Jepp. Sånn føltes det da jeg sto opp i dag. Iskaldt over alt, så det var like før jeg bare krøyp inn under dyna igjen. Men selv der var det så kaldt i natt at jeg måtte stå opp og kle på meg. Det hører til sjeldenhetene. Så da morra’n kom våkna kjærringa med både pysjbukser, ullsokker, singlet og – ullgenser. Likevel var jeg ikke varm. Til kvelden tror jeg de flotte vottene som svigermor strikka bør ligge som en kriseløsning på nattbordet rett og slett. Om det er meg eller temperaturen det står verst til med er jeg ikke helt sikker på. Men greit er det ikke.

Kalde, vindfulle dager som dette setter seg litt i kroppen. Så akkurat i natt var jeg veldig glad for at jeg hadde noe smertestillende, selv om jeg blir helt rusa av den dritten. Ikke så farlig når en bare skal inn under dyna igjen, men på dagtid orker jeg ikke det der. Litt verk får en da tåle, når en først var så uheldig å få en kropp som dette. Dessuten har det jo kommet gradvis over ti års tid, så på en måte blir det jo en vane. Men om jeg plutselig hadde våkna opp med disse smertene, uten å ha gått gradene oppover, så tror jeg nesten jeg hadde strøket med.

Det er forferdelig vondt innimellom. Såpass at jeg bare har lyst å gi opp og sette meg ned og grine. Men det hjelper jo ikke for noe det heller. Så en må vel bare innstille dagene etter kroppen da, så godt en kan. Enn så lenge trenger jeg iallefall ikke møte for opptrening og arbeidsutprøving på morrakvisten, og det er jeg veldig takknemlig for. Nav påstår de sendte søknaden forrige mandag, på Stamina har de ikke mottatt noe. Så foreløpig er jeg nok forlagt i en eller annen haug på et skrivebord hos nav. Og der kan jeg jo godt ligge frem til våren dukker opp. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Utsikten fra vinduene er som dette. Er det rart jeg følte jeg var på hyttetur i vinterfjellet da jeg dro vekk gardinene på soverommet? Akkurat nå føles det regelrett som om vi holder på å snø inne. Og det skal visst fortsette en god stund. Men i følge drømmemannen har vi nok av ved! Jeg er ganske sikker på at fyren må ha fått en aldri så liten kortslutning i toppetasjen, for den lille stabelen som ligger igjen ute i garasjen holder sikkert ikke til mer enn fjorten dager. Men, men … han får jo bare leve i troa til det er tomt der ute. 

Varmepumpa går på høygir. Dessuten fyrer jeg i peisen i andre enden av stua. Så etterhvert kommer det seg sikkert. Men da skal jeg ut! Bilen min kommer det til å ta en time å tine opp, og ikke vet jeg om jeg kommer over brøytefonna heller, så derfor tar jeg beina fatt. Til og med uten hund.

Egentlig skulle eldste dattera stikke opp her i dag. Med et par unger. Men i dette været er det best å holde seg innendørs.

Derfor går heller kjærringa ned dit. Jeg pleier å ta en stopp der innimellom, når Jonas og jeg er ute på tur. Så ligger han på verandaen når ho mor er inne og drikker te. Men i dag må han bli hjemme, så får han bli med på tur i ettermiddag heller. Han har herjet rundt i hagen en stund allerede, så han lider ingen nød. Men likevel har jeg alltid dårlig samvittighet når jeg tar beina fatt uten å ta hunden med. Og det er ganske irriterende! For innerst inne vet jeg jo at dette firbente, digre dyret får mer enn nok trim.

I går var det like ille. Om enn ikke så kaldt. Her fra turen til Jonas og meg. Der vi hadde en stopp hos den andre dattera mi, slik at jeg fikk stelt øyenbrynene mine. Det snødde og blåste noe sykt, og bikkja var toppfornøyd! Han elsker dette hvite som virvler opp over alt, og oppfører seg regelrett som en tulling. Eller som en liten valp da. Bare det at denne her veier 75 kilo, og valpenykker ser ikke fullt så sjarmerende ut da. Hadde han visst hvor teit han så ut, så hadde han sikkert skjerpet seg for lengst!

Jonas the Snowdog. Han fryser tydeligvis ikke. Så det er jo greit at alle denne underpelsen er greit for noe da, sånn rent bortsett fra å legge seg som et teppe over parketten. For han ligger nemlig ute i snøføyka og koser seg. Vil helst ikke inn, og når han endelig finner ut at litt opptining hadde vært greit, så må vi nesten grave han frem. Kunne han bare lære å riste av seg alt dette hvite før han kom inn i stua … da hadde ho mor blitt skikkelig glad!

En fordel med slikt vintervær: Han blir jaffal ikke skitten!  

Kos deg med det været du har. Og må du kvæle en snømann eller tre for å få det bedre, sånn som Frodith var inne på i går, så bare gjør det! ♥ Men pass på at det ikke er så mange som ser deg i aksjon, for da kan det jo hende at du må tilbringe de kommende ukene en helt annen plass enn hjemme.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Så var det søndag igjen. Ja, vi har altså ikke vært på tur allerede. For bildene er fra en kveld tidligere i uka. Her er vi ikke kommet så langt, og formen i natt og til nå har ikke vært så mye å skryte av. Så foreløpig skal det ikke skje en dritt hos oss. Jonas ligger ute på terrassen og ser på snøen som fyker rundt, og ellers er det ikke et bittelite glimt av blå himmel en gang. Så dagen blir ikke helt som den forrige søndagen var for oss. Men det kan jo ta seg opp litt utover dagen, så en skal aldri si aldri.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Disse bildene er fra Åros i Søgne. En flott plass å gå tur sånn utenom campingsesongen. Her fins både leiligheter, utleiehytter, gjestebrygge og badebasseng. Har sjeldent vært her i sommersesongen, men det ser ut som en fin plass for de som higer etter en campingferie på Sørlandet. Selv om jeg nok hadde dratt enda litt vestover til strendene der. 

