10 år med drømmemannen

I dag er det bryllupsdagen vår. 4. april 2008 gifta vi oss hos Byfogden i Kristiansand. Tenkte igrunnen ikke at det skulle bli så fantastisk, siden vi hadde forsøkt det før begge to. Men det føltes helt riktig å gifte seg der og da, selv om jeg hadde sagt at jeg aldri i livet skulle prøve det en gang til.

Men for en dag! Det ble helt spesielt. Det var som å sveve rundt på ei rosa sky! Og på den skya ble jeg faktisk ganske så lenge. Husker enda den rare følelsen av smilet som ikke ville gi seg. Det var så bredt at hadde det ikke vært for ørene så ville hele topplokket ramla av!

Egentlig hadde vi tenkt å gifte oss i Thailand. Men det ble så mye styr i og med at vi skulle være på Phi Phi Island. Så det ble en liten markering før vi dro heller. Svigers, ungene våre, søstera mi og samboer, pluss forloverne. Min eldste datter holdt en fantastisk tale, som endte med at alle satt og tørket tårer. Dessverre tok hun den på sparket, så helt hva hun sa husker vel ingen av oss. Bare at ho takka Terje for at de hadde fått mamma’n sin tilbake … det tok nemlig en del år før jeg kom over at faren deres flytta ut, og attpå til tok med seg ungene annenhver uke. Men jeg trodde jo ikke de hadde merka så mye til det, for jeg var jo den vanlige mamma’n deres annen hver uke, og de andre ukene ville jeg helst bare glemme … Jeg forsøkte å kyssen et par frosker i de sju årene der, men ingen av dem forvandlet seg til en prins av den grunn. Så jeg hadde vel egentlig gitt opp. 

Med litt hjelp fra en datingside fant jeg prinsen min. På siste forsøk. Han hadde ikke noe bilde på profilen sin, og han var sjelden innpå der, iallefall ikke på samme tid som meg. Men han hadde skrevet noe som virkelig traff meg midt i hjerterota. Så denne ansiktsløse fyren gjorde sterkt inntrykk på meg før jeg ante hvem han var. Han var usannsynlig treig til å chatte, så det var helt dødfødt. Dessuten er ingen av oss er spesielt glad i å snakke i telefonen heller, så det var aldri et alternativ. Det er igrunnen rart at vi i det hele tatt klarte å få til dette her. 😉 Plutselig hadde vi bare avtalt å møtes, uten å ha prata sammen først. Og det på mitt initiativ! 

Han skulle være med ut og lufte hunden. Fikk adressen min og så sto han der utenfor døra femten minutter etter. Høy og breiskuldra, passe mørk, men litt lost på en måte. Og med hvite, lave Adidas sko som overhodet ikke passa å gå tur i på en sørpete, sørlandsk ettermiddag i februar. Pluss skinnjakke. Han var litt sånn “jeg har egentlig gikk opp dette her jeg også, men kan jo kanskje gi det en sjanse til” … Tenk å avtale å møte en fyr uten å vite noe som helst om han først. Uten å vite hvordan han så ut. Dette var jo før alle var på Facebook, så det var ingen plass å søke han opp heller. Ikke vet jeg hvor jeg tok det motet fra, eller galskapen om du vil.

Så gikk alt veldig fort. Han solgte rekkehuset sitt og flytta inn hos meg et halvt år etterpå. Med diger flatskjerm og greier, til min sønns store lykke. Så greit ble det at sønnen flytta tilbake hit på heltid ganske kjapt etter drømmemannens innflytting. 14 måneder etter første møte gifta vi oss. Jeg tok til og med hans etternavn, men det ble litt feil. Klarte aldri å identifisere meg med nytt navn igjen, så et år etterpå kvitta jeg meg med det. Men mannen er her fortsatt. Heldigvis.

Jeg elsker deg, Terje. ♥ Min aller beste venn og kjæreste. ♥ Min drømmemann. ♥ Jeg føler meg utrolig heldig som har akkurat deg i livet mitt.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

22 kommentarer

Siste innlegg