda. Og la oss håpe det tar en stund til det lyset går opp for ham.
Stille og rolig helg her. Jeg er fortsatt helt gåen etter uka på jobb, så helga blir brukt til å komme seg litt igjen. Vi har ikke engang vært ute og åpnet hytta for sesongen. Det er litt kleint!
Merkelig at det ikke går seg til dette her. Jeg føler på et vis at jeg ikke har noe liv utenom jobb, for det eneste jeg gjør er å gå tur meg Jonas og passe noen barnebarn innimellom. Ikke er det noe galt med meg heller, for jeg har sjekka alt som sjekkes kan. Eller, legen har … som så mange ganger tidligere. Må si jeg er ganske lei av å ha det på denne måten. Kanskje har ho rett denne legen min, at jeg ikke er i stand til å jobbe 100% lengre, det er bare meg som ikke vil innse det ..
Jeg ønsker deg ei flott, ny uke. :o) Aner ikke hva du holder på med for tia, for jeg leser andre blogger like mye som jeg skriver og oppdaterer her. Og da kan du jo tenke hvor lite jeg får med meg. Ikke kan jeg love at jeg kommer sterkere tilbake igjen heller, for det ser jo ut som om dette er hverdagen min .. Men jeg stortrives på jobb og bruker all min energi der, i håp om at jeg skal bli uunnværlig i fremtiden og klare å skaffe meg en fast jobb etterhvert.
Hallo i luken! :o) Påska står for døra, noen har tatt ferie allerede, noen skal ikke ha ferie i det hele tatt og jeg skal snart ha ferie. Eller fri iallefall. Ferie med lønn er noe som hørte fortiden til.
Jeg håper du har det bra. Skrekkelig lenge siden jeg har vært her inne, både for å lese og skrive. Du skjønner, jeg har det sinnsykt travelt for tia! På en god måte. Det er nesten for godt til å være sant rett og slett!
Det føles litt som å ha vunnet i lotto! Ikke at jeg har noen forutsetninger for å beskrive den følelsen, men jeg tror det føles omtrent sånn som jeg har det nå. Og det var jaggu på tide det snudde litt nå, tenker jeg. At jeg fikk litt betaling for alt strevet det siste året. For alle de dagene jeg bare hadde lyst il å bli liggende og aldri mer stå opp i hele mitt liv. Men som jeg faktisk tok meg selv i nakken og kom meg på beina likevel.
Det har vært jævelig. Rett og slett. Jeg har vært mer deppa enn jeg ville innrømme for noen. Faktisk så var det like før jeg gav opp, både en og tre ganger. Sånn skikkelig gav opp. Men heldigvis så kom jeg over den kneika også!!
Jeg har fått jobb! :o)) Altså, det er bare et vikariat, men i disse tider så må en jo være glad bare det skjer noe. Husker du det jobbintervjuet jeg var på på sykehuset? Til en sekretærstilling, 50% vikariat ut mai? Det ja! Akkurat! Jeg fikk den jobben! Og ikke nok med det, i løpet av min første uke der så ble 50% til 100% og etter mai så fortsetter jeg i et svangerskapsvikariat i ca. 1 år!
Hipp, hurra!! Jeg har ikke vært så letta og glad på det jeg kan huske. Jeg nyter å stå opp hver dag 5.30 for å rekke å gå ut med Jonas før jobb, jeg elsker de 13 minuttene det tar meg å kjøre til jobb, selv om jeg for første gang i mitt liv må gjennom bomringen for å komme dit – og det midt i rushtiden. I en bil som hyler som et uvær fordi det er noe galt med viftereima som ble skifta i høst. En bitteliten minibil som alle og enhver snur seg etter og glor på når jeg kommer. Ikke fordi den er så flott, men fordi den bråker så innmari! Og inni der sitter ei kjærring med et smil som nok hadde delt hele hodet om det ikke hadde vært for ørene! Fordi ho skal nemlig på jobb!! Timene flyr avgårde og jeg har det bare så utrolig bra! Såpass at jeg glemmer å gå hjem når klokka er 15.30! Dette er bare helt ubeskrivelig deilig!!
