Hei, hei der ute. 🙂 Litt mer positiv i dag enn forrige gang jeg skreiv noe her. Formen er … tja, den er jaffal litt bedre enn sist. Sykt trøtt og sliten, men ikke så vondt akkurat nå. Håper det kan forbli slik et par dager i det minste. Jeg trenger en pause nå.

Fredag var vi faktisk ute og spise for 100. Igjen. Denne ganga med søster og svoger, og bortsett fra musikken som var alt for høy, så ble det to koselige timer. Veldig god mat, mens selvsagt ble det både det ene og det andre i tillegg, så det fløy litt mer enn et par hudrelapper ut av kontoen gitt. Rart med det … Hadde vi ikke bestilt bord litt på forhånd, så hadde nok ikke denne kjærringa beveget seg ut av huset den dagen. Så noen ganger er det ganske greit å ha noen avtaler. For en gjør jo selvsagt så godt en kan for å ikke bryte dem. Selv om formen er på bånn og enda litt lengre nede.

Lørdag var vi bedt på chilenske empanadas borti nabolaget her. Det kom noen venner til … sa ho. Og noen venner var skrekkelig mange som jeg aldri har sett før. 12 stykker til sammen! Egentlig litt for mange for meg det der, men etter maten så delte selskapet seg litt. Mannfolka satt ute i vinterhagen, røykte sigarer og løste verdensproblemer, damene ble igjen i stua og vi hadde det … kjempegøy! Har ikke ledd så mye på aldri den tid. Kjempeartige folk. Heldigvis glemte de hele musikken til langt utpå kvelden, og det er vel grunnen til at jeg klarte å holde ut så lenge. Jeg følte meg et øyeblikk som et helt normalt, oppegående menneske, og det var en fantastisk følelse.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Søndag fikk vi snø igjen. I bøtter og lass! Tung, blaut snø, som har gjort at hekken kneler og de tørre sykkelstiene igjen er fulle av slaps og sørpe. Litt kjipt når en har en hund som er like stor som en halv hest. Blir så mye søl og dritt inne, og oveskuddet mitt glimter jo med sitt fravær, så her blir det ikke gjort så mye. Følte meg litt teit da jeg lå på sofaen og så på når drømmemannen vaska golvene før vi skulle ha middagsgjester til lapskaus, som den samme drømmemannen hadde laget.

Lapskaus er jo en enkel greie både å lage og servere. Om jeg skulle ha laget det. Men når mannen kokkelerer så er det jo ingen kjappe løsninger. Nope, her lages alt fra bunnen av. Så til og med kraften kokte kan av et bein, som først måtte innom steikeovnen litt for å få den rekke smaken. Som middag dagen derpå hadde det holdt i massevis for meg å bare slenge oppi en buljongterning eller to. Men jeg klager ikke på verken kokken eller maten altså, tenker bare at innimellom kunne han jo valgt den enkleste løsningen han også … og da snakker jeg verken om lapskaus på boks eller ferdig lapskausblanding fra frysedisken. 

Jeg er utrolig heldig med den mannen min altså! Bare så synd han ikke er like heldig med kjærringa … Så det sliter jeg selvsagt også med. At jeg aldri får gjort noe til gjengjeld lengre. Jeg er jo bare her. Som en klamp om foten nesten. Jeg vil jo så gjerne gjøre noe så han også føler han har fått tak i drømmedama, men ho forsvant visst for noen år siden. Ikke aner jeg hvor ho har gjort av seg heller …

Så kom besøket. Åtte til bords med stort og smått. De kom med fastelavnsboller og marsipankake, et flott kort og et lass med tulipaner. Jeg tror aldri jeg har sagt at de må ha med seg noe tidligere. For normalt ville jo JEG ha bakt de bollene. Men som sagt, mitt gamle jeg har tatt ferie på ubestemt tid, så om de ville ha noe annet enn middag måtte det medbringes, gav jeg beskjed om. Og som de lydige, snille døtrene de er så gjorde de jo det da! 😉

Bare sønnen mangla her. Av mine da. Han koser seg på Fullriggeren Sørlandet en eller annen plass i Karibien, og kommer ikke tilbake før i slutten av mars. Synes det er litt lenge siden jeg har sett han nå, for han reiste 5. desember. Men har snakket med han et par ganger, han stortrives i jobben, og det er jo det aller viktigste. Han får utvidet horisonten enda noen hakk, denne ganga på det flotte seilskipet, og ikke på en cruisebåt, selv om det sikkert ikke var så dumt det heller. Jepp, jeg er litt misunnelig jeg. Men når ikke mora klarte å leve ut barndomsdrømmen sin, så er det jo godt at sønnen gjør det for meg.

