De siste dagene har vært fæle! Jeg er ikke akkurat fornøyd med tingenes tilstand. Jeg kjeder meg. Jeg er sur og grinete. Eller bare veldig stille. Jeg klarer ikke å innse at dette er livet mitt, sånn ble det bare, uten at jeg kunne gjøre noe med det. Jeg har prøvd og prøvd i årevis. Likevel gikk det ikke. Det skal jeg bare fortelle deg, dette er tidenes nedtur!
Hodet vil, men ikke kroppen. Og det der har jeg alltid tenkt har vært omvendt. At det var viljen det var noe galt med. At de som ble sittende på dette viset ikke gadd. Jupp! Jeg har vært dømmende, i mitt stille sinn altså, jeg er ikke den som går til angrep på noen. Jeg har jo ikke noe med hvordan andre lever livet sitt.
Jeg vil bare leve mitt liv jeg. På en god måte. Ikke med så mange vondter og begrensninger som det består av i dag. Med noen tullediagnoser som ikke en gang kan påvises. Herregud, dette er skikkelig flaut! Og innmari kjedelig! Jeg holder rett og slett på å kjede vettet av meg. Likevel orker jeg ikke å gjøre noe med det. For jeg er så sliten. Irriterende sliten. For ingenting. Og det er også skremmende, for sliten er et ord jeg omtrent ikke har hatt i mitt vokabular tidligere. Å være sliten var for pingler, og der var ikke jeg. Om jeg nå bare fortrenger denne slitenheten, og likevel prøver å utrette noe uten at kroppen egentlig går med på det, så kan du være så forbanna sikker på at den tar hevn!
Kanskje kroppen vet at jeg aldri har likt den? Så nå tar den igjen for alle årene jeg har forbannet speilbildet mitt. Eller alle årene jeg bare har bitt tennene sammen og stått på, uten å ta hensyn til alle signalene jeg fikk underveis. For de var der, det innrømmer jeg glatt. Men jeg trodde jo at de kom til å forsvinne etterhvert, bare jeg ikke ga de noen oppmerksomhet. Jeg skulle bare og skulle bare …
Ta det med ro og sove kunne jeg jo gjøre når jeg ble gammel. Og det var jo ufattelig lenge til! Nå sitter jeg her med alle de nedbrytende og ødeleggende tankene. Kjærringa som vil så mye, men ikke får til en dritt. Eller, nå som det har gått så lang tid på dette viset, så vet jeg ikke en gang om jeg vil lengre heller! Jeg er på nippet til å bare gi opp.
Jeg føler jeg stanger hodet mot veggen. Hele tiden. Og slikt blir man absolutt ikke lykkelig av. Snarere tvert i mot. Kjærringa har så sykt mange stygge tanker om seg selv, og alle disse dagene som ikke er fylt med noe som helst. Hadde jeg utdypet dette så tror jeg nesten jeg hadde blitt tvangsinnlagt en eller annen plass! Men så gal er jeg jo ikke blitt enda, at jeg forteller hvordan det egentlig står til.
Det er akkurat som jeg straffer meg selv på en måte. Fordi jeg ikke går på jobb og gjør noe for de pengene som kommer inn hver måned. Eller, de har iallefall kommet inn hver måned, det spørs jo hvordan det går nå som nav overtar. Det blir vel en kamp det også! Og akkurat den er jeg ikke helt sikker på om jeg takler nå.
Jeg har lært fra jeg var liten at for å nyte må man først yte. Ingenting er gratis her i livet. Og snyltere liker vi ikke! Det er nesten så jeg ser skuffelsen i øynene til både pappa og mamma. Hvordan kunne DU bli sånn?? Vi sa jo … akkurat ja.
For all del, ikke kos deg Marit! Der funker jeg fortsatt, med å snakke ned meg selv. Jeg vil faktisk påstå at jeg er en ekspert på det feltet. Har maaaange års erfaring vettu! Jeg jobber på et vis intenst med å gjøre dagene triste og grå, fordi jeg ikke fortjener noe bedre. Og det er helt naturlig for meg det der. Slik at jeg virkelig skal kjenne på ensomheten ved å ikke ha en jobb å gå til. Selv om det å jobbe egentlig er alt jeg vil. Jeg passer jo ikke til å drive dank på denne måten. Selv om det er akkurat det jeg gjør. Det er nesten så jeg lurer på om jeg er blitt schizofren også, oppå alt det andre som ikke er som det skal
Egentlig tror jeg at jeg er en ganske ok person. Ei som vil at alle andre rundt meg skal ha det godt. Og om jeg kan hjelpe med noe for å lette andres liv, ja så gjør jeg det med den største selvfølgelighet og glede. Hvorfor er det da så sykt vanskelig å vær litt snill med seg selv?
Jeg er godt over 50 år. Og jeg har akkurat like teite tanker i hodet som da jeg var 14! Er det mulig? Lurer litt på om det er noe alvorlig galt i topplokket mitt jeg. At alt oppi der på et tidspunkt, rundt fjortisalderen, slutta å utvikle seg. Men på andre felt er jeg jo ikke helt idiot, så det virker ikke som om det heller er grunnen.
Jeg forsøkte å glede meg selv i går. Jeg spaserte til byen sånn plutselig. Uten å ha noen mål og mening med den turen. Jeg måtte bare vekk herfra, få litt luft og forandring. Men det endte opp med at jeg på veien bestilte en frisørtime (skrekkelig greit når salongen har fått online booking), og mens jeg ventet på den gikk jeg på byens koseligste kafe og drakk en latte og spiste en halv focaccia. Var egentlig ikke sulten, men hadde absolutt ikke problemer med å trøkke ned noe heller. Til tross for at jeg følte meg litt dum der jeg satt aleine, mens alle de andre vellykkede var ute og koste seg med en kollega eller ei venninne.
Jeg fikk skyss hjem igjen. Drømmemannen kom og henta meg da han var ferdig på jobb. For da orka jeg ikke tanken på å gå opp alle oppoverbakkene. I kveldinga var vi og spiste pinnekjøtt hos svigers. Det var faktisk veldig koselig. Og heldigvis var bare en av mine svigerinner med familie der. Ikke fordi jeg ikke liker de andre, de er den beste familien jeg kunne havna oppi, men det blir litt mye lyder og kaos når alle er samlet med stort og smått. Og det klarer jeg jo heller ikke, derfor er jeg temmelig usosial og sier nei eller avlyser det meste..
Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg er blitt straffa på dette viset! Har jo lest at en ikke får mer enn en kan bære, men hallo, den grensa har jeg for lengst nådd! Tror faktisk at jeg var kommet så langt allerede da jeg var ferdig med ungdomsskolen. Jeg føler at hele livet mitt har vært en kamp på et vis. For å overleve. For å bli likt av alle rundt meg. For å være god nok. For å finne en ny jobb. For å gjøre meg uerstattelig i den jobben jeg hadde. For å klare meg selv uten å være avhengig av andre. For at drømmemannen ikke skal bytte meg ut med ei på 32. Lista er uendelig lang.
Men hva er egentlig god nok? Ja, det kunne jo vært interessant å hatt et svar på det …
