Den nærmeste byen til Costa del Silencio, hvor vi bodde, var Las Galletas. I følge Ving kunne en gå mellom disse to plassene på den fantastiske havnepromenaden hele veien. Det stemte ikke. Den var stengt både her og der, og det så ut som om det var en stund siden det hadde vært åpent også. Det var en av de tingene jeg hadde gleda meg til. Gå der på kveldene, se på havet og solnedgangen … vel kjære Ving, mulig dere skulle ha oppdatert opplysningene en smule.

Men vi kom oss da til den litt større plassen likevel vi. Opptil flere ganger. Selv om gåturen langt fra ble så romantisk og flott som forventet. Det som var åpent for turistene av havnepromenaden fikk vi også med oss. Men det var nesten mer irriterende enn greit. Jada, jeg har det med å bli irritert og sur når noen forespeiler meg et eller annet, og så stemmer det overhodet ikke likevel. Ærlighet varer lengst har jeg blitt oppdratt til å tro, men innimellom må jeg innrømme at den overbevisningen der begynner å bli litt frynsete i kantene.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Her ser du den flotte stranden … som altså ikke var så flott. Helt til høyre et lite glimt av Beach Club Alborado. Vi trodde dette var et hotellområde, men i ettertid har vi vel funnet ut av vi faktisk kunne betalt oss inn her, om vi hadde hatt veldig lys til det. Las Galletas ligger to kilometers gange fra Costa del Silencio, om du kunne ha gått på den flotte havnepromenaden som altså ikke var tilgjengelig for turister lengre. Noe lengre når vi måtte gå rundt. 

Pent, rent og litt daut. Noen butikker, kjøpesenter, puber og en del spiseplasser. Men mange tomme lokaler. Mulig vi var her midt i siestaen. Ikke vet jeg. Liker du litt fart og spenning i ferien så er ikke dette plassen for deg.

Fiskemarkedet var stengt alle de gangene vi var her. Men en trenger jo ikke akkurat se en fisk for at ferien skal være vellykka heller da. 

Strandpromenaden inne i byen. Ikke helt overbefolket her heller. 

Koselig i havna. Dette var dagen etter vi kom ned. Måtte bare gå rundt litt i “nærområdet” for å gjøre oss kjent. En av de andre kveldene var vi inne og spise middag på El Chango, en meksikansk restaurant som ligger innerst i havna. God service og digre porsjoner. Rimelig og god mat. 

Langs den flotte promenaden. Det av den som fortsatt var åpen for ferdsel. 

Her hadde vi store planer om å tilbringe noen soltimer. Men akkurat denne dagen, som vi hadde fått kjøpt oss badehåndklær og hadde med badetøy så ville altså ikke disse to her gå igjen. Og det forstår jeg jo godt. Vi tusla rundt oppå der en stund og håpet i det lengste, før vi gav opp og gikk tilbake til badeklippene i Costa del Silencio. Resten av uka blåste det for mye til å ligge her.

Fascinerende landskap. Det var en del trapper ned til sjøen, men de fleste av dem hadde rast sammen, og så med andre ord ikke helt trygge ut. Bebyggelsen i bakgrunnen er Las Galletas.

Så tok vi turen motsatt vei. Mot badeklippene Playa Amarilla. En mye besøkt badeplass for både lokalbefolkningen og turistene. Var du skikkelig heldig fikk du ei fjellhylle helt for deg selv her. Noe vi klarte et par timer en ettermiddag. Vannet var fantastisk klart, men kaldt, så det var ikke så mange som badet. Men vi gjorde! Kan jo ikke være i syden uten å ta en dukkert!

Ingen strand. Men fin adkomst rett fra klippene.

Med full oversikt! Jepp, her kunne jeg ha vært litt mer. Men sånn ble det ikke. Fikk iallefall forsøkt å sole meg på en helt egen fjellhylle da. Ikke så verst det heller.

Det var en titt fra nærområdet der vi bodde. Costa del Silencio, stille som i grava altså, ingen shoppingmuligheter bortsett fra et par matbutikker, og ikkenoe’ natteliv. Men for meg er jo det helt greit. Jeg er blitt så gammel at jeg helst vil ha det stille på den tiden av døgnet.

