Og det er sant. Dessverre. Alle seks har vel erfart at livet etter 50 ikke ble som vi hadde planlagt. For noen starta det vel igrunnen i 40-årene også. Vi har slitt, og sliter, på hver vår måte. Vi har mista foreldre og søsken, vi har hatt veldig syke barn, ei har mista dattera, vi har blitt single både en og tre ganger, og har altså av ymse grunner vært nede og hilst mer eller mindre på de nederste trinnene i kjellertrappa i tur og orden. Og da har vi ikke vært der for hverandre! Ikke sånn på ordentlig. Det er ganske skremmende igrunnen, vi som burde være så sammensveisa. Som burde kjenne hverandre så godt etter alle disse årene. Men vi takler liksom ikke helt den andres sorg eller problemer. Alle har nok med sitt.
En grunn til det kunne være at vi ikke gjorde nok sammen. Som før. Andre venninneklubber reiser gjerne på tur, møtes utenom disse faste kveldene, stikker innom til hverandre til en kaffikopp sånn på sparket. Og det var der det kom, fra den ene; Men vi som jobber har liksom ikke så mye overskudd og energi midt i uka.
Takk for den du! Jeg følte meg jo sinnsykt truffet øyeblikkelig. Egentlig kjente jeg faktisk at jeg ble litt småforbanna, langt der inne. Og det var en litt god følelse, tro det eller ei, for da fikk jeg bevis for at den gamle Marit faktisk er der inne et sted. Selv om det er skrekkelig lenge siden jeg har sett noe til ho. Men jeg sa jo selvsagt ikke noe særlig. Kampånden orka ikke.
Det er jo en grunn til at jeg ikke jobber. Og grunnen er nettopp det at jeg ikke orker noe.. Og da mener jeg IKKE NOE. Nada. Det var ikke jobben det var noe galt med, eller lysten på å ha mer fritid som gjorde at det stoppa opp. Jeg har jaggu kjempa i mange år for å fortsatt være en del av arbeidslivet, med en vel fortjent lønn som gevinst hver måned. Jeg har stått på og slitt meg gjennom mange år, bare fordi jeg ikke ville havne i denne situasjonen jeg er i nå. Jeg har kutta og kutta på ting i fritiden. Faktisk har jeg nesten kutta ut hele livet mitt, før jeg måtte gi slipp på jobben. Og det føles ikke som en seier akkurat. Bare så det er sagt.
Kanskje jeg burde ha kutta litt i jobbprosenten heller. For lenge siden. Før det ble et uoverkommelig slit å dusje og vaske håret. For når du er kommet så langt, da er det jaggu ikke så mye igjen. Når jeg, som i går, klarte både det, rydde ut av oppvaskmaskinen, sette på en vaskemaskin og brette tøy, puss gå tur med Jonas, da var jeg egentlig på nullpunktet lenge før jeg skulle ut på kvelden. Jeg hadde sykt lyst til å si jeg ikke kom. Men bare for noen år siden så var det helt som det skulle være, selv om jeg i tillegg hadde vært på jobb og henta et barnebarn i barnehagen. Før klarte jeg alt, og jeg følte meg som et ordentlig menneske som hadde et liv, som bidro med noe. Nå går jeg bare hjemme og slenger …
Nesten alt det sosiale livet mitt er borte. Vi gjør uhyre sjeldent noe. Jeg orker ikke være plasser der det er mange folk. Jeg er utslitt før jeg står opp og verker over alt. Det verste er muligens hodet og øresusen, for den gjør meg nesten helt handlingslammet. Men alt henger jo sammen, så om kroppen ikke samarbeider, så blir tinnitusen mye verre. Og når den blir verre, så blir jeg jo så sliten at jeg nesten ikke kan tenke. Såpass at jeg ikke en gang klarer å strikke, lese eller blogge som før.
Ordene triller ikke lengre automatisk fra hjernen, via fingrene og ut på tastaturet. Jeg bruker masse energi, og ikke minst tid, for å til et lite innlegg her. Men jeg elsker jo å skrive og har absolutt ikke lyst til å gi opp det også. Ikke helt. Ikke enda. Jeg er jo vant til å sitte med en pc og jobbe hele livet, dette har vært en stor del av hverdagen min alltid. Selv om det da var litt mer fornuftige ting som kom opp på skjermen. Men jeg tror hjernecellene har godt av at jeg fortsetter, om enn bare på en blogg. Dessuten føler jeg at jeg hører til litt. At jeg er en del av noe fortsatt. Og det er en god følelse som jeg absolutt ikke har lyst til å gi slipp på.
