Så viste det seg altså at pengene som var borte fra kontoen var tatt ut i Mexico. I en minibank. De hadde forsøkt to ganger, men første gang var koden feil. Skummelt igrunnen. Vi var jo i Mexico i februar, så det er altså noen måneder tilbake i tid og de har tydeligvis ikke forsøkt seg før nå.
Det er aller første gang det har skjedd med oss. Og vi har reist mye. Så enten har vi vært ekstremt heldige til nå, eller så har vi holdt oss på de rette plassene. Selv om jeg ikke akkurat tror det er grunnen sånn som vi har utforsket omgivelsene..
Banken har lovet oss pengene tilbake i løpet av dagen. Så det gikk jo veldig greit. Mitt bankkort slutta å funke da vi var på den ferien, så jeg har fått nytt for lenge siden. Vi var jo alle innom de samme minibankene der nede, hele reisefølget på seks, så jeg har gitt beskjed til resten at de må følge litt med. Eller få nytt kort. Sånn om de vil være helt på den sikre siden.
Heldigvis hadde jeg penger på min konto i går. Det er ikke alltid at det er noe der nemlig, men når jeg er tom har som regel drømmemannen litt, og omvendt. Det hadde vært kjempeflaut om vi ikke kunne betalt for innholdet i den overfylte handlevogna i går, der vi sto på obs med ørten poser og mat for ei hel uke sånn omtrent. Da hadde det iallefall vært veldig lenge til jeg ville gått inn i den butikken igjen ..
Skimmet eller ei .. jeg reiser definitivt tilbake hit om jeg får sjansen ved en senere anledning ..
Ja dessverre er det ikke min kontantbeholdning jeg snakker om her. Men minibankuttakene over det ganske land sånn i forkant av den varslede bankstreiken. Må bare innrømme det, jeg synes det er hysteri!! Rett og slett. Somregel blir sånne ting blåst opp noe veldig av mediene. Bare tenkt, det er snart sommer, ferietiden er rett rundt hjørnet. Agurktiden er i anmarsj! Og da er det fint med en truende bankstreik en kan forvrenge til det ugjenkjennelige. Gruble og dukke ned i all verdens problemer som kan komme i kjølevannet av en sådan ..
Vi var riktignok og handlet en del mat. Men det var mest fordi det store kjøleskapet vårt nesten hylte mot oss i all sin tomhet. Et lite øyeblikk trodde vi faktisk at bankstreiken var starta litt for tidlig også, for da drømmemannen skulle betale så gikk det ikke!! Og penger, joda, det hadde han. Så da min konto var blitt betydelig mer skranten og vi kom oss hjem og fikk sjekka banken .. så var det trukket nesten 6000 kroner på Visa dagen før! Men vi har ikke brukt kortet på et sånt beløp .. Verken den dagen eller ukene i forveien. Riktignok fylte vi tanken i båten på søndag, men så dyrt har det aldri vært før! Dessuten var de uttakene vi hadde gjort registrert allerede, så det er ikke snakk om en tastefeil heller. Får håpe det ordner seg når han får fatt i noen i den banken. For det var jo selvsagt helt umulig i går kveld. Typisk! Da er det bedre med Postbanken. De har åpent når du trenger dem.
Jeg tok ikke ut noen ekstra kontanter. Selv om beholdningen i lommeboka mi ikke overskred de store summene. Jeg er den lykkelige eier av 73 kroner for øyeblikket. For å være helt ærlig, og det bør man jo, så hadde jeg ikke engang fått med meg denne varslinga om bankstreik før jeg kom hjem i går og ble litt oppdatert av sønnen. Han var himmelfallen, jeg jobber jo i en mediebedrift!! – Herregud mamma, leser du ikke nettavisen!!! Njei .. i går gjorde jeg ikke det! Jeg hadde for mye annet å tenke på. Som å få ut en boligavis som lå litt i etterkant produksjonsmessig.
