I dag er ikke helt dagen. Og for å være helt ærlig så var de ikke helt dagen de to andre dagene etter treninga i forrige uke heller. Og jeg er ikke lemster, men har bare vondt. Drittvondt, over alt. Sånn som jeg hadde det da det var på det verste dette her, da jeg ble sykmeldt fordi jeg nesten ikke kunne røre meg og var så sliten, så sliten.

Medisinering over en lav sko. For å klare disse treningene må jeg kjøre innpå med litt smertestilene. Før jeg går. Etter jeg kommer hjem. Og dagen derpå. Jeg er blitt mye mer slepphendt med disse tablettene i det siste. Før tok jeg jo sjelden noe. Bare når det var helt krise. Og da hjalp de jo ikke heller. Nå tar jeg dosen når jeg kjenner at dette kommer til å gå gale veien. Jeg kjenner smerten ulme i nakken og vet det blir den hodeverken. Eller enda verre, et migreneanfall. Jeg kunne sikkert ha klart meg uten, men jeg orker ikke.

Jeg har ligget nok det siste året. Så derfor altså. Jeg tror ikke jeg hadde klart den treninga uten å ta smertestillende, og ja, jeg vet at dette ikke er så lurt. For da er det jo bare å kjøre på uten at jeg tar hensyn til at det gjør vondt. Da kommer elendigheta etterpå. Når jeg er hjemme hos meg selv, uten andre rundt meg.

Bortsett fra bikkja da. Og han merker at det er noe galt med meg. Han blir sykt innpåsliten. Det er rett og slett en plage. Men stakkars, han vil jo bare være snill og passe på meg. Eller noe sånn.

Innerst inne så tror jeg ikke denne treninga er så bra. For meg. For en kropp som ikke er noe god fra før av. Da vi skulle trene i helsestudioet i går hadde jeg helt glemt at dette er en av de plassene det tyter ut musikk fra høyttalerne. Sikkert for at et er mye lettere å trene da. For de aller fleste. Men ikke for meg. Så i dag er hodet overfylt av lyder og maur. Slik kjennes det iallefall ut. Maurene har tatt seg en tur utenfor tua. Det klør og irriterer noe veldig. Bare på grunn av litt musikk en halv times tid.

Det blir sikkert bedre etterhvert. Kanskje i morra. Jaja, i følge dattera så er det det jeg alltid har sagt. I årevis. Bare vent, snart blir alt helt bra igjen. Det kommer til å gå over. Jeg vet ikke helt om jeg tror på det selv lengre. Men kan jo ikke slutte å klamre meg til det ene halmstrået som er igjen. Det må bare bli bedre! Og i følge legen min så hjelper det å trene, bli sprekere og tynnere.

Da blir alt så bra vettu! For fibromyalgi er ikke en sykdom, det er noe som bare sitter i hodet … så om jeg bare tenker de rette tankene ofte nok så går det nok over. Snart.

Da var vi allerede kommet godt i gang med tirsdagen. Og til nå har jeg fylt denne dagen med ting som sikkert skal gjøre meg glad, sprek, tynn og hele pakka! Morsomt bør det egentlig også være, for å trene sånn i flokk er veldig gøy. Påstår de unge, fjonge, tynne, langhårede jentene som skal hjelpe oss i riktig retning. Vel, jeg har ikke merket noe av dette til nå, for å være helt ærlig. Men det kan jo enda komme … kanskje.

Vi setter opp mål fra uke til uke. Jeg har ikke så mange av de for å si det sånn. Det eneste jeg har sagt er at jeg skal møte på treningene, og hver tirsdag skal jeg i tillegg gå til og fra. Det er 7 km tur/retur. Jeg gjør ikke dette for min egen del, men bare for å vise legen min at jeg kan! For mange av de andre var visst den største utfordringen å komme seg opp om morra’n. Men der er absolutt ikke denne rosakledde dama. Jada, jeg følte meg litt for gammel til dette fargerike treningstøyet, men nå var det det jeg hadde! Spradet ikke gjennom Gågata på hjemveien, for å si det sånn…