Se her da! Det er ikke bare Valentines day og Halloween vi har importert fra det store utland. Slike gjerder med hengelåser, som skal bevitne kjærligheten mellom to personer, har vi sett mange av i Estland, Litauen, Latvia og Polen når vi har vært på ferie dit. Unge kjærestepar får gravert inn navnene sine på en hengelås, henger den fast i gjerdet og kaster nøkkelen i elva. Her er det såvidt startet.

I Paris har dette vært en tradisjon i årevis. Anslagsvis var det over en million låser rundt om på de forskjellige broene i byen. Styresmaktene mente at det både var skjemmende og farlig, og da en bit av gjerdet fra den ikoniske gangbroen Pont des Arts fra 1804 falt ned i elven i 2014, ble det besluttet at alle låsene måtte bort. Det ble anslått at vekten av hengelåsene på denne gangbroen utgjorde 45 tonn!

Året etter startet myndighetene i Paris fjerningen av låsene. I frykt for at flere gjerder skulle ramle ned. Metallrekkverkene skulle erstattes av glatte glassplater slik at det ble umulig å feste nye låser. Forsøk på å heller få unge kjærestepar til å legge inn kjærlighetserklæringene sine digitalt på en nettside ble ikke den store suksessen. Infoen fra Paris fant jeg HER.

Trenden med hengelåsene startet visstnok i Asia. Men har etterhvert spredd seg til stadig flere land. Her i nærheten av oss vet jeg bare om broa i Søgne, men det kan godt være det fins flere.

Har dere slike tradisjoner der du bor?

Jeg har ingen lås med mitt navn på. I forrige århundre var det jo mer vanlig å risse navnene sirlig inn i barken på et tre, og lage et hjerte rundt. Det kan jeg nok ha gjort en eller annen gang tidlig i ungdommen, men sannsynligvis er det treet borte for lenge siden. På lik linje med kjærligheten til gutten som jeg delte hjerte med.

Når du følger gangveien fra Åros kommer du til Høllen. Dette er ikke en rundtur, så en må tilbake samme vei. Høllen fremstår som en fantastisk liten sørlandsidyll, spesielt på sommeren. Kanskje litt stille og forlatt nå, men med et yrende folkeliv på rett tid av året.

Her snør det mer og mer. Det er skikkelig flott ute – når en sitter inne. ♥ Kos deg. 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Nå snakker vi ikke om menn altså. Eller kvinner for den saks skyld. Akkurat nå var klær det jeg egentlig tenkte på. Klær og gjenbruk. Kjøp og salg. En ganske grei ting faktisk, om en vil ha litt gjennomtrekk i skuffene og skapenes innerste hjørner.

Nå er det vel ikke helt ukjent at jeg liker gjenbruk. Det meste i dette huset har vært brukt tidligere, av andre. Til og med drømmemannen. Men så lenge alt er tålig pent brukt, reint og lukter godt så synes jeg det er helt greit å arve ting. Eller kjøpe da, for det er jo svært lite her i livet som er gratis. Men tenkt så mye billigere det er å kjøpe brukt enn å kjøpe nytt! Og minst like greit å kvitte seg med ting på denne måten også, for da får en jo litt penger igjen for klær en ikke bruker, til å kjøpe noe nytt gammelt en heller har lyst til å ha. Noe andre er gått lei av for lenge siden. Veldig smart.

Jeg har vel i perioder vært mer flink på kjøp enn på salg. Og det er jo litt dumt. Da hoper det seg opp her, i den ene hyllemeteren etter den andre. For skap har vi nok av, egentlig. Nå som det ikke bor andre enn drømmemannen og meg her. Han har tre skap som han nesten får lov å ha for seg selv – jeg har resten. Og det er maaaaange. Pluss alle skuffene. Fordelt på tre soverom, og litt her og der. For ikke å snakke om loftet. Der burde det ha vært masse plass, noe det av en eller annen merkelig grunn ikke er. Og det er ikke bare julepynten som opptar de kvadratmeterne.

I sin tid hadde jeg tre kasser på loftet med klær. Eeeeeh … nå ligger det meste litt strødd utover, i en salig blanding av det meste en har samla seg opp i årenes løp. Ting med mer eller mindre affeksjonsverdi. Ting som det er for galt å kaste selv om en innerst inne vet at det aldri i livet kommer ned fra det loftet før huset en gang skal selges. Ting som drømmemannen karakteriserer som søppel. Og han har selvsagt rett, selv om jeg protesterer hver eneste gang vi er inne på det temaet. Han mener vi bare kunne kutta et hull i gavlen på huset og skuffa alt ut i en container. Jeg ville ikke ha savna en dritt. Og … eeeeh, hva så, det ligger jo ikke i veien for noen der oppe akkurat. Det eneste jeg har full kontroll på er julepynten. Ellers er det ufremkommelig. Noe jeg har tenkt å gjøre noe med de siste seks årene. Minst. Men skjer det noe? Nope …

Tilbake til kassene med tøy. Minus ti kilo sto det på dem. Morro. Og jeg hadde jo en seriøs plan om at det en gang skulle passe igjen. Men det er lenge, lenge siden det … De er vekk for en god del år siden heldigvis. Ikke kiloene dessverre, de har vel igrunnen heller formert seg. Men kassene. Med innhold. Jeg tror det endte med at det ble kasta. For det var før det var så kult med kjøp og salg og sånn. Før en kunne kvitte seg med det meste via Facebook og andre sider på nettet.