Barnebarna og barna min ser jeg nesten aldri lengre. Føler jeg. Selv om de bor så nærme. Sist de var her, for en uke siden, så var jeg så dårlig at jeg nesten ikke husker en dritt fra middagen. Faktisk så tror jeg det skremte vettet av dem alle sammen, å se mamma sånn. Det yngste barnebarnet mitt som er halvannet kjenner nesten ikke mormor. Det er en stor sorg for meg. Her som det alltid var åpent hus til enhver tid, mormor henta barn i barnehagen og hadde overnattingsgjester rett som det var. Jeg bakte sammen med dem, lå og lekte på gulvet og lekte tikken rundt spisebordet. Hvor er den mormora blitt av? Ho som skulle klare den oppgaven så mye bedre enn sin egen mor … som begynte så bra med de første barnebarna. Nå er jeg vel på lik linje med den jeg skulle overgå, og det er jaggu ikke mye å skryte av.
Vel, tilbake til gårsdagens diskusjon. For å få mer kontakt igjen ble det foreslått både det ene og det andre. At vi måtte planlegge en tur. At vi kunne møtes ute, på en restaurant, med faste mellomrom. Ta en svipptur til Danmark, eller en harrytur til Sverige. Gjerne med buss, da ingen av oss har lyst til å kjøre. Men hallo! Det er jo akkurat slike ting jeg ikke kan!
Jeg har gitt opp å forklare. Det er bedre å holde kjeft. Så får jeg heller ta skylda for å spolere når den tid kommer. For vi som bare går hjemme må jo ha nok av overskudd og energi. For oss er det ingen unnskyldning for å ikke være med på noe. Vi er jo tross alt ikke på jobb.
Når mine aller nærmeste venner fortsatt ikke skjønner en dritt … så er det jaggu ikke rart at ikke resten av omverdenen forstår hvorfor jeg bare går her og dasser og snylter på nav. For å være helt ærlig så sliter jeg litt med det selv også. Sliter med at jeg ikke bare kunne ta meg sammen, som jeg alltid har gjort. Sliter meg at JEG måtte kaste inn håndkleet. Jeg som aldri skulle slutte å jobbe, ikke en gang om vi vant 100-millioner i lotto. For jeg elska jo jobben min, og kunne absolutt ikke tenke meg et liv der jeg ikke skulle stå opp om morra’n for å gå på jobb! Faktisk elska jeg den nok ganske mye mer enn jeg elsker meg selv. For på en måte straffer jeg denne her Mariten, hver eneste dag. Jeg forteller meg selv gang på gang at jeg ikke er verdt en dritt. Nettopp fordi jeg ikke jobber. Og da fortjener jeg selvsagt ikke å ha det greit heller. Sånn i privaten.
Jeg skulle mer enn gjerne ha bytta hverdag med deg, bare så du vet det! Så kan jo du overta denne fantastiske kroppen min, og de gode hverdagene med så mye overskudd og innhold …
Sorry! Det måtte bare ut. ♥ Nyt onsdagen, den som kan, for den kommer aldri tilbake.
Midtlivskrise på facebook finner du HER. Jeg blir veldig glad for hvert eneste liker-klikk,
Takk Frodith for din kommentar om at det er lov å være trøtt når man jobber også, jeg er den personen som blir “uthengt” omtalt her. Litt trist at en person jeg har kjent i mange og tredve år ikke kjenner meg bedre enn dette.
lulltove: Vet at det ikke er bullshit, for tidligere starta jeg alltid dagene med “du er jaggu ikke så verst til å være over 50”. Hehe. Og det funka så lenge jeg holdt på. Men så gikk det over … Får ikke noen hjelp. Har en lege som har gitt meg opp, og synes det er veldig vanskelig å bytte midt oppi dette. Venter på et møte med nav og lege, så skal de finne ut hva de vil gjøre med meg. Takk for klem.
karidansen: Tror innerst inne at ho mente akkurat det ho sa. Men burde sikkert bare ha oversett det.