Neste innlegg fra Tenerife blir fra den tidligere hovedstaden på øya La Laguna. Der var det mange flotte hus og bygninger for ei som liker å fotografere sånt. Men det skulle da bare mangle, for det historiske sentrum av byen har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1999. Så med drømmemannen på slep tok kjærringa en feriedag midt inne på øya. 

Henger du med videre? ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Så var denne helga også snart over. Jaggu går det fort dere! Nesten litt skummelt. Innimellom nå, så føler jeg at jeg har litt dårlig tid lissom. Tid til å leve. Til å oppleve. Til å gjøre alt jeg har lyst til. Tid til å skape gode minner sammen med barn og barnebarn, sånn før det er for seint. 

Jeg tenker ofte på mamma. Som ikke rakk så veldig mye. For ho bare jobba og jobba. Helt til livet var over. Og da var ho bare 57. Ikke vet jeg om ho hadde så lyst til å skape gode minner med de to barnebarna ho hadde til da heller, men noen ganger tenker jeg at ho også kan ha vært syk. Ikke bare kreftsyk. Nå som jeg er blitt litt introdusert for medisinverdenen de siste årene, så kjenner jeg igjen mange av navnene på tablettene folk får for fibromyalgi fra det vi rydda vekk etter mamma. Ho hadde en del tabletter liggende, noe som kom litt som et sjokk på oss da.

Men mamma klaga aldri. Ho bare beit tennene sammen og gikk på med krum rygg. Jobben var viktigst i livet. Det blir vel gjerne sånn når en er sin egen arbeidsgiver. Ho og pappa dreiv et trykkeri og hadde gjort det i mange år. Bare de to, og min søster og meg i perioder. Det var her jeg tok svennebrevet mitt. Foreldrene våre jobba både natt og dag, noe som funka greit så lenge vi bodde i samme huset som trykkeriet befant seg i. De innretta fridager og ferie til stille perioder. Sånn slapp de å si nei til for mange oppdrag. Det var kanskje ikke overskudd nok til noen barnebarn egentlig. Kanskje håpet ho på bedre tider, at vondtene gikk over, at de skulle trappe ned litt etterhvert, snart, og at livet da skulle bli helt annerledes …

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det er det som ligger litt som en klam hånd over meg noen dager. Jeg er redd for at jeg plutselig også har litt dårlig tid nå. Teit tanke, dumt å gruble over slikt, men jeg maner dem lissom ikke frem heller disse tankene. De finner helt greit frem sjøl, og blir værende en stund når de først er innom. Enten jeg vil eller ei. Til sommeren blir jeg 55.

Denne helga har vært veldig bra. Starta koselig på fredag sammen med yngste barnebarnet, og så fortsatte det bare å være greit. Kanskje begynner jeg å forstå hvordan jeg skal styre disse dagene mine, kanskje har det bare vært rein og skjær flaks. Uansett skulle jeg ønske slike dager kunne komme litt oftere.

Vi har vært ute i skogen både i går og i dag. Det er så ufattelig deilig at snøen er vekk! Og den forsvant jaggu kjapt når det endelig skjedde noe. Det er faktisk blitt vår, og nå begynner vi å nærme oss tiden på året jeg liker best. Håper den byr på mange varme solrike dager, slik at jeg funker litt bedre enn tilfellet har vært denne vinteren.

Men det er mulig jeg må tvinge meg til å hvile da. Noe jeg er særdeles dårlig på. Legge seg på dagen. For noe tull! Slikt gjør jo ikke jeg. Nei da sitter jeg heller i stolen og dingler! For sove, det kan en gjøre når en blir gammel. Haha. Jeg må nok jobbe litt med den innstillinga gitt. For disse to siste dagene har jeg sove middag. Eeeeh … jepp, du hørte riktig. I forgårs sov jeg en drøy time og i dag sov jeg to. På sofaen, tett inntil mannen i mitt liv, med gode trygge armer rundt meg. Det er sykt godt. Og jeg hadde jo aldri klart å sovne om jeg skulle ligge aleine der, eller i senga, for den saks skyld.

Bildene over er for øvrig fra lørdagens tur i heia rundt Ravnedalen. Flere bilder fra samme område kan du finne HER, HER eller HER.  Og om du er på disse kanter så serverer de altså byens beste hamburgere på Cafe Generalen her inne i parken. Og de hadde sesongåpning i dag. Anbefales! 

