1. desember. Dagen da alle på jobb fikk beskjed om at jeg ikke kommer tilbake før langt uti februar. Jeg vet det, for jeg er på jobbmailen hver dag. Kanskje flere ganger om dagen også. Jeg har jo ikke helt meldt meg ut av verden. Tross alt.
Jeg leser mailene der jobbene blir fordelt for dagen. Leser møtereferater. Planer fremover. Hvem som er syke og når de trenger ekstra folk. Jeg burde jo iallefall fått en god venn i den vikaren som er der istedenfor meg, for hvis ikke jeg hadde sittet her så hadde ikke ho sittet der. Iallefall ikke over så lang tid. Det må jo være fint oppi julestria og utpå nyåret når regningene står i kø for å komme opp i postkassa.
Jeg fikk en mail fra en kollega i dag. Det var godt. Mer godt enn jeg hadde forestilt meg igrunnen. Faktisk setter jeg veldig stor pris på noen ord fra desken, selv om det ikke er så ofte de kommer. Bortsett fra sjefen da, som lurer på når jeg kommer tilbake. På en måte føler jeg at han ikke helt fatter at jeg ikke er på plass enda. At ikke dette er noe å være borte for så lenge. Mulig jeg tar feil. Men jeg skjønner jo om han tenker sånn, for jeg gjør jo det selv også. Føler litt at dette er bare tull, at jeg burde ha vært tilbake for lenge siden. Men jeg fikk ikke lov!
Jeg ser jo det. At det sikket ikke er så lett å ta kontakt når jeg er borte for en sånn ting som dette. Hadde vært lettere om jeg hadde brukket et eller annet, hatt kreft, eller hva som helst. Bare ikke noe psykisk. For sånt skal jo ikke snakkes om … bare fortrenges, som om det ikke eksisterer. Det er en av grunnene til at jeg har skrevet blogg hele tiden, og lagt den ut offentlig. Også som et lite opprør mot foreldrene mine kanskje, for om de ikke allerede hadde vært døde, så hadde de sikkert krepert nå. Så det er ikke en hemmelig greie. Noen kollegaer leser det sikkert de og, men det kommer sjelden noen kommentarer derfra.
Før når en var syk og borte fra jobb kom det alltid en blomsterhilsen. Jeg har fått mange av de oppigjennom de siste årene. Mulig de har brukt opp budsjettet, kanskje det kun var så og så mange buketter til hver, ikke vet jeg. Men denne ganga, som jeg har vært vekk så uhyggelig lenge, så har den blomsten uteblitt. Både fra kollegaer og fra klubben. Synes i det minste den klubben kunne sendt en kvast. For der betaler jeg sykt mye penger hver måned for noe jeg er tvunget til å være med i. Men de liker kanskje ikke medlemmer som er deppa.
Liver består både av opp- og nedturer. Jeg vet jo det. Jeg er jo ikke født i går akkurat. Men når turene nedover tar overhånd da burde det lyse en liten lampe en plass. Selv om jeg sikkert bare hadde skrudd av den også, om det var sånn det fungerte.
Joda, jeg har jo sett faresignalene. Lenge. Men jeg har bare fortrengt dem. Jeg ville jo ikke være sykmeldt. Resultatet ble jo som dette da. Det som muligens kunne vært fiksa med ei sykmelding på et par, tre uker ble til mange måneder. For da jeg fikk en ukes sykmelding, så gikk jeg tilbake til jobb uansett hvordan jeg følte meg etter den uka … jeg tok aldri kontakt med legen for å si at jeg ikke var helt bra enda. Det ordna seg sikkert. Snart. Om ikke denne uka, så iallefall neste …
Min nye lege har skjønt dette. Så nå slipper jeg ikke ut derfra uten en ny time. Jeg vet ikke om det er legen som er så mye bedre enn han jeg hadde tidligere, eller om det ligger tykt utenpå meg at her er det noe galt. Satser på at det er legen. For jeg sitter jo ikke akkurat der og syter og klager heller. Jeg snakker ikke så mye om sykdom og fordervelse. Jeg vil ikke bli som min bestemor. Jeg skriver det heller. For da kan de som eventuelt ramler inn på denne bloggen bare klikke det vekk igjen. Og jeg slipper å bli en pest og plage for omgivelsene mine.
Jeg er på vei tilbake nå. Tror jeg. Vet ikke om jeg har begynt oppstigningen akkurat, men jeg har iallefall stoppa opp på dette trappetrinnet jeg befinner meg på. Og jeg skal videre. Opp og ut. Lyset i den andre enden er der, jeg vet det, men jeg kan ikke helt se det enda … det er en ny måned og jeg er klar for å restarte livet!
Opp skal du og kommer til å komme, men det tar litt lenger tid når man har vært så alt for flink pike vet du:-) Nyt den tiden du har hjemme, det er en kort tid i et langt arbeidsliv!!
Inge: Ja du kan jo le av det utroligste, men kanskje det har med at vi har litt lik humor. Sånn en likk syk en, som ikke alle skjønner? 😉 Jeg har forresten lest mailen din, flere ganger, men noen ganger må jeg ha ting inn med teskjeer for at det skal sitte …
diagostini: Føles godt, endelig å ha sluttet å gå nedover iallefall. Sola ja, jeg har igrunnen aldri deppa fordi det er høst og vinter, selv om jeg foretrekker sommer og sol. Min far feiret den dagen sola snudde, tror han så frem til den allerede da det begynte å gå mot mørkere tider. Her tenner vi stearinlys hele høsten og vinteren, er storforbruker av sånt, ikke bare ved spesielle anledninger. 🙂
Godt å lese at du er kommet deg lenger opp på trinnet, stå på videre, om tre uker snur solen, tenk på det du 🙂 Hjelper iallefall for meg å tenke på det, nå midt i den aller mørkeste tiden.
Ha en fortsatt fin dag.
Hei, Marit
Av en eller annen grunn ble dette hylende morsomt for meg i bloggen din:
“Jeg snakker ikke så mye om sykdom og fordervelse. Jeg vil ikke bli som min bestemor. Jeg skriver det heller.”
Jeg lo høyt for meg sjøl! Du har ikke glemt å være morsom midt oppi alt. Jeg savner deg, som venn og kollega. Les gjerne om igjen den meldingen jeg sendte deg sist.
Klem fra Inge
Sykt kul header!