Jeg har hatt klesdilla hele livet. Og smykkedilla. Og strømpefetish i følge min søster. Men fordelen med smykker er at de tar litt mindre plass enn andre ting. Så de kan kjapt legges vekk i en skuff her og der. Smykkeskrin har jeg gitt opp for lengst. Måtte i tilfelle ha vært en sånn stor, gammeldags Amerikakoffert som hadde passa best. Og en slik har jeg også. Som jeg har forsøkt å selge uten hell. Har ikke hjerte til å kaste den heller, for den tilhørte min oldefar. Ikke får jeg den opp på loftet, til det var den to centimeter for bred, så da står den bare her i en krok og samler støv. Men ergometersykkelen har jeg gitt vekk altså, såpass selvinnsikt har jeg, at den forsvant etter en stund som fungerende klesstativ i en krok.

Klærne opptar mye plass. Og jeg har det siste halvåret gjort en stor innsats for å bli kvitt noe. Selvsagt slenger jeg en god del i de forskjellige kontainerne rundtforbi. Noe gir jeg vekk til folk jeg kjenner. Men mye ser ut som det er helt nytt, mye er nytt og mye har vært veldig dyrt i innkjøp. Dette prøver jeg å selge. Senest torsdag kom det ei og henta ei klespakke med 25 plagg til kroner 600. Ellers selger jeg plagg for plagg, mest via forskjellige sider på Facebook. Har laget meg ei gruppe selv, der det bare er noen få medlemmer. Men det er litt lettere å få oversikten på den måten. Shoppeguris overflod heter den, ta gjerne en tur inn og se hvilke feil- og impulskjøp som ligger for salg der.

Merkelig nok har jeg ikke skodilla. Eller noen utpreget veskedille. Egentlig hater jeg å kjøpe sko. Men siden jeg helst vil ha sko som skal passe til alle antrekkene, blir det jo litt sko ut av det likevel. Ikke fordi jeg synes det er så gøy med sko altså, bare sånn fordi det er helt nødvendig for et komplett antrekk. Det er ikke fullt så gøy når jeg ikke lengre klarer å gå på sko med hæler lengre, for da begrenser det seg litt. Det meste som er kult har jo en hæl så høy som Eiffeltårnet, og om denne kjærringa får stabla seg opp på noe slikt så er det merkelig nok ikke fullt så kult lengre. Og det er jo litt synd. Det tok en del år før jeg skjønte det, men de siste årene har jeg fint klart å styre unna slikt skotøy som jeg innerst inne visste bare kom til å bli lagra lengst inn i skapet. 

Jeg er nok blitt litt av ei joggebuksekjærring. Så lenge jeg ikke skal på jobb, eller så mange andre plasser i løpet av uka, så vaser jeg mye rundt i det samme. Dermed står skapene der, fullstappet med godbiter som aldri får sett dagslys lengre. Jeg som nesten aldri gikk rundt i joggebukser kan bo i slike nå. Dag ut og dag inn. Skikkelig stusselig egentlig. Men uhyre behagelig. Farlig sløvt å ikke ha på seg noe som strammer. Det er nok grunnen til at kroppen til stadighet blir litt større og større, sånn helt uten at en merker det. Før kiloene sitter der, som støpt! Den stilige dama drømmemannen falt for, ho er rett og slett ikke så stilig lengre. Fordi ho verken gidder eller orker sånn i hverdagen. Men jeg har enda et bittelite håp om at ho dukker opp igjen. For skal jeg være helt ærlig så likte jeg den dama mye bedre enn joggebuksevesenet. 

Selv om jeg ikke pynter meg til daglig har jeg stadig lyst på noe nytt. Den besettelsen er ikke så lett å bli kvitt, til tross for at jeg verken har behov for mer klær, eller har råd til det på samme måte som tidligere. Men nå har jeg en avtale med meg selv om at noe må ut av skapene før nye ting kan komme inn. Det er rett og slett ikke rom for så mange impulskjøp lengre. Sånn bokstavelig talt altså. Selv ikke om kontoen hadde vært full av tusenlapper som sto i kø for å bli brukt. For alle skapene er fylt til randen. Til uka tenker jeg at jeg setter sammen et par, tre klespakker til, og ser om jeg kan bli kvitt en del plagg samtidig. For nå er det jo snart vår, og om jeg ikke klarer å gå ned de to størrelsene så jeg kan få brukt alt det fine i kommoden, så må jeg rett og slett ha noe annet. Jeg vet jo av erfaring hva som er letteste utvei i dette dilemmaet … men lette løsninger er jo ikke alltid de lureste. Så hva om jeg heller hadde klart å ta meg selv i nakken igjen, og kvitta meg med noe av kroppen? Det hadde egentlig vært en befrielse. Lurer på om det fins en kjøp og salg-side for godt lagra og vedlikeholdt spekk og fett på denne feisbooken. Det er jo utrolig hva en kan finne på nettet!

Kjøper du brukte klær? Eller andre ting? Eller er du av dem som synes det er ekkelt kanskje? Husker for mange år siden at jeg kjøpte noen dongeribukser på Fretex til eldste dattera. De var helt nye, med lappen på, og en av dem var Levis. Men da ungen fant ut at de var kjøpt på en bruktbutikk, så skulle ikke ho gå med de! Det er ho som i dag er mest opptatt av gjenbruk av alle de jeg kjenner. Da vi kjøpte en skikkelig flott, ny, dyr bamse til minstejenta til jul måtte jeg si at ho ikke fikk lov å bytte den. Jeg ville så gjerne at Savanna skulle ha noe som ho hadde fått av oss. Som ikke var arv. Og det er blitt en av favorittene nå. Jeg er sykt glad jeg sa ho ikke kunne levere den inn igjen, få pengene tilbake og kjøpe noe mer praktisk. For det var nok det som hadde skjedd om den ikke hadde kommet med slike instrukser. 

Stille og rolig lørdag her. Vi har hatt en bytur, drukke kaffi med søster og svoger, og vært en tur i hundeparken med Jonas. I kveld skal vi bare ha reker, så dermed har kokken fått fri. Noe han for øyeblikket nyter i horisontalen på sofaen, merkelig stille til han å være, så det er like før jeg må bort og kjenne etter om han puster!