Jeg håper du har hatt ei fin helg. ♥  Jeg VANT faktisk noe i går og det kom jo som ei bombe! Skal hente det i ettermiddag, så da skal dere få se hva det var. Jeg har jo sjeldent hellet med med meg, og vinnerlykke har jeg aldri hatt. Det var altså ikke lotto’n eller noe sånn. Den kunne vi kanskje trengt litt av også, for her drypper vannet ned fra taket i kjellerstua, og vaskemaskinen (som vi kjøpte brukt i sommer fordi vi ikke hadde råd til ny) har sagt takk og farvel i løpet av helga … så hvordan vi skal løse dette akkurat nå aner ikke jeg. Men vi finner vel på noe …

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne for flere turopplevelser, fine bilder og noen klageinnlegg innimellom. Men de kan du jo bare hoppe glatt over om du vil. 

Det er fredag og det snør. Store, hvite filler seiler ned og legger seg over alt det mørke triste. Iallefall på utsiden. Det er verre inne. Eller, jeg er jo sjeleglad for at snøen ikke legger seg på parketten, det er ikke det. Men det andre triste, som sikkert bare befinner seg i mitt hodet, er ikke så lett å glemme selv om det snør ute. Jeg er inne i en elendig periode, som jeg har forsøkt å fortrenge med lange turer og masse sosialt. Uten hell, tydeligvis. 

Helt ærlig talt så har de siste ukene vært … jævelige! Det er ikke annet å si om det egentlig. Jeg er så dårlig, jeg holder på å verke meg ihjel, jeg fatter ikke at det går an å ha det så vondt uten å være døden nær. Alle pillene jeg kjører i meg hjelper ikke. Tror jeg. Har ikke turt å slutte heller da, for jeg er redd for at det er enda verre uten. Men Paralginen og slike ting orker jeg ikke. Det er som å være på en evig fest, rusa og fæl. Er ikke noe for meg dette …

Jeg skjønner ikke at dette bare er fibromyalgi. Kan ikke forstå at en slik sykdom, som en ikke en gang kan bevise på noen som helst prøver, kan fucke til livet mitt på denne måten. Jeg er så lei. De siste tre kveldene har jeg grene meg i søvn, mens Paralgin Forten, som jeg har valgt å bare ta før leggetid, har ført meg direkte inn i drømmeland. Og jada, jeg sover mye roligere med de hersens pillene, det ser jeg jo av FitBiten også, men jeg er like sliten hele tiden. Enten jeg sover eller ei. I tillegg får jeg den hangoveren dagen derpå. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Litt redd er jeg også. For at det er noe mer galt. Jeg hovner stadig opp litt rundtofrbi, og føler kroppen min plutselig er blitt helt ugjenkjennelig. Jeg blir feitere og feitere, selv om jeg går masse og spiser lite. Jeg har en ankel og legg som er dobbelt så tjukk som hos nabobeinet til tider. Og rundt midjen, eller der den burde ha vært, har jeg en merkelig følelse innimellom. Den jeg kjente for første gang da jeg fikk penicillinen for borelia. Det kjennes ut som en med store never klemmer inn på hver side, og alle fingertuppene hans trøkker seg inn i ryggen min. Det svir på en måte, er varmt og kjennes ut som et skikkelig tjukt belte av betennelse. Dette kommer stort sett bare på kvelden og varer natta gjennom. Iallefall kjenner jeg det alle de gangene jeg er våken.

Men jeg forsøker bare å fortrenge det. For det er mest sannsynlig bare noe jeg tror jeg kjenner. Og jeg kan jo ikke løpe ned dørene på legekontoret bare fordi det til stadighet dukker opp nye ting. Hadde det bare vært normale ting, som en forkjølelse eller en lungebetennelse, sogar litt kreft her og der hadde noen ganger vært bedre enn dette. Da hadde jeg iallefall blitt tatt på alvor. 

I dag starta dagen min på nav. Men før jeg kom så langt så fikk jeg ikke mindre enn to telefoner derfra, med tre minutters mellomrom. Den første fortalte at saksbehandleren min var syk, men teamlederen kunne ta over, om jeg ville det. Jeg sa ja, møtet skulle vi hatt i løpet av november … så jeg synes jeg har venta lenge nok nå. Dessuten skulle jo legen min også være med. Andremann som ringte noen minutter etter, fortalte at saksbehandleren min var syk, og at møtet var avlyst! Jepp! Jeg fortalte at jeg alt hadde fått en telefon, og hadde en avtale. 

