Og jeg henger med så godt jeg kan. Det er ikke helt godt nok. Egentlig. Jeg er sliten og lei. Har vondt over alt. Det meste går feil vei her. Kroppen funker ikke, jeg vil så mye men klarer nesten ikke noe, økonomien er på bånn, bilen min er det noe galt med, tennene mine er det noe galt med, klærne mine passer ikke, huset trenger sårt renovering, hytta likeså … men joda, jeg har noe å være glad for også. Barn og barnebarn, pluss en fantastisk mann! Det er bare det at jeg føler meg som en klamp om foten på alle sammen. Føler at jeg ikke fortjener at noen er glad i meg, føler at jeg ikke er verdt noe som helst. Jeg gir jo minimalt tilbake, og jeg er jo vant til å være den som gir og gir. Nei, dette passer absolutt ikke denne kjærringa, og jeg kan ikke fordra å ha det på denne måten. 

Åsså er jeg ikke så veldig glad i vinteren heller lengre. Det er ikke akkurat snøen som er så ille, for det gjør det jo fint og lyst og skjuler en særdeles ustelt hage. Men det er de centimeterne med is som har lagt seg på toppen. Isen som gjør det nesten helt ufremkommelig over alt. Isen som gjør at vi må stabbe oss avgårde på skare og råtten snø når vi skal ut med Jonas. Isen som gjør at det aller beste er å gå tur på sykkelstiene. Noe som er ekstremt kjedelig! Noe som ikke gir den avkoplinga en tur i skogen gjør. Mulig det bare er derfor jeg står her og stanger mot veggen og tenker dumme ting. Jeg føler meg fanget! I en kropp jeg ikke vil ha, i en hverdag som jeg hater. For tia føler jeg at livet ikke har noen mening. Heldigvis går det sikkert over, denne ganga også. Og jeg håper det går pokker så fort, for dette er ikke en givende plass å oppholde seg over tid. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært bedre om jeg gikk fra denne drømmemannen min, gitt han friheten tilbake. Da kunne han jaffal fått et liv, og jeg slapp å gå rundt med så dårlig samvittighet hele tiden. Men på samme tid kan jeg jo ikke tenke meg et liv uten han heller. Det ville jo sikkert blitt enda verre. For meg. Han derimot, kunne jo fått det bra med ei annen, velfungerende dame. Ei med jobb og en skikkelig inntekt. Dermed hadde både livet og økonomien hans bedret seg betraktelig. Jeg kunne jo bare flytta ut på hytta … og det er nettopp det jeg har tenkt om dette går til helvete. Da vil jeg ta med meg Jonas og bare være der ute. Helt aleine. Med utedassen og hele pakka. For jeg kommer jo aldri til å ha råd til å kjøpe meg en egen plass å bo.

Penger er ikke alt. Det er lett å si for de som har mer enn nok! Penger gjør det meste mye bedre. Enklere. Gøyere. Så å si at penger ikke betyr noe er det største vrøvlet jeg har hørt. Penger gjør deg lykkelig, for da kan du gjøre det du har lyst til, noe som gjør dagene og livet mer innholdsrikt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Gud som jeg angrer på at jeg tok den sluttpakka! For tenkt om jeg ikke hadde blitt sparka, tenk om de hadde beholdt meg, at det var nok av andre som gikk slik at de rakk målet likevel. Tenk om jeg hadde hatt litt is i magen og ikke vært så redd for å havne som arbeidsledig på nav. Da hadde livet vært helt annerledes nå. Kanskje. Jeg traff forresten sjefen på den arbeidsplassen tidligere i uka. Jeg hadde bare lyst til å kvele fyren! Akkurat der og da følte jeg at det var han som hadde ødelagt livet mitt! Men egentlig er det vel bare meg selv som er skyld i hele elendigheta. Jeg burde ha klamret meg fast i den jobben jeg hadde, jobben som var halve livet mitt, og jeg burde ha klart å fortrenge at kroppen forsøkte å si meg at jeg måtte gire ned nå. Jeg hadde jo tross alt klart det i årevis. Så hvor kom denne pinglete kjærringa fra egentlig?

Jaja … det er godt en ikke vet hva fremtiden bringer. Akkurat i dag tror jeg ikke min fremtid bringer med seg noe som helst. På en måte er det over nå. Livet mitt. Det som var verdt å leve og sloss for. Men nå må jeg komme meg ut av dette sytemoduset og inn på kjøkkenet. Jeg skal bake en kake som jeg skal levere til dattera mi, og vi skal avgårde og høre på eldste barnebarnet som skal synge sammen med tanta si i en litauisk klubb. Tanta som er kjendis i Litauen.