Jeg sto opp klokka seks! Som jeg har gjort de to andre gangene også. Og det går helt greit. Er jo bare å sette på vekkerklokka – og komme seg ut av dyna når den ringer. Ikke verre enn det. En trenger kanskje litt viljestyrke, men det er jeg også ganske godt utstyrt med. Når jeg gidder.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Oppskriften på å bli tynn kan jeg også. Mer bevegelse og mindre mat! Enkelt som bare det, men uhyggelig kjedelig! Det har ikke vært min førsteprioritering det siste året. Først har jeg kjempet for å få til jobben, og når ikke det gikk lengre så må jeg jo bare innrømme at jeg har hatt en del kamper med meg selv om det å fortsette … Jeg synes jeg har slitt utrolig mye for å skaffe meg en inntekt, og når egentlig alt løste seg så greit så blir jeg forrådt av min egen kropp. Jækla uflaks!. 

Til torsdag er det trening i Baneheia igjen. Ute altså. Men jeg har en liten utfordring der, for jeg har fått time hos en astma- og allergiekspert som blant annet skal sjekke lungene mine. Og der skal jeg være en halv time etter at treninga er slutt. Det går jo ikke! Prøvde å si ifra i dag, men de ville gjerne at jeg kom likevel. Herregud! Jeg rekker jo ikke hjem for å dusje og skifte, og jeg kan absolutt ikke komme rett fra heia, i treningstøyet. Timen har jeg ventet på i noen måneder, så hva gjør jeg nå? Kanskje jeg bare må ta den treninga på egenhånd og gå når de andre kommer. Kan jo ha på appen på mobilen og virkelig bevise at jeg har beveget meg noen meter …

Nei, nå får jeg vel ta en dusj og stelle meg litt. Drømmemannen kommer snart hjem fra jobb, og i dag har vi rett og slett bryllupsdag. Ni år. De siste to og et halvt skulle jeg gjerne hatt litt annerledes, men det kan jo være det snur snart. At jeg blir frisk og sprek, samtidig som en jobb ramler ned i fanget på meg. Eller kanskje det snart er vår tur til å vinne i lotto?

God tirsdag fra meg til deg. :o)

Hei hei, denne første søndagen i april. Været var ikke helt som ventet da vi sto opp, men etterhvert lysnet det og sola kikka frem. Dermed bestemte vi oss for å ta årets første båttur. Iført hjemmestrikket ullgenser fra svigermor, dunjakke og kamera var kjærringa veldig klar for en liten fototur på sjøen. Nærmere bestemt Oksøy fyr. Drømmemannen lurte på om jeg skulle til Alaska eller noe, for makan til påkledning for en liten tur i båten hadde han visst aldri opplevd tidligere. Men det er viktig å ikke fryse. Det er alltid kaldere enn du forventer på sjøen, har jeg blitt lært opp til å tro, og da kler vi oss for å ikke bli syke. Sa mamma. Men jeg tror ikke ho tenkte på at jeg med denne overoppheta kroppen i overgansmodus sikkert kan varme opp et helt lite boligkompleks…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nesten sommer? Det var iallefall til forveksling lik en skikkelig sommerdag da vi kjørte ut av elvemunningen og entret byfjorden. Jeg gledet meg som en liten unge til å gå på oppdagelsesferd på Oksøy. Og påkledninga var helt topp den!

Da vi nærmet oss øya kom havtåka sigende inn. Men tøffe som vi trodde vi var fortsatte vi bare. La til ved brygga og begynte å gå oppover mot fyret, som plutselig ble en smule uklart før vi rakk å komme helt frem.

Eeeeeh. Var det noen som sa tøffe? Det var muligens en liten overdrivelse. For vi fant ut at det var bedre å snu i tide, enn å bli sittende her ute resten av dagen. Vi hadde verken med mat eller drikke … dessuten lå GPSen igjen hjemme. Og det er faktisk litt skummelt å kjøre rundt inni tåkeheimen. For det første mister du helt stedssansen, for det andre ser du ikke en dritt, og så blir det iskaldt! Veldig merkelig. Det er nesten som en scene fra en skrekkfilm!

Fyret ble bygd i 1832 og rager 36 meter over bakken. På bildet over burde du egentlig ha sett det litt til venstre for midten. På noen få minutter velta tåka innover øya, og jeg ble litt småirritert fordi den ødela hele turen min. Men vi har jo vært her tidligere, og vil du se noen bilder derfra finner du de HER. De er tatt en skikkelig smeigedag på Sørlandet.