I dag måtte vi gå til sentrum for å hente bilen. Vi var nemlig på fest i går kveld. Eller sammenkomst med styret i Cognacklubben Sør. Vi var 8 stykker, og det gikk over all forventning! Følte ikke at jeg satt i min egen lille boble helt aleine, slik det normalt pleier å være. Det var ingen bakgrunnsmusikk, og det er nok også en stor grunn til at dette gikk så bra. Når vi da i tillegg fikk vi servert en fantastisk god middag og dessert, i selskap med alle disse flotte folkene som jeg kan kalle for venner, ble det en perfekt kveld. Litt sliten og trøtt i dag da, men det var det absolutt verdt denne ganga.

Jonas, som var nybadet og stelt for to dager siden er ikke det lengre … Han så sitt snitt til å hoppe ut i vannet da vi tok turen til sentrum via Baneheia. Han som er sykt treig egentlig, ble plutselig veldig kjapp da han så vannet, og med langline så klarte ikke vi å reagere fort nok. Typisk! Men han koste seg han. Er bare vi som ikke deler denne gleden og iveren over vannpytter og gjørmehull på samme måte som vårt firbente familiemedlem. Kan du skjønne hvorfor?

Ny uke, nye muligheter. Neste helg har de meldt flott vær, så da tenker jeg vi må ringe båtopplaget i morra for å få ut vår digre 22 fots farkost. Aldri før har vi vel vært så treige til å starte sesongen. Det er kanskje også på tide å få åpna hytta igjen, med alt det fører med seg av arbeid. Men greit å få det klart før sommeren starter, så en slipper å bruke hele sommeren på stress og kjipe ting. Slikt har vi igrunnen nok av hjemme. Ting som må og bør gjøres. Lurer på om den lista noen gang kommer til å bli kortere … eller, det vet jeg jo innerst inne at den ikke blir! Så det er jo egentlig ikke noe å tenke på.

Håper du også har hatt ei strålende helg. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Hei, hei der ute. I dag våknet jeg uten hodeverk! Hurra for en flott dag, og den er faktisk ikke så aller verst nå heller. Jeg har lånt minste barnebarnet i dag. Fra tidlig formiddag til ettermiddagen. Lånt rett og slett, for mora trengte ikke pass i den forstand. Det var bare meg som følte det var på tide. Vi har gått frem og tilbake til sentrum, eller ho satt i vogna da, og vi har vært på kafe. Bare kost oss altså. Og det er nok tredje gang på snart to år jeg har hatt denne her snuppa med meg, så det er ikke akkurat noe å skryte av. Men sånn er det jo når formen ikke er på topp. Det ødelegger dessverre ganske mye.

Men i dag har vi altså endelig hatt en flott dag sammen. Bare Savanna og mormor. Selv om det blåste noe sykt og vi måtte kle oss skikkelig godt for å ikke fryse. Typisk egentlig, den eneste dagen denne uka som jeg har vært sånn tålig oppegående. Mens resten av uka har vært skikkelig vårlig og flott. Men sånn er det jo bare. En kan ikke gjøre noe med været, må bare ta til takke med det en får og gjøre det beste ut av det. Som alt annet i livet egentlig …

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Savanna er et skikkelig sjarmtroll. En må jo bare bli glad av å tilbringe noen timer med denne blidfisen. Ho er en ihuga mormor-fan, merkelig nok, så det var godt å ha litt tid sammen med bare ho aleine. Håper fremtiden har flere sånne dager å tilby. Både sammen med ho her og de andre barnebarna. En skikkelig vellykka dag, hvor vi har skapt gode minner.

Hadde det bare ikke vært for nav. Men jeg nekter lissom å la dem ødelegge en så fin start på helga, selv om de irriterer meg noe veldig. Jeg har nemlig søkt om ei ukes ferie igjen – i august. Men den fikk jeg avslag på. Fordi jeg er søkt inn på Stamina. Det har jeg altså vært i to måneder nå. Eller, Stamina har ikke fått noen søknad, jeg ringte dem nemlig igjen i dag. Alt ligger fortsatt trygt og greit hos nav. Og ingen kan si når de har tenkt å sende det videre … så derfor ingen ferie altså! 

