I går da jeg gikk til byen tok jeg en svipp innom min barndoms gate. Huset er vel solgt minst tre ganger etter at min søster og jeg solgte det da pappa døde. En av gangene var vi faktisk på visning. Det var rart. Hele huset er bygd om på innsiden. Verken kjøkken eller stue var der det hadde vært. Rart, men på en måte godt også. For det var liksom ikke “vårt hjem” lengre.
Her bodde jeg fra jeg var to til jeg var 18. Jeg har jo alltid tenkt at vi hadde en flott barndom og oppvekst. Mamma og pappa holdt sammen, de jobbet begge to i trykkeriet som befant seg i første etasje i huset, og vi ble vel sett på som “de rike ungene i gata”. Vi hadde bil, båt, hus og hytte, siste skrik i klesveien og manglet aldri noe.
Huset rommet altså tre generasjoner og en arbeidsplass. Mor, far, to barn og ei farmor. Vi hadde alltid et kjæledyr eller tre. Katt, hund, gullfisk, undulater, hamstere, og til og med skilpadden Olga bodde her noen år.
Foreldrene våre jobbet alltid. Så det var nok nærmere tre, fire årsverk her enn to. Men siden det var i samme huset som vi bodde følte jeg aldri at jeg hadde en yrkesaktiv mamma. Når vi kom hjem fra skolen var hun alltid der for oss. Hjalp med leksene og smurte mat. Tiden ho var borte fra jobb måtte tas igjen på kveldstid. Når vi hadde lagt oss. Å være selvstendig næringsdrivende må ha vært et slit, men de klaget aldri. Noen ganger tenker jeg at det ikke er rart at mamma bare ble 58 år.
De dreiv med barnearbeid, disse foreldrene våre. Dermed fikk de dekket opp de ekstra årsverkene med å jobbe skrekkelig mye selv og så ta i bruk døtrene. Så fort vi kunne brukes til noe hjalp vi til i trykkeriet. Etter skolen, i helger og i ferier. Og vi fikk betaling for det. Så vi var nok de ungene med mest lommepenger i hele kvadraturen vi på den tiden. Dermed lærte vi fort at vi måtte jobbe for pengene. Ingenting kom av seg selv. Så jeg er egentlig nesten litt glad for at mamma og pappa ikke kan se meg nå, her jeg sitter på ræva og tar imot sykepenger uten å gjøre noe for dem.
Vi hadde også plikter i huset. Eller, alt hadde en pris, så var det litt opp til oss hva vi valgte å gjøre. Men å ikke gjøre noe var ikke et alternativ! Jeg var nok litt lat innimellom, så lillesøstera mi tjente ganske godt i perioder. Egentlig var jeg både irritert og misunnelig på den lille drittungen, som er 2 år og 4 måneder yngre enn meg, men jeg ble jo ikke rikere av den grunn.
Å pusse vinduer gjorde jeg derimot helt frivillig, ganske så ofte. Spesielt i skoleferiene. For da var det nemlig en superkjekk gutt som var på besøk hos besteforeldrene sine i andre etasje i blokka på andre siden av gata. Under over alle under begynte kjekkasen også å pusse vinduer av og til, så vi sto der i hver vår andre etasje, med gata imellom, og skulte på hverandre. Det ble med det!
Jeg husker ikke så mye fra barndommen jeg. Og har vel bestemt meg for at det ikke er noen vits i å grave så dypt i det. Noen minner dukker opp innimellom, men om de ikke er av det koselige slaget så bare begraver jeg dem så fort jeg kan igjen. Uansett hva det er, så er det liten vits i å fundere over slikt nå. Et hus kan skjule mange hemmeligheter, selv om alt ser perfekt ut utenfra.
Dette var i forrige århundre faktisk. Treninga i går derimot er ganske fersk. Og den sitter godt i kroppen, for å si det sånn. Ikke akkurat sånn normalt lemster. Jeg har hovnet opp i alle ledd, mellom knokene på fingrene, i ankelen og rundt knærne. Veldig rart, og det er skikkelig vondt. Allerede i morra er det på’n igjen. Jeg håper bare det kjennes bedre ut til da.
Her har våren tatt en liten pause igjen. Håper den ikke blir så langvarig. :o)
dvergpinschere i mitt hjerte: Takk, takk. :o) Ja, vi har vel en egen evne til å fortrenge det som ikke er så greit.
frodith: Ble ikke noe mer vår i dag, snarere tvert i mot! Håper dere er heldigere. :o)
fruensvilje: Vet ikke hva det er. Akkurat nå kan jeg nesten ikke gå, men var jo ute igjen i dag. Håper det går fort over.
Eva: Akkurat det der med de tekniske duppedingsene hadde pappa også. Bortsett fra en ting, og det var tv’n. Den tok det laaang tid før vi fikk, fordi han var av den formening at det kom til å ødelegge familiekosen eller noe sånn …
Som Frodith bor jeg i Oslo, og byen har ikke helt tatt på seg vårkåpa enda. Ser skittent å grått ut over å!t syntes jeg. Minner fra barndommen har jeg mange og gode 😊 Når jeg er på besøk hos bestisen Anne, ser jeg rett ned på barndomshjemmet mitt. En 4 mannsvilla hvor jeg bodde fra jeg var 6 uker til jeg var 6,5 år 💖
Fascinerende 😀 Det lille huset, og så mange mennesker og et firma i tillegg. Wow. Det var andre tider før ja, det er nå helt sikkert 🙂
Jeg har mange fine minner fra barndommen, og noen vonde minner også. Sånn er det sikkert for de fleste. Vet ikke hvor rike vi var i forhold til andre, men jeg vet at vi alltid fikk i hus tekniske nyvinninger før de fleste overhodet hadde vennet seg til tanken 🙂
Koselig å lese om ditt barndomshjem 🙂
en koselig historie fra ditt tidlige liv ) og kjekt å se huset hvor du vokste opp.
Koselig er det ikke å høre att du hovner opp i ledda,skal tro hva det skyldes ? vedvarer det må du bare snakke med legen igjen
Jeg har mye minner fra barndommen, mest fine egentlig 🙂 Og glad for det. Her er det også pause i våringa , men det får jammen sette igang igjen i morgen 🙂 Trenger de fine strålene 🙂
Ja her har også våren tatt en pause..surt og kaldt, men ikke regn, så da klager vi ikke..hihih. Jeg husker heller ikke mye av barndommen..men hadde heller ikke så veldig god barndom..så er nok derfor..høres topp ut å ha mor i huset..selv om hun jobbet.. ha en god dag! og god bedring med kroppen som protesterer!