Hei der ute. :o) Og takk for at akkurat DU kikker innom til meg. Det er torsdag og sola skinner. Fuglene kvitrer og synger om vår. Deilig! Og enda deiligere at været som var meldt til i dag ble helt feil. Jeg hadde jo bestemt meg for å gå til treninga, uansett, og ble litt småirritert fordi det var meldt skikkelig mye regn fra 6-12 i dag. Men heldigvis slapp jeg å stille i fullt regntøy for å løpe pustende og pesende gjennom skogen. Eller rundt et lite vann da. To ganger!

Her løpes det skjønner du. Noe kjærringa aldri har gjort i sitt liv! Løpe lissom! Kommer vel ikke til å fortsette med det etter denne møljetreninga heller, for jeg synes ikke det er så godt at det gjør noe. Det er regelrett vondt, både her og der.

Men i dag var pusten nesten den verste. Jeg glemte både nesespray og inhalatorene før jeg gikk. Og vettu, jeg merka veldig forskjell med og uten disse legemidlene. Og det er jo en positiv ting, for da hjelper det jo for noe dette her. Medisinene altså, ikke løpinga!

De pusher og prøver å oppmuntre oss så godt de kan. Disse unge, tynne, langhårede, spreke som skal få oss latsabber i form på kommunens regning. For noen hjelper det muligens når noen løper ved siden av og sier “kom igjen da, litt mer nå, dette klarer du”. Men for meg slår dette helt feil ut. Det er nesten som å vifte med et rødt håndkle foran tyren. Jeg gjør jo fanken med så godt jeg kan. Alltid. Selv om dette er noe jeg ikke vil. Så jeg har aller mest lyst til å kline til jentungen. Eller puffe ho ut i det vannet vi løp rundt. Så kunne ho bare ligge der og vake sammen med endene.

Til nå har jeg klart å ikke si noe. Jeg biter det i meg, selv om jeg er megairritert for at de tydeligvis har et helt feil bilde av meg. Det virker som om de tror at denne kjærringa aldri har beveget seg i hele slitt liv. Og det irriterer meg også. Gjett om jeg skal være glad når disse ukene er over? 

Dagens trening var i Baneheia, som jeg sa i går. Og jeg gikk til og fra. Til sammen ble det 10,5 km, 13.680 skritt og hvis det hadde vært trapper i stigningene så har jeg altså tilbakelagt 56 etasjer. Tidsmessig ble det 2,5 timer.

Faktisk gikk det litt kjappere å gå når ikke Jonas var med. For jeg stopper ikke opp og lukter her og der slik som bikkja. Ikke må jeg tisse hele tiden heller. Men det er litt stusselig å gå uten han, for da har jeg jo ikke noen å snakke med! ;o))