I går gikk jeg forbi igjen. Som så mange andre ganger tidligere. Og det ser ikke ut her! Rot, søppel, gamle madrasser og kassehus bygd av det de har kommet over. Dopapir og gamle, blaute klesplagg. Gryter og bøtter. Plaststoler og søppel.

De bor her. Tiggerne i Markens. Og det har de gjort i mange år nå. De er pågående og frekke, og jeg synes faktisk ikke de skulle fått lov å drive på sånn i byen vår. Det er til tider lite koselig å gå gjennom byens gågate, Markens. De sitter der og tyter og roper om hjelp, eller kommer helt opp i ansiktet ditt med en raslende kopp, følger etter deg om du skal i minibanken eller står rett utenfor butikkdørene …

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det skulle vært en lov som forbød tigging. Mange vil til og med ha det til at de ikke er tigginga de lever av, men dop og tyvegods. De selger både det ene og det andre, og har tigginga som skalkeskjul. Ikke vet jeg. 

Kommunen har de siste vintrene fiksa overnatting innendørs. For stakkars, de kan jo ikke bo her! Men hallo, det er jo ingen som tvinger dem akkurat. De kan jo bare reise hjem igjen!

Det er umenneskelig å la dem bo på dette viset. De bor sammen med rotter og søppel. Javel. Men hvem sin søppel er det? Det er klart det kommer rotter når en lager mat og driter på samme plass. Det er vel noe alle vet. Om om de ikke visste det i utgangspunktet, så har nok de som har stått for å rydde opp etter dem prøvd å forklare sammenhengen. Likevel gjør de ikke noe med det.

Men ryddet blir det. Gang på gang. Til og med do og dusjmuligheter har de fått utplassert av kommunen. Men det er litt bortforbi Byen under broa. Og det er sikkert for langt å gå. En menighet og noen frivillige har hatt skikkelig opprydding her for et par år siden. De kasta alt! Men det tok ikke mange ukene før det var tilbake.

Slik så det ut i går. Rett som det er når vi går forbi, enten på broa eller nedenfor, oser det mat. Jeg forstår jo at de må spise, men hadde det vært norske folk som hadde slått seg til her i årevis så kom ikke å fortell meg at de ikke hadde blitt jaget vekk.

Jeg ser sjeldent at det er noen som gir dem noe. Der de sitter med koppen sin. Så jeg tror faktisk ikke det er mye de får inn på den måten. Og jeg skjønner ikke egentlig at de har råd til å bo her da. For selv om de bor ute, eller får gratis tak over hodet på vinterstid, så koster jo maten det hvite ut av øyet i forhold til der de kommer fra. 

Vi har reist mye. Og om du går litt utforbi turisttråkket så fins det fattigdom over alt. Disse som har klart å komme seg til Norge er intet unntak. Spørsmålet er bare hvordan de har klart å komme seg hit. Hvor fikk de de pengene fra? Hvordan hadde de råd til det? For det er ikke mange skikkelig fattige som kunne klart å skrape sammen den summen … at de har solgt alt de hadde hjemme stemmer jo heller ikke. For de har både bosted og unger igjen der. 

I mine ører er det noe som skurrer her. Og det er kanskje ikke så fint å si det høyt, men jeg synes de er en skamplett for vår flotte by, der de har okkupert hvert eneste hjørne i Markens. Andre som skal synge eller selge noe, må jo ha polititillatelse, så hvorfor i alle dager får disse spesialbehandling og kan ture frem som de vil? 

En menighet har tatt dem under sine hellige vinger. De har lært opp kvinnene til å strikke, påstås det. Så noen av dem sitter der med forskjellig strikketøy som de forsøker å selge. Men det rare er at jeg aldri har sett de har strikket annet enn på en halvferdig firkant med rette masker. Og det som ligger der på lakenet ser veldig flott ut. Jeg tror menigheten har hatt en dugnad for å produsere det som er ferdig. Og de om det. Jeg hadde faktisk tenkt å kjøpe to par sokker en gang for en god stund siden. Av min godhet. Gud må vite hvor den dukka opp fra. Men da sokkene kosta 500 kroner paret så ombestemte jeg meg ganske kjapt. Og jo lengre vekk jeg kom fra selgeren jo mer sank prisen. Men da kunne det pokker med være det samme. 

Har dere mange tiggere der dere bor? 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Så var denne helga også snart over. Jaggu går det fort dere! Nesten litt skummelt. Innimellom nå, så føler jeg at jeg har litt dårlig tid lissom. Tid til å leve. Til å oppleve. Til å gjøre alt jeg har lyst til. Tid til å skape gode minner sammen med barn og barnebarn, sånn før det er for seint. 

Jeg tenker ofte på mamma. Som ikke rakk så veldig mye. For ho bare jobba og jobba. Helt til livet var over. Og da var ho bare 57. Ikke vet jeg om ho hadde så lyst til å skape gode minner med de to barnebarna ho hadde til da heller, men noen ganger tenker jeg at ho også kan ha vært syk. Ikke bare kreftsyk. Nå som jeg er blitt litt introdusert for medisinverdenen de siste årene, så kjenner jeg igjen mange av navnene på tablettene folk får for fibromyalgi fra det vi rydda vekk etter mamma. Ho hadde en del tabletter liggende, noe som kom litt som et sjokk på oss da.