Tåka forsvant like fort som den kom. Eller vi kjørte vel ut av den, for Oksøy fyr var fortsatt ikke å se. Så for å ikke bare dra hjem igjen fant vi ut at vi kunne ta en tur på Bragdøya. Denne øya som ligger i byfjorden har jeg bare gått i land på for å feste et par ganger i mitt tidligere liv. Så jeg kan ikke akkurat skryte på meg at jeg har sett noe annet enn innsiden av Saltbua og nærmeste do der ute. I dag fant jeg ut at jeg har gått glipp av et lite paradis rett utenfor sentrum av Kristiansand..

Bildene fra Bragdøya finner du HER. Er du i nærheten så er den plassen vel verdt et besøk.

Sånn skikkelig støvelvær altså. ;o) Men i morra er vi visst blant de heldige som får et lite gløtt av sola utpå ettermiddagen. Kanskje vi må benytte lørdagen til å ta en båttur eller noe, siden vi nå en gang fikk sjøsatt “skuta” vår så tidlig. Hytteturen vi skulle vært på ble avlyst. Så det blir en rolig hjemmehelg dette også. Mer som normalt altså. Og det er helt greit.

Er litt bedre i kroppen etter tvangstreninga i går. Har våkna med skallebank siden mandag. Men det kan jo ha noe med at jeg ble litt stressa av å måtte avgårde såpass tidlig, på noe jeg absolutt ikke hadde lyst til. I flere år har jeg slitt med hodet, enda jeg gledet meg til å gå på jobb. Jeg innbiller eg at det har noe med tinnitusen å gjøre. At jeg alltid befinner meg i et himla bråk, og alltid er så trøtt. Skulle gitt mye for et par stille dager innimellom!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg er jo igrunnen en skikkelig morrafugl. Var iallefall. Men nå er det vanskelig å få kroppen til å spille på lag. Som regel våkner jeg mellom fire og fem og må opp og ta noen tabletter, i håp om at skallebanken kan gi seg før dagen begynner. Om jeg derimot skal noe på morrakvisten klokka ni (som før i tia ble sett på som langt på dag), så må jeg helst stå opp tre timer før for å la kroppen gå seg til litt før jeg skal avgårde. Det er ikke alt som funker så greit sånn med en gang nemlig, blant annet kan det å dusje og vaske håret virke helt uoverkommelig til tider, og det er sykt irriterende. 

Vi fikk en ny overnattingsgjest i går. Når den ene blir henta kommer den neste. :o) Barndomsvenninna mi fra Jæren jobber i barnevernet og når ho har noen saker her nede så pleier ho å overnatte hos oss om det passer slik. Det er veldig koselig. Nå er ho avgårde på jobb, men vi får noen timer sammen før ho skal videre i kveld. Vi har kjent hverandre fra vi gikk i tredje klasse, om jeg ikke husker helt feil, og ho er vel grunnen til at jeg er så fascinert av naturen på Jæren.

Ønsker alle en god helg. Og før du aner det er jeg tilbake med et nytt innlegg her… :o)

Torsdag! Og det betyr jo trening på morrakvisten nå. Hmmm… I dag var jeg ikke så flink at jeg gikk til og fra, vi hadde nemlig en overnattingsgjest her, og ho måtte leveres i barnehagen først. Så da hadde det blitt alt for mye stress med å komme ut av huset, og det gidder jeg ikke når det står ei søt lita snuppe med håret til alle kanter og ønsker mormor god morgen. Ho sover til ho våkner av seg selv, og så koser vi oss skikkelig. Med frokost og lys på bordet. 

Dermed kom jeg nesten for seint! Jeg som hater å ha dårlig tid, og enda verre ikke være på tiden. Klokka 6 sto jeg opp, bare for å slippe å stresse. To minutter på ni parkerte jeg bilen og ilte mot møteplassen. Det regnet som pokker, og jeg er absolutt ikke en så ihuga treningsnarkoman at jeg trener i bare treningstøy da skjønner du! Neida, her var det fullt regntøy og lag på lag med treningstopper og gensere under. Hele tre stykker, for å være sikker på at jeg ikke skulle fryse! Det eneste som mangla var støvler og paraply. Men hadde jeg dukka opp med det ville nok de andre trodd at jeg var helt idiot! 

