Når er man egentlig god nok?

De siste dagene har vært fæle! Jeg er ikke akkurat fornøyd med tingenes tilstand. Jeg kjeder meg. Jeg er sur og grinete. Eller bare veldig stille. Jeg klarer ikke å innse at dette er livet mitt, sånn ble det bare, uten at jeg kunne gjøre noe med det. Jeg har prøvd og prøvd i årevis. Likevel gikk det ikke. Det skal jeg bare fortelle deg, dette er tidenes nedtur!

Hodet vil, men ikke kroppen. Og det der har jeg alltid tenkt har vært omvendt. At det var viljen det var noe galt med. At de som ble sittende på dette viset ikke gadd. Jupp! Jeg har vært dømmende, i mitt stille sinn altså, jeg er ikke den som går til angrep på noen. Jeg har jo ikke noe med hvordan andre lever livet sitt.

Jeg vil bare leve mitt liv jeg. På en god måte. Ikke med så mange vondter og begrensninger som det består av i dag. Med noen tullediagnoser som ikke en gang kan påvises. Herregud, dette er skikkelig flaut! Og innmari kjedelig! Jeg holder rett og slett på å kjede vettet av meg. Likevel orker jeg ikke å gjøre noe med det. For jeg er så sliten. Irriterende sliten. For ingenting. Og det er også skremmende, for sliten er et ord jeg omtrent ikke har hatt i mitt vokabular tidligere. Å være sliten var for pingler, og der var ikke jeg. Om jeg nå bare fortrenger denne slitenheten, og likevel prøver å utrette noe uten at kroppen egentlig går med på det, så kan du være så forbanna sikker på at den tar hevn! 

Kanskje kroppen vet at jeg aldri har likt den? Så nå tar den igjen for alle årene jeg har forbannet speilbildet mitt. Eller alle årene jeg bare har bitt tennene sammen og stått på, uten å ta hensyn til alle signalene jeg fikk underveis. For de var der, det innrømmer jeg glatt. Men jeg trodde jo at de kom til å forsvinne etterhvert, bare jeg ikke ga de noen oppmerksomhet. Jeg skulle bare og skulle bare …

Ta det med ro og sove kunne jeg jo gjøre når jeg ble gammel. Og det var jo ufattelig lenge til! Nå sitter jeg her med alle de nedbrytende og ødeleggende tankene. Kjærringa som vil så mye, men ikke får til en dritt. Eller, nå som det har gått så lang tid på dette viset, så vet jeg ikke en gang om jeg vil lengre heller! Jeg er på nippet til å bare gi opp.

Jeg føler jeg stanger hodet mot veggen. Hele tiden. Og slikt blir man absolutt ikke lykkelig av. Snarere tvert i mot. Kjærringa har så sykt mange stygge tanker om seg selv, og alle disse dagene som ikke er fylt med noe som helst. Hadde jeg utdypet dette så tror jeg nesten jeg hadde blitt tvangsinnlagt en eller annen plass! Men så gal er jeg jo ikke blitt enda, at jeg forteller hvordan det egentlig står til.

Det er akkurat som jeg straffer meg selv på en måte. Fordi jeg ikke går på jobb og gjør noe for de pengene som kommer inn hver måned. Eller, de har iallefall kommet inn hver måned, det spørs jo hvordan det går nå som nav overtar. Det blir vel en kamp det også! Og akkurat den er jeg ikke helt sikker på om jeg takler nå. 

Jeg har lært fra jeg var liten at for å nyte må man først yte. Ingenting er gratis her i livet. Og snyltere liker vi ikke! Det er nesten så jeg ser skuffelsen i øynene til både pappa og mamma. Hvordan kunne DU bli sånn?? Vi sa jo … akkurat ja.

For all del, ikke kos deg Marit! Der funker jeg fortsatt, med å snakke ned meg selv. Jeg vil faktisk påstå at jeg er en ekspert på det feltet. Har maaaange års erfaring vettu! Jeg jobber på et vis intenst med å gjøre dagene triste og grå, fordi jeg ikke fortjener noe bedre. Og det er helt naturlig for meg det der. Slik at jeg virkelig skal kjenne på ensomheten ved å ikke ha en jobb å gå til. Selv om det å jobbe egentlig er alt jeg vil. Jeg passer jo ikke til å drive dank på denne måten. Selv om det er akkurat det jeg gjør. Det er nesten så jeg lurer på om jeg er blitt schizofren også, oppå alt det andre som ikke er som det skal

Egentlig tror jeg at jeg er en ganske ok person. Ei som vil at alle andre rundt meg skal ha det godt. Og om jeg kan hjelpe med noe for å lette andres liv, ja så gjør jeg det med den største selvfølgelighet og glede. Hvorfor er det da så sykt vanskelig å vær litt snill med seg selv? 