Men mamma klaga aldri. Ho bare beit tennene sammen og gikk på med krum rygg. Jobben var viktigst i livet. Det blir vel gjerne sånn når en er sin egen arbeidsgiver. Ho og pappa dreiv et trykkeri og hadde gjort det i mange år. Bare de to, og min søster og meg i perioder. Det var her jeg tok svennebrevet mitt. Foreldrene våre jobba både natt og dag, noe som funka greit så lenge vi bodde i samme huset som trykkeriet befant seg i. De innretta fridager og ferie til stille perioder. Sånn slapp de å si nei til for mange oppdrag. Det var kanskje ikke overskudd nok til noen barnebarn egentlig. Kanskje håpet ho på bedre tider, at vondtene gikk over, at de skulle trappe ned litt etterhvert, snart, og at livet da skulle bli helt annerledes …

Det er det som ligger litt som en klam hånd over meg noen dager. Jeg er redd for at jeg plutselig også har litt dårlig tid nå. Teit tanke, dumt å gruble over slikt, men jeg maner dem lissom ikke frem heller disse tankene. De finner helt greit frem sjøl, og blir værende en stund når de først er innom. Enten jeg vil eller ei. Til sommeren blir jeg 55.

Denne helga har vært veldig bra. Starta koselig på fredag sammen med yngste barnebarnet, og så fortsatte det bare å være greit. Kanskje begynner jeg å forstå hvordan jeg skal styre disse dagene mine, kanskje har det bare vært rein og skjær flaks. Uansett skulle jeg ønske slike dager kunne komme litt oftere.

Vi har vært ute i skogen både i går og i dag. Det er så ufattelig deilig at snøen er vekk! Og den forsvant jaggu kjapt når det endelig skjedde noe. Det er faktisk blitt vår, og nå begynner vi å nærme oss tiden på året jeg liker best. Håper den byr på mange varme solrike dager, slik at jeg funker litt bedre enn tilfellet har vært denne vinteren.

Men det er mulig jeg må tvinge meg til å hvile da. Noe jeg er særdeles dårlig på. Legge seg på dagen. For noe tull! Slikt gjør jo ikke jeg. Nei da sitter jeg heller i stolen og dingler! For sove, det kan en gjøre når en blir gammel. Haha. Jeg må nok jobbe litt med den innstillinga gitt. For disse to siste dagene har jeg sove middag. Eeeeh … jepp, du hørte riktig. I forgårs sov jeg en drøy time og i dag sov jeg to. På sofaen, tett inntil mannen i mitt liv, med gode trygge armer rundt meg. Det er sykt godt. Og jeg hadde jo aldri klart å sovne om jeg skulle ligge aleine der, eller i senga, for den saks skyld.

Bildene over er for øvrig fra lørdagens tur i heia rundt Ravnedalen. Flere bilder fra samme område kan du finne HER, HER eller HER. 😉 Og om du er på disse kanter så serverer de altså byens beste hamburgere på Cafe Generalen her inne i parken. Og de hadde sesongåpning i dag. Anbefales! 

I dag måtte vi gå til sentrum for å hente bilen. Vi var nemlig på fest i går kveld. Eller sammenkomst med styret i Cognacklubben Sør. Vi var 8 stykker, og det gikk over all forventning! Følte ikke at jeg satt i min egen lille boble helt aleine, slik det normalt pleier å være. Det var ingen bakgrunnsmusikk, og det er nok også en stor grunn til at dette gikk så bra. Når vi da i tillegg fikk vi servert en fantastisk god middag og dessert, i selskap med alle disse flotte folkene som jeg kan kalle for venner, ble det en perfekt kveld. Litt sliten og trøtt i dag da, men det var det absolutt verdt denne ganga.

Jonas, som var nybadet og stelt for to dager siden er ikke det lengre … Han så sitt snitt til å hoppe ut i vannet da vi tok turen til sentrum via Baneheia. Han som er sykt treig egentlig, ble plutselig veldig kjapp da han så vannet, og med langline så klarte ikke vi å reagere fort nok. Typisk! Men han koste seg han. Er bare vi som ikke deler denne gleden og iveren over vannpytter og gjørmehull på samme måte som vårt firbente familiemedlem. Kan du skjønne hvorfor?

Ny uke, nye muligheter. Neste helg har de meldt flott vær, så da tenker jeg vi må ringe båtopplaget i morra for å få ut vår digre 22 fots farkost. Aldri før har vi vel vært så treige til å starte sesongen. Det er kanskje også på tide å få åpna hytta igjen, med alt det fører med seg av arbeid. Men greit å få det klart før sommeren starter, så en slipper å bruke hele sommeren på stress og kjipe ting. Slikt har vi igrunnen nok av hjemme. Ting som må og bør gjøres. Lurer på om den lista noen gang kommer til å bli kortere … eller, det vet jeg jo innerst inne at den ikke blir! Så det er jo egentlig ikke noe å tenke på.

Håper du også har hatt ei strålende helg. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Hei, hei der ute. I dag våknet jeg uten hodeverk! Hurra for en flott dag, og den er faktisk ikke så aller verst nå heller. Jeg har lånt minste barnebarnet i dag. Fra tidlig formiddag til ettermiddagen. Lånt rett og slett, for mora trengte ikke pass i den forstand. Det var bare meg som følte det var på tide. Vi har gått frem og tilbake til sentrum, eller ho satt i vogna da, og vi har vært på kafe. Bare kost oss altså. Og det er nok tredje gang på snart to år jeg har hatt denne her snuppa med meg, så det er ikke akkurat noe å skryte av. Men sånn er det jo når formen ikke er på topp. Det ødelegger dessverre ganske mye.

Men i dag har vi altså endelig hatt en flott dag sammen. Bare Savanna og mormor. Selv om det blåste noe sykt og vi måtte kle oss skikkelig godt for å ikke fryse. Typisk egentlig, den eneste dagen denne uka som jeg har vært sånn tålig oppegående. Mens resten av uka har vært skikkelig vårlig og flott. Men sånn er det jo bare. En kan ikke gjøre noe med været, må bare ta til takke med det en får og gjøre det beste ut av det. Som alt annet i livet egentlig …

Savanna er et skikkelig sjarmtroll. En må jo bare bli glad av å tilbringe noen timer med denne blidfisen. Ho er en ihuga mormor-fan, merkelig nok, så det var godt å ha litt tid sammen med bare ho aleine. Håper fremtiden har flere sånne dager å tilby. Både sammen med ho her og de andre barnebarna. En skikkelig vellykka dag, hvor vi har skapt gode minner.

