Der har datter og barnebarn flytta ut av hybelen. Så nå er det slutt på de koselige lydene derfra. Lydene fra mitt skjønne barnebarn. Latteren, gråten, lyden av små løpende føtter over gulvet .. eller byggeklosser som blir helt ut av kassa og spredt utover. En epoke er over. De bor ikke her lengre.

Nå er det noen andre som skal høre på de lydene daglig. Noen ukjente. Paret i andre etasje. Det er ikke sikkert de kommer til å sette like stor pris på det som jeg har gjort ..

Egentlig er det kjempetrist. Jeg har lyst til å grine, men det er jo bare fordi jeg er så sykt egoistisk. Fordi jeg har vært så priviligert å ha hatt dem så nærme helt siden før snuppa ble født. Men jeg unner dem for all del at de skal få større plass å boltre seg på. At de skal få hvert sitt soverom, plass til kjøkkenbord, ja til og med et spisebord, og større stue.

Jeg trøster meg med at de iallefall ikke har flytta til Litauen. For de kunne jo likegodt ha gjort det. Der er jo de andre besteforeldrene. Min datter har bodd der i halvannet år og trivdes veldig godt. Hadde ho ikke blitt gravid akkurat da så er det mulig ho hadde bodd der enda. Og det var langt vekk det .. spesielt når en bor ved en så kjip flyplass som Kjevik, der en ikke kommer ut i verden uten å mellomlande minst en plass først. Det tar forferdelig lang tid, og det er dyrt.

Det er fantastisk å vite at ungen din har klart å komme seg inn på boligmarkedet. Med disse prisene som er nå så ser jeg jo at det er kjempevanskelig å starte opp for seg selv. Inngangsbilletten er skyhøy. Og med foreldre som er skilt og på en måte har starta på nytt igjen så er det jaggu ikke så lett. For mange av dagens 40-50 åringer er faktisk mer belånt enn de var i 20-årene. Det er ulempen med å “dele” hus og gjeld en gang eller to i livet. Vi kan ikke engang hjelpe våre egne barn til en god start. Vi er ikke gjeldfrie som våre egne foreldre var, vi er ikke bemidlet nok til å være kausjonister engang. Og hadde vi klart det for den førstefødte så hjelper jo ikke det noe for de som kommer etterpå.

Jeg tror ho har fått seg en grei start som huseier. Jeg er jo litt der at jeg ser muligheter istedenfor problemer. Iallefall når det gjelder hus og oppusssing. Jeg er sikker på at dette her kan bli bra. Etterhvert. Jeg tror ho kan se på det som en investering og kan tjene bra med penger på det om det en gang skal selges igjen. Men ho har jo på en måte kjøpt seg masse arbeid også. I form av en halvparten av en tomannsbolig fra 50-tallet. Sånn opprinnelig. Men det er jo pussa litt opp i årenes løp. Fullt mulig å bo der som det er, men ho kommer nok aldri til å bli arbeidsledig, eller ha problemer med å plassere pengene. Om det skulle dukke opp noen ekstra sådanne innimellom. Gamle hus er et pengesluk, jeg har selv et som burde hatt en ansiktsløftning både her og der.

Det er et stort hus! Både loft og kjeller og diger tomt. Dette er riktignok felles med naboen, men likevel .. så mye boder og bortsettingsplass. Åh! Jeg skulle gjerne hatt noe av det. Her forsvant alt av boder da jeg bygde om til hybel. Men det var det valget jeg hadde. Null bodplass og inntekt så jeg kunne klare å sitte her aleine .. eller selge. Da var igrunnen ikke valget så vanskelig.

Jeg har jo kryploft da, og der er det stappfullt. Var iallefall. Før dattera henta alle sine ting i går ettermiddag. Jeg har ikke vært oppe og kikka etterpå. Må sikkert være ufattelig mye mer plass å stu gammel dritt sammen på nå. Eller fordele den dritten jeg har fra før av der oppe .. kanskje skulle jeg heller ha fått sortert litt, og kasta. Høres mer lurt ut det. Men enten så er det så alt for varmt der oppe eller så er det iskaldt. Fins alltid en unnskyldning for å slippe å ta fatt på det der liksom. Det står jo ikke i veien for noe. Egentlig.

Hybelen jeg fikk bygd fordi jeg skulle få inn noe ekstrainntekt har ikke helt blitt det jeg hadde sett for meg. Iallefall ikke de siste årene. For her har mine døtre bodd på skift. Ho som flytter nå har bodd her i to omganger, lillesøstera har vært innom en gang med samboer og nå kommer ho tilbake igjen. Aleine. Og vel tar jeg betalt for det, men ikke så mye jeg kunne gjort. Jeg taper et par tusen i måneden. Penger som igrunnen hadde vært ganske greie å hatt. Men jeg får det igjen ved at jeg ser mine barn oftere enn jeg ellers ville gjort. Og det er på mange måter en god investering.

Sønnen synes også det var kjekt at den andre søstera skulle inn igjen her. For da kunne ho bli boende et par år, til han var ferdig med læretiden, og så kunne han flytte inn etterpå .. når han skulle tilbake til skolebenken .. 

Det forblir altså en slags generasjonsbolig dette her. Ungene flytter inn og ut, middagsrester og bakverk går fra hovedhuset til leiligheten via verandaen og soveromsvinduet .. og innimellom også den andre veien. Det jeg så for meg da jeg ble skilt fra barnefaren, at nå var det slutt på å være en familie, det var heldigvis helt feil. Vi er en familie enda, en litt annerledes familie, men veldig lykkelige. :o)