Nyt lørdagskvelden. ♥ 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Det ble en skikkelig koselig kveld med jentane i syforeninga. Som det pleier å være. Og egentlig følte jeg meg ganske pigg også, til meg å være. Jeg sov nesten en time på sofaen før jeg gikk. Tett inntil drømmemannen, med hodet på armen hans. Jepp, det går faktisk an å sove sånn. Selv om jeg i mange, mange år trodde det bare var noe som var mulig på film. Det eneste som ikke er som på filmen er det trynet jeg våkner opp med etterpå. Pluss sovesveisen da. Jeg ser lissom ikke nysminka og fresh ut, det er heller litt mer som om jeg er gravd opp fra en eller annen gravplass. Med et lite snev av Frankenstein lissom. Så der er det noe som går galt. Hver eneste gang!

Problemet nå er alt bråket i hodet mitt. Susing, piping og uling. Høres ut som en forbanna storm har inntatt toppetasjen! Og maurene fra et par, tre maurtuer har søkt ly i ørene mine. Det kryper og krafser der inne, og jeg holder på å klikke. Det har vært mye lyd og aktivitet der oppe i det siste, men akkurat i dag tok det virkelig av. Det kjennes faktisk ut som om det er masse levende vesener som vrimler rundt oppi der, enda hvor teit det høres ut. Og noen ganger får jeg nesten litt hætta av tanken på at det virkelig er slik … men stort sett klarer jeg å slå det fra meg. Forteller meg selv at det bare føles sånn, så det er ikke noe å få panikk for. Det roer seg sikkert etterhvert, for heldigvis er det ikke så ille hele tiden.

Jeg la meg ganske kjapt da jeg kom hjem. Men tre kvarter seinere sto jeg bare opp igjen. Etter å ha ligget der og vridd meg i alle mulige vinkler, av og på med dyna, dytta litt i putene, beina innforbi dyna, beina utforbi dyna, to puter under hodet, vekk med den ene puta … ingenting hjalp … ikke en gang det å lytte til pusten fra sidemannen. Det pleier å være ganske avslappende, om han ikke setter i gang snorkinga sånn med en gang hodet lander på puta. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men nå sitter jeg her da. I den kalde stua oppe. For her i huset driver vi med strømsparing om natta, og varmepumpa går i dvale fra 19 om kvelden til 7 på morrakvisten. Så det er ikke akkurat en veldig behagelig plass om en har tenkt å døgne, tross både pysjbukser, ullgenser og teppe. Selv om jeg sjeldent fryser, så senker kroppstemperaturen seg en del når jeg er overtrøtt og tilnærmet segneferdig. Det er nesten så jeg savner den normale overopphetede kroppen her jeg sitter. For hvor blir disse heteturene og temperatursvingningene av når en virkelig trenger de? 

Nå har jeg alt drukket en kopp godnatt-te. Lest litt blogger, kommentert litt. Prøvde å strikke, men er jo trøtt som en strømpe så det gikk ikke helt etter planen. Lese bok er dødfødt med det spetakkelet i topplokket. Det slutta jeg jo igrunnen med for over ti år siden.

Så hva pokker skal en da finne på klokka to om natta? Hva gjør du om du har en våkenatt? Gode forslag mottas med takk. For din del er det jo greit om du ikke kommer med noen akkurat nå, for da sover du jo sikkert som en stein. Og det er faktisk det man bør gjør på denne tiden av døgnet …

Det er frædda’ og helga er like om hjørnet. Litt trasig start for min del, men da kan det jo bare bli bedre. Jeg krysser fingrene for at Ole Lukkøye eller Jon Blund snart tar en sveip innom meg også.

God natt eller god morgen. ♥ Stryk det som ikke passer …

Likevel føles det som om jeg går litt som i sirup. I sakte film på en måte. Etter den flotte turen på søndag, så stoppa det litt opp her – igjen. Jeg har tydeligvis ikke lært, og kommer sikkert aldri til å gjøre det heller. Lære at kreftene må porsjoneres ut altså. Litt og litt. Selv om det er ting jeg har lyst til og føler jeg klarer godt der og da. Men straffa kommer jo etterpå … uansett.

Det er forferdelig irriterende! Så her har jeg gått rundt som en zombie hele uka. Mer eller mindre. Uten å være dopa av piller altså. Våkner opp litt utpå ettermiddagen. Ja, jeg står altså ikke opp utpå ettermiddagen, men når alarmen ringer klokka ni. Aldri seinere. Men da har jeg som regel vært våken en stund, men ikke helt kommet meg ut av dyna. Noen dager har jeg bare lyst til å bli liggende til i 12-tia og vel så det, men det gjør en jo bare ikke, om en ikke er dødsyk. Det lærte jeg hjemme hos mine foreldre da jeg var liten. Ni er i seinteste laget det også, tenk så mange timer jeg går glipp av på morra’n!. Men nå har jo både mamma og pappa forlatt denne verden for lenge siden, så det er jo ingen som kan kjefte på meg lengre heller. Hjemme hos oss var de nemlig ikke lov å ligge og dra seg i senga på morrakvisten, selv ikke når vi hadde fri fra skolen. Å sløve på den måten var bare helt uaktuelt.

Adriana og jeg hadde litt aleinetid fra tirsdag til onsdag. Det er skrekkelig lenge siden sist. Mitt eldste barnebarn som jeg følte jeg kjente like godt som mora, holder på å vokse fra meg. Der har jeg en jobb å gjøre om jeg ikke skal miste det fellesskapet vi har hatt. Ho er jo allerede ni år, og ikke noe en må passe på så veldig. Men jeg må jo i det minste være til stede når ho er her.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Grudde meg litt. For jeg følte meg ikke veldig oppegående da jeg henta ho. Men så gikk det likevel veldig greit. Ho trenger absolutt ikke aktiviseres, men er en utrolig oppfinnsom og selvgående ung dame. Veldig lik mora på det punktet. Men ho trenger oppmerksomheten, trenger å føle at mormor ikke har glemt ho. Vi koste oss veldig. Hadde til og med is på kvelden da vi så litt på tv. Ho la seg greit i nitia, men kom gråtende inn halv åtte på morrakvisten fordi ho hadde hatt mareritt. Da krøyp ho bare opp i mi seng og der lå vi en liten time til. Mens ho prata i ett kjør! Det var da jeg lurte på hvordan jeg skulle komme meg gjennom den dagen.