Jeg forstår jo at det ikke er greit å la meg dra midt i et opplegg. Men det er jaggu dritt irriterende å bli sittende her om jeg ikke har noe jeg skal gjennomføre akkurat den uka. For denne sjansen kommer ikke igjen tenker jeg. Ei ferieuke i Hellas helt gratis! Der er liksom ikke alle som får oppleve det. Og nå var jeg jo ute i så forbanna godt tid at dette burde de faktisk ha fått til på nav. Mener jeg.

Men det nytter jo ikke hva jeg sier. Selv om jeg har klaget og bedt dem i det minste finne ut når jeg skal begynne på dette her. Blir det før sommeren, så er jeg vel ferdig til 11. august. Blir det etter august, så hadde jo det også gått. Og siden jeg har så god helsegevinst av å oppholde meg i varmen så burde jo det også telle med. Men det gjelder tydeligvis å være så vanskelig og lite medgjørlig og samarbeidsvillig som mulig. For det hadde vel vært forferdelig om livet føltes bra når en tross alt bare går på aap. Snyltere er det jo ingen som liker.

God helg da folkens. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

… og alt den måtte føre med seg. Ferien er over, vi kom hjem på mandag. Og siden har jeg hatt hodeverk … så det ble på en måte en skikkelig nedtur å komme hjem. Men det var vel kanskje forventet, sånn innerst inne. Hadde bare ikke tenkt at det skulle komme så kjapt!

Flyturen var et mareritt. Vi er ikke vant til å være på fly med så mange barnefamilier og så mye bråk! Før i tia, da jeg reiste med mine barn ble alltid alle ungene plassert foran i flyet. Nå derimot, sprer de dem godt utover det hele. Noe som resulterer i hyling og skriking fra alle kanter. Det var nesten ikke til å holde ut!

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Med vår helt personlige måling kom vi frem til dette: Nesten 94 desibel. Hele tiden, i 7 timer! For folk med tinnitus er dette helt uoverkommelig. Kan egentlig ikke huske at det har vært så ille tidligere, men nå har jo denne lyden i hodet mitt tatt helt av de siste årene, så det er muligens derfor. Neste gang jeg skal ut å fly må jeg visst prøve ørepropper som stenger ute lydene. 

Vi var på en skikkelig chaterferie. Såpass at alle klappa da vi landa. Herregud så pinlig!! Med Charterfeber friskt i minne må jeg bare innrømme at mange på dette flyet kunne vært tatt direkte ut av det tv-programmet. Da vi ble stående å vente på koffertene våre i over en time både på ned- og hjemturen tenkte jeg i mitt stille sinn at aldri mer skal jeg til Syden! Flertallet på flyet var nok pensjonister, skrekkelig mange med lyseblå skjorter og terylenebukser i grått eller beige. Greit at jeg føler meg gammel innimellom, men her følte jeg meg litt malplassert, faktisk litt i yngste laget for en slik tur! Heldigvis slapp vi bussen til hotellet, siden vi hadde leid bil. Og det var helt greit.

Til tross for litt klein start på turen har vi hatt ei flott uke. Men det var ikke så varmt at det gjorde noe, verken på land eller i sjøen. Så sånn sett savnet jeg noe mer eksotisk der været bare er perfekt hele tiden. Men vi hadde jo bil, så vi har fartet mye, og vi har funnet ut at Tenerife hadde mye mer å by på enn bare solstoler i mølje, bading og billig sprit.

Dessuten kan jeg ikke huske sist jeg følte meg så pigg og opplagt. Egentlig begynner jeg å lure på om jeg bare burde flytte til en plass med et litt annet klima enn her vi bor. For da kan jeg jo ha et tilnærmet normalt liv, og fungere som andre oppegående mennesker. Vel, det er jo lov å drømme … å gjøre noe med det derimot, det er verre.

Vi har gått maaaaange skritt. I snitt nesten 13.000 hver dag, etter min FitBit. Drømmemannens viser jo mye mer, selv om vi går ved siden av hverandre. Skikkelig irriterende det der. Men uansett synes jeg vi har hatt ei veldig aktiv uke. Akkurat som alle feriene våre har vært, og akkurat det hadde jeg ikke regnet med denne ganga.