Altså, det var en forferdelig stressende dag på jobb, igjen. Jeg vet ikke helt hvorfor alt blir så stress jeg. Eller det har vel vært slik alltid, men før brydde jeg meg ikke så mye om at alle andre stressa og maste og føyk rundt og ville ha gjort alt på en gang. Nå sliter jeg litt. Får bare håpe det gir seg etterhvert .. jeg er tydeligvis blitt litt skjør når det gjelder dette her –og æ kan ikke si at æ li’r det no’ særlig. For å si det på godt sørlandsk.
God morgen der ute. Lurer på hvem som nå har stukket av med sola. Det regner ikke riktig enda, men det må være nummeret før. Det er helt grått og veldig mørkt ute. Litt av en overgang .. men det er jo egentlig ikke så farlig, jeg er jo på jobb og skal bli her mange timer fremover.
Det er sykt vanskelig å komme ut av dyna for tia. Jeg som normalt allerede var på vei til badet når klokka ringte ligger nå over både den ene og andre, og gjerne også tredje, slumringa på vekkerklokka. At det går an da!! Det blir jo iallefall ikke bedre å gjøre det på den måten, snarere tvert i mot. Langpining rett og slett.
Dagen i dag er foreløpig uten planer etter arbeidstid. Og når en kikker ut vinduene her i dag så kan en iallefall droppe enhver liten plan som har noe med utearbeid å gjøre.
Ønsker alle en fin dag, og dere som har sola .. nyt den!! :o))
Dagen i går var fantastisk. Helt stille, godt og varmt. Perfekt rett og slett. Bortsett fra en aldri så liten detalj som dukket opp tidlig på ettermiddagen .. Noen på ei hytte sånn ca. 150 meter i luftlinje fra oss hadde fest. Ungene deres vel og merke. 18-åringer i verste festemodus. Dunk, dunk, dunk. Musikken tøyt iallefall ikke ut fra en høyttaler koplet til et stereoanlegg à la mitt! Dunk, dunk, dunk. Det overdøvet hele sørlandsidyllen her. Dunk, dunk. Hadde vi prøvd å spille så høyt selv, ville nok både anlegg og høyttalere tatt kvelden for godt. DUNK, DUNK.
La det være sagt. Jeg er ikke en slik som irriterer meg på alt og alle. La folk feste og ha det gøy. La de gjøre hva de vil, bare det ikke går for mye ut over mitt liv. Disse her overdreiv en smule etter mitt skjønn .. selv om jeg er ekspert på å bare fortrenge lyder jeg ikke vil ha rundt meg. Unger som maser, griner og tretter, sure mannfolk, kverulerende mannfolk, egoistiske mannfolk .. Etter tre unger, 18 års tilbakelagt ekteskap og 15 år med øresus blir en utrolig flink til å filtrere lydene rundt seg. Men dette sprengte en grense, selv for meg. Det var umulig å bare fortrenge. Det overdøvet alt annet her.
DUNK, DUNK. Det hørtes helt på andre siden av øya, bort til Stokken og naboøyene. Jeg er nesten sikker på at det hørtes helt til byen, omtrent som vi har kunnet høre svak musikk når det har vært arrangert Quartfestival her i byen om sommeren. Vi som innimellom har irritert oss litt på festene på Tømmerstø brygge (uteservering i sommermånedene) i årenes løp, at de har lov å spille så høyt .. vi fikk iallefall prøvd tålmodigheten til bristepunktet i går kveld. DUNK, DUNK. Solnedgangen drukna i dunkelyder fra ungdomsmusikken. DUNK, DUNK. Den godt marinerte og grilla salmalaksen satte nesten fast i halsen. Kvelden ble ikke det vi hadde håpet på. Stille og rolig og romantisk. Vi som hadde levert snuppa der ho hører hjemme nettopp for å ha en rolig kveld.
På en måte var jo det godt. DUNK, DUNK!!! For her hadde ho nok ikke fått sove.
Faen at det går an å være så sykt egoistiske da! Hadde det enda vært litt høy musikk et par timer i løpet av kvelden. DUNK! DUNK! Men neida. Her starta de kl. 14.00 og holdt på i 12 strake timer. Uten opphold. Ikke engang småpauser når de skifta musikk. Slik det var i gode gamle dager, i oldtiden, da vi spilte kassetter eller cd’er.