I dag skulle de teste kondisen vår eller noe sånn. Vi løp iallefall på tid. Eller løp og løp. Jeg løper ikke. Har aldri gjort det. Løper ikke etter bussen en gang, for den tar jeg ikke. Men i dag skulle du bare sett på kjærringa altså! Ja, vil ikke påstå at jeg fløy avgårde akkurat, men jeg småjogga litt innimellom. Av en eneste grunn: Jeg hater å komme sist!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Min kropp er ikke skapt for løping. Det fant jeg vel ut allerede på barneskolen da vi jevnlig måtte løpe 60-meteren! Kan egentlig ikke tenke meg noe så teit. Men i dag gjennomførte jeg med stil, omtrent som en flodhest på land vil jeg tro. Så får jeg bare håpe at alt dette hovne ikke blir så helt ille utover dagen og morgendagen.

Aner ikke hva tiden min ble jeg. Men det får vi kanskje vite når disse 12 ukene er over. For da er det nemlig på’n igjen, og så skal de se hvor mye sprekere de har fått oss i løpet av denne tiden. Jeg tviler sterkt på at det blir så store forskjellen for min del, og om det skjer så er det sannsynligvis fordi det da er oppholdsvær og regntøyet ble igjen hjemme. Og kanskje har jeg bare en t-skjorte på meg isteden for tre, og det kan jo hjelpe litt på.

Jeg er fortsatt ikke noe flokkdyr. Vi var riktignok ikke fullt så mange i dag, for noen har tydeligvis ramlet av lasset allerede. Og det var ikke så forferdelig som tirsdag heller, da vi var rett på utsiden av kakseleilighetene på Tangen. I skogen er det jo normalt å gå tur eller løpe, i sentrum føles det skrekkelig idiotisk. Det er liksom for sånne som bare vil vise seg, tenker jeg. Og jeg er heller i motsatt ende av den skalaen. Jeg vil helst være usynlig.

En kommer ikke så langt her i livet med den innstillinga. Det har jeg jo funnet ut for lenge siden. Jeg kan ikke fordra å bli lagt merke til. Og akkurat det er sikkert noe medfødt. Jeg har ikke en gang lyst til å svare når navnet mitt blir ropt opp, for da er jeg redd det er så mange som snur seg for å se hvem det er …å prate i store forsamlinger er helt uaktuelt. Med store forsamlinger mener jeg mer enn tre personer. Hehe. Jeg må være sykt trygg på folkene rundt meg om jeg skal ta ordet. Dermed snakker jeg ikke med de andre som er tvunget med på denne treninga heller. Mens andre går to og to ved siden av hverandre og prater, så går jeg aleine. Som det alltid har vært …

Nå er jeg trygt og godt hjemme i mitt eget hus. Og siden jeg var så flink til å gjennomføre, til og med småjogge litt, så har jeg spist to skiver med Nugatti som belønning. Jepp, Veldig glupt. I know. Egentlig liker jeg ikke Nugatti heller…

Vil du se hvordan dette går kan du følge midtlivskrise på facebook HER. 

#treningpåblåresept #frisklivssentralen #møljetrening #veientiletbedreliv #trening

I går da jeg gikk til byen tok jeg en svipp innom min barndoms gate. Huset er vel solgt minst tre ganger etter at min søster og jeg solgte det da pappa døde. En av gangene var vi faktisk på visning. Det var rart. Hele huset er bygd om på innsiden. Verken kjøkken eller stue var der det hadde vært. Rart, men på en måte godt også. For det var liksom ikke “vårt hjem” lengre.

Her bodde jeg fra jeg var to til jeg var 18. Jeg har jo alltid tenkt at vi hadde en flott barndom og oppvekst. Mamma og pappa holdt sammen, de jobbet begge to i trykkeriet som befant seg i første etasje i huset, og vi ble vel sett på som “de rike ungene i gata”. Vi hadde bil, båt, hus og hytte, siste skrik i klesveien og manglet aldri noe.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Huset rommet altså tre generasjoner og en arbeidsplass. Mor, far, to barn og ei farmor. Vi hadde alltid et kjæledyr eller tre. Katt, hund, gullfisk, undulater, hamstere, og til og med skilpadden Olga bodde her noen år.