Og seinere skal vi på slektstreff med Jonas’ mor og bror. Broren skal på utstilling her i byen, så vi har bedt oppdretteren på middag i kveld. Koselig ting alt sammen, men jeg ser bare på det som et ork. Stress. Kjenner øresusen hyle med dobbel styrke allerede, og skallebanken er på vei. Så nå gjelder det bare å ta seg kraftig sammen, finne frem smilet, og håpe det holder resten av helga …

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

God morgen der ute. 🙂 Våkna tidlig i dag. Og sto til og med opp. Det pleier jeg ikke å gjøre, som regel sovner jeg igjen etter å ha tilført kroppen litt smertestillende. Men ikke i dag. Vurderer sterkt å starte på Vimovo igjen, for nå som den er helt ute av kroppen så kjenner jeg jo godt at den hadde sin funksjon. Så da har jeg jo iallefall funnet ut det …

Søvnen er sånn jevnt over grei. Mange våkne perioder i løpet av natta, men det er visst bare slik jeg er. Jeg sover i det minste, og slipper å telle både sauer og snorkelyder fra sidemannen halve natta. Så etter å ha hatt utallige skikkelige våkenetter oppigjennom så får jeg vel si meg fornøyd med dette. 

Den FitBiten og jeg er ganske enige om hvordan nettene har vært. Tenker som så, at hadde jeg bare hatt litt mer dyp søvn, så hadde sikkert alt vært bra … for den perioden ligger normalt på under tjue minutter, fordelt på flere bolker. I natt var det faktisk over en time. Mulig det er derfor jeg klarte å komme opp av dyna før 7. Men det er langt mellom det å stå opp til å være opplagt og klar for en ny dag. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og uthvilt, hva er det? Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg sto opp og følte meg uthvilt og pigg. Det er tydeligvis et tilbakelagt kapittel. Jevnt over er jeg så sliten at jeg føler jeg går rundt som en zombie. Og det uten at noen av de tablettene jeg kjører i meg kan ha skylda for det. Innimellom ønsker jeg bare at jeg kunne bli lagt inn på sykehuset og dopa ned, slik at jeg kunne fått slappa av litt. Ei ukes tid eller så … for da måtte jeg vel ha våkna opp uthvilt og opplagt og klar for resten av livet?

Jeg er oppegående på pur trass. For jeg kan jo ikke bare legge meg til heller. Og det er mulig det er det som gjør at jeg forblir her i zombieland. Jeg burde kanskje bare legge meg til en dag eller to, men jeg får det ikke til. Jeg blir så innmari rastløs, blir liggende og tenke på alt jeg skulle ha gjort (som jeg uansett ikke får gjort om jeg ikke hadde ligget heller), og så får jeg så dårlig samvittighet. For en ligger jo ikke sånn og sløver om en ikke er dødssyk. Noe jeg ikke er. Jeg er bare sliten … av alt … Og da er det jo selvsagt MYE BEDRE å bare sitte helt tafatt og tiltaksløs i en stol!

Det var dagens hjertesukk. Over til noe annet, mer hyggelig: Jeg har nemlig fått lov å vise dere bildene fra hagen/tomta til de litauiske besteforeldrene til to av mine barnebarn. Så det er bare å glede seg. 🙂 Over ser du en liten smakebit! For alle med respekt for seg selv har nemlig en aldri så liten dam på tomta der. Og det gjør det jo ikke akkurat mindre sjarmerende og flott. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Akkurat de mulighetene ser ganske dårlige ut for min del. Jeg er enda sykt sliten etter å ha vært sosial på lørdag, så jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal komme meg videre i denne uka. Men det kan jo skje et under. Sikkert. Og det håper jeg skjer snart, for i morra skal jeg i syforening. 

Noen ganger har jeg bare lyst til å gi opp. Fordi jeg vil så mye mer enn jeg orker. Og så blir jeg så skuffa og lei når det ikke går. Burde jo ha lært nå, etter de siste årene, men den lærdommen sitter tydeligvis veldig langt inne. Mulig jeg ikke vil lære. Av redsel for å bare bli sittende her aleine resten av livet. Uten venner. Uten noe sosialt. Jeg har jo hatt en aldri så liten smakebit på det livet, for i hele fjor meldte jeg jo nesten avbud på alt. Fordi jeg var så sliten. Men i år har jeg jo virkelig tatt meg sammen. Uten at jeg helt kan bli enig med meg selv om det er verdt det. Fordi det kommer så mange dårlige dager i etterkant, og de føles totalt bortkastet. Selv om det er godt å se andre folk innimellom.

Jaja. Gruer meg stort til nav setter i gang dette Stamina-greiene. For jeg aner ikke hvordan jeg skal klare det. Og nettopp derfor har jeg ikke lyst. Fordi det kommer til å bli nok en nedtur. Nok en ting som gjør at jeg kommer til å føle meg som en dust. Ho der som ikke kan. Og den følelsen har jeg hilst på skrekkelig mange ganger de siste årene. Følelsen av udugelighet. En ekkel følelse som biter seg skikkelig fast og er vanskelig å bli kvitt igjen. Den vil liksom ikke slippe taket uansett hva jeg gjør og tenker. Den forsøker så godt den kan å ta piffen fra meg, fortelle meg at det ikke er noen vits i å forsøke mer. Fordi jeg sikker ikke klarer noe likevel.