Noen fra ei av nabohytte var bortom. To stykker. For å be dem skru ned musikken noen hakk. DUNK! DUNK!! Men de ble bare vist veien ned igjen til båten, av et voksent menneske som var der. En foreldre? Noen venner som var litt eldre? Ikke vet jeg. DUNK! DUNK! Men jeg vet iallefall at hadde dette vært mine unger som spilte på den måten halve døgnet gjennnom, så hadde jeg ikke blitt så veldig glad og medgjørlig ovenfor dem etterpå. Det hadde garantert blitt den siste festen for dem her ute!
Etter 6 timer ringte vi politiet. DUNK! DUNK! – Ja, jeg hører det jo!– Å ja, Herøya ja. Er det med e eller æ? – Sier du det ja, er det på ei øy .. – Nei altså, vi har ikke noen politibåter ute enda. Ikke noe hjelp å få der heller nei! De dreit jo i det selvsagt. DUNK! DUNK! DUNK!
To timer etter dette ringte jeg han som eier hytta. Han tok jo ikke telefonen. Hadde vel ikke venta det heller. Den gikk rett på mobilsvar, så det er jo mulig jeg ikke er den eneste som har ringt den kvelden. Jeg holdt bare mobilen opp slik at han fikk med seg en sang. DUNK! DUNK! Så kan han jo kose seg med den når han skal høre gjennom beskjedene etterhvert. DUNK! DUNK! DUNK!
I to-tia begynte det å avta. En time senere var det nesten stille. I forhold til hva det hadde vært de foregående 12 timene. DUNK! DUNK! DUNK! Da var jeg så forbanna, sliten og hadde så øresus at jeg uansett ikke fikk sove.
Tusen takk kjære “naboer”. For at dere gjorde denne flotte lørdagskvelden om til et sant lite helvete for alle oss andre på øya. Tusen takk for at dere tok litt hensyn. Jeg skulle gladelig ha svømt over og skrudd lyden opp på samme nivå i 6-tia i dag morges. Regner med at dere hadde satt pris på det, der dere sikkert lå spredt rundt, fyllesyke som faen. Men dessverre, da sov jeg litt. Av utmattelse. Av forbannelse. Av irritasjon.
Irritasjon som enda ikke har gitt seg helt. At det går av å være så ego. Jeg håper alle festdeltakerne får varige men av denne kvelden i form av øresus og nedsatt hørsel. Og jeg håper dere hadde en flott kveld. DUNK! DUNK! DUNK! En nydelig, varm kveld. Uten å prate sammen. For det kan dere umulig ha klart med det volumet på anlegget.
DUNK! DUNK! DUNK! Hvis vi noen gang får fatt i et anlegg som kan klare det lydnivået der, så skal jeg jammen med ta hevn! DUNK! DUNK! DUNK! På den fineste sommerkvelden i manns minne. En skikkelig smeigedag. Jeg skal sette herligheten på full guffe en tidlig lørdagsformiddag .. og tilbringe helga i båten!
Så måtte jeg ha en pause fra sola. Ja for all del, klager ikke, men det ble veldig varmt her .. Sønnen klipper plenen, kjæresten hans passer litt på barnebarnet mitt og drømmemannen holder på med et eller annet nede i båten. Denne helga ble visst bare knall! Masse sol, nesten vindstille og bare blå himmel. Bildene her er riktignok fra gårsdagen, men det ser jo akkurat likt ut i dag også. Det kunne jo faktisk ikke vært bedre ..
Eller, jo, det kunne forsåvidt det. Det kunne vært planta i kassene her, terrassene kunne vært vaska, alt kunne vært på stell liksom .. da kunne jeg ha slappa av og koooost meg skikkelig. Sånn som det er nå ser jeg igrunnen bare arbeid, arbeid og arbeid. Men sånn er det hvert år når vi kommer ut her, før vi får flytta ut liksom. For da faller alt på plass etterhvert og roen senker seg. For meg også. Jeg liker best å bo her, ikke bare pendle i helgene. Det er bare stress.
