… og det vil ingen ende ta!

God morgen der ute. :o) Her går alt sin skjeve gang. Det hadde igrunnen vært ganske ok om det snart begynte å gå litt rett frem – og helst i riktig retning også nå. Torsdag kveld/natt ble jeg skikkelig dårlig, og kom meg til legen, igjen. Heldigvis kommer jeg nesten alltid rett inn om det er noe, og det har jeg skjønt er en positiv ting på et legekontor. Det nytter liksom ikke vente på en time i ei uke eller to når det er du trenger den.

Bronkitten har krøpet opp til bihulene. Det er nå jeg har lyst til å si: – Hva var det jeg sa? Jeg har jo hatt dette så mange ganger tidligere i årenes løp at jeg kan oppskriften. Jeg kjenner min egen kropp veldig godt etterhvert. Men nå har jeg fått en hestekur av en antibiotikakur, en slik de alltid gav etter minst et forsøk med en vanlig kur tidligere. Siste utvei lissom.

Krysser alt jeg har for at dette forsvinner nå. Og det trenger absolutt ikke komme tilbake på denne siden av jul! Med diverse astmamedisiner, Prednisolon, Kodein og masse annet rart, bør jeg bli frisk som en fisk ganske snart. Det er så ille at jeg føler meg nesten som et vandrende apotek. Jeg som er så imot tabletter! Legen foreslo at jeg skulle kjøpe meg en dosett. Herregud da! Men jeg skjønner jo hvorfor, når jeg står der nede på badet og teller opp og plukker ut fra den ene pakka etter den andre. Har jeg huska alt? Tok jeg den tidligere eller? Har jo litt bomull i hodet også, eller fibo-tåke som det visstnok kalles. Så i det siste skriver jeg inn på mobilen hva jeg har tatt til hvilket tidspunkt. Det er sykt fort å gå surr her.

Jeg høres ut som en storrøyker når jeg hoster. Og puster. Som kols i siste stadie. Og tro meg, jeg vet hvordan det høres ut. Pappa hadde nemlig kols og røykte til siste åndedrag. Men jeg har jo som sagt aldri tatt et trekk i hele mitt liv! Fastlegen mener at jeg har hatt astma leeeenge, kanskje helt siden jeg var barn. At jeg har forsøkt å fortelle både den ene og andre legen at det er noe galt med pusten min i sikkert 20 år har jo ikke hjulpet. Før nå. Så nå har lungelegen gitt meg en haug medisiner som skal prøves ut i et år. Og da kunne det være at jeg ble kvitt disse stadig tilbakevennende infeksjonene. Selv om jeg personlig mener at de kommer fordi jeg er så sliten og overhodet ikke har noe immunforsvar for tia, og den tia har vart sykt lenge nå. I årevis. Men det kan jo være det også kan ordne seg, om jeg kan klare å holde meg frisk litt lengre enn et par måneder av ganga. Ikke vet jeg. Men det er jo lov å håpe.

Det var ikke bare en badhair-day i går. Du skjønner lissom at du ikke helt ser ut som en nyutsprungen rose når legen reiser seg opp og gir deg en god klem sånn plutselig, og de på apoteket ønsker deg riktig god bedring … Om noen hadde fortalt meg for noen år siden at det gikk an å ha det så jævelig vondt og føle seg så elendig, uten å være innlagt en plass, så hadde jeg trodd at de fleipet! 

Det var det. Sola skinner og etter tre dager med uhyggelige mengder regn holder drømmemannen på å ta ned presenningen over verandaen. Tre dager av ferien hans gikk til ingenting. Sykt irriterende når en har tatt fri for å fikse huset. Men jeg tror nesten jeg irriterer meg mer enn han. Jeg har jo aldri tatt ut en eneste feriedag uten at jeg skulle vekk herfra, hjelpe en syk unge/passe barnebarn eller noe i den duren.

Det så slett ikke så galt ut under her. Ikke som frykta. Problemet vårt har vel vært mer alt regnet fra oven. Ikke så bra når en har åpnet opp helt ned til takplatene. For joda, vi har fått vann både ned i sofaen i kjellerstua og i ganga på grunn av det. Selv om presenninga så helt tett ut. Veldig, veldig irriterende! Nå håper jeg bare vi (eller han da) får tettet igjen før godværet forsvinner igjen. Så får terrassebordene og finishen vente til senere, for nå har han ikke mer ferie å ta til dette formålet, selv om værgudene visstnok skal vise seg fra en helt annen side i neste uke. Men det meldte de jo da vi bestemte oss for å begynne også. Ikke helt til å stole på de derre gudene.

Håper du får en fin lørdag. :o) Min blir nok tilbragt ganske stille og rolig i sofaen, men snart er jeg sikkert litt mer oppegående igjen. Gleder meg til det.

10 kommentarer

Siste innlegg