Det siste halvåret har vært litt bedre. Fordi jeg på en måte har forsonet meg med at det er slik jeg skal ha det fremover. Jeg kan bli overlykkelig etter en dag der jeg har både dusja og gjort noe fornuftig. Som å støvsuge eller skifte sengetøy. Og har jeg i tillegg også vært ute på tur med Jonas, så er det helt topp. Bare jeg klarer å fortrenge at jeg ikke jobber. At pengene som kommer inn på kontoen kommer direkte fra nav, og ikke fra en arbeidsgiver der jeg har gjort meg fortjent til dem. Samtidig får jeg litt panikk for at det plutselig skal stoppe opp. At det blir enda mindre å leve for. Aap føles ikke som en sikker inntekt, det er ganske svevende. Og hva om nav plutselig finner ut at jeg ikke oppfyller alle de kravene de mener jeg må for å ha rett på dette. Det er skummelt dette her, at hele fremtiden min ligger i hendene på en nav-ansatt eller to …

Jeg skulle jo ha vært i arbeidslivet mange år til. Aldri i livet har jeg hatt en plan om å slutte å jobbe! Når drømmemannen og jeg har sittet her og drømt om en aldri så liten lottogevinst, så var det første han tenkte på at om vi vant mye nok så skulle ikke han mer på jobb. Jeg var helt motsatt. Da skulle jeg fortsette som før jeg, men da ble det å jobbe noe jeg gjorde kun fordi det var gøy, ikke fordi vi trengte pengene. Og da hadde det sikkert blitt enda gøyere. Jeg har aldri i mitt liv hatt lyst til å slutte i jobb. Her var dama som skulle jobbe så lenge som mulig. For hva var vel livet uten jobben?

Livet uten jobben er … veldig annerledes. Og sånn som det er nå, på de verste dagene, så er det nesten en kamp for å komme gjennom dagen. Selv uten at den dagen har noe innhold. Det er kjedelig. Det er ensomt. Det er faktisk som et mareritt innimellom. Et mareritt som ikke forsvinner selv etter at en er våknet. Men det er dette livet jeg har, så derfor må jeg jo bare gjøre det beste ut av det. Det kommer ikke en ny sjanse etterpå … dessverre …

Det var dagens utblåsning! Nå skal jeg ned og skifte på senga vår. Noe jeg har hatt en plan om i tre dager allerede … det er rart med det. Jeg har all verdens tid, men får ikke gjort mer enn en brøkdel av det jeg klarte da jeg i tillegg var i 100% jobb. Det er faktisk det verste med hele greia, det å være så forbanna utslitt hele tiden. Verkinga og tinnitusen og resten av elendigheta går det jo på mange måter an å leve med. Men å være så sliten alltid, det er til tider uutholdelig.

Håper du får en flott start på uka. ♥ Og tusen takk for at du nok en gang kikker innom her hos meg. Det setter jeg veldig pris på.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Det er utrolig fint ute i dag. Sol fra blå himmel og helt vindstille. Jonas og jeg har akkurat vært ute og gått en tur. Ikke så langt, bare tre kilometer, for denne fredagen hadde en heller dårlig start. Våkna i natt, med skikkelig vondt i hodet. Og siden har det bare fortsatt sånn. Tror det begynner å lette litt nå da, etter at jeg tvang meg selv ut i det fine været. Så frisk luft er jo slett ikke en dum ting, om en bare klarer å komme seg over den forbanna dørstokken. Og den var skikkelig høy i dag. Omtrent på størrelse med brøytefonna på utsiden av huset.

Nå valgte vi ikke akkurat den letteste løypa heller. For jeg orka bare ikke å treffe noen. Verken mennesker eller små gneldrebikkjer. Dermed stolpa vi oss gjennom snøen på en plass der muligheten for å treffe på andre levende vesener var minimal. Og Jonas var jo kjempefornøyd med det, for da kunne han jo til og med løpe litt uten bånd.  

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er ikke så mye som minner om vår enda. Men det går rette veien i det minste. Bare så synd at vi må gjennom all denne snøsmeltinga først, for det kommer til å bli mange uker med blaut, skitten hund! Og akkurat det kan jeg godt styre meg for. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært en lykke å ikke hatt noe dyr i det hele tatt. Men på samme tid hadde det jo vært temmelig ensomt også, om jeg skulle gå hjemme her og tuste aleine uten denne firbente, innpåslitne, selskapssyke hunden. Men vi hadde i det minste hatt et veldig reint hus da! Parkett uten potemerker, vinduer uten suggel og snutemerker, møbler uten pels på kantene, og sannsynligvis hadde hyblekaninbestanden også minsket sånn helt av seg selv … Men det er jo slett ikke sikkert vi hadde blitt så mye lykkeligere av den grunn. 

