Små hvite hus tett i tett. Denne idylliske flekken litt utenfor Kristiansand sentrum ligger rett ved inngangen til Ravnedalen. Her finner du to gater, Enrum og Ravnedalsveien, totalt ca. 30 boliger. De fleste er identiske tomannsboliger, pluss noen eneboliger i to forskjellige størrelser. Alt er bygd i 1920-1922 av Kristiansand kommune, da bolignøden var som verst i mellomkrigstiden. Enrum er den best bevarte hagebyen i Kristiansand og ble bevaringsverdig i 1984.
Bildene tok jeg da Jonas og jeg var på tur i forgårs. Litt over sju kilometer ble det. Tett i kalotten, kald, svett og feberhet om hverandre. Yess! Om en ikke orker, så går det tydeligvis an å gå tur likevel. Bare en kommer over dørstokkmila. Nesten alltid. For de to siste dagene har det ikke blitt noen tur. Holder på å hoste meg ihjel, har feber og føler meg skikkelig elendig. Og det bare noen dager etter at jeg var så glad for at det var så skrekkelig lenge siden jeg hadde vært sånn “normalt” syk. Skulle visst aldri vært innom den tanken!
Så nå er jeg på full fart ned på bunnen på vennelista på FitBiten – igjen. Der liker jeg meg utrolig dårlig! Det er greit nok at jeg ikke kan ligge på topp hele tiden, men på bunnen … der vil jeg ikke være. Satser på en bedre dag i morra. Iallfall såpass at jeg klarer å gå mer enn ti skritt før jeg holder på å hoste ut innvollene.
God kveld til deg som kikker innom. ♥
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Det beste av alt er at det er usedvanlig effektivt og billig. Ja, faktisk så blir det litt mer penger på kontoen etterhvert som jeg jobber meg ned i elendigheta. Men det tar tid, og selv om tid er noe av det jeg burde ha mest av så synes jeg det er litt kjipt å bruke så mye tid og krefter på noe som bare vi som bor her kommer til å merke.
Lurer du på hvilken tullekur jeg har hoppa på denne ganga? Altså, det er ikke meg selv jeg slanker, ei heller drømmemannen, selv om vi nok burde ha tatt oss skikkelig sammen der også. Neida, det er hjemmet vårt. Vi har så mange ting. Eller jeg har. Han har jo flytta og kasta opptil flere ganger på alle disse årene jeg har bodd meg inn i dette huset.
Jeg kaster svært lite. For kanskje en gang får jeg brukt for det igjen. Som de kassene på loftet jeg hadde stappfulle av klær som var blitt for små for meg. De der det sto MINUS 10 KILO på. Hadde altså. Det er gitt til Fretex for lenge siden. Uansett måtte det 10-tallet ha bytta plass med et 25-tall om de fortsatt hadde befunnet seg der oppe nå.
Nå derimot, har jeg tatt meg skikkelig sammen. Jeg rydder. Selger. Gir bort. Kaster. Det går seint fremover, men en gang i fremtiden skal jeg nok bli ferdig. Om ikke før, så iallefall den dagen vi skal flytte herfra. Men frem dit er det en laaaang vei å gå. For øverst i dette huset der har vi nemlig et loft.
Hurra! Der er det 120 kvm studd med … tja, ikke vet jeg. Så dette kan jo bli spennende. Der kan du sikkert finne det meste en kan samle opp på tjue år i samme hus. Med tre unger, litt ekstrem interesse for klær og pyntegjenstander, og litt for god økonomi. Enn så lenge har jeg bare jobba meg gjennom soverommet vårt, og det rommet barnebarna sover på når de er her. Pluss noen plastkasser med klær og sko som har stått litt rundt forbi i kroker og oppå skapene her og der.
Loftet har jeg tenkt på å rydde mange ganger tidligere. Men jeg fant alltid en unnskyldning slik at det ble utsatt. Om sommeren var det alt for varmt der oppe, om vinteren alt for kaldt! Noe har jo selvsagt kommet ned derfra på disse årene, ja, både ned og opp igjen. Og mye nytt har kommet til. Puuuh. Litt tungvint å rydde der oppe. Det er gulv over det meste, men det er lavt under taket. Så en må sitte, eller stå krokbøyd som sjuende far i huset. Og det er jo ikke verdens mest spennende sted å oppholde seg over tid … men etterhvert skal jeg nok komme meg opp der også. Selv om jeg først skal konsentrere meg om rommene vi oppholder oss i.
Belønninga blir at det blir lettere å flytte herfra. Dessuten blir det litt mer penger på kontoen også. Bare forrige uke har jeg altså fått inn 7300 kroner på ting som bare har stått og tatt plass og støva ned. Men i denne summen inngår salg av ei tørrdrakt for padlere, en iPhone, to nattbord og en del klesplagg. Så det kommer altså ikke til å fortsette på dette viset fremover, selv om jeg omtrent har en hel klesbutikk liggende ute på nettet. Derfra ramler det inn noen hundrelapper i nye og ne, og det er ikke meg i mot.
Ikke alt blir solgt. Fredag, rett før stormen satte inn her, leverte vi fire store blå Ikea-poser til Hjelp oss og hjelpe – Kristiansand. Helt greie, fine, klær, mesteparten så tilnærmet nytt ut.
Skapet til drømmemannen slapp heller ikke unna. Han som alltid klager på at han ikke har bukser hadde hele 16 dongeribukser liggende når jeg fikk rota ut alt av skapene og skuffene hans. Pluss den han gikk med. Men de fleste var det noe galt med. Merkelig nok. Så kom ikke her og si at kjærringer er verst når det gjelder klesproblemer. Forskjellen er nok heller at mannfolka ikke snakker så høyt om det. For her var det nemlig bukser som var for trange i beina, bukser som var for trange i midjen, bukser med feil fasong … you name it! Bare tre stykker beholdt han. Puss et par sånn “krisebukser” som kunne brukes om han ikke fant de andre, eller om han skulle jobbe med noe. Akkurat som om han ikke har arbeidstøy … det har jeg nå samlet i ei hylle i et annet skap, og der er det plagg for enhver jobb, enten det er vinter eller vår.