Men det har jo sine ulemper også da. Min halvgamle, snart 53-årige hjerne sliter litt med alt dette nye. Eller, det går greit, men det er ikke så mye futt igjen når jeg kommer meg hjem på ettermiddagen. Jeg har hodeverk, innimellom migrene, øresus og er totalt utslitt. Men det er verdt det! Selv om jeg sovner på sofaen før 21 hver kveld. Regner med det blir bedre etterhvert, jeg håper iallefall det. For dette er en jobb jeg kunne hatt for resten av livet, og jeg har tenkt å satse alt på det. Jeg skal bli en kløpper på DIPS og GAT og hele sulamitten av programmer som blir brukt, og trenger de meg ikke i denne avdelingen så har jo sykehuset en skokk av sekretærer, så dette kan faktisk gå bra til slutt!
Jeg er blitt sykt godt tatt imot. Kollegaene og sjefene er bare så utrolig imøtekommende og jeg føler at jeg virkelig er ønsket her. Tilbakemeldingene jeg får er vanvittig positive og jeg vet at jeg gjør en god jobb, tar ting lett, er positiv og imøtekommende og jeg er et arbeidsjern uten sidestykke.
Fire uker har jeg vært der. Og det er som om jeg har vunnet førstepremien! Nå er det snart påske og hele livet mitt er snudd på hodet. Nok en gang. .Men denne ganga gikk det heldigvis i riktig retning.
Jeg har sagt opp jobben i boligen. Til å begynne med skulle de være så greie å legge alt til rette for meg slik at jeg kunne bytte vakter om det krasja. Men slik ble det ikke. Siden jeg hadde to ukers oppsigelse så ble dette letteste utvei for meg. Litt dårlig samvittihget for det, men det var kanskje på tide jeg tenkte litt på meg selv nå .. Sommerjobben jeg fikk har jeg også sagt fra meg igjen, for nå trenger jeg jo ikke den. Og jeg får til og med fri tre uker fra slutten av juni! Kan det bli bedre?
I halvannet år har jeg vært uten fast jobb. Å være tilkallingsvikar er et sant lite helvete. En kan ikke planlegge en dritt og alt dreier seg om å få nok å gjøre slik at det kommer inn noe på den fordømte lønnskontoen. I like lang tid har jeg klart meg uten nav, og jeg håper det fortsetter slik. Kontakten jeg har hatt med dem har ikke ført noe positivt med seg, og de har fortsatt ikke klart å betale ut noen sykepenger fra desember. Så jeg har gitt opp det der. Er en ikke syk på forhånd så blir en det iallefall om en må ha med den etaten å gjøre! Årsinntekten min har gått ned med 200.000, men vi klarer oss jo egentlig. Det blir ikke noen langtur til eksotiske strøk i år, men det aller viktigste er vel igrunnen at jeg har overlevd. Tenker jeg nå. For det var just såvidt en liten stund ..
Jeg velger å ikke tenke så langt fremover. Forsøker iallefall, selv om det ikke er helt meg å ta en dag av ganga. Men akkurat nå er det greit. Jobbmessig. Så kommer sikkert overskuddet litt etter hvert. Utrolig nok er drømmemannen her fortsatt. I dag har vi hatt en helt fantastisk tur til Lista, gått tur i tre og en halv time i vakre omgivelser, og avsluttet med en romantisk middag med vin og stearinlyst hjemme. Egentlig er jeg klar for senga nå, men får vel forsøke å holde ut litt til. For lakenskrekken er her fortsatt, og nattesøvnen er like klein som den har vært de siste årene. Går vel litt på sparebluss, men håper at jeg ikke brenner fyrstikka i begge ender nå som det meste har ordnet seg.
Dette vil jeg bare klare! Sånn er det med den saken! :o)) Avslutter med å sende en stor takk til mine referanser som sannsynligvis må ha lagt inn et og annet godt ord for meg i løpet av denne prosessen. Kan ikke få takket drømmemannen nok for at han fortsatt er her hos meg, for det har ikke vært noe særlig positivt her i det siste året. Men nå, når jeg bare kommer litt ovenpå så skal jeg gjøre alt for å ta igjen det forsømte, selv om jeg nok kommer til å stå i takknemlighetsgjeld til han for resten av livet ..
