Telefonterror!!

Jeg blir nedringt for tia. Det grenser til det sykelige. Tre nummer som går igjen hele tiden, hele dagen, hele døgnet. Vises som “Nummer brukt i forbindelse med markedsundersøkelser/ telefonsalg” når jeg søker dem opp. En eller annen må ha solgt noen telefonlister nylig. For jeg har nemlig sperret mitt abbonement for slikt. For mange år siden, og det står fortsatt som sperret. Jeg måtte jo sjekke etter denne telefonstormen.

Kjempeirriterende. Og jeg hater å prate i telefonen. Tar den ikke når det ringes fra ukjente nummer, sjekker dem alltid opp før jeg eventuelt ringer tilbake. Det grenser muligens også til det sykelige, men alle har vi vel vårt .. ;o)

Gir ikke fra meg kontaktinfo i hytt og pine.
Er aldri med på noen kunkurranser, spill eller andre ting der en må godta å få tilsendt ting fra samarbeidspartnerne til den som står som arrangør. Går heller ikke på slike annonser som lover deg en gratis iPhone, nettbrett eller hva det måtte være. Selv om jeg er megeklar for en ny mobil akkurat nå.

Forsiktighetsreglene mine hjelper ikke lengre! Hvordan pokker blir jeg kvitt dette maset da?

2014 Kapp Verde – Rabil – byen ved flyplassen


Rabil er Boa Vistas nest største by.

Den ligger ca. 3 kilometer sør for Sal Rei som er den nåværende hovestaden.
Taxisjåføren vi hadde med oss på en dagstur kom herfra.
Lokalbefolkningen uttaler det Habil,
så han skjønte ikke hva vi snakket om da vi uttalte navnet som det står skrevet.
Fra hotellet vi bodde på tok det ca. en halv time å gå til Rabil.

Byen ligger på en høyde rett ovenfor flyplassen.
Gatene er laget av ørkenliknende gjørmemurstein og det meste virket litt forfallent.
Øyas hovedfartsåre går rett gjennom byen, og svært få av dem som kjører gjennom tenker på
at det kan skvette en unge eller noe annet levende ut i gata mens de passerer.
Da vi var på rundreise med Star Tour kjørte vi 6-8 jeeper i følge.
I en fart som etterlot befolkningen i en gedigen støvsky.
Akkurat det synes jeg er litt ufint.
Vi hadde ikke mistet så mye tid om de hadde kjørt litt saktere gjennom.
Faktisk var det ganske flaut å være turist der og da.

Området rundt Rabil er ganske flatt og temmelig øde.
Det ser nesten ut som månelandskap om en ser bort fra de gresskledde slettene.

Levestandarden er lav.
Her fins noen bønder som livnærer seg på storfe og korn.
Andre jobber i havnen i Sal Rei, eller i butikker og til dels som taxisjåfører.
I Rabil finnes det noen kirker, en skole, kiosk og en bensinstasjon.
Det skulle også være en utsøkt familierestaurant litt bortgjemt inne i byen,
men vi kom aldri så langt som til den.

Jeg tror ikke det var så veldig normalt at to hvite kom gående hit.
Sånn helt aleine, uten reiseselskap og i flokk.
Vi ble iallefall ganske beglodd.

Ser du den lille jenta som sitter på den gule kanna?
Ikke helt slik vi ville gått fra våre unger kanskje ..

Ikke alle hadde tak over hodet ..

Prøvde meg som paparazzi i forbifarten ..

Noen trengte muligens et hjul, og det fant de her!

Voff! Se på de rare menneskene som går der da!
De har jo helt feil farge ..

I alle de byene vi var innom hadde de flotte parkanlegg/torg.
Her manglet verken sitteplasser eller beplantning.
Det er bare så dumt de ikke vet hva vedlikehold går ut på ..
for da hadde de jo klart å holde det slikt.
Synd å legge så mye arbeid i noe som bare står til det ramler sammen igjen.

Var veldig spent på hvordan det så ut inne i kirken, men den var låst.
Dermed ble det bare en liten pust på kirketrappa før vi
dro nedover til Parque das Dunas igjen.

* * *

Har du lyst til å dra på ferie til en slik plass,
eller foretrekker du Kanariøyene og en mer normal sydenferie?
På Kapp Verde fikk vi forsåvidt begge deler,
skikkelig god plass på stranda, flott vær, men litt mindre turister enn normalt.

* * *

midtlivskrise på facebook finner du
–> HER <–

#afrika #kappverde #boavista #salrei #ferie #sommer #sol #bad #ferieminner #eksotisk

Les pakningsvedlegget nøye ..

Jada! Dette er den ene av to sider, og ingenting var gjentatt på flere språk engang. Min nye medisin – hvor alle bivirkningene skremmer vettet av meg. Og i følge noe av dette burde jeg ikke ta denne. Men siden det var så små doser, over en liten periode, og fordi dette kneet ikke blir bedre, snarer tvert i mot, så tok de sjansen. Jeg får håpe de vet hva de gjør, disse legene.