Hadde det bare ikke vært for nav. Men jeg nekter lissom å la dem ødelegge en så fin start på helga, selv om de irriterer meg noe veldig. Jeg har nemlig søkt om ei ukes ferie igjen – i august. Men den fikk jeg avslag på. Fordi jeg er søkt inn på Stamina. Det har jeg altså vært i to måneder nå. Eller, Stamina har ikke fått noen søknad, jeg ringte dem nemlig igjen i dag. Alt ligger fortsatt trygt og greit hos nav. Og ingen kan si når de har tenkt å sende det videre … så derfor ingen ferie altså! 

Jeg forstår jo at det ikke er greit å la meg dra midt i et opplegg. Men det er jaggu dritt irriterende å bli sittende her om jeg ikke har noe jeg skal gjennomføre akkurat den uka. For denne sjansen kommer ikke igjen tenker jeg. Ei ferieuke i Hellas helt gratis! Der er liksom ikke alle som får oppleve det. Og nå var jeg jo ute i så forbanna godt tid at dette burde de faktisk ha fått til på nav. Mener jeg.

Men det nytter jo ikke hva jeg sier. Selv om jeg har klaget og bedt dem i det minste finne ut når jeg skal begynne på dette her. Blir det før sommeren, så er jeg vel ferdig til 11. august. Blir det etter august, så hadde jo det også gått. Og siden jeg har så god helsegevinst av å oppholde meg i varmen så burde jo det også telle med. Men det gjelder tydeligvis å være så vanskelig og lite medgjørlig og samarbeidsvillig som mulig. For det hadde vel vært forferdelig om livet føltes bra når en tross alt bare går på aap. Snyltere er det jo ingen som liker.

God helg da folkens. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

… og alt den måtte føre med seg. Ferien er over, vi kom hjem på mandag. Og siden har jeg hatt hodeverk … så det ble på en måte en skikkelig nedtur å komme hjem. Men det var vel kanskje forventet, sånn innerst inne. Hadde bare ikke tenkt at det skulle komme så kjapt!

Flyturen var et mareritt. Vi er ikke vant til å være på fly med så mange barnefamilier og så mye bråk! Før i tia, da jeg reiste med mine barn ble alltid alle ungene plassert foran i flyet. Nå derimot, sprer de dem godt utover det hele. Noe som resulterer i hyling og skriking fra alle kanter. Det var nesten ikke til å holde ut!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med vår helt personlige måling kom vi frem til dette: Nesten 94 desibel. Hele tiden, i 7 timer! For folk med tinnitus er dette helt uoverkommelig. Kan egentlig ikke huske at det har vært så ille tidligere, men nå har jo denne lyden i hodet mitt tatt helt av de siste årene, så det er muligens derfor. Neste gang jeg skal ut å fly må jeg visst prøve ørepropper som stenger ute lydene. 

Vi var på en skikkelig chaterferie. Såpass at alle klappa da vi landa. Herregud så pinlig!! Med Charterfeber friskt i minne må jeg bare innrømme at mange på dette flyet kunne vært tatt direkte ut av det tv-programmet. Da vi ble stående å vente på koffertene våre i over en time både på ned- og hjemturen tenkte jeg i mitt stille sinn at aldri mer skal jeg til Syden! Flertallet på flyet var nok pensjonister, skrekkelig mange med lyseblå skjorter og terylenebukser i grått eller beige. Greit at jeg føler meg gammel innimellom, men her følte jeg meg litt malplassert, faktisk litt i yngste laget for en slik tur! Heldigvis slapp vi bussen til hotellet, siden vi hadde leid bil. Og det var helt greit.

Til tross for litt klein start på turen har vi hatt ei flott uke. Men det var ikke så varmt at det gjorde noe, verken på land eller i sjøen. Så sånn sett savnet jeg noe mer eksotisk der været bare er perfekt hele tiden. Men vi hadde jo bil, så vi har fartet mye, og vi har funnet ut at Tenerife hadde mye mer å by på enn bare solstoler i mølje, bading og billig sprit.

Dessuten kan jeg ikke huske sist jeg følte meg så pigg og opplagt. Egentlig begynner jeg å lure på om jeg bare burde flytte til en plass med et litt annet klima enn her vi bor. For da kan jeg jo ha et tilnærmet normalt liv, og fungere som andre oppegående mennesker. Vel, det er jo lov å drømme … å gjøre noe med det derimot, det er verre.

Vi har gått maaaaange skritt. I snitt nesten 13.000 hver dag, etter min FitBit. Drømmemannens viser jo mye mer, selv om vi går ved siden av hverandre. Skikkelig irriterende det der. Men uansett synes jeg vi har hatt ei veldig aktiv uke. Akkurat som alle feriene våre har vært, og akkurat det hadde jeg ikke regnet med denne ganga.

Vi var innom flere byer, både i lavlandet og oppe i fjellene. Jeg har tatt mange bilder, men foreløpig har jeg ikke orka å se på dem, kun de som jeg har på mobilen. Men det kommer etterhvert. Og da skal du få se mye at det Tenerife som jeg aldri visste fantes, selv om jeg har vært der tre ganger tidligere. Jepp, jeg ble positivt overrasket, men det betyr jo ikke at jeg har lyst til å tilbake dit ennå en gang. Been there, done that .. det er litt sånn vi tenker når folk lurer på om vi vil tilbake til en plass.

Jeg er veldig glad for at vi bodde i et rolig område. Folk i kø, over alt, takler jeg ikke lengre. Blir sykt sliten og vil bare hjem. Men en mellomting mellom Costa de Silencio og Playa de las Amerikas hadde vært ok. For det trenger jo ikke være stille som i grava heller.