Helt til slutt ønsker jeg akkurat deg som kikket innom til meg nå en riktig god påske. <3
Og alle ordene er der. Der oppe i topplokket en plass. Sammen med øresusen. Det er kanskje grunnen til at jeg ikke får satt det sammen til alt det jeg skulle ha formidlet her. Sånn har det vært skrekkelig lenge. Jeg tenker morsomme og klingene setninger, setter sammen avsnitt etter avsnitt oppe i topplokket vel og merke, men å få det “ned på papiret” er plutselig blitt klin umulig.
Sannsynligvis er det fullt der oppe. Ordene, tankene og øresusen blander seg sammen til en grøt av elendighet som holder meg våken om nettene og gjør med deprimert om dagene. Jeg holder på å bli gal av lydene i hodet som bare blir verre og verre. Men nei, det er altså ikke stemmer jeg hører! Er riktignok kommet et skritt videre, jeg er i gang med en utredning på sykehuset i Arendal. Etter 20 år har jeg altså kommet så langt. Går resten lite kjapt så rekker jeg det kanskje før jeg dør. Vet ikke om det er øresusen som gjør at jeg har vondt i hodet mesteparten av tiden, og forferdelige migreneanfall ganske så ofte, eller om det er mangelen på søvn. Jeg skal iallefall på MR i slutten av måneden, uten at jeg tror de finner noe galt der. Men det er jo greit å ha utelukka det iallefall. Så slipper jeg å gå rundt å være redd for at det er noe der som ikke skulle ha vært der.
Jeg var sykt redd for å ikke bli trodd på sykehuset. Øresus, hvem som helst kan jo si at de har det. Akkurat som vondt i ryggen eller vondt i hodet. Heldigvis ble jeg tatt på alvor, og resultatet etter det første besøket der er at de har konkludert med at jeg har en alvorlig grad av tinnitus. Såpass at legen min mener jeg bør søke om å bli delvis ufør.
Det har jeg ikke lyst til. Men jeg har vært 60% sykmeldt siden midten av desember. For jeg vil bare ikke si fra meg det 40% vikariatet jeg har i denne boligen, men jeg tar for tiden ikke noe ekstra. Det er ikke en drømmejobb, men det er noe å gjøre. Dessuten har jeg påtatt meg dette vikariatet og jeg har tenkt å holde ord og bli der til det er slutt. Jobben gjør meg deprimert og trist, men det blir jeg jo av å bare gå hjemme også. Eller rettere sagt deprimert og fattig.
Det er her nav kommer inn i bildet. Jeg trodde jeg skulle ha fått noen sykepenger forrige fredag. Men neida. Ikke har sykmeldingene blitt returnert, og ikke har jeg fått beskjed om at det mangler noe eller at noe er galt på annen måte. Til og med legen min skreiv at de måtte ta kontakt omgående om det var noe de lurte på.
Det gadd de ikke. Her var det ingen som ga beskjed før jeg etterlyste pengene selv. Da fikk jeg det hyggelige svaret at jeg ikke hadde krav på noe derfra.
Skremmende. Det er helt ufattelig at nav kan ha så mange ansatte på en plass som ikke kan en dritt om det de egentlig er der for. Jeg har jobbet i snart to og en halv måned med å få fatt i en saksbehandler og få spurt om råd. Hvordan jeg skal gjøre fremover. Uten hell.
Jeg hadde navnet på saksbehandleren min. Ho ringte nemlig i begynnelsen av desember, helt uoppfordret, og ho var faktisk ganske så hyggelig. Men å få tak i det mennesket etterpå, det gikk ikke. Dessuten sto det oppført en annen person som min saksbehandler nå, fikk jeg beskjed om, når jeg endelig fikk kontakt. Ho kunne jeg heller ikke bli satt over til. I går ringte endelig noen tilbake til meg, etter at jeg har purra og purra i to og en halv uke. Både skriftlig og muntlig. Ho var min saksbehandler, eller veileder, som ho kalte det. Men det var ikke en av de foregående som jeg visste navnene på … forstå det den som kan.
Veileder du lissom! Ho visste jo ikke en dritt om det jeg lurte på, enda jeg til og med hadde skrevet det inn på “Min side”, men ho kunne sette meg over til nav forvaltning. Der har jeg allerede snakket meg tre forskjellige mennesker som heller ikke kan gi meg svar på noe som helst. Det vil si, et svar fikk jeg jo: Nemlig at jeg ikke har krav på sykepenger. Det var noe med at jeg burde ha sykmeldt meg innen et halvt år etter jeg starta på sluttpakka .. nå er det for seint! Så alt jeg har jobbet og betalt skatt av i 35 år betyr ikke noe som helst lengre. Sier de. Selv om jeg ikke kan finne en lov eller regel noen plass som forteller meg at det virkelig er slik. Er en ikke nedfor før en prøver å ha noe med nav å gjøre blir en det iallefall etterpå!