Jeg sto på som en helt forrige uke. Til å være fibro-Marit vel og merke, ho der som er så totalt ulik den Mariten jeg helst vil være.Ho som jeg var før. Så dermed blir det ikke gjort noe i dag. Jeg er dårlig. Skikkelig elendig rett og slett. Aller helst har jeg bare lyst til å legge meg under dyna og grine. Og ikke komme ut før livet blir som det en gang var. Noe som aldri kommer til å skje sikkert, så dermed er det best å ikke falle for den dynefristelen. For da er det jo stor fare for at jeg blir der for evig og alltid.
Det kjennes ut som jeg har influensa. Uten feber. Og sånn har jeg jo hatt det i lange perioder de siste 8-9 årene. Så det er nok bare fibrosmertene som straffer meg fordi jeg ikke har bremsa ned litt tidligere. Fordi jeg bare har oversett kroppens protester. For det der er jeg nemlig ekstremt flink til! Helt til jeg totalt blir satt ut av spill. Da skjønner jeg at en hviledag i ny og ne faktisk talt er en nødvendighet i denne “nye” hverdagen min. Slik at jeg igjen kan fungere som et tilnærmet normalt menneske. Iallefall de gangene jeg menger meg med andre folk.
Jeg har hatt nesten to fine uker på rappen nå. Og det gjorde underverker får både humør og det meste. Det var som et lite snev av et normalt liv. Noe som igjen førte til at jeg fikk sykt dårlig samvittighet for at jeg er blitt en nav-snylter. For kanskje, kanskje kunne jeg ha klart å gå litt på jobb også … men i dag skjønner jeg jo at det der var en idiotisk tanke. Selv om den var ganske fristene og på en måte litt oppløftende da den sveipa innom.
Ny uke, nye muligheter. Med en litt kjipt og treig start for min del, men da kan det jo bare bli bedre! I dag er det en fin høstdag her i Kristiansand, med sol fra blekblå himmel. Den skinner så flott inn gjennom alle vinduene i stua, og avslører støv både her og der, pluss masse vinduer og dører som skriker etter å bli pussa og gnikka litt på. Men selv om formen hadde vært bedre, så er det nok ikke det jeg hadde prioritert, om jeg hadde et valg. For det hadde vært en perfekt dag for å stelle litt i hagen. Men det blir det heller ikke noe av. Sånn er nemlig hverdagen med denne idiotiske diagnosen! Det er umulig å planlegge noe som helst. Og bare det er jo nok til at en kan bli litt tullete innimellom.
Håper du får en fin start på uka di. Hva du enn måtte finne på. ♥
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Det har regnet på den ene siden av huset. Mens det er blå himmel og ikke en regndråpe på den andre. Vel har vi stort hus, men så gigantisk er det altså ikke! Veldig merkelig dette. Men litt morro også da. Det er da jeg forstår at jeg har et lite innholdsrikt liv. Når jeg kan more meg over regnværet lissom.
Vel, denne uka har det ikke vært så treigt akkurat. Jeg har vært på kino to ganger! Slå den da! Først så jeg Book Club sammen med noen av syforeninga. Morsom greie, men ikke sånn helt hysterisk morsom, som jeg hadde forestilt meg. Dagen etter var var jeg til gjengjeld sengeliggende helt til jeg skulle fikse neglene klokka sju på kvelden. Fatta ikke hvordan jeg skulle klare det der, men det gikk faktisk helt greit. Og så ble jeg så fornøyd etterpå kan du tro.
Grønt er skjønt. Både her og der. Har ikke fargelagt neglene etter regnjakka, det var heller et vilt innfall jeg fikk da negledama viste meg de nye fargene ho hadde tatt inn. Men jeg måtte avgårde og kjøpe en genser i den lysegrønne fargen dagen etter, bare for å ha noe som sto i stil. Det ble HM til 199, så det kommer ikke til å sprenge budsjettet akkurat.
I går var drømmemannen og jeg på date. Spiste burger på Big Horn og så Skjelvet på kino etterpå. Skikkelig koselig å være ute med mannen. Det er ikke så ofte lengre. Og filmen var sykt spennende. Nesten så jeg var lemster i dag morges, etter å ha sittet helt anspent i to timer. Og øresusen er på topp kan du tro!
Lyden på kino er forferdelig høy! Det er så jeg har lyst til å bare gå hjem igjen med en gang filmen starter. Så der sliter jeg litt. Eller; enormt. Jeg kan ikke fatte at de må ha det så skrekkelig høyt! Men legen på Tinnitusklinikken forklarte at det ikke var de på kinoen som bestemte det der, men filmselskapet. Om ikke de som skulle vise filmen rettet seg etter det lydnivået som produsentene hadde bestemt så fikk de ikke lov å vise den der. Så da fikk jeg en forklaring på det også i forrige uke. Er overbevist om at ingen som jobber med dette her noen gang har kjent på et snev av øresus. For da tror jeg de hadde dempet lyden betraktelig. Men jeg fikk også forklart at lydene som er høye på kino er de dype lydene, og de er ikke farlige for hørselen, i følge den samme legen. Han visste om flere mødre som var bekymret for barnas hørsel, at de skulle ta skade av et kinobesøk, men det gjør de altså ikke. Her hjemme er filmene vi ser på tv som stumfilm å regne i forhold. Litt kjipt for drømmemannen, men det er enten lav lyd og kjærringa i armkroken – eller høy lyd og kjærringa i den andre etasjen. Der vi ikke har tv. Enn så lenge velger han stumfilmvarianten. Noe jeg er veldig glad for.