Jeg er godt over 50 år. Og jeg har akkurat like teite tanker i hodet som da jeg var 14! Er det mulig? Lurer litt på om det er noe alvorlig galt i topplokket mitt jeg. At alt oppi der på et tidspunkt, rundt fjortisalderen, slutta å utvikle seg. Men på andre felt er jeg jo ikke helt idiot, så det virker ikke som om det heller er grunnen.

 

Jeg forsøkte å glede meg selv i går. Jeg spaserte til byen sånn plutselig. Uten å ha noen mål og mening med den turen. Jeg måtte bare vekk herfra, få litt luft og forandring. Men det endte opp med at jeg på veien bestilte en frisørtime (skrekkelig greit når salongen har fått online booking), og mens jeg ventet på den gikk jeg på byens koseligste kafe og drakk en latte og spiste en halv focaccia. Var egentlig ikke sulten, men hadde absolutt ikke problemer med å trøkke ned noe heller. Til tross for at jeg følte meg litt dum der jeg satt aleine, mens alle de andre vellykkede var ute og koste seg med en kollega eller ei venninne.

Jeg fikk skyss hjem igjen. Drømmemannen kom og henta meg da han var ferdig på jobb. For da orka jeg ikke tanken på å gå opp alle oppoverbakkene. I kveldinga var vi og spiste pinnekjøtt hos svigers. Det var faktisk veldig koselig. Og heldigvis var bare en av mine svigerinner med familie der. Ikke fordi jeg ikke liker de andre, de er den beste familien jeg kunne havna oppi, men det blir litt mye lyder og kaos når alle er samlet med stort og smått. Og det klarer jeg jo heller ikke, derfor er jeg temmelig usosial og sier nei eller avlyser det meste..

Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg er blitt straffa på dette viset! Har jo lest at en ikke får mer enn en kan bære, men hallo, den grensa har jeg for lengst nådd! Tror faktisk at jeg var kommet så langt allerede da jeg var ferdig med ungdomsskolen. Jeg føler at hele livet mitt har vært en kamp på et vis. For å overleve. For å bli likt av alle rundt meg. For å være god nok. For å finne en ny jobb. For å gjøre meg uerstattelig i den jobben jeg hadde. For å klare meg selv uten å være avhengig av andre. For at drømmemannen ikke skal bytte meg ut med ei på 32. Lista er uendelig lang.

Men hva er egentlig god nok? Ja, det kunne jo vært interessant å hatt et svar på det …

Frodiths lille vår-challenger: Vår-lyd

Åttende, og siste, bidrag i foto-challengen til Frodith.

VÅR-LYD

Her er jeg kanskje litt sær, for de aller fleste irriterer seg vel over måkeskrikene.
For meg betyr det at våren er her!
Vi kan ut på hytta i skjærgården og begynne å nyte de litt varmere månedene.
Og da hører måkeskrik til, derfor altså! 
:o)

#frodihfotoch01

Frodiths lille vår-challenger: Lek

Nest siste bidrag i foto-challengen til Frodith.
Ikke det letteste temaet for meg dette.

LEK

Bildet som ble valgt er fra i fjor sommer.
Jonas elsker vann! Eller gjørmehull.
Og her fant han ut at det var et helt basseng med vann!
Eller en badestamp da, som vi kaller det..

#frodihfotoch01

Fra det ene bassenget til det andre:

Det er digg å være den lykkelige eier av en leonberger i slike stunder.
Spesielt når vi må ha han inn i bilen for å komme hjem igjen!
Kan rett og slett ikke tenke meg noe bedre jeg … :o)

VI var på tur en søndag, og fikk heldigvis øye på dette hullet før bikkja.
Klarte til og med å snakke han fra og hoppe uti.
Men … hadde ikke regnet med at hunden huska hvor det var.
For det gjorde han nemlig på tilbakeveien!
Og da hadde vi helt glemt det.