Foreldrene våre jobbet alltid. Så det var nok nærmere tre, fire årsverk her enn to. Men siden det var i samme huset som vi bodde følte jeg aldri at jeg hadde en yrkesaktiv mamma. Når vi kom hjem fra skolen var hun alltid der for oss. Hjalp med leksene og smurte mat. Tiden ho var borte fra jobb måtte tas igjen på kveldstid. Når vi hadde lagt oss. Å være selvstendig næringsdrivende må ha vært et slit, men de klaget aldri. Noen ganger tenker jeg at det ikke er rart at mamma bare ble 58 år.

De dreiv med barnearbeid, disse foreldrene våre. Dermed fikk de dekket opp de ekstra årsverkene med å jobbe skrekkelig mye selv og så ta i bruk døtrene. Så fort vi kunne brukes til noe hjalp vi til i trykkeriet. Etter skolen, i helger og i ferier. Og vi fikk betaling for det. Så vi var nok de ungene med mest lommepenger i hele kvadraturen vi på den tiden. Dermed lærte vi fort at vi måtte jobbe for pengene. Ingenting kom av seg selv. Så jeg er egentlig nesten litt glad for at mamma og pappa ikke kan se meg nå, her jeg sitter på ræva og tar imot sykepenger uten å gjøre noe for dem.

Vi hadde også plikter i huset. Eller, alt hadde en pris, så var det litt opp til oss hva vi valgte å gjøre. Men å ikke gjøre noe var ikke et alternativ! Jeg var nok litt lat innimellom, så lillesøstera mi tjente ganske godt i perioder. Egentlig var jeg både irritert og misunnelig på den lille drittungen, som er 2 år og 4 måneder yngre enn meg, men jeg ble jo ikke rikere av den grunn.

Å pusse vinduer gjorde jeg derimot helt frivillig, ganske så ofte. Spesielt i skoleferiene. For da var det nemlig en superkjekk gutt som var på besøk hos besteforeldrene sine i andre etasje i blokka på andre siden av gata. Under over alle under begynte kjekkasen også å pusse vinduer av og til, så vi sto der i hver vår andre etasje, med gata imellom, og skulte på hverandre. Det ble med det!

Jeg husker ikke så mye fra barndommen jeg. Og har vel bestemt meg for at det ikke er noen vits i å grave så dypt i det. Noen minner dukker opp innimellom, men om de ikke er av det koselige slaget så bare begraver jeg dem så fort jeg kan igjen. Uansett hva det er, så er det liten vits i å fundere over slikt nå. Et hus kan skjule mange hemmeligheter, selv om alt ser perfekt ut utenfra.

Dette var i forrige århundre faktisk. Treninga i går derimot er ganske fersk. Og den sitter godt i kroppen, for å si det sånn. Ikke akkurat sånn normalt lemster. Jeg har hovnet opp i alle ledd, mellom knokene på fingrene, i ankelen og rundt knærne. Veldig rart, og det er skikkelig vondt. Allerede i morra er det på’n igjen. Jeg håper bare det kjennes bedre ut til da. 

Her har våren tatt en liten pause igjen. Håper den ikke blir så langvarig. :o)

Utstyret er det iallefall ikke noe i veien med. Det som kan kjøpes altså. Og i går måtte jeg faktisk kjøpe nye innesko. For det hadde jeg jo ikke. Har mange sko, sykelig mange egentlig, men ikke noen som kunne brukes inne i en sal.

Ute derimot … Vel, siden våren er kommet for fullt og vi ble så mange på denne treningsgruppa (enda en ting å få panikk for), så ble det utetrening istedenfor. I ei mølje på Tangen Ytterst. Nede med Bystranda altså. Påminnelsen på sms’en tikket inn i går ettermiddag, og jeg kjente bare som magen ville vrenge seg. Ute i all offentlighet. Sammen med en heil haug andre. Som en saueflokk, eller som et reiseselskap på fellestur, med guiden og flagget først i køen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Været var knallfint! Så rett etter 8 på morrakvisten gikk jeg ut i treningstøy og tursko. Sekk på ryggen med vannflaske og nye, nesten rosa sko. Sånn i tilfelle trenerne ombestemte seg og vi skulle være inne likevel.Den eneste følelsen jeg har omkring dette er at jeg ikke har lyst, og at jeg er litt småforbanna på legen min som tydeligvis tror jeg aldri beveger meg. Det er visst derfor jeg har vondt over alt også, i hennes hode … 