El Medano for eksempel. Der kunne jeg ha bodd. Selv om jeg verken surfer eller kiter. Vi var der nest siste dag, bare for å kikke, og da var det marked her. Det mest laidbacke markedet jeg har vært på. Som skapt for kjærringer med utmattelse og sterkt fremtreden allergi mot liv og røre. Jeg kjøpte til og med tre plagg på det markedet, og kunne faktisk tenkt meg mye mer av de de solgte. Men verken jeg eller kontoen var helt i shoppemodus egentlig, dessuten har jeg vokst fra det der med å kjøpe med hjem masse dritt som ikke er brukende her hjemme uansett. Minnene mine fra feriene er bildene jeg har tatt, trenger absolutt ikke flere suvenirer enn det. 

Costa del Silencio, et mer treffende navn skal du lete lenge etter. Der var det stille der! Det skjedde ikke en dritt i mils omkrets. Parque Carolina var intet unntak. Aldri i mitt liv har jeg bodd på et så stille hotell. Men akkurat det var helt greit.

Hotellet hadde ingen resepsjon i drift. Så vi fikk litt problemer med å få fatt i noen som kunne vise oss til rette da vi kom. Hadde fått oppgitt et telefonnummer, men det hjelper jo lite når ingen tar telefonen!

Vi hadde ikke eget basseng på terrassen … men det var jaggu ikke så langt ifra! Noen få skritt, så var vi der, men som vanlig benyttet vi oss ikke av det. Og det var det heller ikke så mange andre som gjorde. Egentlig tror jeg belegget på hotellet må ha vært litt dårlig akkurat denne uka. Iallefall så vi ikke så mange folk mens vi var der.

Rommet vårt var omtrent sånn vi pleier å ha det. Bortsett fra at det var to enkeltsenger! Det er jo nesten krise, spør du meg. Men vi fikk da satt madrassene inntil hverandre så det ikke ble så lang avstand mellom oss.

Selve rommet var ganske stort. Seng og sofa, kjøkkenkrok og uteplass med to plaststoler og bord. Det var litt kleint med kjøkkenredskaper, og avtrekksvifta var bare til pynt. Ledningene lå løse inni skapet så det var dårlig med avsug der gitt. Hullet ut hadde de bomma totalt på, så det er mulig derfor de bare hadde gitt opp. På badet var det en flott lampe på hver side av speilen, men her hang ledningene også løse på baksiden uten å være kopla til. Så den elektrikeren de har hatt her var tydeligvis totalt ubrukelig. Heldigvis var det lys i taket.

På badet var det dusjforheng. Jeg hater dusjforheng! Og halve badet ble oversvømt når vi dusja. Sluk fantes bare inni dusjen, og vannet holdt seg langt fra bare der! Men til og med badet var romslig og greit, rent og pent som resten av rommet, bare litt unødvendig blaut innimellom. Og akkurat det er litt kjipt, at det er sånne små, unødvendige ting som drar ned helhetsinntrykket. 

Uten leiebilen hadde dette vært en kjip tur! Den bilen var så skjønn at jeg gjerne ville ha den med hjem også. Vind i håret og cabriolet-sveis hele uka. Nesten som å være i båten. Begge deler bærer jo navnet Beetle! Med Volkswagen og Askeladden foran. Omtrent det samme altså! 😉 Iallefall om en skal bedømme det ut fra vinduene/vindskjermen. Og kjærringas hårsveis! Drømmemannen er forresten ekstremt glad i sånne selfier, som du tydelig kan se av bildet over! :))

Vi kom hjem til våren. Snøen er snart helt vekk, og sola har vært fremme hele uka. Men det er kaldt, skikkelig ufyselig vind og ikke så mye som innbyr til uteliv enda. Men det kommer sikkert snart … ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

#parquecarolina #costadelsilencio #tenerife #syden #ferie #charterferie #ving

I dag er det bryllupsdagen vår. 4. april 2008 gifta vi oss hos Byfogden i Kristiansand. Tenkte igrunnen ikke at det skulle bli så fantastisk, siden vi hadde forsøkt det før begge to. Men det føltes helt riktig å gifte seg der og da, selv om jeg hadde sagt at jeg aldri i livet skulle prøve det en gang til.

Men for en dag! Det ble helt spesielt. Det var som å sveve rundt på ei rosa sky! Og på den skya ble jeg faktisk ganske så lenge. Husker enda den rare følelsen av smilet som ikke ville gi seg. Det var så bredt at hadde det ikke vært for ørene så ville hele topplokket ramla av!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Egentlig hadde vi tenkt å gifte oss i Thailand. Men det ble så mye styr i og med at vi skulle være på Phi Phi Island. Så det ble en liten markering før vi dro heller. Svigers, ungene våre, søstera mi og samboer, pluss forloverne. Min eldste datter holdt en fantastisk tale, som endte med at alle satt og tørket tårer. Dessverre tok hun den på sparket, så helt hva hun sa husker vel ingen av oss. Bare at ho takka Terje for at de hadde fått mamma’n sin tilbake … det tok nemlig en del år før jeg kom over at faren deres flytta ut, og attpå til tok med seg ungene annenhver uke. Men jeg trodde jo ikke de hadde merka så mye til det, for jeg var jo den vanlige mamma’n deres annen hver uke, og de andre ukene ville jeg helst bare glemme … Jeg forsøkte å kyssen et par frosker i de sju årene der, men ingen av dem forvandlet seg til en prins av den grunn. Så jeg hadde vel egentlig gitt opp. 

Med litt hjelp fra en datingside fant jeg prinsen min. På siste forsøk. Han hadde ikke noe bilde på profilen sin, og han var sjelden innpå der, iallefall ikke på samme tid som meg. Men han hadde skrevet noe som virkelig traff meg midt i hjerterota. Så denne ansiktsløse fyren gjorde sterkt inntrykk på meg før jeg ante hvem han var. Han var usannsynlig treig til å chatte, så det var helt dødfødt. Dessuten er ingen av oss er spesielt glad i å snakke i telefonen heller, så det var aldri et alternativ. Det er igrunnen rart at vi i det hele tatt klarte å få til dette her. 😉 Plutselig hadde vi bare avtalt å møtes, uten å ha prata sammen først. Og det på mitt initiativ! 