Ønsker deg ei flott helg. ♥ I morra skal vi faktisk på fest, så jeg krysser det meste for at både hodet og resten av elendigheten spiller litt på lag, slik at det kan bli en grei kveld. Så jeg velger å glede meg til det, om ikke annet bare for å se hvor glad drømmemannen er for å komme ut litt blant andre mennesker. For uten meg vil han jo ikke gå, og det hadde nok ikke jeg heller gjort om det var omvendt. Vi er nok litt rare akkurat der. Vil helst gjøre alt sammen. 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Legebesøket over. Masse blodprøver tatt. Blodtrykket var perfekt. Men måtte til og med veie meg, og det var jo ikke så gøy at det gjorde noe. Selv om jeg vet hvordan det ligger an, så er det absolutt ikke morro å gå på vekta hos legen. Du føler deg lissom ikke så skrekkelig høy i hatten der du står og kikker på de hersens tallene som aldri slutter å stige. Æsj! Det er da det hadde vært greit å ta en liten yogaøvelse midt oppi elendigheten. Bare lukke øynene, konsentrere seg om å flyte, bli vektløs og håpe en begynner å sveve. Sånn bittelitt i det minste, uten at legesekretæren merker det. Bare for å få tallene på vekta til å bli litt færre … vel, det sto ikke på innsatsen, men det funka ikke … Mulig jeg droppa ut litt for tidlig på det yogakurset.

Vi hadde en lang samtale om tabletter. Legen og jeg. At alt det jeg har fått ikke er farlig, så jeg måtte bare kjøre på om jeg synes jeg fikk en liten forbedring i elendigheta. Og det gjør jeg jo. På et vis. Men siden jeg har så tablettvegring så sier en liten stemme inni hodet mitt, på baksiden av all tinnitusen, at det bør bli veldig mye bedre om det å knaske tabletter skal bli en hverdagssyssel som er kommet for å bli. Og det er det jo ikke blitt. Sånn skikkelig mye bedre altså. Bare litt. Og jeg holdt jo ut dagene når det var verre enn dette også. Jeg har jo overlevd på et vis. Åhhh! Det er jaggu ikke lett dette her altså. 

Spurte om å få tatt ryggmargsprøve. Men det var tydeligvis ikke nødvendig. For siden merket på armen ikke gikk vekk etter hestekuren med penicillin så var det nok ikke borelia dette her, men sopp! Så nå har jeg fått ei salve mot det! Jaja. En gang må vel være den første, tenker jeg. Sopp er noe jeg aldri har hatt i hele mitt liv. Verken her eller der. Jeg forstår egentlig ikke hvorfor legene ikke trekker noen paralleller her angående borrelia, for når jeg leser på symptomene så har jeg de aller fleste. Og etter å ha vært så dårlig i så lang tid, så er det rart at de ikke gidder å sjekke dette. Men jeg kan jo ikke gjøre noe mer jaffal … når jeg bare fortsetter å snakke for døve ører. Kanskje han her også bare tror at jeg er en hypokonder, bare at han pakker det litt mer inn enn forgjengeren? Og øser på med tabletter for å få meg til å holde kjeft? Er litt lei meg nå egentlig, men det går jo over. Og det er jo ikke det at jeg vil feile noe heller, jeg vil jo bare bli frisk igjen! Klare meg gjennom en dag uten å føle at jeg har vært utplassert i en eller annen krigssone i årevis. Føle meg uthvilt når jeg våkner. Og aller helst ha en jobb å gå til. Selv om akkurat det med jobben ikke er det viktigste i livet lengre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kunne vært hos ei venninne etter legebesøket. Men så fikk jeg så vondt i hodet og ble så sykt trøtt at jeg bare måtte hjem. Men tror du jeg la meg av den grunn? Neida, det får jeg jo ikke til. Legge seg gjør en om kvelden når en skal sove. Ikke midt på dagen. Så da sitter jeg her da, i halvsvima. Jeg er så sykt, sykt lei av å være trøtt! Det er faktisk mye verre enn å verke. Så jeg sa til legen at om han hadde et eller annet som kunne kvikke meg opp litt, gi meg mer energi, så skulle jeg ta det med glede. Men dessverre så hadde han ikke det. 