En ting har de felles disse ansatte på nav. De kan ikke behandle folk. En skulle nesten tro det var deres egne penger de skulle betale ut til gud og hvermann. Det er akkurat som om de har piggene ute akkurat i det de løfter av telefonrøret. Men jeg skulle jo igrunnen ikke søke om penger engang, jeg skulle bare ha litt info ang. min situasjon og hva jeg eventuelt kunne foreta meg for at dette skulle bli greiest mulig. Men slik hjelp er umulig å få. For de som jobber der kan bare en bitteliten mikroskopisk del av helheten, så grensa før de setter deg over til en annen er uhyggelig lav. Og slik går det, fra den ene til den andre og tilbake igjen. Uten at en blir noe klokere eller skjønner noe mer. Jeg er ganske sikker på at jeg kunne gjort en bra jobb i nav jeg. Mye bedre enn de jeg har snakket med til nå iallefall, og på en mye hyggeligere måte, men det er kanskje nettopp det som er kriteriet for å bli ansatt der: Du må være en drittsekk og du må vite hvordan du setter samtalen videre til nestemann.
Egentlig burde de innføre fagbrev for de nav-ansatte. Det er jo fanken med fagbrev i både det ene og det andre nå for tia. Helsefagarbeidere, hvor mye mer kan en ung nyutdannet helsefagarbeider i forhold til ei som ikke har fagbrev, men har jobbet med det de siste 20 årene? Ikke en dritt! Og hvor mye bedre blir en til å vaske et golv eller ekspedere i en butikk om en innehar dette fagbrevet? Jeg synes fagbrev-mentaliteten har tatt litt overhånd jeg. Men jeg tror faktisk at det hadde hjulpet godt om de som jobbet i nav hadde fått en viss innføring i både kundebehandling og dataferdigheter, for ikke å snakke om god gammeldags folkeskikk! Kanskje ville det også hevet kompetansen deres om de forlangte en litt mer helhetlig forståelse for situasjonen til de menneskene de skal veilede og hjelpe videre. Sannsynligvis sitter det noen på toppen med kompetansen i orden. Men de er sjefer for alle de andre og har ikke noe med naverne å gjøre. De er sikkert sykt frustrerte og vet ikke hva de skal gripe fatt i for å få litt mer orden på galskapen. De har sikkert gitt opp for lenge, lenge siden.
Jeg vet ikke helt hvordan dette skal gå jeg. Om vi går personlig konkurs eller hva som skjer. Men jeg må prøve å gjøre som eldste dattera mi sa: Slutt å tenk på det som har vært. For det er over. Dette er livet etter … livet etter at jeg hadde fast jobb og god inntekt, livet etter overgangsalderen, dette er reparasjonsalderen. Men for all del, ikke bli syk!! Dette er det livet som tydeligvis er en kamp fra ende til annen. Jeg skulle tydeligvis ha takka nei til den sluttpakka, og gått rett over til nav da det ikke var mer jobb. For ingen tenker på at jeg har klart meg uten offentlige stønader og hjelp nå i snart halvannet år. Men når jeg faktisk trenger noe så er det ikke hjelp å få.
Det føles urettferdig! Velferdssamfunnet som jeg har vært med å betale for i form av skatter og avgifter kommer ikke meg til gode. Rike, flotte Norge som pøser ut penger til alle i hele verden som ikke har det så bra. Det er sikkert flott det. Men jeg er så egoistisk at jeg mener de som er etnisk norske, født og oppvokst her burde kommet først i den køen. Sannsynligvis er det som å kaste inn en brannfakkel hos noen når jeg sier det, men om du hadde vært i mine sko akkurat nå så ville du kanskje tenkt slik du også.