Han skulle være med ut og lufte hunden. Fikk adressen min og så sto han der utenfor døra femten minutter etter. Høy og breiskuldra, passe mørk, men litt lost på en måte. Og med hvite, lave Adidas sko som overhodet ikke passa å gå tur i på en sørpete, sørlandsk ettermiddag i februar. Pluss skinnjakke. Han var litt sånn “jeg har egentlig gikk opp dette her jeg også, men kan jo kanskje gi det en sjanse til” … Tenk å avtale å møte en fyr uten å vite noe som helst om han først. Uten å vite hvordan han så ut. Dette var jo før alle var på Facebook, så det var ingen plass å søke han opp heller. Ikke vet jeg hvor jeg tok det motet fra, eller galskapen om du vil.

Så gikk alt veldig fort. Han solgte rekkehuset sitt og flytta inn hos meg et halvt år etterpå. Med diger flatskjerm og greier, til min sønns store lykke. Så greit ble det at sønnen flytta tilbake hit på heltid ganske kjapt etter drømmemannens innflytting. 14 måneder etter første møte gifta vi oss. Jeg tok til og med hans etternavn, men det ble litt feil. Klarte aldri å identifisere meg med nytt navn igjen, så et år etterpå kvitta jeg meg med det. Men mannen er her fortsatt. Heldigvis.

Jeg elsker deg, Terje. ♥ Min aller beste venn og kjæreste. ♥ Min drømmemann. ♥ Jeg føler meg utrolig heldig som har akkurat deg i livet mitt.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Vi skal til Syden. Vi to lissom, som ikke liker solsenger på rekke og rad så langt øyet kan se, som hater grisefester og fulle nordmenn, discomusikken som tyter ut av høyttalerne og prøver å overdøve musikken til jallabutikken i lokalet ved siden av, mammas kjøttkaker servert på en rødrutete plastduk i et svett lokale fylt med halvfulle, solsvidde nordboere.

Mange nordmenn elsker Syden. De drar tilbake til samme sted år etter år. Gjerne også til samme hotell, og samme karaokebar. Mange er livredde for alt som er nytt og fremmed, og vil aller helst ha det mest mulig likt det som er hjemme når de er på ferie. Men så higer de så sykt etter varmen at de våger seg ut av komfortsonen, såvidt, bare for å få stekt den blåhvite kroppen under sydensola ei uke eller to. Gjerne sammen med nabo’n. For da er det trygt og godt og nesten som hjemme. Bortsett fra alkoholen da, for den er jo mye billigere, og da er de fleste mer enn fornøyde.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Wikipedia forklarer Syden på denne måten: “En fellesbetegnelse på reisemål med gode badetemperaturer, pakketurer med charterfly og hotell, og gjerne rimelig prisnivå, kanskje særlig på alkohol. En sydentur er således nesten alltid en komfortreise, ikke en opplevelsesreise.”

Wiktionari slik: “Samlebetegnelse på varmere steder enn Norge, sør for Norge. Henviser som regel til hav-nære steder i Hellas, Spania, Kypros, Bulgaria eller Tyrkia”.

I 2015 påtok P4 seg å kartlegge Syden. Da kom de frem til at begrepet nok måtte utvides til å gjelde Thailand, Dubai, deler av Italia og Bulgaria også. Tidligere besto Syden stort sett av Mallorca og Costa del Sol. Kriterier for å bli en del av Syden-morra er som følger: 

1. Sol og strand
2. Billig mat og drikke (husk bilder på menyen)
3. Bar med norsk navn
4. Mulighet for brunost
5. VG og Bamseklubb for barna

Mer om denne undersøkelsen kan du lese HER. 

Parque Carolina – hotellet vi skal bo på, kan skryte av hele to og en halv stjerne …

For meg er Syden først og fremst Kanariøyene. Et reisemål som jeg trodde jeg ble ferdig med for over 15 år siden. Dit skulle jeg aldri igjen, for det er så sykt mange andre plasser som frister. Vi har jo en hel verden å ta av! Nye opplevelser ligger jo bare der og venter på solhungrige, opplevelseslystne meg! Om jeg da hadde hatt en annen bankkonto vel og merke. Syden er oppbrukt, spør du meg. Likevel drar vi dit nå, og på en måte føles det litt som en nedtur. Men det var den eneste muligheten vi hadde for en tur til varmen, så da ble det bare sånn.

Hvorfor ikke vente og spare da? Jo, du skjønner det, vi har ti års bryllupsdag og hadde så lyst til å tilbringe den en annen plass enn her hjemme. Men vi hadde nok sett for oss noe mer eksotisk enn dette … men den dagen kan jo bare feires en gang … Dessuten er vi særdeles dårlige på den sparinga.

Å reise til syden er forholdsvis rimelig. Turen i det minste, om du leter lenge nok. Men absolutt ikke så rimelig som det har vært, har jeg funnet ut etter å ha vært på restplassjakt en god stund. Eller på jakt etter ekstreme tilbud, slike tilbud jeg alltid fant tidligere. Men de er ikke der lengre. Mulig det har noe med at nesten ingen reiser til Egypt eller Tyrkia for tia? Dermed kan de bare skru opp prisene til de andre destinasjonene uten at de blir utkonkurrert. Kjipt for oss som er reiselystne og har litt slunken lommebok, kjempegreit for reiseselskapene.

Det er heldigvis ikke så lange flyturen dette. Det går på noen timer. Noe som jo absolutt er et pluss. Men der stopper det. Tror jeg. Jeg har vært på Gran Canaria tre ganger, Tenerife tre ganger, Lanzarote en gang og Mallorca en gang. For lenge, lenge siden. Og jeg fikk mer enn nok. Drømmemannen har også fått nok, uten å ha vært der! Det der er litt morsomt da.