Jeg håper du får ei fin helg.♥ Her blir det nok ikke akkurat hæla i taket, men vi skal bytte stue i morra kveld i det minste. Vi er invitert til middag hos et vennepar og det gleder jeg meg til. Ho bor i en drøm av et hus, ja egentlig er både huset og tomta bare helt fantastisk. Det er dama som har sansen for kos og interiør, bare så det er sagt. Skulle hatt litt mer av de genene. Eller overskudd til å få drømmene og planene ut av hodet. For det er der mine oppholder seg for tia. Men kanskje en gang er jeg tilbake dit jeg var. Kanskje … akkurat nå inneholder dette huset kun en potteplante (siden alle de andre daua i sommer da vi var på hytta), pluss rosebuketten som jeg tvang drømmemannen til å kjøpe forrige helg. Utenom den har jeg ikke bytta rundt på verken puter eller pynt på aldri den tid. Veldig ulikt meg det der.
Nå er det fræddagstaco her. Snakkes.
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Vi er i skikkelig dårlig form vi som bor i dette huset. Og jeg må jo bare prøve å gjøre noe med det. Det vil si drømmemannen får ta seg av sin egen form, noe han ikke er så interessert i. Men jeg har mer enn nok med meg og bikkja igrunnen. Det har vært mange “dasseturer” i det siste. Altså tur i sneglefart. Og som alle vet så blir en ikke sprekere av det. Men det har vært alt jeg har orka. Bortsett fra denne uka. Da har jeg fått satt inn turboen litt. Noe som passer Jonas midt i ræva.
For han liker dasseturer han. Snuse litt her, snuse litt der. Tisse litt her, tisse litt der .. helt til tanken er tom. Men da fortsetter han å late som han tisser likevel. Snål fyr! Sånn tur på litt høyere turtall betyr jo strengt tatt at all den der snusinga og tissinga forsvinner. Og da tror jeg Jonas synes at tur bare er noe tull. Han peser og sinker, og når vi skal hjem henger han skikkelig på slep. Helt motsatt av alle andre andre som er ute på luftetur, der de fleste eierne henger på slep etter de firbeinte.
I går forsøkte jeg faktisk å jogge litt. Altså. Gå noen meter – jogge noen meter. Da måtte jo til og med sandalene jeg har gått på siden april vike plassen for joggeskoene. Fyttikatta! Jeg klarte det faktisk. Litt. Men da jeg kom hjem og fikk dusja gikk all futten ut av kjærringa. Så bivirkningene var kanskje ikke helt verdt det forsøket. Og hva er egentlig vitsen? Jeg er 55 år og har ikke jogga siden vi måtte løpet 60-meteren på skolen! Under tvang.
Det ser jo flott ut. Når folk kommer joggende, nesten halvflyvende litt over bakken. Så lette som ei fjær. Men jeg er redd synet når Jonas og jeg kommer ikke helt kan sammenliknes med det. Derfor driver vi ikke med denslags når det er andre folk til stede. Bare dypt inni skogen, gjemt mellom alle trærne. På en sti vel og merke. Og det er egentlig der vi liker oss best. I fred og ro, med bare skogens lyder, og øresusen da, som overdøver det meste. For meg. Regner med at bikkja ikke hører den, selv om han er ganske merkelig når jeg har dårlige dager. Akkurat som han også blir syk.
Høsten kan være flott den. Og til og med jeg ble visst metta av sol og sommer i år. Noe som aldri har skjedd før i historien. Jeg gleder meg faktisk vilt til kjøligere netter. Og fra i dag blir det visst litt væromslag her, men en del færre varmegrader. Det føles igrunnen helt greit. ♥
Vi hadde tenkt oss en tur på hytta nå. Men siden helga blir temmelig klissvåt så dropper vi det. Så det blir en stille og rolig hjemmehelg for oss tre. Med besøk av drømmemannens barn og barnebarn til søndag. Er en stund siden vi har sett de nå, så det blir koselig. God helg fra meg til deg.
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Tre måneder med fantastisk vær. Det var som å bo i Syden. Og det er jo bra for en fibrokropp som denne. Så sånn sett kunne det ikke vært bedre. Men utmattelsen … den tar ikke ferie selv om værgudene er aldri så mye på min side.
Ganske frustrerende dette. Jeg er trøtt og sliten hele tiden. Det er vel kanskje derfor jeg er så fraværende. Det lille av overskudd brukes på andre ting. Jeg sliter med å konsentrere meg om både å lese og skrive. Ingenting går av seg selv lengre.
Jeg er innimellom veldig redd for at jeg skal bli sengeliggende på heltid. Jeg sliter skrekkelig med å legge inn hviletid, noe som visstnok er viktig, i følge fastlegen min. Om jeg har en dag eller to der energinivået er litt mer på pluss-siden, må jeg ikke bruke opp alt på en gang heller. Jeg klarer ikke å følge disse rådene. For da er det jo så mye som skal gjøres, alt det jeg ikke har klart de andre dagene! Dermed går jeg på en smell rett som det er.
Sist jeg var innom her fortalte jeg jo litt om Stamina. Vel, etter fire uker hadde veilederen min funnet ut at jeg ikke var i stand til å ut i jobb, så noen flere uker der var bortkasta. Det visste jeg jo innerst inne fra før av, men å få det sånn svart på hvitt var faktisk ganske tungt det også. Nå ligger stafettpinnen hos nav, og der ligger den nok godt. Det som skal skje, “etter sommeren”, er at jeg skal på møte med nav-kontakten min og fastlegen. Aap’en ble forlenget med et år, så sånn sett kan jeg senke skuldrene litt når det gjelder det der. Selv om jeg helst ville ha fått unna disse møtene fortest mulig. For å vite veien videre. Hva de nå har tenkt å prøve meg ut i. Om det i det hele tatt er noe å gjøre med meg.