Begge som ringte trodde møtet var på legekontoret. Så dermed måtte jeg fortelle de som hadde innkalt til møtet at de hadde satt nav som møtested. Der møtte jeg opp litt før ti. Til stengt dør. For den åpner de ikke før kirkeklokka litt bortenfor er helt ferdig med de ti slagene, og vel så det. Så imens sto vi der i den ytterste ganga, alle vi navsnyltere studd sammen på alt for liten plass. Ute regnet det, så alle ville jo selvsagt inn i varmen. Det var for det meste utlendinger og ungdommer. Pluss denne middelaldrende kjærringa da, så den starten på fredagen hjalp jo ikke akkurat så veldig på selvbildet, bare så det er sagt! Jeg synes det er så flaut å “gå på nav”. Føler meg som en dritt og skulle ønske jeg var usynlig. Selv om det sikkert ikke er noen som legger merke til meg så føler jeg alle glor og lurer på hvorfor jeg ikke gidder å jobbe. Neste gang tenker jeg det er lurere å ta på seg en annen jakke i det minste, og ikke akkurat den som er knallrød …

– Hva tenker du om fremtiden? Spurte ho som ikke er saksbehandleren min. Da vi endelig kom så langt. Jeg sa som sant var, at jeg ikke kan se for meg at jeg noen gang kan klare å komme tilbake i jobb igjen. Jeg har jo forsøkt å holde på jobben i ti år, med å kutte ut det ene etter det andre. Og nå har jeg faktisk ikke mer å kutte i. Så da begynte tårene og renne, og det fortsatte de med resten av timen også likegodt. Skikkelig morro dette altså!

Her skal det meste prøves ut. Det er ikke snakk om noen uføre, for slik som dette kan jeg gå iallefall 3,5 år til. Så vi har god tid, og ingenting å stresse etter! Selv om jeg mente de hadde mer igjen for å bruke de pengene og ressursene på noen andre, litt mer yngre og oppegående personer, som kanskje ikke en gang hadde forsøkt seg ute i arbeidslivet enda. Den eneste som har gitt opp oppi alt dette er tydeligvis meg. Så jeg får vel bare ta et godt tak i nakkeskinnet og skjerpe meg da. Det er sikkert der det ligger, at jeg ikke vil nok. At jeg innerst inne liker å ha det på denne måten. Fordi det er så jævla enkelt å bare sitte hjemme og kose seg, mens pengene fra nav triller inn på kontoen.

Jeg føler meg som verdens verste møkkakjærring akkurat nå!

Legen var helt ok oppi dette. Han presiserte ovenfor nav at alt som skulle skje fremover måtte være for at jeg skulle få en bedre livskvalitet. Så måtte en eventuell jobb komme i andre rekke. Jeg kom aldri til å bli frisk igjen, men det var fortsatt flere medisiner jeg kunne forsøke for å se om de hadde bedre virkning enn det vi har vært gjennom til nå. Og da var det ikke snakk om antidepressiva. 

Piller, piller, piller … jeg hater piller! Jeg er sikker på at jeg har mer bivirkninger av dette jeg kjører i meg enn det det er godt for. Bare tull. Dessuten koster det jo en syk formue å prøve seg frem på dette viset. For jeg får jo ikke noe av det på “blå resept” før det er bevist at jeg har virkning av det, og at det er noe jeg trenger for å fungere. Så det er en dyr fornøyelse å være syk, men det skulle jo bare mangle at en ikke måtte betale for å ha et så gøy! Jeg sitter jo tross alt bare på ræva, og får godt betalt om en skal ta utgangspunkt i det jeg bidrar med. 

Beklager utbruddet. Kommer sikkert mer positiv tilbake på neste bakketopp … men for øyeblikket føler jeg den toppen er skrekkelig langt unna … Faktisk kan jeg ikke en gang se den, selv om jeg har både linser og briller på meg. 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne for flere turopplevelser, fine bilder og noen klageinnlegg innimellom. Men de kan du jo bare hoppe glatt over om du vil. 

Hei, hei. 🙂 Som du vet går jeg (vi) mye turer, på flere forskjellige plasser. Jeg orker ikke traske dag ut og dag inn i samme løype, så noe nytt må til innimellom. Inspirasjon til turene våre finner vi litt rundtforbi. Både på ut.no, instagram, facebook og diverse andre steder. Det er ikke alltid det ligger som et ferdig turopplegg, noen ganger er det rett og slett bare et fint bilde som fanger interessen min. Men får du bare vite stedsnavnet så er det jo bare å google i vei! Det er jo ufattelig hva en kan finne via Google. Jeg skjønner nesten ikke hvordan vi klarte oss før i tia …

Så spreke dere er, er det mange som sier. Men vettu, vi er nok ikke så skrekkelig spreke. For det aller verste med å gå er nemlig dørstokkmila! Den kan være uoverkommelig til tider. Men om du bare kommer over den kneika, og den er jo som regel verken høy eller lang, så er det faktisk bare å sette det ene beinet foran det andre og så går det nesten av seg selv. 