Jeg orker ikke sloss mot nav heller. Har mer enn nok å tenke på uten at jeg må ha det i tillegg. Nå må jeg bare konsentrere meg om å stable elendigheta på beina igjen, fortsette å søke jobber, og håpe jeg holder ut til jeg har opparbeidet meg retten til sykepenger eller eventuelt andre stønader igjen. For det går visst an. Bare så synd at inntektsgrunnlaget mitt fremover kommer til å være halvert og vel så det i forhold til hva det egentlig var for et år siden. Egentlig har jeg ikke råd til å bli syk før jeg blir 67. Sannsynligvis har jeg ikke råd til å bli pensjonist heller, jeg som lå så godt an der. Det er en litt skummel tanke som kan ta piffen fra hvemsomhelst. Faktisk så tror jeg at jeg kommer best ut av dette om jeg dør. Må bare huske å melde meg som organdonor først, og informere de nærmeste, slik at noen andre som ser litt lysere på livet kan få gleden av å være her litt lengre.
Mandag 1. februar.. Regnet øser ned. Men ut må en jo når en har hund. Jeg tok med Jonas i bilen og kjørte en tur til Roligheten Camping. Viktig å ikke bare traske i de samme sporene hele tiden. Traff et damemenneske som var ute i samme ærend som meg, nemlig lufte hunden, og det var det. Dessverre var ho ferdig da jeg kom, så det ble bare hei og hadet utenfor bommen.
Det er utrolig kontaktskapende å gå rundt med en valp. Selv om denne valpen nå veier i underkant av 23 kilo og snart er like høy som forgjengeren her i huset. Han er en liten, forvokst, klomsete greie og elsker oppmerksomheten fra alle som gidder å kaste et blikk på ham. Han nyter at de aller fleste bøyer seg ned og klapper, og innimellom ser han ganske fornærmet ut når noen bare går forbi!
Vel, vi tok en tur langs sjøen på denne campingen. Det var kaldt og blaut og masse vind. Da vi snudde og skulle returnere til bilen tenkte jeg i mitt stille sinn at “blautere enn dette går det nesten ikke an å bli”. Men det gjorde det faktisk! Jonas tuslet rundt på kanten av brygga – og vips – så lå han plutselig i sjøen og kavet! Det ble ikke bare årets første bad, men hans aller første. Heldigvis var det skikkelig høyvann så det var ikke så vanskelig å få han opp. Godt han ikke forsvant under brygga, for da måtte nok jeg også ha badet!
Går du i syforening? Tirsdag er kanskje den uoffisielle syforeningsdagen rundtomkring i landet. Dermed også dagen for Syforeninga uten en tråd. Vi som bare eter og skravler vettu. Selv om strikketøyet har begynt å dukke opp både hos den ene og den andre i det siste.
Ikke hos meg. Jeg strikker alltid på noe som krever masse telling, og det lar seg jo dårlig kombinere med all pratingen. Så haugen av halvferdig prosjekt, pluss garnnøster og mønster ble igjen hjemme. Sannheten er at jeg ikke fikk det til. Så jeg gadd ikke. Etter å ha strikket og rekket opp igjen to ganger tidligere på dagen var jeg sånn passe drittlei. Og litt småforbanna. Som jeg pleier å være når jeg strikker (ifølge drømmemannen).
Likefullt ble det selvfølgelig en koselig kveld. Da de fire andre var gått ble jeg sittende igjen, sammen med vertinnen, til rett over midnatt. Men da hadde jeg tenkt meg hjem og rett til sengs. Den som ikke klarte det var meg! For da jeg kom opp i stua lå det der, denne forbanna garnhaugen og prosjektet jeg ikke klarte å finne løsningen på.
Jeg måtte jo bare forsøke .. litt til. Og enda litt. Strikke og rekke opp, regne og telle. Idiotisk mønster. Fanken ta den som har lest korrektur på denne dritten. Men sta som jeg er ble jeg sittende. Hele tre ganger strikket jeg en rapport av borden, og tre ganger måtte det rekkes opp igjen. Det passa bare ikke, enda maskeantallet stemte og alt så greit ut. Jeg telte og telte nok en gang, småbannet litt og vrei hjernen for å finne løsningen.
Da drømmemannen sto opp for å gå på jobb satt jeg fortsatt her. Rekket opp for fjerde gang, med slørete øyne og tilhørende poser under disse. Jeg hadde døgnet, uten å komme ei maske videre på prosjektet. 392 masker hadde fortsatt ikke vokst noe i omfang. Shit så irriternede. Da mannen gikk 05.15 gikk jeg og la meg, med alt tøyet på. Måtte bare lukke øynene litt før jeg fortsatte på elendigheten.