Vi har vel innsett at dette blir vår hverdag fremover. Syk kjærring = dårllig økonomi. Så vi har solgt bilen min. Og båten. Det er skikkelig nedtur. Tidenes sommer, og noen andre tøffa rundt i vår båt! Vi rakk akkurat en tur til Lillesand før den dro fra brygga vår for aller siste gang, tidlig i juli. Men kanskje nettopp fordi det har vært så fint vær fikk vi det samme igjen for båten som vi gav for den.
Litt verre var det med Smarten. For den var plutselig blitt et reparasjonsobjekt, akkurat som eieren, og da var det mest økonomisk å kvitte seg med den. For drømmemannen hadde det nok vært lurest å kvitte seg med kjærringa også, men heldigvis tror jeg ikke han har kommet til den konklusjonen enda …
Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Da Stamina-opplegget skar seg fikk jeg innvilga ferien med ungene. Ei uke på Skiathos. Jentetur med døtrene mine og to av barnebarna. Utrolig koselig, men også ganske slitsomt. Til tross for at jeg hadde eget rom. Hver ettermiddag hadde jeg en time eller to for meg selv, og kvelden kom ganske så kjapt mellom ni og ti en gang. Jeg ønsker mest av alt at jeg kan bli litt bedre slik at jeg kan være mer sammen med familie og venner. For den biten av livet savner jeg faktisk mer enn en jobb nå. Det er rart som prioriteringa kan forandre seg, når en ikke lengre er i stand til å bestemme over dagene sine selv, men alltid må ta hensyn til dagsformen.
Helt normale hverdager er best. Uten noe mål og mening. For jeg kjenner enda mer på hvor ille det står til her når det skal skje noe utenom det vanlige. Noe som inkluderer flere folk og masse lyder. Så aller helst burde jeg vel bare holde meg hjemme. Men jeg har ikke lyst til det heller. For da har jeg på en måte tapt kampen om livet mitt. Da har denne hersens idiotiske fibrodiagnosen fått skikkelig overtaket. Og det er jo ikke det jeg vil.
De siste månedene har jeg faktisk sovet tålig greit. Selv om det ikke akkurat hjelper for noe, så sover jeg ofte 9 timer om nettene. Helt uhørt, ville jeg ha sagt om noen presenterte dette for meg for noe år siden. Jeg som ikke trengte mer enn 5 timers søvn for å fungere optimalt. Men selv etter 9 timer i drømmeland nå, er jeg helt utslitt når jeg står opp igjen. I tillegg kan jeg til og med sove en time eller to på dagen, om jeg tillater meg det. Altså, om jeg legger meg ned. Men den der legginga sitter laaaangt inne. Da sitter jeg heller å dingler i en stol. Bare sånn på trass lissom, fordi jeg ikke vil være dette murmeldyret som jeg tydeligvis er på vei til å bli. Sove kan jeg gjøre når jeg ble gammel, var vel egentlig mottoet mitt før i tia, og jeg er jo bare 55. Selv om det innimellom føles som om det skulle vært et 1-tall foran der.
Denne natta blir det tydeligvis ikke så mange timene under dyna. For her sitter jeg, dyna er i etasjen under, og klokka har allerede passert tre!
Spør meg ikke hvorfor … noen ganger blir det bare helt totalt omvendt av det en har planlagt. Så den der planlegginga er bortkasta energi, og resulterer stadig vekk i den ene nedturen etter den andre. Egentlig er jeg slutta å planlegge høylytt, det er best å holde slike ting for seg selv, for da er det heller ingen som trenger å se skuffelsen og tårene som presser på hver gang noe skjærer seg.
En rar sommer er over. En sommer der virkeligheten slo ned som lyn fra klar himmel. Ingenting kommer til å bli som før. Så da er det vel bare å prøve å lære seg å bli glad i dette livet da. Slik som det er blitt. For noe annet liv har jeg jo ikke.
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Så var det helg igjen. De kommer tett på hverandre disse langhelgene i mai. Og det er jo ikke å forakte. Det høres sikkert rart ut at jeg snakker om langhelger, fridager og ferie, for jeg har jo fri hele tiden. Men det er forskjell på å ha fri og ha fri ser du. Jeg føler ikke jeg har fri om ikke drømmemannen også har fri fra jobb. Det er vi som har ferie, ikke bare han. Det er akkurat som det var stor forskjell på å være sykmeldt og ha en fridag eller feriedag da jeg var i 100 prosent jobb. Det kan ikke sammenliknes en gang. Men om du ikke har vært borti det selv, så forstår jeg at du absolutt ikke skjønner hva jeg babler om nå …
Dagen i dag har vært helt forferdelig. Jeg har vært tre ganger på Stammina siden sist jeg var innom bloggen, og jeg føler meg som en dritt! En klamp om foten for nav, en med vondt i viljen. Det er lenge siden jeg har følt meg så langt nede egentlig. Så dette er ikke bra.
Fredag var jeg på første møte med veilederen min. Han virker ok han. Han gjør jo bare jobben sin egentlig. Jobben med å få kjærringa ut i jobb igjen. Lykke til sier jeg bare, for det tror jeg innerst inne er helt umulig nå. Først av alt må jeg vel klare å fungere i hverdagen. Og dit er det laaaangt å gå. Om det i det hele tatt er mulig. Men jeg tenker at de som sitter på nav og styrer dette her driter i hele privaten min, det viktigste er vel å få folket til å tjene sine egne penger. For snyltere på 55 er no’ dritt rett og slett. Det hjelper ikke noe som helst at denne kjærringa har jobba fullt hele livet og virkelig putta masse penger inn til fellesskapet alle disse årene. Det er ikke payback-time. Så enkelt skal det ikke være. Da er det lettere å gi tilskudd til de som aldri har forsøkt seg i arbeidslivet virker det som. Eller de som har en litt mørkere hudfarge. Jeg ligger dårlig an skjønner jeg, og jeg takler dette her særdeles elendig.