Vel, i dag starta det altså. Dette nye og spreke livet mitt. Trening på blå resept. Fordi legen min tror jeg bare sitter på ræva, spiser chips og drikker cola. Fordi det må man vel gjøre for å bli så feit som dette, og i tillegg ha høyt blodtrykk og det siste gøyale som er lagt til: fibromyalgi og muligens et lite snev av me. Jeg sto nok temmelig langt foran i køen der disse tullediagnosene ble utdelt!

Dette er ikke gøy! Det er lenge siden jeg har grudd med så mye som jeg gjorde til dette. Virkelig, virkelig grudd meg. Det er jo ikke for ingenting jeg tusler rundt inni skogen aleine med bikkja. Eller med drømmemannen. Jeg liker meg aleine! Jeg er ikke skapt til å være sammen med så jækla mange mennesker på en gang. 

Men jeg skal gjennomføre det. Bare for å vise at for lite bevegelse ikke er grunnen til alle vondtene. Iallefall ikke i dette tilfelle. Jeg skal bare bite tennene sammen og gjøre det vi får beskjed om. Gjør det vondt, så kan jeg sikkert klare å fortrenge det til jeg er kommet trygt hjem igjen. 

Jeg skjønner ikke hvorfor trening i flokk er noe bedre enn andre ting. I dag varmet vi opp ved å gå fra Aquarama til Tangen ytterst. Så var det bli-kjent-lek ved å kaste en ertepose mellom oss og først si vårt eget navn til den vi kasta til. Etterpå si navnet til den vi kastet til! Og så var det jo om å gjøre å kaste litt sånn på kryss og tvers.

Herregud!!! Så teit! Jeg følte meg nesten som en barnehageunge. Jeg kan ikke fordra selskapsleker, og dette var mange hakk verre! Etter å ha blitt godt kjent (husker ikke et eneste navn nå), så var det tid for diverse øvelser nede på gresset. Litt styrke og litt kondisjon. Jeg har til og med småjogga noen meter på morrakvisten. Slå den da! Jeg som aldri har jogga i hele mitt liv. Nesten aldri jaffal. Men det ble ikke noe gøyere av den grunn.

Jeg er ikke lat. Og bare for å motbevise det for, ja Gud vet hvem, så spaserte jeg frem og tilbake til byen. Det tok ca. 45 min hver vei. Skrittene/tallene over her er bare turen frem og tilbake. Ikke under treninga. I og med at jeg bor på toppen av helvetesbakken til Tinnheia så ble jeg faktisk mer svett og sliten av turen til og fra enn av hele den timen med møljetreninga.

Og nå sitter jeg her i sofaen. Samvittigheten burde ha vært på topp etter denne økta. Men jeg er mer irritert enn noe annet! Og så gruer jeg meg til torsdag, for da er det på’an igjen! Føler meg ikke mer sliten enn normalen, men det der er jo ille nok sånn som det er.

Så når skal det gå over da? For det lovet de nemlig, at en skulle få overskudd og føle seg så mye sprekere og bedre i løpet av disse 12 ukene. Jaha, da lurer jeg jo litt på hvorfor jeg ikke ble sprekere i høst da vi virkelig gikk inn for å gå, drømmemannen og jeg. Hver eneste dag hele uka, i flere måneder. Det eneste jeg oppnådde med det var å havne rett i kjelleren. Helt utmattet.

Vel, nå kan ikke dagen min bli verre iallefall. Jeg har møtt opp og gjennomført første dagen på vei mot en bedre hverdag. Og det vil jeg jo gjerne ha. En bedre hverdag hvor jeg føler at jeg lever og ikke bare eksisterer. Så da er det vel bare å nyte timene, før det plutselig blir torsdag og det er på’n igjen! Da skal vi møtes i Baneheia. Hurra!

Vil du se hvordan dette går kan du følge midtlivskrise på facebook HER. 