Etter hvert tok vi en bytur, gikk på kafe og på kino midt på dagen. Siden det er vinterferie her så kjører de barnefilmer på dagtid også. Petter Kanin var filmen snuppa ville se. Etter å ha lest filmomtalen så det ut som om det var en film som ikke passa for de helt små, dermed måtte den vel være midt i blinken for ei på ni. Men jeg tror igrunnen den ble litt kjedelig. Hadde passa bedre på fireogethalvtåringene, selv om det var litt kaninjakt med høygaffel og slike ting de stakkars kaninene måtte gjennom. Men de er jo vant til å se litt av hvert nå, barne-tv er jo ikke helt som på vår tid lengre.

Ellers er det lite som skjer her. Kroppen … er her. Jeg kjenner den godt. Men det er altså ikke den som har vært verst denne perioden. Det er utmattelsen. Og det er skrekkelig irriterende, for når hodet vil så mye og resten ikke følger med da blir en litt sånn halvfrustrert egentlig. Og når jeg da gjør noe likevel, så blir jeg iallefall ikke belønnet for innsatsen. Snarere tvert i mot.

Fikk brev fra nav i går. At jeg var søkt inn på Stamina Helse. Så det gikk jo sykt kjapt til den instansen å være. Vet fortsatt ikke dato og hvor mye, sannsynligvis er det vel 100% siden det er det jeg jobba. Men må innrømme at jeg føler den der hjelpa burde ha kommet for to år siden, da jeg begynte å bli sykmeldt. For da hadde jeg jo i det minste en jobb å komme tilbake til. Dessuten var jeg på langt nær så dårlig da, som nå. Jeg synes det er merkelig at en først må komme langt ned i kjelleren før hjelpa kommer! Jeg har jo spurt om dette, i halvannet år omtrent. Men da var det bare snakk om døgntilbud, at jeg måtte reise vekk og bli der i ukevis. Noe jeg ikke hadde så veldig lyst til, men var villig til å forsøke for å komme på beina igjen. Men så var det den legen min da, som aldri fikk ut fingeren og søkte. Enda ho sa ho skulle gjøre det opptil flere ganger da jeg maste. På sykehuset, der jeg fikk fibrodiagnosen, kunne de ikke forstå hvorfor jeg ikke hadde fått et slikt tilbud for lenge siden. Og det var jo en av grunnene til at jeg skifta lege. Mangelen på handling. At jeg bare ble stående på en plass uten å komme noen vei, måned etter måned. Sannsynligvis fordi legen mente at alt bare satt mellom ørane.

Ser på det der med litt skrekkblandet fryd nå. Fatter ikke hvordan jeg skal være fit for fight på morrakvisten, såpass at jeg kan komme meg dit. Må jo kjøre, eller ta to busser, og det siste der er jo helt uaktuelt. Da må jeg jo stå opp midt på natta!! Men om de kan få meg på beina igjen er det jo ikke noe som er bedre enn det, selv om jeg ikke helt kan se hvordan det skal foregå. Jeg kom meg jo ikke avgårde på yogaen denne ganga heller. Så dermed avlyste jeg neste kurs. Med et oppmøte på 50% ble de timene alt for dyre for meg. Dessverre. 

I kveld er det syforening. Rett borti gata her. Jeg gleder meg til det. Blir godt å se noen andre på min alder, utenom drømmemannen da. For han ser jeg jo hver dag. Noe strikking blir det garantert ikke. For jeg klarer jo ikke å konsentrere meg om det når det skjer ting rundt meg. Ikke det, så mye strikking blir det ikke når jeg sitter her aleine hjemme heller, så det er kanskje bare en dårlig unnskyldning. Men jeg har fått ferdig den minste jakka til yngste barnebarnet (mangler bare å sy i knappene), og funnet ut at jakka til ho eldste nok allerede er for liten. Så det som er gjort på den kan jo bare rekkes opp igjen. Eller kastes. Sånn er det med ei mormor som aldri får ut fingeren! Triste greier, og så utrolig langt ifra den jeg en gang var. Ho der som bare plutselig forsvant.

Håper du får en flott torsdag. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Tenk, jeg våkna i dag morges UTEN skallebank! Det er faktisk første gang på veldig, veldig lenge. Og da snakker jeg ikke om noen dager altså, men .. tja .. noen måneder. Minst. Det var bare en sykt fantastisk følelse! Nesten sånn at jeg måtte bli liggende litt og kjenne etter om jeg FAKTISK var våken, eller om det bare var en fin drøm.

Dermed hoppa kjærringa direkte inn i dusjen. Måtte jo bare kjappe meg før dette gikk over. Det ble hårvask, med både shampo og balsam, lang og god dusj, god tid til å stelle meg med en gang jeg var tørr. Sminke. Jada, her gikk det unna på morrakvisten. Så da jeg fikk satt meg i stolen etterhvert, var pulsen 128, over ganske lang tid. Dermed har jeg unnagjort treningsøkta også! Hehe. Vel, jeg har jo ikke det, men det kjentes sånn ut et øyeblikk, mens svetten rant fra hodebunnen (under det nyvaska håret) og ned i panna. Og stort sett alle andre plasser også! Så det var det. Var ikke så lenge den freshe følelsen varte, men den var der, og det er det viktigste! For siden har jeg svetta og svetta, enda jeg sitter her i bare singleten med grevinnehenget og valkene i fri flyt! Det er sikkert like greit at det ikke er så fantastisk over for lang tid, for da kunne det jo fort ha blitt en vane.