annebe: Takk. Trodde ikke det skulle bli så tungt dette … håper det blir bedre etterhvert.
da håper jeg att det kan finnes noe du kan greie om ikke 100% så iallefall litt,det kan være nok til å få økt den daglige trivselen :)) lykke til og tusen takk,gleder meg veldig til det nye barnebarnet kommer :))
frodith: Ja, skjønner. For jeg har jo hatt det slik i årevis før jeg havna her. Men når det gjelder det sosiale, så er det jo formen min som ikke takler det, ikke at jeg ikke har noen jobb, eller ER noe …
fruensvilje: Takk. 🙂 Jeg vet jo ikke om hverdagene forblir slik som dette. Skal vel gjennom en del arbeidsutprøving eller noe … Kan ikke fordra når jeg ikke vet hva som skal skje. Ikke har kontroll på min egen dag. Her er dagen blank, ingen avtaler. Og det er like greit etter to dager med noe utenfor huset. Ha en fin dag du også. Så gøy med flere barnebarn.
skjønner deg godt jeg,vi er nok mange i den situasjonen,en lærer å leve med problemene over tid,noen fort og noen trenger lang tid,men en får en slags hverdag til slutt,alikavel er det viktig å holde litt på det sosiale som du gjorde ved å møte opp på syforeningen ,så håper jeg att du får en fin dag i dag :)) jeg baker kake til en julemesse i bygda og ellers strikker jeg babytøy til barnebarn nr 5 som blir født i mai neste år
Det er litt for mye fokus på hva man GJØR her i livet, i stedet for hvem man ER. Det gjør at det sosiale blir slitsomt for mange. Jeg har sett det i mange sammenhenger, selv om det ikke har gjeldt MEG. Det er en klumsete måte mange samtaler begynner med, fordi man mangler inngangporter til samtaler med folk. Nå kjenner jo du de du var på selskap med, og det var nok ikke SÅNN hun mente tingene hun sa, men hun mente nok bare at HUN var sliten også, go ikke orket noe. For jeg som har jobb orker HELLER ikke noe, om du skjønner hva jeg mener. Det blir bare jobb. Og sånn tror jeg mange har det, så du får ta det som et tegn på at andre sliter også, mer enn at det var noe hint av noe slag. Felles trøst eller noe?
Jeg skjønner deg godt..man er hjemme fordi man ikke kan klare noe annet..ikke fordi man har lyst til å “gå glipp av “det meste i livet..
Jeg kutta ut “symøtet” som jeg hadde vært med på i 35 år for fem år siden jeg.. og alt det andre jeg drev med også.. som riding, treningssenter, kurs og sosiale samvær .. Men jeg har kommet dit nå at jeg klarer å glede meg over de små tinga jeg får til.. som å bake rundstykker en dag.. eller ta en kaffe med mannen på lørdager.. men det tok noen år å komme dit at jeg ikke følte meg som et “dårligere” menneske siden jeg ikke var/er i jobb… Klem til deg <3
De årene jeg var ute av jobb syntes jeg det var vanskelig å møte opp i sosiale settinger og treffe nye folk. For standardspørsmålet er gjerne . “Hva jobber du med?” Hun som sa den setningen om “Vi som er i jobb”, mente antagelig ikke noe vondt med det i det hele tatt – altså ingen kritikk overfor deg som ikke makter å være i jobb nå. Det handler mest om din sorg og ditt forsvar. Så – om du klarer å la være å ta deg nær av sånne bemerkninger, så har DU det best – sjøl om jeg godt kan forstå følelsen – og kjenne meg igjen!
Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver! Etter år med fatique og på NAV kan jeg nå jobbe deltid, men det var skikkelig tøft når familie og venner visste om noen med samme diagnose som jobbet full tid…….. Jeg rakket ned på meg selv og følte meg verdiløs! (hvilket er en avansert form for selvskading) Å snakke seg selv ned er ikke lurt, det vet jeg av erfaring! Vær oppmerksom på hva du sier til deg selv og hvilke ord du bruker og bytt dem ut! Høres kanskje ut som bulls.. men det er veldig effektivt. Det jeg lurer på er om du får noen hjelp til å komme tilbake til det livet du hadde og elsket? Du skal ikke være der du er nå for bestandig! Mange styrkeklemmer til deg fra meg <3