Røntgenbildene viste ikke noe spesielt. Jeg har særdeles lite slitasje i knærne til å være 50. Det er det positive. Så får vi vente å se hva ultralyden viser om en uke. Burde jo ha tatt MR fikk jeg beskjed om i dag, men siden det er så sykt lang ventetid på sånt så prøver de med alt det andre først. Er det rart det er ventetid både her og der?

Det negative er at jeg sitter her. Har fått med krykker hjem, for jeg må ikke trø på beinet. Tenkte kanskje det var litt positivt, så kunne jeg til nød ut å få litt frisk luft. Ta meg en slengom på sykkelstien på toppen av heia her. Men det blir sikkert ikke noe av, for krykker var ikke lett å bruke. Det holdt vel igrunnen med den turen fra legekontoret og ut i bilen. Så der ble de liggende.

Jeg er sykmeldt. Og det er fanken ikke noe gøy! Jeg synes sykt synd på meg selv akkurat nå. Det hjalp jo ikke akkurat at mannen dro på spinning heller da. For det var jo det som gjorde at jeg ble så hekta på å gå. Fort og lenge. For at jeg ikke skulle bli sittende igjen i denne flodhestverdenen aleine, som en diger, ubestemmelig formasjon av en klump!

Det hjalp, så lenge det varte. Jeg ble lettere til beins og mye gladere. Nå føles det som om jeg er tilbake i hengemyra, igjen!

God morgen <3

 

I går kveld fikk jeg blomster!
Av drømmemannen

Åsså fikk jeg en gave fra min eldste datter.
En fin keramikkmugge fra Litauen.
Skulle nesten tro jeg hadde bursdag eller noe ..

Tusen takk begge to!

<3

Kanskje dette er veien å gå, når jeg vil ha noe ..
Tror jeg døper bloggen om til
“Marits ønskeliste”

For igrunnen ønsker jeg meg ny kledning på huset også,
nytt tak – og kjøkkeninnredning ..
pluss litt andre sånne småting hist og pist.

Nei, det var en spøk altså!
Kjapt innom bare, for å ønske deg en fin tirsdag.
Klem fra meg

<3

 

At det skal være så vanskelig da!

Du som har strikket litt synes sikkert ikke dette var noe fint. Og det synes ikke jeg heller igrunnen. Men nå har jeg rekt opp og strikket på nytt og rekt opp igjen, tre ganger. Så finere enn dette får jeg det visst ikke. Nå er det iallefall ikke en eneste liten feil i mønsteret, men ikke vet jeg om det kommer til å bli passe størrelse, men det er jo en helt annen sak.

Jeg hadde noen nøster Mandarin Petit liggende. Rester etter dåpskjolen, det største prosjektet jeg noengang har hatt. Så jeg fant ut at jeg kunne lage et eller annet lite sommerplagg av disse. Lettere sagt enn gjort. Fant jo ikke noe mønster som passet helt perfekt til garnet, og det som passa hadde jeg ikke lyst til å strikke. Så nå har jeg målt og telt etter beste evne, og tro meg, matematikk var et av mine beste fag på skolen. Men det er lenge, lenge siden det .. tydeligvis ..

Så nå strikker jeg bare. Et eller annet. Muligens blir det mat for søpla. Ikke godt å vite. Men jeg må ha noe annet å tenke på istedenfor å bare irritere meg over kneet. For nå holder jeg på å klikke!! Og om dette plagget ikke blir brukende til noe som helst, ja så kaster jeg det med sykt god samvittighet. Jeg hater å rekke opp!

Dagen på jobb var ikke så god. Men jeg holdt da ut. Og nå sitter jeg her. Jeg som har lengta etter vår og oppholdsvær siden i høst sitter parkert i sofaen! Kan ikke gå noen plasser. Nesten ikke fra bilen og inn på jobb en gang. Hadde det ikke vært for at jeg har automatgir så kunne jeg vel ikke kjørt heller. Burde kanskje holdt meg unna den kjøringa også, men satser på at det går bra. Jeg skal jo ikke så langt ..

I morra tidlig starter dagen min på røntgensenteret. Og noen timer etterpå skal jeg til legen – igjen. De skal visst vurdere å tappe denne væska som er i kneet. Det hørtes jo godt ut! Akkurat det har jeg gjort før en gang, for nærmere 20 år siden. Omtrent sist jeg hadde ski på beina. Jeg hadde slitt med disse idiotiske plankene under føttene hele dagen, men akkurat da vi suste nedover den siste bakken til hytta tenkte jeg at dette begynte faktisk å bli litt gøy. Nå hadde jeg rett og slett knekt koden og fått litt dreisen på denne skigåinga – så smalt jeg rett i et tre som plutselig sto i veien! Har såvidt hatt ski på beina ei gang etterpå, men nå er de lagt på hylla. For godt.

Det er ikke like lett å legge beina på hylla lissom .. Jeg håper virkelig noen kan fikse dette her. Kjapt. Jeg har ikke tid og tålmodighet til sånt tull!

Reparasjonsalderen, lurer på om det er årene etter overgangsalderen?

Døden nær ..