Vi skal bo langt ute i ødemarka i dette sydenlandet. For der var det nemlig enda billigere! Heldigvis har vi leid bil hele uka, for selv om jeg leser både her og der at en ikke reiser til Kanariøyene for å oppleve noe, så må det da gå an å finne et eller annet om en tør å bevege seg utenfor turisttråkket? Det er jaffal det jeg håper på.

7785 kroner kom turen på for begge to. Inkludert fly, mat på flyet, hotell og cabriolet. I tillegg kommer kjøreturen til Oslo, parkering en uke 450 kroner, hotellovernatting på Gardermoen 550 kroner. Pluss det vi kommer til å bruke der nede da. 

Koffertene er pakka nå, tror jeg, og vi er så klare som det går an. Det vil si drømmemannen sover. Han la seg klokka åtte. Men jeg kan ikke sove på kommando, så jeg kommer vel bare til å sove litt innimellom i bilen. Det er en dårlig start på en ferie når kjærringa døgner. Jeg er jo ikke så hyggelig å være sammen med når jeg er i reisemodus heller akkurat. Jeg kan ikke fordra inn- og utsjekkinger, køer, masse folk og mas. Men jeg håper det går sånn tålig bra likevel.

Forhåpentligvis blir vi positivt overrasket over reisemålet. Leter vi bare godt nok så er jeg sikker på at til og med Tenerife har noen hemmeligheter og spennende ting å by på. To av gangene jeg har vært her var med barn, så da ble det mye tid på stranda, på badeland og i en dyrepark. Ei gang var sammen med x’en og omtrent 60 andre. Skikkelig kaotisk tur med mye drikking og festing. Så denne ganga blir det noe helt annet! Og nye ting er spennende, spesielt når de oppleves sammen med dette reisefølget. Selveste drømmemannen you know.

Den ene ganga jeg var på Lanzarote regnet det i 14 dager! Det var da jeg fikk nok av dette reisemålet. Trodde rett og slett jeg skulle fryse ihjel. Det blåste og trakk inn i hotellrommet, alle ekstrateppene hadde de lånt ut før vi kom, og ikke hadde vi varmt vann en gang! For det blir jo varmet opp av sola! Snakk om to bortkastede uker. Ble sykt glad da vi kom over en sportsbutikk som hadde salg på vinterkolleksjonen, og jeg fikk kjøpt meg ei vindjakke med fleecejakke inni. Pluss noen varme joggesko. Forhåpentligvis er det nok med sandaler denne ganga. Jeg har aldri reist til syden på denne tiden av året. Det har alltid vært i desember eller januar. Så værmessig bør vi vel  ligge godt an i det minste.

Tenerife, here we come! ♥♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Halloen, på påskeaften. Kom akkurat hjem fra en tur til byen. Mer egenpleie, denne ganga undersåttene. Så nå er det skrapet og slipt, massert og lakkert til den store gullmedalje. Endelig fikk jeg brukt gavekortet jeg fikk til bursdagen for over et halvt år siden! Godt jeg ikke bare glemte det, slik at det gikk ut på dato. Det hadde igrunnen vært typisk meg å legge det på en superlur plass, og aldri funnet det igjen! Det har skjedd før nemlig, så jeg vet hva jeg snakker om her.

Jeg liker meg igrunnen ikke på sånne hudpleiesalonger jeg. Har litt vegring mot å gå inn døra rett og slett. Men når jeg først er havnet i stolen, med tilbud om pledd og puter både her og der, så er det jaggu ikke så verst egentlig. Da kunne jeg faktisk ha tilbragt dagen der, og fått stell fra topp til tå. Værsågod lissom, bare gi meg full overhaling …

Vel, det tok ikke helt av altså. Fiksing av øyenbrynene og full fotpleie med gelelakk fikk holde for i dag. Så nå er jeg klar jeg. For ferie. Så klar som det går an å bli med en kropp som ikke akkurat tar seg så veldig digg ut i bikini. Selv om bikinien også er ny for anledningen. Men det hjalp jo ikke stort det …

Oj! Jeg glemte en liten ting, jeg har jo ikke pakka! Det er visst best å begynne snart, før drømmemannen får åndenød. Kofferten hans var klar allerede for tre dager siden, det samme gjelder toalettveska. Han har full kontroll på pass og billetter, bookinger og leiebil. Så jeg trenger bare passe på meg selv egentlig, og det jeg må ha med meg. Det burde jo være ganske overkommelig det … men jeg hater å pakke, og utsetter det til siste sekund. Så da er det jo fortsatt god tid, i mitt hodet jaffal. For vi skal ikke kjøre før i totia i natt. 😉

Vi skal på ferie på en plass vi aldri i vår villeste fantasi hadde tenkt å reise til. Jeg har vært der tre ganger i mitt tidligere liv og var ferdig med dette reisemålet for godt, drømmemannen hadde aldri tenkt å reise hit. For det var superharry. Så da får vi se da, hva denne uka vil bringe oss av opplevelser og gode minner. Håper vi blir positivt overrasket!

Fortsatt god påske til deg, fra pakkeguri med rødorange tånegler.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Her går det litt i sirup fortsatt. For meg vel og merke. Var i byen i dag for å fikse på neglene, hadde time 10 og det var alt for tidlig for denne kroppen. Ikke for tidlig å stå opp, men for tidlig å ut av huset. Jeg trenger tid til å få igang maskineriet, om en kan kalle det å få det i gang da. For uansett funker jeg visst bare på første gir. Så det ble jo stress da vettu, og da blir alt bare galt. Veldig merkelig. Jeg som var den morrafuglen, skvatt opp av senga uansett når det måtte være og var klar på no time. Jeg takla stress ekstremt bra. Faktisk stressa jeg aldri slik at det var synlig utenpå. Men nå tåler jeg ikke en dritt lengre. Hvordan kan en forandre seg sånn totalt egentlig, uten at en på noen måte vil det selv?