Jeg skulle gjerne ha feilt noe annet. Noe som kunne bevises ved en blodprøve, eller andre prøver. Men å ha to tullediagnoser som ingen tror på, men som likevel ødelegger livet mitt, det er ikke så veldig givende. Ikke det at det er givende å ha noe annet heller, men da har du iallefall legestanden og nav og hele pakka på din side! Da blir du ikke sett på som en hypokonder.
Mandag var jeg på et to timers foredrag om sunn mat! Slå den da! Noe så bortkasta har jeg sjeldent vært på. Hallo, om en ikke har fått inn dette her i en alder av snart 55 så tenker jeg det er noe galt i topplokket egentlig. Mer enn bare vondt i viljen … Jeg kan dette. Det er bare tre år siden jeg gikk på Helsefagarbeider og da hadde vi ei hel bok om temaet. Jeg har gått på husmorskolen og lært akkurat det samme i forrige århundre en gang. Jeg har lest og googla med jevne mellomrom. Joda, teorien kan jeg, men jeg ikke syltynn av den grunn! Nei kjære nav, her kaster dere pengene rett i dass!
I dag var jeg på smertehåndteringskurs eller hva det het. Innføring. Men egentlig satt jeg igjen med den følelsen etterpå at smerten er bare noe en innbiller seg. En må bare tenke annerledes, så blir alt så mye bedre. Jeg må ta meg sammen altså! Akkurat som om jeg ikke har forsøkt det i disse 8-10 siste årene. Jeg har jo nesten ikke gjort annet. Bitt tennene sammen og fortrengt kroppens signaler. Det hjalp jo ikke så mye tydeligvis. Snarere tvert i mot egentlig.
Etterpå var det samtale med terapeuten. Grei fyr. Men mulig han bare er en ulv i fåreklær? En luring. Jeg stoler ikke helt på han. Men enn så lenge har han skjønt at jeg ikke kan trene en plass der det er mye støy og masse folk. Det gjør alt vondt verre. Blir for mange inntrykk og for mye lyd for tinnitusen. Så istedenfor å bli sprekere kommer jeg til å bli enda mer utlada. Om det overhodet er mulig å bli verre på det feltet … vel, det gjenstår jo å se!
I dag starta det klokka 9! Det er en utfordring i seg selv. Jeg har hatt vondt i hodet siden søndag kveld. Våkna om natta og verka som besatt. Opp og ta tablett, og så lagt meg igjen i håp om å sove litt til. Det er lenge siden jeg har sovet så dårlig! Jeg tenker og tenker. Tar på meg skylda for at jeg har havna i denne situasjonen, fordi jeg ikke har forsøkt nok. Det er det jeg har fått ut av disse dagene på Stamina. Jeg er blitt trøkka rett ned i bunnen av kjellertrappa, og her har jeg ikke lyst til å være. Det er ikke et givende sted å oppholde seg.
Alt er galt med meg. Jeg er for doven. Jeg er for feit. Jeg innbiller meg at jeg har vondt. Og jeg er sikkert ikke trøtt og sliten heller. Om jeg er det, så er det fordi jeg nettopp er for doven og feit! Likevel er alle blodprøvene mine helt tipp topp. Jeg har ikke forhøyet noe som helst. Bare blodtrykket, men med de tablettene jeg har tatt siden i høst så er det også helt perfekt nå. Men likevel er alt tydeligvis galt med meg. Fordi jeg ikke jobber. Jeg er en slik nav ikke vil ha i systemet sitt. Jeg må bare ta meg sammen og finne meg noe å tjene penger på. En ny jobb.
Jah! Det blir jo sikkert lett. Jeg har ikke lyst til å gå mer på Stamina. Fordi jeg blir trøkka så ned i elendigheten. Men jeg må jo bare. Hvis ikke så får jeg ikke noe å leve av. Penger vettu. Det der som ikke betyr alt, men som ingen kan klare seg uten likevel. Så neste uke skal jeg på nok et smertehåndteringskurs på morrakvisten på onsdagen. Pluss innføring i mindfulness torsdag, etterfulgt av en time med yoga. Og dette starter 8.30. Jeg er igrunnen ikke istand til å kjøre bil på den tiden av døgnet en gang. Men får bare krysse alt jeg har for at det går bra.
I dag tok det litt over en time å komme hit. Hjemmefra. Normalt går det på 15 minutter. Jeg kom ti minutter for seint til og med, og var drittrøtt og superstressa da jeg kom inn i undervisningsrommet. Hadde bare lyst til å legge meg i en krok og sove. Eller dø. Iallefall slippe unna dette her.
Jeg grein hele veien hjem etterpå. Har ikke hatt det sånn på veldig lenge. Helt tom, veldig lei og med et selvbilde litt under nullpunktet. Helt aleine i verden. Slik føltes det der og da.
Vi er på hytta nå. Det var heller ikke noe greit sånn til å begynne med. Men så dro vi avgårde til Plantasjen og kjøpte noen blomster. Mens drømmemannen lagde pizza planta jeg i kassene, og vips så ble verden et litt bedre sted å være. Selv for en nav-snylter som meg.
17. mai-feiringa i år er avlyst. Orker ikke så mye ståk og styr. Vi har ingen tradisjoner denne dagen, ofte har vi vært bortreist, og det har vært helt ok. Men vi har tenkt oss i land for å se på bonusbarnebarna som går i tog. De bor i området her, på fastlandet selvsagt, ikke på ei øy. Så når vi har vinket til de så drar vi ut igjen i skjærgården, og her er vi temmelig aleine. Var ikke en eneste bil på parkeringsplassen da vi kom. Men hører det er noen som har fest en eller annen plass. Glade, halvfulle mennesker omgitt av venner. Jepp, jeg er litt misunnelig gitt, her jeg sitter aleine i mørket, med telysene tent og kikker over på lysene på andre siden av sundet. Skrekkelig mye lys folk har på utenfor husene sine midt på natta igrunnen!