Plutselig løp han som besatt.
Alle kommandoer og formaninger prellet av som vann på gåsa.
Ikke skjønte vi hva han løp for heller,
iallefall ikke med en gang, og da var det for seint!
For da lå han nemlig der og koste seg med et gjørmebad,
som den naturligste ting i verden.

Det er da en kunne ønske
at en bare hadde en liten nusselig innekatt,
eller en undulat!
:o)

Frodiths lille vår-challenger: Skyer

Mitt femte bidrag i foto-challengen til Frodith.

SKYER

Skyer, hav og himmel, soloppganger og -nedganger.
Her er jeg i mitt rette element. 
Ganske hekta egentlig, på slike motiver.
Til en viss grad litt irriterende, for om vi er en plass
som jeg ikke får tatt bilde av herligheten,
så blir jeg nesten sur og glemmer helt å nyte synet.

#frodihfotoch01

 

Det var ikke akkurat godværsskyer på dette bildet!
Regnet begynte å hølje ned rett etterpå,
så jeg måtte løpe tilbake til jobb, 
fordi jeg hadde sittet litt for lenge og hatt lunsj ute.
Gode tider, før det gikk helt opp for oss
som jobba der at flesteparten i vår avdeling ble arbeidsledige ganske snart.

Det er rart hvordan livet forandrer seg når en blir uten jobb.
Da tenker jeg ikke akkurat økonomien, men hvordan en ser på seg selv.
Spesielt om en er slik som meg der jobben har betydd så mye.
Jeg var liksom jobben på en måte, Typograf-Marit.
Nå er jeg bare Marit, og hva er egentlig det?

Frodiths lille vår-challenger: Grønt

Mitt femte bidrag i foto-challengen til Frodith.

GRØNT

Denne var lett, veldig mye å velge mellom.
Men dette viser flere toner av grønnfargen, romantisk, litt gammeldags.
Bildet er fra Kristiansand Museum, flere bilder derfra finner du HER.

#frodihfotoch01

 

Det ble rett og slett en sløv dag i dag også.
Er visst inne i en stim eller noe.
Egentlig er jeg litt lei meg, en jeg jobba sammen med i avisen er 50 i dag.
Og han la ut bilder der kollegene hadde hengt opp
ballonger og pynta på pulten hans.
Så dermed følte jeg meg så sykt aleine, uten kolleger, uten jobb.
Ganske ubetydelig og ikke verdt noe.
Det går vel over igjen, det pleier jo alltid det.
Så jeg satser på at tirsdagen blir hakket bedre enn mandagen.

:o)

Frodiths lille vår-challenger: Speiling

Fjerde bidrag i foto-challengen til Frodith.
Oppgaven denne gang var:

SPEILING

Kanskje ikke helt dette du tenkte på da …
To barnebarn i ett, ei på utsiden av verandadøra og en på innsiden!
De sto jo ikke slik i en evighet, så bildet bærer litt preg
av å ha blitt knipsa i full fart, med mobilen!

#frodihfotoch01

 

Det er mandag, og begynnelsen på ei ny uke.
Håper denne kommer med noe godt til oss alle sammen! 
I min kalender står det faktisk to ting!
Og det er jammen ikke så ofte det er så fullt!

Takk for at du kikker innom, håper du får en fin start på uka!
:o)

Frodiths lille vår-challenger: Skygge

Tredje bidrag i foto-challengen til Frodith.
Jeg har en del skyggebilder, men dette er vel det jeg er mest glad i.
Kanskje ikke det du tenker på med skygge,
men broa kaster jo skygger både den ene og andre veien her.
Bildet er tatt i Langfeldt allmenning,
ei båthavn i Kristiansand.

SKYGGE

#frodihfotoch01

 

Her har vi hatt tidenes sløveste søndag, og det er egentlig litt kjedelig.
Men så lenge verken drømmemannen eller jeg fikk ut fingeren,
så ble vi bare sittende her, med fare for å gro fast i sofaen.
Det er heldigvis lenge mellom slike dager,
spesielt om formen er sånn tålig, og det har den faktisk vært i dag.
Likevel sitter jeg her …

Synes det er vanskelig å gå tur uten Jonas, hunden altså.
Han begynner å bli ganske så urolig og masete.
Og det etter bare noen få dager!
Skrekk og gru, lurer på hvordan han er etter å ha vært uten tur i to uker. 
Han er på bedringens vei, står støtt på alle fire labbene,
likevel skulle han altså ikke ut å gå.
 