Noen ganger er jeg så sliten at jeg vil nesten spy om jeg tenker på å ut. Men så vet jeg jo at jeg som regel ikke blir verre av litt frisk luft. Kanskje blir jeg enda litt mer sliten, men ingen har vel dødd av det. Og det er jo bedre å kjenne på den følelsen etter at en har gjort noe, enn uten å ha gjort noe!

I dag var en slik dag. Jeg hadde absolutt ikke lyst til å ut. For å går glemte jeg alle mine begrensninger og gikk både vel og lenge. I tillegg til yogaen på halvannen time. Men så fikk jeg så lyst på knekkebrød i dag morges. Og ikke hvilken som helst type heller. Neida, bakeriet laaaangt nede i bakken her, halvveis til sentrum, har et veldig godt et.

Så vi tok beina fatt, Jonas og jeg. Selvsagt kunne jeg tatt bilen, for i dag har jeg droppa de pillene som jeg ikke kan ta om jeg skal kjøre bil, men da hadde jo ikke bikkja fått noen tur … og mens vi likegodt var ute så gikk vi en aldri så liten omvei. Da vi kom hjem igjen var seks kilometer unnagjort!

Jeg går litt på autopilot innimellom. Tenker ikke på så mye, iallefall ikke at det er et ork eller at det er bortkasta tid. For da blir det jaffal ikke lettere! Om du absolutt må tenke så tenk i det minste på noe koselig. Men da jeg skulle hjem den hersens Tinnheiabakken, som en ikke kan komme utenom når en bor på toppen her, var jeg så sliten at jeg bare hadde lyst til å bli sittende i veikrysset til drømmemannen ble ferdig på jobb. Tanken på at det nå var 100 meters stigning før jeg kom til toppen var ikke akkurat forlokkende. Faktisk hadde jeg nesten lyst til å grine litt der og da. Men så klarte jeg heldigvis å kople på autopiloten – og plutselig var vi tilbake til utgangspunktet igjen. Men nå må jo det sies, at jeg er utrolig flink til å fortrenge vondter og ting som ikke er så bra. Så denne autopiloten har jeg øvd meg på i mange år. Om det er en god egenskap eller ikke, tja, det er jeg ikke helt sikker på enda. Men det får meg iallefall ut av huset!

I kveld skal vi ut og spise. Med syforeninga og mennene våre. Det er Spis Ute Uka, og det må en jo benytte seg litt av. Tidligere het dette arrangementet Spis for 100, men i år har restaurantene fått litt slappere tøyler og kan servere mat til litt over hundrelappen. Vi skal forresten ut til fredag også, i samme ærend, men da sammen med min søster og svoger. Og det er jo sikkert veldig koselig. Spesielt for drømmemannen. Men for meg, som har så mye bråk i hodet hele tiden, er ting som dette mye mer slitsomt enn å gå ei mil. Men noen ganger må en jo bare gjøre ting som ikke frister så veldig i utgangspunktet, kanskje blir det mye bedre enn en frykter, kanskje ikke. Men før en finner ut av det så er det jo uansett over. 

Ønsker deg en fin ettermiddag og kveld. ♥ Nå skal jeg rett og slett legge meg litt på sofaen, under pelspleddet … får håpe det hjelper litt på energien, som akkurat nå er totalt fraværende.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne.

God morgen der ute. 🙂 Egentlig ble jeg litt lei av denne fotoutfordringen, så her kommer de tre siste bidragene fra min kant. Tre på en gang altså. Tre fluer i en smekk. Eller som et kinderegg, om du vil. Det er jo jaggu en ganske bra start på dagen.

SNØLYKT. Det var der jeg trodde jeg skulle slite litt. Men så kom jeg over dette bildet, og uansett hvordan du vrir og vrenger på det så er det jo snø og lykter = snølykt. 🙂 Kanskje ikke akkurat det verken du eller jeg så for oss da vi leste oppgaven, men det ble uansett mitt bidrag.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

PAKKE I POSTEN. Denne var soleklar, siden pakka dukka opp samtidig med fotoutfordringen omtrent. Jepp, jeg har blitt lurt, igjen! Meldt meg inn i en bokklubb og fått et gratis servise til seks. Ikke det at vi trengte noe mer slikt, for her er kjøkkenskapene fulle, så nå må jeg altså kvitte meg med noe annet. Koselig servise dette, men kvaliteten var litt så som så. Mange luftbobler i glasuren og koppene var veldig forskjellige i fargen. Men gratis altså! Om en husker å avbestille alle bøkene i det året en må være medlem. Frister det, sier du? Da kan du bare gå inn HER og gå i samme fella du også.