Vi var innom flere byer, både i lavlandet og oppe i fjellene. Jeg har tatt mange bilder, men foreløpig har jeg ikke orka å se på dem, kun de som jeg har på mobilen. Men det kommer etterhvert. Og da skal du få se mye at det Tenerife som jeg aldri visste fantes, selv om jeg har vært der tre ganger tidligere. Jepp, jeg ble positivt overrasket, men det betyr jo ikke at jeg har lyst til å tilbake dit ennå en gang. Been there, done that .. det er litt sånn vi tenker når folk lurer på om vi vil tilbake til en plass.

Jeg er veldig glad for at vi bodde i et rolig område. Folk i kø, over alt, takler jeg ikke lengre. Blir sykt sliten og vil bare hjem. Men en mellomting mellom Costa de Silencio og Playa de las Amerikas hadde vært ok. For det trenger jo ikke være stille som i grava heller.

El Medano for eksempel. Der kunne jeg ha bodd. Selv om jeg verken surfer eller kiter. Vi var der nest siste dag, bare for å kikke, og da var det marked her. Det mest laidbacke markedet jeg har vært på. Som skapt for kjærringer med utmattelse og sterkt fremtreden allergi mot liv og røre. Jeg kjøpte til og med tre plagg på det markedet, og kunne faktisk tenkt meg mye mer av de de solgte. Men verken jeg eller kontoen var helt i shoppemodus egentlig, dessuten har jeg vokst fra det der med å kjøpe med hjem masse dritt som ikke er brukende her hjemme uansett. Minnene mine fra feriene er bildene jeg har tatt, trenger absolutt ikke flere suvenirer enn det. 

Costa del Silencio, et mer treffende navn skal du lete lenge etter. Der var det stille der! Det skjedde ikke en dritt i mils omkrets. Parque Carolina var intet unntak. Aldri i mitt liv har jeg bodd på et så stille hotell. Men akkurat det var helt greit.

Hotellet hadde ingen resepsjon i drift. Så vi fikk litt problemer med å få fatt i noen som kunne vise oss til rette da vi kom. Hadde fått oppgitt et telefonnummer, men det hjelper jo lite når ingen tar telefonen!

Vi hadde ikke eget basseng på terrassen … men det var jaggu ikke så langt ifra! Noen få skritt, så var vi der, men som vanlig benyttet vi oss ikke av det. Og det var det heller ikke så mange andre som gjorde. Egentlig tror jeg belegget på hotellet må ha vært litt dårlig akkurat denne uka. Iallefall så vi ikke så mange folk mens vi var der.

Rommet vårt var omtrent sånn vi pleier å ha det. Bortsett fra at det var to enkeltsenger! Det er jo nesten krise, spør du meg. Men vi fikk da satt madrassene inntil hverandre så det ikke ble så lang avstand mellom oss.

Selve rommet var ganske stort. Seng og sofa, kjøkkenkrok og uteplass med to plaststoler og bord. Det var litt kleint med kjøkkenredskaper, og avtrekksvifta var bare til pynt. Ledningene lå løse inni skapet så det var dårlig med avsug der gitt. Hullet ut hadde de bomma totalt på, så det er mulig derfor de bare hadde gitt opp. På badet var det en flott lampe på hver side av speilen, men her hang ledningene også løse på baksiden uten å være kopla til. Så den elektrikeren de har hatt her var tydeligvis totalt ubrukelig. Heldigvis var det lys i taket.

På badet var det dusjforheng. Jeg hater dusjforheng! Og halve badet ble oversvømt når vi dusja. Sluk fantes bare inni dusjen, og vannet holdt seg langt fra bare der! Men til og med badet var romslig og greit, rent og pent som resten av rommet, bare litt unødvendig blaut innimellom. Og akkurat det er litt kjipt, at det er sånne små, unødvendige ting som drar ned helhetsinntrykket. 