Ja, ikke jeg altså.
Men rosebuketten som jeg fikk for to uker siden.
De var så flotte, og har stått så lenge,
og hele tiden har jeg hatt en plan om å ta bilder av dem.
Bare sånn for gøy.
Så gikk tiden fra meg, eller så var det feil lys akkurat der og da
.. men her er en liten smakebit ..
før de er helt klissdaue og havner i søpla!

Tror jaggu vi må be middagsgjester igjen snart.
For uten gjester blir det ingen blomster på denne kjærringa.
Om ho ikke kjøper de selv da.
Der svikter han litt, denne drømmemannen min.
Men en kan jo ikke få alt heller da, så jeg har bare innfunnet meg med det.
Og blomster kan jeg jo fort fikse selv!

Tidligere skyldte han på at han ikke hadde bil.
For han gikk jo frem og tilbake til jobb.
Men nå har han jo ikke engang den unnskyldningen.
Mens han kjører standsmessig i spell ny mannebil som nesten er lydløs,
hopper jeg avgårde i Smart’en uten komfort i det hele tatt.
Helt frivillig til og med.
Jo mer jeg tenker på det, jo mer fortjener jeg en bukett.
Sånn rett som det er. Egentlig.
Bare fordi jeg er meg.

;o)

Det er mandag og nye uke.
Jeg er på jobb.
Har drittvondt i kneet, men orka ikke være sofasliter i dag også.
Får se hvor lenge jeg holder ut ..
Er jo en kort jobbuke dette, bare frem til torsdag kl. 13.
Men det var litt vanskelig å få plassert beinet på en god måte her.
Så jeg sliter litt allerede .. 

Ønsker deg en fin dag. 
:o))

Ut på tur – i bilen

God morgen! :o) Her skinner sola og vinden har løyet. Så det eneste som er galt nå er at jeg ikke kan ut å gå. Orker ikke en dag til her hjemme, holder på å gå på veggene av kjedsomhet, så vi skal ut på tur. Biltur. Akkurat sånn som gamle folk gjorde før i tia, på søndagene.

Drømmemannen planlegger litt. Kikker på kart og finner en fin tur til kjærringa. Forhåpentligvis er det noe å ta bilde av også i løpet av dagen. Uten at jeg må bevege meg så langt vekk fra bilen. Og så skal vi spise lunsj en eller annen plass oppi indre bygder. Kan jo bli koselig dette!

Må være hjemme til klokka fem. Da kommer nemlig mannens yngste barnebarn og skal overnatte. For første gang skal ho sove hjemmenfra, så det kan jo bli spennende. Ho er ellers ganske bedagelig og fornøyd fra naturens side, så jeg sater på at det går greit. Veldig gøy med barnebarn, men føler alt er litt vanskeligere når jeg er så lite mobil. Skrekkelig irriterende dette her.

Skal du noe gøy i dag? :o))

Så kom helgeværet!

Altså regn og vind. Det blåser noe jækelig her på toppen hos oss. Men samme kan det vel være, for jeg skal ingen plasser uansett. Likevel er det litt irriterende. Her sitter en og kikker gjennom langtidsvarslene og wooooops! der skulle det jaggu bli en diger sol denne lørdagen.

Hipp, hurra. Litt i det fjerne planlegger en del av hjernen en lengre skogstur, en plass vi ikke har gått tidligere. Iallefall ikke drømmemannen og meg sammen. Med den stedssansen jeg har så har jeg jo stadig nye opplevelser på gamle trakter. Det er jo ganske spennende. Helt til jeg ikke finner stien hjem igjen. Heldigvis skjer ikke det så ofte. Men det har skjedd, opptil flere ganger. Har slått meg til ro med at jeg alltid kommer ut en eller annen plass, om ikke akkurat der jeg hadde tenkt ..

 

Hender det du vaser rundt litt sånn på måfå? Litt utenfor allfarvei og flotte skogsstier? Det er ganske ok, og ofte kan en jo se at det er folk som har gått der før, ikke så ofte og kanskje ikke akkurat denne måneden. Men en liten forandring i terrenget viser jo at noen har tråkka her før deg. Om det da ikke bare er meg som går i ring. Hehe. Det kan jo hende det også.

Jeg er ikke så glad i disse autostradaene inne i skogen. Som den på bildet.Den befinner seg ti minutters gange herfra, nesten rett utenfor stuedøra mi. Faktisk er det jo blitt så fine veier i skogstraktene rundt byen at jeg glatt kunne ha kjørt på tur med Smarten! Da er litt av gleden ved å gå her borte for meg. Men jeg forstår jo at andre har en stor fordel. De med barnevogn, eller rullestol, for eksempel. Eller de som er litt dårlige til beins.

Kanskje jeg skulle investere i en elektrisk rullestol. Sånn i tilfelle jeg ikke får i gang dette beinet mitt igjen. Så kan jeg få sønnen til å trimme den, slik at jeg kan frese rundt med bikkja i skogen likevel? For min firbente venn holder på å bli sprø nede i underetasjen. Ho vil ut på tur. Og jeg får skrekkelig dårlig samvittighet her jeg sitter og hører på pipinga hennes ..

God helg til deg og dine. :o)