Ny dag, nye muligheter. Tro det eller ei, jeg fikk det plutselig til. Men det var ikke helt som det sto beskrevet, en skulle ikke strikke fra * til * omgangen ut. Neida. En skulle begynne på nytt i hvert hjørne, først da stemte mønsteret rundt hele.
Om en ukes tid er det nok ferdig. Om jeg da husker hvordan det er å hekle kanten rundt …
PS! Om du lurer på hva jeg strikker så er det et lite teppe med en bred “blondekant” rundt. Mulig det blir flere etterhvert, for nå er det jo så lett som bare det! ;o) Eller kanskje jeg heller skulle ta fatt på den garnhaugen som skulle blitt til en genser til meg selv .. Eller den som egentlig skulle blitt en dåpskjole for snart tre år siden … Joda, det BLE en dåpskjole faktisk, men ikke den jeg først kjøpte mønster og garn til. Det var kanskje like greit, for den jeg strikka ble kjempefin og jeg må bare innrømme at jeg er sykt stolt over å ha produsert dette festplagget!
Det er torsdag og uken har flydd avsted. Selv for meg som bare har vært en kveld på jobb. Etter kveldsvakta i dag så tar jeg helg. Venter middagsgjester i morra, samt helgebesøk fra vestlandet.
I dag er det første måneden jeg ikke får lønn fra Fædrelandsvennen. Den 25. i hver måned i 235 måneder har jeg jevnlig hatt et godt tilsig av penger inn på konto. Fra verdens beste jobb. Nå er det slutt. Det siste året, og vel så det, kom jo innskuddet uavhengig av jobbinga. Sluttpakke. Frivillig. Jaja, så helt frivillig var det jo ikke da, det har jeg til og med skiftlig. Og ikke hadde jeg i min villeste fantasi tenkt at det skulle bli så vanskelig å skaffe seg en ny inntektskilde heller, mulig jeg da hadde forsøkt å klore meg fast. Selv om det nok ikke hadde hjulpet noe.
Det kommer ikke inn 32.000 kroner på kontoen min mer. Hva nå? Jeg aner faktisk ikke hva som kommer til å sige inn. Det jeg har fast er brutto 15.000 på det 40% vikariatet jeg har nå. Inkludert skift- og helligdagstilleggene. Og så kommer det jo an på hvor mange som er syke, har fri eller permisjon, om jeg får flere vakter ut over dette. Eller om jeg er villig til å jobbe flere kvelder/helger, og det er jeg igrunnen ikke så interessert i. Jeg forsøker jo å ha et liv utenom jobb også …
Usikkerheten er skummel. Den tar nattesøvnen fra meg. Jeg ligger der og grubler og funderer på hvordan dette skal gå. Ikke at det hjelper noe, men det er vanskelig å ikke tenke på det likevel. Når du står midt i det, og vet du har gjort ditt aller beste for å få en ny jobb i hele 15 måneder uten særlig hell.
Til og med gått på skole i et helt år! Akkurat det var jo veldig bortkastet. Sannsynligvis et utfall av panikk. Hadde jeg undersøkt litt på forhånd så hadde jeg sikkert funnet ut at i helsesektoren er det ingen som får fast jobb uten fagbrevet. Og fagbrevet for meg ligger jaffal fem år frem i tid. Om jeg får arbeidserfaring vel og merke. Nå må jeg bare innrømme for meg selv at jeg ikke er villig til å kjempe så sykt for den praksisen. Jeg kan ikke gå fem år, og vel så det, som tilkallingsvikar i tillegg til forskjellige mikroskopiske vikariater her og der. Det orker jeg ikke. Hallo! Hva er da vitsen med fagbrevet, det kommer jo isåfall bare noen få år før jeg blir pensjonist. Lønnsmessig har det lite å si for meg, som allerede har full ansiennitet. For mye slit for for lite penger det der! Har jeg innsett et år for seint. Går jeg fem år til som tilkallingsvikar så er jeg sannsynligvis for gammel til at noen vil ansette meg fast også.
Da må en tenke nytt, igjen. Jeg er blitt verdensmester i omstillinger dette året. Og det er sikkert en god ting. Jeg som fikk panikk hver gang vi skulle bygge om og bytte plasser på Fevennen. Det høres jo kanskje ikke så stressende ut, men det var hver gang vi fikk en ny sjef. Egentlig var det ganske så ofte de årene jeg var en av staben der. Noe nytt måtte de jo finne på!