Enda en natt uten å få sove på ganske kort tid. To timer i senga lys våken, og så ga jeg opp. Jeg har vært her før, og det ender sjeldent bra, det er iallefall helt sikkert. Jeg som har vært stuptrøtt i hele dag klarer ikke å lukke øynene og kople ut. Forstå det den som kan … Akkurat nå synes jeg problemene og helligdagene kommer like tett, som perler på ei snor, og det er ikke alle perlekjeder som er like fine! Spesielt ikke når det er andre som plukker dem ut for deg. Smaken er som baken, og min er tydeligvis alt for feit! Det er nok grunnen til at jeg sitter her istedenfor å sove.
Håper du får en flott 17. mai.♥
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Hei i natten! Her sitter jeg og får ikke sove. Enda så trøtt jeg er. Så nå har jeg altså tatt en av vidunderpillene som skal sende meg inn i drømmeland om litt. For jeg er ikke helt klar for noen våkenetter nå akkurat! Jeg trenger virkelig, virkelig noen netter med god søvn etter denne helga, for ikke å snakke om noen skikkelig rolige dager.
Det er alt for varmt til at jeg klarer å sove. Jeg blir klam og svett og ekkel. Så først forsvant klærne, så dyna, så dro jeg opp litt av gardinene. Men ingenting nytta. Sannsynligvis er det ikke så varmt heller, det er bare denne termostaten min som spiller meg et aldri så lite puss. Det er noe jeg innbiller meg. Som det meste andre som forsurer tilværelsen min. Fibromyalgi og tinnitus og slike ting. Mulig jeg ikke er trøtt heller. Kanskje jeg bare innbiller meg det også?
Drømmemannen snorka så fort hodet traff puta. Sånn har han det. Nesten alltid. Enten det er kaldt eller varmt. Det spiller ingen rolle. For om natta så skal man sove. Og så gjør han det.
Vi har vært på hytta siden onsdag. Kom hjem i kveld. Etter å ha avslutta ei skikkelig hektisk helg med å feire bonusbarnebarnet som ble fem i dag. Og det var bare toppen på kransekaka. For denne festlige helga starta allerede på Himmelspretten. Da var det samling hos svigers over en stabel med pizzaer, etterfulgt av is og kaffi. Vi var omtrent ni voksne, to ungdommer og tre unger. Mulig jeg har glemt noen i farta. Uansett var det mye folk og mye lyd. De er superskjønne disse svigerinnene mine, men det er skrekkelig mye lyd i dem. Og da blir det det i drømmemannen også, merkelig nok. Så etter tre timer der var jeg klar for senga! Helt utslått og vondt over alt. De varte helt til neste festlighet …
Konfirmasjonen på lørdag. Vi droppa både kirka og avslutninga med kaker og kaffi. Noen ganger må det dessverre bare bli sånn, for jeg hadde aldri holdt ut hele dagen. Prioritere heter det så fint, og noen ganger kjenner jeg at jeg begynner å få litt taket på dette her. Denne nye måten å leve på. Prioritere … ikke gøy. Men tydeligvis veldig nødvendig. Selv om det egentlig ikke hjelper så skrekkelig mye.
Dagen i dag har bestått av å bake 40 kanelsnurrer og være i selskap. Da vi kjørte hjem derfra kjente jeg at jeg er så sykt glad for at denne helga var over. Det kjennes ut som om jeg har festa både natt og dag helt siden onsdagen, men jeg har bare forsøkt å være sosial. Som normale mennesker.
Jeg kjenner jeg blir veldig oppgitt over meg selv. Fordi jeg ikke klarer å henge med. Jeg er lei av å alltid være så sliten. Alltid føle at det som egentlig skal være koselig og gøy kun føles som en belastning. Istedenfor å gi meg glede og overskudd tapper det meg for alt av krefter.
Likevel sitter jeg her! Fordi jeg ikke får sove. Forstå det den som kan … Ikke det at det hjelper å sove heller da. Jeg kan ikke huske sist gang jeg våkna på morrakvisten og følte at jeg var uthvilt. Det hadde vært fantastisk deilig igrunnen. Og det er iallefall bedre å sove enn å sitte her midt på natta. Selv om søvnen ikke funker som den skal på meg den heller. Jeg synes det er veldig rart alt dette her som har forandret seg så ekstremt i hverdagen min. Helt uforståelig. Som et skikkelig mareritt egentlig. Forskjellen er bare det at det ikke forsvinner når jeg våkner …
Ny uke, nye muligheter. Og nok ei langhelg rett rundt hjørnet. Kjære Gud, eller noen, gi meg litt overskudd slik at jeg kan få brukt dagene til noe fornuftig, forefallende arbeid for eksempel. Male en vegg eller to. Klippe en plen, eller stelle i hagen. For jeg synes ikke det er noe gøy når det bare er drømmemannen som jobber og står på. Og det har han absolutt gjort denne helga. Mens jeg bare har gjødslet den dårlige samvittigheten min. Fordi jeg ikke strekker til. Til mitt forsvar må jo nevnes at jeg fikk beskjed om å ta det med ro frem til tirsdag, til jeg har vært å kontrollert øyet og stærene. Eller forhåpentligvis mangelen på sånne. Men innerst inne vet jeg jo at det sannsynligvis ikke hadde betydd så mye. Jeg hadde sikkert ikke fått ut fingeren uansett.
God natt. Tenker jeg tar en liten omgang med *jakten på søvnen* igjen nå … og forresten, det øyet mitt er blitt ganske bra, tror jeg. Bortsett fra når jeg er supersliten. Men da funker jo ingenting!