Så da står jeg her på samme flekken da. Den jeg har stått på de siste årene. Jeg blir ikke bedre, og det er tydeligvis ikke noe å gjøre med det heller. Det er dette som er livet mitt. Akkurat nå kjenner jeg at jeg aller mest har lyst til å grine. Fordi så veldig mye av livet mitt er vekk. Ting en tidligere bare tok som en selvfølge. Som for eksempel dusje og vaske håret når en står opp. Hoppe i klærne og være klar til en ny dag på rekordtid. Vel, her er det ikke noe som går kjapt lengre. Jeg trenger tid. Masse tid. Det aller meste er et slit. Til og med det å komme gjennom dagen, uten at det skal skje noe som helst, er litt i overkant mye innimellom. Og det rareste oppi det hele er at jeg ikke kjeder meg. Det er faktisk ganske skremmende. Jeg som holdt på å gå på veggene om jeg ble liggende en dag hjemme før i tia. Og det var bare da jeg ble hjemme fra jobb også, når jeg var så syk at jeg var sengeliggende. Så det er lissom ikke ei pingle vi snakker om her! Jeg måtte alltid ha fullbooka program hele tiden. Noe å gjøre. Et eller annet prosjekt å henge fingrene i. Helst flere på en gang, slik at de overlappet hverandre, for å unngå for mye dødtid og bortkastede dager. For det var jo så mye jeg skulle rekke, så mye jeg hadde lyst til å gjøre.

Nå skjer det ikke en dritt lengre. Det er akkurat som om alt er satt på vent. Dagene går på repeat. Om igjen og om igjen. Uten at jeg finner rette knappen for å komme videre, og det skremmer vettet av meg innimellom. Som i dag.

Hva pokker venter jeg på? Livet er jo her og nå … men det kan tydeligvis bety så mye. Å overleve dagen på best mulig måte, en måte jeg ikke kunne se for meg i mine verste mareritt tidligere, det er også et liv. Tydeligvis.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

#fibromyalgi #fibro #fatigue #tinnitus #livet

Det er grått ute. Tåke og bare to minus. Som visstnok kjennes ut som 8. Sier yr. Så da kan det kanskje se ut som om vinteren er på hell for denne gang. Snøen forsvinner kjapt når tåka ligger rett over hustakene, men enn så lenge er det ikke regn i vente.

I veien hos oss har det ikke blitt skuffa siden helga. Den er blitt særdeles smal og full av oppkjørt snø som ikke gjør det så veldig lett fremkommelig. Det er skikkelig sleipt. Men ute på hovedveien er det selvsagt fint. Og sykkelstiene ble brøyta i går morges, eller muligens på natta, for da har de jo dobbelt betalt for samme jobben de som brøyter. Kvelden før vassa jeg i snø til over ankelen da Jonas og jeg var ute. Det var tungt det!

Kanskje er brøytebudsjettet brukt opp alt? Det er rart med det, hvert eneste år hyler de ut om hvor mye det koster med all denne snøen. Den har kommet som julekvelden på kjærringa – år etter år. I hele mi levetid. Er ikke det litt merkelig da? Vi bor jo tross alt i Norge, og har alltid hatt vinter. Men så hyles det både her og der, om snøkaos og elendighet. At vi burde holde oss inne. Bla, bla, bla. Skulle jo tro vi aldri hadde sett snø før.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag sto jeg opp før 7. Ikke fordi jeg var så sabla opplagt akkurat, men fordi jeg skal til legen. Og i dette føret så regnet jeg med at jeg ikke kunne ta bilen min, for den er ikke akkurat en vinterbil. Så jeg måtte beregne god tid til å komme i gang, ta pause, dusje, ta pause, kle meg, hvile litt til de verste heteturene er gått over, ta på litt sminke, og så spasere til byen. For å ta buss, det er helt uaktuelt. Jeg kan ikke fordra bussen. Men så tikka det inn ei melding fra drømmemannen, om at han hadde tatt konebilen, så da står mannebilen klar til bruk for meg. Er det rart jeg er glad i den fyren? 😉

Ikke det at jeg liker den bilen så godt. For den er alt for stor i forhold til min. Men den er sykt god å kjøre, det skal den ha. Men når en skal en plass, så må den jo også parkeres. Og det er da størrelsen plutselig blir en ulempe. Må bare finne et parkeringshus der det er god plass mellom bilene og god plass til å kjøre inn og ut. For her det er så mye bil rundt meg som jeg absolutt ikke er vant med lengre. Om jeg skal sammenlikne med Smarten, blir det blir fra den ene ytterligheten til den andre dette. I Smarten snur jeg meg bakover, og får nesten bakruta i nesa. Her er det mange mil både for- og bakover. For ikke å snakke om bredden! Jeg føler jeg mister hele kontrollen, og det liker jeg jo ikke.

Som du kanskje skjønner så er jeg ikke videre glad i å kjøre bil heller. Spesielt ikke andre biler enn mi egen lille loppe. Men bil er bil, og det er mange hakk bedre enn bussen! Hadde det enda vært mye rimeligere enn å kjøre selv kunne jeg heller ha vurdert det innimellom … men slik jeg ser det i dag finner jeg absolutt ingen positive sider ved å velge kollektivtransporten.

Jeg er trøtt som en strømpe egentlig. Var på kusinetreff i går kveld, og det var som vanlig veldig koselig. Men kjenner det både her og der i dag. Skulle nesten tro jeg hadde vært på fest.