Ellers har jeg grubla litt i natt. På hvorfor jeg føler meg så studd og hoven over alt. Beina er forferdelige, fingrene og hendene hovner opp hver kveld, magen kjennes ut som en ballong. Så jeg har altså kommet frem til at alle disse pillene jeg plutselig kjører i meg har skylda for mye av dette. Og jeg har bare lyst til å slutte. Med alt. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg var så fin en stund. Etter at jeg fikk de nye tablettene for blodtrykket. Men da jeg skulle hente for andre gang, så viste det seg jo at de hadde levert ut feil medisiner til meg sist jeg var der. Det var dobbelt så mye vanndrivende i dem som det legen hadde foreskrevet. Så der kom forklaringa på hvorfor jeg ikke hovnet opp av dette medikamentet de første tre månedene. Det er jo noe jeg har hatt problemer med med alle de blodtrykksdempende tablettene jeg har forsøkt i årenes løp. Men nå får jeg bare bruke opp det jeg har, kan ikke bare få nye hele tiden. Det er jo ikke akkurat gratis! Så sper heller på med litt mer vanndrivende som jeg hadde liggende i skapet. Kanskje det funker!

Åsså var det de kiloene da. For selvsagt er det jo ikke bare vann det som skvalper rundt inne her. Da kunne jeg jo bare ha tissa det ut! Neida, jeg blir stadig feitere! Og jeg tror ikke jeg spiser så veldig feil egentlig. Men siden jeg er alt for stillesittende i forhold til det jeg har vært i mitt tidligere liv, må jeg jo spise minimalt har jeg etterhvert skjønt. Og det gjør jeg jo ikke. Når en da er så heldig at en har lett for å bli feit, at det på en måte ligger i genene siden jeg er som snytt ut av nesa på min far, da er lissom løpet kjørt! Her må det noe drastisk til, og det ganske snart. Jeg kan ikke gå rundt på dette viset, dessuten er skapene fulle av tøy som er et par størrelser for lite akkurat nå. Masse fine, nesten nye klær. En hel garderobe faktisk! Så her må absolutt noe skje, og det ganske kjapt. Til mandag … kanskje …

I dag blir det bare en kosedag. Uten for mye innhold. Drømmemannen har akkurat kopla til den nye vaskemaskinen vår, så da er han i gang med å jobbe oss ned i haugen av skitne klær, håndklær og sengetøy som har hopet seg opp i løpet av uka uten vaskemaskin. Vi har tenkt oss en liten tur til byen så den samme mannen kan få klippa håret. Jeg har ingen planer. Bare henger med på slep, for å se litt andre mennesker og få meg en aldri så liten bytur. Men i morra skal vi en tur til Farsunds flotte strender og gå tur. Det gleder jeg meg til! Så satser på at både kropp og hode fortsatt henger med en stund til, slik at det lar seg gjennomføre.

God helg til deg fra meg. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Eeeeh … haha! Det er ikke akkurat et vakkert og grasiøst dyr dette her, når han er i farta. Da er han mest av alt morsom og faktisk litt klønete fortsatt. Sånn sett i forhold til andre hunder, og det kommer han nok alltid til å være. I parken løper han ikke like mye som de andre, iallefall ikke like lenge. Han klarer ikke helt svingene og heller ikke å stoppe opp sånn fort og greit om det kommer noen hinder i veien. Som for eksempel en annen hund eller et menneske. Leonbergere løper tydeligvis ikke så mye når de leker med hverandre, de lekesloss heller, på bjørners vis. Legger hverandre ned, slår med labbene, brummer og lager ufattelig mange rare, og litt skumle lyder, sånn om en ikke er helt vant til det. Det høres jo innimellom ut som om de har tenkt å ta livet av hverandre. 

Bildene her er tatt i hagen. Han synes jo det er kjekt med snø da. Og spesielt nå, etter at jeg har vært ute og gravd opp hekken fra snømassene. For da ble det mye tryggere og normalt, slik det skal være hjemme. Så dermed freste han rundt litt her, og vi har fått litt trim begge to. 

Hei, hei. Jeg raste plutselig ned i ei dyp grop igjen her gitt. Etter noen veldig hektiske dager og helger så kom straffa, for å ha levd litt slik som normale mennesker lever. For å ha oversett kroppens signaler og bare kjørt på. Med sosiale sammenkomster, kos og morro. Og det var jo gøy så lenge det varte! Men …

Jeg er så trøtt! Og denne uka har jeg igjen våkna med hodeverk hver eneste morra i sekstia, pluss den vanlige vonde kroppen jeg er dømt til å drasse på. Veldig kjipt. Karrer meg ut til badet og inntar de pillene jeg ikke har lyst til å ta, og blir ikke kjørbar resten av formiddagen. Men akkurat det spiller ingen rolle, for den lille konebilen min er snødd ned uansett, og dukker nok ikke opp før til våren …

Det har vært lite turer også. Eller, ingen på meg, om jeg skal være helt ærlig. Så jeg sitter bare her, i fare for å slå rot i stolen. Men jeg har faktisk gjort litt reint, skifta på sengene og sånn, som jeg ellers ikke klarer å gjøre når jeg har vært ute med bikkja. Det er jaggu ikke lett å prioritere, når en ikke kan få til alt en vil på en gang. Alt jeg gjør hører jo til under helt vanlige hverdagssysler, så det er jo ikke snakk om noen helt ville sprell akkurat. Likevel går det ikke. Av og til drømmer jeg meg noen år tilbake, da jeg gjorde dette, pluss hadde full jobb og tre barn, og det var bare slik det skulle være. Da hadde jeg ikke en gang en mann som hjalp til slik som han jeg har i dag. Samtidig er jeg jo takknemlig for at denne elendigheta ikke dukka opp mens ungene enda var små, for det hadde vel vært hakket verre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det snør og det snør. Tung, blaut snø som får alle greiner og busker til å flate ut. Jeg får ikke åpna verandadøra mer enn 20 cm, så det er såvidt Jonas klarer å presse seg ut åpningen her oppe i stua. Men vi har jo en dør nede også da … så ut skal han nok komme når det er nødvendig.