Egentlig venter jeg nok ei pakke i posten. Og den har jeg venta og venta på siden november! Men har fått beskjed om at den ble forsinket da. Jeg bestilte nemlig noen smykker som jeg skulle brukt som julegaver, men det skar seg jo helt! Så om den pakka endelig kommer snart, så kan en vel si at jeg allerede har kjøpt fem julegaver … og det var jaffal tidlig til å være meg! Siden jeg kjøpte noen ekstra, i tilfelle de jeg skulle ha ikke var så fine, så har jeg altså fått meg en del nye smykker selv også. Eller så kan de jo bare bli liggende her til jeg trenger en gave. De skal være sendt for over en uke siden, og de er betalt allerede i fjor, så jeg håper virkelig de snart dukker opp i postkassa vår.

VÅRTEGN. Åh! Jeg gleder meg til vi ser noen av disse rundtforbi. Selv om vi ikke har snø er det ikke så mye som minner om vår i de gjennomfrosne bare blomsterbedene. Det er grått og trist, og jeg tror faktisk dere som har snø ikke hadde klaget så mye på den om dere hadde hatt vinter etter vinter på denne måten. For det er litt kjedelig egentlig. Dessuten er det jo mye lysere når snøen dekke bakken og skjuler alt det skitne.

Om du føler for en fotoutfordring kan du finne den HER. ♥  Ha en fin dag.

Gradestokken viser minus ni. Brrrrr … på yr sier de bare åtte, men det skal føles som tolv. Kalde altså! Sykt kaldt spør du meg. Jeg liker meg best om sommeren. Og når vi ikke en gang er så heldige å ha snø, som lissom knirker under støvlettene, så kan det jo være akkurat det samme med alle disse kuldegradene også. Men vi har sol da. Og det er jo en liten trøst. Sol og blå, klar himmel.

Jeg føler meg litt tufs. Dagen i går, og natta, var ikke av det gode slaget. Men nå har jeg i det minste klart å dusje og vaske håret, og det er ikke noe som skjer hver dag her lengre. Enten orker jeg ikke tanken fordi jeg er så sliten, eller så gidder jeg ikke bruke det bittelille overskuddet jeg kjenner jeg har den dagen på noe så kjedelig som å dusje … det er rart som hverdagen er blitt egentlig. En må velge sine gjøremål med omhu, hvis ikke så smeller det.

I dag er det yoga. Og nei, det er ikke av den slitsomme typen, der jeg står på et bein og har alle de andre legemsdelene i all verdens retninger ut fra kroppen. Det er medi-yoga, der en skal lære pusteteknikker og å slappe av. Så slitsomt er det egentlig ikke. Jeg var der jo ikke sist, så jeg må vel karre meg ned i dag da. Har jo tross alt betalt for dette. Om jeg hadde fått tilbake pengene så hadde jeg droppa hele greia, eller i det minste utsatt det litt til neste kurs. For da er sikkert formen mye bedre. Det gjelder jo å ikke gi opp vettu …

Bildet over er fra Den Dominikanske Republikk. Enda en av ferieturene våre. Som du skjønner så sitter jeg litt her og mimrer over gamle bilder og turer for tia. Jeg har valgt dette til Solviwars fotoutfordring SKYGGE. For på en måte er det jo et skyggebilde, om enn ikke et slikt der noen kaster skygge. Fiskeren sto utpå der i en evighet på jakt etter middag muligens. Vi hadde vært på stranda noen timer, og akkurat her satt vi og nøyt solnedgangen. Og der var sola diger altså, sånn rett før ho forsvant ned bak palmene! Kjenner det rykker litt i reisefoten rett som det er nå. Det er jo på denne tiden vi har pleid å ta et avbrekk fra hverdagen. Men i år blir det nok ikke noe av det. 

Vi var to uker på Den Dominikanske Republik i 2010. Ei uke på et skikkelig luksushotell, noe vi ikke helt har sansen for noen av oss. Og ei uke i en fargeklatt av en bungalow. Det er litt mer sånn vi liker å ha det. Litt spesielt, med sjarme fremfor luksus, og dette har ført til at vi har bodd på skrekkelig mange rare plasser i årenes løp.

Ønsker deg en flott dag. ♥ 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne.

Hei igjen. 🙂 Starten på denne uka ble tilbragt på sofaen. Vet ikke helt hva som skar seg, men siden jeg ikke kan kjøre bil når jeg tar de tablettene jeg har gått på siden torsdag så droppa jeg de i dag morges da jeg skulle til legen. Hadde tenkt å gå til byen, men det var så kaldt at jeg droppa det også. Dermed gikk det veldig lang tid mellom de smertestillende dosene, og så gikk alt galt ….