At jeg er så fleksibel viser at jeg vil noe i det minste. Håper jeg. Likevel er reglene i nav så urettferdige at om en skulle begynne å gruble på det også så har absolutt alt vært bortkasta!
Foreløpig har jeg ikke søkt dagpenger. Og det er ikke mye jeg ville fått heller med et 40% vikariat i turnus. Det står så flott på nav sine sider at om en jobber turnus så skal timene fordeles jevnt på ukene. Men det stemmer visst ikke. Jeg har iallefall fått kontrabeskjed fra de to jeg har snakket med der. Det er bare å skrive opp time for time på riktige dager. Og da kommer jeg over den magiske 50% i den ene fjortendagersperioden, noe som betyr at jeg ikke har krav på noen arbeidsledighetstrygd den perioden. Og blir det slik over tre perioder så faller du automatisk ut av systemet og må starte på begynnelsen igjen. Da kommer innkalling til infomøte om att og om att. Når du så ringer til nav sentralt (er jo umulig å få fatt i noen her i byen, eller en saksbehandler du kan forholde deg til), så er de så jævla frekke og kvalme i telefonen og vil absolutt ikke høre når du sier at du just har vært på dette møtet og ikke trenger det en gang til. Da blir du truet med stans i pengestøtten, en støtte jeg ikke engang har. Jeg har jo meldt meg arbeidssøkende, men selv om jeg ikke mottar stønad blir jeg utestengt.
Det er ikke for normale folk å forstå dette her. Jo mer du er villig til å jobbe, jo mer du strever for å klare deg selv, jo mindre hjelp får du for å opprettholde inntektsnivået. Det burde jo heller være de som bare sitter hjemme på rompa og ikke gidder søke på jobber engang som burde fått kutt i trygda. De som jobber og sliter det de kan burde jo belønnes med at nav i det minste betalte ut de prosentene av 100% jobb en ikke klarer å skaffe seg på egenhånd. 50% jobb = 50% arbeidsledighetstrygd … men så enkelt skal det ikke være! Ikke blir tiden en kan gå på arbeidsledigehtstrygd forlenget heller om du jobber halvparten av tiden. For min del har jeg krav på trygd i 24 måneder, fra den datoen jeg får den innvilget. Uavhengig av om jeg er i jobb i denne perioden eller ei. Så det lureste jeg kan gjøre er jo å bare sette meg ned og ikke gjøre en dritt … kunne jeg bare ha klart det!
Se det ja! Det var dagens utblåsning .. Ny uke, nye muligheter, som en tidligere sjef av meg alltid sa. Tenker ofte på ho. Det var aldri problemer, bare muligheter. Så jeg er herved tålig klar for ei ny uke med blanke ark og drøssevis av muligheter.
Herregud! Dette livet mitt går liksom i litt feil rekkefølge nå. Jeg, som er akkurat midt mellom 52 og 53 år, skal for første gang i mitt liv ut på sommerjobbmarkedet. Det er noe som ikke helt stemmer her .. ikke det at jeg har så sykt lyst til å jobbe hele sommeren, men har jeg egentlig noe valg? Ja, bortsett fra å bli navsnylter da og motta arbeidsledighetstrygd, men det har jeg jaffal ikke lyst til!
Du tenker kanskje ditt nå. At kjærringa på et halvt hundre år aldri har hatt sommerjobb kan vel ikke stemme? Ho må jo ha vært ekstremt giddalaus og tiltaksløs i oppveksten. Men neida, jeg har jo vært i den velsigna situasjonen å vokse opp i et trykkeri vettu. Der mine foreldre drev med barnearbeid helt fra vi gikk ut av barnehagen. Så å ut på jobbmarkedet det var lite aktuelt både for min søster og meg. Vi hadde jobb vi. Enten vi ville eller ikke ..
Jeg har en fantastisk cv. Iallefall når det gjelder mangel på hull. For jeg har jeg altså vært i full jobb fra jeg var 17 år sånn cirka. Uten å måtte jobbe når sola skinte og måkene skreik. Da hadde nemlig denne dama helt lovlig og betalt sommerferie. Men nå, i 2016 er situasjonen en helt annen. Jeg som elsker sommeren må kanskje ha sommerjobb. Jeg og alle studentene som er så unge at de nesten kunne vært barnebarna mine. Om jeg er heldig da, og får napp i en eller annen bedrift vel og merke.