#treningpåblåresept #frisklivssentralen #møljetrening #veientiletbedreliv #trening

Så ligger den her foran meg – søndagen. Helt ubrukt og klar til å fylles meg noe som er koselig. Eller fornuftig. Eller noe som burde ha blitt gjort for lenge siden. Tja. Det er maaange ting å ta av her, for å si det sånn. Ikke så mye som blir gjort for tia, verken fra burde- skulle- eller må-lista!

Jeg har ikke stått opp akkurat tidlig heller. Sånn mellom 9 og 10 en gang. Og likevel er jeg dritt trøtt. Alltid. Det er en sann plage! De to siste dagene har jeg våknet med sykt vondt i nakken og hodet. Såpass at jeg har tusla inn på badet i 4 – 5 tia for å ta noen tabletter. Noen ganger er jeg så trøtt at jeg ikke er helt sikker på om jeg har tissa eller tatt de rette tablettene når jeg våker igjen for å stå opp. Innimellom tror jeg faktisk at jeg sover litt der jeg sitter på dolokket. Får vel bare være glad for at jeg ikke ramler rett i flisene … Jeg lever farlig for tia ser du!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi holder på å klikke av en særdeles rastløs hund her. Ei uke uten tur, det merkes godt for å si det sånn! Og likevel skal han helst ta det med ro enda en uke. Jeg vet ikke helt om vi orker det. En liten båndtur kan vel ikke skade så mye. For nå freser han rundt i hagen så plenen skvetter rundt ham. Og det er vel like ille som å gå en liten tur.

Bildene over er fra båtplassen vår i Otra. Den største elva på Sørlandet, som renner fra Setesdalsheiene til Kristiansand. Båten vår lå ganske så aleine i går. Bortsett fra noen “vrak” som har ligget ute i hele vinter. Der både kalesje og andre ting henger og slenger etter en vinter uten noe særlig tilsyn. 

Tenker det er på tide å spise litt frokost nå. Før søndagen plutselig er over .. uten at det har skjedd en dritt. Kos deg med det du har tenkt å fylle dagen med. :o)

Bildet er fra sommeren 2016.

Synes du det var litt i tidligste laget? Ja, du har sannsynligvis rett. Men vi pleier alltid starte til påske, og påska i år er jo litt seint ute. Så dette er helt etter normalen.  Vi kan jo være litt uheldige, det kan sikkert fortsatt komme snø, men krysser alt jeg har for at vi slipper det.

Vi skal på Cognac klubb 1. april. Og det er på hytta til et av de andre parene i klubben. Det begynner allerede kl. 15 og de som skal hjem blir kjørt i land før det blir mørkt. Vel, vi kommer i egen båt og kan gå når vi vil, og vil vi ikke gå så kan vi alltid overnatte i båten også. Det var i det minste planen. Årets første overnattingstur i båten altså! Og ja, det er tidlig, selv til oss å være!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har tilbragt to dager sammen med et sykt barnebarn. Synes det er godt jeg kan være litt til hjelp innimellom, og nyter å ha barn og barnebarn så nærme at jeg kan se dem flere ganger i uka. Men noen ganger glemmer en liksom hvorfor en ikke er på jobb selv, og hjelper muligens med litt mer enn en skulle … som litt tøyvask og rengjøring og sånne kjipe greier. For at dattera som jobber fullt og er aleine ikke skal bruke hele helga på det. Jepp, det var sikkert ikke så lurt, men det gjorde godt å glede noen! Og jeg kommer garantert til å gjøre det igjen …

Noen lærer aldri vettu! Og ei av de sitter her! Og ho er veldig glad for at det ikke er den kommende natta vi skal tilbringe i båten. I dag skal vi bare få ned litt puter og sånne ting, som har overvintret i garasjen. Polering og innvendig vask får vente til sommeren kommer. I 26 varmegrader og sol, iført bikinien en skikkelig smeigedag på Sørlandet. I bikinien? Eeeeeh, eller sommerburkaen da, som jeg vurderer å kjøpe i år!

God helg til deg som stikker innom! :o)

Gult er kult! Det høres iallefall kult ut når en sier det på denne måten. Sannheten er at jeg egentlig ikke synes gult er så skrekkelig kult. Eller fint. Til påske kanskje, men ellers? Nei. Egentlig ikke.