Fyttikatta så dårlig jeg har vært i dag. Har vondt over alt, er kjempetrøtt og sliter veldig med magen nå, etter 10 dager på penicillin. Føler meg som en ballong som kan sprekke når som helst. Ikke bra. Og enda er det fem hele dager igjen med den elendigheta. 

Ellers har jeg fått enda noen nye tabletter. Altså ikke flere, men skal teste ut noe annet. For jeg ble jo litt bedre med alle disse smertestillende. Problemet var vel helst om morra’n, for da var det jo så lenge siden jeg hadde tatt noe at jeg ble kjempedårlig halve dagen, før første dose begynte å virke. Nå skal jeg ta en Vimomo morra og kveld, det er betennelsesdempende. Paracet skal jeg foreløpig ta fire ganger om dagen, og om heller ikke det gir ønsket effekt kan jeg spe på med Paralgin Forte inntil tre ganger daglig. Men da må jeg halvere paracetinntaket. Jepp. Har skrevet det opp, for dette her kan jeg fort gå surr i, og jeg er livredd for at jeg skal gjøre noe feil. For meg føles jo dette som noen enorme mengder, det er nesten så jeg er redd jeg skal stryke med av en overdose. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi er altså på det morsomme stadiet “prøving og feiling”. Noe jeg liker svært dårlig. Men jeg har jo innsett at jeg ikke kan ha det på denne måten lengre. Det er jo tross alt bare dette livet jeg har. I det siste har jeg tenkt mye på at om jeg ikke skjerper meg nå så forsvinner nok drømmemannen også, på samme måte som jobben gjorde. Derfor får pillefobien legges på hylla for en stund, mens jeg krysser fingrene for at det kommer bedre dager der jeg føler jeg lever og ikke bare eksisterer. Der jeg kan være til glede for noen og ikke bare en klamp om foten …

Jeg er så utrolig glad for at jeg endelig fikk skifta lege. Selv om dette er en mann. Men han snakker om fibromyalgi som om det er en hvilken som helst annen sykdom. Ikke et ord om at det kun er noe jeg innbiller meg. At det ligger i hodet. At jeg har feil fokus, eller grubler og tenker på ting som jeg burde ha bearbeidet for mange år siden. Han vet selvsagt dette han også, alt jeg har fortalt den forrige legen. Men han hang seg ikke opp i det. Han har visst mange fibro-pasienter, og jeg begynner å skjønne hvorfor. Han ser meg og behandler meg som et helt normalt menneske. 

Over til noe helt annet. FOSS er andre utfordring hos Solviwar, og her er mitt bidrag. Jeg trodde jeg hadde så mange bilder av fosser, men fant fort ut at det var for lenge, lenge siden. Før bildene ble digitale. Og de ligger sikkert i noen esker på loftet og litt sånn rundtforbi. Derfor måtte det bli denne fossen, og den befinner seg på Skrelia i Farsund. Vi hadde en flott tur dit en gang for halvannet år siden, og flere bilder fra det området finner du HER. Tenker vi må tilbake dit en gang, kanskje til våren. For dette var et helt topp turområde! Litt langt å kjøre for en tur på noen timer kanskje, men av og til er det verdt det. Bare for å se noe annet innimellom. Samme tur dag ut og dag inn er ikke helt mi greie.

I dag fikk jeg forresten ei pakke i posten. Men den skal du få se litt seinere i uka. ♥ Go’ kveld!

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne.

Her kommer ukas fotoutfordring fra Solviwar. Og jeg henger meg på denne ganga også. Jeg har sikkert godt av å ha noen sånne “ting jeg må gjøre” i løpet av uka, istedenfor å bare ta alt som det kommer, eller bare sitte og tenke på alt jeg burde ha gjort. Den der lista er nemlig enormt lang nå, så lista til Solviwar er jo mest for peanuts å regne om en skal sammenlikne .. hehe. Dessuten er det jo som med alt annet, uansett lengde, en kan jo ikke gjøre annet enn å starte i den ene enden og jobbe seg oppover. Eller nedover, om det er den veien du ønsker å gripe fatt i ting. Akkurat når det gjelder fotoutfordringen har jeg for vane å begynne på toppen og jobbe meg nedover. Sånn omtrent. Noen ganger hopper jeg litt, men sørger for at jeg får med meg alt til slutt uansett.

Når det gjelder livet generelt er det ikke så lurt å jobbe seg nedover. Tro meg. Den trappa opp igjen kan bli ekstremt uoverkommelig om en kommer langt nok ned, eller blir der litt for lenge. Så sånn sett er det nok lurest å holde seg mest mulig opp mot toppen, iallefall ikke ta for mange nedturer før en forsøker å klatre litt igjen. Om ikke annet bare for å sjekke om en faktisk klarer det, denne ganga også.