Det er iallefall ikke mangel på søknader som skal stoppe meg. For til dags dato har jeg altså søkt på 14 forskjellige sommerjobber, pluss sikkert like mange andre vikariater. Og det er bare de der søknadsfristen ikke er gått ut enda.
Fast jobber er det dårlig med. Men det kunne jo hende at en av disse med tiden kunne blitt noe mer. Selv om jeg det siste året har mista litt troen på det der berømte beinet innforbi. For det har jeg hatt hele fire plasser nå. Der jeg er vikar nå må jeg vel si at både det ene og andre beiner har kommet seg inn, men det ser ikke ut som om det hjelper noe for å få inn resten av kroppen på litt mer fast basis.
Jeg får gode tilbakemeldinger. Alle er så fornøyd med meg og det jeg gjør og bla, bla, bla .. Men hvis jeg er så fantastisk hvorfor er det ingen som håver meg inn og ansetter meg da? Sånn før jeg blir kapra av konkurrenten lissom. Jeg er ganske sikker på at jeg er en drøm for enhver arbeidsgiver, står på og gjør mitt beste, selv om jeg ikke engang liker jobben. Jeg har en fantastisk arbeidsmoral og arbeidskapasiteten er på topp den også. Hallo! Er det ingen som ser hva de går glipp av her?
Mandag var jeg på jobbintervju. For andre gang i mitt liv, og jeg følte at det gikk veldig bra. Men det spørs jo hvordan de andre fem som skulle inn fikk det til. For ikke å snakke om hvor mange passende papirer de kunne vifte med. Likevel føler jeg det som en liten seier bare det å ha kommet så langt. Innforbi dørstokken lissom. Da må det jo være noe i den søknaden/cv’n min som vekket interessen. Det er bare et vikariat dette også. 50% som helsesekretær. Jeg hadde selvsagt ikke alle de kvalifikasjonene de søkte etter, men jeg kan ikke tenke sånn for da hadde det ikke vært mye som passa! Så jeg søker på alt jeg føler jeg har kvalifikasjoner til, pluss en del andre ting. Så en gang må det vel bli min tur?
Veeeel, her fyres det i alt som kan fyres i. Det er kaldt som fy, men veldig fint vær. Sol og greier. Hadde igrunnen tenkt å komme meg ut litt i dag, men tror det holdt med turene frem og tilbake til vedskjulet for å fylle opp kassa og vedhylla. Iallefall for en stund. Får alt for lite frisk luft for tia, og er plutselig blitt veldig tiltaksløs. Men har en plan om å gjøre noe med det … snart …
En veldig sosial krabat dette her. Så sånn ser det ut når et av barnebarna prøver å pusle ynglingspuslespillet sitt. Han er livredd for å gå glipp av noe og synes det er aller tryggest å plassere seg midt i! :o)) For å si det sånn; Det er ikke alltid like populært hos alle ..
Vi har fått en skikkelig stuegris. Det er snø og 4-6 kuldegrader og han vil helst ikke ut. Hagen går greit, men i korte og hyppige intervaller. Å gå for langt fra huset er skummelt. Så vi har tydeligvis noe å øve på. Iallefall om han skal bli like utholden som forgjengeren, og det er jo litt av vitsen med å ha hund, at vi skal gå langt og ofte. Det gleder jeg meg til!
Han som en hest og vokser vanvittig fort. Det er litt vanskelig å alltid huske på at dette dyret som nå veier 21,3 kilo og har en skulderhøyde på 52 cm faktisk bare er tre måneder. Han er jo enda mer klønete enn en valp av normal størrelse, så det ser litt rart ut når han ikke helt får stokka labbene riktig og plutselig flater ut på parketten. For slikt underlag er en utfordring for en med fire labber som ikke er helt samstemte. Om han blir veldig ivrig så går det helt galt. Da klarer han ikke å reise seg igjen og blir liggende og “svømme” og hyle i ren frustrasjon. Ellers er han er renslig og kommer på innkalling, han har nesten lært å sitte på kommando .. så dette lover godt. :o)