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Forhåpentligvis! Jeg ble jaffal operert i dag morges. Så nå er det bare å krysse fingrene og håpe at det gikk greit. Jeg grudde meg noe sykt! Mest fordi jeg var redd for at jeg ikke klarte å ligge stille nok, slik at legen skulle snitte litt feil. Og så måtte jeg jo google litt for ei ukes tid siden, for å se om jeg kunne finne noe om en slik operasjon, og da dukket det jo opp en hel film! Det var ikke så lurt!
Det var ikke så vondt egentlig. Mest ubehagelig. Og litt skremmende. Jeg lå stiv som en stokk og forsøkte å se inn i lyset som jeg skulle. Merkelig nok klarte jeg det. Og alt har visst gått som de forventet. Men så ligger jo det der litt i bakhodet da, at hver eneste gang jeg har latt noen kutte i meg, enten det er her eller der, så oppstår det komplikasjoner etterpå. Men kanskje dette er den ganga det ikke skal skje noe galt? Håper det … og så håper jeg selvsagt at synet på det venstre øyet er bedre enn det var når det stabiliserer seg litt her.
Øyedråper må jeg holde på med i fire uker fremover. Og de var drittdyre! Ikke gikk det an å få de på blå resept heller. Det er faktisk ganske dyrt å feile noe og trenge medisiner i dette landet også, selv om vi har alle disse fantastisk gode ordningene. Og nå har jeg fått frikort allerede, men det hjelper jo ikke for alt. Til og med Vimovoen jeg går på daglig må betales fullt ut. Fordi jeg har fibro og ikke leddgikt eller slike ting. Snakk om å forskjellsbehandle folk!
Men nå skal jeg altså gå rundt med denne koppen på øyet til i morra. Pluss hver natt frem til etterkontrollen til tirsdag. Jepp! Ingen sminke på heller, og da mente de visst ikke bare mascara. Men alt av sminke. Og vi skal både i konfirmasjon og i bursdag til helga, så som du skjønner så har jeg mye å se frem til. Ikke det at jeg sminker meg så ekstremt mye til vanlig, men når vi skal noe spesielt så slenger jeg på litt her og der, og eyeliner og mascara går jeg aldri uten.
Og ikke nok med det … til fredag begynner jeg på Stamina! Etter å ha mast og mast i tre måneder så fant de plutselig en dato til meg. Og da hasta det noe innmari. Fikk telefon på fredag og skulle egentlig ha vært der i dag. Men det gikk jo ikke. Så da ble det utsatt tre dager. Vi som hadde planlagt to langhelger på hytta nå. Drømmemannen har til og med tatt ferie de to kommende fredagene. Men der gikk den planen i vasken. Det at jeg ikke skal trene eller løfte tungt med det første var visst ingen hindring det heller. Er man nav-snylter så må en jo bare hoppe når de sier hopp!
Håper du har hatt en fin start på uka. 🙂 Her er himmelen blå og fuglene synger, hagen ser ut som ei slagmark og jeg har 11 tulipaner spredd litt utover på et mål tomt. Ikke noe å rope hurra for akkurat, men sånn blir det vel når en ikke har stelt noe særlig der ute på tre års tid. Eller har en haug med penger som kan brukes på sommerblomster, som før i tia. Til bursdagen min ønsker jeg meg gavekort på Plantasjen, og gjerne en gartner!
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Badet i sol lå ho der. Perfekt plassert på toppen. Velplassert etter både utsikt og solforhold. Men der stopper det positive! Kledningen hyler sårt etter et malingstrøk eller tre. Terrassen (hva pokker skulle en med 150 kvm terrasse da!) trenger en real vask og pleie, og masse annet vedlikehold står omtrent i kø. Hytta. Sommerhuset. Ferieparadiset. Jepp. Kall det hva du vil.
Jeg kaller det uoverkommelige menger arbeid og utgifter akkurat nå.
Jovisst er vi priviligerte som har en slik plass. Og ja, det var et fantastisk vær å få kjørt ut jolla på. Solskinn og klart. Ikke ei sky på himmelen omtrent. Nesten sommer.
Men det eneste jeg ser er all jobben som venter. Jeg blir helt matt. Har bare lyst til å gi opp før sesongen har starta. Jobb og stress. Dobbeltarbeid. Fordi vi har like mye å gjøre her hjemme som der ute. Vi blir aldri ferdige med noe. Eller, vi får vel snaut begynt. Og om vi skulle klare å få unna alt en gang, ja, så er det bare å starte forfra igjen! Bare tanken gjøre meg kvalm rett og slett!
Akkurat nå er jeg sånn passe lei av det meste. Selv om sola skinner og fuglene kvitrer … jeg er trøtt og sliten, og egentlig skikkelig forbanna fordi livet mitt er blitt på denne måten. Jeg er jo ikke brukende til noe som helst lengre. Siden onsdag kveld har jeg omtrent ikke gjort en dritt. Bortsett fra å støvsuge, og vaske i første etasje.
Bikkja snøss og det ser ikke ut noen plasser. Vi har hår over alt! Etter å ha vaska golvet, trappa og veggene så ser det nesten like ille ut etter et halvt døgn. Hva er vitsen da lissom? Akkurat nå vil jeg bare kvitte meg med hele hunden. Og gjerne både hus og hytte også. For ikke å snakke om den forbanna bilen min som det er noe galt med. Og mannebilen som trenger både sommer- og vinterdekk, pluss service.
Jeg har lyst til å rømme. Fordi jeg ikke klarer å holde det fint rundt meg til enhver tid. Vi har det aldri reint nok til å ta imot besøke en gang. Vi bor i et grisehus, et forfallent grisehus. Og jeg er drittlei!
Hadde bare bankkontoen vært litt mer velfylt. Slik at en bare kunne tatt en telefon og fått noen andre til å fikse alt. Det hadde vært noe det! Misunner de som kan det. De må ha et ekstremt godt liv igrunnen … for nok av penger fikser det meste.
