Hei, hei. Jeg raste plutselig ned i ei dyp grop igjen her gitt. Etter noen veldig hektiske dager og helger så kom straffa, for å ha levd litt slik som normale mennesker lever. For å ha oversett kroppens signaler og bare kjørt på. Med sosiale sammenkomster, kos og morro. Og det var jo gøy så lenge det varte! Men …

Jeg er så trøtt! Og denne uka har jeg igjen våkna med hodeverk hver eneste morra i sekstia, pluss den vanlige vonde kroppen jeg er dømt til å drasse på. Veldig kjipt. Karrer meg ut til badet og inntar de pillene jeg ikke har lyst til å ta, og blir ikke kjørbar resten av formiddagen. Men akkurat det spiller ingen rolle, for den lille konebilen min er snødd ned uansett, og dukker nok ikke opp før til våren …

Det har vært lite turer også. Eller, ingen på meg, om jeg skal være helt ærlig. Så jeg sitter bare her, i fare for å slå rot i stolen. Men jeg har faktisk gjort litt reint, skifta på sengene og sånn, som jeg ellers ikke klarer å gjøre når jeg har vært ute med bikkja. Det er jaggu ikke lett å prioritere, når en ikke kan få til alt en vil på en gang. Alt jeg gjør hører jo til under helt vanlige hverdagssysler, så det er jo ikke snakk om noen helt ville sprell akkurat. Likevel går det ikke. Av og til drømmer jeg meg noen år tilbake, da jeg gjorde dette, pluss hadde full jobb og tre barn, og det var bare slik det skulle være. Da hadde jeg ikke en gang en mann som hjalp til slik som han jeg har i dag. Samtidig er jeg jo takknemlig for at denne elendigheta ikke dukka opp mens ungene enda var små, for det hadde vel vært hakket verre.

Shopping

Alltid suksess: Julegavesettene som blir perfekte julegaver

Det snør og det snør. Tung, blaut snø som får alle greiner og busker til å flate ut. Jeg får ikke åpna verandadøra mer enn 20 cm, så det er såvidt Jonas klarer å presse seg ut åpningen her oppe i stua. Men vi har jo en dør nede også da … så ut skal han nok komme når det er nødvendig.

Han liker visst ikke alt dette hvite. Bikkja. For hekken er blitt så lav, og han kan se så mye utenfor tomta, og det er skummelt vettu. Alt nytt er skummelt for en “liten” hund på 75 kilo! Han er skikkelig pingle, og hater forandringer. I går tok vi ned døra til vaskerommet, fordi vi trodde den nye vaskemaskinen skulle komme (noe den ikke gjorde). Og det likte han ikke heller. Så han luska rundt og småpeip og var veldig lite fornøyd med tingenes tilstand. Når det samtidig raste noe veldig fra taket, så hjalp jo ikke det noe særlig.

Men jeg endelig fått ferdig vintergenseren min. Den er tjukk og god, deilig og myk – og jeg blir svett bare jeg ser på den! Så når den skal brukes aner ikke jeg. Men den ble ganske fin faktisk, om jeg må si det selv. Jeg strikker fint og jevnt egentlig, og ble ganske så fornøyd. På bildet er er den ikke dampa en gang. Det er bare så synd det går så innmari treigt! Eller, det går i rykk og napp er vel mer riktig å si. For når jeg først strikker så er jeg kjapp. Men så kan det gå mange uker uten at jeg ser på strikketøyet. Og da er det jo ikke rart at det tar tid. Den har faktisk ligget her, rett ved siden av stolen min, i nesten fire uker. Helt fiks ferdig, bare trådfestinga som gjensto. Men tror du kjærringa fikk ut fingeren av den grunn? Nope, og det er jo nesten litt flaut egentlig … Kanskje best å holde kjeft om det heller. For makan til sløv kjærring skal du leite lenge etter.

Nå har jeg forresten rekka opp noe på den ene ufo’en. Den rosa jakka til minstejenta. Er jeg heldig så blir den ferdig i løpet av helga, og så er det jo bare å ta for seg fra resten av haugen … Egentlig burde jeg jo holdt meg til sokker og votter, for det er jo smått og overkommelig. Tror jeg.

Problemet er jo bare at jeg ikke kan strikke slikt. Eller, jeg har nesten aldri forsøkt. Bare noen få babysokker har det kommet herfra. Pluss et par i voksenstørrelse. Eller, to single sokker rettere sagt. Jeg ble nemlig så lei etter at jeg hadde slitt og strevd med hælen så det ble lagt vekk etter første sokk hver gang, og da jeg tok det frem igjen gadd jeg ikke fortsette så det ble til at jeg kasta hele dritten. Dermed rakk de aldri å bli et par lissom …

Dårlige minner fra barneskolen får ta skylda for dette. Da vi lærte å strikke var sokker den første oppgaven vi fikk. Ikke helt sånne vanlige raggsokker, lodder, lester, eller hva du kaller det der du bor. Men noe litt mer tøffelaktig. Det var før jeg kunne strikke jevnt og fint, for å si det sånn. Men vi måtte telle omgangene til der vi skulle felle, og det gikk jo helt galt! For den ene var strikka mye fastere enn den andre, og når en da telte så ble det ferdige resultatet en i størrelse 38 og en i størrelse 45! Sånn omtrent. Og da forsvant gleden med sokkestrikkinga ganske kjapt. Jeg husker de enda, de var rød og helt mislykka. Snakk om å starte på helt feil prosjekt da. En klut hadde vært mer passende.

Hadde en plan om å lære meg sokkestrikking på nytt. For alle trenger jo sokker, og det er jo en fin liten gave å gi vekk. Men foreløpig har jeg ikke kommet så langt. Vet ikke om jeg har hjerne til å huske den hælfellinga, og når en må sitte og lese mens en strikker så blir det fort litt for mye for denne kjærringa. Har jo litt konsentrasjonsvansker på grunn av alt bråket i hodet mitt vettu. Og når jeg ikke får det til så blir jeg både forbanna og lei meg, så da er det på en måte like greit å la vær … har jeg tenkt. Og trøstet meg med. Men så har jeg jo så lyst da vettu … til å komme over denne kneika. Men altså, først alle ufo’ene. Tror jeg …

God fredag til deg som kikker innom. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.