Båtfolket har begynt å tyte utover i skjærgården i dag. Selv om det fortsatt står mange båter på land enda. Vår har jo vært ute siden før påske. Vi er litt sånn. Først ut og sist opp. Men jeg tenker nok de som enda ikke har fått fingeren ut angrer seg litt nå ja. De kommer garantert til å stå på den kommende uken for å få båten ut til pinse.
Det er jo ikke sikkert vi er like heldige med været neste helg. Da er det mulig det er noen andres tur til å få en forsmak av sommeren, så vi får bare nyte det så lenge det varer her. Uansett har vi jo ikke noen påvirkning på dette været, verken den ene eller andre veien. Og det er jo litt dumt at en ikke har litt en skulle ha sagt i det minste. Når det gjelder noe som er så viktig, som har innvirkning både på humør og trivsel så burde vi absolutt hatt litt å si. Mener jeg.
Ha en fortsatt fin lørdag der ute. Måtte alle ha like fint vær som oss .. :o)
For et utrolig vakkert vær å våkne til. Sol, blå himmel og nesten helt vindstille. Dette liker jeg. Gradestokken utenfor kjøkkenvinduet, ja der er det altså sol nå da, viser hele 30 grader!! Og det før klokka er 8 om morra’n. Denne dagen kan vel ikke bli annet enn perfekt her vel?
Vi skal på hytta i helga. Jeg må bare vente til drømmemannen er ferdig på jobb. Så går turen innom huset nedi bakken, for å plukke opp barnebarnet, før vi fyker over bøljan den blå og ut på øya. Håper været har tenkt å holde seg sånn en tid fremover.
Trallala-la-la jeg er så glad. Endelig, endelig var det slutt på regnet. :o))
Der har datter og barnebarn flytta ut av hybelen. Så nå er det slutt på de koselige lydene derfra. Lydene fra mitt skjønne barnebarn. Latteren, gråten, lyden av små løpende føtter over gulvet .. eller byggeklosser som blir helt ut av kassa og spredt utover. En epoke er over. De bor ikke her lengre.
Nå er det noen andre som skal høre på de lydene daglig. Noen ukjente. Paret i andre etasje. Det er ikke sikkert de kommer til å sette like stor pris på det som jeg har gjort ..
Egentlig er det kjempetrist. Jeg har lyst til å grine, men det er jo bare fordi jeg er så sykt egoistisk. Fordi jeg har vært så priviligert å ha hatt dem så nærme helt siden før snuppa ble født. Men jeg unner dem for all del at de skal få større plass å boltre seg på. At de skal få hvert sitt soverom, plass til kjøkkenbord, ja til og med et spisebord, og større stue.
Jeg trøster meg med at de iallefall ikke har flytta til Litauen. For de kunne jo likegodt ha gjort det. Der er jo de andre besteforeldrene. Min datter har bodd der i halvannet år og trivdes veldig godt. Hadde ho ikke blitt gravid akkurat da så er det mulig ho hadde bodd der enda. Og det var langt vekk det .. spesielt når en bor ved en så kjip flyplass som Kjevik, der en ikke kommer ut i verden uten å mellomlande minst en plass først. Det tar forferdelig lang tid, og det er dyrt.
Det er fantastisk å vite at ungen din har klart å komme seg inn på boligmarkedet. Med disse prisene som er nå så ser jeg jo at det er kjempevanskelig å starte opp for seg selv. Inngangsbilletten er skyhøy. Og med foreldre som er skilt og på en måte har starta på nytt igjen så er det jaggu ikke så lett. For mange av dagens 40-50 åringer er faktisk mer belånt enn de var i 20-årene. Det er ulempen med å “dele” hus og gjeld en gang eller to i livet. Vi kan ikke engang hjelpe våre egne barn til en god start. Vi er ikke gjeldfrie som våre egne foreldre var, vi er ikke bemidlet nok til å være kausjonister engang. Og hadde vi klart det for den førstefødte så hjelper jo ikke det noe for de som kommer etterpå.