Kjøpte noen gule putetrekk og en løper i høst. Pluss noe annet dill. Men det ble litt rart. Likevel kom det gule frem igjen etter at det røde, som jeg heller ikke liker så god, ble pakka ned etter jul. Ble vel litt revet med etter å ha surfa rundt på forskjellige interiørblogger og -blader. For første gang i mitt liv omtrent. For her har jeg nesten aldri kjøpt slike ting som alle andre bare MÅ ha. Ingen bokstaver på veggen, eller i vinduskarmen, ingen Omaggio-vaser eller hva de heter, ingen kubelysestaker … Kan ikke skryte på meg at vi har det noe særlig moderne, verken her eller der.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men nå er jeg klar som et egg jeg. Til påska altså!

På byturen i forgårs kjøpte jeg meg ny høne. Med tilhørende hane. Var de ikke litt søte da? Normalt befinner vi oss på hytta uti skjærgården i påska. Så hjemmepåske har jeg vel aldri hatt i hele mitt liv. Bortsett fra for noen år siden da vi pussa opp stua. Det tok litt lengre tid enn påska for å si det sånn … men ble greit når vi endelig ble ferdige!

Ting tar tid, spesielt når futten er gått ut av kjærringa. Men det er tydeligvis noe jeg bare må leve med! Både jeg og drømmemannen. Men jeg tror ikke han synes dette er så ille. Egentlig. For det er jo måte på hvor mye en mann gidder å holde på sånn etter jobben. Igrunnen så tror jeg han synes det var litt for mye futt her før det stoppa opp. Men det kunne jo godt ha stoppa på halvveien heller. Ikke sånn fra full til null på rekordtid. Det kan jo gi noen og en hver et lite sjokk.

Etter kjærringa parkerte i sofaen blir det ikke gjort så mye her. Jeg kan jo ikke finne frem pisken og bosse rundt her når jeg ikke deltar i arbeidet selv. Det er jo litt frekt! Men vi har iallefall fått ommøblert i stua. Med det resultatet at stua virker dobbelt så stor, og faktisk tror jeg det blir skikkelig koselig også. Når bare det kommer opp litt bilder og lys her og der.

Det tar også tid! Jeg fant et stort bilde på Skeidar, av et verdenskart i bruntoner, og var så sikker på at det passa perfekt mellom disse Howard-stolene, som vi også har kjøpt brukt til halve prisen av ny pris. Men den gang ei, da vi kom ut der var det ikke så fint likevel. Dermed ble det dårlig med shopping den ettermiddagen. Drømmemannen mener vi bare kan forstørre noen av fotografiene mine, og det kan vi sikkert, men det hadde jo vært litt gøy med litt andre ting på veggene også .

Kan ikke skryte på meg at jeg er gått i tenkeboksen. For jeg orker ikke tenke på det heller. Akkurat nå. Men etterhvert finner vi sikkert ut av det. Vi har jo god tid, og absolutt ingen store selskaper som står og venter på å bli rigget til hjemme hos oss. Som en konfirmasjon eller dåp eller noe i den duren. :o) 

I dag tror jeg det er 10 år siden vi traff hverandre for første gang. Drømmemannen og jeg.  Og siden har vi vært sammen nesten hver dag. Første date var på kino. Men da hadde han allerede vært med og gått tur med Zenta, schæferen jeg hadde før Jonas. En hund er en flott måte å bli kjent med nye folk på. Det blir omtrent som å be noen med hjem for å se på frimerkesamlinga, bare nå måtte stakkaren gå med på tur og vise om han dugde i skogen eller ei. Han skulle bare visst at om det ikke hadde gått så greit, så hadde han nok blitt skvisa ut ganske så kjapt igjen. Men i følge skotøyet han kom med, så var ikke akkurat skogsturer det han gjorde mest på fritiden! Men det har vi jo selvsagt fått fiksa for lenge siden!

Jeg har vært barnevakt i dag. For en syk tulle som blir fire i juni. Nå skal jeg bare svippe innom dusjen før jeg skal passe det minste barnebarnet i noen timer. En dusj hjelper sikkert for det meste. Er ikke helt pigg akkurat nå, men det er jo ikke noe styr å passe på noen av disse. Siden været er så fint må jeg vel ut å gå litt også tenker jeg, før det er natta.

Håper alle har hatt en fin dag. :o)