Over til neglene. Har litt for mye å tenke på for tia. Så jeg har mishandla de litt. Eller, veldig. Før kunne jeg plukke dem i filler innimellom, om det var et lite hakk i dem eller når jeg kjedet meg. Nå har jeg tygget dem og halve fingrene i stykker. Så ekkelt! Og så stygt! Var ikke så store innsatsen som skulle til heller, for neglene er ikke tykke og sterke som før i tia. De tåler ingenting. Som resten av kjærringa … eeeh, tykkelsen er nok på plass enda, men styrken har noen stukket av med.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men nå har jeg fått nye, flotte negler altså. Tenk om alt var så lett å fikse igjen! Men jeg blir jo aldri helt fornøyd, sånn egentlig, for det er jo alltid noe som ikke er perfekt. Og det er jo det jeg vil ha! Eller aller helst være. Men det ble jaffal mye bedre enn de stusselige greiene jeg gikk rundt med. Så føler egentlig at selvbildet steig med minst 12 hakk da jeg var ferdig. Og da er jeg i det minste kommet litt over på pluss-siden. 😉 Og der er det jaggu ganske greit å oppholde seg. Så akkurat nå var det en fornuftig investering. Dessverre er det ikke noe jeg har råd til å gjøre hver måned. Så jeg får nyte det så lenge de varer, selv om det ikke er mer enn tre ukers tid. Og når vi kommer så langt får jeg vurdere om det er penger til litt påfyll av selvfølelsen igjen.

Jeg kom hjem til nypussa vinduer. Over hele huset, utenpå og inni. Er det rart jeg kaller han jeg deler hus med for drømmemannen? Hadde han bare vært like heldig med kjærringa …

I kveld skal han og den litt mindre fantastiske kjærriga på kino. Vi skal se Utøya. Det blir … tja … ikke vet jeg, men skal iallefall sørge for å ha papirlommetørklær med. Jeg er jo av den typen som kan grine og grine av å se på en film, eller lese ei bok. Tårene renner til og med innimellom når jeg ser på barna og barnabarna mine. Fordi jeg er så ufattelig glad i dem og så stolt for at de er mine. Som du skjønner er det stor tårefare på Fønix i kveld.

Den dagen Utøya-tragedien skjedde så var jeg på kveldsvakt. Og du kan jo tenke deg hvordan det kokte på nyhetsdesken i avisen. Det var armer og bein, spekulasjoner og telling av døde. Det var veldig uvirkelig, og den verste dagen jeg har opplevd i jobbsammenheng noen gang. Om jeg ser bort i fra dagen jeg signerte sluttpakka da, men det fikk jo ikke følger for så mange andre enn meg og mine, og blir på en helt annen måte.

Ønsker deg ei fin uke. Enten du går for bypåske eller påskefjellet. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Så er vi her igjen da. Sola skinner, snøen smelter – og alle vinterens synder kommer til syne! Hundedritt i store mengder, i klatter og poser. På sykkelstien, på fortauet, i lekeparker, langs veien. Stort sett over alt egentlig. Det er så kvalmt!! 

Mange har nok en intensjon om å ta det med. Eller, de plukker det iallefall opp med posen. Muligens fordi det gikk noen forbi akkurat da hunden satte seg ned for å drite. Og da ser det jo flott ut å riste ut drittposen, bøye seg ned og få bæsjen oppi. Men, så var det det da, den posen lukter jo ikke akkurat kake .. det lukter jo rett og slett DRITT .. og det er muligens ikke så veldig morro å gå på tur med den heller. Men altså, har du hund så får du også ta følgene av det. Og de er ikke alltid bare positive. 

Så fort ingen ser det blir posen slengt vekk. Bak en stein, ned i grøfta, eller de aller mest kreative henger den flott i et tre eller legger den på en strømboks! Muligens fordi den da blir litt vanskeligere å tråkke på for andre. Og det er jo en fin tanke. Men det ser da vitterlig ikke så veldig flott ut! Har du kanskje lyst til å ha et slikt drittposetre i hagen din? Sannsynligvis ikke …

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De er ikke av de største. Disse etterlatenskapene som ligger der. Etter å ha kikke litt nærmere på disse klampene i mitt nærområde har jeg nok en gang kommet frem til at de aller fleste kommer fra små hunder. Mye mindre enn de hundene jeg har hatt i årenes løp. De er små og søte. Lette å få opp i en drittpose. Sogar såpass små at de fint kunne ha blitt putta i lomma på turjakka om det ikke er ei søppelbøtte i nærheten. Tar du to poser utenpå hverandre så lukter det faktisk ikke så ille heller. 

Om jeg er litt irritert? Jepp. Ikke bare litt. Jeg fatter ikke at folk som har hund ikke kan klare den lille jobben med å ta meg seg sin egen dritt! Faktisk så burde folk ikke ha hund i det hele tatt når de ikke klarer å holde rent etter den. For vi andre, enten vi har hund eller ei, liker faktisk ikke disse etterlatenskapene som ligger spredd over alt på denne tiden av året. Joda, de forsvinner etterhvert. Iallefall de som ikke er blitt pakka inn. Men tenk om vi kunne hatt det rent og pent langs veiene nå som snøen smelter. Tenk så flott det hadde vært å gått tur uten alle denne utklinte, brune gørra over alt. 

Det henger litt sammen egentlig. Skrekkelig mange små hunder får tydeligvis lov å gjøre hva de vil. Uten at eierne snakker til dem. De gneldrer, de biter, noen pisser og driter til og med inne lenge etter at de burde ha vært renslige. De eier rett og slett ikke oppdragelse … de er jo så små og søte stakkars, og da er det tydeligvis ikke så nøye … Men om du tråkker i en liten eller stor dritt, så blir du uansett nødt til å hjem og spyle skoene, eller hjulene på vogna. Ungen som satt seg i hundebæsjen i lekeparken blir akkurat like tilgriset på dressen, selv om drittklampen kommer fra en firekilos hund. Det er ekkelt og kvalmt! Det er dritt! Og det skulle ha vært lagt i ei søppelkasse, istedenfor å forsøple og forpeste uteområdene våre.