Jeg tror ho har fått seg en grei start som huseier. Jeg er jo litt der at jeg ser muligheter istedenfor problemer. Iallefall når det gjelder hus og oppusssing. Jeg er sikker på at dette her kan bli bra. Etterhvert. Jeg tror ho kan se på det som en investering og kan tjene bra med penger på det om det en gang skal selges igjen. Men ho har jo på en måte kjøpt seg masse arbeid også. I form av en halvparten av en tomannsbolig fra 50-tallet. Sånn opprinnelig. Men det er jo pussa litt opp i årenes løp. Fullt mulig å bo der som det er, men ho kommer nok aldri til å bli arbeidsledig, eller ha problemer med å plassere pengene. Om det skulle dukke opp noen ekstra sådanne innimellom. Gamle hus er et pengesluk, jeg har selv et som burde hatt en ansiktsløftning både her og der.
Det er et stort hus! Både loft og kjeller og diger tomt. Dette er riktignok felles med naboen, men likevel .. så mye boder og bortsettingsplass. Åh! Jeg skulle gjerne hatt noe av det. Her forsvant alt av boder da jeg bygde om til hybel. Men det var det valget jeg hadde. Null bodplass og inntekt så jeg kunne klare å sitte her aleine .. eller selge. Da var igrunnen ikke valget så vanskelig.
Jeg har jo kryploft da, og der er det stappfullt. Var iallefall. Før dattera henta alle sine ting i går ettermiddag. Jeg har ikke vært oppe og kikka etterpå. Må sikkert være ufattelig mye mer plass å stu gammel dritt sammen på nå. Eller fordele den dritten jeg har fra før av der oppe .. kanskje skulle jeg heller ha fått sortert litt, og kasta. Høres mer lurt ut det. Men enten så er det så alt for varmt der oppe eller så er det iskaldt. Fins alltid en unnskyldning for å slippe å ta fatt på det der liksom. Det står jo ikke i veien for noe. Egentlig.
Hybelen jeg fikk bygd fordi jeg skulle få inn noe ekstrainntekt har ikke helt blitt det jeg hadde sett for meg. Iallefall ikke de siste årene. For her har mine døtre bodd på skift. Ho som flytter nå har bodd her i to omganger, lillesøstera har vært innom en gang med samboer og nå kommer ho tilbake igjen. Aleine. Og vel tar jeg betalt for det, men ikke så mye jeg kunne gjort. Jeg taper et par tusen i måneden. Penger som igrunnen hadde vært ganske greie å hatt. Men jeg får det igjen ved at jeg ser mine barn oftere enn jeg ellers ville gjort. Og det er på mange måter en god investering.
Sønnen synes også det var kjekt at den andre søstera skulle inn igjen her. For da kunne ho bli boende et par år, til han var ferdig med læretiden, og så kunne han flytte inn etterpå .. når han skulle tilbake til skolebenken ..
Det forblir altså en slags generasjonsbolig dette her. Ungene flytter inn og ut, middagsrester og bakverk går fra hovedhuset til leiligheten via verandaen og soveromsvinduet .. og innimellom også den andre veien. Det jeg så for meg da jeg ble skilt fra barnefaren, at nå var det slutt på å være en familie, det var heldigvis helt feil. Vi er en familie enda, en litt annerledes familie, men veldig lykkelige. :o)
Nå er det nummeret før vi kan svømme til jobb her! Det er vel ikke nødvendig å si at jeg er en smule lei? Synes det er på tide vi får litt sol og varme snart, sånn at jeg kan se resultatene av jobbinga i hagen på nært hold. Se at det vokser og gror litt der ute, ikke bare står i stand-by modus som nå. Ja alt bortsett fra plenen da, for den er snart en halv meter!! Og det er aldri tørt lenge nok til at jeg kan få klippa den .. Får håpe den gror så mye at til og med ugresset ikke får luft nok til å overleve dette her!