Han liker visst ikke alt dette hvite. Bikkja. For hekken er blitt så lav, og han kan se så mye utenfor tomta, og det er skummelt vettu. Alt nytt er skummelt for en “liten” hund på 75 kilo! Han er skikkelig pingle, og hater forandringer. I går tok vi ned døra til vaskerommet, fordi vi trodde den nye vaskemaskinen skulle komme (noe den ikke gjorde). Og det likte han ikke heller. Så han luska rundt og småpeip og var veldig lite fornøyd med tingenes tilstand. Når det samtidig raste noe veldig fra taket, så hjalp jo ikke det noe særlig.

Men jeg endelig fått ferdig vintergenseren min. Den er tjukk og god, deilig og myk – og jeg blir svett bare jeg ser på den! Så når den skal brukes aner ikke jeg. Men den ble ganske fin faktisk, om jeg må si det selv. Jeg strikker fint og jevnt egentlig, og ble ganske så fornøyd. På bildet er er den ikke dampa en gang. Det er bare så synd det går så innmari treigt! Eller, det går i rykk og napp er vel mer riktig å si. For når jeg først strikker så er jeg kjapp. Men så kan det gå mange uker uten at jeg ser på strikketøyet. Og da er det jo ikke rart at det tar tid. Den har faktisk ligget her, rett ved siden av stolen min, i nesten fire uker. Helt fiks ferdig, bare trådfestinga som gjensto. Men tror du kjærringa fikk ut fingeren av den grunn? Nope, og det er jo nesten litt flaut egentlig … Kanskje best å holde kjeft om det heller. For makan til sløv kjærring skal du leite lenge etter.

Nå har jeg forresten rekka opp noe på den ene ufo’en. Den rosa jakka til minstejenta. Er jeg heldig så blir den ferdig i løpet av helga, og så er det jo bare å ta for seg fra resten av haugen … Egentlig burde jeg jo holdt meg til sokker og votter, for det er jo smått og overkommelig. Tror jeg.

Problemet er jo bare at jeg ikke kan strikke slikt. Eller, jeg har nesten aldri forsøkt. Bare noen få babysokker har det kommet herfra. Pluss et par i voksenstørrelse. Eller, to single sokker rettere sagt. Jeg ble nemlig så lei etter at jeg hadde slitt og strevd med hælen så det ble lagt vekk etter første sokk hver gang, og da jeg tok det frem igjen gadd jeg ikke fortsette så det ble til at jeg kasta hele dritten. Dermed rakk de aldri å bli et par lissom …

Dårlige minner fra barneskolen får ta skylda for dette. Da vi lærte å strikke var sokker den første oppgaven vi fikk. Ikke helt sånne vanlige raggsokker, lodder, lester, eller hva du kaller det der du bor. Men noe litt mer tøffelaktig. Det var før jeg kunne strikke jevnt og fint, for å si det sånn. Men vi måtte telle omgangene til der vi skulle felle, og det gikk jo helt galt! For den ene var strikka mye fastere enn den andre, og når en da telte så ble det ferdige resultatet en i størrelse 38 og en i størrelse 45! Sånn omtrent. Og da forsvant gleden med sokkestrikkinga ganske kjapt. Jeg husker de enda, de var rød og helt mislykka. Snakk om å starte på helt feil prosjekt da. En klut hadde vært mer passende.

Hadde en plan om å lære meg sokkestrikking på nytt. For alle trenger jo sokker, og det er jo en fin liten gave å gi vekk. Men foreløpig har jeg ikke kommet så langt. Vet ikke om jeg har hjerne til å huske den hælfellinga, og når en må sitte og lese mens en strikker så blir det fort litt for mye for denne kjærringa. Har jo litt konsentrasjonsvansker på grunn av alt bråket i hodet mitt vettu. Og når jeg ikke får det til så blir jeg både forbanna og lei meg, så da er det på en måte like greit å la vær … har jeg tenkt. Og trøstet meg med. Men så har jeg jo så lyst da vettu … til å komme over denne kneika. Men altså, først alle ufo’ene. Tror jeg …

God fredag til deg som kikker innom. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

… fikk jeg av svigermor på mandag. Var ikke mer enn at jeg hadde tenkt tanken på at jeg muligens skulle få fatt i noe som var litt varmere enn de aller billigste fingervantene fra HM, så kom denne overraskelsen. Skulle nesten tro jeg hadde tenkt høyt. Noe jeg er helt sikker på at jeg ikke gjorde.

Dette var bare den ene overraskelsen den dagen. For jeg VANT jo nemlig noe hos bloggeren Heidi Rosander som har bloggen En størrelse for stor. Ikke så ofte jeg gidder å være med på sånt, for den vinnerlykken min er jo temmelig fraværende. Men altså, denne ganga var det visst min tur! Verdien på treningssettet (bildet har jeg lånt fra bloggen til Heidi) er ca. 800 kroner. Jeg tror aldri jeg har hatt så dyrt treningstøy i hele mitt liv! Det beste av alt er jo at jeg ikke har betalt noe som helst for det.

Nå løper jo ikke jeg akkurat ned treningssentrene lengre. Ikke klarte jeg å komme meg avgårde på yogaen heller på tirsdag, og det var litt kjipt. Men på en måte bare en bekreftelse på at det er en grunn til at jeg ikke er på jobb. Faktisk har jeg ikke vært på noen lange turer heller den siste uka. Men jeg kommer garantert sterkere tilbake etterhvert, selv om det ikke varer så lenge av ganga.