Lurer på om jeg holder på å bli syk. Jeg hoster og nyser, er tett i topplokket og har sykt vondt i halsen, så det er mulig det er et eller annet på gang her. Akkurat den influensafølelsen har jeg jo gått rundt meg i kroppen i årevis, så om det faktisk er influensa så kommer jeg sikkert ikke til å merke så mye forskjell på det. Tar det bare som noen av de skikkelig forferdelige dagene – igjen!

Det er lillelørdag! Så jeg regner med det nesten blir hæla i taket og tenna i tapeten hos deg da. Hehe. Kan du huske hvor gøy den kvelden kunne være før i tia?

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Heisann. Sitter her og tenker litt. På bloggdesign, farger og at en vil ha det finest mulig på denne bloggen – som ellers i livet lissom. Men så kom jeg plutselig på at mange av dere sikkert bare leser bloggen på mobilen. Det er jo enkelt, kjapt og den ligger som regel påslått og klar til bruk i nærheten.

Jeg blogger alltid fra pc. Det er fordi jeg liker å ha litt kontroll på det jeg gjør, at det er oversiktlig og greit, og at det ser fint ut før jeg publiserer. Eeeeh … åsså er jo skjermen en del større da, så det er litt enklere å se for ei middelaldrende kjærring med syn som ikke helt er som det var. iPaden min bruker jeg nesten aldri, bare lader den litt innimellom og lar den gå tom for strøm, slik at den ikke skal dø helt bort. Mobilen leser og kommenterer jeg blogge fra innimellom, men som bloggverktøy er den helt ubrukelig for denne kontrollfreaken.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når jeg innimellom bruker bloggappen på mobilen så er jo alt helt feil. Ikke vises headeren min, ikke ser teksten ut slik den ser ut originalt. På mobil er jo alt veldig smått, og alle bloggdesign helt like … kjedelige rett og slett. Om en tenker på utseende da, men som sagt er det innholdet som teller, så egentlig burde det jo ikke bety en dritt. Selv ikke for en avdanka typograf. Noe det dessverre gjør, så jeg kan jo irritere meg grønn på slikt.

Hvor leser du bloggen? Og hva blogger du fra? Hvis du er en av dem som blogger da … Jeg har bare brukt mobilen og nettbrettet et par ganger. Føler jeg mister helt kontroll på hvor bildene skal være, og det at jeg ikke kan få fremhevet teksten der jeg vil (mulig det bare er noe jeg ikke har skjønt enda) gjør at jeg foretrekker pc. Om det er umulig der og da, så blir det ingen blogginnlegg herfra.

Noe som også er skikkelig irriterende er teksten under bildene. For selv om det ligger helt greit når jeg ser på pc’n så blir nesten alltid første avsnitt under bildene midtstilt om du ser det på mobilen. Er det noen som har et godt svar på hvorfor det skjer? Små bagateller sikkert, og om du nå tror at jeg er helt idiot, så jeg får bare skylde på at jobben min de aller fleste årene dreide seg nettopp om slike ting. Pirk ned til millimeternivå. Det skulle se fint, ryddig og oversiktlig ut. Lettlest og tilnærmet perfekt. 

Dette er forsidebildet på bloggens facebookside. Og det står selvsagt i stil til fargene jeg ellers bruker akkurat nå. Selv om det ikke er så utbredt fargebruk i selve innleggene, bortsett fra bilder da. Men det er jo noe helt annet. De får ha de fargene de har. Stort sett. Bildet er tatt i Litauen ei helg i sommer, da vi var i barnedåp. Jeg har jo en forkjærlighet for litt gamle, falleferdige hus, rent bortsett fra det jeg bor i selv. Og slik er det jo sikkert med de som bor her også, det er ikke fullt så sjarmerende når det er hverdagen deres, som det er for oss som bare er ute etter et perfekt fotomotiv.

Tenker jeg lager et innlegg fra landsbygda i Litauen etterhvert. Der var det skikkelig gammeldags, masse sjarm og veldig mye fattigdom. Menneskene er fantastiske, gjestfrie og helt annerledes enn normalen er her hjemme. For oss føltes det litt som å dra tilbake 150 år i tid. Minst. Likevel forstår jeg godt at den eldste dattera mi har falt for dette, iallefall så lenge det bare er en plass de drar på ferie til. Og de siste 10 årene har ho tilbragt nesten alle feriene her, sommer som vinter. For besteforeldrene i Litauen må jo også få sett barnebarna sine litt. ♥ 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi heiv oss rundt da eierne til Anton skreiv at de skulle i hundeparken. Glemte at jeg ikke hadde sminket meg, og egentlig så ut som kusina til Karius og Baktus på håret. Men det siste der var jo ikke så farlig, for her må en pakke inn det meste i vinterværet. Øynene derimot glodde ut på omgivelsene bleike og små. Vel, alt for hunden vettu! 😉