Det var dagens hjertesukk. Fra en hundeeier med stor hund, som alltid er beredt og har sorte drittposer i alle jakkelommer. Som kommer hjem fra tur med skikkelig velfylte drittposer. Det er rett og slett ikke så koselig å gå på tur med en slik i den ene hånda og bikkjebåndet i den andre, men det er veldig få søppeldunker langs veiene hvor en kan kvitte seg med hundedritten. I lomma er det ikke plass. Men må man, så må man.

God søndag der ute. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

God formiddag der ute. Her hos meg har det vært særdeles stille siden sist jeg var på bloggen. Gikk en lang tur på mandag, og etter det ble alt galt. Så dermed har det blitt lite både av det ene og det andre denne uka, men nå kommer jeg meg igjen! Eller i går da, så da hadde drømmemannen og jeg en liten fire-kilometerstur rundt Kvernhusvannet i Søgne litt utpå kvelden. Akkurat i det sola gikk ned.

Jeg hadde også besøk av ei venninne tidligere på dagen. Vi har hatt veldig god kontakt oppigjennom, men da ho fant seg en ny type ble det nesten slutt på det vennskapet. Han er nok ikke så interessert i å ha kontakt med oss, eller så mye annet som har tilknytning til fortiden hennes. Dessverre. Så det var skikkelig koselig da den meldinga tikka inn på mobilen på morrakvisten. 

Disse øverste bildene er fra sjøsiden ved Kvernhusvannet. Det ligger ei speiderhytte her (tror iallefall det er det). Og det er friområde som er tilgjengelig for alle. En kan til og med legge til med båten på brygga nedenfor.

Ellers er veien rundt vannet egentlig veldig lett å gå. Men akkurat i går kveld var det litt tungt, til tross for at snøen var godt nedtråkket. Men det er jo et populært område, så vi traff en del folk og hunder på rundturen. Og det er litt slitsomt med denne hunden vår som absolutt vil bort og hilse på alt av firbente vi skal passere. Ingen vil jo hilse på han lengre. De aller fleste andre hunder blir jo redde bare de ser han, og begynner å bjeffe lenge før vi passerer. Og om han da bjeffer igjen så er det jo vi som har en gal hund! Jaja … er vant til det der jeg, siden jeg har hatt schæfer i alle år. Men må innrømme at jeg synes det er skikkelig urettferdig at små gneldrebikkjer kan få gjøre som de vil! Så her er det absolutt størrelsen som teller!

Egentlig er det ganske deilig å gå på denne tiden av døgnet. Sånn rett før en tar kvelden i sofaen. Blir sikkert mer av det nå som det blir lysere, og forhåpentligvis mindre snø etterhvert.

Mannen tar påskeferie fra i dag. For første gang på de årene vi har vært sammen. Har aldri hatt som vane å ha fri disse dagene jeg heller. Så jeg håper på fint vær, slik at vi kan ta noen dagsturer den kommende uka. Om helsa holder … og å håpe på det er jo omtrent som å håpe på den berømte lottogevinsten! Men, det er jo viktig å ikke miste motet helt også da. 😉

I dag skal jeg til byen og sjekke stærene. Altså til øyenlegen. Så får vi se hva han sier, om jeg ser dårlig nok til å bli operert. Jeg sleit jo allerede veldig de siste årene jeg jobba, så fra mitt synspunkt er det på tide å gjøre noe. Om det er mulig da. Selv om jeg ikke akkurat ser frem til at noen skal rote rundt inni øynene mine. For akkurat det er ganske skummelt … tenk om det skjer noe galt så jeg blir blind?

Jepp. Jeg er litt pingle. På noen felt. Og det er enda verre ting som kommer. For siden jeg har hatt så vondt i magen over lang tid, så er det sendt en ny henvisning til spesialistsenteret. Dermed skal jeg snart få stappa slanger inn både her og der for å kikke litt på innmaten. Det kjennes ut som om jeg har betennelse midt i magen, mellom navlen og brystet. Det har vært oppblåst og varmt og forferdelig vondt. Men det kommer og går. Det tok seg skikkelig opp da jeg spiste litt spekemat her en kveld, og det var mye verre om nettene enn på dagen. Merkelig greier.

Jeg avbestilte den timen jeg hadde rett før jul. Fordi jeg ikke turde. Men med min bestemors kreft i magen, som endte i utlagt tarm da ho var 40, er det kanskje ikke så lurt å bare overse dette her. Selv om jeg kommer til å føle at hele undersøkelsen er et overgrep. Så jeg har sagt ifra at jeg må ha beroligende, hvis ikke så går jeg bare hjem igjen. Aller helst har jeg lyst til å ha med meg noen inn. Helst mannen min. Sånn at han kan passe på meg. Men det går vel ikke, og han har sikkert ikke spesielt lyst til det heller …

Egentlig tenkte jeg først det var tablettene som ble for mye for magen. Så jeg droppa de i tre dager. Alle sammen. Men det var jo ikke spesielt lurt, for da ble jeg jo liggende her med en verkebyll av en kropp, pluss migrene på toppen av det hele. Så det fine været vi har hatt noen dager fikk jeg bare nytt fra sofaen. Og det er skikkelig kjipt. Da er det iallefall mye bedre å være frisk og oppegående, selv om en da må være på jobb og se på finværet gjennom vinduet der. Om en i det hele tatt har noe vindu da. Jeg hadde kontor noen år en plass der vi bare kikka rett ned i et kjøpesenter. Ante ikke hva salgs vær det var før vi var ferdige for dagen. Fordelen da var jo at du ikke ante hva du gikk glipp av …

Ønsker deg en fin dag. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.