Jeg er på jobb for andre dag på rad. Greit nok, men er litt kaputt når jeg kommer meg hjem igjen. Ikke så mye jeg får utretta da. Så jeg vet ikke helt om jeg er klar for å jobbe fullt enda jeg. Og hvordan finner jeg ut av det? Er det ikke normalt å være helt utslitt etter jobb, for det var jo sånn jeg var på slutten, før jeg ble sykmeldt også. Orka ingenting. Er det fordi jeg er blitt “gammel”? Eller er det bare det at det fortsatt er noe som ikke stemmer helt her enda. Ja det er det jo forsåvidt også. Skikkelig feilkopling i termostaten. Men den kan jo ikke jeg gjøre noe med uansett.
Skal jeg forsøke og se hvordan det går, eller skal jeg drøye det litt til? Ifølge legen må jeg visst kjenne på det der selv, men jeg er litt redd for å bli sett på som arbeidssky og synes ikke det er så greit akkurat. I denne omgang er det bare i morra igjen, så er det “fri” til over helga. Neste uke skal jeg jobbe annenhver dag fra mandag, så jeg får kanskje kjenne litt mer på det i løpet av den uka. Selv om jeg innerst inne har mest lyst til å bare hoppe i det.
God morgen alle sammen! I’m back. Etter en heller fuktig helg. Fuktig på utsiden altså, inni var det heller litt kleint på den måten. Det har regnet og regnet og regnet. Hele helga. Rent bortsett fra noen timer akkurat fra vi gikk avgårde til toget fra Varhaug til Egersund for å komme på konserten.
Konserten ja. Ifølge de andre i forsamlingen var den fantastisk! Helt utrolig bra! Noe av det beste de hadde hørt! Javel, det var vel det da. Men jeg kan ikke helt slenge meg på de der lovordene. Mulig jeg ikke fikk med meg noe særlig i det hele tatt?
Det begynte bra. Få folk! Akkurat greit nok for meg. Jeg hater trange plasser, folk som skubber og dytter fra alle kanter. Trøkker på deg, nesten heller halvliteren ned i nakken din .. Joda, starten var perfekt, om en ikke pressa seg helt inntil scenen vel og merke. Og det gjorde ikke jeg.
Beth Hart med kanonstemmen + kjærringa i overgangen = en heller dårlig kombinasjon. Eller, stakkars dame, det var jo ikke hennes feil. Heretter må jeg bare innfinne meg med at jeg bare kan dra på konserter der vi sitter nede. Sånn er det med den saken!
Jeg fikk så sykt vondt i beina etter bare et par, tre sanger. Mens resten av gjengen hoppa rundt. sang, dansa og digga ble mine bevegelser mer og mer stive. Jo mer vondt jeg fikk i beina jo dårligere holdning fikk jeg, og derfor forplanta seg likegodt oppover i ryggen og ut i nakken også. Det var en sann tortur! Jeg forsøkte å ikke si det til drømmemannen, fikk satt meg ned litt innimellom på en benk som sto langs teltveggen, men da var alt skaden skjedd.
Støttestrømper hadde muligens hjulpet. Men da blir jeg jo enda varmere enn jeg er til vanlig. Og det er heller ikke bra! For tiden er heteturene tilbake for fullt. Det kjennes ut som om jeg har 40 i feber. Den perfekte mix av svettetokter og utslåtthet, ispedd noen frostrier her og der. Dette her er faktisk verre enn en fødsel eller tre!! For det vonde og ubehagelige en har da går iallefall over etter noen timer.
Selvfølelsen ble ikke akkurat bedre av å sitte der og glo på de andre. De som ble som ungdommer igjen der de hoppa rundt. Det var jo som å vri kniven rundt i såret for meg som satt der. Fanken!! Jeg hater å få understreket at jeg ikke helt funker som jeg burde. Eller gjorde. Eller ønsker å gjøre. Jeg hater denne epoken i livet. Overgangsalderen. Hvem pokker hadde trodd at det skulle bli så ille .. og går det noen gang over igjen? Kommer alt til å falle på plass etterhvert, sånn at mitt gamle jeg kommer tilbake?