En drøy time ble det i parken. Jonas fikk kjørt seg litt med en likeverdig, mens tærne våre ble kaldere og kaldere i støvlettene. Med to av samme rase blir leken på en helt annen måte enn med andre hunder. Enda Anton bare er et år. Det er nok derfor vår havner på toppen i basketakene, så det spørs jo hvordan det går når lekekameraten vokser til og skjønner at han er minst like stor og sterk. De virker ikke halvtamme der de hopper rundt hverandre, knurrer og buldrer, slår med labbene og minner mer om bjørner enn hunder. Det høres ut som en kamp på liv og død. Men så plutselig tar de en pause. Bare sånn for å snuse litt, tisse eller elge seg innpå noen av de andre en liten stund. Så sjekker de at vi fortsatt er der, før de braker sammen for en ny runde.

Leonbergerlek er ikke for pingler. Det både ser og høres ganske så skummelt ut. Merkelig nok har vår hund en helt annen lyd når han leker med en av samme rase, enn når han er sammen med mindre hunder. Litt av den samme lyden har han også når han treffer andre og går med strupebånd, så jeg forstår jo at han kan skremme vannet av de fleste. Han høres jo absolutt ikke tam ut når han er i det humøret! Det vil si når han tror han skal leke, og vi har bestemt at vi bare skal gå forbi. Akkurat det der er noe som er kommet de siste ukene, så jeg håper bare det har noe med hormoner og utviklinga å gjøre. Går han derimot løs så har han noen skikkelig feminine pip som ikke står i stil til størrelsen i det hele tatt. Skulle nesten tro han var schizofren.

Sliten hund her nå. Mens eierne ikke akkurat fikk den store uttellinga på FitBiten. Men det er kanskje greit med en hviledag sånn innimellom. Får starte på’n igjen i morra. 🙂

Jeg har ikke akkurat hatt en pangstart på dagen. Den kroppen vettu, som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal klare å leve sammen med, er jo ikke så glad i disse kalde dagene. Den er særdeles lite samarbeidsvillig, og protesterte høylytt utover dagen og kvelden i går. Det hjelper jo sikkert ikke at gårsdagen var første dagen uten Vimovo på halvannen måned heller. Har jo tatt tablettene to ganger daglig. Det er smertestillende og betennelsesdempende. Og jeg måtte lissom bare finne ut om de funka, eller om jeg bare hadde hatt noen gode perioder innimellom, sånne som ville kommet uten tablettene også. Vel, de funka tydeligvis … og nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. 

Det er nemlig ikke bare lykke å putte i seg tabletter i eninga. For disse samme ukene har jeg altså hatt så sykt vondt i magen. Skikkelig oppblåst, skulle nesten tro jeg var gravid. Greit at den kroppsdelen ikke akkurat er flat sånn normalt heller, men dette har vært helt annerledes. Dessuten har jeg så mye vann i kroppen at beina nesten skvalper når jeg går. Både irriterende og vondt. Redd blir jeg også, når det gjelder beina, siden jeg har hatt en blodpropp akkurat der. Men jeg fyker jo verken til legen eller legevakta hver gang det smertene kommer og venstrebeinet blir dobbelt så stort som det andre. Nettopp fordi jeg tenker det bare er fibosmertene som har satt seg der for en stund. Men tenkt om jeg tar feil, og plutselig bare dør av en blodproppen midt på natta. Bare fordi jeg er redd for å bli stemplet som hypokonder. Det er jo ikke rart nettene mine er litt turbulente … det er merkelig så mye rart en tenker da. Når alle andre sover. På dagtid er jeg heldigvis mye mer fornuftig.

Etter bare et døgn uten Vimovo så er dette blitt mye, mye bedre. Men jeg tar fortsatt både Paracet og Paralgin Forte med jevne mellomrom. Pluss blodtrykksmedisinen da. Så helt fri for tilsetningsstoffer er jeg dessverre ikke. Noe jeg sikkert aldri blir igjen, og det er ganske irriterende for ei som hater å ta tabletter. Jeg som er av den overbevisningen at en ikke en gang trenger vitaminer og mineraler i tablettform om en bare spiser fornuftig. Og nå sitter jeg her med et helt apotek!

Fortsatt tror jeg selv at dette muligens er borelia. Og ikke fibromyalgi. Det har jeg jo faktisk ymta frempå om lenge før jeg fikk noen diagnose. I årevis. Uten gehør. Men nå blir det sikkert enda verre å bli hørt, for med et fibrostempel i panna så er det ikke så nøye å undersøke noe mer tydeligvis. Jeg har fått nok et stort blått merke, på den andre armen nå da. Men det er sårt, nesten som om jeg skulle ha slått meg. Noe jeg ikke har gjort.