Gevinsten kan forresten helt greit brukes til turtøy også. Når våren etterhvert kommer tilbake. Jeg liker godt topper uten ermer, selv om jeg ikke føler meg så komfortabel med det lengre, etter at “grevinneheng” plutselig ble noe mer enn bare et fremmedord. Sleng i overarmene er jo ikke så vakkert at det gjør noe. Selvsagt kan en bare ta over ei jakke, men så har jeg jo det problemet da, at jeg alltid er så varm. Så da gjelder det bare å velge det beste av to onder. Egentlig skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg bryr meg om det i det hele tatt, for det er ikke bare i overarmene det er sleng hos meg. Her slenger det både her og der, og jeg har ikke overskudd til å gjøre noe som helst med det. Så det beste er vel bare å godta kroppens forfall og alderens dype innhogg i elendigheta.

NAV har søkt meg inn på STAMINA. Ikke vet jeg hva jeg skal gjøre der, og ikke vet jeg når jeg begynner. Men jeg regner med de skal forsøke å trene kjærringa opp slik at ho kan komme seg tilbake til jobb igjen. Eller, for min del, komme meg inn i køen av arbeidsledige. Så det kan jo bli interessant. Men nå har jeg i det minste treningstøyet klart, om ikke annet …

Håper du får en flott torsdag. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra middelaldrende kjærringer, ispedd en del turopplevelser i inn- og utland, fine bilder og noen klageinnlegg innimellom. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

… og så videre … Jeg har i nærmere ti år bestilt linser på Lensway. Kjapp og grei levering. Aldri noe tull. I forrige uke bestilte jeg ny forsyning av disse små greiene, som gjør at jeg foreløpig slipper å gå med briller for å få nok gangsyn. Noe jeg er ekstremt glad for, siden jeg rett og slett HATER briller nesten like mye som jeg hater sørlandsvinteren med slapseføre. Så ille er det, at jeg stort sett aldri går med solbriller heller. For briller er briller, og i mitt hode er det noen forferdelige greier.

Men noe gikk galt. Ikke forstår jeg hvordan jeg kan ha fått til dette her. Kanskje jeg hadde sittet for lenge og lest beskrivelsen på de forskjellige linsene, kanskje var jeg bare trøtt, kanskje streika de resterende hjernecellene samtidig, eller kanskje jeg rett og slett er litt mindre begavet. For da jeg endelig fant noen linser som virka veldig ok for tørre øyne, så klarte jeg å ta feil.

Jeg vet jo godt at jeg skal ha pluss og ikke minus! Det har jeg alltid hatt. Helt siden jeg var tre år og fikk mine første briller med styrke på +3,25 og +3.75. Brillene som gjorde meg til hakkekyllingen, brilleslangen, alle årene på barneskolen. Den dag i dag synes jeg fryktelig synd på unger som må bruke briller, og jeg priste meg lykkelig da mine tre slapp det der. Da eldste bonusbarnebarnet fikk briller da han begynte på skolen, holdt jeg på å grine. Stakkars gutt … så om noen trodde mobbing er en nymotens greie, så er det altså helt feil. Jeg var en av hakkekyllingene helt til femte klasse. Da droppa jeg brillene i håp om å få fred. Men da fant mobberne for øvrig ut at jeg hadde bart, så da fortsatte det i samme sporet, med en annen vinkling. Nok om det …

Linsene kom og egentlig skulle de ligge i et par uker. På grunn av en øyebetennelse, for da skal man visst ikke bruke slikt på fjorten dager etter elendigheta er overstått. Men lørdagen kom og vi skulle ut en tur av huset. Uten linser eller briller ser jeg ikke så mye. Og briller er bare helt uaktuelt å gå med sånn i offentligheten. Så jeg trøkka inn disse nye linsene – og synet forsvant!

Hææææ!? Først tenkte jeg at det var på grunn av betennelsen på det øyet. Men da høyre øye reagerte på samme måte fikk jeg litt panikk. Så fant jeg ut at jeg skulle sjekke hva som sto på pakka, og om den bjella hadde ringt litt før så hadde alt dette vært unngått. Men innholdsfortegnelser og bruksanvisninger og slike ting er jo for pingler, så det er noe jeg ikke har brydd meg så mye om opp gjennom årene. Men bedre seint enn aldri kanskje …

Linsene var minuslinser!! Og alt var min feil, fant jeg ut på ordrebekreftelsen, for den pleier jeg heller aldri å sjekke. Jeg vet jo normalt hva jeg holder på med. Visste jaffal. Må tydeligvis begynne å dobbeltsjekke meg selv heretter. For makan til tulling altså!

Åååååh, så sur jeg ble! Likevel mailet jeg Lensways, sa pakkene var åpnet, men at linsene var feil og totalt ubrukelige for meg. Men at det var jeg som hadde gjort tabben, og at jeg var ganske lei meg nå. Om jeg likevel kunne få bytta de? Og nå må jeg nesten presisere at dette her var lissom ikke en liten pakke heller. Neida, det var to megapakker med 90 linser i hver, for så lenge jeg har forskjellig styrke på øynene så måtte jeg jo åpne begge to. Så verre kunne det nesten ikke blitt.

Hadde ikke forventet svaret som kom. Normalt bytter de jo selvsagt ikke når pakkene er åpnet. Men siden han så jeg hadde vært kunde så lenge, så skulle han gjøre et unntak. Så jeg kunne bare returnere. For dere regning til og med!

Snakk om kundeservice! Og nå har de altså en enda mer fornøyd kunde her, som kommer til å fortsette å handle linser der helt til jeg ikke er i stand til å sette dem inn lengre. Skal ikke se bort i fra at den tiden kan komme fortere enn forventa, for jeg synes stadig det går nedover her. Med det meste. Men den tid, den sorg. Enn så lenge er jeg uten briller utenfor husets fire vegger! Heldigvis!

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne for flere turopplevelser, fine bilder og noen klageinnlegg innimellom. Men de kan du jo bare hoppe glatt over om du vil.