Fortsatt god søndag.
:o)

Frodiths lille vår-challenger: Liv

Søndag formiddag, og her kommer mitt andre bidrag i foto-challengen til Frodith.
Mye lettere enn det første, for dette bildet tenkte jeg på
med en gang jeg så oppdraget:

LIV

Hils på litt av mitt yngste barnebarn Savanna.
Ho ble født i mai, og jeg var for andre gang med min
eldste datter på en fødsel.
Storesøstera til denne er 8 år, så jeg hadde nesten glemt hvordan det var.
Men for en opplevelse!
Det er nesten større enn å føde selv!

Søndagen her er grå, og foreløpig har vi ingen planer.
God søndag til deg. 
:o)

#frodihfotoch01

Frodiths lille vår-challenger: Dans

Hallo på lørdagskvelden!
Nå klarte jeg ikke å holde meg vekk fra denne foto-challengen til Frodith lengre.
Når alle andre er ferdige så kommer denne kjærringa luskende.
Snakk om tulling! :o))

Første utfordring var

DANS

Dans liksom, hmmm, det var jaggu en hard nøtt å knekke for meg.
Jeg danser ikke, jeg har ikke et eneste bilde som
har noe med dans å gjøre heller.
Ikke et eneste menneske som ser ut som det danser i hele fotoarkivet mitt!

Men så dukka denne dama opp, akkurat når jeg trengte ho.
Ja, ho lever jo ikke akkurat, men ho danser i det minste.
Hvis du lurer på hvor du har sett ho før, 
så befinner ho seg altså på Rikshospitalet i Oslo.

#frodihfotoch01

*Vinker og vinker og håper Frodith ser at jeg er med*

Er det eggene eller høna som går ut på dato?

Jeg kunne nok ha skrevet en hel bok om overgangsalderen. Og tiden etter! Når jeg en gang kommer så langt. For den er det ingen som snakker høyt om. Kanskje går det en haug med damer på min alder der ute og tror de er helt aleine om å ha det helt jævlig. For å snakke om det er vel igrunnen ganske tabu, selv i 2017. Mensen og sex og sånne ting som var tabu på min bestemors tid har vi jo fått frem i offentligheten. Men overgangsalderen, den er fortsatt studd bort lengst inne i skapet. Fortrengt. Det er litt flaut å snakke om det, sannsynligvis fordi den får oss til å innrømme at vi er litt mindre kvinnelige når vi først er kommet så langt i forfallet.

Det er ikke slik som denne “morsomme” vitsetegninga vil ha det til. For den er faktisk ikke morsom i det hele tatt! Jeg blir nesten litt småforbanna når jeg ser på den lykkelige høna! Lykkelig og uvitende.Stakkars fjærkre!

Sannhetens time kom hos gynekologen. Ikke sånn helt av seg selv, mens ho småpratet i vei for at jeg skulle slappe av og glemme hvilken stol jeg satt i. Neida, her måtte jeg gå rett på sak, spørre direkte og ikke unnlate noe som helst. Vel og merke da jeg hadde fått på meg tøyet igjen, og inntatt en mer naturlig sittestilling på en normal stol. Da kom bekreftelsen på det jeg egentlig hadde skjønt, og frykta, en god stund allerede! 

Det er skikkelig trist og frustrerende. For det er nemlig ikke bare eggene som blir for gamle! Hadde det enda vært det! Eggene har vi jo ikke brukt for uansett, nå som vi er i bestemorgenerasjonen og den ene ungen etter den andre har begynt å produsere barnebarn. Det toget har jo gått for leeeeenge siden. Og den biten av livet er helt greit å forholde seg til.

Men alt det andre er det verre med! Jeg har jo trodd at det var noe som holdt på en stund, for så å gå over igjen. Overgangsalderen. Det ligger jo til og med i navnet! Og etterpå skulle livet mitt komme tilbake, som det var før, og alt skulle fortsette i sin vante og kjente rytme. Uten mensen og uten heteturer, og alt det andre rare som jeg har kjempet mot i årevis. Det hørtes jo nesten litt forlokkende ut, og jeg er sikkert ikke den eneste dama som på mange måter har gledet meg til dette. Til å komme over elendigheta og tilbake til normalen. Som om ingenting hadde skjedd.