Jeg har time hos legen til onsdag. Da har jeg tenkt å spørre om de kan henvise meg til en ryggmargsprøve. For det er tydeligvis der en kan sjekke borelia skikkelig. Blodprøver funker ikke om de ikke blir tatt akkurat på rett tidspunkt. Og dette er jo ikke noe nyoppstått. Jeg kan egentlig ikke forstå hvorfor ikke en eneste lege har tenk tanken på at det kan være borelia, for når jeg leser journalen min og sammenlikner med det de tar som faresignaler ved boreliasmitte så ser det ut som det er samme sak. Men til sammenlikning så er jo nesten alle diagnoser en ikke helt kan finne ut ved å ta en blodprøve beskrevet på omtrent samme måte. Så det er mulig det bare er helt tilfeldig om en havner opp med fibromyalgi, me eller borelia, og sikkert mange andre greier også. 

Hestekuren av penicillin hjalp ikke for noe. Ikke forsvant det runde, blå merket heller. Så om dette fortsetter ser jeg snart ut som et verdenskart. Men det som skremmer meg mest er at jeg absolutt ikke blir bedre. De siste to årene har det stadig blitt verre og verre. Og det er skikkelig skummelt …

Jaja. Det er snart helg og sola skinner. Jeg gleder meg til noen dager sammen med drømmemannen. Vi har ingen planer, men det er koselig å bare være litt mer sammen enn ellers i uka. Ulempen er at han ser hvordan jeg egentlig har det. Den treige starten før kroppen begynner å funke om morra’n. Det er ikke så lett å skjule tingenes tilstand når en går sammen hele døgnet. Og jeg liker ikke å vise hele elendigheta til noen, aller minst til mannen i mitt liv. ♥

Kos deg med dagen. 🙂

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Mars. Måneden der sola kryper høyere opp på himmelen, dagene blir lengre og gjennomsnittstemperaturen stiger. Skikkelig deilig!

Vi er i startfasen på våren. Noe som egentlig skulle betyr en gjennomsnittstemperatur på mellom 0 og 9 grader i løpet av døgnet. Men alt avhengig av hvor i landet vi er, kan mars komme med både vinter og vår.

Her har tydeligvis noe feilet. Utenfor er det absolutt ikke noe som minner om vår! Bortsett fra litt lysere ettermiddager. Men vi har aldri hatt det kaldere! Iallefall ikke denne vinteren. Faktisk kan jeg ikke huske at jeg har vært ute og gått i en så isende temperatur noensinne. Det kjentes nesten ut som om linsene frøys fast i øynene. Et lag med ullvotter var alt for lite. Det stakk og prikket i den huden jeg ikke hadde klart å pakke inn i skjerfet og hetta.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg måtte jo ha litt gangsyn i det minste. Selv om det ikke var et eneste annet menneske ute og gikk akkurat da. Jeg følte meg nesten helt aleine i verden. Sånn som du ser på film etter en stor katastrofe. Der et ensomt menneske går og speider etter andre overlevende. Hadde det ikke vært for alle bilene som sto og spant og ikke kom opp Tinnheiabakken ville jeg muligens blitt litt bekymret for hvor alle hadde tatt veien. Så kaldt var det at iPhonen min daua. Eller gikk inn i koma jaffal. På tjue minutter ute så gikk batterikapasiteten fra 100 til 0 og hele greia slo seg av! Så da fant jeg ut at mobil ikke er like praktisk som et fotoapparat sånn i enhver situasjon.

Det snør jevnt og trutt hele tiden. Bittesmå, tørre, lette, skjønne snøfnugg som til sammen samler seg i enorme hauger. Jeg, som ikke liker vinteren en gang, synes det er skikkelig gøy. Faktisk har jeg ikke tenkt et eneste stygt ord om dette kalde, hvite utenfor. Til og med da jeg var ute og gikk kjente jeg en sånn barnslig glede over vinterværet som jeg ikke har kjent på sikkert 43 år. Er det nå jeg bør bli litt bekymret for psyken eller?

Det er så fantastisk å endelig ha fått litt ordentlig vinter! Sånn som dere andre har det på denne tiden av året. Ikke bare snø den ene dagen og regn den neste. Noe som resulterer i issørpe i veiene og på sykkelstiene, som dagen etter der igjen fryser til klumper og gjør det meste ufremkommelig. Litt vaskelig er det jo å komme seg frem i skogen nå, men enn så lenge får vi bare finne andre plasser å gå. Eller slenge på skiene om en har slike lyster – noe som er helt uaktuelt for min del!

Selve kroppen bobler derimot ikke over av entusiasme. Den liker nemlig ikke alle disse kuldegradene og er skikkelig lite samarbeidsvillig. Men det blir jo forhåpentligvis litt bedre når temperaturen stiger igjen. Og det gjør den jo. Men enn så lenge skal jeg nok holde ut, bare fordi jeg faktisk nyter denne følelsen jeg ikke har kjent på siden barneårene. Gleden over Kong Vinters besøk på Sørlandet! Hmmm … jo mer jeg tenker på det, jo sprøere høres det ut … 

Håper du koser deg der du er. ♥ 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.