Jøss! Går det an? Jepp, tydeligvis. Møtet i dag, som jeg hadde grudd meg så sykt til at jeg sto opp klokka tre på natta, gikk greit. Egentlig. Men starten var jo heller klein da, der jeg sto ute i gangen ti, femten minutter før de åpna dørene. Sto der og hang, og følte meg som en skikkelig dust, sammen med en haug av våre nye landsmenn. De så ikke ut som om de gjorde noe av å stå der, snarere tvert i mot. Men nå er det jo mulig nav er en av grunnene til at de er kommet hit til dette kalde landet langt oppi nord. Ikke vet jeg.
Men jeg vet at jeg absolutt ikke hadde planer om dette. Å havne på nav. Bli en navsnylter. Likevel er det akkurat det jeg har vært det siste året, og kommer til å forbli en god stund fremover. Om ikke for alltid. Det er ingen god følelse. Men jeg må jo bare innse fakta, at med denne kroppen og dette hodet så har jeg ikke noe på en jobb å gjøre akkurat nå.
Kanskje er det en overgang. Men for å være ærlig så har jeg mine tvil nå. Dette er jo ikke noe som er kommet plutselig på over natten akkurat. Det er noe jeg har slitt med i minst ti år. Jeg er jo så flink til å overse kroppens signaler, det går nok over igjen, snart. Men denne ganga så ble det jo bare verre og verre … selv om jeg prøvde så godt jeg kunne, og enda litt til.
Dialogmøte. Tja. Noe veldige fremtidsplaner ble det ikke lagt her akkurat. Ikke denne ganga. Det var mest for å bli kjent med meg. For hvem er denne halvgamle kjærringa lissom? Jeg kjenner ho egentlig ikke. For ho derre Marit som jeg har kjent hele livet, ho er borte vekk! Det som er igjen her … det er jaggu ikke mye å samle på.
Nav-dama var en del yngre enn meg. Ho var verken overfladisk, dømmende eller frekk. Ho konkluderte med at jeg var en ekstrem sterk person som ville ordne opp i det meste selv, som hadde veldig problemer med å be om hjelp og akkurat nå var jeg ikke spesielt glad i meg selv heller. Lurer litt på hvordan ho fant frem til dette. For det er jo mitt gamle jeg ho snakka om der. Ho som jeg mista en plass på veien. Den eneste likheten er at denne her utgaven er enda mindre glad i seg selv enn den forrige, og da er det ganske ille egentlig.
Jeg hadde jo jobba og slitt hele livet. Så den hjelpa jeg skulle få nå, det hadde jeg allerede betalt for i årevis. Eeeeeh… ? Absolutt ikke den uttalelsen jeg hadde forventa. Men likevel føler jeg det så sykt nedverdigende å få penger fra nav, det er skikkelig forferdelig. Og å stå der i køen med alle de andre, som sikkert følte de holdt på å få drømmen oppfylt med påfyll på kontoen hver andre uke, uten å gjøre noe for det, det var ikke en god følelse. Ho skjønte faktisk det, saksbehandleren min, så neste gang jeg skal dit skulle jeg komme på ettermiddagen når de hadde stengt dørene for alle disse som ikke hadde noen konkret time.
Hva som skjer videre vet jeg ikke helt. Jeg ble iallefall ikke stemplet som psykisk syk, og det er jo en fin ting. Men at jeg hadde mange ting i løpet av livet som jeg bare hadde stengt inne en plass, og lukka døra til, det var det ikke noen tvil om. Når det ble for mye slikt, så var det ikke rart at alt på et eller annet tidspunkt stoppa opp. At jeg hadde holdt meg på beina såpass lenge var visst nesten et under …
Ho tegnet og fortalte. Og det er ikke noen genistrek ovenfor meg akkurat! Da kjenner jeg piggene skvetter ut på ryggrada! Jeg er jo ikke helt teit. Jeg forstår jo norsk helt perfekt og klarer å fatte hva som blir sagt uten at det må en hel liten tegneserie til. Men ho hadde sikkert just vært på kurs og lært at slik blir alt så greit og lettfattelig, at selv den mest ressurssvake naver bør få det med seg.
Ja, jeg har stengt inne både det ene og det andre. Det har vært min måte å komme videre på. Hodet mitt er fullt av små beholdere som inneholder triste ting, men jeg trodde jeg hadde skrudd lokkene så sykt godt fast at det kom til å ligge der inne for evig og alltid. Og det tror jeg fortsatt. Tankespinnet mitt tar likevel aldri pause. Det svirrer rundt og rundt hele døgnet oppi der, men det er ikke disse tingene i boksene jeg grubler på. Det er mer nåtidens problemer, de som jeg ikke har klart å lokke inn i en egen boks enda. Alt dette som jeg jakter febrilsk på hele natta, uten hell. Mulig det hjelper om nav stiller med et helt jaktlag? Selv om jeg på nåværende tidspunkt ikke kan se for meg at dette hjelper mot alle smertene og utmattelsen, migrenen, tinnitusen og hele elendigheta, så er jeg villig til å prøve det meste nå. For hva har jeg egentlig å tape?
Jeg håper jeg får beholde denne dama. Ja, misforstå ikke, jeg har ikke bytta leir altså. Tenkte helst at det var ok å ha en fast person å forholde seg til. Men ho visste ikke, og jeg vet iallefall ikke noe mer. Det er jo typisk nav å bytte saksbehandlere sånn i hytt og pine, slik at en må begynne på’n igjen rett som det er. Bare for å villede fienden.
Etter dagens møte har nav altså fått to plusspoeng herfra. For noen uker siden søkte jeg nemlig om å beholde arbeidsavklaringspengene om jeg tok en ukes ferie. Hadde jo ikke regnet med å få noe svar før det var for seint. Men vettu, et døgn etter kom det. Svaret. Og det var positivt! Det skulle jo nesten ikke gått an!
Til lørdag reiser vi en uke til Kroatia, drømmemannen og jeg. Jeg håper at det blir sol og varmt slik at kroppen spiller litt mer på mitt lag. For å være i krig med sin egen kropp sånn på heltid er ganske slitsomt, da er det ikke så mye futt igjen til andre ting.
Fortsatt god kveld til deg. Jeg må snart begynne å tenke på hva jeg skal putte i kofferten. Jeg hater å pakke! Men har lovet reisefølget mitt å være ferdig med det der i morra, før han kommer hjem fra jobb. Dermed har jeg jo enda god tid. Egentlig. ;o)