Jeg har misforstått totalt! Det er jo på en måte en overgang, problemet er bare at det ikke er det som var før som kommer tilbake etterpå. Egentlig burde det hett Forvandlingen, Slutten på det gode livet, Dau mus eller noe sånn. For på mange måter er faktisk en del av livet slutt når overgangsalderen er over. Hvis den går over da. Jeg har jo som sagt mine tvil om det. For nå har jeg holdt på i en evighet og blodprøvene viser at jeg fortsatt befinner meg i denne forhatte overgangen! Sinnsykt seigliva denne greia er! Og jeg kan ikke gjøre en dritt for at det skal gå fortere. Tro meg, jeg har forsøkt det meste for å lette disse årene! Alt mulig av helsekost, kremer, gele, tabletter. Jeg har brukt tusenvis av kroner i årenes løp, som jeg like gjerne kunne ha skylt ned i dass.

Alt er testet, bortsett fra hormoner. For det er det ingen som vil gi meg. 

Joda, noe er blitt bedre. Bedre enn det var mens det holdt på som verst. Jeg har ikke så vanvittige heteturer lengre. Ikke de der som gjorde at hjernen kokte og svetten rant både her og der. Jeg er bare skrekkelig varm, og svetten renner ikke hele tiden. Men om nettene er det omtrent som tidligere. Kjærringa foretrekker å ligge naken i vinduskarmen deler av nettene.. Det føles ikke sprøtt i det hele tatt det, spesielt ikke når det er 15 kuldegrader ute og drømmemannen ligger innhyllet i dobbeltdyna til langt opp over ørene. Som en annen mumie.

Nå har det jo vist seg at det var mer enn overgangen her. I denne kroppen. Sannsynligvis har ikke overgangen, som har fått skylda for alt i vel 10 år, vært helt alene om å bryte meg ned. Neida, fibromylagien skal sikkert ha minst halve skylda, og noe av det kunne vært unngått med litt medisinering tydeligvis. For flere år siden.

Det å sove en hel natt var helt utenkelig. For inntil et par måneder siden. Siden varmen delvis har forlatt åstedet, og jeg har fått noen tabletter som skulle få meg til å sove og ta toppen av smerten, har faktisk søvnen inntatt denne siden av senga også. Og noen ganger fryser jeg så innmari at jeg også ligger med dyna helt opp til nesetippen, akkurat som sidemannen. Eller så varmer jeg opp senga med varmeteppet jeg fikk til jul, før jeg skal legge meg. Når jeg husker det, og det er ikke så ofte fordi hjernen har tatt litt ferie .. regner med at det heller ikke er en overgang, men, men …

Går du fortsatt rundt og tror kroppen din skal dukke opp igjen? Medgjørlig og grei som den var i begynnelsen av 40-årene. Glem det! Det kommer ikke til å skje. Og da tenker jeg ikke på celluitter, hengepupper og geleaktig mage, for det er iallefall kommet for å bli. Nei, jeg tenker på funksjonen. Ikke en dritt er som det burde. Eller sånn som jeg trodde det skulle bli når jeg bare kom over kneika og tilbake til normalen igjen. Det er et sjokk rett og slett. Fryktelig deprimerende. Faktisk så tror jeg ikke at jeg hadde giftet meg igjen en gang, om jeg visste at dette var fremtidsutsiktene.

For å si det sånn: Kjør på med hormoner fra du kjenner de første antydninger til denne grusomme greia! Og om du har hatt en aldri så liten blodpropp når du var gravid, eller noe annet som kanskje kan få legene til å tvile på at dette er riktig behandling, drit i å si det! De leser jo aldri journalen din på eget initiativ, så de kommer ikke til å finne ut av det på egenhånd! Men jeg var så dum å si det selv. Hadde jeg kunne fått hormoner så ville jeg aldri ha tenkt på bivirkninger i det hele tatt. Jeg har bønnfalt både legen og gynekologen min om hormoner, men pga. en blodpropp i forrige århundre så er det ingen som har turt å ta ansvar for det. Og ikke fikk jeg lov å ta de på eget ansvar heller! Hadde jeg kunne fått tak i det selv hadde jeg aldri betenkt meg. 

Det er bedre å ha et godt liv mens en lever, enn å føle at en bare eksisterer ..

#overgangsalder #hormoner