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Hei, hei der ute. Hvor du nå måtte befinne deg. Håper du har litt finere vær enn oss her i sør, for her ligger tåka temmelig tett i dag igjen. Vi er lovet finere vært utpå dagen, og det høres jo greit ut.
I går hadde jeg en utrolig fin dag. Igjen, faktisk. Jeg storkoste meg sammen med mellomste barnebarnet som overnattet her, og istedenfor å levere ho i barnehagen så ble ho heller hjemme. Dagen starta sykt tidlig, til meg å være, men det gikk jo greit det også. Siden det ikke er hver dag en må opp før hanen galer. Det har jo aldri vært noe problem for den gamle Mariten, morrafuglen, men den tiden er definitivt over.
For å finne på noe gøy tok vi bussen til byen. Jepp, tro det eller ei, jeg kan igrunnen ikke huske sist jeg tok buss. Det må være nærmere sju, åtte år siden! Om en ser bort fra turen med Helsebussen fra Oslo til Kristiansand med ei nyoperert datter for noen år siden. Og den turen var jo absolutt ikke av det koselige slaget.
Bussprisene har tydeligvis steget til himmels siden sist. Jeg forstår godt at folk ikke tar buss, men heller kjører dit de skal. Siden jeg aldri tar buss, har jeg jo ikke busskort heller. Jeg lasta ned en app for noen år siden, men den forsvant da jeg skifta telefon, og ble aldri lastet inn på nytt. Men nå kan en jo betale med kort på bussen faktisk, så det var jo ikke noe problem. Tenkte denne middelaldrende, godtroende kjærringa.
Ungen var sykt gira. Ho fløy nesten bort til busstoppet! Så som du skjønner så er ikke dette her heller ei som tar buss sånn i tide og utide. Ho gliste hele veien ned til sentrum. Noe som tar sånn ca. 7-10 minutter. Jeg gliste ikke fullt så mye. For vet du hva turen kosta? 75 kroner!!! Hadde jeg hatt kort ville prisen vært 45 fikk jeg beskjed om, og etter å ha funnet appen igjen etter dette helt unødvendige innhogget på kontoen min så viste det seg jeg kunne ha spart 30 kroner om jeg bare hadde gjort dette før vi satt oss på bussen.
Dette barnebarnet mitt er ikke så glad i vann. Det er derimot mormora. Jeg elsker å bade og har alltid gjort det. Men jeg hater svømmehaller. Ikke bare er det sinnsykt mye lyd der inne, men de der fellesdusjene byr meg rett og slett i mot. Men hvor mange kameler svelger en ikke for å skape koselige minner med de en er glad i? Så denne mormora svinsa innom HM og kjøpte badedrakt til ungen, og så tok vi en tur på Aquarama!!
Det er fem år siden badelandet åpna her i byen. Jeg har aldri vært der. Bortsett et par ganger da jeg fulgte eldste barnebarnet på svømmetrening. Og da fullt påkledd, selvsagt. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg var i en svømmehall heller. Det må være da mine egne barn var små. Med unntak av et badelandbesøk i Dyreparken for et par år siden. Etter det satt jeg igjen med en skikkelig flau smak i munnen, og fant ut at jeg ikke var typen til å kle av meg sammen med andre lengre. Skal jeg være helt ærlig så har jeg vel aldri vært det heller, men så ille som nå har det aldri vært!
Han minste her blir jo 25 om ikke så lenge. Så nå har jeg virkelig overgått meg selv! Og aldri har jeg vel hatt så mye valker og lange pupper å vise frem tidligere heller. Men jeg overlevde, med god margin. Selv om jeg ikke akkurat følte meg så høy i hatten, verken i dusjen eller iført badedrakta etterpå.
Snuppa til mormor hadde det derimot helt topp. Kan ikke påstå at ho tok helt av, for det meste var skikkelig skummelt. Til og med den aller minste rutsjebanen, og det til tross for at jeg prøvekjørte den først. Akkurat ja! Det må ha vært litt av et syn. Mormor i barnesklia! I skikkelig kjærringbadedrakt med rynker på frontpartiet og det hele, sånn at en skal føle at valkene blir litt mindre fremtredende! Det er jo bare tull vettu! Eeeeeh. Uff. Vil helst ikke tenke på det sånn i ettertid.
Å sitte i en badering i det bassenget der det er strøm, det var helt uaktuelt. Tilnærmet livsfarlig, i følge ungen. Men jeg klarte å lure ho oppå den ringen på grunna, der vannet rakk henne til ankelen. Og det var det. Men det er i det minste en begynnelse. Ho koste seg med å henge rundt halsen min, og var kjempestolt når ho turte å henge på meg eller i bassengkanten og beina ikke sto på fast grunn. Ho var passasjer på ryggen min og vi hoppa og tulla i vannet. Så som du skjønner ble det ikke mye svømming, men nå var det jo ikke det som var meninga heller da.
Det var heldigvis lite folk der da de åpna klokka 12. For da hadde det nok vært litt annerledes for denne kjærringa med fellesdusjfobi og alt for mange stygge tanker om egen kropp.
Lite folk = midre bråk. Naturlig nok.Jeg tenker nok på alle svømmestevnene med sønnen når jeg grudde meg for lydene. For jeg har tilbragt mange dager i svømmehaller rundt omkring i tidligere år. Til alle døgnets tider. Han var aktiv svømmer fra han var 6 og ti år frem i tid. Så jeg har muligens fått disse svømmehallene litt i vrangstrupa. Selv om det da bare var som påkledd tilskuer på tribunene.
Et par fine dager har det vært altså. Men i dag er jeg ikke verdt fem sure sild. Noe så trøtt og slitent skal du lete lenge etter. Men det går vel sikkert over det. Etterhvert. Og da kan jeg kanskje klemme inn en fin dag igjen. På og av livet på en måte. Slitsomt og irriterende. Men det er bare sånn det er blitt.
Ønsker deg en fin dag, og tusen takk for at du stakk innom. ♥
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