Uten leiebilen hadde dette vært en kjip tur! Den bilen var så skjønn at jeg gjerne ville ha den med hjem også. Vind i håret og cabriolet-sveis hele uka. Nesten som å være i båten. Begge deler bærer jo navnet Beetle! Med Volkswagen og Askeladden foran. Omtrent det samme altså! Iallefall om en skal bedømme det ut fra vinduene/vindskjermen. Og kjærringas hårsveis! Drømmemannen er forresten ekstremt glad i sånne selfier, som du tydelig kan se av bildet over! :))

Vi kom hjem til våren. Snøen er snart helt vekk, og sola har vært fremme hele uka. Men det er kaldt, skikkelig ufyselig vind og ikke så mye som innbyr til uteliv enda. Men det kommer sikkert snart … ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

#parquecarolina #costadelsilencio #tenerife #syden #ferie #charterferie #ving

I dag er det bryllupsdagen vår. 4. april 2008 gifta vi oss hos Byfogden i Kristiansand. Tenkte igrunnen ikke at det skulle bli så fantastisk, siden vi hadde forsøkt det før begge to. Men det føltes helt riktig å gifte seg der og da, selv om jeg hadde sagt at jeg aldri i livet skulle prøve det en gang til.

Men for en dag! Det ble helt spesielt. Det var som å sveve rundt på ei rosa sky! Og på den skya ble jeg faktisk ganske så lenge. Husker enda den rare følelsen av smilet som ikke ville gi seg. Det var så bredt at hadde det ikke vært for ørene så ville hele topplokket ramla av!

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Egentlig hadde vi tenkt å gifte oss i Thailand. Men det ble så mye styr i og med at vi skulle være på Phi Phi Island. Så det ble en liten markering før vi dro heller. Svigers, ungene våre, søstera mi og samboer, pluss forloverne. Min eldste datter holdt en fantastisk tale, som endte med at alle satt og tørket tårer. Dessverre tok hun den på sparket, så helt hva hun sa husker vel ingen av oss. Bare at ho takka Terje for at de hadde fått mamma’n sin tilbake … det tok nemlig en del år før jeg kom over at faren deres flytta ut, og attpå til tok med seg ungene annenhver uke. Men jeg trodde jo ikke de hadde merka så mye til det, for jeg var jo den vanlige mamma’n deres annen hver uke, og de andre ukene ville jeg helst bare glemme … Jeg forsøkte å kyssen et par frosker i de sju årene der, men ingen av dem forvandlet seg til en prins av den grunn. Så jeg hadde vel egentlig gitt opp. 

Med litt hjelp fra en datingside fant jeg prinsen min. På siste forsøk. Han hadde ikke noe bilde på profilen sin, og han var sjelden innpå der, iallefall ikke på samme tid som meg. Men han hadde skrevet noe som virkelig traff meg midt i hjerterota. Så denne ansiktsløse fyren gjorde sterkt inntrykk på meg før jeg ante hvem han var. Han var usannsynlig treig til å chatte, så det var helt dødfødt. Dessuten er ingen av oss er spesielt glad i å snakke i telefonen heller, så det var aldri et alternativ. Det er igrunnen rart at vi i det hele tatt klarte å få til dette her. Plutselig hadde vi bare avtalt å møtes, uten å ha prata sammen først. Og det på mitt initiativ! 

Han skulle være med ut og lufte hunden. Fikk adressen min og så sto han der utenfor døra femten minutter etter. Høy og breiskuldra, passe mørk, men litt lost på en måte. Og med hvite, lave Adidas sko som overhodet ikke passa å gå tur i på en sørpete, sørlandsk ettermiddag i februar. Pluss skinnjakke. Han var litt sånn “jeg har egentlig gikk opp dette her jeg også, men kan jo kanskje gi det en sjanse til” … Tenk å avtale å møte en fyr uten å vite noe som helst om han først. Uten å vite hvordan han så ut. Dette var jo før alle var på Facebook, så det var ingen plass å søke han opp heller. Ikke vet jeg hvor jeg tok det motet fra, eller galskapen om du vil.

Så gikk alt veldig fort. Han solgte rekkehuset sitt og flytta inn hos meg et halvt år etterpå. Med diger flatskjerm og greier, til min sønns store lykke. Så greit ble det at sønnen flytta tilbake hit på heltid ganske kjapt etter drømmemannens innflytting. 14 måneder etter første møte gifta vi oss. Jeg tok til og med hans etternavn, men det ble litt feil. Klarte aldri å identifisere meg med nytt navn igjen, så et år etterpå kvitta jeg meg med det. Men mannen er her fortsatt. Heldigvis.

Jeg elsker deg, Terje. ♥ Min aller beste venn og kjæreste. ♥ Min drømmemann. ♥ Jeg føler meg utrolig heldig som har akkurat deg i livet mitt.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.