Jeg trør til med første oppgave: FOLKEMENGDE. Og her ser dere rett og slett drømmemannen i full utfoldelse midt i Gambias jungel, dansende med halvparten av stammemedlemmene i en eller annen stamme som var kommet for å underholde oss. Det var trommer og skriking, tramping med føttene og ville hyl. Vet ikke hvem som underholdt hvem jeg, etter at mannen min entret forsamlingen. Men jeg har iallefall ikke ledd så godt noen gang før … for det første så hadde han ikke snøring på hva han bega seg ut på, for det andre så var han omtrent dobbelt så stor som alle de andre. Innsatsen var det heller ikke noe å klage over. Om en bare vil nok, så går det meste tydeligvis.

I 2009 hadde vi altså en fantastisk ferie i Gambia. Drømmemannen og jeg. Første uka var vi på rundreise, og da kryssa vi grensa mellom Gambia og Senegal opptil flere ganger. Vi overnatta i de merkeligste hytter langt ute i bushen, helt uten den vanlige komforten vi er vant til. Men for en opplevelse. Andre uka var mer som en vanlig sydenferie. Hotell rett på stranda. Trykk på linkene (de grønne ordene) om du vil se mer fra denne ferien vår.  

En av oppgavene byr på litt problemer her. Eller en ekstra liten utfordring, om det høres litt bedre ut. Snølykt. Jeg tror ikke jeg har lagd snølykt siden ungene var små, og det begynner å bli en liten stund siden. Ikke har jeg bilder av det heller og ikke kan jeg få laget meg en ny lykt nå, for snø har vi ikke. Så den der får jeg gruble litt på, før jeg eventuelt bare dropper den. 😉

Og det er jo lov. Hopp over, kutt ut noen, ta de litt i din rekkefølge, ta flere samtidig. Her står du helt fritt. Bare husk å gi beskjed til Solviwar at du er med, og husk å linke til innlegget hennes der oppgavene står.

Om du ikke allerede er med, så kan du jo begynne i dag? 

Håper du får en fin start på uka. ♥ Jeg skal snart til legen. Jepp – mitt andre hjem! Har altså ikke frivillig flytta inn der, men noen ganger går det som sagt ikke helt som en hadde planlagt … 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne.

Jeg rakk det! Puuuh! Siste innlegg i Solviwars fotoutfordring for denne uka er herved levert. Sort og hvitt. Og valget falt på dette armbåndet som jeg fikk av drømmemannen for en del år siden. Han vet hva jeg liker denne mannen, og jeg har fått mange flotte smykker i årenes løp. Jeg har uhorvelig mange smykker egentlig, men det er vel slik det er om en har skikkelig smykkedilla.

SVART OG HVITT er det siste temaet for denne uka. Og da passa jo dette bra! Jeg tror det var en bryllupsdagsgave. Sannsynligvis var det det, for det vanker verken smykker eller blomster sånn i hytt og pine her. Det triste med dette armbåndet er at det nå er utslitt. Trådene har løsnet og perlene ramler av, så jeg har bare lagt det vekk. Har jo ikke helt hjerte til å kaste det heller. Det er ganske irriterende at litt dyrere smykker skal ha så kort holdbarhet. En forventer liksom litt mer når de er kjøpt hos en gullsmed istedenfor på HM for eksempel. Men det er tydeligvis ikke alltid prisen gjenspeiler kvaliteten, selv om jeg for det meste er av den oppfatning at en får det en betaler for.

Snart ny uke, og nye muligheter! ♥ Er du klar? 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne.

Heisann, og god søndag. 🙂 Her kommer nest siste innlegg til ukas fotoutfordring fra Solviwar. Faktisk så stresser det meg litt, dette som bare er for morro og helt uten press. Jeg elsker jo å ta bilder, kikke på bilder, drømme meg tilbake til de forskjellige tidspunktene der bildene ble tatt. Det er mange gode minner i bildene. Minner om litt bedre dager. Jeg har jo vært heldig som har hatt anledning til å oppleve alt dette i alle disse årene. Privilegert rett og slett. 

Jeg hadde jo sett for meg at det skulle fortsette i samme spor. Men for vår del er det muligens over, iallefall slik det har vært. Både fordi formen er som den er, og fordi beløpet som kommer inn på kontoen min hver måned er blitt ganske redusert. Det er litt kjipt. Når alle andre får bedre råd, så blir vi fattigere. Men en lærer seg vel å leve på denne måten også, spesielt om en ikke har noe valg. Og da gjelder det jo å ha rett fokus. En blir jo ikke lykkeligere av penger, sies det, men jaggu blir livet mye enklere når en har litt overskudd på det planet også.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her er altså bildet jeg har valgt til oppgaven FOKUS. Det er forsåvidt et mislykka bilde. Ungen var så utrolig skjønn der ho satt og smilte til meg, men så gadd ho ikke mer – og i det jeg fikk fingeren til å reagere på utløseren så gikk ho. Men for meg ble det et av de bildene jeg har tatt som jeg liker aller best. Merkelig eller? Jeg synes det er såpass fint, selv om fokuset er på benken og ikke barnet, at jeg har forstørret det til 40 x 50 og skal ha det på veggen en eller annen plass.

Og det kommer flere. Må bare få fatt i en forstørrelse av de andre fire barnebarna også, slik at vi kan ha hele bøtteballetten samlet her. Men jeg gidder ikke ha helt alminnelige portrettbilder (barnehage/skolebilder) hengene på rekke og rad, der ungene ser rett inn i kameraet og er pynta i finstasen. Det er kjedelig. Så jeg vil ha bilder der jeg av en eller annen grunn liker komposisjonen litt ekstra godt, og der ungene ikke er oppstilt. Har en plan, men ting tar litt tid … Dette er forøvrig den eldste, Adriana, og ho er allerede blitt ni år.

Det blir altså ingen turbilder herfra i dag. Selv om sola skinner og himmelen er tilnærmet skyfri. Det er tre minus, men det kjennes ut som ti! Iskaldt rett og slett. Vi har vært en times tid i hundeparken, slik at iallefall Jonas fikk løpt fra seg litt. Så nå skal vi bare slappe av hjemme resten av søndagen, uten dårlig samvittighet til og med.

Håper dagen din har vært bra så langt. ♥ Vi hadde forresten en skikkelig koselig kveld i går, med en tre-retters, ubeskrivelig deilig meny, god vin og ikke minst godt selskap. Sykt sliten i dag, men det var det absolutt verdt. 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne.

Hei, hei. 🙂 For å komme i havn med fotoutfordringa fra Solviwar denne uka måtte det bli to løsninger på en gang her. Og jeg starter med DRIKKE .. jeg er jo så sær at jeg nesten ikke liker noe. Men Cola er topp! Det er innimellom fantastisk godt, og veldig avhengighetsskapende, så jeg har vært på avvenning opptil flere ganger i mitt liv. Stort sett har det vært helt alminnelig, gammeldags, sukkerholdig Coca Cola som har stått øverst på lista. Alle lettbrus synes jeg har en forferdelig ekkel ettersmak, og om det er noe jeg ikke liker så drikker jeg det helst ikke.

Det siste året har jeg fått øynene opp for billigcolaen til Rema. Ikke det at den er så billig lengre, for det er tydeligvis flere enn meg som har skjønt at denne er en av de bedre lettbrusene. Så prisen har økt fra omtrent 7.90 og til det dobbelte. Men den smaker jo fantastisk godt til å være uten sukker, og i forhold til originalen så er den fortsatt ikke så dyr. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Cola med isbiter og sitron. Det er skikkelig digg etter en lang gåtur, eller til kosen i helga. Faktisk foretrekker jeg dette fremfor vin og andre slike drikker voksne pleier å like. Jeg drikker mye vann, men i perioder blir jeg så utrolig lei det der, selv med kullsyremaskin i huset. Derfor skeier jeg ut med litt brus midt på dagen innimellom. Fordi jeg fortjener det.

Neste oppgave er DUGG. Denne her synes jeg var litt vanskelig gitt. Jeg kunne tatt et bilde i bilen min en fuktig morra, for der er det dugg så det holder. Smarten er nemlig ikke noen vinterbil, den passer aller best en sommerdag med sol og varme. Men så kom jeg på dette bildet, starten på en båttur for noen år siden. Det regnet som pokker og sikten var heller dårlig med regndråper på utsiden og dugg på innsiden av vinduene. Vi har jo egentlig bare en liten daycruiser, som sannsynligvis bare er beregnet på nettopp det, dagsturer i fint vær. Likevel reiste vi fra hytta i håp om bedre vær etterhvert. Og det fikk vi. Hele uka. Merkelig nok så har vi nesten alltid hatt fint vær når vi har vært på båttur. 

Vi har sol i dag også! Så etterhvert, når bare kroppen har skjønt at dagen har starta, så skal vi ta oss en tur i skogen, drømmemannen, Jonas og jeg. I kveld skal vi på middag hos ei syforeningsvenninne, og det gleder jeg meg til. Ho har verdens koseligste hus og tomt, har utrolig sans for innredning og det å lage det koselig rundt seg. Og så har ho et kjøkken hver og en kan misunne henne, og akkurat nå er det helt nyoppusset. Nysprøyta innredning og hele pakka! Gleder meg til denne kvelden jeg.

Kos deg med lørdagen. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne.